September 2014 Nr. 5, 50. årgang FÆRDER BLINK

September 2014 Nr. 5, 50. årgang FÆRDER BLINK LOGE NR. 48 Færder Sandefjord

Betraktninger Tenke seg til 50 år! Det er selvfølgelig herværende publikasjon jeg sikter til. Bror Kristian Jansen trakk en meget viktig og riktig konklusjon da han mente at våre uteseilende brødre og dem var det en del av den gangen måtte holdes orientert om loge Færders gjøren og laden. De måtte holdes varme slik at de ønsket å komme i logen når de var hjemme på ferie, og at de straks skulle kjenne seg hjemme her. Særlig mer rett går det vel ikke an å ha. Verden den gang i 1964 var ganske forskjellig fra dagens. President Kennedy hadde nylig avverget Cubakrisen og var blitt en folkehelt. USA var fortsatt det forjettede land selv om det var kommet noen stygge riper i lakken etter drapet på nevnte president. Her hjemme hadde vi lagt Kings Bay ulykken med påfølgende regjeringskrise bak oss. Norge var en stor skipsfartsnasjon og skipene hadde norsk mannskap og offiserer. Hvalfangsten var fortsatt en betydelig næring lokalt i Vestfold. Et stort antall nordmenn var altså borte fra hjemmene sine en stor del av året. Bilsalget var frigitt fire år tidligere, folks inntekter var økende og optimismen rådet. Bladstyraren fikk sitt førerkort for bil. (Det kostet 125 kroner.) Tenke seg til 50 år siden! Femti år et kvantesprang for oss mennesker, men ikke engang en dråpe i evighetens perspektiv. Hva streber vi etter, hva søker vi på denne Jord? Vi er individualister og søker et godt liv for oss selv og våre nærmeste. I logen blir vi minnet på at dette skal strekke seg til en langt videre horisont. Vi skal ikke være egoister og navlebeskuende. Dette er viktige teser i dag når vi har det så materielt godt. Jeg undres alltid når lønnsforhandlingene pågår: hva skal det være godt for? Vi har jo mer enn vi trenger de fleste av oss. Er vi virkelig så grepet av 2

dansen rundt gullkalven og mye vil ha mer? Har vi ikke magemål? Og for oss Ordenssøsken tar vi inn over oss at disse stadig nye krav til samfunnet i bunn og grunn er egoisme? Ordenen og alle våre loger har fortsatt en lang vei å gå før egoismen er redusert..... Dette er mitt siste nummer som bladstyrar i Færderblink. Derfor vil jeg takke dere, kjære lesere, for deres overbærenhet gjennom åtte år. Jeg har hele tiden hatt en drøm om å skrive de rette ordene, de som blir stående og som blir husket. Men jeg må innse at jeg er ingeniør i hode og hender, en virkelig praktiker. Derfor er mine betraktninger blitt mer realistiske enn filosofiske. Språklig derimot, er jeg meget bevisst. Språket skal være variert og nyansert, og i vår publikasjon litt konservativt. Storlogen legger da også føringer for denne konservatismen. Når jeg nå går av som bladstyrar er årsakene flere. En ting er at jeg ønsker å være mer ubundet, det vil si å ikke være fast bundet opp flere dager hver måned. Så er det dette med fornyelse og variasjon. Den nye bladstyraren, bror Bjørn Stensrud, har en helt annen stil enn meg selv både språklig og filosofisk. Han fører en god penn. Ta vel imot ham. Jeg er også veldig tilfreds med og glad for at bror Roar Rolstad blir medskribent. Dere må ta vel imot ham også. Etter grundige undersøkelser foretatt av hele redaksjonen både med Storlogen og på Ordenens nettsider kan vi konkludere med følgende: Færderblink er den logeavis i Norge som har lengst, kontinuerlig utgivelse! Dette ville ha gledet salige bror Kristian. I hans ånd fortsetter Færderblink med utgivelser åtte ganger i åreti medvind for fulle seil! Bladstyraren, bror Henning Aasen 3

Skråblikk September er overgangsmåneden. Ennå kan vi ane et ekko av sommer på fine septemberdager hvor havet ligger blankt og sola fortsatt varmer. Men lufta er annerledes. Den er skarpere, klarere og bærer bud om høsten som er i anmarsj. Så tar vi farvel med sommeren samtidig som vi ser framover mot høsten. Den skal gi oss naturopplevelser, fargeprakt, stemninger. Det gjelder bare å åpne opp og ta imot. Menneskelivet er fullt av overganger. Vi ser oss tilbake, trekker fram minner om tider som var. Vi ser framover, i håp om at framtida vil gi oss nye erfaringer som vi kan vokse på, kanskje møte nye mennesker som beriker oss og som vi også kan bety noe for. Og så dette enkle, men allikevel så vanskelige; å kunne leve her og nå. Stanse opp og kjenne at det er godt å være til. Som logebror opplever jeg livet i logen på samme måte. Jeg kan hente fram minner fra logeåret som gikk, gode minner fra samvær preget av en fin blanding av alvor og skjemt. Jeg kan se fram mot et nytt logeår. Jeg er sikker på at det vil gi meg gode opplevelser, nye møter med mennesker som gir meg noe. Terminlista forteller om et variert og mangesidig program. La oss møte så ofte vi kan, til glede for oss selv og til inspirasjon og glede for oss alle! BjS 4

Fra Kapellanens stol «Sommeren som var» Som den observante leser har lagt merke til har jeg en tendens til å fokusere på de forskjellige årstidene og hvordan disse oppleves. Med dette «vel overstått sommer» med forhåpentligvis mange gode minner. I denne sammenheng vil jeg minne om at ikke alle opplever sommer med tilhørende fridager og ferie som positivt. Mange barn får ikke de sosiale opplevelsene de trenger fordi familien har et svært begrenset økonomisk handlingsrom. For disse kan sommeren bli en vanskelig tid. Jeg har i år registrert at flere familier har stilt sine hjem og fritidsboliger til disposisjon mens de selv har reist bort. Et kjærkomment engasjement og tilbud som er til stor hjelp. Vi registrerer også at humanitære organisasjoner bidrar med «ferie for alle» med turer og aktiviteter. «Hva har du gjort i ferien/sommer»? Dette møter vi når vi er tilbake på skole/jobb. Da kan det være godt å fortelle venner og klassekamerater om gode opplevelser og ikke minst det verdifulle å ha fått nye venner og stiftet nye bekjentskaper. Hva er så mitt budskap i denne sammenheng: Det heter seg at det å planlegge ferieturen er «halve gleden». Selvfølgelig skal vi se frem til kjærkomne ferie-og fridager og gjøre de nødvendige forberedelser her. La oss imidlertid på denne vei ha i tankene hva vi kan gjøre for andre. Vi behøver nødvendigvis ikke bli medlem, frivillig eller fadder av en humanitær organisasjon eller forening. Det vi kan gjøre er å bli kjent med hva disse kan bistå med når det gjelder ferie- og fritidsaktiviteter. På denne måten kan vi bidra med ideer og informasjon til noen vi kjenner med dette bistandsbehov. Bror Kapellan Tore Johan I Vennskap, Kjærlighet og Sannhet. 5

Midtsidediktet Da har vi funnet fram et stemningsfullt sommerdikt, men med en alvorlig undertone, av en sørlandsdikter ved navn Jens Gundersen. Dessverre hadde vi bare plass til fem av seks vers. PÅ TRAMMEN. Når kvelden kommer sigandes og allting blir så stilt syns jeg det er berigandes og koselig og gildt å sitte litt på trammen den lange sommernatt og nippe til den drammen jeg ikke skulle tatt. Langt borti sundet dunker det av båder som skal hjem. Det dovne fyret blunker med sitt øie halvt på klem. Over havet stiger de hvite stjerner frem, mens månen, gul og diger, siger op til dem. E' løkt som er blitt osende må slukkes der den står. Og jeg må se til rosene jeg plantet her i vår. Jeg si'r godnatt til Bjarne, min nabo og min venn, klarerer fiskegarnet og setter meg igjen. Jeg syns vel at jeg trengte så livsalig til en dram. Og det er mangt å tenke på aleine på en tram. For kanskje går en kule fra en skyttergrav et sted, mens hav og skjær blir gule og månen lyser fred. Og tankene går springende. Jeg tenker kanskje at, for pokker og for svingende, det er da som besatt med menneskenes dumhet og hatefulle vei. ---Jeg ser min flaskes tomhet, og går og legger meg. 6

Bror Vindal Christensens prolog, fremført første gang under festmiddagen ved institueringen av loge Færder. Fra vi var småfolk har havet lokket oss med sin alfarvei, bred og trygg. Den førte ut til den store verden og bar vår flåte på sin kjemperygg. Så mange fristet de friske bølger og søkte næring på en fremmed kyst. Ja, våre fraktemenn ble verdenskjente, og våre fangstfolk kjempet mang en dyst. Fra vikingvold har vi elsket havet og funnet virkefelt for handlekraft. Vi bygger skuter, og langs hele kysten ble fyrlys merket av på våre draft. I mørke netter viste fyret veien og gav slik trygghet i en sjømanns sinn, og ut mot Skagerak der blinket Færder og ledet skutene mot fjorden inn. Vårt liv på jorden er blitt lignet med en seilas - i storm og solblankt vær. Vårt liv er vekslende som selve havet, og ferden trues av lumske skjær. I brott og brenning kan vår skute brekkes og strømmen fører oss så titt av lei, Vi trenger kartet og vi trenger fyret som står der blinkende og viser vei. Vår loge bygges under navnet Færder, og den skal løfte seg som tårn mot sky og vise brødrene den rette kursen og lede skuten vår til havnens ly. Ja, vi er bygningsmenn. Vi bygger fyret. Det krever arbeid, og det krever tro. Men står vi sammen i en brorskapslenke, så vil vår loge feste rot - og gro! Og denne festen som vi har i aften skal bli en løftenes, en våronns fest. Vi lover broderlig å holde sammen og bygge fyret - uten svikt og brest. Tidligere var det tradisjon at en av logens yngste brødre fremførte denne prologen under brodermåltidet etter et møte nær vår stiftelsesdato 5. mai. Hvor ble denne tradisjonen av? 7

Ved Sandefjord Kommunale Høyere Almenskole dvs. realskole og gymnas hadde vi på 1960-tallet en skoleavis som het Parlando. I redaksjonen satt en elev som het Einar Hanseid. Senere ble han kjent over hele landet som sjefsredaktør i våre største aviser. Den gang var han gymnasiast med stor medieinteresse. Fra Parlandos novembernummer i 1962 tillater vi oss å sakse Månedens portrett: Verdens beste vaktmester. Vi siterer: Alle kjenner Jansen. Mannen i luka. Alltid i godt humør. Alltid beredt til å hjelpe med en munter replikk eller et kjapt svar rede på tungespissen. Verdens beste vaktmester. Han er en mann med mange jern i ilden, men det som vel ligger hans hjerte nærmest er speidersaken. Og Jansen er Speider med stor S. Han har vært i speidersaken i over 40 år, og det Jansen ikke vet om speiding tror jeg heller ingen andre vet. I fjor trakk han seg tilbake som leder for Sandefjord avdeling etter å ha gjort en enorm innsats gjennom mange år. Du må ha opplevd mye rart etter nesten et halvt århundre i speideren, Jansen? Ja, opplevelsene har vært mange, rike og interessante. Den første troppsleiren jeg var med på, husker jeg, lå litt avsides for meg som nesten aldri hadde vært utenfor Drøbaks grenser før. Den var lagt til Alvø-kilen utenfor Arendal og varte i 14 dager. Her fikk jeg min første prøve som mesterkokk.samtlige speidere fra Arendal var nemlig innbudt til middag søndagen før vi reiste. Jeg stekte kjøttkaker hele natta og helte dem i bryggepanna. Så serverte jeg kjøttkaker hele søndagen til vi kom på bånn. Der lå det ei stor kjøttpannekake. Hjemover gikk vi på beina landeveien fra Arendal til Risør. 40 gutter hvorav ingen hadde så flott utstyr som ryggsekk med meis. De fleste sekkene var mest egnet til tur i parken med brus og kaker. Vi overnattet på Holt landhandleri hvor en gammel bonde inviterte oss på moreller. Han pekte på et morelltre og sa 8

at det kunne vi få høste. Som trost forsvant 40 gutter opp i treet. Lite ante jeg at jeg skulle få se det samme treet avbildet 15 år senere på en stuevegg i Durban i Syd-Afrika. Jeg hadde besøkt speidertroppen der og truffet en gutt som het Ole Gregersen. Neste dag var jeg hos dem til middag og så bildet av morelltreet. Det viste seg at gamlingen som bød på moreller var Oles bestefar. Verden var liten allerede før satelittalderen. Ellers har jeg truffet speidere overalt hvor jeg har kommet rundt om i verden. Da jeg en gang skulle undertegne gjesteboken til en speidertropp i Cape Town, ble navnet mitt stående etter Alf Lund, Norge. 10 år senere var jeg invitert på biltur med noen speidere fra Halifax i California, og her ble jeg presentert for Alf Lund. Enda 10 år senere satt vi sammen i kretsstyret for Vestfold krets. En av utpostene, får en vel kalle det, var da jeg traff speidere på Tristan da Cunha, vulkanøya i Syd-Atlanteren som måtte evakueres for vel et års tid siden. Den gang var det 183 innbyggere på øya, og av disse 12 speidere. Jeg sendte i iland en hilsen fra Norge sammen med en vimpel fra Mandalsleiren i 1932. Mange år senere sto det et spørsmål om denne vimpelen i Drammens Tidende. En skipslege som var blitt tilkalt til øya hadde sett Mandalsvimpelen uten at han kom til å spørre hvorledes den var havnet der. Nå spurte han altså gjennom avisen om noen kunne gi opplysninger om denne vimpelen. Og det kunne jeg. Ellers har jeg truffet speidere på Curacao, De Vestindiske øyer, i Aruba, i Venezuela og rundt om på forskjellige steder i De Forente Stater. I Baltimore under krigen hadde jeg gleden av å kunne delta i to kringkastingsprogrammer, arrangert av Røde Kors, hvor jeg i speideruniform fikk lov å representere Norge. 9

Mange takk for praten, Jansen. Det har vært interessant og morsomt å få høre om noen av dine mange opplevelser. De viser at speidersaken er verdensomspennende og populær. Er det noe du vil si til slutt? Ja, kroppen er ikke lenger 17 år og turlivet kan ikke lenger praktiseres som for 30-40 år siden. Men minnene lever like unge, like friske og like glade. -eid. Bror Kristian Jansen var født i 1906 og utdannet seg som maskinist. Som det fremgår av intervjuet, seilte han på de syv hav i mange år. I 1942 ble han ansatt som bestyrer ved Den norske sjømannskirke i Baltimore. Han fortalte selv at han kom med hvalkokeriet Thorshammer til San Fransisco der han skulle gå i land for å krysse det amerikanske kontinentet over til Baltimore. I 1956 fikk han jobb som vaktmester ved Sandefjord Kommunale Høyere Almenskole. Jeg var selv elev ved skolen fra 1960 til -65 og kan gå god for den karakteristikken som Einar Hanseid gir av ham. Han så nok an sitt publikum, bror Kristian, og så sikkert noen potensielle speidere i elevflokken. Han var selv den beste ambassadør for Saken. Færderblinks grunnlegger døde den måneden Blinket fylte 25 år, men han rakk å skrive en hilsen til bladet. Denne ble trykket i 25 års jubileumsskrivet, og vi gjengir den på neste side, i dyp ærbødighet for menneskevennen bror Kristian, som vi har så mye å takke for. bladstyraren Odd Fellow arbeide, det er speiderarbeide for voksne. Bror Kristian Jansen 10

11

Vi gratulerer våre brødre Harald Hansen med 50 års Juvel Ragnar Ambjørnrød med 40 års Juvel Svein Heggem med 25 års Juvel Dag Virik med 25 års Juvel Kjell Aas med 25 års Juvel Den 23. april ble 25 års Veteranjuvel tildelt brødrene Svein Heggem, Dag Virik og Kjell Aas. Her sees jubilantene sammen med vår OM, StorSire og hans Storembedsmenn. 12

Det vanket også blomster. Gode ord fra bror StorSire Her morer man seg! Plaketter skal overrekkes Det var mange gode taler. Bror DSS er Veteran og får sin plakett.

50års Veteran bror Harald Hansen og OM Tor Bjørge. Veteranen har noe interessant å berette.

40 års Veteran bror Ragnar Ambjørnrød flankert av 50 års Veteranene Thormod W. Johansen og Anders Eikodd på den ene siden og DSS Dag Virik på den andre siden. Alle disse Veteranene danner en flott bukett av trofaste, engasjerte Færderbrødre. 15

Intervju med br. Arvid Flakstad. Når Blinket nå kan markere sitt 50 års jubileum er det takket være enkelte brødre som trofast og pliktoppfyllende har sørget for at vårt medlemsblad har kommet ut kontinuerlig gjennom alle disse årene. En av de som har lagt ned utallige timers arbeid i denne oppgaven er bror Arvid Flakstad. Vi har tatt en prat med ham om hans engasjement for Blinket. Jeg gir ordet til Br. Arvid: "Blinket" og Kristian var viktige elementer i mine første logeår, og jeg ble fort kjent med tankene hans bak "Blinket". Ellers i logen var han var flink til å informere, og i mine øyne brukte han sin omtankestrenge måte til å lære opp oss unge hva en Odd Fellow loge var og hvilke krav den stilte oss. Br. Kristian Jansen ga ut det første eksemplaret av "Blinket" i september 1964, og egenhendig skrev og distribuerte han "Blinket" i 14 år fremover. Grunnstenen var lagt. I januar i 1979 overtok Gunnar Brudal som redaktør og fra samme tidspunkt kom jeg også med i arbeidet med "Blinket". Etter hvert kom også Ulf Glende med, og sammen ble vi en troika som godt kan kalles en redaksjonskomite. Gunnar skrev det "alvorlige" stoffet, noen medskribenter hadde vi, og noe skrev jeg og tok meg også av redigering av manus. Br. Ulf hadde ansvar for lay-out og som vi andre "jobbet" han i avisa. Like før Gunnar døde hadde vi fått den skremmende ideen å endre på Færder Blinkets format uten å si det til noen - A5 format og flere sider. Vi, de evige optimistene tvilte ikke på at vi klarte å fylle avisen, og det har vi klart, - både vi og påfølgende redaktør. Etter Gunnars død overtok jeg som redaktør. Om det hadde vært jobb med Blinket før, så ble det ikke mindre med den større utgaven. Etter hvert var vi oppe i 11 skrevne sider - en størrelse som har holdt seg. Arbeidet foregikk i alle år på kjøkkenet hjemme hos meg hvor Ulf og jeg la siste hånd på verket for hver utgave. Så var det ned i kjelleren og kopiere opp, brette og stifte sammen de avtalte eksemplarer. - Dele ut så mange ex. som mulig på møtene og sammen med noen "avisgutter" bringe "Blinket" ut til resten av brødrene, enkene etter avdøde brødre, og noen til. Det skulle jo ikke koste noe!. Gleden var jo å gjøre noe nyttig for logen vår, - og ikke minst alle gode ord vi fikk tilbake. Men det var ikke bare det, 16

det ble også et par 100-tall med hyggelige redaksjonsmøter med noen dype og noen flate diskusjoner med kaffe og kaker til - - og så overtok br. Henning - som har glidd fint inn i sporet som en proper Blinketredaktør. Jeg ønsker de som nå har ansvaret for Blinket lykke til med arbeidet i de neste 50 årene! Br. Arvid forteller også at i perioden fra 1964 fram til 2001 kom Blinket ut som en stensilert utgave. Det første nummeret med det utseende som vi kjenner i dag kom ut i mars 2001. Det er rart å tenke på den utviklingen som har vært fra de første nummer av Blinket hvor br. Kristian brukte stensilkopiering, via kopimaskinen i kjelleren hjemme hos br.arvid, til dagens eksemplar, trykket profesjonelt av fagfolk. Men innholdsmessig har det ikke vært store endringer gjennom alle disse årene. Faste innslag har vært redaktørens kommentar, Kapellanens side, midtsidediktet samt informasjon fra møter som har vært avholdt og som skulle komme. Fra århundreskiftet har også kommende møter på terminlista vært fast innslag i Blinket. På spørsmål om hvilke tanker br.arvid har om Blinket framover er han tydelig på at han håper Blinket i store trekk vil bestå slik det er i dag. Det har vist seg å fungere slik tanken var fra starten; som et informasjonsorgan til brødrene, ikke minst til de som av ulike årsaker er forhindret fra å kunne komme på møter i kortere eller lengre perioder. Men det er vel rimelig å tenke at det etter hvert vil komme mer bildestoff, tilføyer han. Da må nok antall sider utvides for at ikke bildene skal gå på bekostning av de skriftlige innslagene. Han gir også uttrykk for et ønske om at det fortsatt kan være en lett tone i Blinket, at det ikke blir for høystemt og alvorstungt. Jeg takker for samtalen. Br. Arvid skrev gjennom mange år egenformulerte små tankekorn som han spredde rundt i forskjellige utgaver av Blinket. Han kalte disse Færder-drypp. I oktober 2005 skrev han; Hjelp så langt din lyst og dine evner rekker - - - og litt til! - og jeg tenker at hvis det er noen logebror som har levd opp til en slik oppfordring - så er det sannelig br. Arvid! BjS 17

Vår nyslåtte 50 års Veteran bror Harald Hansen ble innviet 14. mai 1964. Ikke lenge etter reiste han til sjøs. Han har skrevet følgende hilsen til Blinket: 18

En sommer er over. Vel møtt til høstterminen og et nytt logeår. Etter en fantastisk sommer og en lang pause fra logearbeidet er det fint å komme i gang igjen. Selv om det har vært ferie så har det langt fra vært uten aktiviteter på logehuset. Det har vært arbeidet nesten kontinuerlig i hele sommer. Jeg nevner noe av det som er gjort: Vi har fått ny stjernehimmel. De gamle lyspærene (ca 180 stk!) som brukte 12 KW er skiftet ut med moderne fiberkabler og kun 1 lyskilde som bruker bare et par-tre hundre watt. Det er støvsuget og gjort rent rundt de røde, hvite og blå lysene oppunder taket i salen, og de gamle pærene er skiftet ut med strømgjerrig LED. Lydanlegget i salen er modernisert og utbygd med et trådløst mikrofonanlegg og med teleslynge. Dermed skal det nå ikke være noe problem med å høre hva som blir sagt i salen. Vi har fått et moderne dataanlegg, det står i møterom K. Nettverket er utvidet til å dekke 1. og 3. etg. Det er montert prosjektor/lerret i alle møterommene. Det forberedes en elektronisk disposisjonsplan av møterommene. Når dette tas i bruk kan man reservere sal/møterom fra en hvilken som helst PC eller nettbrett, man må ikke lenger fysisk på huset for å gjøre det. Dette planlegges implementert i løpet av høsten. I tillegg er endel av utleielokalene under oppussing. Forhåpentligvis er noe av dette forbedringer/moderniseringer som kan gjøre vårt arbeide enklere og mer effektivt. Jeg ser frem til en høsttermin med mange gode møter og arrangementer. Vel møtt! Og husk: Møt så ofte du kan! OM. 19

Vi i redaksjonen har vært så frimodige å be noen brødre om bidrag til dette jubileumsnummeret. Spurt hva Blinket betyr for dem, og ellers fritt ord. Velvilje har det ikke skortet på, så her kommer noen innlegg fra eldre så vel som yngre brødre. Vi lar vår mest fjerne bror innlede. Arne Kristian Johansen bor i Costa Rica, men er like fullt ivrig Færderbror: LILLE NORGE, ALAJUELA, COSTA RICA Kjære Bror Henning og Alle Brødrene Klart, jeg vil på det varmeste sende dere noen gode ord om vår Bror Kristian Jansen, som jeg var så heldig å få møte og ta fatt i hans utrolige lærdom fra hans interesse for Odd Fellows store verdens omspendte virke fra Sør Afrika, Europa og mitt Amerika-kontinent/Costa Rica. Fra den tiden jeg bodde på utsiden av Washington D.C, på vei til Miami, Florida, eller på vei hjem til gården på Istre i Tjølling, som nå har blitt en del av Larvik Kommune etter sammenslåingen. Det var utrolig hva den Speidergutten og Hvalfangeren fra Sandefjord fikk til med hans store interesse for Odd Fellow Organisasjonen World Wide. Han ga meg mange adresser i USA, men jeg fikk dessverre aldri muligheten til å videre utvikle meg selv i USA. Bror Kristian Jansen var Odd Fellows ambassadør slik Nordmanns-Forbundets magasin Norwegians Worldwide er i dag, og igjen mange takk til vår kjære Bror Kristian for det arbeidet han har nedlagt for Odd Fellow. Han burde hatt Kongens Fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid! Bror Henning! Du utfordrer og provoserer meg på en måte jeg ikke kan avstå fra. 20

Blinkets 10 bud for meg : 1. Den kan ikke bli bedre 2. Synd at den ikke er enda større 3. Etter posthuset til leseværelset 4. Når jeg venter på Arne Kristian jr. på skolen som heter Marista som er en spansk skole 5. Marista er et fint navn som betyr Maria, som er moren til Jesus 6. Det finnes bare en Marista i Costa Rica og den ligger i vår by Alajuela 7. Blinket ligger på mitt ambulerende kontor som er bilen 8. Når jeg reiser over til mitt hvilested, leilighetens som ligger i Jaco ved Stillehavet 9. Da blir det terapi med Blinket, air condition og litt avkjølende hvitvin i glasset og det som passer for anledningen 10. Bror Henning! Fortsett det gode arbeid med dine partnere og jeg tar i mot det med glede og en stor takk til dere alle. Dagens Costa Rica Drypp: Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder burde gjelde oss alle! Takk for din invitasjon som varmet godt. Varmeste hilsner i fra Costa Rica Vennskap, Kjærlighet og Sannhet Bror nr 170, Arne Kristian 21

Kjære Færder brødre. I mitt hjem i Høyjord i Andebu har jeg en liten kjellerstue som er mitt lille fristed. Når jeg har behov for å trekke meg litt tilbake så søker jeg ned «i min lille hule». Her sitter jeg og hører på musikk og reflekterer over hva jeg har opplevd i det siste. Tankene mine går ofte til losjelivet og hva jeg opplevde ved siste losjemøte. Det er alltid noe nytt en kan ta med seg videre etter hvert møte. Hvorfor ble jeg en Odd Fellow? Da jeg ble opptatt i 1997 hadde jeg arbeidet i oljeindustrien i 23 år. Jeg flyttet til Vestlandet og reiste til steder der det var et større prosjekt på gang. Dette var et hektisk liv. Tilværelsen ble litt rotløs selv om jeg hadde folkedans/musikk miljøene å søke til. Det var stadig oppbrudd og nye steder. Behovet for å slå seg til ro ble større etter hvert som jeg ble eldre. Jeg fikk omsider en mulighet til å komme nærmere mitt barndomshjem i Kragerø. Det ble Heerema (tidl. Kaldnes de Groot) på Kaldnes i Tønsberg med bosted i Larvik. På Kaldnes ble jeg kjent med en kollega som jeg etter hvert satte meget stor pris på. Vi byttet på å kjøre til og fra jobb. Denne kollegaen er bror Harald Nor Slyngstadli. En sen høstdag hadde det kommet litt underkjølt regn som gikk over i et tynt snølag. Denne kombinasjonen gjorde det svært glatt på veien og den dagen brukte jeg 4 timer fra Tønsberg til Larvik. Harald og jeg fikk svært god tid til å prate i bilen. Jeg kom innpå at jeg hadde et behov for en rikere tilværelse både mentalt og åndelig. Jeg fortalte at jeg ikke hadde funnet min plass innen religionen. Jeg ga uttrykk for at jeg var nysgjerrig på ordenslivet, i de forskjellige losjene. Jeg hadde søkt på internett og lest meg opp på Frimurerordenen, Odd Fellow etc. Kanskje var min plass der? Kunne jeg finne det jeg søkte etter? Bror Harald fortalte ikke at han var en Odd Fellow på det tidspunktet. Men en dag kom han med en brosjyre om Odd Fellow og han inviterte meg sammen med min kone til et vennemøte. Vi ble invitert opp i losjesalen hvor det ble fremført nydelig sang av brødrene. Da visste jeg at dette ville jeg gjerne få lære mer om. Vi avtalte et møte hjemme hos meg og min kone. Bror Harald hadde 22

tatt med sin kone, Irene. Bror Harald fortalte meg om det å være en Odd Fellow og hva det innebar. Under samtalens gang fortalte han om Færderblink, eller «Blinket». Og da kommer egentlig det jeg skulle skrive om. Mitt møte med Færderblink og hva bladet har betydd for meg. Nå bor jeg relativt langt unna Sandefjord, men det hindrer ikke meg i å møte så ofte jeg kan. Ut fra Høyjord er det lett tilgang til skog og mark. Jeg benytter som regel søndagene til turer, ofte til Merkedamsområdet eller Åletjønn/Trollsvannområdet. Og på disse turene ligger «Blinket» ofte i sekken. Når jeg da setter meg ned for en rast og finner frem kaffekoppen og «Blinket». Da kan jeg kose meg med betraktingene til redaktøren eller hva OM har skrevet, gode og fine ord fra Kapellanen. Da faller det en inderlig ro over meg samtidig som blikket søker utsynet fra toppen av Barlindkollen. Jeg vil avslutte med et sensommerdikt: Jeg lengter til fjellet når august dager kommer og drages mot høyden ved sensommer. En verkende lengsel til dufter fra blomster og trær og heier og vidder med solmodne bær. Lyngblomster myser i morgensolen biene surrer rundt den lille fiolen. Hvert grasstrå er som ren parfyme og fjellet står ennå i sin sommerkostyme. Ved daggry du hører fuglenes sang de kvitrer og jubler, alle på en gang. Et orkester med toner i ren symfoni og der, flyr en sommerfugl også forbi. 23

Fjellvannet ligger så stille- men se, en ørret hoppet like ved. I vannskorpa så jeg en lekker krabat som ønsket seg insekt til morgenmat. Jeg drømmer om fjellet når august dager kommer jeg drages mot høyden ved sensommer. Til smørblomst og ballblom og sønnavind der blåklokker lovpriser Skaperen sin. Med hilsen i V.K og S, Bror Ragnar Eckholdt. 24 Vennskapsloge? Det kom i slutten av april en henvendelse fra loge 94 Hertug Hans i Haderslev i Danmark om at de ønsker en vennskapsforbindelse med vår loge. 94 Hertug Hans er "sønn" av loge 69 Hiort Lorenzen, som er loge 15 Kongshaugs vennskapsloge i Haderslev. Haderslev er for øvrig Sandefjords vennskapsby i Danmark. Jeg var på gjennomreise i Danmark i juli og la inn en stopp i Haderslev for et møte med Hertug Hans. Vi møttes i deres logehus og hadde en hyggelig prat. De ga uttrykk for at de var svært interessert i en vennskapsforbindelse. Det ble ikke avtalt noe, men vi snakket litt om hvordan en slik forbindelse kunne gjennomføres. Det ble foreslått at dersom det ble noe av kunne det passe å møtes en gang annethvert år, eventuelt første gang ved at de besøker oss til 60-årsjubileet i 2016. Før vi går videre med dette må det være klart om hvorvidt dette er noe brødrene ønsker. Jeg ber derfor brødrene tenke gjennom, eventuelt diskutere, om det er ønskelig med en vennskapsloge. Jeg imøteser brødrenes tilbakemeldinger/meninger! OM

Er "Blinket" så viktig da???? Pling... der kommer det en ny e-post fra vår bladstyrar. Færderblink nr. 4 i den 50. årgang. Helt fra første gang jeg hadde kontakt med Odd Fellow og Færder, har jeg hørt om "Blinket". Første gang når jeg var på informasjonsmøte, og vår bror bladstyrar informerte om at det bare var å ta med et blad, de ligger på bordet der borte. Siden blir vi minnet på Blinket oppe i losjesalen, hver gang det er lagt ut et nytt nummer. Jeg må nok være så ærlig, og innrømme, at de første årene kasta jeg meg ikke over Blinket, når det kom. Det kunne hende at jeg leste både 2 og 3 nummer på en gang, fordi jeg lå litt etter. Men så begynte jeg å lese Blinket fast hver gang det kom. Det er hyggelig og sette seg ned med bladet, og få en stille stund for seg selv. Som ny bror i Odd Fellow skal vi gjennom engasjement utvikle oss som brødre. Jeg tror faktisk at å lese Blinket, er med på å utvikle oss som gode losje brødre. Mange brødre skriver faktisk mye vettugt. I tillegg får vi masse informasjon om hva som har skjedd, og hva som skal skje. For Færder er Blinket også et viktig bidrag som gir brødrene tilhørighet til Færder. DERFOR ER SVARET : JA FÆRDERBLINK ER VIKTIG!!!! Jeg er glad for at Blinket har overlevd i 50 år, og at jeg derfor har fått gleden av å lese det jevnlig. Håper at det forsatt vil være ildsjeler som sørger for at Blinket vil vare i ytterligere 50 år... Så til alle nyere brødre, når Blinket kommer, sett dere i godstolen, les bladet, og kos dere. Dere vil garantert få mye igjen for det. Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere Færderblink med 50 års jubileum, og takke alle brødre som bidrar slik at jeg har fått lest Blinket, og kan gjøre det også i de neste 50 årene.. Gleder meg til neste nummer - Trond Andersson 25