SAMMEBRUDDET I SØR SUDAN

Halle Jørn Hanssen 15. JANUAR 2014 SAMMEBRUDDET I SØR SUDAN Da denne artikkelen ble ferdigstilt 16. januar, raste det omfattende kamphandlinger i tre av Sør Sudans ti delstater. Opprørerne hevdet da å ha tatt tilbake den strategisk meget viktige byen Malakal ved Nilens bredder, og de hevdet videre at de hadde kontroll over alle steder der det produseres olje i Sør Sudan. Regjeringens talsmenn bestridde dette mens internasjonale observatører mente at opprørerne militært er i framgang. Det hevdes nå at mer enn 20 000 mennesker så langt har mistet livet og at om lag 400 000 er fordrevet fra sine hjem som følge av konflikten. De fleste i høyere stillinger i statsforvaltningen i Juba har forlatt sine stillinger. Det samme gjelder for statssekretærer og politiske rådgivere mens ministrene har fått ordre av presidenten om å bli på sin post. Statsforvaltningen har derfor i et vesentlige sluttet å fungere. I Etiopias hovedstad Addis Abeba pågikk det på10. dagen i regi av den regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD fredsforhandlinger mellompartene, men de sto fortsatt like langt fra hverandre som de gjorde ved begynnelsen av forhandlingene. Hvordan kunne det skje at Afrikas yngste stat, bare 2 ½ år gammel kollapset så raskt? Svaret finner vi dels i folkets historiske erfaring og dels i en statsledelse som ikke maktet oppgaven. Bakgrunn Folkene i verdens nyeste stat, Sør Sudan, har en historie som særlig de siste par hundre år har vært preget av fremmede makters herjinger og undertrykkelse. Det gjelder tyrkerne, britene og araberne som alle kom fra nord. De har herjet og drept, fanget og solgt som slaver hundretusen talls av mennesker fra tidlig på 1800 tallet til vår tid. De har røvet elfenben, gull og andre verdifulle mineraler som det er mye av i dette området vi i dag kaller Sør Sudan.. Inntrengerne utefra har konsekvent brukt despotens styreform, den undertrykkende og fornedrende. Despotene har samtidig til alle tider utnyttet og misbrukt forskjeller mellom folkegrupper til å skape uenighet, splid og konflikt. Dette er hva menneskene i Sør Sudan kjenner av historisk erfaring. Folkene har til alle tider reist seg i protest mot despotene og undertrykkerne. Noen ganger har de vunnet, men mange ganger har de tapt. Befolkningen er på om lag 9 millioner mennesker og representerer et stort etnisk mangfold, om lag 60 grupper, som igjen har et kultur- og språkmangfold som ofte vanskeliggjør kommunikasjon. Den største gruppen er dinkaene, ca. 30 prosent, den neste nuerne, ca. 20 prosent, deretter shillukkene og toposaene som også er nilotiske folkeslag. Disse utgjør om 1

lag 70 prosent av hele befolkningen. Resten er bantu grupper og andre afrikanske folkegrupper. De etniske gruppene har sine egne lokale tradisjoner og organisasjonsformer som noen ganger kan likne hverandre og noen ganger være veldig forskjellige. Nuerne har en flat autoritetsstruktur, verner sterkt om sin identitet og er Sør Sudans krigerfolk foran alle andre. Ved slutten av den britiske kolonitiden i 1956, var det et mangfold av afrikanske religiøse forestillinger. I dag er det store flertall kristne. Sør Sudan er uvanlig rikt på naturresurser med mange sjøer, elver og sumpområder med store fiskebestander. Det er store områder med god landbruksjord. De kjente oljeforekomstene er betydelige samtidig som store potensielle områder for olje og gass ikke er undersøkt. Det finnes drivverdige forekomster av gull og andre verdifulle mineraler. I vest er det en god del regnskog, og det er mye vilt. Samtidig er det store flertall av folket lutfattige, og de fleste kan fortsatt ikke lese og skrive. Da britene tidlig på 1950 tallet forhandlet med sudanske ledere om uavhengighet, forventet lederne fra sør at deres land skulle få sin egen uavhengighet, men slik ble det ikke. Britene fulgte ønskene fra araberne i nord, og Sudan ble ett land med hovedstad i Khartoum og den politiske makt hos det arabiske mindretallet. Dette forhold utløste mot slutten av 1950 tallet og gjennom hele 1960 tallet opprør og frigjøringskrig. Hundretusener døde eller ble internt fordrevne. I 1972 ble det undertegnet en fredsavtale i Addis Abeba. Den ga Sør Sudan internt selvstyre og fred i 10 år, men i 1982 brøt som så mange ganger både før og seinere, regimet i Khartoum hovedpunktene i avtalen, og et nytt folkeopprør kom i sør. SPLM, Det sudanske folks frigjøringsorganisasjon, SPLA, Det sudanske folkes frigjøringsarme Folkeopprøret i 1983 førte til dannelsen av SPLA/SPLM, og frigjøringsarmeen/frigjøringsbevegelsen har siden vært og er fortsatt den dominerende politiske og militære aktør i Sør Sudan. Organisasjonen begynte som en frigjøringsarme, ikke en som politisk organisasjon. I perioden fra 1983 og til 1990, hadde SPLM/A en sosialisitisk ideologisk overbygning. Det skyldtes i stor grad samspillet med og støtten fra Etiopias diktator Mengistu og hans regime. Men rundt 1989/90 skjedde det store globale politiske endringer med sammenbruddet for kommunismen i Sovjet Unionen og i de andre øst europeiske statene. Dette sammen med TPRLF (Tigray's folkelige og revolusjonære frigjøringsfront) og allierte gruppers frigjøringskamp og seinere seier i Etiopia, førte til Mengistus fall. Et nytt regime under president og seinere statsminister Meles Zenawi, tok makten. Den nye regjeringen brøt med SPLM/A. Omtrent samtidig, dvs høsten 1991 kom Nasir opprøret i SPLM/A mot det som ble kalt Garangs autoritære lederstil og organisasjonen ideologiske innretning, men som i realiteten ikke var annet enn et forsøk fra de politiske rivalene Riek Machar fra Nuer folket og Lam Akol fra Shilluk folket på å tilrive seg makten. Det SPLM/A som var igjen etter splittelsen, og som var ledet av John Garang, tok tilnavnet Mainstream, mens utbryterne for en periode kalte sin organisasjon SPLM/A United. Det 2

hører med til historien at regimet i Khartoum aktivt støttet opp om splittelsen og ble samarbeidspartnere for både Riek Machar og Lam Akol i den militære og politiske maktkampen som fulgte. Perioden fra høsten 1991 til 1994 var en særdeles vanskelig periode for SPLM/A Mainstream. De hadde store politiske problemer, liten internasjonal støtte og led mange militære nederlag. Ledelsen i SPLM/A under leder John Garang og nestleder Salva Kiir (begge fra Dinka folket) sto overfor enorme politiske og militære utfordringer. Ledelsen måtte reorientere bevegelsen ideologisk. Nye ideologiske og politiske begreper som demokrati, menneskeretter og menneskeverd kom etter hvert til å prege SPLM/A s politiske retorikk. Den meget dyktige, men også egenrådige leder, John Garang, ledet dette ideologiske reorienteringsarbeidet. Han hadde langvarig akademisk og militær topputdanning fra USA, og han bestemte seg for å bruke sine amerikanske kontakter og maktet i denne perioden etter hvert å sikre politisk og humanitær støtte fra USA. Mesteparten av den økonomiske og humanitære støtten fra USA til Sør Sudan ble gjennom hele perioden fra 1993 til 2005 kanalisert gjennom Norsk Folkehjelp. I 1994 kom det til en politisk forståelse mellom regjeringen i Uganda under president Museveni og ledelsen i SPLM/A Mainstream. Uganda og andre svarte afrikanske stater ble deretter aktive politiske og militære støttespillere for SPLM/A Mainstream. KRIGENS PRIS, GARANGS DØD, LEDERSKIFTET Frigjøringskrigen varte fra 1983 til fredsavtalen ble inngått i januar 2005. SPLM flyttet deretter sin politiske virksomhet til landets hovedstad, Juba. Men Juba var ekstremt nedslitt og forfalt etter mer enn 20 års krig, Det fantes ingen nasjonal infrastruktur hverken for administrasjon eller telekommunikasjon. Veinettet i landet var praktisk talt ikke eksisterende. Det var mindre enn 10 km fast veidekke. Mange store broer var ødelagt av krigen. Offentlige helse og utdanningstjenester var nesten ikke eksisterende. Omlag to millioner mennesker hadde mistet livet i den lange krigen, 4 millioner var internt fordrevne og 1 million var flyktninger i andre land. Det var knapt en familie som ikke hadde mistet noen. Den lange krigen hadde brutt ned gode normer for menneskelig samkvem og etterlatt et hardt fotavtrykk som har brutalisert mennesker og samfunn. Utfordringene var grenseløse. Den legendariske SPLM/SPLA leder og kommandant, John Garang var den første stats- og regjeringssjefen i Sør Sudan. Men han døde i en helikopter ulykke 30. juli 2005 etter bare tre uker i sjefsstolen. Garang hadde solid akademisk økonomisk utdannelse og var meget belest når det gjaldt politikk, filosofi og religion. Han var en autoritær leder så lenge krigen varte. Hva han ville ha blitt som sivil politiker vet ingen. Jeg kjente han godt, og jeg tror han hadde styrke og romslighet nok til å ha kunnet bli en stor demokratisk leder. Da Garang var død, var forventningene hos det diktatoriske Bashir regimet i Khartoum at den nylig inngåtte fredsavtalen ville kollapse fordi det ville oppstå intern maktkamp i SPLM om hvem som skulle bli Garangs etterfølger. 3

Men her ble alle negative forventninger i løpet av timer gjort til skamme. SPLMs National Liberation Council, NLC, møttes meget raskt og vedtok enstemmig å velge Salva Kiir som ny leder. Salva Kiir, generalen, partiformannen og presidenten Salva Kiir er 62 år. Som ung mann uten noen formell utdanning sluttet han seg på 1960 tallet til frigjøringsbevegelsen Anya Anya og sloss som gerilja soldat i mange år. Da fredsavtalen i Addis Abeba kom i 1972, og man skulle slippe unge søringer inn i den nasjonale hæren, ble Salva Kiir tilbudt sersjant kurs. Det tok han, og det er det eneste han har av formell utdanning. Han var gjennom årene i SPLM/A en lojal nr. 2 under John Garang og en meget dyktig kommandant og etterretningssjef. Han var også kjent som en dyktig mekler når man hadde interne konflikter i SPLM/A. Jeg kjenner han, og jeg tror at Salva Kiir aldri før det var et faktum at Garang var død, hadde forestilt seg at han skulle bli SPLMs formann og deretter landets første president. Han trivdes i rollen som nr. 2. Fra sommeren 2005 og til nå har jeg vært mye i Sør Sudan, og jeg har vært ganske tett på arbeidet både i regjeringen og i SPLM. Det er mitt inntrykk at mye begynte bra i regjeringens arbeid sommeren 2005, men med visse spenningsperioder og interne konflikter fram til partikongressen i mai 2008 der jeg var æresgjest. På kongressen var det sterke underliggende spenninger både av etnisk og politisk art. Flere delegater fra gruppen rundt Salva Kiir hovedsakelig med Dinka bakgrunn ville ha bort Riek Machar som tilhørte nuerfolket, som 1. viseformann mens andre i samme gruppe ville ha bort Pagan Amum som kom fra Shilluk folket som generalsekretær. Det kom imidlertid en kraftig motreaksjon fra de vanlige delegatene. Deres enkle beskjed var: Vi vil ikke ha noen splittelse eller noen maktkamp, men samling om den ledelsen vi har hatt og fortsatt vil ha. Og slik ble det. Alle topp lederne ble gjenvalgt ved akklamasjon. Mer om SPLM SPLM reflekterer både i ledelsen og i medlemsmassen landets etniske mangfold. Men SPLM har også de fleste politiske ideretningene inne i organisasjonen. Her finnes marxister, sosialister, sosial liberale og liberalister og anti demokrater side om side. Når det har blitt slik, er det fordi kamptiden og krigen krevde alt. Det ble ikke tid og overskudd til politikk utvikling. Dette er noe mange i SPLM siden 2005 har strevd hardt for å få en endring på, men de har bare lykkes i begrenset grad. SPLMs partibyggingsprosjekt som siden 2007 har vært drevet i et samarbeid med Arbeiderpartiet og Norsk Folkehjelp har hatt rykkvis framgang, men også møtt mange hindringer. Problemene med å få til en sammenhengende politikk har derfor etter hvert svekket tilliten til SPLM som politisk ledende organisasjon hos folk flest i Sør Sudan. De interne konfliktlinjene hardner Det har de siste par årene gradvis utviklet seg en politisk konflikt innen SPLM sentrert rundt Salva Kiir som partiformann og Pagan Amum som generalsekretær. Jeg tror ikke med den 4

kjennskap jeg har til begge personer at det opprinnelig var store politiske meningsforskjeller mellom de to, men at oppgaven som statssjef og partiformann har endret Salva Kiir s syn på hvordan staten og partiet SPLM skal fungere. Kiir er blitt klart mer markedsorientert når det gjelder økonomisk politikk. Han er blitt mindre opptatt av menneskeretter og demokratiutvikling, og han er definitivt blitt meget autoritær som statssjef og partileder. Pagan Amum på sin side har hele tiden stått for et politisk syn som har en sosialdemokratisk forankring der staten blir en drivende kraft i samfunnsbyggingen. Når det gjelder statens rolle, fremstår Etiopias suksess historie som veiledende for Pagan Amum og mange andre i SPLM, men de ser også til Skandinavia og særlig Norge som et politisk modell samfunn. Pagan Amum, har samtidig ved siden av dette viktige vervet som generalsekretær, hatt mange andre oppgaver. Han har i en periode vært «Minister of Cabinet Affairs i Unity Government» i Khartoum. Han har i lange perioder deretter vært regjeringen i Sør Sudans sjefforhandler innenfor rammen av Afrika Unionen i forhold til regjeringen i Khartoum. Dette har til tider vært en meget politisk kontroversiell og arbeidskrevende oppgave. På toppen av det hele har han i en periode vært minister for freds- og forsoningsministeriet i Sør Sudan og medlem av parlamentet. Når så mange oppgaver er blitt lagt på politikeren Pagan Amums skuldre, skyldes det at han var en berømt og fryktet geriljaleder og general, og at han er velutdannet, kunnskapsrik, dyktig og har store talegaver. Pagan Amum har som GS trass i sin enorme arbeidsbyrde de siste par årene gjentatte ganger fremmet formelle forslag til partilederen om møter i Politbyrået og i NLC; National Liberation Council, slik parti vedtektene sier det skal gjøres, men han har aldri lykkes med å få dokumentene tilbake fra partiformannen/presidenten. Slik jeg forstår situasjonen, har partiformannen aktivt støttet av sine rådgivere i Presidentens kontor, sabotert mulighetene for å drive politikk- og organisasjonsutvikling i SPLM. Hovedgrunnen er at partiformannen og hans rådgivere har utviklet en frykt for at SPLM skulle bli en sterk og demokratisk organisasjon med folkelig forankring og med et gjennomarbeidet politisk program. Med en slik utvikling kunne ikke SPLM lenger styres ovenfra. Dette var hovedinntrykket jeg fikk etter mine samtaler med SPLM ledere, inkludert partiformannen Salva Kiir og 2. nestformann James Wani Igga, som jeg møtte under mitt opphold i Juba i de to siste ukene av oktober i fjor. I dag sitter 11 av dem internert på 4 uka uten lov og dom. De ble arrestert i sine hjem 16. og 17. desember i fjor anklaget for forsøk på statskupp, en anklage som siden aldri er gitt noe innhold. Presidenten sviktet som statsleder og regjeringssjef I tiden fra 2010 og til nå er det gradvis blitt tydeligere at Salva Kiir ikke har mestret oppgaven med å lede regjeringens og partiets arbeid på en god måte. Dette har ført til en voksende kritikk mot presidenten som har en konstitusjonell, politisk og psykologisk dimensjon. Det er ingen tvil om at han flere ganger særlig i 2012/13 har brutt grunnlovens bokstav og ånd ved f.eks. gjennom president dekreter å avsette folkevalgte guvernører samt utnevne andre som grunnloven sier skal velges. Han har opptrådt politisk brutalt i parlamentet og brutt ned parlamentets evne og vilje til selvstendig politisk arbeid. Hans regjeringsutskiftninger har kommet uten forvarsel. Finansminister Kosti Manibe satt f.eks. hjemme i stua og så TV 5

nyhetene da han en dag i juni 2013 fikk i ansiktet som første store nyhetssak at han var sparket som finansminister fordi han var korrupt. Det foreligger i dag fortsatt ingen beviser om korrupsjon mot Kosti Manibe. Når det gjelder SPLA, landets væpnede styrker, har Salva Kiir som øverstkommanderende uten samråd med sine nærmeste generaler beordret stor endringer. Han har avsatt ledende generaler, og han har også uten kritisk vurdering tatt inn i hæren store militsia grupper og deres ledere alltid før har løpt Khartoums ærend og bekjempet SPLA. Resultatet er blitt at samholdet i de væpnede styrkene er blitt sterkt svekket. Salva Kiir har derfor blitt mer og mer isolert både fra den øvrige partiledelsen og fra mange av sine tidligere topp offiserer. Han har samtidig og stadig mer aktivt vist uvilje til samtale og forhandlinger om vanskelige beslutninger, en egenskap han hadde for noen år tilbake, og som fremheves som Salva Kiir s tidligere store menneskelige egenskap og som et stort fortrinn som leder. Nå framstår han som særdeles autoritær i møter og på pressekonferanser o.l. President Salva Kiir s helsetilstand Nesten alle jeg snakket med under oppholdet i oktober i fjor var opptatt av Salva Kiirs helsetilstand. Denne bekymringen ble understreket i en samtale jeg hadde med en som fulgte Salva Kiir på hans «inkognito» week end besøk i Nairobi 2. til 4. november i fjor da han fikk gjennomført en omfattende helseundersøkelse. Salva Kiir har gjennom hele sitt liv jobbet under særdeles stressende forhold. Psykisk og fysisk var tiden som ledende kommandant ytterst belastende. Det var nesten aldri tid til noen dagers hvile. Siden juli 2005 har han hatt stats- og regjeringssjef ansvaret i Sør Sudan og for tiden 2005-2011 ansvaret som 1. visepresident i hele Sudan. Han har aldri i denne lange perioden hatt ferie. Alt dette har ført til at mannen fysisk og psykisk er nedslitt. Han har med et annet uttrykk møtt veggen. I tillegg har han pådratt seg alvorlige belastningssjukdommer som, hevder observatører, reduserer både hans arbeidsevne og dømmekraft. Alt dette har skapt tvil om presidentens forutsetninger for fortsatt å være statssjef og partiformann. Regjeringen og forvaltningen Det å sette sammen en regjering i 2005 i Sør Sudan etter 22 års krig, var vanskelig og utfordrende. Mange av de gamle og dyktige kommandantene forventet å bli statsråder, men flere av dem hadde knapt nok noen formell utdanning og var i hvert fall mer og mindre ute av stand til å lede det daglige arbeidet i et departement. Samtidig kom det hjem folk fra diaspora som ikke hadde deltatt i frihetskampen. Mange av dem hadde topp akademisk utdanning, men var uten særlig praktisk administrativ arbeidserfaring. Det ble den gang sagt at ingen regjering i verden hadde flere ministre og statssekretærer med akademisk doktorgrad enn i Sør Sudan. En annen gruppe som ville med i styre og stell, var de fra Sør Sudan som lojalt hadde jobbet for Khartoumregimet i Juba, en by som Khartoum regimet hele tiden kontrollerte under den 22 år lange krigen. En tredje gruppe var de som kom hjem fra lojalt arbeid på politisk og 6

administrativt topp nivå hos diktaturregimet i Khartoum. Mange som har jobbet for Khartoum regimet, bærer med seg et syn på samfunnsutviklingen som de har internalisert fra den politiske kulturen i diktaturregimet, og det gavner ikke utviklingen av et demokratisk samfunn. Mange av disse har særlig det siste året fått viktige stillinger i regjering, forvaltning og rettsvesen. Sist, men ikke minst, noen av statsrådene har vært eller er liberalister, noen er dirigister og noen midt i mellom, og i den nåværende regjering er det flere statsråder uten demokratisk sinnelag. Regjeringen har aldri på noe tidspunkt siden 2005 hatt en forent og konsolidert politisk plattform å jobbe ut fra. Korrupsjon Det finnes en lang og tung tradisjon for korrupsjon i Sudan. Korrupsjon var og er en integrert del av politikk, forvaltning og forretningsvirksomhet i Sudan den gang landet var en stat. Dagens regime i Khartoum ansees som ett av de mest korrupte noensinne, og Sudan ligger som nr. 2 på Transparency Internationals liste over stater med omfattende korrupsjon. Da Sør Sudan ble egen stat, var det i forberedelsene til statsdannelsen i politisk retorikk og ellers lagt stor vekt på å hindre korrupsjon i statsforvaltningen helt fra begynnelsen av. Dessverre har det gått helt annerledes. I dag preger korrupsjon alle deler av samfunnslivet. Det gjelder regjering, forvaltning, de væpnede styrker og forretningsvirksomhet så vel som klient lignende korrupsjonsnett verk som følger etniske grenser. Presidenten har fra tid til annen prøvd å angripe korrupsjonsproblemet i regjeringen og forvaltningen gjennom truende brev til statsråder, avsetting av statsråder, ny regjeringsdannelse m.m. men uten at dette har hatt noen virkning. Presidenten selv sitter i glasshus. Han er medeier i et stort familie eid entreprenørselskap som har anklager om korrupsjon mot seg. Sør Sudan har på den måten fulgt i sporene til regimet i Khartoum og ligger som nr. 3 på lista av korrupsjons verstinger i verden etter Sudan. Forholdet til Khartoum regimet, forholdet mellom president Salva Kiir og president Bashir I utgangspunktet var de to parter bitre fiender, og forholdet mellom Khartoum og Juba har helt siden fredsavtalen ble inngått i 2005 og til 2013 vært konfliktfylt og vanskelig. For det første var ikke fredsavtalen fullstendig, men overlot til de to parter å finne en løsning på tre omstridte områder som alle ville bli en del av Sør Sudan, nemlig det oljerike området Abyei samt Nubafjellene og Blue Nile, men som Khartoum motsatte seg. Videre var det delvis uenighet om grenselinjen mellom nord og sør. Sist, men ikke minst, oljeproduksjonen i Sør Sudan som går i oljeledning gjennom Sudan til Rødehavet, har hele tiden vært en kilde til konflikt. Det nye er at Salva Kiir særlig det siste året har lagt stadig større vekt å utvikle et godt forhold til regimet i Sudan generelt og spesielt til diktator presidenten Omar Bashir. 22. oktober i år kom Bashir på arbeidsbesøk. Han hadde med seg en delegasjon på 53 personer, 13 statsråder og 40 rådgivere o.l. De to tidligere fiender talte til hverandre på en måte som var forunderlig. Salva Kiir brukte uttrykk som «våre store, gamle far» som nå var på besøk, og «vi hans barn som ennå ikke har kommet i voksen alder» osv. Bashir brukte et 7

lignende billedspråk i sine tilsvar. Da Bashir var i Juba på sitt siste politiske besøk 6. januar i år ble lignende uttrykk brukt. Jeg kjenner det politisk/diplomatiske miljø i Khartoum som særdeles dyktig på det man kaller politisk forførelse. Jeg tror at de har lykkes over all forventning når det gjelder president Salva Kiir. Han betrakter nå Bashir som en venn og vil gjerne i mye bli lik han. Bashir og hans regime i Khartoum på den annen side antar jeg ser på det politiske forfallet i sør med begeistring. De kan igjen si hva de alltid har sagt, at de svarte i sør aldri vil makten oppgaven med å utvikle en egen stat. At dette provoserer mange av de andre lederne i SPLM er å bruke et mildt uttrykk. De som nå sitter arrestert, er både fortvilt og rasende over utviklingen i dette forholdet. To gamle og politisk farlige ringrever fra sør, Lam Akol og Bonna Malwal Den ene, Lam Akol, er sterkt omstridt og til dels forhatt i Sør Sudan. Han var en av lederne som splittet SPLM/A i Nasir i 1991, og han samarbeidet deretter fram til 2004 tett med ledelsen i Khartoum, hadde ministerposter i regjeringen o.l. Lam Akol vendte tilbake til sør etter at fredsavtalen var inngått i 2005, men har de siste par årene har holdt seg borte fra Sør Sudan og stort sett bodd i Khartoum. Under mitt opphold i Juba i oktober i fjor ble han benådet av Salva Kiir og vendte hjem kort tid etter. Han er leder for et opposisjonsparti i Sør Sudan og er kjent som meget dyktig til å skape splid og konflikt i politikken. Han ble 2. januar i år utpekt som medlem av Juba regjeringens forhandlingsdelegasjon til fredsforhandlingene i Addis Abeba og deltar nå aktivt i disse. Bonna Malwal har en lignende bakgrunn. Han bor i Oxford i Storbritannia, men pendler hjem med mellomrom. Han var i sitt hjem utenfor Juba i en lang periode i høst og fram til konflikten eksploderte i midten av desember. Deretter reiste han tilbake til Oxford. Han hatet John Garang dypt og inderlig, og han hater fortsatt mange andre i SPLMs lederskap. Han var rådgiver for president Bashir i den første «Unity Government» i 2005 og har deretter hatt mange lignende oppgaver i Khartoum. Han er samtidig leder av partiet South Sudan Democratic Front, og han har i den seinere tid lykkes med å etablere et tillitsforhold til Salva Kiir. Malwal s nære medarbeider, Martin Lomouro ble etter den store regjeringsomkalfatringen i sommer utnevnt som statsråd for samordning av regjeringens arbeid. Dette er en meget viktig posisjon i regjeringen. Det fleste som kjenner politikk og samfunn i Sør Sudan kan neppe være i tvil om at Bona Malwal har vært meget aktiv med sine politiske samtaler og råd i dagene før konflikten i Juba og Sør Sudan eksploderte. Dette at disse to meget kontroversielle lederne i det siste har fått slik innpass i politikken i sør, provoserer også mange både i utenfor SPLM i Sør Sudan. Salva Kiir ville gå av, var det en politisk felle? Salva Kiir har ved flere anledninger etter uavhengigheten sommeren 2011 sagt at han hadde gjort jobben med å gi folket frihet og en selvstendig stat, at han var sliten, og at han derfor ønsket å trekke seg tilbake fra politikken. Dette sa han også i et intervju med redaktøren Jacob Akol for magasinet og nettstedet GURTONG på seinsommeren 2012. 8

En dag i november 2012 ba president Salva Kiir sin gamle kampfelle og daværende minister for samordning av regjeringens arbeid, Deng Alor, om en personlig samtale. Kjernen i presidentens budskap var at han var sliten og sjuk og at han ikke ville stille til gjenvalg ved i 2015. Han ba Deng Alor om å melde dette til medlemmene i Politbyrået. Det gjorde han, og Riek Machar, daværende visepresident og 1. nestformann i SPLM, gjorde det med en gang klart at han ville stille som presidentkandidat. Det samme gjorde generalsekretæren Pagan Amum og enka etter John Garang, den politisk meget innflytelsesrike Rebecca Mabior Garang og noen andre. I mars 2013 holdt denne gruppen et møte der de drøftet sine kandidaturer og det kommende valg. Like etter dette møtet forsikret president Salva Kiir i en tale til en større Dinka forsamling om at han fortsatt var presidentkandidat ved valget i 2015. Deretter rettet han i samme tale et voldsomt angrep på det han kalte sine sanne fiender i SPLM som ville ta fra han stillingen som president. Omtrent samtidig med dette ble et planlagt møte i Politbyrået i SPLM avlyst av Salva Kiir. Man skulle drøfte det kommende presidentvalget, og avlysningen skyldtes at det neppe lenger var noe flertall i Politbyrået for å gjenvelge Salva Kiir. 2013, året da presidenten samlet stadig mer makt i egne hender Senhøstes 2012 hadde Salva Kiir bestemt seg for ikke å søke gjenvalg i 2015. Fire måneder seinere hadde han endret standpunkt og ville stillle. Det kan være flere grunner til at han skiftet standpunkt. For det første var det et ønske i hans egen familie, klan og folkegruppe dinkaene om at han fortsatte. For det andre var og er det utenkelig for Salva Kiir at Riek Machar skulle bli hans etterfølger. Sentrale rådgivere i presidentens kontor argumenterte også sterkt for gjenvalg. For det tredje er det ingen tvil om at Khartoum og president Bashir ønsket at han skulle fortsette. Det samme gjaldt for president Museveni i Uganda som har et personlig venneforhold til Salva Kiir. Presidenten har fra beslutningen om å stille til gjenvalg ble tatt i mars i fjor og gjennom hele året, systematisk truffet beslutninger som stadig mer konsentrerte den politiske makt i presidentens kontor. Det har lenge vært kjent at presidenten ikke har hatt full tillit til hærsjefen, general James Hoth Mai som kommer fra nuerfolket. Hoth Mai ble nylig avsatt som hærsjef og forflyttet. På vårparten 2013 besluttet presidenten uten hærsjefens tilslutning at han ville bygge opp en militær enhet, «The President s Brigade» som var direkte underlagt hans kommando. I stor hast ble unge menn, ofte analfabeter, hovedsakelig fra dinka folket rekruttert inn i brigaden og gitt elementær militær opplæring. Presidenten ville ha en militær enhet som var direkte under hans kommando. Styrken var seinhøstes 2013 på 3500 mann. På forsommeren avsatte han ministeren for koordinering av regjeringens arbeid, Deng Alor og finansministeren Kosti Manibe. De fikk harde anklager om korrupsjon mot seg. Begge tilhører gruppen av veteran kommandanter fra frigjøringskrigen og var ansett som dyktige statsråder, men som etter hvert hadde kommet i et motsetningsforhold til presidenten. 9

Deretter avsatte Salva Kiir 23. juli i fjor både visepresidenten Riek Machar som han hevdet var illojal, og resten av regjeringen som han karakteriserte som udugelige. Samtidig med dette suspenderte han Pagan Amum fra stillingen som generalsekretær i SPLM. Begrunnelsen var at Amum hadde vært politisk illojal, dvs hadde lansert seg selv som president kandidat, og videre at Amum var korrupt. Etter noen dager kom utnevningen av ny visepresident. Der hentet han inn presidenten i Nasjonalforsamlingen James Wani Igga som ansees som en svak politiker. Få dager deretter kom utnevningen av en ny regjering som hadde flere statsråder med en politisk fortid hos regimet i Khartoum og en meget svak SPLM representasjon. Samtidig tok han inn i regjeringen fra sin egen folkegruppe dinkaene forsvarsministeren, innenriksministeren og ministeren for nasjonal sikkerhet som var hans gamle lojalister fra frigjøringskrigen. Litt seinere holdt han en krigstale til Nasjonalforsamlingen der han gjorde det helt klart at dersom ikke parlamentet heretter støttet alle hans forslag og beslutninger, ville ha oppløse det og sende medlemmene hjem. Deretter foreslo han en omstridt politiker med bakgrunn fra arbeid hos diktaturregimet i Khartoum som ny president for parlamentet. Forslaget ble straks akseptert. På denne måten styrket presidenten sin egen posisjon som regjeringssjef og som landets øverstkommanderende. Mange i SPLM så med stigende uro på den maktkonsentrasjonen som fant sted. Salva Kiir har som partiformann etter regjeringsendringen i sommer og måten den skjedde på, ikke hatt flertall for sin politikk i Politbyrået (sentralstyret) og neppe heller i NLC, National Liberation Council,( Det nasjonale landsrådet). Han trodde antakelig at han i juli i år ved å avsette de gamle statsrådene og suspendere Pagan Amum som GS, kunne skape en frykt situasjon i de to nevnte organer i SPLM som gjorde at han da ville få et politisk flertall. Det motsatte skjedde. Han mistet ytterligere støtte. Dermed kom neste oppgave som måtte løses for å sikre makten. SPLM, regjeringspartiet, måtte bringes under kontroll for å sikre gjenvalg i 2015. Derfor kom den helt merkelige utviklingen gjennom november måned i 2013 der Salva Kiir ved minst et par anledninger slo fast at SPLM s organisatoriske organer, PB, Politbyrået og NLC, National Liberation Council, hadde opphørt å eksistere fordi de ikke hadde fungert på en adekvat måte etter parti kongressen i mai 2008. Han ville derfor utnevne nye partiorganer, nytt sekretariat m.m. Så gikk det noen uker, og så kom det likevel via TV nyhetene ved 2. viseformann James Wani Igga innkalling til møte i NCL, først mandag 9. desember, så en utsettelse med ny dato, lørdag 14. og søndag 15. desember i fjor. Opposisjonen tar til motmæle I mellomtiden, men etter partiformannens erklæring om at SPLM hadde sluttet å eksistere i sin nåværende form, kalte den interne opposisjonen i SPLM som omfattet en stor gruppe av tidligere sentrale folk fra frigjøringskampen og statsstyret i Sør Sudan fram til juli, inn til en pressekonferanse 6. desember i fjor. Til denne konferansen kom det mange hundre mennesker. Der fikk Salva Kiir sitt pass påskrevet. Kritikken som fremkom, var massiv og 10

omfattet regjeringens politikk, interne forhold i SPLM, korrupsjon på høyeste nivå samt presidentens lederstil. Opposisjonsgruppa som ble ledet av Riek Machar, Pagan Amum og Rebecca Garang, enken etter John Garang, bekjentgjorde samtidig at den lørdag 14. desember ville holde et stort folkemøte på John Garangs minneplass som er et stort og politisk tilnærmet hellig møtested i Juba. Det fortelles at president Salva Kiir som denne dagen var på en større konferanse i Paris, reagerte voldsomt på uttalelsene fra pressekonferansen. Han kalte det hele en provokasjon og ville allerede da ha deltakerne på pressekonferansen arrestert. Riek Machar Riek Machar har fra han ble avsatt som visepresident i juli 2013 prøvd å framstå som opposisjonens leder. I noen grad har han lykkes, men i virkeligheten dreier det seg om en taktisk allianse som retter seg mot presidentens maktmisbruk og ødeleggelsen av SPLM som parti, intet annet. Riek Machar har generelt liten tillit i Sør Sudan, heller ikke hos dem som sitter internert som politiske fanger. Det henger sammen med hans politiske fortid. Riek Machar har gjennom alle år hatt store politiske ambisjoner, og han har gått mange særdeles kritikkverdige politiske krokveier for å nå sine mål. I 1991 var han med i det såkalte Nasir opprøret mot ledelsen i SPLM/A og John Garang, og han tok sammen med Lam Akol ledelsen for utbrytergruppa som de kalte SPLM/A/United. Gruppa gikk straks inn i et nært politisk og militært samarbeid med regimet i Khartoum for å knekke SPLM/A/Mainstream. Både Machar og Lam Akol fikk i den sammenheng statsrådsposter i regjeringen i Khartoum, og begge har siden vært betraktet som to av Sør Sudans quislinger. Fra seinsommeren 2005 og fram til juli 2013 har han vært visepresident i Sør Sudan. Det fortelles at da Riek Machar ble valgt til 1. viseformann og visepresident etter Garangs død i august 2005, gikk Salva Kiir bort til han og sa: «Jeg liker deg ikke. Jeg stoler ikke på deg. Jeg skal vokte deg».. De som kjenner Riek Machar godt, har nok stor forståelse for Salva Kiirs utsagn. Riek Machar betraktes som upålitelig i det politiske maktspillet. Alle som har sett Riek Machar i virksomhet som visepresident, gir han likevel ros for stor dyktighet og stor arbeidskapasitet. Da han ble avsatt i juli i fjor, var det primært fordi han hadde lansert seg selv som presidentkandidat. I internasjonale medier har det fremkommet et inntrykk av at Riek Machar og den politisk internerte er en samlet opposisjon. Dette er feil. De internerte ser hverken Salva Kiir eller Riek Machar som en del av Sør Sudans politiske framtid. Kirkelederne ber om forsoning Like etter opposisjonens pressekonferanse 6. desember i fjor intervenerte landets kirkeledere og ba de stridende parter i SPLM møtes til dialog og forsoning. 11

Opposisjonsgruppa svarte umiddelbart at de ville utsette folkemøtet til fredag 20. desember, og at de i dialogens og forsoningens ånd ville møte i NCLs, National Liberation Council s møte lørdag 14. desember. De sa videre at de ventet og håpet at Salva Kiir på dette møtet ville vise den samme vilje til dialog og forsoning. Møtet i NLC lørdag og søndag 14. og 15. desember. Innføring av partidiktatur Både partiformannens støttespillere og opposisjonen møtte fram lørdag 14. desember. Rebecca Garang var opposisjonens talskvinne og sa til mediefolk før møtet at hun håpet at dette skulle bli starten på en ny periode med dialog og forsoningsarbeid. Men møtet kom til å forløpe helt annerledes. Partiformannen Salva Kiir åpnet med en tordentale der han kom med de sterkeste angrep og karakteristikker av dem han igjen kalte sine fiender i SPLM, og han avviste kontant tanken om alle former for dialog og forsoning. Det ble ikke åpnet for noen diskusjon etter talen. Salva Kiir foreslo at møtet straks skulle behandle rapporten fra granskingskomiteen som hadde undersøkt generalsekretær Pagan Amum s politiske lojalitet og påstanden om korrupsjon. Rapporten konkluderte med at Pagan Amum skulle sparkes med øyeblikkelig virkning som generalsekretær. Flere representanter for SPLMs interne opposisjon ba om at man hadde en åpen diskusjon om rapporten før man stemte. Dette avviste Salva Kiir. Opposisjonen forlot deretter møtet og begrunnet det med at partiformannen hadde avvist alle invitasjoner til dialog og forsoning. Så kom avstemningen i møtet som nå besto av knappe 50 % av NCL s medlemmer. Rapporten om Pagan Amum ble vedtatt mot 8 stemmer, og Amum avsatt med øyeblikkelig virkning. De neste punkter på dagsordenen dreidde seg om innkalling til ekstraordinær partikongress i mars med ett punkt på dagsordenen, nemlig valg av formann. Til dette punktet ville NLC fremme ett navn, Salva Kiir. Når det gjaldt avstemningsregler, ble det foreslått at man beholdt regelen om skriftlig avstemning. Dette ble avvist uten votering. Møtet vedtok så at alle avstemninger på den kommende partikongressen skulle foregå ved håndsopprekning. Deretter vedtok NLC at så snart valget av ny partiformann hadde funnet sted, ville det være et tilleggspunkt på dagsordenen, nemlig et forslag til vedtak om at partiformannen nå hadde enerett til å utpeke alle medlemmer av Politbyrået, National Liberation Council og generalsekretariatet. Møtet la med andre ord grunnlaget for at SPLM på neste kongress vil innføre partidiktatur med Salva Kiir som partidiktator. Natt til mandag 16. desember, 17. desember og deretter fram 12. januar 2014, konflikten militariseres. Påstanden om forsøk på statskupp Flere kilder har fortalt at Salva Kiir etter avslutningen av møtet 15. desember var rasende. Han ville ha opposisjonen og først og fremst Riek Machar arrestert, og han ville teste ut «The President s Brigade» sin evne til å lystre ordre og handle for dette formålet Ordren ble gitt, men så gikk alt galt. Da man begynte bevæpningen av en tropp med dinka soldater, fattet soldater som tilhørte nuer folket mistanke. Det begynte med et håndgemeng, 12

men eksploderte i løpet av timer til væpnet konflikt som når dette skrives er stor, særdeles ødeleggende og utenfor noens fulle kontroll.. I stedet for å stanse galskapen før den ble sluppet løs med de katastrofale konsekvenser dette har fått folk og stat i Sør Sudan, synes det nå åpenbart at president Salva Kiir og hans nærmeste rådgivere lot det hele eksplodere fordi de så sjansen til å kunne bringe opposisjonen til taushet en gang for alle. Natta til 16. desember ble begynnelsen på det som kan bli sammenbruddet for Sør Sudan som stat. Soldater med dinka og nuer bakgrunn gikk løs på hverandre samtidig som grupper av dinka soldater begynte et systematisk myrderi av familier til nuere der mange var offiserer eller embetsfolk. Flere hundre menn, men også mange kvinner og flere barn ble myrdet mens flere familiefedre kom seg unna for deretter umiddelbart å slutte seg til opprørerne. Dinka soldater angrep også hjemmet til Riek Machar som hadde godt vakthold. Riek Machar unnslapp angrepet men alle vaktene og andre i huset, til sammen om lag 70 mennesker ble skutt og drept og huset jevnet med jorda. Mandag 16. desember 2013 holdt president Salva Kiir pressekonferanse iført generals uniform. Der anklaget han opposisjonen for å ha planlagt statskupp og at det derfor hadde vært nødvendig å gi ordre til militær aksjon for å få arrestert de han kalte kuppmakerne. I løpet av dagen og den påfølgende natt ble 11 av SPLMs og landets ledende politikere arrestert og internert, anklaget for forsøk på statskupp. Riek Machar og et par av hans nærmeste medarbeidere slapp unna og fikk i løpet av få dager mobilisert betydelige militære styrker, dels fordi mange nuere som utgjør om lag 65 prosent av soldatene i den nasjonale hæren SPLA, fulgte etnisitetens kall, deserterte og gikk over til opprørerne. Det var aldri noe forsøk på statskupp. Det er en påstand fra presidentens og hans rådgivere for å rettferdiggjøre maktovergrepet det var å arrestere nesten hele ledelsen i den interne parti opposisjonens mot Salva Kiirs politikk og maktmisbruk. Dette synet er det enighet om internasjonalt, men Salva Kiir og hans nærmeste holder likevel fast på påstanden som nå er blitt en effektiv hindring for en våpenhvile og en fredsavtale. Men samtidig er det klart at Riek Machar det siste året gradvis har bygget opp et nettverk av offiser kontakter innenfor SPLA og i første rekke hos de militsia grupper som etter benådning av presidenten er blitt integrert i SPLA de siste par årene. De valgte han etter myrderiene på hans folk 16. desember å bruke, og han ga ordre om opprør mot president Salva Kiir. Ordren ble lystret med en effektivitet ingen hadde forestilt seg. I løpet av timer var en omfattende borgerkrig under utvikling. Våpenbruken og mobiliseringen av den etniske konfliktdimensjonen har nå i følge FN ført til minst 20 000 mennesker er drept og om lag 400 000 er drevet fra sine hjem. Samtidig er de materielle ødeleggelsene i byer som Bentiu, Bor og Malakal store. Den nasjonale armeen er svekket av etnisk baserte dessertinger, og forholdet mellom presidenten og opposisjonen i SPLM dårligere enn noensinne. Konflikten var i sitt utgangspunkt politisk og gjaldt en kamp om hvem som skulle ha presidentmakten og om hva som skulle være det politiske grunnlaget for utviklingen av 13

landet. Men den militære konfrontasjonen førte til at tradisjonelle etniske motsetninger ble mobilisert, og disse er nå blitt et dominant bilde i konflikten selv om det fortsatt er kampen om den framtidige politiske makten. Det store problemet er at president Salva Kiir med militær bistand fra Uganda og Sudan fortsatt tror at han kan vinne kampen militært. Det er en illusjon. Konflikten kan bare få en politisk løsning. For at det skal kunne skje, må det først komme en våpenhvile. De politisk internerte må slippes fri. En nasjonal overgangsregjering som kan styre fram til nye valg kan holdes, må på plass, og i denne regjeringen kan det hverken være plass for Salva Kiir eller Riek Machar. SPLMs politiske organer må reetableres. Det må igangsettes et omfattende dialog- og forsoningsarbeid der SPLM, kirkene, kvinnene og andre grupper i Sør Sudan sammen må finne veien til Sør Sudans framtid som demokratisk stat. Høvik/Nairobi 16. januar 2014 Halle Jørn Hanssen Biografiske opplysninger. Jeg har jobbet med afrikansk politikk og utvikling siden midten på 1960 tallet, først som student aktivist, deretter i NRK, NORAD og Norsk Folkehjelp. Mitt første arbeidsbesøk som reporter til Afrika var i 1972 og til Sudan i 1979. Jeg har til sammen tilbrakt minst 8 år på oppdrag i ca. 40 afrikanske land og vært ut og inn av Sudan og først og fremst Sør Sudan utallige ganger. I november i fjor var jeg tre ganger i Sør Sudan på oppdrag for Arbeiderpartiet og Norsk Folkehjelp. Jeg kjenner mange i stats- og partiledelsen som president Salva Kiir, visepresident James Wani Igga, Pagan Amum og de fleste andre som sitter internert som politiske fanger. Når det gjelder Sudan og Sør Sudan, var jeg utenlandssjef og seinere generalsekretær i Norsk Folkehjelp i perioden mai 1992 -mai 2001. Norsk Folkehjelp hadde alt i 1987 tatt et prinsipielt standpunkt om å ta side i frigjøringskampen i Sudan og støtte folkeopprøret ledet av SPLM/A. Jeg støttet den gang denne beslutningen. Som administrativt øverste ansvarlig i Norsk Folkehjelp og i et tett samarbeid med styreleder Harald Øveraas i perioden fra 1992 måtte jeg ofte ta politisk vanskelige og noen ganger kontroversielle avgjørelser om Norsk Folkehjelps rolle og oppgaver som humanitær og politisk solidarisk organisasjon bak frontlinjene i Sudan. Litteratur. 1. Rapport til Arbeiderpartiet og Norsk Folkehjelp om muligheten for å løse de interne konfliktene i SPLM etter arbeidsbesøk i Juba og Nairobi og samtale med 35 personer i dagene 18.oktober 6. november 2013 2. For perioden 1. desember 2013 16.januar 2014, lesning av ca. 100 nyhetsrapporter og lignende fra BBC, Al Jazeera, Sudan Tribune, The Nation (Nairobi) samt fra akademikere og sivilsamfunnsgrupper inne i Sør Sudan og fra sør sudanesere i diaspora samt Africa Confidential og International Crisis Group. 14

3. Samtale med sør sudanske flyktninger i Nairobi i dagene 13.- 16. januar 2014 4. Peter Adwok Nyaba: The Politics of Liberation in South Sudan. An Insider s View (1997) 5. Peter Adwok Nyaba: South Sudan. The State We Aspire To. 2013 6. Øystein Rolandsen: Guerilla Government. Political Changes in Southern Sudan during the 1990ies. Nordiska Afrikainstitutet 2005 7. Elijah Malok The Southern Sudan. Struggle for Liberty 2009 8. Matthew LeRiche and Matthew Arnold: South Sudan From Revolution to Independence, 2012. 9. Hilde Frafjord Johnson: Waging Peace in Sudan, CMI 2009 15