Fra hedendom til kristendom i Nord-Norge Øyvind Norderval Det første misjonsframstøt mot Nord-Norge skjedde våren 999. Da drog, ifølge sagaen, Olav Tryggvason, fulgt av hirdbiskopen Sigurd og ((en stor og vakker hænj, på kristningstokt til Hålogaland. Hvor kongen kom, bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen turde å motsi ham, og slik ble hele landet kristnet. Hvilken rekkevidde hadde denne begivenheten ved forrige tusenårsskifte? Det er ingen grunn til å betvile at kong Olav foretok denne reisen, eller at hans misjonsmetoder var mer preget av tvang enn av frivillig omvendelse. Men det er liten grunn til å anta at omfanget kan ha vært så betydelig som det Snorre gir den kristne heltekongen æren for. Overgangen fra hedendom til kristendom har vært en så omfattende forandring i Nord-Norges kulturelle liv at kristningsprosessen i landsdelen må ha foregått over en lang tidsperiode. Denne prosessen tok betydelig lengre tid her nord enn i det sørlige Norge pga. at befolkningen bestod av både håløyger og samer med hver sin religiøse forankring, og som representerte både bofasthet og nomadekultur spredt over et stort geografisk område. Like fullt representerer dette angivelig første misjonsframstøtet ved forrige tusenårsskifte et viktig veiskille for den videre kulturelle og politiske utvikling i 10 landsdelen. Landsdelen ble brakt inn i det kristne rikskongedømmets maktsfære. Det var maktpåliggende for kongemakten at dens ideologiske grunnlag ble delt av befolkningen i de områder kongen la under seg. Politiske maktambisjoner og misjon gikk derfor hånd i hånd. Imidlertid har nok kristendommen vært kjent av nordlendinger før denne tid. Det bevitnes bl.a. av Ottars besøk hos den kristne kongen Alfred i W essex en gang på 880-tallet. Ottar har neppe vært alene om å dra på handelsferd til sydlige og vestlige land og slik fått kontakt med kristen kultur. Kanskje kan noen ha vendt om til den kristne tro og latt seg døpe før de har vendt hjem til Nord Norge. Det vet vi ingenting om. De tidligste nordnorske gravfunn som muligens kan tolkes i kristen i retning, dateres til siste del av 900-tallet, altså omtrent samtidig med Olav Tryggvasons misjonstokt. Faktisk er kildematerialet, både det fysiske og det skriftlige, ytterst sparsomt fram til 1200- tallet. Det skriftlige kildemateriale har dessuten en kristen tendens og representerer den seirende parts forståelse av trosskiftet. Derfor er det svært vanskelig å avgjøre eksakt hvordan mønsteret for kristningsprosessen her i nord har vært i denne perioden. Med dette in mente skal vi i det følgende prøve å trekke noen linjer. Nord-Norge og rikskongedømmet Nord-Norge var et viktig område for rikskongedømmet. Ikke minst var Hålogaland viktig økonomisk pga. de rike fiskeressursene. I tillegg kom den såkalte finneskatten som de rike håløygættene innkrevde i Finnmark. Allerede i Ottars beretning fra slutten av 800-tallet heter det at den største

samer. Mye tyder på at samene og den norrøne befolkningen delte visse grunnleggende religiøse forestillinger, basert bl.a. på fler-guderi, seid og magi, som i den før-kristne perioden skapte større gjensidig forståelse og respekt enn det som ble tilfelle etter kristendommens introduksjon. I sagaene blir samenes magiske ferdigheter framhevet og mye tyder på at de opptrådte som healere, rådgivere og læremestre i magi for norrøne stormenn. Det fortelles også om at da de nordnorske høvdingene sloss mot kristendom og rikskonge fikk de hjelp av samenes magiske ferdigheter til å skaffe seg spesielt farlige våpen og usårlige kofter. De hadde en felles interesse av å bekjempe kristendommen, og samer deltok derfor på den hedenske siden i striden. Denne «magiske» forbindelsen blir ikke tolerert etter kristendommens seier, noe som kommer til uttrykk i de tidlige norske kristne lovene som ble nedskrevet på begynnelsen av 1100-tallet. Her heter det blant annet at det er forbudt å fara a Finnmerkr at spyrja spa (å dra til Finnmarken for å bli spådd) eller å trua d Finnar (å «tro» på samer). Overtredelser ble sh affet med lov- og fredløshet. Nye skikker I størstedelen av jernalderen forholdt samene seg til nærliggende norrøne og finske bondesamfunn, og hadde et avklart og avgrenset forhold til disse. Fra 1000-tallet av befinner samene seg i den situasjon at de er ht1kket inn en storpolitisk rivalisering om de ressursene de produserer. Dette sammen med kristningen av det norrøne samfunnet gjorde at samene havnet i en langt mer økonomisk og kulturelt presset situasjon enn tidligere. Hvordan forholder samene seg til dette presset og hvilke konsekvenser fikk det? Et forhold er at samene må øke sin produksjon betraktelig for å imøtekomme den økte etterspørselen på det europeiske skinnmarkedet. Dette førte til større spesialisering mot visse ressurser og som følge av dette trolig til økt avhengighet av produkter utenfra. Fangstområdene ekspanderer, noe som blant annet gir seg utslag i at bruken av høyfjellsområdene i Skandinavia blir kraftig intensivert. Den økte ettespørselen kan ha skapt knapphet på visse ressurser og medført behov for en strengere territoriell inndeling, dvs. en klarere markering av grensene mellom de ulike samiske samfunnenes fangstområder. Det arkeologiske materialet fra denne perioden, først og fremst gravgaver, vitner også om en tiltakende sosial ulikhet internt i det samiske samfunn og tyder på at de ressurser som ble pløyd tilbake til samene ikke nødvendigvis ble likt fordelt. Det mest framtredende trekket ved arkeologiske materialet fra det samiske området i denne perioden er likevel en omfattende oppblomstring og spredning av likeartete rituelle ytringer. Denne økte rituelle aktiviteten kan leses både som en sterkere etnisk markering og som en omfattende kulturell konsolidering blant samene. Fra vår egen tid har vi mange eksempler på hvordan mennesker søker sammen om ritualer og symbolske handlinger når det samfunn de lever i rammes av kriser eller utsettes for store påkjenninger. Dette skjer blant annet fordi disse handlingene, gjennom å understreke felles verdier og tradisjoner, føles styrkende for samholdet og den indre solidariteten. Dette kan kanskje forklare den økte rituelle aktiviteten blant samene for 1000 år siden. Presset utenfra kan ha vært følt som en trussel mot sentrale kulturelle og sosiale verdier, og blitt forsøkt motvirket gjennom en slik rituell mobilisering. Konkret kommer dette til uttrykk gjennom tilkomst og spredning av flere sentrale religiøse manifestasjoner. I vikingtid og tidlig middelalder brer en spesiell gravskikk seg over store deler av det samiske bosetningsområdet. Denne såkalte «urgravskikken» gikk ut på å svøpe den døde i never og gravlegge liket i urer eller bergsprekker. Som Audhild Schanche har påvist i sin avhandling Graver i ur og berg, oppstår denne gravskikken allerede i siste årtusen før Kristus, men urgraver som er eldre enn vikingtid kjennes bare fra Varanger-området. Samtidig med at urgravskikken nå tas i bruk av mange samer, brer det seg også en annen rituell praksis blant dem: bjørnebegravelser. Denne skikken med å begrave beinene av bjørnen etter at den var spist, hadde sammenheng med bjørnens hellige status blant samene. Som Ragnhild Myrstad har vist, kjennes denne skikken tilbake til eldre jernalder i avgrensete områder av Nord-Norge. Men fra siste del av vikingtid blir den en allment 37

Det europeiske felleskapet før EU Fra Roma til Nord-Norge i mellomalderen Keth E. Lind I løpet av 900- og 1000-tallet gikk store deler av Skandinavia over fra norrøn til kristen religion. Utover i mellomalderen, 1100-1300-tallet, ble også størsteparten av de nordligste kystområdene i Nord-Norge innlemmet i det europeiske kristne fellesskapet. Den romersk-katolske kirke skapte gjennom kristendommen den religiøse basis for europeisk universialisme i mellomalderen. Dagens Europadebatt preges på mange måter av tidligere tanker. En felleseuropeisk bevissthet ble til i mellomalderen, men var forberedt ved minst fire avgjørende hendelser i tiden fra 400-tallet f.kr. til 400-tallet e.kr.; utbredelsen av den greske kultur i middelhavslandene, opprettelsen av det romerske keiserriket, grunnleggelsen av den katolske kirke og endelig de germanske folkestammers inntrengen på det romerske imperies orru åde. Kristendommen skapte gjennom den katolske kirke den religiøse basis for europeisk universialisme. På 300-tallet e.kr. ble latin opphøyet til felles romersk-katolsk kirkespråk, og Roma var sentrum for den vestlige kristenhet. Motsetningen til «fremmede» ikkekristne folkeslag styrket den europeiske enhet. Men til tross for motsetningene til arabere, mongoler og tyrkere ble den europeiske enhet aldri gjennomført på det politiske området i mellomalderen. Det ble den romersk-katolske kirke som 42 for alvor førte den europeiske universialismen videre. «Republica Christiania» - det kristne samfunnet - ble en benevning på det romersk-katolske Europa. Bortsett fra muslimene i Spania og i Middelhavsområdet var hele Sør-og Vest-Europa kristnet før 1000-årsskiftet. I Nord- og Øst-Europa fantes andre religioner enn kristendommen; hos slaviske, finske, samiske og nordiske folk. Disse områdene hørte ikke til et integrert Europa, som på denne tiden var synonymt med den vestlige kristenheten. I løpet av 900- og 1000- tallet ble store deler av Skandinavia innlemmet i det romersk-katolske europeiske mellomaldersystemet. Samtidig, mot slutten av 900-tallet, ble Russland kristnet fra Byzants (Konstantinopel), og ble dermed inkorporert i den østlige gresk-ortodokse kristenhet. Gjennom hele det europeiske kontinentet gikk det, fra slutten av 900- tallet, en kristen grenselinje som kun med ubetydelige endringer ser likedan ut i dag som i tidlig mellomalder. Europa ble konstituert som den latinske kristenhet, og den europeiske identiteteten ble utviklet parallelt med den romersk-katolske. De byzantiske gresk-ortodokse områdene, inkludert Russland, inngikk ikke i dette europeiske fellesskapet. Med opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros i 1152/53 ble grunnlaget lagt for en sterk nasjonal organisasjon med kontroll over åndelige spørsmål og materielle ressurser, men tilknytningen til Roma gjorda at kirka i Norge var en fast del av den europeiske katolske tradisjon. Roma og Nord-Norge Fra kristendommens innføring i Norge tidlig på 1000-tallet til kirkebyggingen var ført opp til Trondenes i Sør-Troms, gikk det relativt kort tid. I følge sagaen