INNHOLD: Nr. 4-2008 UTGITT AV OSLO MUSEUM

Nr. 4-2008 UTGITT AV OSLO MUSEUM avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 FAX: 23 28 41 71 E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Hans Philip Einarsen Vegard Skuseth Knut Sprauten FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik UTFORMING: Terje Abrahamsen INNHOLD: Nils Voje Johansen I spennet mellom ballongferd og universitetskamp litt om Bernt Anker som naturviter Side 2 Hanne Østhus Arbeid, underordning og selvstendighet: livet som tjener i 1700-tallets Christiania Side 16 Lars Emil Hansen Observatoriegt. 2b Side 26 Bård Isdahl Barndommens landskap på østkanten Side 32 Harald Magnus Kvifte Byens offentlig rom mangfold og toleranse Side 40 Tidsspennet du møter i dette nummeret av Byminner er på godt over 200 år. Vi presenteres for både herskap og tjenere på slutten av 1700-tallets Christiania. Nils Voje Johansen presenterer oss for en mer ukjent og eventyrlig side ved Bernt Anker, og Hanne Østhus gir oss et innblikk i hvordan livet kunne arte seg for en tjener eller tjenestejente på 1700-tallet. Bymiljøet og boligmiljøet for barn i nye boligprosjekter i Oslo har vært diskutert i den senere tid. Bård Isdahl forteller oss hvordan barns oppvekstmiljø har endret seg siden etterkrigstiden og fram til i dag. Mangfoldsåret 2008 nærmer seg slutten. Ønsker vi og aksepterer vi et mangfold i det offentlige rom som medfører synliggjøring av store sosiale og menneskelige problemer? Dette er temaet Harald Magnus Kvifte tar opp i sin artikkel. 1

I spennet mellom ballongferd og universitetskamp litt om Bernt Anker som naturviter. Nils Voje Johansen I Byminner Nr. 4 2003 hadde Kristian Fougner en interessant artikkel om de første ballongoppstigninger i Norge. Artikkelen tar spesielt for seg omstendigheter rundt Dionysius de Fontenelles mulige ballongoppstigning i 1791, men refererer også til Alf Colletts Gamle Christianiabilleder hvor det hevdes at det i 1782 ble sendt opp en ballong i Christiania. Fougner påpeker helt riktig at dette ville vært bemerkelsesverdig tidlig, og den omtalte begivenheten er da også etter all sannsynlighet den som skjedde 12. november 1784. Norske Intelligenz-Sedler fra 17. november samme år gir mer informasjon om begivenheten. Hovedoppslaget den dagen lyder: 2 Christiania, 1784. Afvigte Fredags Aften Klokken 9 1/2 slet blev en Aerostatisk Maskine 1 afsendt fra Herr Etats-Raad Ankers Have; Den steeg, til de Tilstedeværendes Fornøyelse i 2 1/2 Qvarteers Tiid saa høyt, at man ikke kunde øyne den. Maskinen var af tyndt Papiir 6 Foed høy, og 12 Foed i Omkreds naar opfyldt. Øverst paa var hengt en Seddel, som lovede Finderen 1 Rdlr. i Belønning for Underretning til Herr Peder Anker hvor den var nedfalden, som formodentlig vil blive Norden for Christiania, da Vinden paa den Tiid var Sønden. Ballongen ble sendt opp fra hagen til Bernt Anker, det vil si Paléhagen, som lå omtrent der vi i dag finner Christian Frederiks plass. Avisreferatet viser at de som stod bak oppsendingen ønsket å drive en smule forskervirksomhet, siden de forsøkte å finne ut hvor ballongferden endte. Ballongen var ca. 2 meter høy og hadde en diameter på omlag 1,25 meter, det vil si en avlang fasong i høyderetning. Den steg i drøye 35 minutter før den forsvant ut av syne. Hva den var fylt med står det ikke noe om, men det fantes kun to typer ballonger, varmluftsballonger

Norske Intelligenz-Sedler bragte 17. november 1784 nyheten om at det var sendt opp en ballong i Christiania. og hydrogenballonger. Hvem som stod bak ballongferden, er heller ikke oppgitt i nyhetsoppslaget, men det er sannsynlig at det var lokale entusiaster med Bernt Anker i spissen. Vi skal senere komme tilbake til informasjon som kan underbygge en slik hypotese. Bernt Ankers bror, Peder Anker, stod som kontaktperson dersom noen fant ballongen. Dette kan indikere at også han var med, men det er også rimelig å anta at hans navn stod på lappen siden han eide skogområdene hvor man forventet at ballongen ville falle ned. Etter at de første ballonger var sendt opp i Frankrike i 1783, herjet det nærmest en ballongfeber i Europa. Også Det norske Selskab i København var opptatt av nyhetene om at verdens første aeronauter, François Pilâtre de Rozier og François Laurent de Marquis d Arlandes, hadde gått til værs i Paris 21. november 1783. I selskapets verseprotokoll finner vi flere dikt om fenomenet, blant annet et av Bendix Djurhuus Prahl: Og da den neddalte Maskine Luftseyleren sætter paa Land, Parisiske Piger fremtrine Og krandse den modige Mand; hans Hierte de veed at oplive, Stor Løn for sin fare han vandt, da Kysse den Kulde fordrive, Som Helten blandt Skyerne fandt. Naturviteren Bernt Anker Christen Hee Hvass (1731 1803) må senest i 1763 blitt ansatt som privatlærer for brødrene Anker i Christiania. Han var student fra Randers skole i 1747 og hadde tatt attestas (presteeksamen) i 1755. Det er uklart hva han deretter livnærte seg av, men antagelig har han vært privatlærer. Kanskje har han også vært knyttet til sin 3

onkel, Christen Hee (1712 1781), som var ansatt ved Søetaten i København og fra 1759 professor i matematikk ved København universitet. Hee Hvass var en mann med naturvitenskapelige interesser, og han skal allerede i 1764 ha vært i forhandlinger med engelskmenn om å utgi en forbedret utgave av Tycho Brahes verker. 2 Etter at brødrene Anker hadde fått noe utdannelse hjemme, ble de sammen med sin lærer sendt på dannelsesreiser i Europa. Et av de første stoppene var Uppsala hvor de skulle høre forelesninger av botanikeren Carl von Linné (1707 1778). Linné var den vitenskapelige stjernen i Norden verdensberømt for sitt system for inndeling av plantene. Studenter fra mange land kom til Uppsala for å høre hans forelesninger, og han var kjent som en god lærer som vekket studentenes interesse for faget og naturen. Bernt Anker opplyste dessuten i brev til Christen Pram i 1796 at brødrene hadde hørt forelesninger av flere fremstående vitenskapsmenn i Uppsala. De tre han nevnte var: 3 Johan Gottschalk Wallerius (1709 1785), som i 1750 var blitt den første professoren i kjemi og metallurgi i Sverige, en posisjon han hadde frem til 1767. Han var kjent som en god forsker, men la også for dagen en omfattende interesse for undervisning. 4 Torben Olof Bergman (1735 1784), som i 1758 var blitt dosent i fysikk. I 1761 ble han adjunkt i matematikk og i 1767 professor i kjemi og farmakologi. Han var kjent for å holde gode forelesninger, preget av kjærlighet til fagene. Mange av Sveriges beste kjemikere hadde ham til lærer, og også utenlandske vitenskapsmenn dro til Uppsala for å følge hans undervisning. 5 Anders Berck (1711 1774), som i 1741 ble professor i økonomi og nasjonaløkonomi. Professoratet i nasjonaløkonomi var det første i sitt slag i Sverige og et av de første i Europa. Berck ble den nasjonaløkonomiske vitenskapens grunnlegger i Sverige, og hans bok Inledning til almänna hushålningen er det første svenske arbeidet på dette området. Boken fikk også innpass på flere utenlandske læresteder. 6 Det ser altså ut til at Hee Hvass plukket forelesere med nennsom hånd. Oppholdet i Uppsala skjedde antagelig høsten 1763 eller i 1764. Vi vet at tre brødre Anker var i København i begynnelsen av januar 1764. Johan Fredrik Bartholin skrev 7. januar 1764 brev til Bolle Willum Luxdorph i København hvor han omtalte handelsmannen Christian Anker, og tilføyde: Hand har nu 3 smukke og artige Børn i København tilligemed deres Informator Hvass, som er een meget brav Karl i Mathematiqven, hvilken tilligemed Børnene skal reise udenlands til Sommer. Skulde Deres høyvelbaarenhed behøve nogle engelske Bøger, da kand De sikkert betroe Hvass Commissionen naar hand kommer til Engelland, hvor hand har været eengang tilforn. Kiender De ham ej, saa vil De finde Fornøielse af at tale med ham, som er vel kient af min Broder. 7 Vi vet at Bernt Anker ble immatrikulert ved København Universitet 9. mai 1764, og etter universitetsmatrikkelen hadde han da blant annet skaffet seg kunnskaper i matematikk, fysikk, økonomi og statsvitenskap. 8 Dette stemmer godt 4

Modell av den ballongen brødrene Montgolfier demonstrerte 4. juni 1783. Ballongen var 36 fot i diameter. overens med de fagene brødrene skal ha studert i Uppsala. Noen år senere, i desember 1768, ble Bernt Anker registrert som akademisk borger ved universitetet i København. Selv om vi ikke kan betegne ham som vitenskapsmann, forsøkte han å holde seg godt orientert i flere emner i fysikk, kjemi og bergvitenskap. Hans interesser førte til at han etter hvert ble opptatt i tre lærde selskap. Allerede 3. desember 1770 ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. I 1782 ble han foreslått som medlem av The Royal Society i London etter anbefaling av åtte medlemmer. 9 I forslaget fremhevet forslagstillerne at 5

Bernt Anker var forretningsmann, verkseier, skogeier mm og ble etter hvert Norges rikeste mann. Han var dessuten interessert i fysikk og bergvitenskap og skrev også flere skuespill. Jean-Pierre Blanchard og John Jeffries krysser 7. januar 1785 den engelske kanal med ballong. Ole Chrisopher Wessel var sammen med Bernt Anker den ledende personen i universitetskomiteen som ble nedsatt i Christiania i 1793. Bildet viser den lærde Wessel foran sin boksamling. Det er ukjent hvem som har malt bildet (som finnes i flere kopier), men vi vet at den danske maleren Christian August Lorentzen i 1792 besøkte og malte Wessels eiendom Stubljan. We the underwritten do from our personal knowledge recommend him as a Gentleman well skilled in Natural Knowledge and other branches of Literature, and likely to become an useful and valuable Member. Bernt Anker ble opptatt som Fellow av The Royal Society 7. november 1782. Vi vet dessuten at da han oppholdt seg i London våren 1783, var han med å foreslå den danske diplomaten Christopher Vilhelm Dreyer (1737 1810) til medlem av selskapet. 10 Den 31. mai 1794 ble Bernt Anker medlem av Kungliga Vetenskaps- Akademien i Stockholm etter forslag fra friherre Samuel Gustaf Hermelin (1744 1820), kartograf og bergråd. I forslaget fremhever Hermelin at Anker förenar med egen Kunskap flere Vetenskaper, vacara Samlingar af Mineralier, Han har både drift och förmoga, at befordra Bergs Wetenskapen, och låter nu udi Norrige inretta serskilte Bly-, Koppar- och Guldverck genom tvänne 6

Svenske Bergsmän hvilket tilicka tjenar för deras upmuntran och öfning. Och jag har mig bekant, at Herr Ancker med mycket nøje skulle anse, om honom lämnas anledning, at på nogot sätt kunna tjena Kongl. Academien, eller at befordra Wetenskaper och deras idkare [dyrkere] i våra Nordiske Länder. 11 Kampen for et norsk universitet På siste del av syttenhundretallet kom det flere ganger til debatt om opprettelse av et universitet i Norge. Nordmenn så seg i en særstilling i Europa fordi de var nægtet en Herlighed, som ellers intet oplyst Land savnede, en Høiskole for Videnskaberne inden Rigets Grændser. 12 Under trykkefrihetsperioden fra 1770 til 1772 utkom det flere artikler som behandlet emnet, men etter Struensees fall 17. januar 1772 stilnet all debatt. Saken ble først tatt opp igjen etter at kronprins Frederik tok makten i 1784. Ved kronprinsens Norges-reise i 1788 ble ønsket om et universitet fremmet flere ganger, men det kom heller ikke da noe ut av debatten. Våren 1793 ble temaet nok en gang tatt opp. Eidsbergpresten Jacob Nicolai Wilse innkalte patriotiske borgere til et møte i Christiania 4. juni samme år. I forbindelse med invitasjonen, hadde Bernt Anker, på oppfordring fra Wilse, skrevet et innlegg om opprettelsen av et universitet i Norge. Her sammenlikner han blant annet Skottlands og Norges situasjon begge ble styrt fra land lenger syd, men allikevel hadde Skottland tre universitet, Norge ingen. 13 Det mest konkrete som kom ut av møtet var at det ble nedsatt en komité som skulle arbeide frem en plan for et universitet. Komiteen bestod av Ole Christopher Wessel, Bernt Anker, Jacob Nicolai Wilse, Johan Randulf Bull, Haagen Mathiesen, Johannes Møller og Jacob Rosted. De hadde sitt første møte 7. juni 1793, 14 og to uker senere sendte de brev til utvalgte personer og institusjoner i Norge. Her oppfordret de interesserte til å fremkomme med forslag til hvordan et akademi eller universitet best kunne innrettes. De la vekt på at det skulle være et moderne universitet som vektla de nye vitenskapene, slik som naturvitenskap, for at gammel unyttig befunden Vedtægt indskrænkes, og de saa kaldte Brød Videnskaber, Guds Læren og Lovkyndighed rigtigen dyrkes uden at tilsidesætte fortrinlig Opmærksomhed paa de Videnskaber som i disse Tider i Almindelighed og for Norge i særdeleshed ere uundværlige. 15 Det ble utsatt premier på henholdsvis 200 og 100 riksdaler til de to beste avhandlingene. Pengene var skjenket av Bernt Anker og Ole Christopher Wessel. Sistnevnte var generalauditør i Norge og giftet seg i 1791 med Maren Juul og ble dermed en av Norges rikeste personer. Wessel var en kunnskapsrik person med stor integritet, han hadde deltatt i den vitenskapelige landmålingen i Danmark og hadde dessuten erfaring fra dansk høyesterett. Professor Christen Hee i København beskrev Wessel som det ypperligste genie jeg haver kiendt. 16 Det spørs om ikke Bernt Anker hadde Wessel i tankene da han i sitt innlegg om et norsk universitet skrev: Jeg kjender en Videnskabers Mand, en Mand, som ingen Lyksalighed sætter 7

ved Siden af den at gavne sit Fædreland, som har stor Formue, ingen Børn, og en dyrket Forstand; med samme Opofrelse af Livets Behageligheder han vil omskabe Elændiges Kaar og giøre dem til glade og nyttige Mennisker i nette Boeliger og dyrkede Egne ved hans Gavmildhed, med samme Ædelmodighed vil han og udbrede Oplysning for de kommende Slægter, ved at understøtte Norges Universitet. Dette sitatet, samt kommentarer Anker gir i et par brev, kan tyde på at den rike og begavede Wessel faktisk var en person Bernt Anker respekterte som noe nær sin likemann. At de to ble ansett som ledende i Norge, ser vi også ut fra biskop Johan Nordahl Bruns uttalelse om universitetskomiteen: En Ancher og en Wessel med i Spillet er allereede meget vundet. 17 Komiteen anså at den beste avhandlingen om et universitet i Norge var skrevet av Christen Pram. Men én ting var å avholde en konkurranse, verre ville det være å få gjennomslag for ideen i København. Komiteen var selvsagt klar over at den var selvoppnevnt og totalt avhengig av å skaffe seg legitimitet for å få gjennom sine synspunkt. I et brev til Wilse foreslo derfor Wessel: Jeg har havt den Ideé at man skulle søge at skyde sig under Kronprindsen, foredrage ham det passerede, oplyse ham om Sagens Mulighed og Vigtighed og udbede sig hans protection til Tingens viidere Fremgang [...] saaledes en publicitet, som i mange henseende ville være gavnlig, og en protection, som kunde stoppe Munden paa dem der kunde ellers falde paa at bebrejde os at vi solgte Huuden førend vi havde skudt Biørnen eller at vi tiltog os en Myndighed, som var uden for privat Mand Competence. 18 Saken ble sommeren og høsten 1794 stående i stampe fordi Wessel var syk han synes å ha vært komiteens leder. Etter at han avgikk ved døden 26. desember 1794, ble arbeidet gjenopptatt. Kort etter var innstilling ferdig og ble sendt kongen 18. april 1795. Avgjørelsen fra København kom raskt og var negativ, det var ingen stemning for opprettelsen av et norsk universitet. Dette begrunnet med at det ikke fantes finansielt grunnlag for en slik institusjon, men det var nok i tillegg en viss frykt for at en høyere læreanstalt skulle bli et arnested for separatistisk virksomhet. Som kjent måtte vi vente helt til 1811 før kongen besluttet å opprette et universitet i Norge. Bernt Anker foreleser over emner fra fysikken I Christiania vakte avslaget irritasjon. Som en reaksjon på vedtaket, og også som et ønske om å vise at man i Norge faktisk var i stand til å holde lærde forelesninger, ble det vintrene 1796/97 og 1798/99 gjennomført offentlige forelesninger i privat regi. Niels Treschow beskriver bakgrunnen for forelesningene på en diplomatisk måte: Af Grunder alle ved. 19 Treschow holdt selv forelesninger over Kants filosofi, stadsfysikus Johannes Møller holdt forelesninger over mineralogi og kjemi og Bernt Anker holdt forelesninger over fysikk. Møllers forelesninger ble holdt hjemme i hans eget hus, mens de to andre holdt forelesningene i biblioteket i Bernt Ankers Palé. 20 Treschows forelesninger ble senere utgitt i bokform, men forelesningene til Møller og Anker ble ikke 8

utgitt. Etter Ankers død var det på tale å la enkelte av hans manuskripter trykkes, og i den anledning fikk Christen Pram laget avskrifter av forelesningene. De fleste av disse er fortsatt bevart i Det kongelige bibliotek i København. 21 Manuskriptene viser at Ankers forelesninger ofte var ledsaget av eksperiment. Emnene var høyst forskjellige og spente fra mekanikk og varmelære til elektrisitet og magnetisme. Forelesningene ble holdt ukentlig og ble fulgt av både menn og kvinner Conradine Dunker forteller at hun som ung kvinne var til stede. Mens Møllers forelesninger ikke ble besøkt av damer, og Treschows kun av få, var det annerledes med Bernt Ankers: hertil havde [Anker] indbuden tyve til tredve Damer. Han fortalte os om Experimentalphysikens Fremgang i Frankrig, om Lavoisier, 22 Fourcroy 23 og Fleres Opdagelser, om hvorledes man i forrige Tider havde holdt Luft og Vand for Elementer, fordi man troede, at de ikke vare sammensatte. Han fortalte om Gasarterne, om Oxygen og Azot 24, om Vandstofgas m.m. 25 Forelesningene var selvsagt ikke basert på egen forskning, men var snarere en formidling av kunnskap Anker hadde samlet ved å lese utenlandske lærebøker og tidsskrifter. Han henviser til mange kilder, så man får inntrykk av at han var belest. Riktignok kan han av og til følge utenlandske lærebøker mer eller mindre ordrett, som når han foreleser over hvordan materie fyller alt rom. Her finner vi passasjer som er en direkte gjengivelse av hva som står i Adam Wilhelm Hauchs lærebok Begyndelses-Grunde til Naturlæren som utkom i København i 1794. Hauch var kammerherre og hadde bygd opp og innrettet en stor instrumentsamling. Fra 1790 til 1794 holdt han dessuten forelesninger i København for hoffets folk, militære, studenter og andre interesserte. Kanskje Bernt Anker sågar hadde vært til stede på noen av disse? I en av forelesningene Anker holdt, viser han at han var bevandret i ballongferdenes historie. La oss hensette oss til Ankers Palé en vinterdag på midten av 1790-tallet. Dagens foreleser er Bernt Anker. Tema for forelesningen er ballongferder og varmelære: Efterat Cavendish 26 i Aaret 1766 havde opdaget den store Læthed af den brændbare Luft har Doctor Blake 27 i Edingburg fortællet mig at han to Aar derefter kom paa de Tanker at en tynd Blære fyldt med saadan Luft kunde opstige i Atmosphæren og at man saaledes kunde flyve i Luften, uden at han dog anstillede Forsøg derover. Cavallo 28 havde de samme Tanker 1782 og giorde mange Forsøg, men brugte ikkun Papiir, som han fandt for at indslutte den brændbare Luft, og dette fandt han alt for giennemtrængeligt. Siden brugte han Blærer, og disse fandt han for tunge. Han kom altsaa ikke videre end at frembringe Sæbe-Kugler fyldt med brændbar Luft, som han lod opstige i sit Værelse og derefter gav Knald 29, det samme giorde Lichtenberg 30 i Göttingen 1782. Anker fortsatte så å fortelle om hvordan brødrene Joseph og Etienne Montgolfier 31 hadde gjort nye, banebrytende oppdagelser i 1783. Etter flere mislykkede forsøk hadde Etienne Montgolfier prøvd med en ballong av taft. 32 Den ble 9

oppvarmet innvendig ved at man brente papir, og den steg deretter til værs inne på hans værelse. Dermed hadde historiens første varmluftsballong lettet. Etter denne vellykkede testen laget han flere større ballonger, og 4. juni 1783 steg en ballong med en diameter på 35 fot til værs ved Annonay syd for Lyon: Den steeg 2 000 Fod i Veyret, og faldt 35 000 Fod fra det Sted hvor den steeg op. Opfinderen vidste ikke den sande Aarsag hvorfor Machinen steeg, thi de troede at der opstod Gas ved Forbrændingen af Straaet og Ulden som var lettere end den Atmosphæriske Luft og som i lang Tid blev kaldet Mongolfies-Gas, og ikke fik den rette Aarsag som er den, at Sækken blev fyldt med Heedet, eller ved Ilden, fortyndet Luft. Her viser Anker at han også fulgte med i den vitenskapelige debatten om hvorfor varmluftballonger kunne lette fra bakken og stige i luften. Det ble ikke utskilt en egen, lett gass som gjorde at ballongen kunne lette. I stedet var det luften som fikk mindre tetthet når den ble varm, noe som førte til at ballongen fikk et løft i forhold til den omliggende luften. Anker snakket deretter om de forsøkene Jacques Alexandre César Charles 33 hadde gjort med hydrogenballonger i august 1783. Alle de omtalte forsøkene var uten mennesker om bord altså ballongferder som liknet på den som fant sted i Christiania i november 1784. Men Bernt Anker tok selvsagt også for seg bemannede ferder: Mongolfie fandt en utrettelig Hielper i Hr. Pillater de Roche 34, Forstanderen for Museum i Paris, og han vovede for første Gang den 15de October 1783 at opstige i Luften med en Machine, hvorpaa der var anbragt et Galbric med Ild-Fyr-Fod for at underholde Ilden bestandig 35. Derpaa steeg han op med Marqvis de Arland 36 og blev 25 Minuter i Luften. Charles og han giorde mangfoldige Forsøge, og dristig ved disse, steeg han med 7 Personer den 19de Januari 1784, men kom ned efter 15 Minuter formedelst en Ridse i Machinen. Temaet avsluttes deretter med at Anker nevnte noen milepæler innen ballongflygningens korte historie. Den 15. juni 1785 hadde Pillater de Roche forsøkt å krysse den engelske kanal, men ballongen hadde havarert, og Roche hadde omkommet. Han ble dermed den første ballongflyger som satte livet til. Bedre hadde det gått for Jean-Pierre François Blanchard 37 og John Jeffries 38 som noe senere krysset kanalen på 2 timer og 32 minutter. Her forlater vi Bernt Ankers forelesning. Det må imidlertid nevnes at de fleste av hans forelesninger var mer fagorienterte enn det dette utsnittet kan gi inntrykk av. Ballonghistoriene var nærmest å regne som en innledning til det temaet han egentlig skulle snakket om, nemlig varme. Vi har ovenfor sett litt på Bernt Ankers naturvitenskapelige interesser og mener med det å ha sannsynliggjort at han var sentral da den første ballongen ble sendt opp fra norsk jord den 12. november 1784. Hvor ballongen falt ned eller om det ble gjort flere forsøk, har det ikke lyktes å finne ut av. 10

Nils Voje Johansen er universitetslektor i matematikk på Universitetet i Oslo, og har arbeidet med fagformidling mot skole og allmennhet. Han har også arbeidet med det matematiske realfagets historie i Norge, da med vekt på 1700- og 1800-tallet. Noter 1 Aerostatisk maskin = et fartøy som var i likevekt med luften, altså svevde fritt i luften. 2 F. Hvass: Samling af meddelelser om personer og familier af navnet Hvass, Bd. 1, København 1861. 3 Bernt Moe [red]: Tidsskrift for den norske Personalhistorie, Ottende hefte, Christiania 1846, side 470. 4 N. Zn: Johan Gottschalk Wallerius i Svenska män och kvinnor, Bd. 8, Stockholm 1955. 5 The Svedberg: Torbern Olof Bergman i Svenskt biografiskt lexicon, Bd. 3, Stockholm 1922. 6 K. Petander: Anders Berch i Svenskt biografiskt lexicon, Bd. 3, Stockholm 1922. 7 C.F. Bricka [red.]: Fire Breve fra Christiania, København 1893. De tre brødrene som nevnes, var Bernt, Peder og enten Iver eller Jess. Siden Iver Anker ble opptatt i frimurerordenen i Christiania 18. juli 1764, er det muligens den 11 år gamle Jess som skulle være med på utenlandsreisen. Bartholins bror er Albert Peter Bartholin, som tidligere (frem til 1759) hadde vært lærer på katedralskolen i Christiania mens bl. a. brødrene Johan Herman og Ole Christopher og Caspar Wessel gikk der. Bartholin bodde i 1764 på Gråbrødre Torv, i samme hus som Johan Herman Wessel. 8 Per Holck: Bernt Anker samtid, liv og forfatterskap, Oslo 2005, fotnote 11. Her oversatt fra latin av Per Pippin Aspaas: Den 9. mai ble den høyst edle Bernt Anker fra Christiania tildelt akademisk borgerskap, anbefalt av dekanen ved det filosofiske fakultet, den strålende Johan Kall, som bevitner at han ikke bare har kunnskaper i latin og gresk, men også i de matematiske, fysiske, økonomiske, politiske og andre kunnskaper som angår handelens vel. 9 Daniel Carl Solander (botanikk); Edward Gray (fysikk); Thomas Pattinson Yeats (naturhistorie); Augustus Broussonet (fysikk); Henry C. Englefield (matematiske vitenskaper); Charles Blagden (medisin); Robert Adam (filosofi). Den siste underskriveren var Greville, enten Charles Francis Greville eller George Greville. Her er angitt hvilke fagområder som ble henvist til da den enkelte ble tatt opp i The Royal Society. 10 Opplysningene er hentet fra medlemsbasen til The Royal Society; www.royalsoc.ac.uk 11 Brev fra Samuel Gustaf Hermelin datert 10. april 1794, Kungliga Vetenskaps-Akademien, 11

Centrum for vetenskapshistorie. På forslaget står det Blef wald d. 31 May 1793 altså er det en feildatering enten på forslaget eller på påskriften. 12 [Ole Christopher Wessel]: Upartiske Betragtninger over Hr. Professor Legangers Tanker..., Kiøbenhavn 1788, side 23. 13 Innlegg angående et norsk universitet av Bernt Anker datert 25. mai 1793, Tillegg til Norske Intelligenz-Sedler, 29. mai 1793. 14 Norske Intelligenz-Sedler 5. juni 1793. 15 Gunnerusbiblioteket i Trondheim, Det Kongelige Norske Videnskab Selskab, Brevsamlingen, Brev datert 21. juni 1793. 16 Brev fra Christen Hee til Henrik Hielmstierne datert 6. februar 1778, Brevarkivet til Det kongelige Danske Videnskabernes Selskab. København. 17 Brev fra Johan Nordahl Brun til Jacob Nicolai Wilse datert 6. juli 1793, Riksarkivet, Universitetet i Oslo, Kollegiet, E Saksarkiv, Pakke 58 (Bygningssaker mm). 18 Brev fra Ole Christopher Wessel til Jacob Nicolai Wilse datert 26. april 1794, Riksarkivet, Universitetet i Oslo, Kollegiet, E Saksarkiv, Pakke 58 (Bygningssaker mm). 19 Niels Treschow: Begyndelsesgrunde til den Kantiske filosophi, Kjøbenhavn 1798. 20 Niels Treschow: Om Gud, Idee- og Sandhedsverdenen, Fortale s. XXXII, Christiania 1831 Forelesningene vinteren 1798/99 ble bare holdt hver tredje uke. Niels Treschow foreleste over De menneskelige Passioner, mens det er mer usikkert hva Anker og Møller foreleste over. Se for øvrig Ludvig Daae: Udvalg af Breve, hovedsagelig fra bekjendte Nordmænd til Professor R. Nyerup, Christiania 1861, s.46 og 51. 21 Kongelige bibliotek, Additamenta 363 kvart, b 1-3: Forelæsninger over Naturvidenskaberne. 22 Antoine Laurent Lavoisier (1743 1794), fransk kjemiker, regnes som en av den vitenskapelige kjemiens grunnleggere. En av hans store fortjenester var at han fant ut hva som skjedde ved stoffenes forbrenning. 23 Antoine-François Fourcroy (1755-1809), fransk kjemiker, var en av de første tilhengerne av Lavoisiers teorier. Gjennom Fourcroys populære forelesninger og skrifter fikk mange kunnskap om de nye teoriene. 24 Nitrogen. 25 Conradine B. Dunker: Gamle Dage, Kjøbenhavn 1871 s. 147. 26 Henry Cavendish (1731 1810), engelsk kjemiker og fysiker som var den første som påviste at gasser kan ha forskjellig kjemisk karakter. I 1766 viste han at hydrogen er en ren gass, og at en blanding av hydrogen og luft er brennbar og eksplosiv. Dette ga navnet brennbar luft til det vi i dag kaller hydrogen. 27 Her menes antagelig kjemikeren Joseph Black (1728 1799) som fra 1766 var professor i Edinburgh. Han var en dyktig lærer som ledsaget sine forelesninger med demonstrasjoner. Black oppdaget karbondioksid ( fiksert luft ) og gjorde grunnleggende arbeider innen kalorimetri. 28 Tiberius Cavallo (1749 1809), italiensk lege og naturforsker. Flyttet i 1771 til England hvor han publiserte flere skrifter, deriblant artikler om luftens egenskaper, luftmaskiner og elektrisitet. 29 Dette er eksperimentet med knallgass som mange sikkert har fått demonstrert på skolen. 30 Georg Christoph Lichtenberg (1742 1799), tysk professor i naturvitenskap, matematikk og astronomi i Göttingen. Var kjent for sine forelesninger over eksperimentalfysikk. 31 Joseph Montgolfier (1740 1810), fransk papirfabrikant som bygde den første varmluftsballong. Sammen med sin bror, matematikeren og arkitekten Etienne Montgolfier (1745 1799), bygde han varmluftballongen med diameter på 11 meter som ble demonstrert ved Annonay, syd for Lyon, 4. juni 1783. (Altså ikke i Avignon som B. Anker hevdet, eller i det minste som avskriften hevder.) Varmluftballonger ble til ære for oppfinneren kalt for montgolfière. 32 Taft er tett tøy i lerretsbinding vevd av tynt silkegarn. 33 Jacques Alexandre César Charles (1746 1823), fransk fysiker kjent for sine studier av gassers volumforandring ved trykk og temperatur. Bygde sammen med brødrene Marie-Noël Robert (1760? 1820) og Anne-Jean Robert (1758 1820) den første hydrogenballong. Hydrogenballongene var derfor lenge kjent under navnet charlière. Den første frie oppstigning med en charlière skjedde 1. desember 1783. 34 François Pilâtre de Rozier (1757 1785). Steg 26 meter til værs i en fastbundet ballong. Sammen med marki d Arland ble Rozier også den første som svevet i en fri ballong, 21. november 1783. 12

35 Denne ballongen var festet til bakken. 36 François Pilâtre de Rozier og François Laurent de Marquis d Arlandes (1742 1809) foretok med dette den første frie ballongferden. 37 Jean-Pierre François Blanchard (1753 1809), sannsynligvis også oppfinneren av den første fallskjermen. 38 John Jeffries (1745 1819) finansierte ballongferden. Blanchard forsøkte å få til en overfart alene, men Jeffries sørget for at han fikk være med og dermed fikk del i æren. 13

Verdifull tilvekst til museets fotosamling Denne sommeridyllen fra området ved Telthusbakken er fotografert i 1962 av Rigmor Dahl Delphin (1908-93). 14 Rigmor Dahl Delphin var i en årrekke fast ansatt fotograf i ukebladet Alle Kvinner. For tre år siden fikk Bymuseet hennes arkiv overført fra Gyldendal Norsk Forlag, som utga bladet. Arkivet inneholder flere tusen nummer med et bredt motivspekter: hus, hjem og hage, kjente personer i samtiden, kulturliv, reiseliv og mote. Katalogisering og digitalisering av materialet er nå igangsatt. Byminners lesere vil sikkert støte på flere av hennes bilder i tiden fremover.

Velkommen til Bymuseets nye museumsbutikk foto: rune aakvik/oslo museum 6.september åpnet Bymuseets nye museumsbutikk. Vårt vareutvalg er utvidet med blant annet keramikk av Victoria Berge, smykker fra Bergtatt, smykker Rød korall / Eva Galligani og treboller fra Høvda smykkeverksted, Ny norsk porselensdesign fra Wik og Walsøe, barneluer av Vivi Bast Sætre og treleker fra Heimess.Vi selger også bøker om Oslo, museets tidsskrift Byminner og dvd er. Butikken vil hver måned presentere Månedens kunstner. I september og oktober er Månedens kunstner Eva Galligani som stiller ut skulpturelle keramiske krukker. Se nærmere omtale på våre hjemmesider www.oslomuseum.no Vår butikk har kortterminal. Kontakt Siri Baalsrud, tlf.: 23 28 41 90, e-post: siri.baalsrud@oslomuseum.no, for mer informasjon. 15

Arbeid, underordning og selvstendighet: livet som tjener i 1700-tallets Christiania Hanne Østhus I 1801 arbeidet en av ti nordmenn som tjenere. Dette var ofte unge og ugifte mennesker, og de fleste var kvinner. 1 Tjenerne bodde vanligvis hos arbeidsgiveren, og denne hadde rett til å tukte sin tjener slik han tuktet sine egne barn. 2 Men tjeneren og arbeidsgiveren var også to parter som frivillig hadde inngått en arbeidskontrakt. Forholdet mellom dem var regulert av en rekke lover og forordninger som ga begge parter rettigheter og plikter. Denne artikkelen forsøker å gi noen glimt av hvordan det var å være tjener under slike omstendigheter i 1700- tallets Christiania. En trøtt 18-åring Den 18-årige tjenestejenta Maria Larsdatter ble i 1779 beskyldt for å være udugelig i tjenesten. Ikke bare hadde Maria skrytt av å kunne bake og brygge, noe som i beste fall viste seg å være overdrevet. Hun orket heller ikke å stå opp om morgenen, ifølge hennes tidligere arbeidsgiver buntmaker Linde. Han kunne fortelle at Maria Larsdatter var så trøtt at det var hans kone som måtte stå opp og legge i både kakkelovnen og skorsteinen hver morgen. 3 Dette var egentlig tjenestejenta Marias oppgave. Loven la ingen begrensninger på hva slags arbeid tjeneren skulle utføre eller hvor lang hans eller hennes arbeidsdag kunne være. 4 Maria Larsdatter protesterte da heller ikke mot at det var hennes jobb å stå opp først. Maria hevdet hun hadde blitt sagt opp på en lovstridig måte, og hun hadde derfor gått til sak mot buntmakeren. 5 Med visse unntak skulle oppsigelse kun skje på årets to faredager, ved mikkelsmesse og rundt påske, og varsles tolv uker før disse tidspunkt. 6 Opplysningene om Maria er tatt fra rettssaken mellom henne og buntmaker Linde. Informasjon om Maria og andre tjenestefolks liv i 1700-tallets Christiania må ofte hentes fra kilder som ikke er laget av tjenerne 16

Christiania sett fra Ekeberg på begynnelsen av 1800-tallet. Gouache av ukjent kunstner/oslo Museum selv. Denne artikkelen henter sitt stoff først og fremst fra Christiania politikammers forhørsprotokoller, der forhør og vitnemål i rettssaker mellom arbeidsgiver og tjener ble ført. 7 En forordning fra 1776 ga byens tjenere og deres arbeidsgivere anledning til å klage til politimesteren hvis de mente den andre parten hadde overtrådt arbeidskontrakten eller på andre måter brutt loven som regulerte forholdet dem imellom. 8 Problemet med disse kildene er at vi her møter tjenere og arbeidsgivere i konflikt med hverandre. Likevel gir forhørene verdifull informasjon om saker som lønnsforhold, arbeidsoppgaver, holdninger til arbeid, og arbeidsgiveres og tjeneres synspunkter på hvordan de to partene skulle oppføre seg. Beskyldningene om Marias udugelighet og latskap ble framsatt av buntmakeren i rettssaken mellom dem. Maria innrømmet at hun nok hadde påtatt seg en tjeneste som var for vanskelig for henne. Lat var hun imidlertid ikke. Vel hadde hun av og til falt i søvn om kvelden forinden den ordentlige Sænge tiid, men dette var fordi hun var et ungt Menniske på 18 år. 9 Tenåringers søvnbehov, eller deres eget påståtte behov for søvn, er dermed intet nytt. Maria Larsdatter argumenterte på denne måten nesten to hundre år før begrepet tenåring i det hele tatt kom 17

Bernt Ankers gamle Palé med Paléhaven fotografert omkring 1890. Ukjent fotograf/oslo Museum til Norge. For Maria hadde en 18-åring andre fysiske behov enn en voksen, og disse behovene kunne tjene som unnskyldning. Maria var ikke lat, hun var trøtt. Og trøtt var hun fordi hun var ung. Dette betydde likevel ikke at hun var uskikket til å arbeide som tjener. 18 år gammel hadde Maria Larsdatter allerede tjent i tre og et halvt år. Tjeneren som statussymbol Maria Larsdatter var ansatt som såkalt enepike. Dette innebar at hun var den eneste tjenestejenta i herr og fru Lindes hushold. Alt husarbeidet måtte deles mellom henne, madame Linde og eventuelle hjemmeboende døtre. Kanskje hadde buntmakeren en håndverksdreng som kunne brukes til forskjellige huslige gjøremål. Heller ikke læreguttene hadde noen garanti for at de kun ble satt til arbeid relatert til håndverket de skulle lære. Bøkkerdrengen Lars Knudsen rømte fra tjenesten blant annet fordi han måtte trille stein og jord, men ikke lærte å legge bånd på en tønne. 10 Christianias tjenestejenter jobbet i både små og store hushold, sammen med andre tjenestefolk eller som eneste tjener, som Maria Larsdatter. Noen få var ansatt 18

i de store husholdene til byens rikeste menn. I 1801 arbeidet hele femten tjenere i Bernt Ankers hus i Tollbugata. 11 Her var blant annet husholderske, kokk, underkokke, kokkepike og -dreng, kammerpike, stuepike, kusk og gartner. Alle var ugift, og kun fire var over 30 år. På disse punkt var de typiske tjenestefolk. Den store variasjonen i tjenernes yrkesbetegnelser i Anker-husholdet, var imidlertid uvanlig. Hos Bernt og Mathia Anker bodde i tillegg byens mest eksotiske tjener: 31 år gamle Christian Solimann var en av Christianias få ikke-europeere. Christian ble døpt 25.oktober 1786 i Akershus slottskirke. Hendelsen var så enestående at den ble beskrevet i avisa Norske Intelligenz-Seddeler. Christian ble der omtalt som en Hr. Etats-Raad Anker tilhørende Neger. 12 Fadderne var fra byens finere kretser; stiftsbefalingsmann Scheel, generalmajor von Wackenitz, guvernør Peter Anker, etatsråden selv og kammerjunker Kaas. Så fornemme faddere hadde nok de færreste av byens tjenere, men så var Christian Solimann heller ingen vanlig tjener. Han var et statussymbol som skulle kles opp i vakre klær og vises fram. Mange tjenere betydde at arbeidsgiveren hadde mange penger, men skulle også i seg selv være et utrykk for, og forsterke ideen om, denne rikdommen. Særlig gjaldt dette livrékledde tjenere, hvis arbeid i stor grad bestod i å bidra til konstruksjonen av arbeidsgivernes sosiale identitet. 13 En rik mann hadde mange tjenere fordi han hadde råd til det, men også fordi de mange tjenestefolkene var en måte å vise omverdenen at han var rik. Selv om tjenere i livré må ha vært fåtallige i Christiania, var ikke byens borgere ukjent med forestillingen om tjenere som statussymboler. Byens politimester var selv inne på dette. I en kjennelse fra 1778 skrev han om en Hosbond, der vil ansees for Distingveret, og som Saadan anholder Amme (...). 14 Christianias borgere holdt ammer fordi de ønsket å være fornemme, ifølge politimesteren. De fleste av byens tjenestefolk, blant dem Maria Larsdatter, var imidlertid ikke livrékledde statustjenere eller ammer. De arbeidet for mennesker med mer beskjedne midler, som håndverkere og kjøpmenn. Også folk med enda mindre inntekt, som høkere og verthusholdere, kunne ha tjenestefolk, særlige kvinnelige tjenere. De aller fattigste hadde derimot sjelden tjenere. Kontroll og frihet I 1795 gikk en annen av Christianias arbeidsgivere, en madame Wyller, til sak mot sin tjenestejente Cathrine Jensdatter. Ifølge madame Wyller hadde Cathrine vært oppsetsig og ulydig mot henne. Blant annet skulle tjenestejenta ved flere anledninger ha vært alt for lenge ute når hun gikk ærend. I tillegg ble det antydet at Cathrine var et uanstendig menneske. På pinsedagen hadde madame Wyller gitt henne lov til å være ute til klokka ti om kvelden. Cathrine Jensdatter kom imidlertid ikke hjem i det hele tatt den natta. 15 Tjeneren Cathrine nektet å ha gjort noe galt. Kun en gang hadde hun brukt lang tid på et ærend, og da var hun kun borte en halvtime ekstra. Hun hadde 19

til og med underrettet sin arbeidsgiver om dette. Madame Wyller hadde da ikke hatt noen innvendinger. Cathrine var ikke den eneste tjener som ble anklaget for å ha brukt alt for lang tid når hun gikk ærend. Tre år tidligere hadde en annen tjenestejente forspilt sin rett til erstatning i en rettssak mot arbeidsgiver fordi hun uten matmorens Villie og Tilladelse hadde gått egne ærender. 16 Også Cathrine Jensdatter forklarte at hun hadde hatt et privat ærend å forrette. En tredje tjener hadde uten lov løpt rundt i byen for å snakke med folk fra hjemstedet. 17 Tjenestejenta var fra Holmestrand, og oppsøkte ved to anledninger andre folk fra hjembyen. Saker som dette handlet om kontroll over tjenerens tidsbruk. Arbeidsgiverne ville vite hva tjenerne til en hver tid foretok seg, mens tjenerne søkte å manøvrere mellom arbeidsgivers krav og egne behov. Tjenestefolk hadde ingen lovfestet rett til fridager, og loven la heller ingen begrensninger på arbeidsdagens lengde eller innhold. 18 Når tjeneren gikk ærend, var hun utenfor arbeidsgiverens hushold og blikk. Tjeneren fikk da mulighet til å tilsnike seg litt fritid, en mulighet flere tjenestefolk brukte. I bakgrunnen aner vi spenningen mellom den kontraktuelle og arbeidsmessige siden ved forholdet mellom tjener og arbeidsgiver, og det som har blitt kalt dens patriarkalske side. Tjeneren var ofte ung, og tjenestefolk skulle oppdras og veiledes. Arbeidsgiveren krevde underordning og lydighet av sin tjener, men hadde også ansvar for å holde den rette moralske orden i husholdet. Den ideelle arbeidsgiver skulle derfor til en hver tid vite hva tjeneren foretok seg. Dermed var det viktig for madame Wyller å vise at hun ikke godtok Cathrine Jensdatters egenrådige oppførsel. Samtidig var tjenestefolkene selvstendige juridiske subjekter som frivillig hadde inngått en arbeidskontrakt. De byttet arbeid mot kost, losji, og, ofte, kontanter. I likhet med Maria Larsdatter, protesterte heller ikke Cathrine på arbeidsgiverens rett til å avgjøre hvordan hun skulle disponere tiden. Men hun avviste at hun hadde gjort noe uanstendig. Riktignok hadde hun vært ute hele natta pinsedagen, men hun hadde vært i selskap med ordentlige folk; slekt og venner. I selskapet hadde det vært musikk og dans, men ifølge Cathrine var dette vanlig denne dagen. Musikk, dans og natteløpen var nettopp slikt anstendige tjenestejenter skulle holde seg borte fra, ifølge mange arbeidsgivere. For Cathrine var ikke dette uanstendig så lenge det skjedde sammen med folk hun kjente og på en dag der dette var vanlig. Anklager om uanstendig oppførsel ble ofte fremmet av arbeidsgivere i rettslige konflikter med nåværende eller tidligere tjenestejenter. Loven ga arbeidsgiveren rett til å si opp tjeneren utenom faredagene hvis tjeneren stjal, drakk, var oppsetsig eller liknende. 19 Ved å vise at tjeneren hadde slett moral, kunne arbeidsgiveren legge skylden for oppløste tjenestekontrakter på tjeneren. For kvinnelige tjenere betydde dette i praksis ofte mer eller mindre åpne beskyldninger om uanstendighet og løsaktighet. Mannlige tjenere ble sjelden anklaget for slikt. I stedet ble det av og til påstått at de var litt for glade i flaska. 20