Tre lag med frihandelsavtaler

Handelskampanjen Tre lag med frihandelsavtaler Austafrikansk handelspolitikk frå WTO, EPA og regionale integrering Heidi Lundeberg 2010

INNHALD Forord... 3 Akronym... 4 1 Austafrikansk handelspolitikk tre lag med fri marknad... 5 2. Fattigdom og handel... 6 3. Regional integrering - ein alternativ strategi til det internasjonale handelssystemet?... 7 3.1 Panafrikanisme... 8 3.2 East African Community (EAC)... 9 3.2.1 Frihandel med varer... 10 3.2.2 Fri migrasjon... 11 3.2.3 Etablerings- og investeringsrett... 11 3.2.4 Tenesteliberalisering... 12 3.2.5 Offentleg innkjøp og TRIPS... 13 3.2.6 Regional utvikling eller blåkopi av EU sine internasjonale handelsposisjonar?... 13 3.2.7 Industrialisering... 14 3.2.8 Sosioøkonomiske og kulturelle initiativ... 15 4. Gode gamle kolonimakter... 17 4.1 Frihandel med varer... 17 4.2 Kontroversielle tema... 18 5. Konflikt: WTO, bilaterale handelsreglar og regional integrering... 21 6. Avsluttande avsnitt... 22 Referansar... 24 2

FORORD Denne rapporten er en del av Handelskampanjen sitt arbeid med å informere om handelspolitikk i ulike regioner og frihandelsavtaler mellom land med store økonomiske og produksjonsmessige forskjeller, mellom industrialiserte land og utviklingsland. Øst- Afrika er en av de regioner i verden etter EU som har kommet lengst i å utvikle en økonomisk og politisk union, med demokratiske institusjoner som har reell makt. Videre har innbyggerne i regionen kanskje en sterkere felles kulturell identitet for union enn det vi kan se i EU. Regionen består av Uganda, Tanzania, Rwanda og Burundi (MUL land) og Kenya som eneste land karakterisert som utviklingsland. Det er en region med 134 millioner innbyggere og et potensielt stort marked for regional integrasjon. Videre er regionen rik på ressurser. Øst- Afrika er også en region som ofte forhandler som en blokk i internasjonale handelsavtaler gjennom WTO. De uttrykker en sterk kritikk av frihandel som ideologi, og handelsavtaler som ikke tar hensyn til ulike lands økonomiske og politiske særtrekk. Paradokset er at det Østafrikanske fellesskapet har valgt en frihandelsideologi i sitt regionale avtaleverk, fram for å se til egne tradisjoner og utvikling i andre regioner i Sør. Langt på vei kan det også virke som om de aksepterer å innlemme tema i frihandelsavtaler med EU som de avviser i WTO, og å akseptere betingelser som vil føre til primitivisering av deres økonomier og negativ betalingsbalanse. Likevel har det vist seg at med økt engasjement fra sivilt samfunn i Afrika, og østafrikanske folkevalgte, har trenden begynt å snu. Forhandling om frihandelsavtaler med EU stagnerer. Tanken om regional handel og integrering, og selektiv åpning av markeder der det er hensiktsmessig for Øst- Afrikas utviklingspolitiske mål, behov for å bearbeide egne råvarer for å skape merverdi og økt sysselsetting, vokser i befolkning, hos produsenter og i det politiske miljøet. Vi ønsker god lesning Helene Bank 3

AKRONYM AEC BRIC COMESA EAC EACPA ECCAS ECOWAS EPA EU IMF MUL TRIPS SACU SADC WTO African Economic Community Brazil, Russia, India and China Common Market for Eastern and Southern Africa East African Community East African Cement Producers Association Economic Community of Central African States Economic Community of Western African States Economic Partnership Agreements European Union International Monetary Fund Minst utviklede land Trade Related Intellectual Property Rights Southern Africa Customs Union Southern African Development Community World Trade Organization 4

1 AUSTAFRIKANSK HANDELSPOLITIKK TRE LAG MED FRI MARKNAD Det er ynskjeleg og naudsynt at forhandlarane for industrialiserte land anerkjenner og godtek at tidene då dei kunne tvinge utviklingsland til å akseptere forhandlingar, som utelukka var av deira interesse, er over, sa Ambassadør Nathan Irumba, Ugandas representant i WTO 1996-2005, etter ministermøtet i Cancun 2003. Dei austafrikanske styresmaktene markerte seg i WTO forhandlingane som ein region som motsette seg sjokkliberalisering, strenge patentregime og uttømming av den politiske verktøykassa. Dei austafrikanske landa kjempa til dømes hardt mot Singapore- temaa (investeringsbeskyttelse, handelstilretteleggjing, konkurransepolitikk og offentlege innkjøp) og skal ha mykje av æra for at desse vart ekskludert frå WTO forhandlingane i Cancun 2003. Vidare markerte enkelte austafrikanske land seg i debatten rundt avtala om ikkje- materielle rettar (TRIPS). Regionen har også stått fram med alternative forslag innan dei multilaterale forhandlingane og har vore ein av hovudpromotørane bak krav om teknologioverføring og spesielle unntak og rettar for utviklingsland. Opp til den dag i dag har austafrikanske forhandlingsleiarar (sjølv om enkelte land som Uganda har bytt posisjon) sagt at ingen avtale er betre enn ei dårleg avtale. På ministermøtet i Genève 2009 understreka også fleire av delegatane at no i desse krisetider er WTO avtalane mindre aktuelle enn nokosinne. Det er liten tvil om at kunnskapen og forhandlingsviljen dei austafrikanske styresmaktene har vist i dei multilaterale handelsforhandlingane har bidrege til å verne det politiske handlingsrommet i regionen så vel som andre land. Etter kvart som sør land har nekta å forhandle om å opne offentlege innkjøp, etableringsrett, skjerpa patentrettar og så vidare, har land i Nord gått bakvegen og starta forhandlingar med eit og eit land eller regionsvis. Dei austafrikanske landa har i dag ratifisert seksti investeringsavtaler på bilateralt nivå og EU har sidan 2002 forhandla frihandelsavtaler med regionen i. Det EU ikkje har fått gjennomslag for i WTO vert foreslått på regionalt nivå. Frihandelsavtalene legg opp til gjensidige tollkutt og full handelsliberalisering i løpet av ein relativt kort periode. I desse bilaterale og regionale forhandlingane har imidlertid dei austafrikanske styresmaktene vist blanda interesser. Tanzania og Rwanda har i stor grad vore konsekvente og forhandla på same interessegrunnlag som i WTO, medan Uganda ser ut til å ha gløymt dei interessene dei kjempa hardt for i multilateral samanheng i dei bilaterale møta med EU. Forslaget til handelsavtale mellom EU og dei tidlegare koloniane er svært omfattande og vil få betydelege konsekvensar for regionen sitt politiske handlingsrom. Det regionen har vunne med kløkt og kamp i WTO kan bli mist i dei bilaterale og regionale avtalene. Sidan dei fleste av desse avtalene inkluderar bestelandsprinsippet (at dei rettane økonomiske aktørar i eit land har oppnådd gjennom slike avtaler, skal omfatte alle dette landet har avtale med) vil desse avtalene få langt større konsekvensar enn den økonomiske relasjonen mellom dei aktuelle partane. Eit tredje lag med handelspolitikk markerar seg for den austafrikanske regionen regional integrering forstått som fri flyt av varer, tenester, kapital, folk og arbeidarar samt fri rett til investering og etablering. Desse regionale avtalene har som mål å styrke regionen i global samanheng - bidra til regional uavhengigheit og bidra til å skape Aust Afrika som ein handelsdyktig partnar på den globale marknaden. Det er imidlertid ikkje sikkert at det å implementere den politikken ein motseg seg på globalt nivå, på regionalt nivå er ei god løysing. At dei regionale handelsavtalene vert framforhandla samstundes med avtala med EU gjer situasjonen endå meir kompleks. 5

Det Ausafrikanske fellesskap er skipa som ein politisk union, med demokratiske institusjonar. Samarbeidet omfattar i all hovudsak handelssamarbeid. Den austafrikanske handelsblokken (Kenya, Uganda, Tanzania, Rwanda og Burundi) tek utfordinga med å etablere handelsreglar på alvor. Gode reglar på lokalt, regionalt og globalt nivå er viktig for å sikre situasjonen til austafrikanske bønder, industri og tenesteleverandørar og ikkje minst for å sikre velferd for det austafrikanske folk. Spørsmålet er imidlertid kva type reglar som trengst, på kva nivå og med kva unntak, samt korleis ulike sett reglar samsvarar eller står i konflikt med kvarandre. Med denne rapporten ynskjer me å bidra til auka kunnskap om aust afrikansk handelspolitikk, kva form den regionale integreringa tek og korleis internasjonale handelssystem styrker og svekkjer prosessen. Då lover og handlingsplanar fortsett er under utvikling, er ikkje dette eit studie på detaljnivå, men ein diskusjon over visjonar og politiske verktøy. 2. FATTIGDOM OG HANDEL Tanzania, Uganda, Rwanda og Burundi er kategoriserte som MUL land medan Kenya er kategorisert som eit utviklingsland. Som dei fleste MUL land er dei fire austafrikanske landa karakterisert av jordbruksproduksjon og råvareeksport medan Kenya står fram som ei industrimakt i regionen. Tenestesektorar, som hotell, restaurant og finansielle tenester, er også dominert av kenyanske leverandørar. Sekundær og tertiærnæringane i MUL landa er svært lite utvikla og folk flest er sysselsett i jordbruket. I Uganda til dømes er om lag 80 prosent av befolkninga sysselsett i jordbruket. Det er imidlertid verdt å merke seg at sjølv om primærnæringane sysselsett flest folk så er bidraget frå jordbruket i BNP lite og det minkar. I Uganda er det tenestesektoren som står for mesteparten av BNP til trass for at svært få er sysselsett i denne sektoren. Dette misforholdet illustrerar eit av dei største problema regionen står ovanfor; ulikskap. Kenya, Uganda og Rwanda gjer det skikkeleg dårleg på gini indeksen (forholdet mellom inntektene til dei med lågest og høgast inntekt i landet). Burundi og Tanzania har òg stor ulikskap, men noko betre enn sine naboar. På ein skala der 0 betyr fullstendig egalitet og 100 betyr fullstendig ulikskap ligg dei fyrstnemnde på rundt 45 og dei sistnemnde på rundt 35 ii. Den økonomiske veksten er konsentrert i enkelte sektorar og tilfell ein mindre del av befolkninga. Middelklassa i hovudstadane er veksande, men den rurale befolkninga heng etter og enkelte år vert situasjonen forverra snarare enn forbetra for den rurale befolkninga. Fattigdom er vanskeleg å måle, men ifølgje FN sine indikatorar gjer regionen det svært dårleg. Ifølgje UNDP lever rundt 80 prosent av befolkninga i Tanzania, Rwanda og Burundi i ekstrem fattigdom (under ein dollar dagen), halvparten av befolkninga i Uganda og 20 prosent av befolkninga i Kenya. Ser ein på såkalla nasjonal fattigdomsgrense vert uttrykket noko annleis. Den nasjonale fattigdomsgrensa er tilpassa levekostnadane i kvart enkelt land. Ifølgje denne indikatoren er delen av folk som lever i fattigdom 81 prosent i Burundi, 57 prosent i Rwanda, 47 prosent i Kenya, 36 prosent i Tanzania og 30 prosent i Uganda iii. Uansett målemetodar er det ingen tvil om at fattigdom er ei utfordring for regionen. Mangelfull tilgang på gode og gratis helse- og skuletilbod, variert og stabilt kosthald og anstendige arbeidsplassar som gir ei lønn å leva av, er utfordringar styresmaktene må ta omsyn til når dei framforhandlar handelsavtaler som kan styrke og/eller svekke lokal produksjon og konsum. 6

Handelspolitikk og reduksjon av handelsbarrierar må også sjåast i samanheng av strukturtilpassingsprogramma landa gjennomgjekk på 1980- og 1990talet. Dei internasjonale finansinstitusjonane sette visse politiske føresetnadar då dei gav landa lån. Styresmaktene forplikta seg mellom anna til å privatisere statlege selskap, kutte i offentleg sektor og redusere tollbarrierar. Det vil sei at økonomien i utgangspunktet er liberalisert. Deregulering av ein proteksjonistisk økonomi og ein liberalisert økonomi får ulike uttrykk. I tilfellet Aust Afrika er det snakk om å ytterlegare deregulere ein allereie deregulert økonomi. Dei austafrikanske landa greidde seg relativt godt under den globale finanskrisa. Dei var i liten grad del av den globale spekulasjonsøkonomien. Med unntak av Kenya opplevde samlege land økonomisk vekst i 2008. Den høge internasjonale oljeprisen bidrog imidlertid til auka inflasjon og svekka valuta iv. Kenya står for mesteparten av eksporten internt i regionen, Uganda og Tanzania står for ein god del medan Rwanda og Burundi eksporterar veldig lite. Det er imidlertid verdt å merke seg den markante handelen med andre naboland utafor EAC. Uganda eksporterar til dømes mest til Sudan. Den totale intraregionale handelen har auka dei siste åra og handelsforskjellen mellom dei tre landa ser ut til å utjamne seg. Den intraregionale handelen består for det meste av jordbruks- og industrivarer. Sjølv om handelen internt i regionen er forholdsvis stor og aukar kvart år, utgjer ikkje dette meir enn om lag 8 prosent av den totale handelen i regionen v. Dei desidert største handelspartnarane til landa i regionen er EU og COMESA. Det er i hovudsak jordbruksvarer, mineral og kapital som vert eksport til EU. Eksporten aukar stadig, men importen aukar meir og regionen opplever handelsunderskot. Olje utgjer den største delen av importrekninga (20-25 prosent). Med nyoppretta investeringsstyresmakter som skal leggje til rette for utanlandske investorar har regionen opplevd stadig auking i utanlandske investeringar. Kenya vart av World Bank Doing Business Indicators Survey framheva som eit av dei utviklingslanda det er lettast å investere i. Dei største investorane kjem frå Kina, Storbritannia, Japan, India, Italia og USA. Kva sektorar som er attraktive for utanlandske investorar ser ut til å variere mellom landa. I Tanzania og Uganda er industri og infrastruktur som flyplassar og hamner mest attraktivt, medan i Rwanda er jordbruk og gruvedrift populært ved sidan av noko industri (her finst det ikkje offisielle tall frå Kenya og Burundi). Når det gjeld intraregionale investeringar så er selskap frå Kenya dei klart største investorane. 3. REGIONAL INTEGRERING - EIN ALTERNATIV STRATEGI TIL DET INTERNASJONALE HANDELSSYSTEMET? Regional integrering står høgt på agendaen for styresmaktene i Uganda, Kenya, Tanzania, Rwanda og Burundi. Det arrangerast stadig regionale stormøte om felles økonomisk og sosial politikk. Innan 2015 skal regionen vere full integrert økonomisk og politisk. Regionale integreringsprosessar er inspirert av uavhengigheitsteoriar utvikla på 1970- talet. Ideen er at det enkelte land har vanskeleg for å beskytte seg mot utbytting og vere uavhengige av globale imperier når ein står samla som ein region, og at det er lettare å hevde seg på den internasjonale marknaden og utvikle velferd når ein står samla. Med produksjon og handel som i stadig større grad kryssar landegrenser er desse teoriane meir interessante enn nokon sinne. Ved å stå saman i blokk kan utviklingsland velje sin eigen 7

utviklingsstrategi. Regional integrering har imidlertid mange andlet. EU som ofte vert trekt fram som eit ideal når dei aust afrikanske landa diskuterar unionsdanning har ein nyliberal profil medan den latinamerikanske regionale integreringsprosessen har ein meir keyniansk profil. 3.1 PANAFRIKANISME Regional integrering har stått på agendaen til afrikanske styresmakter sidan dei ulike statane vart uavhengige på 1960- talet. På relativt kort tid vart 20 økonomiske avtaler og 120 sektorspesifikke organisasjonar etablert vi. Det etablerast stadig fleire avtaler på tvers av landegrensene, ein panafrikanske identitet synast å vere sterk mellom styresmaktene og medvitet om afrikansk uavhengigheit synast å ligge langt framme. Handelsmessig vart det etablert tre regionale institusjonar mellom 1975 og 1983; Det økonomiske samarbeidet mellom vestafrikanske statar (ECOWAS), Felles market for austleg og sørleg Afrika (COMESA) og det økonomiske fellesskap mellom sentralafrikanske statar (ECCAS). Mangfaldet av økonomiske og politiske samarbeidsorganisasjonar har resultert i at enkelte statar har opptil 25 medlemskap, noko som kan indikere at entusiasmen over eit panafrikansk samfunn var vel høg. Viljen til regional integrering har i alle fall vore høg og mangfaldet av organisasjonar utgjer viktige byggeklossar i prosessen mot full integrering på afrikansk nivå Det Afrikanske Økonomiske Fellesskap (AEC). Visjonen, som er å lese i Handlingsplanen frå Lagos (1980) og Abuja Traktaten (1994) er at økonomisk vekst verken vil vere tilstrekkjeleg eller mogleg utan fundamentale strukturelle endringar. Regional integrering skal oppnåast ved integrering av infrastruktur, produksjonssystem, marknadar, konflikthandtering, stabilitet, sikkerheit, fri flyt over grensene og tilrettelegging for initiativ og forretningsverksemd. Traktaten legg opp til ein tidsplan for integrering med sluttpunkt i 2025. Den fyrste fasa (1994-1999) vektla styrking av dei regionale økonomiske samfunna via felles marknad og felles tollunion. Austafrikansk handelspolitikk må forståast som del av ein plan mot full afrikansk integrering, samstundes som den er ein del av eit ganske kaotisk afrikansk organisasjonslandsskap som figuren under viser. Figur 1: Afrikanske handelsblokkar 8

3.2 EAST AFRICAN COMMUNITY (EAC) Eit austafrikansk fellesskap vart forsøkt stifta allereie i 1976 15 år etter landa frigjorde seg frå koloniane. Dette fellesskapet kollapsa imidlertid etter eit år. Ideane og forhandlingane vart tatt opp igjen på nittitalet og i 1999 vart traktaten for det Aust Afrikanske Fellesskap signert mellom Kenya, Tanzania og Uganda. Fellesskapet trådde I kraft I juli 2000 og Rwanda og Burundi vart medlem i 2007. Hovudmålet med det Aust Afrikanske Fellesskapet er å skape eit rikt, konkurransedyktig, sikkert, stabilt og politisk samla Aust Afrika. Formålet er å utvide og utdjupe økonomisk, politisk, sosial og kulturell integrering for å forbetre livskvaliteten til det aust afrikanske folk gjennom konkurranse, meirverdi, handel og investering. Med følgjande institusjonelle struktur skal regionen oppnå slik integrering: tollunion, felles marknad, pengeunion og politisk union. Tollunionen tredde i kraft i 2005 og den felles marknaden tredde i kraft i 2010. Pengeunionen skal etter planen tre i kraft i 2012. Forhandlingar og konsultasjonar pågår og studiar er gjennomførte. Dei fem medlemslanda har i utgangspunktet ulike pengeeiningar og valutaene deira varierar i stor grad. Det endelege målet er ein politisk union. Det er foreløpig ikkje sett noko tidsplan for etablering av ein full politisk union. Dagens politiske struktur ser ut som følgjande vii : Den lovgivande forsamling (EALA) er gjeve fullmakter, mellom anna med initiativrett til nye lover. Som figuren under syner, har likevel presidentane og dermed ôg dei nasjonale parlamenta, vetorett i alle saker. Figur 2: East African Community Presidentane Lovgivende forsamling Ministerrådet Domstol Sekretariatet Koordinerande komitear Sektorvise komitear Arbeidsgrupper Den austafrikanske handelspolitikken er regulert av Protocol on Custom Union og Protocol on Common Market. Formålet med tollunionen er å oppnå fri flyt av varer internt i regionen og 9

harmonisering av regionen sine ytre tollmurar medan formålet med den frie marknaden er at tenester, folk, arbeidarar og kapital skal kunne flyte fritt over landegrensene og aktørar innan regionen har fri rett til etablering og investering på tvers av landegrensene. 3.2.1 FRIHANDEL MED VARER Dei fem landa har felles ytre tollmur - dei same tollsatsane for varer og tenester importert frå andre land (tredjepart). Importerte råvarer vert tillagt ein toll på 0 prosent, semiprosesserte varer ein toll på 10 prosent og ferdig prosesserte varer ein tollsats på 25 prosent såkalla eskallerande toll. Harmoniseringa av ytre tollmurar innebar små endringar for dei landa som i utgangspunktet hadde låge tollsatsar. Burundi som i utgangspunktet hadde høgast tollsatsar vil imidlertid miste betraktelege tollinntekter. Enkelte produkt som mais, ris, bomullsstoff, sukker, mjølk og mjølkeprodukt er definerte som sensitive og tilleggast høgare toll viii. Vidare skal tollbarrierar og andre handelshindrande tiltak for handel internt i regionen fjernast. Handel mellom Uganda og Tanzania skal flyte fritt frå dag éin medan handel mellom desse to MUL landa og Kenya skal liberaliserast over ein periode på fem år. Det vil sei at varer frå Uganda og Tanzania skal importerast tollfritt til Kenya frå unionen trer i kraft medan Uganda og Tanzania skal kutte sine tollsatsar på kenyansk import over ein periode på fem år. Fri handel med varer på tvers av landegrensene omfattar kunn varer som har sitt opphav i regionen. Opphavsprinsippet er enkelt når det kjem til primære varer, men vert litt meir kompleks når det kjem til prosesserte varer. Ifølgje protokollen skal varer anerkjennast som austafrikanske sjølv om maskiner, straum og verktøy bruka i produksjonen kjem frå andre land. Problemet oppstår når enkelte delar av produktet kjem frå land utanfor regionen. Maksimum 60 prosent av materialane bruka til å produsere eit produkt kan kome frå andre land. Protokollen anerkjenner at det finst ei rekkje tiltak ved sidan av toll som hindrar fri flyt av varer. Partnarane er forplikta til å forenkle prosedyrar og dokumentasjon rundt handel for å fasilitere varehandel på tvers av landegrensene. Styresmaktene har ikkje lov til å leggje til avgift på varer som kjem frå nabolanda med mindre den same avgifta vert tillagt lokale varer. Varedumping som er øydeleggjande for det lokale produksjonen er ulovleg. Protokollen for tollunionen viser her til regelverket i WTO. Bevisbyrda ligg på den krenka parten. Når det gjeld subsidier viser protokollen til WTO og unntak for jordbruksprodukt. Land som nyttar seg av subsidiering er forplikta til å rapportere bruk av subsidier inklusive omfang og moglege effektar. Dei er også forplikta til å forklare kvifor pris- og/eller produksjonsstøtte er naudsynt. For å motvirke subsidierte varer sine konkurransefortrinn, vil tollunionen tillegge subsidierte varer ei avgift tilsvarande verdien av subsidiane. I situasjonar der ei enkelt vare plutseleg vert importer i stort omfang og importen trugar eller skadar nasjonal industri, kan statane ta I bruk sikkerheitsmekanismar. Dersom medlemsstatane opplever slike problem knytt til den ytre tollmuren skal Rådet orienterast og diskutere moglege tiltak. Ytre tollmur, frihandel med varer, opphavsprinsipp, handelsbarrierar utanom toll, antidumping, subsidier og sikkerheitsmekanismar er regulert under protokollen for tollunionen. Fri flyt av tenester, 10

folk, arbeidarar og kapital samt etableringsrett og investeringsrett er regulert av protokollen for felles marknad som følgjande. 3.2.2 FRI MIGRASJON Austafrikanarar skal kunne reise på tvers av landegrensene utan visum, skal ha rett til å opphalde seg og dra ut av landa i regionen utan restriksjonar. Reisande er forplikta til å vise identifikasjonspapir. Reisedokument skal harmoniserast på regionalt nivå. Styresmaktene i det enkelte medlemsland har ansvar for tryggleiken til austafrikanske innbyggjarar uansett kvar i regionen dei kjem frå. Det enkelte medlemsland har imidlertid rett til å avgrense migrasjon med omsyn til offentleg politikk, sikkerheit og helse og må då orientere dei andre partnarstatane om denne reguleringa. Migrasjon av regionale flyktningar skal regulerast jamfør relevante internasjonale konvensjonar. Søknadar om permanent opphaldsløyve skal behandlast av nasjonale lover. Arbeidarar skal kunne migrere fritt mellom medlemslanda utan diskriminering i forhold til nasjonalitet. Unntaket er offentleg sektor der det enkelte land kan prioritere lokalt tilsette. Styresmaktene kan også gjere unntak med omsyn til offentleg politikk, tryggleik og helse. Som tilsett skal alle uavhengig av nasjonal bakgrunn nyte sosiale program det enkelte vertsland tilbyr på lik linje med arbeidarar med statsborgarskap i det aktuelle land. Arbeidarar har rett til å organisere seg og arbeide for betra arbeidsforhold uansett kva land i regionen dei oppheld seg i. Landa skal leggje til rette for auka arbeidsmigrasjon ved å harmonisere utdanningskriteria og eksamenspapir, samt arbeidspolitikk, lover og program. 3.2.3 ETABLERINGS- OG INVESTERINGSRETT Selskap og enkeltpersonar har rett til å etablere seg for forretningsmessig verksemd på tvers av landegrensene. Styresmaktene i det enkelte land forpliktar seg til å fjerne alle hinder for fri etablering som administrative prosedyrar og ulovlege subsidier. Etableringsrett for selskap og enkeltpersonar er imidlertid avgrensa når det gjeld tilgang og bruk av land. Tilgang og bruk av land skal regulerast av nasjonale lover og reglar. Landerøving og konsentrasjon av jord på få hender er eit aukande problem I regionen. Etablering av plantasjar og annan ekstensiv forretningsverksemd har ført til at småbønder har blitt pressa ut frå jorda si, ei stadig veksande middelklasse og overklasse i regionen kjøper opp store landeområde, og eksplosiv befolkningsvekst fører til stadig større press på jorda. Alle desse faktorane bidreg til vanskeleg situasjon for bønder og urbanisering i form av slum. Ser ein på diskusjonen rundt den nye grunnlova til Kenya var dette ei av dei viktigaste sakene. Ved den nye grunnlova er det sett øvre grense for kor mykje land ein kan eige. Dersom ikkje tilgang og bruk av land hadde vore definert som unntak i protokollen for den frie marknaden, hadde ikkje denne sentrale grunnlovsendringa vore mogleg. Når det gjeld land kan ein derfor sei at protokollen gjev det enkelte medlemsland handlingsfridom til å løyse interne utfordringar. 11

Investorar skal operere fritt i regionen og dei enkelte styresmaktene skal sørgje for tryggleik for investorane og at investorar frå nabolanda ikkje vert diskriminerte. I tilfelle der ekspropriering er naudsynt skal investorar frå heile regionen behandlast likt. 3.2.4 TENESTELIBERALISERING Tenestesektorar skal liberaliserast. Tenesteytarar skal kunne levere tenester på tvers av landegrensene, skal kunne etablere seg I nabolanda, og skal kunne levere tenester til eit selskap registrert I eit naboland utan restriksjonar. Tenesteleverandørar frå naboland skal få same vilkår som nasjonale tenesteleverandørar. Også her gjeld bestelandsprinsippet; tenesteytarar frå regionen skal få same vilkår og same fordelar som tenesteytarar frå land utanfor regionen får. Ifølgje protokollen skal dei enkelte styresmaktene kunne regulate their services sectors in accordance with their national policy objectives, men slik regulering må ikkje stå I konflikt til hovudprinsippa til den austafrikanske fellesmarknaden og må ikkje hindre fri handel med tenester. Unntaket er offentlege tenester som ikkje er kommersialisert og nasjonale omsyn til tryggleik. Posttenester i Rwanda er eit døme på tenester som ikkje er kommersialisert og Rwanda treng ikkje gje postleverandørar frå resten av regionen same vilkår som eige postselskap.. Ser ein nærare etter i anneks X ser det ut til at medlemslanda har reservert seg frå full liberalisering av diverse tenestar innan enkelte sektorar (sjå figur under). Desse reservasjonane gjeld i periodar frå 1 til 5 år. Figur 3: Liberaliseringsunntak EAC Land Burundi Rwanda Tanzania Uganda Kenya Sektorar Juss, rekneskap, forsking, utleige, IKT, og forsikring (2015) IKT, telekommunikasjon, bank og finans, forsikring (2015); data- og pengeinnsamling, småsal, tog- og rørtransport (2013) Telekommunikasjon, post, radio, TV, sportsfiske, båttransport av varer, flytransport (2015); hotell, restaurant og turisme (2013); finans (2012); sjukepleie og jordmor (2011) Juss, rekneskap, eigedom, IKT, sal (2015); turisme (2013 og 2015); forsking(2010) Utdanning, forsikring, utleige, bod, telekommunikasjon, flyreparasjon og film (2015) Med den austafrikanske frie marknaden skal kapitaltransaksjonar føretas utan restriksjonar. Dei enkelte landa kan gjere unntak når det gjeld forsvarlege pengebehaldningar, nasjonal betalingsevne, 12

offentleg politikk, pengevasking og finansielle sanksjonar som er godkjente av partnarstatane. Bevisbyrden ligg imidlertid på den regjeringa som ynskjer å avgrense kapitaltransaksjonen. Dei aktuelle styresmaktene må sannsynleggjere at den enkelte transaksjonen er problematisk og at tiltaket som er i verksett er naudsynt. Tiltak skal også vere midlertidige og må på ingen måte favorisere partar utanfor det austafrikanske handelssamarbeidet. For å sikre ein mest mogleg fri marknad og økonomisk stabilitet skal partnarstatane koordinere og samordne politikk når det gjeld makroøkonomi, pengar, finansielle transaksjonar og skatt. 3.2.5 OFFENTLEG INNKJØP OG TRIPS Frihandelsavtala omfattar langt meir enn frihandel med varer og tenester og fri rett ti etablering og investering. Tema som styresmaktene i regionen har bekjempa i WTO er inkludert. Til dømes er styresmaktene forplikta til å utvikle felles konkurransepolitikk og utlyse offentlege innkjøp med full tilgang til tilbydarar i heile regionen. Vidare skal partnarstatane utvikle sterke patentrettar. Her er imidlertid tradisjonell kunnskap, generiske ressursar og kulturell arv spesifisert som tema som treng beskyttelse. Ifølgje protokollen skal dei fem landa forhandle i blokk og utvikle felles forhandlingsmandat i internasjonale handelsforhandlingar. Dette kan vere positivt i møte med sterke aktørar frå nord, men landa sine ulike interesser og ulikskapen mellom Kenya på den eine sida og dei fire MUL landa på den andre sida kan også gjere felles forhandlingar vanskeleg. 3.2.6 REGIONAL UTVIKLING ELLER BLÅKOPI AV EU SINE INTERNASJONALE HANDELSPOSISJONAR? Ser ein på det som førebels er hovudinstitusjonane i East African Community; tollunionen og frihandelsavtala, er det vanskeleg å skilje utviklingsstrategien frå den som kom i pakke med dei internasjonale utviklingslåna tidleg på åttitalet. Den sterke trua på utvikling driven av privat sektor og nedbygging av staten si rolle i økonomisk utvikling er gjennomgåande. Fri flyt av varer, tenester, kapital, menneske og arbeidarar samt fri rett til etablering og investering er alle pilarar i Bretton Woods institusjonane Verdsbanken, IMF og WTO. Ein kan undre seg over kvifor styresmaktene valde denne strategien for regional utvikling, sidan dei same styresmaktene kritiserte denne strategien når den kjem frå internasjonalt hald. Ser ein nærare etter kan det sjå ut til at svaret ligg i kvar styresmaktene henta sin inspirasjon frå. EU vert gong på gong nemnt som det mest vellukka forsøket på regional integrering. I utvikling av sin eigen regionale politikk har Aust Afrika sett til sine gamle koloniherrar, medan konsultasjon hos systrer i sør som har funne andre vegar til regional utvikling ser ut til å vere fråverande. Frihandel i regionen kan styrke enkelte austafrikanske selskap og slik bidra til styrking av regionen på den globale marknaden, men det er ikkje like sikkert at styrking av enkelte selskap vil bidra til brei sosial velferd. Når det gjeld enkelte sektorar vil landa utfylle kvarandre Uganda har vasskraft, Rwanda vyer om IKT industri, Kenya prosesserar jordbruksvarer som Burundi har mykje av og så bort etter. Ilag kan dei ulike produsentane dra nytte av kvarandre ved billigare innsatsfaktorar og lett tilgjengelege marknadar som følgje av liberalisering. Internmarknaden i Aust- Afrika var i 2008 på 2,715.4 millionar USD. 13

Men det vil også vere tilfelle der produsentane i dei ulike landa vil få auka konkurranse. Til trass for at enkelte av landa har bygd opp ein viss industri, er samlege austafrikanske land i all hovudsak jordbruksprodusentar. I alle desse landa er det jordbruket som sysselset flest folk og jordbruket som står for mesteparten av eksporten. Allereie to månadar etter den frie marknaden tredde i kraft kunne bondeorganisasjonar i Burundi rapportere at småbøndene opplever at dei vert pressa ut av marknaden. Ugandisk mjølk utkonkurrerar burundisk mjølk med ein prisforskjell på 30 % ix. Sosial velferd og miljøvern er nemnt i protokollen for felles marknad. Partane skal arbeide saman for å styrke arbeidstakarrettar og miljøstandard, og effektivt bekjempe fattigdom. Vidare skal partane samarbeide om statistikk, teknologisk utvikling og forsking. Dette er alle gode mål for ein region som står overfor store sosiale og miljømessige utfordringar. At arbeid for styrka sosial standard er lagt inn under protokollen for den frie marknaden er imidlertid ein god illustrasjon på at East African Community er bygd på ein nyliberal utviklingsteori der mål og middel er satt på hovudet; der handel og investeringar skulle vere middel for å nå målet om produksjon, industrialisering, sosial standard, sysselsetjing, matsikkerheit og teknologisk utvikling, har handel og investeringar vorte målet i seg sjølv og sosial utvikling redusert til artikkel 39 under frihandelsprotokollen. 3.2.7 INDUSTRIALISERING Dei austafrikanske presidentane diskuterar imidlertid meir enn fri flyt når dei møtest og traktaten opnar for ei breiare tilnærming til utvikling enn frihandel. Sjølv om hovudfokus i den austafrikanske integreringa syns ha vore på frihandel, har fleire initiativ vore på banen. Økonomisk transformasjon og bistand til regional industri og tenestesektor står sentralt for presidentane. Til trass for at landa ser ut til å vere fanga i råvarefella og det er langt mellom suksesshistoriene, ser det ut til å vere politisk vilje på toppnivå til å omstille dei austafrikanske økonomiane frå dominans av primærsektorar til sekundær og tertiærsektorar. Den ugandiske presidenten Museveni har til dømes foreslått ei dreiing frå fokus på dei sosiale tusenårsmåla til eit fokus på mål 8 om økonomisk transformasjon. Rwandiske Kagame har eit sterkt fokus på å bygge ein nasjonal økonomi uavhengig av internasjonal bistand og Tanzania sin Kikwete kjem til tider med konkrete initiativ til lokal vidareforedling og redusert kapitalflukt. Ein regional industripolitikk er undervegs. Ifølgje traktaten skal styresmaktene (i) bidra til kontakt mellom ulike industrielle interesser i regionen; (ii) leggje til rette for små og mellomstore bedrifter og setje desse i kontakt med større bedrifter for subkontraktering; (iii) leggje til rette for delprodusentar med mål om å skape storskala industri; (iv) leggje til rette for prosessering av jordbruksvarer; (v) leggje til rett for investeringar; bistå med finansiell hjelp; og (vi) sørgje for spreiing og utveksling av teknologi og kompetanse. Sektorar som vert rekna som potensiell regional industri er farmasi, jordbruksmaskiner og reiskap, jern og stålmøller, IKT og mobiltelefoni x. Eit av hovudmåla med industripolitikken er å skape ei balansert industriell utvikling i regionen. Kritikarar har påpeka at dette vert svært vanskeleg under eit frihandelsregime der Kenya allereie dominerar produksjon og marknad. Trass det, Kenya veit at ho må trekkje med seg sine fattige naboland skal ho lykkast, det er ikkje umoleg at gode forslag og naudsynte tiltak frå dei fire MUL- landa vil bli vel tekne imot av Kenyas president og nasjonalforsamling. 14

Spørsmålet er imidlertid korleis regionen og dei enkelte medlemslanda vil følgje opp politikken. Foreløpig er den naudsynte institusjonelle strukturen for implementering av ein felles industripolitikk fråverande. I tilfelle der handelspolitikken står i konflikt med industripolitikken vert det også spørsmål om kva politikk som skal dominere. 3.2.8 SOSIOØKONOMISKE OG KULTURELLE INITIATIV Regulert av traktaten er det etablert fem såkalla uavhengige institusjonar: det austafrikansk universitetet, den austafrikansk utviklingsbanken, kommisjonen for Victoriasjøen, organisasjonen for fiskarar på denne sjøen og kommisjonen for sivil tryggleik xi. Desse regionale institusjonane er framleis i støypeskeia så det gjenstår å sjå kva funksjon dei vil få. Universitetet er delfinansiert av indiske investorar, skal ha avdelingar i samlege land og hovudsete i Arusha, Tanzania. Den regionale kommisjonen for Victoriasjøen skal bidra til felles forvaltning av sjøen og skal bidra til å løyse konfliktar dei ulike landa har når det gjeld bruk og eigedom. Uganda og Kenya har til dømes over lengre tid hatt ei konflikt om ei av øyene på sjøen. Utviklingsbanken har ei tosidig rolle i den regionale integreringa og en regionale økonomiske utviklinga. Banken skal tilby lån til privat sektor med spesiell fokus på sektorar som er sett på som konkurransedyktige på den internasjonale marknaden (jordbruk, jordbruksprosessering, utdanning, infrastruktur, fiskeri og telekommunikasjon) og sektorar som bidreg til oppbygging av infrastruktur (telekommunikasjon, energi og informasjonsteknologi). Banken skal óg tilby lån til offentlege selskap som bidreg til oppbygging av infrastruktur (jernbane, vegbygging, vassforsyning og kloakk). Banken tilbyr store lån med lang tilbakebetalingstid, middels lån og små lån med kort tilbakebetalingstid. Renta på låna er flytande og banken tillegg rente basert på vurderinga av risiko xii. Mangfaldet av kulturar og språk er stort i det enkelte austafrikanske land og desto større på regionalt nivå. Foreløpig er det foreslått at swahili skal vere regionens andre språk etter engelsk. Swahili er i dag offisielt språk i Kenya, Tanzania og Uganda, men vert kunn bruka i dei to kystlanda Tanzania og Kenya. Tanzania skal bidra til opplæring av lærarar i Uganda og Rwanda slik at folk kan lære seg swahili. I ein region der stammekonflikter representerar ei utfordring kan eit slikt samlande initiativ vere eit godt tiltak. Harmonisering av språk har imidlertid også vore eit hovudproblem i den regionale integreringa. Fransk vart aldri godkjent som offisielt språk i regionen til tross for at dette er hovudspråk i Burundi og Rwanda. For det rwandiske folk er omstillinga frå fransk til engelsk i fyrste omgang ei nasjonal utfordring ettersom styresmaktene har endra fyrste språk frå fransk til engelsk. For det burundiske folk har imidlertid den manglande vilja til å inkludere fransk som offisielt språk i det austafrikanske samfunnet, blitt sett på som ei manglande vilje til å inkludere det burundiske folk. Korleis kan ein snakke om integrering lurar det burundiske folket på, når folket sitt språk ikkje vert respektert. Burundi er som nemnt fleire gonger eit land som tapar ein del på integreringsprosessen. Styresmaktene i landet ser ikkje ut til å ha stått hardt på krava verken då dei vart medlem eller under forhandlingane undervegs. Dette vil nok både folket og regjeringa måtte betale for etter kvart som konsekvensane av den fri marknaden let seg merke. Regional politikk har nok rett og slett stått i andre rekke for eit land som fortsett står i alvorleg intern konflikt. Styresmakter rettar si merksemd internt mot konflikten dei står ovanfor og mot internasjonale aktørar som kan bidra til å løyse denne konflikten som har pågjenge så lenge. Nylege pressemeldingar frå det austafrikanske sekretariatet 15

tyder imidlertid på at sivilsamfunnet sin kritikk har blitt høyrd, og det diskuterast no korvidt fransk kan bli inkludert som offisielt språk. Importtoll som utviklingspolitisk verktøy: Regional sementproduksjon for regional byggjebransje East African Cement Producer Association (EACPA) bad i 2010 dei austafrikanske styresmaktene auke tollsatsane for import av sement frå tredjepart for auke konkurranseemna til dei regionale sementprodusentane. Sement og andre materiale bruka i byggjebransjen, som teglstein, er ein av få produkt som vert produsert i stor skala i Aust Afrika. Køyrer ein gjennom Uganda og Rwanda ser ein småskala produksjon av teglstein overalt, og fleire større sementfabrikkar er å finne rundt om i regionen. Ifølgje EACPA blir produsert 10 millionar tonn sement årleg i regionen. Langs kysten er også lokal gamle kolonimakter korall kjelde til byggjemateriale. Byggjebransjen i Aust Afrika er i vekst. Urbanisering skaper marknad for husbygging, og prioritering av infrastruktur over statsbudsjett, EAC- prosjekt så vel som internasjonale bistandsdonorar skaper eit stort potensiale for vekst i byggjebransjen i åra som kjem. Den arbeidsintensive byggjebransjen bidreg til å løyse ein av hovudutfordringane i regionen: sysselsetting. Ein køyretur i regionen lemnar ingen tvil om at vegbygging bidreg til mat på bordet i mange heimar. Den veksande byggjebransjen skaper også potensiale for industrien i form av ulike byggjemateriale, men handelsreglane verkar i dette tilfellet hemmande. Som nemnt over er den eksterne tollmuren mot import på ferdige varer frå land utanfor regionen på 25 %. Med ein tollsats på 25 % klarar ikkje dei austafrikanske produsentane konkurrere mot produsentar i Kina og India grunna lågare produksjonskostnadar. Dei regionale sementprodusentane ber derfor styresmaktene auke tollsatsen til 35 %. Regjeringane i regionen verkar imidlertid ikkje å nytte seg av dette industrialiseringspotensialet. Initiativet har blitt møtt med skepsis og argument om at dei austafrikanske produsentane sin manglande kapasitet til å levere tilstrekkjeleg sement. Sementprodusentane på si side hevdar at dei har investert 1 milliard USD siste par åra og har med et nesten fordobla produksjonskapasiteten. Ifølgje EACPA produserar dei no langt meir enn dei 7 millionane tonna sement årleg regjeringane i regionen har etterspurt. Styresmaktene har sagt at dei vil gjennomføre ei vurdering av dei regionale sementprodusentane sin kapasitet før dei tek noko avgjersle. Det gjenstår å sjå om dei regionale leiarane anerkjenner dette potensialet og behovet for å sikre enkelte industriar med hjelp av høgare tollsatsar. 16

4. GODE GAMLE KOLONIMAKTER Aust Afrika eksisterar imidlertid ikkje I eit vakuum, og utvikling på lokalt, nasjonalt og regional nivå må forståast I lys av internasjonale handelsforhold og - reglar. Det siste tiåret har EU pressa på for å få til ei frihandelsavtale med sine tidlegare koloniar inkludert Aust Afrika. EU har heile vegen argumentert for at desse avtalene skal vere utviklingsavtaler og dei har fått namnet økonomiske partnarskapsavtaler (EPA). Avtalene har imidlertid vorte kritisert for å handle om marknadstilgang og tilgang til billige råvarer for EU snarare enn marknadstilgang for dei tidlegare koloniane i EU. Innhaldsmessig er dei svært like andre bilaterale og regionale frihandelsavtaler EU framforhandlar med land i Sør. Til trass for at EU hevdar at dette er avtaler som handlar om utvikling, nektar dei å inkludere dei utviklingsmatrisene (listene over infrastruktur som må finansierast for å setje Aust Afrika i stand til å handle med EU) dei aust afrikanske landa har foreslått. EU nektar óg å inkludere dei unntaka som MUL landa er gjevne i WTO, og medan EU ynskje lågare toll og marknadsadgang for sine jordbruksprodukt, er EUs omfattande subsidier på eksporterte varer ikkje forhandlingstema. Etter tre år på overtid, og sterkt press frå EU, er partane fortsett ikkje samde om innhaldet. Den udemokratiske prosessen har også gjort dei austafrikanske styresmaktene skeptiske til avtalene. Så kontroversielle har desse avtalene blitt at partane ikkje ei gong vart samde om rammeverket for avtalene som EU ville signere i juni 2010. I WTO er forskjellen mellom land sin økonomiske og sosiale situasjon anerkjend. MUL land nyt derfor ein del fleksibilitetar når det gjeld bruk av ulike mekanismar avtalene i WTO kan seiast å vere asymmetriske, med formål om å skape ein mer symetrisk handelssituasjon. Frihandelsavtalene derimot, EU sine partnarskapsavtaler så vel som andre bilaterale og regionale avtaler, er ofte symmetriske og legg opp til gjensidige tollkutt uansett kor stor forskjellen mellom landa er, konsekvensane er at handelen vart asymmetrisk i aukande grad. Utviklingslanda får gjerne ein periode på seg til å kutte tollsatsane medan den rike parten må kutte frå dag ein, men målet på relativt kort sikt er null toll. 4.1 FRIHANDEL MED VARER Partane har blitt einige når det gjeld handel med varer. Når det gjeld marknadstilgang har dei austafrikanske landa tollfri tilgang til det europeiske marknaden. Dette er eigentleg ikkje noko spesifikt tilbod gjeve dei austafrikanske landa under EPA, men ei ordning EU og andre land har gjeve MUL land i lengre tid. Forskjellen er at også Kenya vert omfatta av denne tilgangen under EPA. Kenya er det einaste landet i regionen som ikkje er definert som MUL land og har derfor tidlegare ikkje hatt tilgang til denne toll- og kvotefrie marknadstilgangen. Oppsummert kan ein sei at EU sitt marknadstilbod under EPA er toll- og kvotefri tilgang for kenyanske produkt. Kritikarar har også påpekt at marknadstilgang ikkje er det same som faktisk inntog på den europeiske marknaden. Det er ikkje toll aleine som hindrar ein produsent å nå eit viss marknad, det er også ei rekkje andre barrierar. Austafrikanske næringslivsorganisasjonar hevdar at dei ikkje vil ha reell tilgang til den europeiske marknaden så lenge EU subsidierar bøndene sine, set høge sanitærstandardar og andre såkalla ikkje- tariffære handelsbarrierar. EU har så langt vist manglande vilje til å endre på slike barrierar. 17

Dei austafrikanske landa på si side vil gje EU tollfri tilgang over ein periode på 25 år. I fyrste omgang skal 64 % av varene importert frå EU importerast tollfritt. Dette er i utgangspunktet varer som kjem inn under nulltoll under den austafrikanske tollunionen sin eksterne tollordning: industrielle innsatsfaktorar som maskiner og farmasøytiske varer. I andre omgang (2015-2020) skal ytterlegare 16 % av importen frå EU importerast tollfritt. Det vil sei at etter femten år vil semiprosesserte varer flyte fritt mellom EU og Aust Afrika. Til slutt, i perioden 2020-2023, skal ytterlegare 2 % av importen frå EU liberaliserast. Dette skal omfatte ferdigprosesserte varer. Det vil sei at etter 25 år vil 82 % av varene importert frå EU importerast tollfritt til Aust Afrika. Regionen vil kunne tilleggje 18 % toll på varene som kjem frå EU. Desse 18 % er i hovudsak jordbruksvarer (kjøtt, tunfisk, bønner, grønsaker, frukt, kaffi og te, matolje, sukker og mjølkeprodukt) og enkelte industrielle varer som allereie vert produsert i regionen (bildelar, motorsyklar, sko, glasvarer, tekstil, klede, plastikk, tobakk og vin). 4.2 KONTROVERSIELLE TEMA Handel med varer var inkludert i det såkalla rammeverket for avtalene. Når dei austafrikanske landa likevel takka nei til å signere i juni var det fordi rammeverket også inkluderte saker partane ikkje hadde blitt samde om. EU ynskjer å inkludere fjerning av eksporttoll, bestelandsprinsippet, stabiliseringsklausul og så bort etter i rammeavtala, medan dei austafrikanske landa gjentekne gonger har fornekta desse temaa. Restriksjonar på eksport er eit viktig utviklingspolitisk verktøy som er mykje bruka i den industrialiserte delen av verda. Som dømet i boksen under viser kan toll eller kvote på eksport av råvarer bidra til lokal vidareforedling. Med unntak av Kenya er dei austafrikanske landa karakterisert av råvareeksport og import av vidareforedla varer. Eksporttoll og/eller forbod kan gje det naudsynte handlingsrommet for etablering av lokal industri. Eksporttoll har blitt tilbakevist som forhandlingstema i WTO. Bestelandsprinsippet inneber at partane i ei avtale skal få like gode føresetnadar som eit anna partnarland har gitt andre statar. Dersom Kenya har gitt Sør Afrika spesielt gode føresetnadar skal desse gjelde for EU dersom EPA inkluderar bestelandsprinsippet. Prinsippet er mykje bruka i frihandelsavtaler og bidreg til å innskrenke det politiske handlingsrommet. Det som kan synast fornuftig i forhandlingar med eit land kan bli ei katastrofe i relasjon til eit anna land alt ettersom kor forskjellige landa er i forhold til økonomisk og sosial situasjon. Stabiliseringsklausul inneber at ein frys eit handelspolitisk tiltak som toll på dagens nivå. Det vil sei at ein ikkje kan auke nivået i framtida sjølv om avtalene har stadfesta eit høgare nivå på tollen og dermed skulle gjeve eit handlingsrom. Stabiliseringsklausular gjer handelsforholdet forutsigbart for selskapa, men kan få katastrofale konsekvensar dersom partnarlandet opplever dramatiske endringar. Auka arbeidsløyse, gjeldskrise, finanskrise og matkrise er døme på situasjonar då eit land gjerne vil ta i bruk verkemiddel som kan vere ulovlege med slike klausular. Slike klausular bind også i form av kva produksjon ein vel å satse på. Sjølv om Uganda har mest behov for å beskytte ananas i dag så kan det hende at dei har mest behov for å beskytte plastikkprodukt om ti år. Industrielle endringar er vanskelege å føresjå. Alle desse tre tema er døme på tema EU ville ha inn i rammeavtala men som dei austafrikanske landa har motsett seg fordi dei vil innskrenke det politiske handlingsrommet til regionen. I ei heilskapleg EPA avtale ynskjer EU å inkludere eit breitt spekter av tema som handel med tenester, handelsfasilitering, opphavsprinsipp, jordbruksvarer, tvisteløysingsmekanisme og handelsrelaterte tema som konkurransepolitikk, investeringsbeskyttelse, ikkje- materielle rettar (mellom anna patent), 18

og offentleg innkjøp. Desse temaa er ikkje diskutert endå, men skulle etter tidsplanen ferdigforhandlast slik at ei fullstendig handelsavtale kunne signerast i november 2010. Opphavsprinsippet illustrerar korleis EPA verkar ikkje- gjensidig til fordel for EU. EU har såkalla defensive interesser ovanfor BRIC landet Sør Afrika som representerar ein reell utfordrar på enkelte produkt. EU legg derfor opp til ulike tollsatsar på import der botswanske, lesothiske og namibiske produkt får inntog på den europeiske marknaden under ein lågare tollsats enn sørafrikanske produkt. Vidareforedling av produkt i Sør Afrika føregår imidlertid på tvers av landegrensene. Tekstilsektoren i Botswana nyttar seg av sørafrikansk bomull, kjøtteksport frå Namibia baserar seg på sørafrikanske kalvar og sørafrikanske asparges vert hermetisert i Lesotho. På denne måten nyttar regionen seg av fordelane ved storskala produksjon og vert konkurransedyktige på internasjonalt nivå. Konkurranse ser imidlertid ikkje EU ut til å vere interessert i; for å unngå denne konkurransen har EU sett krav til produktets opphav. For at Botswana skal kunne eksportere sine varer til EU til ein låg tollsats må dei garantere at samlege innsatsfaktorar kjem frå eige land eller andre land som omfattast av same tollsats. Produkt basert på regionalt samarbeid som inkluderar Sør Afrika er altså ikkje velkommen i EU. Dette er sjølvsagt ein dobbeltstandard frå EU sin side, då målet om regional integrering er stadfesta i Cotonou- avtala som er grunnlaget for EPA- forhandlingane. Det er også eit døme på det skeive forholdet mellom dei afrikanske landa som ikkje får opptre som ein region og dei europeiske landa som kunn opptrer som ein region. EPA tillett regionale utviklingsstrategiar som storskalaproduksjon på tvers av landegrenser for EU- landa, medan den afrikanske partnararar ikkje får nytte seg av denne konkurransefordelen. Når det kjem til opphavsprinsippet vert altså Nord partnaren favorisert over Sør partnaren. At ei omfattande avtale skal ferdigforhandlast på så kort tid illustrerar den dårlege prosessen rundt EPA. Kritikarar har påpekt at det er snodig korleis EU meiner avtala skal bidra til godt styresett i regionen når forhandlingane er prega av manglande demokratisk prosess og manglande rom for slike prosessar. Med korte tidsfristar og ingen plan for dei ulike forhandlingane får ikkje dei austafrikanske landa verken involvert forretningsinteresser, sivilsamfunn eller parlamenta i dei enkelte landa. Dei får heller ikkje samla seg om felles forhandlingsposisjonar. Forhandlingane har også bore preg av at EU dikterar forslaga. Til trass for klare motsetningar på enkelte punkt har EU likevel vald å halde forslaga på bordet. 19

Eksportrestriksjonar som utviklingspolitisk verktøy: Eksportforbod av tanzanitt i Tanzania I juni i år annonserte den tanzanianske regjeringa at dei ville forby eksport av rå tanzanitt, ein sjeldan, blå edelstein bruka i den internasjonale smykkeindustrien. Formålet er å skape lokal industri. Dei fleste varer aukar i verdi dess meir dei vert foredla. Pengeverdien ligg i foredlinga kuttinga og slipinga av den edle steinen til bruk i vakre smykke. Lokal foredling betyr også sårt tiltrengte arbeidsplassar og ekstra skatteinntekter. Storparten av tanzanittsteinen har blitt foredla i den indiske storbyen Jaipur der om lag 250 000 er sysselsett i foredling av edelsteinar. Dette talet seier noko om potensialet til Tanzania når det gjeld sysselsetting. Tanzanitt er berre ein av mange edelsteinar Tanzania eksporterar i rått format. Sjølv om Tanzania har rundt 400 steinslipingsekspertar og 120 steinslipingsfabrikkar har blitt etablert i Arusha, har dei fyrste månadane bydd på utfordringar i form av manglande kapasitet til å foredle lokalt. Dei fleste som driv med steinkutting og sliping i Tanzania er småbedrifter med reiskap som kunn kan behandle steinar under eit gram. Det har resultert i at steinar over eit gram ikkje vert behandla og gruveselskapa har hatt vanskar med å selje. Ifølgje gruvearbeidar Waigwa Sekemba så har også salsverdien sunke til halv verdi. På kort sikt ser det altså ut til at gruveselskapa som nett hadde kome seg over utfordringar med den globale finanskrisa, tapar på eksportforbodet. Tanzanian Mineral Dealers Association har imidlertid stadfest at dette er ein overgangsfase og at kapasiteten vil auke slik at dei lokale steinslipingsfabrikkane innan tre månadar vil kunne foredle stein over eit gram. Storparten av tanzanittsmykkene vert selt i USA til ein verdi av 500 millionar USD årleg. Så lenge Tanzania eksporterte edelsteinen i rått format sat dei att med skatteinntekter på 20 millionar USD årleg, det vil sei at berre 4 % av den totale pengeverdien tilfell landet ressursen kom ifrå. Med lokal foredling vil Tanzania få ein større del av totalverdien. Eksportforbod eller eksporttoll kan som dette dømet illustrerar i enkelte tilfelle vere lure utviklingspolitiske tiltak. Får EU gjennomslag for den versjonen av EPA dei har foreslått, vil ikkje dei austafrikanske landa kunne nytte seg av slike tiltak. Det politiske handlingsrommet til å hjelpe lokal industri og auke skatteinntekter vert innskrenka med handelsavtaler som EPA. Sjølv om EU ikkje importerar rå tanzanitt, er den europeiske industrien avhengige av billig import av andre råvarer Aust Afrika tilbyr. 20