ØYENVITNER. Ledsagere i Palestina og Israel forteller

ØYENVITNER Ledsagere i Palestina og Israel forteller

ØYENVITNER Ledsagere i Palestina og Israel forteller Redaksjonsgruppe Linda Nordby, Ida Suhrke og Unni Anita Skauen Utgitt av Norges Kristne Råd, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, KFUM-KFUK Global og Kirkens Nødhjelp

En stor takk til alle ledsagere som har deltatt i programmet! Innhold 07 Forord 09 Om ledsagerprogrammet 12 Israelsk fredsbevegelse 20 Muren Utgitt av Norges Kristne Råd, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, KFUM-KFUK Global og Kirkens Nødhjelp Kirkens Nødhjelp Kirkens Nødhjelp c/o Ledsagerprogrammet Postboks 7100, St. Olavs plass 0130 Oslo Tlf: + 47 22 09 27 00 Fax: + 47 22 09 27 20 E-post: nca-oslo@nca.no Hjemmeside: www.kirkensnodhjelp.no Forsidefoto: Jean-Marie Pellaux/EAPPI Baksidefoto: Scott Smith/EAPPI og Marc Juillard/EAPPI Grafisk form: Antenna Design Trykk: Grøset ISBN 82-90763-57-3 Første opplag 30 Bosettere 38 Kontrollposter 48 Besøk og aktiviteter 56 Kirkene og de kristne 64 Vil du vite mer? 66 Noter Denne publikasjonen er finansiert av Utenriksdepartementet. - Produksjonen er klimanøytral, CO2-utslippet er kompensert INNHOLD 05

T.v.: Fra gravkirken i Jerusalem (Foto: Scott Smith/EAPPI) Oppe t.h.: En ledsager hjelper til under innhøstingen i Yanoun (Foto: Maria Stivang/EAPPI). Nede t.h.: Representanter for den israelske fredsorganisasjonen Machsom Watch, som overvåker israelske militære kontrollposter (Foto: Liv Thorsrud/EAPPI). Forord Siden ledsagerprogrammet startet for seks år siden, har vi sendt 80 ledsagere fra Norge til Palestina og Israel. De er kvinner og menn i alle aldre, med ulik bakgrunn og forskjellige erfaringer, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Vi har samlet noen av historiene deres i denne boken. Gjennom sine skildringer forteller de hva de er vitne til og hva de gjør som ledsagere. Ledsagerprogrammet ble startet etter at kirkeledere i Jerusalem oppfordret alle verdens kristne til å støtte sine kristne, muslimske og jødiske søstre og brødre i en svært vanskelig tid. Programmets overordnede mål er å bidra til å ende Israels ulovlige okkupasjon av Det palestinske området 1 ved bruk av fredelige virkemidler. Programmet støtter sivile og samarbeider med israelske og palestinske organisasjoner som arbeider for fredelige løsninger. For de norske senderorganisasjonene er ledsagerprogrammet blant annet en måte å vise solidaritet med kirkene og den kristne befolkningen på. Kirkene i området er forvaltere av en lang kristen historie og arv, men de siste tiårene har antallet kristne sunket drastisk. Dette truer ikke bare den kristne tilstedeværelsen, men også de sosiale tjenestene som kirkene tilbyr og som kommer hele befolkningen til gode. De kristne kan inneha en brobyggerrolle, og mange kristne ledere snakker høyt og tydelig om forsoning og fellesskapsløsninger. Både det israelske og det palestinske samfunnet har behov for sikkerhet og rett til frihet fra vold. Det er viktig å anerkjenne den reelle frykten mange israelere lever under. Israel anser byggingen av muren, kontrollposter på Vestbredden og avstenging av Gaza som nødvendig for landets sikkerhet. Realiteten er at disse tiltakene gjør livet uholdbart for palestinerne. Utvidelse av israelske bosettinger, bygging av muren, begrenset bevegelsesfrihet og systematisk riving av palestinske hus er med på å kvele den palestinske økonomien og hindre all form for utvikling. Dette er brudd på folkeretten. Dessverre blir konsekvensene for sivilbefolkningen ofte glemt når det diskuteres storpolitikk, grenser og rett til land. Selv om vold og konflikt dominerer mediebildet, er det viktig å fremheve menneskeverdet. Ledsagerne formidler historiene til vanlige palestinere og israelere slik at vi kan se menneskene bak overskriftene. Dette er stemmer vi vanligvis ikke hører, og de er viktige bidrag til å forstå mer av konflikten. Gjennom å øke kunnskapen og bevisstheten rundt situasjonen jobber vi videre mot en rettferdig løsning. Palestinere og israelere fortjener å leve i trygghet, men det blir ingen fred uten rettferdighet. Oslo, 15. februar 2009 Norges Kristne Råd Mellomkirkelig råd for Den norske kirke KFUK-KFUM Global Kirkens Nødhjelp 06 FORORD FORORD 07

Om ledsagerprogrammet «Vi ber, respektfullt, om beskyttelse for alle mennesker slik at vi kan bygge opp igjen gjensidig tillit og sikkerhet for palestinere og israelere. Videre oppfordrer vi alle fredselskende mennesker rundt om i verden til å komme hit og slutte seg til oss i en manifestasjon av en rettferdig fred». Appell fra kirkene i Jerusalem, 24. mars 2001 En ledsager overvåker en militær kontrollpost i gamlebyen i Hebron (Foto: Martin Adolfsson). Denne oppfordringen fra kirkelederne i Jerusalem kom et halvt år etter at den andre intifadaen brøt ut i september 2000. Kirkenes Verdensråd tok imot utfordringen og startet Det økumeniske ledsagerprogrammet i Palestina og Israel (EAPPI) året etter. Programmets plattform bygger på prinsipper fra folkeretten og menneskerettighetene, samt resolusjoner fra FN. Ledsagerprogrammet søker å dempe vold, fremme respekten for internasjonal humanitærrett og bidra i prosessen mot en rettferdig løsning på konflikten. Ledsagerne er til stede som øyenvitner til hvordan okkupasjonen påvirker både israelere og palestinere. De viser solidaritet med og arbeider sammen med lokale enkeltpersoner og organisasjoner som jobber for fred med ikkevoldelige midler. Tanken er at internasjonalt nærvær kan gi større handlingsrom for både israelere og palestinere, både i deres streben etter fred og i Arabisktime utenfor Cordoba-skolen i Hebron (Foto: Ida Suhrke/EAPPI). hverdagslivet. Internasjonalt nærvær har ofte vist seg å ha en beskyttende og preventiv effekt i sårbare samfunn. Blant annet sier palestinere som daglig må krysse militære kontrollposter for å komme seg på jobb eller skole at de kommer lettere gjennom og opplever mindre trakassering fra soldatene når ledsagerne er der. Programmet jobber derfor ofte i lokalsamfunn hvor befolkningen er truet av vold og trakassering. Programmets arbeidsområde blir bestemt av en lokal styringsgruppe som består av israelere og palestinere. Disse representerer den israelske fredsbevegelsen, lokale kirker, palestinske lokalsamfunn og internasjonale organisasjoner. De vurderer hvor det er størst behov for ledsagere, og programmet søker å tilpasse seg 08 OM LEDSAGERPROGRAMMET OM LEDSAGERPROGRAMMET 09

disse ønskene. Av den grunn endres arbeidsoppgaver og plasseringer over tid, og programmet er under kontinuerlig utvikling. Ledsagerne er kvinner og menn med ulik alder og bakgrunn fra blant annet Canada, Finland, Norge, Polen, Sverige, Sveits, Storbritannia, En ledsager lytter til en palestinsk kvinnes historie (Foto: Marc Juillard/EAPPI). Sør-Afrika, Tyskland og USA. De utplasseres i tre måneder på Vestbredden eller i Øst- Jerusalem, hvor de bor og jobber sammen i team. I løpet av seks år har 500 ledsagere fra ulike kirker og økumeniske partnere deltatt i programmet. En viktig del av ledsagernes arbeid er å formidle historiene til palestinere og israelere de har møtt til publikum i hjemlandet etter endt oppdrag. De er unike førstehåndsvitner til hvordan konflikten preger folks hverdag, og kan på denne måten skape engasjement og øke folks bevissthet rundt konflikten. Siden starten har ledsagerprogrammet hatt bred kirkelig oppslutning i Norge. Norges Kristne Råd, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, KFUK-KFUM Global og Kirkens Nødhjelp står bak programmet i Norge, og Kirkens Nødhjelp er ansvarlig for å drive programmet. Norge har så langt sendt rundt 80 norske ledsagere til Israel og Palestina. FAKTA I 1947 vedtok FN en delingsplan for det britiske mandatet Palestina. De arabiske statene og palestinerne nektet å godta planen, og da Israel ble proklamert som stat i 1948, brøt det ut krig mellom den nye staten og de arabiske nabolandene. Etter at Israel hadde tilkjempet seg mer land enn delingsplanen tilsa, ble det i 1949 inngått en våpenhvileavtale. Gaza falt under egyptisk kontroll, mens Vestbredden og Øst-Jerusalem ble okkupert av Jordan. Det er disse våpenhvilegrensene som er de internasjonalt anerkjente grensene til Israel. Grensen mellom Israel og Vestbredden blir ofte kalt den grønne linjen. I 1967 brøt den såkalte seksdagerskrigen ut, og Israel erobret Sinaihalvøya, Golan, Gaza, Øst- Jerusalem og Vestbredden fra nabostatene. Det internasjonale samfunnet regner fortsatt de fire sistnevnte områdene som okkuperte. Kilde: NUPI T.v.: En ledsager foran muren i Abu Dis (Foto: Ingebjørg Kårstad/EAPPI). Oppe t.h.: Oliveninnhøsting i Tulkarem (Foto: Marc Juillard/EAPPI). Nede t.h.: Ortodoks påskefeiring i Jerusalem (Foto: Scott Smith/EAPPI). 10 OM LEDSAGERPROGRAMMET OM LEDSAGERPROGRAMMET 11

Oppe t.v.: Rabbi Arik Ascherman er leder for Rabbis for Human Rights, som hjelper palestinske bønder på Vestbredden med blant annet oliveninnhøsting og treplanting (Foto: Kirkens Nødhjelp). Nede t.v.: Markering mot blokaden av Gaza arrangert av den israelske fredsorganisasjonen Peace Now (Foto: Guillaume Fardel/EAPPI). T.h.: Treplantingsaksjon i Jit i regi av Rabbis for Human Rights (Foto: Guillaume Fardel/EAPPI). Side 13: Demonstrasjon mot muren arrangert av den israelske fredsorganisasjonen Gush Shalom (Foto: Anna Burén/EAPPI). Israelsk fredsbevegelse Mange israelere lever i frykt, og noen har mistet sine kjære i konflikten. Samtidig jobber en rekke mennesker i Israel mot okkupasjonen av Det palestinske området. Den israelske fredsbevegelsen består av en rekke ulike organisasjoner og grupper som på tross av sine forskjellige utgangspunkt og tilnærminger har et felles mål: å skape grobunn for fred. Enkelte jobber med bevisstgjøring og opinionsbygging i det israelske samfunnet gjennom lobbyvirksomhet, kampanjer og fredelige demonstrasjoner. Ledsagerne støtter opp om ikke-voldelige aksjoner arrangert av Israeli Women in Black 2 og Gush Shalom 3. Andre organisasjoner jobber direkte med palestinere i utsatte samfunn. Ledsagerne samarbeider blant annet med Rabbis for Human Rights 4 og Ta ayush 5 under oliveninnhøstingen og med treplantingsaksjoner. De jobber tett med Machsom Watch 6 på kontrollpostene og rapporterer regelmessig til organisasjoner som B Tselem 7 og Yesh Din 8. 12 ISRAELSK FREDSBEVEGELSE ISRAELSK FREDSBEVEGELSE 13

Per Midteide (67) er teolog og opprinnelig fra Haugesund. Han har vært pastor i Baptistkirken, generalsekretær i Baptistsamfunnet, regional representant for Kirkens Nødhjelp i Sørlige Afrika og også generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Han var ledsager i Betlehem fra februar til mai 2008. Kvinner i svart De svartkledde israelske kvinnene sitter i Paris Square, et av Jerusalems mest trafikkerte kryss. Her sitter de hver fredag klokken 13.00. Det har de gjort i 20 år. De startet i januar 1988, en måned etter at den første intifadaen hadde brutt ut. En liten gruppe israelske kvinner samlet seg i Paris Square for å vise sin motstand mot okkupasjonen. Siden den gang har Women in Black blitt et verdensomfattende nettverk, og kvinner kledd i svart har demonstrert mot vold, diskriminering og krig i Australia, India, Mexico, USA og Sverige. Israeli Women in Black vil at staten Israel skal få leve, men mener at okkupasjonen av Vestbredden er en ulykke for landet. De hevder at okkupasjonen ikke bare krever palestinske FAKTA Intifada: betegner perioder med palestinsk folkelig motstand mot den israelske okkupasjonen. Den første intifadaen varte fra 1987-1992. Den andre startet høsten 2000. Fra da og til utgangen av november 2008 ble 1062 sivile israelere (123 barn) drept av palestinere, mens 4850 (955 barn) palestinere ble drept av det israelske militæret. I tillegg ble 13 israelere og over 1300 palestinere drept under Gazakonflikten rundt nyttår 2008/2009. Kilde: B Tselem menneskeliv, men også dreper det israelske samfunnet. Militariseringen av samfunnet koster for mye. Og de vet hva de snakker om. De fleste damene har selv barn og barnebarn i hæren. - Vi trenger den israelske hæren for å sikre Israels eksistens, men vi kan overleve uten det soldatene gjør mot palestinerne, sier 86-årige Aviva. Sett på som forrædere - Vi er for gamle til å gå i demonstrasjonstog, dette er det eneste vi kan gjøre for å protestere, forklarer hun. Sammen med Anna Colombo på 99 år sitter Aviva på et høyt gelender i rundkjøringen. Begge holder de i en svart plakat med tekst på hebraisk: Stans okkupasjonen! Opp gjennom årene har deltakerne fra Israeli Women in Black ofte blitt sett på som forrædere av sine landsmenn. Aviva forteller at folk kastet egg og råtne appelsiner på dem den første tiden. Nå er slike episoder sjeldnere, men det hender at noen roper «forrædere» mot dem. - Men vi må være her. For vi vet at dersom okkupasjonen ikke opphører, finnes det om noen år intet Israel, sier Aviva. Kun fred uten okkupasjon I et opprop Israeli Women in Black distribuerer heter det: «Avslutt okkupasjonen(...) fordi Israels påtvungne herredømme over tre millioner palestinere er moralsk forkastelig og står i veien for fred. Uten at Israel avslutter okkupasjonen, finnes ikke noe håp for fred, sikkerhet, en sunn økonomi og et rettferdig, demokratisk samfunn. Intifadaen er, med unntak av ulike uakseptable handlinger, et grunnleggende uttrykk for en nasjons opprør mot okkupasjonen. Til tross for tilbakeslag i fredsprosessen er vi mer overbevist enn noen gang om at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten. Bare en slutt på okkupasjonen vil bringe oss fred». Dette er budskapet fra kvinnene i svart i Jerusalem, Haifa, Tel Aviv og andre steder i Israel hvor de gjennomfører sine stille aksjoner. De er der som en konstant påminnelse om at undertrykking av andre er et uakseptabelt alternativ til fred. Anna og Aviva viser sin motstand mot okkupasjonen i Paris Square, Jerusalem (Foto: Per Midteide/EAPPI). 14 ISRAELSK FREDSBEVEGELSE ISRAELSK FREDSBEVEGELSE 15

Cecilie Holtan (31) fra Sandefjord har hovedfag i religionshistorie og jobber med asylsøkere. Hun var ledsager i Jerusalem fra februar til mai 2007 og i Hebron fra desember 2007 til mars 2008. Kjemper mot militarismen Å være pasifist og støtte unge som nekter militærtjeneste eller ikke vil tjenestegjøre i de okkuperte områdene er ingen enkel sak i Israel. Det vet Ruth Hiller i New Profile mye om. New Profile er en israelsk organisasjon som ønsker å demilitarisere og sivilisere det israelske samfunnet. En av grunnleggerne er Ruth Hiller, som kom til Israel fra USA da hun var 17 år. Hun var sionist og ble i tillegg raskt med i kibbutzbevegelsen. - Jeg hadde en utopisk drøm om å være en del av et sosialistisk samfunn, sier Hiller, som fortsatt bor i en kibbutz. Der har hun, sammen med sin amerikanske mann, oppdratt seks barn. Ett av dem skulle komme til å endre livet hennes kraftig. Israelske soldater ved en av kontrollpostene i Øst-Jerusalem (Foto: Kirkens Nødhjelp). Sønnen ble militærnekter - I Israel har både gutter og jenter obligatorisk militærtjeneste. Det er en naturlig del av livet å skulle inn i militæret. Men i 1996, da min sønn var 15 år, sa han at han var pasifist og ville nekte, forteller Hiller. Dette skjedde i et samfunn der det kun var syke og funksjonshemmede som ikke utførte sin militærtjeneste. - Min første reaksjon var at jeg ble skremt av valget hans. Mannen min og jeg bestemte oss likevel for å hjelpe ham med å finne en måte å slippe militærtjenesten på. Det viktigste var å unngå at han måtte i fengsel, sier hun. De brukte lang tid på å finne en advokat som ville ta sønnens sak helt til høyesterett. Til slutt fant de en ung advokat som kom rett fra skolebenken. De fikk aldri noen høring, men retten godkjente til slutt at sønnen nektet militæret. Det tok fire år. Støtter militærnekterne Utfallet av saken åpnet døren for andre pasifister, og i 1998 var Ruth Hiller med på å danne New Profile. Organisasjonen informerer om mulighetene til å nekte militærtjeneste på ulikt grunnlag, sørger for rådgivning og har Israelsk reklameplakat for beroligende midler, myntet på bekymrede soldatmødre (Foto: Dirk Gieselmann/EAPPI). oversikt over advokater som vil stille opp for militærnektere. - Vårt hovedfokus er imidlertid å opplyse allmennheten om alternativer til militæret, fordi militarismen er så dypt forankret i det israelske samfunnet, sier Hiller. Etter den andre intifadaen har antallet militærnektere økt. Mange unge nekter å tjenestegjøre i de okkuperte områdene - de vil ikke være med på å trakassere folk. I løpet av den første uken av krigen mot Libanon sommeren 2006 mottok New Profile over 500 telefoner fra unge mennesker som ikke ville være med i krigen. Militæret gjennomsyrer samfunnet Militarismen gjennomsyrer det israelske samfunnet på en måte som kan være vanskelig å forstå for folk i Norge. Soldatene er alltid bevæpnet med maskingevær, også når de har permisjon. Gater i Israel er oppkalt etter offiserer, og fordi man pensjoneres fra militæret allerede i 40-årene, finnes det mange tidligere yrkesmilitære i andre yrker, særlig i skolene. Feltbesøk i geografitimene går ofte til tidligere slagmarker. Unge oppfordres til å gå inn i militæret både på skolen og gjennom plakater som henges opp i lokalsamfunnet. - Vi stiller spørsmål ved denne økende militarismen, og vi vil bidra til å finne et annet fokus. Vi prøver å skape en annen type bevissthet. I militæret mister unge mennesker seg selv, og voldsnivået i det sivile samfunnet i Israel stiger, sier Ruth Hiller. Høy pris Hun mener Israels militarisme skader både landet og innbyggerne. - Vi har gjort Israel til det farligste stedet å leve for jøder i dag, sier hun, vel vitende om at slike uttalelser har sin pris. Hiller har blitt utstøtt sosialt og får ikke jobb i kibbutzen på grunn av sin politiske tilhørighet. Sønnen som var årsak til hennes eget engasjement og til endringene det medførte i hennes liv, lever nå i USA. - Mange militærnektere velger å reise. De vil ikke lenger være en del av det israelske samfunnet. Målet til New Profile er å forandre Israel. Vi vil demilitarisere samfunnet og samtidig vise at pasifisme er et valg, ikke en sykdom, sier Ruth Hiller i New Profile. 16 ISRAELSK FREDSBEVEGELSE ISRAELSK FREDSBEVEGELSE 17

Gro Herefoss Davidsen (28) fra Tromsø har en mastergrad i geografi fra NTNU og jobber for Oppland Røde Kors. Hun var ledsager i Jerusalem fra juli til oktober 2007. Husødeleggelse i Øst-Jerusalem Klokken har akkurat passert halv ti om formiddagen når vi får meldingen: Tredje etasje av et hus i Øst-Jerusalem blir revet i dette øyeblikk. Det er Israeli Committee Against House Demolition (ICAHD) som sier ifra, og vi hopper umiddelbart i en taxi. 50 meter unna huset blir vi stoppet av veisperringer satt opp av det israelske militæret. Vi går opp på en høyde, og derfra kan vi se at rundt halvparten av tredje etasje allerede er borte. Rundt omkring på bakketoppene og langs fortauet står folk og ser på mens etasjen ødelegges bit for bit. Selv er vi her for å dokumentere hendelsen og vise solidaritet med menneskene som bor her i Silwan. Flere av dem har fått beskjed om at hjemmene deres skal ødelegges. Å rive resten av etasjen tar omtrent 20 minutter, så pakker den israelske hæren sammen. Oppdraget er utført: Det som en gang var en tredjeetasje i et hus der det bodde 19 mennesker, deriblant 13 barn, er nå bare biter av stein og sand. FAKTA Vestbredden er delt inn i område A, B og C etter Oslo-avtalen, hvorav A er underlagt palestinske myndigheter, B er under palestinsk administrativ kontroll og israelsk sikkerhetskontroll og C er fullstendig under israelsk kontroll. Den vanligste begrunnelsen for husrivinger er manglende byggetillatelse fra den israelske siviladministrasjonen i område C. Dette gjelder særlig i Øst- Jerusalem, som ble annektert av Israel i 1967. Israel fører en politikk hvis målsetting er å skape en klar jødisk majoritet i byen: En rapport fra den israelske bevegelsen Peace Now viser at over 94 prosent av alle palestinske søknader om byggetillatelse ble avslått i perioden mellom 2000 og 2007. Husrivinger begrunnes også med at hus på Vestbredden ligger for nær muren og utgjør en sikkerhetstrussel, og det benyttes som kollektiv avstraffelse av familiene til palestinske aktivister eller militante. Siden 1998 har ICAHD bygget opp igjen 106 palestinske hjem. Kilder: ICAHD, B Tselem, Peace Now, Universitetet i Oslo Israelske soldater overvåker rivingen av et palestinsk hjem i Silwan, Jerusalem (Foto: Mats Svensson). Litt nede i gaten møter vi Jacob David, som forteller at fetteren hans eier huset. Tredjeetasjen ble bygget fordi familiene som bodde sammen verken hadde råd til å søke om tillatelse eller til å bygge et nytt hus. Nå har det israelske militæret kjørt dem bort slik at de ikke skulle hindre rivingen av sitt eget hjem. Ingen alternativer ICAHD anslår at rundt 40 prosent av bygningene i Øst-Jerusalem er bygget uten tillatelse og dermed står i fare for å bli revet i henhold til israelsk lov. Det å søke om byggetillatelse kan være dyrere enn å bygge selve huset, og når to tredeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, sier det seg selv at mange ser seg tvunget til å bygge ulovlig. Dessuten får palestinere så og si aldri innvilget sine byggesøknader av israelske myndigheter. Ifølge Amnesty International har det å begrense byggingen i de palestinske områdene vært en sentral del av Israels politikk etter okkupasjonen av Øst-Jerusalem i 1967. Siden 1967 har Israel revet 18 000 palestinske hjem og gjort over 70 000 palestinere hjemløse. 9 Samtidig fortsetter byggingen og utvidelsen av israelske bosettinger i Øst-Jerusalem. Det eneste de palestinske familiene sitter igjen med er regningen for rivingen av hjemmet deres. 18 ISRAELSK FREDSBEVEGELSE ISRAELSK FREDSBEVEGELSE 19

Oppe t.v.: Muren i Betlehem (Foto: Scott Smith/EAPPI). Oppe t.h.: Muren i Tulkarem (Foto: Marc Juillard/EAPPI). Nede t.v.: Det er umulig å komme til jordene uten tillatelse og ID (Foto: Marc Juillard/EAPPI). Nede t.h.: Palestinske bønder koker te ved en jordbruksport i Tulkarem (Foto: Guillaume Fardel/EAPPI). Side 21: Palestinerne lever tett på muren i Abu Dis (Foto: Mats Svensson). Muren Den israelske separasjonsbarrieren ble påbegynt i 2002 for å redusere antall terroristangrep i Israel, og i 2006 var antall angrep halvert. 10 Samtidig har den israelske regjeringen antydet at barrieren vil kunne bli den framtidige grensen mellom Israel og Palestina. Mesteparten av barrieren er bygget som et elektronisk gjerde, men i tettbygde områder er den en åtte meter høy betongmur. Den planlagte ruten, sist revidert i april 2007, vil være 723 km lang når den er ferdigstilt. Det er over dobbelt så langt som den grønne linjen. I enkelte områder går barrieren 20 kilometer inn på palestinsk territorium, og 9,8 prosent av Vestbredden vil havne på israelsk side av muren. 11 Ledsagerne jobber med palestinere som er berørt av muren, blant annet med familier i isolerte samfunn og med bønder som er avskåret fra markene sine. I tillegg deltar ledsagerne i markeringer mot muren i regi av fredsbevegelsen. 20 MUREN MUREN 21

Jostein Berger Meisdalen (34) fra Skrautvål i Valdres jobber som arealplanlegger i Lørenskog kommune. Han var ledsager i Tulkarem fra februar til mai 2006. Bønder og murer Det er tidlig morgen, og palestinske bønder vil ut på jordene sine. Men i veien står et elektronisk gjerde. Litt nord for Tulkarem, ved landsbyen Deir Al-Ghussun, svinger muren inn på okkupert palestinsk jord. Her er den forøvrig ikke en mur, men et gjerde i et belte av sand og asfalt med store piggtrådhindre foran og bak. Gjerde høres kanskje penere ut, men i virkeligheten er det et førti meter bredt belte av ødeleggelse som slynger seg gjennom landskapet. Og her, mellom oliventrær og gamle steinmurer, er det nå kommet en port. Den virker så utrolig malplassert i det vakre landskapet og den skarpe morgenluften. Porten er satt opp for å gi bønder adgang til jordene sine på den andre siden av gjerdet. De må legge fram dokumentasjon på at de eier jordene, for det er bare eierne og noen av deres nærmeste som kan få tillatelse til å passere. Men ofte får jordeierne avslag uten begrunnelse. Prosedyrene endres stadig, og de som har tillatelse i dag har ikke nødvendigvis tillatelse i morgen. Palestinske bønder venter i kø for å passere metalldetektoren ved en jordbruksport i Tulkarem (Foto: Guillaume Fardel/EAPPI). Porten er åpen en time om morgenen, en time midt på dagen og en time om ettermiddagen. Hvis du har jord på begge sider av gjerdet, må du sette av en dag til hvert område. Dagene må legges opp etter hva som passer den israelske hæren, og det er heller ingen ekstra åpningstid under innhøstingen. Ingen misforståelse En mandag morgen klokken halv sju er vi der. Ti bønder står og venter på å komme inn gjennom porten. Den skulle ha vært åpen en halvtime allerede, men den er stengt. På porten står det et oppslag med åpningstider og telefonnummer man kan ringe hvis noe er galt. Ingen av delene stemmer. Ikke engang identifikasjonsnummeret på selve porten er riktig. Til slutt får vi tak i den israelske hærens lokale kommandosentral. De forteller oss at porten er stengt av sikkerhetsårsaker. Ni av de ti bøndene bestemmer seg da for å prøve porten som ligger tre kilometer lenger nord. De har ringt til andre bønder som har fortalt at denne er åpen. Disse har biler og traktorer og kan rekke fram. Den siste bonden, en gammel mann, har bare et esel og en kjerre, og kan ikke rekke fram i tide. Vi ringer videre i den israelske kommandostrukturen og snakker med den lokale kommandanten, som kan fortelle at «det kan hende det er en misforståelse». Vi skal ringe tilbake om fem minutter. Men fem minutter senere er telefonen skrudd av. Vi ringer Røde Muren, her et elektronisk gjerde, har gjort et stort innhugg i Tulkarems naturlige landskap (Foto: Guillaume Fardel/EAPPI). Kors, som også jobber i området, og de lover å undersøke. Imens får vi beskjed fra de ni som har reist at de nå er gjennom. Etter en liten stund raser en militærjeep inn på plassen. Tre soldater kommer ut av jeepen og åpner porten for bonde nummer ti. Det er tjue minutter siden porten skulle stengt. Det er nesten en time siden vi kom hit. Vi har fått en gammel mann gjennom muren, men jeg blir bare trist. Dette er ikke en seier, det er et nederlag. Hvilken galskap er det som gjør at jeg må stå midt ute i dette vakre landskapet og krangle med israelske soldater for at en gammel mann skal få adgang til sin egen jord i sitt eget land? Kanskje var det vår telefon, kanskje var det Røde Kors som fikk ham gjennom eller kanskje de ville ha kommet uansett, hvem vet? Det burde ikke ha vært noen av delene. Idet vi skal gå kommer bøndene som dro til den andre porten kjørende på traktor på den andre siden av gjerdet. De skal jobbe på et jorde som ligger like ved, 22 MUREN MUREN 23

Hilde Lysengen Havro (33) fra Vang i Valdres er utdannet kulturhistoriker og arbeider som journalist i NRK. Hun var ledsager i Betlehem fra september 2007 til mars 2008. Et oliventre i Tulkarem (Foto: Guillaume Fardel/EAPPI). men fikk en seks kilometer lang omvei og en times forsinkelse. Synlig galskap På turen tilbake går vi en annen vei gjennom markene langs gjerdet. Det er vakkert og stille og solen har stått opp, men det har ennå ikke blitt skikkelig varmt. Vi kommer til ruinene av en liten gård som ligger mellom noen trær. Her er det strålende utsikt mot vest, og vi setter oss ned. I det fjerne kan jeg med litt flaks se Middelhavet. En virkelig idyll, et sted for drømmer, for å la tankene fly. Hadde det bare ikke vært for beltet av sand, piggtråd og ødeleggelse rett foran meg. Og det er først når jeg sitter her at jeg begynner å ta innover meg den virkelige konsekvensen av muren for folk som er berørt. Det er som om morgenlyset får fram galskapen i hele prosjektet. Hva betyr det om det kalles mur, gjerde eller barriere? Det er rett og slett en vegg. En vegg av ødeleggelse. Hvorfor kan ingen stoppe det? FNs generalforsamling har protestert, den Internasjonale domstolen i Haag sier den er ulovlig. Likevel skjer det ingenting. FN, altså vi, betaler daglig for mer nødhjelp og dermed kostnadene for at israelske myndigheter setter opp en mur som vi selv sier er forbudt. Vi reiser oss og går tilbake mot veien og hjemturen. Ingen svar, men mange spørsmål rikere. FAKTA I juli 2004 erklærte Den internasjonale domstolen i Haag at murens rute er ulovlig. Byggingen av muren endrer den demografiske sammensetningen på Vestbredden og innskrenker den universelle retten til selvbestemmelse. Den har ført til konfiskering og ødeleggelse av privat eiendom, samtidig som den begrenser bevegelsesfriheten og tilgangen til utdanning, helsetjenester og arbeid for palestinere. Dette er i strid med internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene, og domstolen har oppfordret Israel til å stanse byggingen av muren, fjerne de deler som allerede er bygget og kompensere palestinerne som har blitt berørt. Kilde: International Court of Justice Kvinnekamp mot muren - Me fekk dei fyrste signala om at noko var i gjære allereie under Ehud Barak si regjeringstid. Før intifadaen braut ut i september 2000, uttala han at Israel og Palestina anten måtte gifte seg eller søkje skilsmisse. Alt då stod det klart for oss at ein separasjon ville koma i nær framtid, seier Sheerin. Eg møter Sheerin Alaraj (35) i landsbyen hennar Al-Walaja i Betlehem-distriktet. Ho tek imot meg heime og byr på te og appelsinar frå årets sesong. - Dei siste åra har me kjempa mange kampar om landsbyen vår. Fyrste gongen var i år 2000 Sheerin Alaraj ei sterk og engasjert ung kvinne frå Betlehem (Foto: Hilde Lysengen Havro/EAPPI). då me tapte ei sak om eit område som tilhøyrer Al-Walaja. Eigarane av landet kunne ikkje bevise eigarskapen. Den israelske staten brukar mangelen på papir til å konfiskere land til bygging for militærleirar og busetnader, seier Sheerin. Usikker framtid I 2003 mottok Al-Walaja dei fyrste karta for framtida til landsbyen, og desse avslørde planane om å dele landsbyen i to. Landsbyen sende då ei gjæring til israelsk høgsterett, og vann fram i retten med kravet om at landsbyen ikkje skulle delast. I planane som førelåg frå byrjinga ville landsbyen også bli omringa av muren, med éin opning som landsbybebuarane kunne bruke for å koma seg inn og ut av landsbyen sin. - Det er ting som tyder på at dette ikkje kjem til å bli realiteten, men problemet er at me ikkje veit korleis planane ser ut nett no, seier Sheerin oppgitt. - Sidan slutten av september 2007 har det ikkje vore konstruert på muren her i Al-Walaja. Nokre meiner det er av di ruta for muren skal 24 MUREN MUREN 25

Frantz Albert Franzen (69) fra Røyken har blant annet jobbet som lærer for Den norske Santalmisjon i Ecuador, Sør-Amerika, og i Randaberg hvor han nå er bosatt. Han var ledsager i Jayyous og Yanoun fra september til desember 2004. Et hellig øyeblikk I tre måneder er jeg plassert som ledsager i landsbyen Jayyous. Her har jeg og mine kollegaer fått som hovedoppgave å påse at portene mellom landsbyen og markene blir åpnet, og at det skjer til rett tid. Motstand mot okkupasjonen finnast overalt. Her ein klar beskjed på muren i Nazlet Isa, Tulkarem (Foto: Guillaume Fardel/EAPPI). endrast, mens nokre meiner det er av di Israel har finansielle problem. Fattigdom dempar motstanden I dag er Sheerin ei av få kvinner i den lokale motstandsrørsla. Ho har vore politisk interessert og aktiv heile livet, og for henne var det difor eit naturleg val å gå inn i den lokale komiteen mot den israelske separasjonsmuren då denne vart vedteken bygd i 2003. Sheerin fortel at inntil for eit par år sidan var det mange aktive kvinner i Al-Walaja, men at den vanskelege situasjonen har ført til at kvinnene har trekt seg ut av den aktive kampen. - Ein av konsekvensane av boikotten av Hamas-regjeringa er at fattigdomen i Al-Walaja og andre landsbyar i Palestina har auka kraftig. Mange familiar har i dag stor gjeld, og dei fyrste som merker den vanskelege situasjonen er kvinnene, av di desse arbeider i heimane. Dei veit kva dei manglar av pengar og mat, og blir frustrerte av å ikkje få endene til å møtast. Dette innverkar sjølvsagt negativt på kvinnenes aktive politiske liv, seier Sheerin, og legg til at meir enn 75 prosent av kvinnene i Al-Walaja lir av depresjonar som følgje av den vanskelege situasjonen. FAKTA Når den planlagde ruta av muren blir ferdig, vil 35 000 palestinarar ende opp mellom muren og den grøne linja. 125 000 vil bli omringa av muren på tre sider medan 26 000 palestinarar, mellom dei innbyggjarane i Al-Walaja, vil bli omslutta av muren på alle fire sider. For å komme seg til andre stader på Vestbredda må dei då passere militære kontrollposter eller gå gjennom underjordiske tunnelar. Kilde: FN/OCHA Bøndene er helt avhengige av å komme ut på markene sine. Størsteparten av jorden til Jayyous ligger på den andre siden av det såkalte sikkerhetsgjerdet som Israel har satt opp. Derfor går jeg hjemmefra tidlig om morgenen for å være på plass når porten skal åpnes klokken 05.30. Mellom 50 og 100 bønder venter da på å komme ut på markene, noen for å vanne grønnsaker, andre for å høste mengder av frukt, men de fleste for å høste olivener som nå er modne. En hjelpende hånd En tidlig morgenstund kommer en bonde sammen med sin kone for å passere. Det blir uroligheter ved porten. Da jeg kommer til, viser det seg at kona ikke har gyldige papirer, og hun får derfor ikke passere. - Men vi trenger å arbeide ute i olivenlunden vår, sier bonden fortvilet. Det ender med at kona må gå tilbake. Jeg spør da bonden om jeg kan få lov til å hjelpe ham i olivenlunden denne dagen. Han er takknemlig for tilbudet. Med mitt norske pass har jeg anledning til å passere. Jeg er ingen trussel. En palestinsk gutt ved jordbruksporten i Jayyous. Esler er det vanligste fremkomstmiddelet skal man ha med traktor, trengs en egen tillatelse (Foto: Trond Pedersen/EAPPI). 26 MUREN MUREN 27

Palestinske bønder venter på at jordbruksporten i Jayyous skal åpne (Foto: Kirkens Nødhjelp). Det er hardt arbeid, hele dagen ute i sterk sol. Samtidig er det en gyllen anledning til å bli kjent med denne flotte mannen. Han forteller meg om sitt liv og særlig om sin tro. Han er, i likhet med de andre innbyggerne i Jayyous, muslim. Så spør han meg hva mine hellige skrifter sier meg om Gud. Jeg forteller ham liknelsen om den bortkomne sønnen som fikk hele arven av sin far, men som i et tøylesløst liv sløste bort alt. I sin største nød kommer han til seg selv og vil hjem til faren. Faren får øye på ham mens han fortsatt er langt unna og løper ham i møte. En lengtende far som lager fest for sin sønn som hadde forvillet seg. - Slik er min Gud, sier jeg. Det blir taust mellom oss en lang stund. Etterkommere etter samaritanen - Har du flere fortellinger, spør min palestinske venn. Denne gangen forteller jeg ham om den barmhjertige samaritan. Det sentrale spørsmålet for oss alle er: Hvem er da min neste? - Den barmhjertige samaritan var muligens en av dine forfedre, ler jeg. Han nikker. - Hva annet er typisk for din tro, lurer han. - Slik som dere, ber vi til Gud. Og så synger vi mye. Da jeg var liten skolegutt, sluttet vi hver dag på skolen med den samme salmen, svarer jeg. Jeg synger på norsk. «Alltid freidig når du går, veier Gud tør kjenne» Alle tre versene. Når jeg er ferdig, må jeg oversette: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller.» Vi står der med tårevåte øyne, ute i den palestinske olivenlunden. Et hellig øyeblikk. T.v.: Den palestinske storbonden Abu Azzam har besøk av den israelske fredsaktivisten Yakov Manor fra Ta ayush under oliveninnhøstingen i Jayyous (Foto: Astrid Handeland/EAPPI). Oppe t.h.: En ledsager i samtale med en ventende bonde i Jayyous (Foto: Martin Adolfsson). Nede t.h.: Israelske soldater sjekker ID og tillatelse ved en jordbruksgrind i Tulkarem (Foto: Marc Juillard/EAPPI). 28 MUREN MUREN 29

Åpen konflikt mellom israelske bosettere og palestinere i Hebron (Foto: Oppe t.v.: Linda Nordby/EAPPI, Nede t.v. og t.h.: Guillaume Fardel/EAPPI, side 31: Johannes Mosskin/EAPPI). Bosettere I strid med den fjerde Genèvekonvensjonen, som forbyr en okkupasjonsmakt å flytte sin egen befolkning inn på okkupert område, har Israel etablert og tilrettelagt for israelske bosettinger på Vestbredden og Gaza siden 1967. 12 Lokale israelske myndigheter på Vestbredden mottar 65 prosent mer i statsstøtte enn lokale myndigheter inne i Israel. Samtidig subsidierer den israelske staten de som bygger ut bosettinger, noe som gjør leilighetene på Vestbredden mye billigere enn i Israel. Frem til 2003 ga Israel også skattelette til israelere som flyttet til bosettinger. 13 Ifølge FN bodde det ved utgangen av 2008 rundt en halv million israelske bosettere i 149 bosettinger rundt Øst-Jerusalem og på Vestbredden. 14 Majoriteten har flyttet som følge av de økonomiske insentivene, mens et mindretall har ideologiske og religiøse beveggrunner for å bli bosettere. De sistnevnte opptrer ofte voldelig overfor den palestinske sivilbefolkningen, og av den grunn bor og arbeider ledsagerne i spesielt utsatte samfunn som Hebron og landsbyen Yanoun utenfor Nablus. 30 BOSETTERE BOSETTERE 31

Linda Ru Jee Nordby (29) fra Oslo har en mastergrad i internasjonale relasjoner. Hun var ledsager i Tulkarem fra desember 2007 til mars 2008 og i Hebron og Yanoun fra april til september 2008. Livet i Hebron - Sharmuta! Hore, sier den israelske soldaten på kontrollposten jeg passerer. Det er søndag ettermiddag i et av Hebrons mest konfliktfylte områder, Tel Rumeida, og jeg er på vei hjem fra Cordoba-skolen sammen med tre 15-årige palestinske skolejenter. Bak meg hører jeg soldaten le. Et øyeblikks nøling før de går videre avslører at også jentene har hørt hva han sa. Jeg snur meg og går tilbake. - Unnskyld, men hvem var det du kalte hore, spør jeg. Soldaten blir plutselig usikker. Han kan knapt være tjue år. En ledsager skriver i minnebøkene til elevene på Cordobaskolen (Foto: Jean-Marie Pellaux/EAPPI). - Jeg snakket til kameraten min over radioen, stotrer han mens han flakker med blikket. Ubevisst har han tatt tak i våpenet sitt. Jeg lar ham være. Det er som regel liten vits i å starte en diskusjon. Og av erfaring vet jeg at opprørte soldater har en lei tendens til å straffe tilfeldige palestinere. Kanskje snakket han også sant. Det knitret i hvert fall i radioen hans. Delt by Hebron er en delt by. Den består av en palestinskkontrollert del, H1, og en israelskkontrollert del, H2. I H2 bor det om lag 35 000 palestinere og rundt 600 israelske bosettere. 15 Deler av H2 er som en spøkelsesby. Langs den tidligere hovedgaten, Shuhadda-gaten, finner man nå lange strekninger med forlatte bygninger, stengte butikker og balkonger med beskyttende gitter hvor ingen tør å sitte. Gaten er offisielt åpen for alle, men i praksis kan bare israelere og utlendinger bruke den. Hver gang jeg og teammedlemmene mine går nedover Shuhadda-gaten, er det med en klump i magen. Første gangen vi forsøkte, ble vi angrepet av israelsk bosetterungdom. De slo, sparket og kalte oss «nazier». Vi ble mildt sagt lamslåtte av å møte slik uventet aggresjon fra vilt fremmede. Men det var ikke bare vi som var handlingslammet. Hundre meter bortenfor stod to soldater med hendene i lommene og så på. Det er til enhver tid utplassert mellom 500 og 2000 soldater i H2. Som representant for okkupasjonsmakten har det israelske militæret ansvar for alle sivile i området, både palestinere, israelere og internasjonale. Men i realiteten bruker de posisjonen sin til å verne om de tungt bevæpnede bosetterne, selv om det som oftest er palestinerne i H2 som trenger beskyttelse. Beskyttende tilstedeværelse Elevene ved Cordoba-skolen i Tel Rumeida vet dette bedre enn de fleste. Skolen ligger rett overfor den israelske bosettingen Beit Hadassah på Shuhadda-gaten, og opp gjennom årene har FAKTA Abraham, stamfar for alle de tre monoteistiske religionene, er gravlagt i Hebron. Byen blir sett på som jødenes nest helligste sted og muslimenes fjerde helligste sted. I 1968 okkuperte israelske bosettere et hotell i denne palestinske byen, og siden den gang har de tatt over flere bygninger i gamlebyen og etablert store bosettinger i utkanten av Hebron. Kilde: B Tselem Tid for lek i den nyrenoverte skolegården ved Cordoba-skolen (Foto: Jean-Marie Pellaux/EAPPI). både skolen og elevene blitt angrepet gang på gang av bosettere bevæpnet med steiner, flasker og spraybokser. Som ledsagere i Hebron har vi som hovedoppgave å påse at elevene på Cordoba-skolen kommer seg trygt til og fra skolen. Vi håper vår tilstedeværelse langs skoleveien vil ha en preventiv effekt på bosetterne. Det føles ikke alltid sånn. Bosetterne gjør som regel som de vil, og soldatene er enten likeglade eller for redde for bosetterne til å gripe inn. Men ifølge rektoren ved Cordoba-skolen, Reem As-Sharif, har vår tilstedeværelse sammen med en rekke andre tiltak hjulpet til å øke antall elever med over 30 prosent fra 2006 til 2007. 32 BOSETTERE BOSETTERE 33

En palestinsk gutt på vei til skolen. Fra en militær kontrollpost i Hebron (Foto: Linda Nordby/EAPPI). Hun mener det vil fortsette å øke neste skoleår også, spesielt etter at skolebygningen og skolegården nå har blitt fullstendig renovert. Og vi merker at barna er glade for at vi er der. De venter ofte ved begynnelsen av Shuhaddagaten hvis vi er litt sene, de pludrer med oss på arabisk-engelsk og de er litt rettere i ryggen når de passerer bosettere med M16-gevær. Nye toner? Neste morgen står samme soldat på samme kontrollpost. Han nikker anerkjennende til meg idet jeg passerer. Jeg nikker ikke tilbake. - Hei du, roper han etter meg med plettfri amerikansk aksent. - Jeg ville aldri kalt en palestinsk jente for hore. Det er bare sånn vi gutter snakker sammen. Hva slags menneske tror du egentlig jeg er? Jeg stopper. - Uansett hvem du snakket til, så er det unødvendig å bruke arabiske skjellsord, spesielt med tanke på hvem som går forbi kontrollposten din, påpeker jeg. Soldaten svarer ikke, titter ned i bakken og snur ryggen til meg. Jeg går videre opp trappen mot skolen og stiller meg på vår faste plass overfor kontrollposten og skoleveien. - Sabah ilkher! God morgen, hører jeg plutselig der nede. Den arabiske hilsenen har en distinkt amerikansk klang. De fleste skolebarna ser litt mistenksomt på soldaten, og ingen svarer. Han fortsetter uforstyrret en liten stund. Etter at et par titalls elever har passert, går han for å sette seg. Han titter opp på meg og smiler uutgrunnelig. Jeg klarer ikke å tolke om soldatens oppførsel var oppriktig eller om han bare ville bevise noe. Men etter fem måneder som ledsager er uvisshet en velkjent følelse for meg. Usikkerhet preger det meste av livet her i Palestina, og særlig i Hebron - en by hvor selv det å gå på skolen er problematisk og uberegnelig. FAKTA I den israelskkontrollerte delen av Hebron, H2, registrerte FN til sammen 78 ulike stengsler, avsperringer og kontrollposter ved utgangen av 2008. Palestinere som beveger seg i området blir hele tiden sjekket og trakassert, samtidig som israelske bosettere kan bevege seg fritt. Innskrenkningen av bevegelsesfriheten har ført til en kollaps av den palestinske handelsnæringen i dette området. Over 75 prosent av butikkene i gamlebyen, et tidligere kommersielt knutepunkt for hele den sørlige delen av Palestina, har blitt stengt. Som en følge av dette har flere enn 40 prosent av husstandene i området blitt forlatt. Tre av fire i gamlebyen lever nå under fattigdomsgrensen på to dollar om dagen. Kilder: FN/OCHA, B Tselem Astrid Nåvik Braut (56) bor i Klepp i Rogaland og er bonde og ungdomsskolelærer. Hun var ledsager i Yanoun fra februar til mai 2008. Historier fra en landsby - Vi kan ikke tenke på bosetterne hele tiden, da har de taket på oss. Derfor gjør vi det vi skal uten å tenke så mye på bosettingen og de som vil ha oss vekk. Bosetterne er ikke gode mennesker, men vi skal likevel huske at det bor mange gode mennesker i Israel. Sauebonden Yassir Murrar er en av innbyggerne i Yanoun (Foto: Kirkens Nødhjelp). De rundt hundre innbyggerne i den lille landsbyen Yanoun på Vestbredden prøver å la livet gå sin vante gang. Som i andre landsbyer arbeider kvinnene dagen lang og vel så det. Barna går på skole, og mennene strever med husdyrhold, jordbruk og annet betalt arbeid slik at familien skal kunne leve best mulig. Noe er likevel annerledes. Etter etableringen av den israelske bosettingen Itamar på midten av 1980-tallet begynte produksjonslokaler og andre bygg å dukke opp langs åssidene rundt Yanoun. Bosetterne begynte å komme ned til landsbyen, og det var ikke på vennlige nabovisitter. Folk ble truet og slått, husdyr drept, olivenmarker annektert og utstyr og eiendommer ødelagt og vandalisert. Landsbybeboerne er fredelige folk. De tok ikke hevn, men håpet i det lengste at situasjonen skulle gå seg til. Det gjorde den ikke. Trakasseringen økte. Det ble gitt klar beskjed om at bosetternes mål var å tømme landsbyen for så å overta den. På et tidspunkt, i 2002, hadde bosetterne nådd sitt mål. Alle i landsbyen flyktet fra sine hjem. Da slo internasjonale og israelske fredsaktivister seg ned i landsbyen for å oppmuntre folk til å vende tilbake. Litt etter litt vendte den ene 34 BOSETTERE BOSETTERE 35

Ledsagere følger med bosettere som går lørdagstur gjennom Yanoun (Foto: Audrey Gray/EAPPI). FAKTA Ved lovbrudd i Det palestinske området dømmes israelske bosettere etter israelsk lov og palestinere etter israelsk militærlov. Sistnevnte er svært streng selv for mindre forseelser. Samtidig blir bosetternes overgrep mot palestinere sjelden etterforsket, og overgriperne slipper straff. Ifølge en rapport utført av den israelske menneskerettighetsorganisasjonen Yesh Din mellom 2005 og 2006, ble 90 prosent av alle anmeldelser mot israelske bosettere henlagt uten at det ble tatt ut tiltale. Alle anmeldelser relatert til skade på eiendom og 79 prosent av alle voldsanmeldelser ble også henlagt. I tillegg ble 5 prosent av anmeldelsene borte og aldri etterforsket. Kilde: Yesh Din familien etter den andre hjem igjen. I 2003 overtok Kirkenes Verdensråd og ledsagerprogrammet ansvaret for det internasjonale nærværet i Yanoun. Siden den gang har det vært konstant internasjonal tilstedeværelse i landsbyen. Fra februar til mai har jeg bodd her sammen med tre andre ledsagere. Landsbyen er utrolig vakker og sjarmerende. Landskapet er malerisk, de gamle husene pittoreske. Hundrevis av mandeltrær i full blomst gjør det ikke mindre idyllisk. Med store øyne har vi gått rundt med våre ledsagervester og kameraer. Mange ganger har vi følt at vi lever i Astrid Lindgrens kirsebærdal. Men ikke lenge. Vi har fort blitt rykket tilbake til virkeligheten. Sprer usikkerhet På lørdagene er alle litt ekstra på vakt. Da er det vanlig at bosetterne kommer. De går gjennom landsbyen med våpen og hunder. Av og til peker de på barna med skyteklare våpen og sier: Go home! En dag i vår tok en av bosetterne av seg alt tøyet for å bade i brønnen, det vil si i drikkevannet vårt. Slike episoder plager og skremmer landsbybefolkningen. Kvinner og barn gjemmer seg hvis de kan, mens mennene står ute og viser at de følger med. Og vi er på plass med kameraer, mobiltelefoner og vester som viser at vi er ledsagere. Disse besøkene går litt i bølger; av og til kommer bosetterne ofte, i andre perioder mer sjelden. Men usikkerheten ligger over landsbyen hver lørdag. Ikke engang en kveldsstund på trappa utenfor huset får vi være i fred. Enorme lyskastere fra bosetterne kaster gulhvitt lys inn i landsbyen. Spotlights følger oss av og til om vi går en tur. Ikke livstruende, men som en konstant påminner om at «storebror» ser oss og følger med. Hele tiden. Barna ser ut til å lide mest av alle. Ulikt andre palestinske barn er barna i Yanoun reserverte overfor fremmede, også mot oss som bor i landsbyen og møter dem hver dag. På skolen fikk de en dag i oppgave å tegne hva som helst fra dagliglivet i Yanoun. Det skulle være en gave til skotske skolebarn. Uten unntak tegnet barna bosettere som kom til landsbyen og trakasserte innbyggerne. Mange av barna er redde for at bosetterne skal komme og skade foreldrene deres. Ønskedrømmen Det er en trist dag når de tre månedene er over og vi skal reise fra landsbyen. Jeg har lært så mye. Særlig kvinnene har delt så mye med meg, fra én bondekjerring til en annen. Vi har knekt mandler, bakt brød, ystet ost og renset bønner, drukket mange kopper kaffe og te og til og med hatt tid til litt dameprat. Mye eier de ikke, men de har delt det de har og vist oss en gjestfrihet jeg ikke visste var mulig. Vi har pleid å spøke med at jeg snart vil komme tilbake på besøk, med håp om at vi da skal kunne kjøre bil overalt. Vi skal reise på tur dit vi har lyst, ingen soldater, veisperringer eller mangel på tillatelse skal stoppe oss. Og lyskasterne oppe i åssidene - de skal være borte. Nahla Ghassan (t.v.) og de andre kvinnene i Yanoun har servert ledsagerne mange kopper te (Foto: Kirkens Nødhjelp). 36 BOSETTERE BOSETTERE 37

Oppe t.v.: En palestinsk kvinne vises bort av en israelsk soldat ved en kontrollpost i Øst-Jerusalem (Foto: Eirik Mills/EAPPI). Nede t.v.: Palestinere i kø ved en kontrollpost utenfor Nablus som har blitt vilkårlig stengt i en halvtime (Foto: Guillaume Fardel/EAPPI). T.h.: Ledsager på vei gjennom en svingdør. Fra en kontrollpost mellom Betlehem og Jerusalem (Foto: Scott Smith/EAPPI). Side 39: ID-sjekk ved en kontrollpost utenfor Jerusalem (Foto: Gunhilde Utsogn/EAPPI). Kontrollposter I april 2008 registrerte FN til sammen 607 ulike veisperringer på Vestbredden. Dette inkluderer alt fra militære kontrollposter, veigrinder og betongblokker til gjerder, jordvoller og diker. Majoriteten av disse ligger inne på okkupert område og er ofte plassert i nærheten av bosettinger. Veisperringene brukes til å avskjære palestinere fra veinettverket som knytter bosettingene til Israel. Palestinere må bruke alternative ruter, ofte omveier på uasfalterte veier, for å reise fra et palestinsk område til et annet. 16 Ved de militære kontrollpostene må palestinere vise ID-kort og kontrolleres av israelske soldater før de kan passere. Ledsagerne overvåker jevnlig kontrollposter over hele Vestbredden og rapporterer til FN og Den internasjonale Røde Korskomiteen om brudd på internasjonal humanitærrett. Internasjonal tilstedeværelse har ofte vist seg å ha en dempende effekt på vold og trakassering fra soldatenes side. 38 KONTROLLPOSTER KONTROLLPOSTER 39