Tema: RUS I FENGSEL Rus + fengsel = sant Mye gjøres i norsk kriminalomsorg for at rusmisbrukere skal endre livsførsel. Men om det som blir gjort, virker, vet vi ikke. Det vi vet, er at tiden etter soning er den vanskeligste og da stopper bevilgningene. AV JAN ERIK ØSTLIE «Alle fengselsfugler er ikke narkomane, og alle narkomane er ikke fengselsfugler. Men de fleste blir det. For å skaffe deg stoff må du ha spenn, stål, et par hundringser. Kort sagt: penger. Penger kan man få tak i ved å gjøre et brekk, det vil si å lette noen for noe» Slik skriver svensken Kennet Ahl i romanen Grundbolten, en av få romaner som omhandler livet i fengsel. Gjennomsnittlig satt 2.736 mennesker fengslet i Norge til en hver tid i 2002. Samme år ble totalt 11.580 nyinnsatt i norske fengsler; i løpet av året var 13.863 mennesker innsatt. Tre av fire av dem antas å ha rusmiddelproblemer. Og rundt halvparten av de innsatte bruker narkotika under soning Det er mulig å gjøre fengslene tilnærmet rusfrie. Men da må anstaltene mer eller mindre hermetisk lukkes. Det blir slutt på permisjoner, framstillinger av fanger og besøk av pårørende. Kontrolltiltakene overfor dem som må inn og ut av anstaltene de ansatte, advokater med flere må skjerpes betraktelig. Det er bred politisk enighet om at en sånn kriminalomsorg vil vi ikke ha. To sett av virkemidler er derfor nødvendige. For det første kontrolltiltak sånn at bruken og tilfanget av rusmidler i fengslene begrenses. Og dessuten spesialtiltak under soningen og et positivt soningsinnhold som bidrar til at fangene får noe annet og mer positivt å tenke på enn sitt eget rusmisbruk. Det er ingen nødvendig motsetning mellom disse virkemidlene. Tidsskille I en tiltaksplan for bekjempelse av narkotika i fengslene som Justisdepartementet ga ut for over fem år siden, heter det blant annet: «Det å bli satt i fengsel medfører selvsagt ikke at narkotikabehovet forsvinner. Snarere kan frihetsberøvelsen oppleves så tung at behovet for virkelighetsflukt via rusmisbruk fører til at misbruket forsterkes». Mye har skjedd i kriminalomsorgen de seineste årene. Dokumentet som markerer selve tidsskillet er Stortingsmelding nr 27 Om kriminalomsorgen (1997-98). Her er blant annet kontaktbetjentordning og programvirksomhet nedfelt. Fengselsbetjenter og andre ansatte i norske fengsler skal ikke lenger være bare uniformerte og umælende mennesker som lukker fanger inn og ut av cella. Kriminalomsorgens menn og kvinner (det har blitt langt flere av sistnevnte de seinere årene) er svært oppmerksomme på at rusmisbruk, og alt hva dette fører med seg, er et sentralt problem for et betydelig antall innsatte. To spørsmål er spesielt relevante: Tas rusmisbrukerproblemet alvorlig nok i kriminalomsorgen? Hvis ja, kan det tenkes at det gjøres noen feil? For det er et faktum at det ikke er så mange som rehabiliteres i norske fengsler verken for sitt rusmisbruk eller annen kriminell virksomhet. I verste fall havner opp mot 80 prosent (tallene varierer noe) av fangene bak murene igjen selv om en rekke tiltak og program innenfor murene har rusmestring som en sentral del. Kontrolltiltak Kontrolltiltakene i norske fengsler er omfattende, kostbare og ressurskrevende. I 2002 ble det tatt 21.663 urinprøver i jakten på rusmidler. Nesten ti prosent var enten positive eller den innsatte nektet å avlegge prøve, noe som automatisk regnes som positiv prøve. Fem år tidligere, i 1997, ble det tatt færre prøver, men en større andel var positive. I 1997 ble det gjort 284 beslag av narkotika og 1.194 beslag av brukerutstyr. Fem år etter var de samme tallene 651 og 1.008 altså en drøy dobling av narkotikabeslag, men en nedgang i utstyrsbeslag. I 2002 ble det foretatt 6.334 utåndingsprøver (0,8 prosent positive). Dessuten ble det foretatt 26 undersøkelser i enerom med spesialtoalett (53,8 prosent positive), 23 kroppslige undersøkelser (17,4 prosent) og 49 røntgenundersøkelser ( 26,5 prosent). Samme år ble det tatt 68 urinprøver for å sjekke ut dopingmidler. (19,1 prosent positive). Bruken av de kontrollerende virkemidlene og ikke minst hvor ofte de skal benyttes er omstridt, også innen kriminalomsorgen. På Sundvoldenkonferansen om rus og straffegjennomføring i 2003 listet ekspedisjonssjef Kristin Bølgen Bronebakk opp følgende vanlige reaksjoner ved bruk av rusmidler i fengslene: Fra soning i 21 rus & avhengighet - nr 1 2004
Rusmestringsprogram RiF Rus i fengsel Opprinnelse: Canada, Offender Substance Abuse Prerelease program OSAPP. Mål: Refleksjon om rusbruk, mestre rustrang. Målgruppe: Motiverte innsatte med rusproblem. Varighet: 26 samlinger á tre timer. Bruk: Ila, Åna, Hamar, Bergen og Ringerike fengsler. Instruktører: 24 personer har gjennomgått opplæring 7 sertifiserte. Evaluering: Før- og ettertester ved instruktør. Mitt Valg Opprinnelse: Canada; siden i Sverige under navnet Våga välja. Mål: Økt frihet i livsstilsvalg Målgruppe: Motiverte under oppfølging i friomsorgen. Varighet: 14 uker. Bruk: Friomsorgen i fire fylker. Opplæring: Opplæringskurs i samarbeid med KRUS. Kursleder sertifiserer. Instrukører: 24 opplært i Norge 3 sertifiserte. Evaluering i Norge: Før- og ettertester ved instruktør. Ny Start Opprinnelse: Canada, Cognitive Skills Training Programme. Kognitivt program i regi av fengsel og aetat. Mål: Økt problemløsningsevne, sosiale ferdigheter og kontroll av følelser. Målgruppe: Motiverte innsatte og løslatte. Varighet: Fire samlinger over 9 dager i tre måneder pluss oppfølgingskurs etter løslatelse. Bruk: 22 kurs i norske fengsler i 2002. Instruktører: 65 instruktører fra kriminalomsorgen; 12 i aetat. Evaluering: Kanadiske undersøkelser: 18 prosent tilbakefall til ny kriminalitet etter kurset; kontrollgruppe uten kurs har en tilbakefallsprosent på 70. I tilegg kommer program i anstalt og friomsorg for å motvirke tilbakefall til promillekjøring. rus & avhengighet - nr 1 2004 fengsel med lavere sikkerhetsgrad (tidligere åpen soning) til soning i fengsel med høyere sikkerhetsgrad (tidligere lukket soning), skriftlig irettesettelse, tap av dagpenger, tap av begunstigelse, utelukkelse fra fritidsfellesskapet og tap av permisjonsadgang. Bronebakk la så til at det slett ikke er sikkert at disse reaksjonsformene er hensiktmessige, snarere tvert imot fører de til mer isolasjon og bitterhet, mente hun. Programvirksomheten Ved siden av mer tradisjonelle tiltak som kontraktsoning og 12 soning (se under) satser kriminalomsorgen på en omfattende gjennomføring av rusrelaterte program. Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) har forbedret og utviklet flere av manualene for de ulike programmene og har vært med på å øke kompetansen til programinstruktørene. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF), den tidligere kriminalomsorgsavdelingen/fengselsstyret i Justisdepartementet, skriver at den «er fornøyd med gjennomføringen av programmene, men savner mer undervisning og mer kontinuitet slik at instruktørene får en bredere erfaring og flere straffedømte får delta i de ulike programmene.» Videre heter det: «Med dagens fangebefolkning med økende rusproblemer er det viktig å få vekst i antall deltakere til rusprogrammene.» (Årbok fra kriminalomsorgen, 2002). Sju programtyper som ble gjennomført i norsk kriminalomsorg i 2002, har rusproblematikk som en viktig del av opplegget. De viktigste (se ramme) er Ny Start RiF-program (Rus i fengsel) Mitt valg (i friomsorgen) Promillekurs i anstalt Promilleprogram (i friomsorgen) 22 I tillegg kommer noen andre rusprogram. Av de nevnte rusrelaterte programmene, ble det til sammen gjennomført 129 i 2002. Av alle de 14 programtyper som kriminalomsorgen gjennomførte i 2002 sju av dem er ikke direkte rusrelaterte ble 216 kurs gjennomført. Departementet har ikke eksakte tall, men en regner med at om lag fem prosent av fangebefolkningen, noe over 500 personer, deltar i rusrelaterte programmer i fengsel. Dette er et lavt tall når en tar i betraktning hvor mye det vises til programvirksomheten. Årsaker er ikke primært mangel på instruktører som er villige til å påta seg mer programvirksomhet. Men sikkerheten går foran alt, og programinstruktørene har ikke anledning til å drive programvirksomhet hele året. Fra departementalt, byråkratisk hold beklages det at det for tida ikke satses mer på rusrelatert programvirksomhet enn det faktisk gjøres. Til all programvirksomhet i kriminalomsorgen ble det i 2003 bevilget 30 millioner kroner til 337 kurs, mot 18 millioner til 216 kurs i 2002. Hvor mye at dette som brukes på rusrelaterte program er umulig å få oversikt over. Men virker det? Et problemet med kriminalomsorgen er at programmene nesten ikke er evaluert. I et intervju i september 2003 innrømmet den da relativt ferske ekspedisjonssjef Bronebakk at de måler aktivitet, men bør bli flinkere til å måle resultatene. Videre sier hun: Vi må forsøke å dokumentere hvordan programvirksomheten virker under norske forhold og med den varierte anstaltstrukturen. Det er også en utfordring at mange av dommene er så korte at programvirksomheten er vanskelig å gjennomføre. Ny Start Et godt eksempel er Ny Start, det kanskje mest kjente programmet i norske fengsler (se artikkel i r&a 1/2000). Totalt ble det gjennomført 22 Ny Start kurs i 2002. Programmet er i
Tema: RUS I FENGSEL utgangspunktet et kognitivt program der forholdet mellom fengsel og arbeid står sentralt. At det er valgt å satse på et samarbeid mellom kriminalomsorgen og arbeidsmarkedsetaten er ikke tilfeldig. Det springende punkt for mange fanger når de løslates, er at jo nettopp de ikke har noe arbeid å gå til. Og dermed er veien kort til et liv i rus og ny kriminalitet. I en rapport som representerer det lille som er gjort av evalueringer av Ny Start, skriver Angelika Schafft fra Arbeidsforskningsinstituttet følgende: «Mange fanger sliter med «overgangsangst», økonomiske støtteordninger er ofte ikke på plass ved løslatelsestidspunkt, søknadsbehandling tar tid, og slike forhold øker faren for at den løslatte «sprekker» i forhold til rus når han forlater fengslet.» Evalueringen til Schafft viser at samarbeidet mellom kriminalomsorgen og Aetat kunne vært mye bedre. Blant annet bør Aetat få beskjed om når innsatte (og særlig gjelder dette fanger som har deltatt på Ny Start kurs) løslates. Ifølge rapporten hender det at dette ikke skjer. Den største mangelen er at kvantitative mål er fraværende, tall og prosenter mangler. Vi får ikke vite hvordan det har gått eller hvordan det går med de tross alt mange fangene som har deltatt i Ny Start. Dermed blir det heller ikke lett å ta stilling til hvordan Ny Start har fungert ut fra spørsmålet om det faktisk virker. Promilleprogram i friomsorgen Promilleprogram er noe de som gjentatte ganger blir tatt for fyllekjøring, kan bli dømt til. Det er friomsorgens ansvar å gjennomføre det. Ragnar Kristoffersen, forsker på Kriminalomsorgens utdanningssenter, KRUS, har gjort en tilbakefallsmåling hos deltakere i promilleprogram. De mest interessante funnene er at blant et utvalg på 241 ble 28 11,6 prosent anmeldt igjen innen to år. Anmeldelseshyppigheten var 50 prosent høyere for menn enn kvinner. Svakheten er at det ikke ble etablert noen kontrollgruppe; man kan derfor ikke vite hva som hadde skjedd med tilbakefallet om deltakerne ikke hadde gjennomgått promilleprogram. Kristoffersen viser imidlertid til andre undersøkelser som antar at 30 prosent av promillekjørere kan forventes å bli pågrepet på nytt i løpet av en toårsperiode. Kontraktavdeling og kontaktbetjent Flere av de største fengslene har såkalte kontraktsavdelinger. Soningen er basert på «en kontrakt mellom den innsatte og anstalten hvor den innsatte forplikter seg til å avgi frivillige urinprøver for å vise at rusmidler ikke brukes. Til gjengjeld oppnår han fordeler, eksempelvis utvidet permisjonskvote, mer fellesskap, aktiviteter etc». (Bergen fengsel). Tankegangen bak kontraktsavdelingene er helt i tråd med den nye straffegjennomføringsloven der det skal lønne seg for fangene å oppføre seg sånn kriminalomsorgens ledelse vil at de skal gjøre. Stikkordet er vilje til endring, målet er et rus- og kriminalitetsfritt liv utenfor murene etter at soningen er over. I 2001 var om lag fem prosent av døgnene som ble sonet i norske fengsler, sonet i kontraktavdeling. Det finnes ingen systematisk forskning på om kontraktsoning virker rus- og kriminalitetsforebyggende. I dag har de aller fleste fangene kontaktbetjenter som skal være en støtte og en dialogpartner. Dette burde dette være et framskritt for norsk kriminalomsorg. Forutsetningen er sjølsagt at kontaktbetjentordningen fungerer etter hensikten. Også her mangler det 23 rus & avhengighet - nr 1 2004
Stifinner`n Stifinner`n er et unikt tilbud i Oslo fengsel som det er knyttet store forventninger til. Det ble etablert i 1992 i samarbeid mellom Tyrilistiftelsen og Oslo fengsel. Målgruppen er mannlige innsatte med rusproblemer som ved inntak har 1 2 år igjen til prøveløslatelse. Det skal arbeides aktivt med forberedelse av løslatelse og planlegging av livssituasjonen videre. Det legges opp til en langsiktig behandling, hvor en eventuell soning etter fengselslovens 12 ved behandlingsinstitusjon, er en naturlig del av rehabiliteringsplanen. Det overordnede målet er å hindre tilbakefall til rusmisbruk og kriminalitet Med dokumentarfilmen «Store gutter gråter ikke» i 1995 ble Stifinner n kjent langt ut over landets grenser. De 42 første inntatte i Stifinner'n ble evaluert av Einar Ødegård i 1996. Hans konklusjon var den gang at «Stifinnerprosjektet har så langt ikke dokumenteret noen overbevisende positiv effekt med hensyn til å redusere kriminelle recidiv» For tiden gjennomføres en retrospektiv effektevaluering som omfatter alle deltagere i Stifinner n fra 1992 frem til 2002, nær 250 personer. Også i Stifinner n er penger til ettervernet tiltakets akilleshæl. For det handler igjen mindre om politikernes ord enn om den faktiske villigheten til å bevilge de økonomiske midlene dette koster enten det er på et kommunalt, fylkeskommunalt eller et statlig nivå. rus & avhengighet - nr 1 2004 gode landsomfattende undersøkelser. Samtaler jeg har hatt med både ansatte (kontaktbetjenter) og innsatte tyder på at denne ordningen i utgangspunktet er av det gode, men at den kan forbedres. 12 soning Straffegjennomføringslovens 12 åpner adgang for at innsatte i enkelte tilfeller kan gjennomføre straffen i en institusjon som ikke hører inn under kriminalomsorgen. Dette gjelder særlig personer med rusmiddelproblemer, lettere psykiske problemer, atferdsforstyrrelser, tilpasningsproblemer mv. Overføring til institusjon kan skje når som helst under straffegjennomføringen, men det vil oftest være mest aktuelt med en overføring på slutten av gjennomføringstiden for at innsatte skal kunne få en gradvis overgang til samfunnet utenfor og for at man lettere skal kunne forberede løslatelsen. Oppholdet skal normalt ikke vare mer enn tolv måneder. I 2003 ble 233 menn og 13 kvinner sendt fra fengsler til 12-soning i behandlingsinstitusjon. Ca tre prosent av alle soningsdøgn i 2001 var 12 soning. Hassel 24 Det finnes svært lite forskning eller annen dokumentasjon om denne soningsformen. Einar Ødegård og medarbeidere fant ikke bedre tilbakefallsresultater blant de som var dømt etter narkotikalovgivningen og fikk innvilget 12 soning i perioden 1980 84 sammenlignet med de som ikke sonet slik. Da forsvinner bevilgningene Forvaltningssamarbeid har stor betydning på dette feltet, noe som blant annet justisminister Odd Einar Dørum er svært opptatt av. Fanger med rusproblemer har et spesielt behov for oppfølging under og etter soning. Sannsynligheten for tilbakefall etter at soningen er over, er mye større for denne gruppa enn for straffedømte uten rusproblemer. En avgjørende forutsetning for et optimalt resultat av rusprogrammer og behandlingstilbud er et bedre ettervern for rusmisbrukere etter soning. Vi trenger ikke flere forskningsrapporter som viser dette vi veit det allerede. Og det rare er at du skal lete svært godt for å finne noen ansvarlige politikere, byråkrater eller ansatte i kriminalomsorgen som er uenige i det Hassel fengsel er kanskje den anstalten her til lands som ved siden av Stifinner n jobber mest systematisk med å rehabilitere rusmisbrukere. Hassel er en åpen anstalt, og arbeidet der bygger på den såkalte virksomhetsteorien. Teoriens mest markante kjennetegn er menneskesynet; at mennesket skal forstås som et subjekt og at dialektikken mellom det individuelle og kollektive er viktig. Respekt er et sentralt begrep. På spørsmål om hvilke resultater de kan vise til og hva som er unikt med Hassel, svarte førstekonsulent Marit Sjølie Øiestad: Vi har litt lavere tilbakefallsprosent til ny kriminalitet enn gjennomsnittet i etaten, men den største gevinsten er at perioden fra løslatelse til ny kriminalitet er lengre for innsatte på Hassel enn andre steder. Dessuten rapporterer de fleste om bedre livskvalitet. ( ) Her skal den enkelte sjøl erkjenne at han har et rusproblem, han er ikke diagnostisert. Ingen skal sone under et strengere regime enn nødvendig. Vår oppgave må være å synliggjøre de mulighetene som fins og tilby et miljø som er så rusfritt som mulig. Men rusfriheten må de velge sjøl, sier Øiestad.
Tema: RUS I FENGSEL ovennevnte likevel gjenstår det mye for at ettervernet til kriminelle med rusmiddelproblemer skal bli tilfredsstillende. Som professor Ragnar Hauge sa på Sundvoldenkonferansen: Overgangen til det frie livet, livet etter soningen, det er der problemene begynner. Og dette har man diskutert i 100 år. Livet etter soningen er minst like viktig som selve soningen men da forsvinner bevilgningene. Mer midler Mye har skjedd i kriminalomsorgen de seineste årene. Kontakten mellom ansatte og innsatte har blitt styrket, antagelig bedret. Dette er en villet utvikling. I dag sliter imidlertid kriminalomsorgen med lang soningskø som setter den politiske dagsorden for det aller meste som skjer. Som en konsekvens av denne er belegget på fengslene (antall innsatte som settes inn) i dag større enn på lenge og dubleringer (to fanger på cella) er et økende fenomen. Siden dette gjøres uten bemanningsøkning, fører det til at de ansatte har mindre tid på hver enkelt fange, noe som neppe bedrer kvaliteten på omsorgen. Ved sykefravær forsøker mange anstalter å spare penger ved ikke å dekke opp vaktene med mer enn det sikkerheten krever. I siste instans går de manglende bevilgningene fra politikerne ut over så vel kontrolltiltakene som programvirksomheten. Skreller vi bort noen av nyansene, er det stort sett enighet mellom de ansattes fagforeninger, ledelsen i anstaltene, regiondirektørene og byråkratene i departementet om at det bevilges for lite penger til kriminalomsorgen. Mange av politikerne er også enige, men får ikke til større bevilgninger av den grunn. De store taperne, de som ikke har noen påvirkningsmuligheter, er fangene som sliter med rusmiddelproblemer og andre vansker. Konsekvensen er altfor ofte ny rusrelatert kriminalitet. Torbjørn Skardhamar gir en nyttig påminnelse i sin levekårsundersøkelse blant norske fanger: «Mange av de innsatte er så dårlig stilt langs så mange levekårsvariabler at de vil ha store problemer med å klare seg i samfunnet bare ved hjelp av lovlige midler. Det er ikke urimelig å tro at mange av disse vil komme tilbake til fengsel flere ganger. Mål på suksess må stå i forhold til dette.» Dette er ord som mange burde merke seg, også politikere og andre som profilerer seg på å kreve rusmiddelfrie fengsler. Jan Erik Østlie er fagredaktør i Magasinet Aktuell for Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund. jan.erik.ostlie@aktuell.no Litteratur: Ahl, Kennet: Grunnbolten, Pax Forlag 1981. Hammerlin, Yngve & Kristoffersen, Ragnar: Habilitering som livsmestringsprosess. Startsted Hassel kretsfengsel? KRUS nr. 1/98. Kriminalomsorgens årsstatistikk 2002. Kristoffersen, Ragnar: Tilbakefallsmåling hos deltakere i promilleprogram. Magasinet Aktuell for Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund 2 og 3 2003. Schafft, Angelika: Evaluering av «Ny Start» et samarbeidsprosjekt mellom kriminalomsorgen og arbeidsmarkedsetaten. Prosjektnotat 1, november 1999, Prosjektnotat 2, mars 2000, Prosjektnotat 4, juli 2001. Skardhamar, Torbjørn: Levekår og livssituasjon blant innsatte i norske fengsler, Institutt for kriminologi og rettssosiologi 2002. Stortingsmelding nr 27 Om kriminalomsorgen (1997-98). Tiltak for å bekjempe narkotika i fengslene, Justis- og politidepartementet september 1998. Kriminalomsorgens Årbok 2002. Ødegård, Einar: På ulendte veier evaluering av Stifinnerprosjektet. SIFA rapport 5/96. Ødegård, Einar og Amundsen, Arvid: 12 soning om effekten av å implantere behandling innenfor en straffekontekst. Nordisk alkohol og narkotikatidsskrift 1 1998. Østlie Jan-Erik: Minske problemene ikke øke dem, rus&avhengighet 1/2000. Drug courts Justisdepartementet utreder for tiden muligheten for at rusmisbrukere i fengsel skal bli tilbudt behandling framfor straff. En slik ordning praktiseres i Irland og går under navnet «drug court». Den siktede må erkjenne de straffbare forholdene og være villig til å delta i et behandlingsprogram for å få denne betingede dommen. Om «Drug court» er det delte meninger. Ann Helen Rui, en av Arbeiderpartiets tre representanter i Stortingets justiskomité, sa følgende om «Drug court» på Sundvoldenkonferansen 2003: Tanken er god. Vi leter jo etter noe som kan virke og som virker bedre enn det vi har i dag. Men vi veit jo ikke noe om virkningene av dette heller. Inger Granby, kjent fra blant annet Selbukollektivet, sa på den samme konferansen: Folk må ikke dømmes til behandling. De må dømmes for den kriminalitet de har begått, men kan også få behandling. Rusmisbrukere er like forskjellige som deg og meg men menneskelig kontakt, det er et behov som nesten alle misbrukere også etterspør. 25 rus & avhengighet - nr 1 2004
Urintesting: Prøvesvarene studeres. (Foto: Rune Lislerud) rus & avhengighet - nr 1 2004 26