KUNNSKAPSTRADISJON OG SAMISKE HELBREDERE

KUNNSKAPSTRADISJON OG SAMISKE HELBREDERE Grunnlag for foredrag på NSH-konferansen Alternativ medisin og skolemedisin i Tromsø 29. 30. september 2005. Publisert i I. Altern og G Minde (red): Samisk folkemedisin i dagens Norge. Seminarrapport. Skriftserie nr. 9, Senter for samiske studier, UiTø. Innledning Jeg tror at de fleste i denne landsdelen har ulike erfaringer med feltet folkemedisin og alternativ medisin. For noen er det og har alltid vært en del av oppvekst og hverdagsliv, mens andre har fått kjennskap til det gjennom jobberfaring, utdanning eller egeninteresse i voksen alder. Jeg vil anta at blant deltagere på seminaret også finnes alle avskygninger av nærhet og distanse til dette feltet, noen vil definere seg som brukere og utøvere, mens andre vil tilskrive seg rollen som tilskuere. I forskningssammenheng er det mange eksempler på at urfolks kunnskap om helbredelse og naturmedisin blir utnyttet i kommersiell interesse. Dette gjelder for eksempel mange indianske samfunn i nord og Sør-Amerika, og det er ikke til å undres over at det fra disse urfolkssamfunnene blir satt fram krav om eiendomsrett til egen kunnskap - enten det gjelder materiell eller immateriell arv. Slike tilstander har vi ikke her nord - ennå i hvert fall - og det er forholdsvis nytt at feltet samisk folkemedisin diskuteres i det perspektivet som dette seminaret legger til grunn. For å posisjonere meg selv i dette bildet, så er jeg her i dag i egenskap av antropolog. Men jeg er også oppdratt i en tradisjon hvor det aldri ble satt spørsmålstegn ved gyldigheten av tradisjonell samisk helbredelse - leseren og det jeg i dag kaller leser-institusjonen var en del av familie, nærmiljø og lokalsamfunn - og jeg minnes fra barndommen at det ikke bare var broren min sin tannverk og min lymfeåreforgiftning - for å nevne noen eksempler - som ble kurert, jeg husker også at folk som for meg var fremmede oppsøkte leseren når det var nødvendig. Bakgrunnen for dette foredraget er først og fremst et essay jeg har skrevet med tittelen «Ny-sjamanisme som et globalt fenomen i en lokal kontekst». Her sammenligner jeg både utvelgelsen av og måten kunnskapen ble forvaltet av den før-kristne samiske sjamanen eller noaiden, dagens samiske helbreder eller leser (som jeg med ett eneste unntak kun har opplevd har opptrådt innenfor en kristen kontekst), og den samiske ny-sjamanen eller healeren som er innenfor feltet ny-religiøsitet og alternativ medisin. Dette skal jeg komme tilbake til. Jeg er ennå i startgropa med et doktorgradsprosjekt om tradisjonell og ny religiøsitet i det samiske samfunnet av i dag, der jeg definerer tradisjonell religiøsitet som kristendom og kristen praksis, mens nyreligiøsitet er det feltet av spiritualitet i alt sitt mangfold som har vokst fram de siste ti-årene. Denne definisjonen deles forøvrig ikke av alle, noen vil hevde at kristendommen er det nye religiøse innslaget i det samiske samfunnet. Denne diskusjonen skal vi la ligge i dag. Enkelt sagt befinner jeg meg derfor både i det vi kan kalle en folkelig tradisjon og en universitetstradisjon - slik som mange andre også gjør. Disse tradisjonene er forskjellige, og jeg pleier å illustrere det med å si at jeg godt kan sitte her på universitetet og snakke analytisk om huldra og folks tro på og relasjoner til den, men når jeg reiser på hytta, så er det aldri et spørsmål om jeg tror på huldra eller ikke, da er det et spørsmål om hvordan jeg forholder meg til den. All kunnskap, forestillinger og erfaringer som folk har om blant annet livet, sykdom, helbredelse, døden, seg selv og andre, kan jeg fra mitt ståsted i dag på universitetet aldri beskrive uttømmende. Det jeg kommer til å si, blir kun aspekter ved dette feltet, jeg kan aldri beskrive alle nyanser og hele virkeligheten fullt ut. Men hvis noen ikke kjenner seg igjen i 1

enkelte eller flere deler av foredraget mitt, så er det ikke fordi dere tar feil, men fordi jeg ikke sier noe om deres situasjon. Begrepsavklaringer Først noen begrepsavklaringer. Jeg kommer til å snakke om samiske helbredere i ulike tidsepoker og i ulike religiøse kontekster, så selv om det blir noe forenklet, så velger jeg her å kalle helbredere innenfor den samiske før-kristne religionen for noaide eller før-kristen sjaman. Helbrederne i dagens samiske samfunn vil være vedkommende som står i en kristen kontekst og som jeg kaller den tradisjonelle helbrederen eller leseren. Dessuten er det helbrederen som står i en ny-religiøs kontekst, og som jeg her i dag kaller samisk (ny-)sjaman eller healer. Fellesnavnet er helbredere, og dette får duge for vårt formål. Kunnskapstradisjoner Å snakke om kunnskapstradisjoner når det gjelder samiske helbredere, indikerer at de står i en annen tradisjon enn den vestlige skolemedisinen. Men en slik kunnskapstradisjon er ikke bare knyttet til helbrederne som individer, de står samtidig i en større kontekst, de lever og virker i et historisk, geografisk, sosialt og kulturelt fellesskap. Vi er alle, både på individuelt og kollektivt nivå, innskrevet i en kulturell og historisk kontekst, og vår praksis, det vi gjør og tenker, enten det gjelder verdslige eller mer sakrale gjøremål, kan ikke forstås fullt ut uten at aktivitetene settes inn i en sammenheng. Dette gjelder blant annet innholdet i begreper som urfolkskunnskap, tradisjonell kunnskap eller lokalkunnskap. For å kunne ha mulighet for å internalisere denne type kunnskap, så er man avhengig av å være tilstede og delta i den kulturelle og sosiale verden som produserer og vedlikeholder slik kunnskap. Men kunnskap er flere ting - det omfatter ikke bare forhold knyttet til vår fysiske overlevelsesevne, men omfatter også hele verdensbildet vårt med verdier, tro og tradisjoner. Dette gjelder selvfølgelig også det samiske samfunnet. Og her finner vi en kunnskapstradisjon som ikke uten videre er «åpen» og «allmenn» kunnskap. For eksempel finnes det et kunnskapsfelt knyttet til muntlig fortellertradisjon og overlevering av tro og tradisjoner som har blitt vedlikeholdt på back stage eller på lukkede arenaer hvor ingen eller få ukjente har adgang. Dette kan være drømmer, syn, og erfaringer og historier om hulder og skrømt av ulike slag. Så har vi den kunnskapen som kan kalles en spesifikk hemmelig kunnskap og som kun spesielt utvalgte personer har viten om og ansvar for å forvalte og vedlikeholde - det er den kunnskapen som helbrederen innehar. Dette er ikke allmennkunnskap, og noe som enhver i lokalsamfunnet har tilgang til. Tvert imot så anser de fleste at de uriktige personene kan gjøre stor skade hvis de får tilgang til denne type kunnskap. Som jeg også skal komme tilbake til, er det en kunnskap som få eller ingen frivillig ønsker å få del i. Samiske helbredere - uansett tid og sted - er ikke helbredere uten noen å helbrede. Det er folks bruk av helbredere og behov for helbredelse som gjør at vi ennå i dag har helbredere som utøvere. Dette gjelder både noaiden, leseren og healeren. Alle har de felles at det er menneskenes behov som ligger til grunn for deres virksomhet. Både den før-kristne sjamanen og også de fleste av den kristne leseren levde og lever i lokalsamfunn hvor de også praktiserte og praktiserer sine evner. De fleste av ny-sjamanene eller de samiske healerne har ikke noen tilsvarende lokalsamfunnskontekst for sin virksomhet, men vi må se etter andre måter sosiale fellesskap er organisert på. Folk trenger ikke nødvendigvis å bo på samme sted i dag for å ha et sosialt fellesskap og samle seg rundt en healer. Dette er en av de felles trekkene ved alle typer helbredere. I det videre skal jeg se på den enkelte, og så sammenfatte i en avslutning. Den samiske før-kristne sjamanen 2

Sjamanen var en sentral person i religionsutførelsen i den før-kristne samiske religionen. Spørsmål som for eksempel Hva er et menneske? og Er mennesket og verden mer enn det fysiske?, er spørsmål som enhver religion søker å gi svar på. Den samiske førkristne religionen søkte også å gi en fortolkning av og forklaring på menneskets plass i tilværelsen. Det er ikke så mye vi vet for sikkert om den samiske religionsutøvelsen eller gudeverdenen. Det vi kan anta, er at dette inngikk i en verdensanskuelse som var like kompleks og mangfoldig som hos ethvert annet folk. I dagens samiske samfunn er det mange tradisjoner som har sitt opphav helt tilbake til førkristen tid. Det meste av skriftlige kilder om samisk førkristen religion er nedtegnet av misjonærer og prester og gjenspeiler derfor naturlig nok deres forståelse av den samiske religionen. Sjamanen - eller noaide på samisk - var en sentral person i religionsdyrkingen og også ellers i samfunnet. Han var medisinmann, spåmann og prest. Han var bindeleddet mellom menneskene og gudene, og hans viktigste hjelpemiddel for å komme i kontakt med andre verdener var runebomma eller tromma. Når han slo på den, kunne han spå eller falle i transe for å komme til åndeverdenen. Louise Bäckmann er av de sentrale forskere vi har når det gjelder før-kristen religion. Om hva som kjennetegner utvelgelsen og initieringen av en samisk før-kristen sjaman eller noaide, skriver hun: 1. Kandidaten ble valgt, vanligvis mot sin vilje, av overnaturlige vesener, og han ble tvunget til å akseptere utvelgelsen. 2. Yrket hans var ikke nødvendigvis arvelig. 3. Den utvalgte var tvunget til å gjennomgå en overgangsperiode der han ble plaget både av syns- og hørselshallusinasjoner. 4. De overnaturlige vesener innviet han i åndeverdenen og garanterte han framgang 5. Han fikk et antall hjelpeånder og i det minste en beskyttelsesånd. 6. Han lærte seg de praktiske teknikker av eldre noaider gjennom førstehåndsobservasjon eller instruksjoner. 7. Han gjennomgikk en mer eller mindre innviklet seremoni innen han fikk noaidestatus - ritualene varierte sannsynligvis. 8. Hans stilling som en profesjonell religiøs utøver og hans tjenester kunne formodentlig både forkastes eller aksepteres av gruppen han tilhørte. (fra Pollans bok 1993:90) Harald Lindbach har i en artikkel i Ottar (nr.5/1990) om sjamanisme; «Tromma, sjamanen og verden - litt om sjamanisme i nordområdene», beskrevet hvilke oppgaver eller hva som krevdes av sjamanen. Han var lege, og hadde innsikt i hvordan sykdommer kunne arte seg og hvordan - og om - en kunne helbrede de syke. Sjamanen ledet også offerhandlinger og de nødvendige ritualer ved jakt og fangst, samt seremoniene ved riter for å avverge det som var uønsket, og for å fremme det som var ønsket, blant annet i forbindelse med dødsfall. Dessuten kunne sjamanen spå. Evnen til å drømme og tyde drømmene var et av de talenter som skulle til. Han måtte kunne gå inn i transe, ha telekinetiske og telepatiske evner. Ellers var sjamanen en rådgiver som kunne skaffe tilveie opplysninger om maktenes vilje. (Lindbach i Ottar nr. 5/1990:41) Den samiske før-kristne sjamanen slik vi kjenner han fra gamle kildeskrifter, er forsvunnet. Men i sin bok «The end of drum time» mener Håkan Rydving at det ikke var noe skarpt skille i overgangen mellom før-kristen og kristen religion hos samene. Tvert imot så førte de to religionsformene en tilværelse side om side, før kristen tro overtok helt. Ved å 3

fokusere på samenes religion og endringer i denne, og samtidig være klar over at kristendommen ble den dominerende religionen på sikt, setter Rydving opp hvordan han mener at denne endringen kan ha skjedd: A negative development involving an acceptance of the foreign religion «as an alternative to or a replacement of the indigenous religious heritage» can entail various results: different «alternating configurations of religions» where two religions function side by side but with different functions «established syncretism» total absorption of the foreign religion and decline of the indigenous religion (Rydving 1993:14) Rydving sier altså at en negativ utvikling som innebærer aksept av en fremmed religion som et alternativ eller en erstatning for den opprinnelige religiøse arven, kan få flere resultater. Enten kan de to religionene fungere side om side, men med ulike funksjoner, eller det kan oppstå fullstendig synkretisme mellom dem. Men resultatet kan også bli at den opprinnelige religionen må gi tapt og blir fullstendig absorbert av den fremmede religionen. Rydving argumenterer for at alle disse alternativene fant sted før kristendommen endelig ble enerådende. Samtidig skal vi ikke holde det for utelukket at det ennå i dag eksisterer «store og små religiøse tradisjoner side om side i samme samfunn, men på forskjellige nivåer og i forskjellige grupper». ( Redfield i Eriksen 1993:256) Noen sammenligner et religionsskifte med et eierskifte av supermarkedet: ny logo, nye uniformer, organisering, åpningstider - og noe endret vareutvalg, men de viktigste funksjonene er ivaretatt. Dessuten kan dette utløse oppkomsten av et sjølbergingshushold som er avhengig av og tilpasset klima, jordsmonn og ressurstilgang både i dyrking og samling. Knut Odner har i sin artikkel «(Nord)-samisk religion og identitet» (1994) beskrevet hvordan han fant rester etter tradisjonell sjamanisme i Nesseby under sitt feltarbeid der i 1993. Men Brita Pollan hevder i sin bok at den samiske sjamanen er borte. Hun mener at «den samiske sjamanismens undergang som kulturfenomen skyldtes i alt vesentlig kristen misjon, men dens manglende motstandskraft overfor misjonene kan også ses i sammenheng med at det - da som nå - ikke er en enkel sak å finne kulturelt livskraftige løsninger på menneskets mulighet til å integrere og ta i bruk ulike bevissthetsplan.» (Pollan 1993:18) Anton Hoem har i en artikkel om «Samebarns oppvekst før», en kort beskrivelse av immaterielle forhold i det samiske samfunnet. Etter å ha berørt hvilke uttrykk kirke- og menighetslivet hadde, sier han videre: I forlengelsen av den kristne tro eller sammen med denne, var den samiske folketro levende. Alle var klar over de oversanselige makter, en visste hvorledes de kunne vise seg og hvor dette kunne skje. Og ikke minst visste en hvem som hadde spesielle evner både på godt og vondt. De som hadde slike evner ble ofte brukt til å helbrede eller hjelpe, både mennesker og dyr. De hadde kjenneskap til den samiske folkemedisin og kunne bruke den. Slik var det gjerne i samiske strøk bestemte personer som i særlig grad var bærere av den samiske kultur og samlet ulike sider av denne til en helhet. Det hadde som konsekvens at den levende samiske kultur var tilgjengelig der det var samer. (I Erke og Høgmo 1986:44) 4

Vi ser at det er ulike syn på hvordan denne tradisjonen har overlevd et religionsskifte eller ikke. I motsetning til Pollan tror jeg det på tross av misjonering og overgang til ny religion, fortsatt eksisterer mange sider ved den gamle helbredertradisjonen ennå i dag. Med andre ord har sjamanismen som kulturfenomen virket som en kontinuerlig praksis tilpasset endrete omstendigheter, som for eksempel et religionsskifte. Ritualene slik misjonærene har nedtegnet dem, er borte. Det samme er bruken av tromma, bjørnehammen og offerplassene. Og statskirkens prester har overtatt som rituell seremonimester ved «ofringer» og overgangsriter. Men funksjonen som helbreder, sannsiger, rådgiver og utdriver av ondskap, er fremdeles i hovedsak den samme. Leseren Samene hadde i sin før-kristne religion flere guder. Med innføringen av kristendommen til Sameland, kom også djevelen. Dermed var kristendommens sterke dualisme mellom godt og ondt innført. Dette skillet ble ført videre til de personene som Anton Hoem referer til med spesielle evner. I en kristen kontekst måtte en velge om ens evner skulle tjene Gud eller Satan. I de områdene jeg kjenner til, refereres det derfor til «leseren» som et redskap for Guds kraft, og til «ganderen» som hadde solgt seg til Satan, ofte for å oppnå stor framgang og rikdom i jordelivet sitt. Leseren er i dag først og fremst en helbreder. Uttrykket «å bli lest på» betegner at man har oppsøkt en leser for å bli helbredet. Men leseren er nøye med ikke å komme i noe konkurranseforhold til legestanden. Derfor blir «klienten» alltid spurt om han eller hun har vært hos doktoren før leseren gjør noe. At denne helbrederinstitusjonen har overlevd kristningen og i dag framstår som en integrert del av den kristne-kulturelle arven, vitner om en stor grad av tilpasningsevne og overlevelsesevne fra samisk hold. Samtidig gir det en viss pekepinn på hvor sterkt avhengighetsforholdet mellom lokalsamfunnet og helbrederen må ha vært. Helbrederen så viktigheten av å videreføre sine kunnskaper ned gjennom generasjonene, mens medlemmene av lokalsamfunnet på sin side hegnet om helbrederinstitusjonen og holdt den i sin midte samtidig som dette overhodet ikke ble kommunisert utad. Det er ikke bare i oppgaver at vi ser en kontinuitet fra den tradisjonelle sjamanen og til dagens leser, også i utvelgelsen er det sterkt sammenfall. Den samiske sjamanen ble utpekt, det vil si at vedkommende ikke valgte selv å bli sjaman. Han ble ofte utpekt under tvang, og motsatte seg ofte kraftig å gå inn i rollen som sjaman. Det synes naturlig, all den stund den kunnskapen som skulle læres og forvaltes, ikke kunne deles med noen og gjorde sjamanen til en nokså ensom person i forhold til samfunnskollektivet. Taushetsløftet som fulgte med rollen var tilnærmelsesvis absolutt. Så selv om det å bli sjaman innebar stor innflytelse og høg status, var det sannsynligvis ikke alltid noen attraktiv stilling. Lokalsamfunnet trengte en sjaman, og noen måtte påta seg jobben. Samtidig var det knapt noen sjamaner som utøvde helbredelse uten et kollektiv. Kontinuiteten av leser-institusjonen følger stort sett det samme mønsteret. Når eldre mennesker konstanterer at lese-kunsten er i ferd med å dø ut, er det fordi få eller ingen ungdommer er villige til å overta. Denne uvilligheten er grunnlagt i kjennskapet til leserens mangesidige oppgaver og tunge plikter og også taushetsløftet. Dessuten må man etter min erfaring ta sin kristne tro på alvor, og i hvert fall ikke leve et moralsk forkastelig liv. Da en av de gamle leserne i det området som jeg kjenner, begynte å dra på årene, ble det diskutert på gårdene hvem som kunne og ville følge i hans fotspor. Og da leseren døde, visste alle hvem som var utpekt og hadde overtatt. Og det er gjennom å bruke leseren at lokalsamfunnet aksepterer vedkommende, og en leser i denne tradisjonen finner vi ikke på annonseplass i dagspressen. Det skal godt gjøres 5

om man får vedkommende til å vedkjenne seg sine evner. Og akkurat som gamle nedtegnelser beretter, så finnes det sterke og mindre sterke lesere. Å stoppe eller stemme blod, blir nærmest sett på som allmenn kunnskap. Som jeg har prøvd å vise, så er det etter mitt syn kontinuitet både i utvelgelse og i oppgaver fra før-kristen tid og fram til i dag. Og ikke minst er forestillinger og adferd overfor denne institusjonen også holdt vedlike. Den samiske ny-sjamanen eller healeren Den generelle sekulariseringen i samfunnet har ikke har ført til at religion og tro forsvinner. Men vi ser at det har resultert i et større grad av privatisering av religiøs praksis, og at vilkårene - og de offentlige arenaene - for utøvelsen endres. Dette forholdet ser vi også i det samiske samfunnet, hvor også kirka, som statlig religiøs institusjon, har mistet mye av sin innflytelse i samfunnslivet den siste generasjonen. Likevel kan vi se at tro og religion er viktig for enkeltmennesker. I de siste 10-20 årene har vi sett at alternative religiøse retninger i global sammenheng også har funnet sted i det samiske samfunnet. Det er flere og flere samer som hevder at innhold og verdier som de finner i den før-kristne samiske religionen eller også i andre religioner har større appell enn det de definerer som den kristne tradisjon og arv. Denne retningen eller disse retningene, mer korrekt sagt, har mange uttrykksformer og praksiser. Felles er at den framstår i sterk kontrast både til dagens kristne religiøse praksis og den mer generelle ivaretaking av samiske kulturelle tradisjoner og praksiser på grunn av vektleggingen av det religiøse og spirituelle aspektet i revitaliseringen av et før-kristent trosog meningsinnhold og ritualer. Samisk ny-religiøsitet kan etter min mening ikke forstås fullt ut uten kjennskap til New Age-bevegelsen og framveksten av de utallige alternative religiøse strømninger på globalt plan som denne har medført. Som en del av den samiske ny-religiøsiteten finner vi det som kalles samisk ny-sjamanisme. Ny-religiøsitet i en samisk kontekst er ingen enhetlig bevegelse, verken i innhold eller praksis. Det konstitueres av den enkelte aktør, som følger det samme mønsteret for sin søken og praksis som det vi kan observere ellers innen ny-religiøse retninger. Forskjellen er hva man bygger og vedlikeholder sin religiøse praksis på. Samisk nyreligiøsitet slik jeg ser det, bygger på innhold, verdier og tradisjoner som knytter seg til den før-kristne samiske religionen og ritualer og rituelle gjenstander knyttet til denne. Kunnskap om dette kan hentes både i muntlige og skriftlige kilder. Ny-religiøsiteten er et av kjennetegnene ved den post-moderne tid. Det ny-religiøse "prosjekt" har ifølge religionsviteren Roald Kristiansen noen viktige særtrekk; som eksperimentering, individualisering og en pluralistisk livsutfoldelse. Det er individualistisk og aktøren tar selv aktivt ansvar for egen åndelig utvikling, ofte i løst organiserte nettverk. Det foregår en utstrakt grad av eksperimentell omdanning av tradisjonell religion og trosretninger, og selve målet for det religiøse livet blir den pluralistiske livsutfoldelse (Kristiansen, 1996) Den samiske ny-sjamanen eller healeren er den jeg har minst kunnskap om. Men jeg tror at den generelle beskrivelsen som Kristiansen gir på ny-religiøsitet, også kan beskrive nysjamanen - på et generelt nivå. Hvis vi går tilbake til utvelgelsen av den før-kristne sjamanen, vil kanskje noen ny-sjamaner si at deler av dette gjelder også for dem. Den viktigste forskjellen er kanskje at en ny-sjaman ikke blir utpekt av en eldre, men finner sin vei selv. Dette vet vi ikke om vil endres, når vi begynner å få generasjonsskifte innenfor det nyreligiøse feltet. I dag holder mange ny-sjamaner work-shops, kurs og seminarer og videreformidler på denne måten sin kunnskap. Også når det gjelder oppgaver ser vi delvis sammenfall mellom den før-kristne og ny-sjamanen. Det er mer i forvaltning av oppgavene eller kunnskapen at vi ser forskjell mellom leseren og flere ny-sjamaner. I utgangspunktet trenger folk ikke å tvile på ny-sjamanens helbredende evner, men fordi denne kunnskapen 6

tradisjonelt er ansett som av en annen orden enn mye annen kunnskap, godtar man ikke måten den forvaltes på. Tradisjonen sier at hvis disse kreftene eller evnene synliggjøres og tilbys offentlig til hvem det skulle være, så vil de ikke beholde sin åndelige kraft. Vi kan spørre om den samiske før-kristne sjamanen og dagens leser er i en annen kunnskapstradisjon enn ny-sjamanen? En tradisjon hvor vedlikehold og forvaltning av kunnskapen blir veldig viktig, mer enn både utvelgelse og oppgaver, selv om jeg tror vi kan si om utvelgelsen at ny-sjamanen er et mer selvbestemt og individuelt prosjekt enn de to andre. Hvis synet på kunnskap er forskjellig, vil ofte forvaltningen av denne kunnskapen arte seg forskjellig - alt etter om den blir ansett for hemmelig og dermed utsett for spesielt utvalgte fordi den er gudegitt og dermed sterk, til og med farlig, og av en annen orden enn annen kunnskap - eller om den blir ansett for allmennkunnskap, som enhver skal kunne tilegne seg for bedre selvinnsikt og forståelse og egenutvikling av helbredende evner. Avslutning Det å snakke kun om samiske helbredere uten å ha tid til å si noe om det samiske samfunnet, historisk utvikling og kulturell variasjon og påvirkning utenfra over tid, er nesten en umulig oppgave. For som jeg begynte med å si, så lever vi alle - ikke bare helbrederne - på et bestemt sted i et bestemt tidsrom. Hvor viktig dette er for vår forståelse, kan vi kanskje se ut fra et lite eksempel. En kniv, la oss si en tradisjonell samisk kniv, er innskrevet både i en historisk, sosial og kulturell kontekst - men for å vite hvilken, må vi kunne noe om materialbruk, teknikk i utførelse, dekor og mønstertilhørighet. Samtidig er det en kniv med de funksjoner en kniv har, og så lenge jeg trenger en kniv i mitt daglige liv, selv om det bare er nå og da, så tar jeg vare på den og sørger for at jeg vet hvor jeg har den. Jeg vet også hvordan jeg bruker den, det har jeg lært av mine foreldre, og det lærer jeg videre til mine barn. Så vidt jeg kan se klarer jeg meg ikke uten en kniv. Og dette kan være et bilde på de samiske helbrederne. Så lenge det er behov for helbredere, tror jeg at de fortsatt vil være å finne. Litteratur: Altern, I 1997 Bäckman, L 1982 Berger & Luckman 1966 Mening og mestring. En antropologisk undersøkelse av ukonvensjonelle strategier for å fremme helse. Prosj.beskr. The Noajdie and his Ecstasy. A Contribution to the Discussion i Holm, N G (ed): Religious Ecstasy, Stockholm Den samfunnsskabbte virkelighed. Lindhardt og Ringhof, 7

Danmark Eidheim, H 1993 Bricolage og ingeniørverksemd i Sàpmi. Foredrag på NAVFkonferanse 1993 Eriksen, T Hylland 1993 Små steder - store spørsmål. Oslo: Universitetsforlaget Hoëm, A 1986 Samebarns oppvekstvilkår før. I Erke og Høgmo: Identitet og livsforståelse. Oslo: Universitetsforlaget Kristiansen, R (m.fl)1996 Religion i kontekst. Bidrag til en nordnorsk teologi. KULTs skriftserie nr.49/nfr Lindbach, H 1990 Tromma, sjamanen og verden - litt om sjamanisme i nordområdene. Ottar nr. 5/90 Myrvoll, M 1994 Ny-sjamanismen som globalt fenomen i en samisk kontekst. Del-eksamen, Seksjon for sosial-antropologi/samiske studier, UiTø. Odner, K 1994 (Nord-)samisk religion og identitet. Innlegg på NAF s årsmøte 1994, Røros Ortner, S 1989 High religion. A Cultural and Political History of Sherpa Buddhism. New Jersey: Princeton University Press. Pollan, B 1993 Samiske sjamaner. Religion og helbredelse. Oslo: Gyldendal norsk forlag Rydving, H 1993 The End of Drum-Time. Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis Salomonsen, J 1991 Når gud blir kvinne. Oslo: Pax Forlag A/S Strauss, C & Quinn, N 1994 A Cognitive/Cultural Anthropology, i Borovsky (ed): Assessing Kristiansen, R (m.fl)1996 Religion i kontekst. Bidrag til en nordnorsk teologi. KULTs skriftserie nr.49/nfr Cultural Anthropology. McGraw-Hill, Inc. Ottar nr. 4/97 Noaidier og trommer, Tromsø Museums tidsskrift 8