Sollys i en Kafé By Silje Marie Gundersen Inspirasjon: Edward Hopper s "Sunlights in Cafeteria" "And when at last you find someone to whom you feel you can pour out your soul, you stop in shock at the words you utter- they are so rusty, so ugly, so meaningless and feeble from being kept in the small cramped dark inside you so long." - Sylvia Plath, The Unabridged Journals of Sylvia Plath Første utkast Sørsivien 329, Sørreisa, Norge Gundersen.siljem@gmail.com 91744288
INT. KAFÉ INT. KAFÉ, LIGGER I SKYGGEN AV DE HØYE BYGNINGENE Mann(25-30) sitter alene på kafeen, han sitter der lyset ikke kan nå han. Med en rastløs kropp drikker han fra koppen sin før han lager en grimase. Han liker ikke kaffe men det holder han våken. Morgensolen skinner ute i gatene. Mannen sitter i mørket og ser på menneskene som går forbi med sollyset i ryggen. Mange av dem går alene, raskt forbi med tomme ansikt. Mannen gnir sammen hendene, før han gjemmer dem i de slitte jakkelommene. Føttene hans rister av rastløshet, men med et utslitt uttrykk stirrer han ned i den mørke kaffen. dørbjellen ringer konstant, lyden av stemmer og skritt overdøver stillheten. Mannen gjemmer seg i de ubehagelige hendene sine og stenger lyden ute, lyden blir til et ekko i hode hans. (kvinnen(20-27) kommer inn) lyder og stemmer forsvinner, han ligger hendene om koppen for å varme seg. Puster ut. Noen andre puster ut med han. På bordet ved siden av han sitter kvinnen i blå kjole, det blonde håret skinte med sollyset fra gaten. Mannen myser opp på henne, han stirrer ikke. han ligger merke til papirlappen hun har i hendene. Gatene blir fylt med ansiktsløse mennesker, sollyset blir stengt ute men skimter inn mellom menneskene. Kvinnen har blikket sitt fiksert på de ansiktsløse menneskene som går forbi mens hun holder fast på lappen. Det er stille i kafeen. Mannen tar en slurk fra koppen, brenner seg og sitter den fort ned. Lyden av koppen som møter koppen fatet klinger og bryter stillheten. Tak-vifta summer. Han gjemmer hendene sine i lommene og ser opp på kvinnen. Han dagdrømmer om hvem hun er. Tanke montage: Kvinnen er en viktig person/ Rik/ Hun har hundre bedårere/ Berømt/ (CONTINUED)
CONTINUED: 2. Kvinnen ser på han. Blikket hennes skremte han, Redd og ærlig. Mannen reiser seg, går fort ut - skremt av det plutselige øyekontakten. Kvinnen så etter han. Hun krøller på papir lappen, åpner og ser på den, krøller den sammen igjen. INT. KAFÉ Mannen sitter på den samme plass som før. Han har på seg den slitte hettegenseren og over en litt flekkete dressjakke. Han ser ut på den solfylte gaten, menneskene med de tomme ansiktene går forbi i tynne flokker. Det ringer i dørbjella. Kvinnen kommer inn. Hun sitter seg på den samme plassen hun satt dagen før. Hun har på seg en fersken/rosa pastell farget kjole. Mannen prøver å ikke se, han kan enda se for seg blikket hun ga han. Kvinnen har et sammenkrøllet papir i hendene. Hun bretter det opp og ser på den, krøller den sammen igjen, ser ut vinduet. gjentar. Mannen flakker blikket nervøst fram og tilbake. Han tar seg en slurk fra koppen. Det smaker bittert, han skjærer en grimase. gjentar. Blikket deres møtes sammen. Mannen gjemmer hendene i jakkelommene uten å bryte blikket. Kvinnen holder fast på lappen. De flyttet ikke på blikket. Det begynte å fylles opp med mennesker i gatene. Kvinnen beveget leppene men hun sa ingenting. Mannen usikker på hvordan han skulle reagere, så bort. Kvinnen krøller med papiret, ser ut vinduet mot de ansiktsløse. Kvinnen mister lappen på gulvet. Mannen gløtter ned på det sammen krøllete papiret, han skimter skrift. Kvinnen kaster seg fort ned etter lappen. (Redd.) (CONTINUED)
CONTINUED: 3. Mannen gjemmer hendene i jakkelommene. Hun ser på han. Ser ned på det sammen krøllete papiret. Kvinnen prøver å si noe til mannen igjen, men får ikke ordene ut. Kvinnen reiser seg og går på toalettet. (Irritert.) Hun ser seg selv i speilet, slår på krana, mumler til seg selv. Han hører mumlingen hennes. Hun går fra ukontrollert lav mumling til høy andpusten snakk. Han setter en fot utfor båsen i det samme kommer hun ut, smeller opp døra. Kvinnen tar raske skritt tilbake til bordet sitt uten å se på mannen. Mannen trekker seg fort tilbake. Mannen prøver å si noe til henne. (øh-øh) Kvinnen ser på han og de ser på hverandre. Mannen klarer ikke å si noe, han beveger på leppene men ingen lyd. Mannen sitter seg tilbake. Kvinnen ser ut i gatene som fylles opp med ansiktsløse mennesker. Klokken ringer. Mannen reiser seg, venter, går fort ut uten å se kvinnen i øyene. Kvinnen ser der mannen satt. Kvinnen ser ut mot de ansiktsløse menneskene som går ute, hun krøller med papiret som hun har hold på hele tiden. Hun ser mannen forsvinne i mengden av ansiktsløse mennesker. EXT. KAFÉ Mannen står utenfor kafeen. Solen reiser seg over bygningene. Går inn. INT. KAFÉ Kafeen er tom. Mannen sitter seg ned på den vanlige plassen. Tiden går, kvinnen kommer ikke. Andre går inn og ut av kafeen men mannen bryr seg ikke om dem og gjemmer seg ikke i de ubehagelige hendene sine. Mannen ser bare ut av vinduet og ser kvinnen satt.
4. Klokken ringer, hun er fortsatt ikke der. Han blir sittende, ser ut av vinduet. EXT. GATENE Kvinner går med raske skritt mot kafeen, hun har den ene handen på brystet. Hun er i smerter. I den andre handen holder hun lappen. Hun stopper, de ansiktløse stopper også, ser på henne. Hun holder ut handen som hun holdt mot brystet, den var dekket av blod. INT. KAFÉ Ved siste slaget begynner folk å samle seg lengre ned i gaten. Mannen bli sittende å se på til nysgjerrigheten tok over han. Ute i gatene sto mennesker med tomme ansikter stående i ring. Mannen dytter seg fram mot midten av ringen. Kvinnen lå i midten av folkemengden, som ikke virket til å gjøre noe til å verken hjelpe eller få tak i hjelp. Kvinnen pustet enda. Hun var i en hvit kjole, den var nå blitt rød. Hun ser opp på mannen. Mannen ser ned på henne, uten å hjelpe henne, uten å si noe. Hun strekker seg mot han. Han rører seg ikke. I hånden har hun papir lappen hun har krøllet på. Mannen rører seg fortsatt ikke. Han ser seg rundt. De tomme ansiktene møter han. Kvinnen puster ut, dør. Flokken med tomme ansikter forsvinner, når flokken er borte plukker mannen opp lappen, leser den. Øyne hans blir store. (vi får ikke lese den) Mannen går tilbake til kafeen. Det ringer i dør bjella. Han stiller seg mellom hans bord og der kvinnen satt. Solen reflekterer på bordplatene. Mannen faller sammen ved bordet sitt, i mørket. Den krøllete hvite lappen nå med blod ligger på bordet. (CONTINUED)
CONTINUED: 5. Mannen gjemmer seg i de ubehagelige hendene sine. Ekkoet av mennesker, av dør-bjella, av kaffekopper som møter kaffe fat, summingen av tak-vifta, og lyden av kvinnen som strakk seg etter han med tårer i øyne. Han tar seg til brystet. En smerte stikker han. END