Erobring 1
Fram til 1400-tallet hadde Europa vært en utkant i verdensøkonomien, og lå langt etter flere riker i Asia når det gjaldt makt og rikdom. Men nå førte oppdagelsesferder og kolonisering til en europeisk ekspansjon, som mange regner som et vendepunkt i verdenshistorien. Portugal var det første sjømakten, mens Spania grunnla et stort kongerike i det som i dag er kjent som Latin- Amerika. Utover på 1600-tallet begynte også koloniseringen av Nord-Amerika. Både i nord og sør på det amerikanske kontinentet ble store deler av urbefolkningen utryddet, og det ble hentet millioner av afrikanere som slavearbeidskraft. Verdenshavene ble utforsket, og vi ser kimen både til et økonomisk og et økologisk verdenssystem. Sammendrag Portugal som sjømakt Utover 1400-tallet økte konkurransen mellom italienske handelsbyer, Portugal og Spania. Kampen om eksotiske varer var drivkraften, varer som for eksempel gull fra Vest- Afrika og krydder fra Asia. Det ble viktig å finne en direkte rute til Indiahavet så man kunne handle billigere og ikke være avhengige av kontrollerende arabiske kjøpmenn. Portugal med sin beliggenhet var i en perfekt posisjon, og allerede på 1440-tallet hentet de gull og slaver fra Vest-Afrika med skip. På flere av Atlanterens øyer måtte slavene drive sukkerproduksjon. I 1488 rundet portugiserne Kapp det gode håp, sørspissen av Afrika. Opprør blant mannskapet tvang skipene til å snu, men man visste nå at Atlanteren og Indiahavet var av samme vann. Dette skulle få stor betydning. I 1497 ledet Vasco da Gama en flåte på fire skip oppover langs Øst-Afrikas kyst til dagens Kenya. Herifra var turen over til India enkel, for den hadde i hundrevis av år vært flittig trafikkert av afrikanske, asiatiske og arabiske handelsmenn. Med hjelp av en erfaren los måtte bare Vasco da Gama vente på vinder i riktig retning før sjøveien til India endelig var ferdig funnet. På hans neste tur hadde han med seg kanoner for å slå ned på indiske havnebyer og konkurrenter. Portugiserne bygde festninger i flere kystbyer, og gjennom plyndring og militære angrep skaffet de seg store verdier som ble solgt med skyhøy fortjeneste i Europa. 2
Vasco da Gama sa selv at han var interessert i krydder og å omvende sjeler, men det var ikke en tanke for portugiserne å bosette seg i de indiske handelsbyene og drive fredelig virksomhet med hinduer og muslimer. Det var kanonene og raske skip som gjorde lille Portugal så mektig; Landene de angrep i Asia jobbet med jordbruk og kunne kun beskytte seg over land. Ingen av konkurrentene hadde noen krigsflåte. Tidlig på 1400-tallet hadde den kinesiske keiseren stoppet flåteferdene rundt Indiahavet, så nå møtte portugiserne veldig lav konkurranse. Portugiserne forsto etter hvert at de ikke var sterke nok til å erobre mye land i Asia, så de inngikk heller avtaler og opprettet handelsstasjoner både i Kina og Japan. På den indiske vestkysten beholdt de en handelskoloni kalt Goa til 1961. På den afrikanske siden av havet bygde de festninger i flere gamle handelsbyer, og ved utløpet av elva Zambezi overtok de handelen med gull fra Zimbabwe. Portugiserne var også så frekke å kreve skatter fra alle fremmede skip de møtte. Portugal fikk stor kontroll over krydderet som ble fraktet til Europa på 1500-tallet, men arabiske og indiske sjøfolk var fortsatt viktige i handelen mellom asiatiske land. For eksempel gikk mesteparten av indisk pepper til Kina, og noen av de rikeste handelsmennene i verden var indiske. Etter hvert mistet Portugal grepet, og utover på 1600-tallet var det England, Holland og Frankrike som tok over som de ledende europeiske sjømaktene. Koloniseringen av Latin-Amerika I 1492 vant spanske styrker over de sist gjenværende muslimene i Spania, og de resterende innbyggerne i landet fikk beskjed om å enten gå over til kristendommen eller reise vekk. Ferdinand og Isabel det spanske kongeparet så på seg selv som de fremste forsvarerne av kristendommen, men etter krigen de hadde ført hadde de en stor mangel på penger. Begge deler var gode grunner til å bli førstemann til Asia, hvor det var store verdier og millioner av folk å omvende. Christofer Columbus Columbus store drøm hadde lenge vært å finne sjøveien til Asia. Han kom fra handelsbyen Genova, og siden han hadde troen på at verden var rundt var han sikker på at om han reiste rett over Atlanteren ville han møte Asia og alle rikdommene som fantes der. Ingen ville hjelpe ham før det spanske kongehuset fikk øynene opp og grep sjansen. Midt i august 1492 forlot Columbus og hans flaggskip Santa Maria Spania, og etter to måneder og ni dager seilte han i land på Bahamas 12. Oktober 1492, bombesikker på at han hadde funnet India. Urbefolkningen han møtte her i Amerika kalte han derfor indianere. Året etter vendte han tilbake til Spania i triumf med noen indianere, sjeldne fugler, maisplanter og litt gull. Hans løfte om enda mer gull og slaver neste gang ble grunnlaget for en reise med 1200 mann og en slags Noahs ark med hester, kyr, griser og sauer, samt tolv prester som skulle omvende lokalbefolkningen. 3
Erobring av azteker- og inkariket Spanske erobrere holdt seg på øyene i Karibhavet i de første årene, men etter hvert gikk det rykter om at det var gull i massevis inne på det de etter hvert forsto var en egen verdensdel. I 1519 startet for alvor erobringen av den nye verden da Hernán Cortés gikk i land i Mexico med noen hundre væpnede soldater kalt conquistadorer. Her hadde mektige riker med velorganiserte høykulturer eksistert i hundrevis av år. Aztekerne rådet over store områder og mange folkegrupper. Hovedstaden Tenochtitlán hadde flere innbyggere enn noen spansk by og var vidt kjent for sine templer, markeder og gullgjenstander. Finalen av erobringen fant sted i 1521. Etter tre måneder var innbyggerne i hovedstaden utsultet og rammet av koppeepidemi, og mer enn 200 000 aztekere mistet livet. Bare ruiner og lik var igjen av det Cortés hadde beskrevet som en av verdens vakreste og rikeste byer. Mexico ble her grunnlagt, og ett av de helligste aztekertemplene ble rasert for å gi plass til en katolsk katedral. Kunstskatter ble gitt til erobrerne og det spanske kongehuset. Ti år senere nådde de spanske vandalene det store inkariket som strakte seg 350 mil langs hele vestkysten av Sør-Amerika. Riket var svekket av sykdom og innbyrdes krig mellom tronfølgere, og når deres øverste ledere ble invitert til forhandlinger med spanjolene ble de i stede halshugget. Conquistadorene plyndret med seg tonnevis av gull og sølv. Hvordan gikk det til? Hvordan kunne noen få hundre menn legge under seg mektige riker med flere millioner innbyggere? De første erobrerne unnskylde seg med at de var så dyktige og at de hadde Gud på sin side, og i tillegg hadde de jo kuler og krutt; utstyr Amerika ikke visste fantes, men det holdt nok ikke. De fikk nok hjelp fra undertrykte folkegrupper som var slaver og betalte skatter til aztekerne. Aztekerne trodde åpenlyst at om ikke solgudene fikk næring av menneskeblod ville universet kollapse, så fanger ble ofte ofret til gudene. Etter først å ha tapt et eget opprør allierte de undertrykkede seg med spanske styrker for å bryte fri fra aztekerne. Men ei dette kan være nok. Europeerne fikk mye hjelp av sykdommer de selv brakte med seg og som inkaene og aztekerne ikke var immune mot. Millioner døde, og dette er senere kjent som en av de største katastrofene i menneskehetens historie. Målet for de spanske erobrerne var å bli rike og få en høyere plass i samfunnet enn de kunne i hjemlandet. Etter hvert som indianerne ble drevet vekk eller døde opprettet koloniherrene store gods, farmer på hudrevis av kvadratkilometer og kvegrancher. Husdyr hadde hittil vært nærmest fraværende i denne delen av verden, men nå spredte de seg med rekordfart. Hernán Cortés skrøt selv av alle hans indianerslaver som jobbet for ham. Det var ikke så mye gull å finne som først antatt, men derimot var det store sølvreserver i Mexico og Bolivia. I løpet av hundre år ble det hentet ut mer enn 150 000 tonn sølv fra de spanske koloniene. Mye av verdiene ble brukt til å finansiere kriger i Europa, og til å kjøpe inn varer som silke, porselen og te fra andre land. 4
Det nye kolonisamfunnet Et eget latinamerikansk samfunn vokste nå frem, som omfattet mange forskjellige folk, religioner, kulturer og klasser. Øverst satt de som var sendt ut av spansk stat og kirke for å styre koloniene. Under dem var kreolene, hvite av spansk slekt født i koloniene. De var ofte misfornøyde med at de ikke fikk være med å styre, men ikke før på 1800-tallet tenkte de på å danne egne stater. Under dem igjen var mestisene; de som var blandet indiansk og spansk. Indisk urbefolkning kom så, og under dem igjen var de afrikanske slavene. Flere ganger samlet indianerne seg og gjorde opprør eller viste motstand ved å rømme inn i regnskogen, som har ført til at mange trekk ved det indianske livet og kulturen er blitt bevart. Ellers i koloniene ble skillet mellom menn og kvinner/barn ytterligere forsterket fra slik det var i Spania gjennom militærets og prestenes store påvirkningskraft. Utbredelse av kristendommen var sentral i koloniseringen. I Spania på 1500- og 1600- tallet hadde man en veldig streng katolisisme, og religiøse avvikere ble forfulgt og undertrykket. I Latin-Amerika fikk også kirken stor innflytelse på lovverk og skolevesen, mye av skattene ble brukt på religiøse bygg og kirken tok over store landområder. Mange prester tok avstand fra behandlingen av indianerne, og var interessert i å lære om deres historie, språk og kultur. Paven i Roma slo det fast i 1537 at indianerne hadde sjel og kunne omvendes som andre, men høyt i kolonisystemet ble det ikke satt spørsmålstegn ved kolonisystemet. I dag bor nærmere halvparten av alle katolikker i Latin-Amerika. Brasil Ved ren tilfeldighet strandet noen portugisere i Brasil i 1500 etter å ha drevet kraftig ut av kurs langs Afrikakysten. Med begrunnelse i en avtale med Spania inngått i 1494 gjorde kongen krav på området. Mot slutten av århundret ble det satset storstilt på sukkerproduksjon, og mer enn 40% av alle slaver fra Afrika til Amerika havnet her. Harde arbeidsforhold førte til at en slave ofte ikke levde lengre enn sju år etter ankomst. Hvert tonn sukker kunne representere en død slave. Omkring 1800 utgjorde slavene godt over halvparten av landets innbyggere. Midt på 1700-tallet reiste mange portugisere for å delta i historiens største gullrush. Brasil var i en liten periode verdens største gullprodusent. Når det etter hvert ble tomt for gull slo innvandrerne seg ned og anla kaffeplantasjer og kvegrancher. Brasil ble en av verdens største produsent av kaffe, sukker, hvete, bomull, kakao og kjøtt. Den tropiske regnskogen ble hugget ned for å gi plass, og tømmeret ble sendt til Europa. Sukker og slaver i Karibia Utover 1600-tallet ble også England, Nederland og Frankrike med i kampen om koloniene. De lot Spania beholde fastlandsmakt i sør, men gikk til krig for områder i Nord- Amerika og flere øyer i Karibhavet. De nye kolonimaktene var ute etter en ting: Sukker. Øyene var perfekte for dyrking, og etterspørselen i Europa var stor. Produksjonen krevde mange, mange arbeidere, så slavehandelen eskalerte kraftig. Slavene måtte også dyrke egen mat, og arbeiderne jobbet på opptil 18 timers skift. 5
Slavesystemet har i ettertid blitt pekt på som noe som førte til økt rasisme. Europeere møtte sjelden afrikanere som ikke var slaver, så det var helt vanlig å se ned på dem med annen hudfarge. Europeerne rettferdiggjorde seg selv ved å si at afrikanerne hadde det bedre som slaver enn hvordan de noen gang kunne hatt det i Afrika, og siden slavene møtte kristendommen kunne de takket være europeerne se frem til et bedre liv etter døden. På Haiti, Cuba og Jamaica utgjorde slavene mer enn 90 % av befolkningen, så de måtte bli strengt overvåket. Den store mengden av dem gjorde det derimot enklere å bevare noen tradisjoner, som vi i dag kan se gjennom for eksempel blues, rock n roll, jazz, hip-hop og gospelsang. Også afrikansk-lignende religioner lever videre på disse øyene. Nybyggerkolonier i Nord-Amerika På starten av 1600-tallet startet koloniseringen av Nord-Amerika. Det gikk fredeligere for seg enn i sør ved en mer gradvis etablering av kolonier hvor europeerne tvang urbefolkningen til arbeide som slaver uten mye militær makt. I løpet av de kommende århundrene ble derimot det meste av urbefolkningen jaget vekk eller utryddet. Flere europeiske land var interesserte i Nord-Amerika. Frankrike var spesielt begeistret for pelsen fra Canadas villmark og ville undersøke landområdene langs Mississippi, mens folk fra England slo seg ned langs østkysten der Virginia i 1607 ble den første av de 13 amerikanske koloniene. Spania bredte seg nordover fra sitt Mexico til California og Florida. Engelskmennene langs østkysten var de mest effektive koloniherrene. Her ble grunnlaget for USA lagt, og etter hvert ble franskmennene tvunget ut av Nord-Amerika mens de spanske områdene ble kjøpt opp og vunnet i krig på 1800-tallet. Europeiske bønder og afrikanske slaver I Nord-Amerika var det mer vanlig at urbefolkningen levde i små jordbruks- eller jegersamfunn enn i Sør-Amerika. Siden både indianerne og europeerne var interesserte i handel hadde de to et godt samarbeid i starten. Europeerne hadde også mye å lære fra indianerne, men slik som i sør tok europeiske sykdommer knerten på urbefolkningen, og etter hvert som europeerne tok større og større landområder var konflikter uunngåelige. De engelske og franske nybyggerne var i motsetning til Spania og deres kongehus, religiøse minoriteter på flukt fra hjemlandet. De som forlot England og Frankrike til fordel for den nye verdenen var outcasts, minoriteter på jakt etter et nytt liv. I Nord-Amerika var det ikke mye gull og sølv å finne, så jordbruk ble det store. Det ble dyrket matvarer for eget behov og til plantasjene i det karibiske hav. Familier drev bruken i nord, mens i sør vokste sukker-, bomull- og tobakkplantasjene frem for å eksportere varer til det hellige Europa. Slaver ble hentet fra Afrika til sørstatene for å arbeide. Slik vokste et kraftig raseskille og forskjellene mellom fattig og rik ytterligere. Siden mange av de engelske koloniene ble styrt av minoriteter som hadde forlatt hjemlandet i håp om noe bedre hadde de en sterkere grad av selvstendighet enn det portugisiske og spanske kolonier hadde i Sør-Amerika. Den lave kontrollen likte ikke England, så utover 1700-tallet ble koloniene pålagt stadig høyere skatter og avgifter. Myndighetene i 6
London sine inngrep i koloniene vakte motstand som etter hvert resulterte i den amerikanske revolusjon og uavhengighetskrig fra 1776. Afrika i slavehandelens tid Slaveri har også forekommet i flere afrikanske samfunn gjennom tidene. Mesteparten av Afrika var tynt befolket og hadde mye jord, så mens kampen stod om områder i Europa var det heller arbeidskraften som betydde mest i Afrika. Fra 600-tallet hadde arabiske kjøpmenn drevet slavehandel, men ikke i så stor skala som europeerne fra 1500-tallet. Rundt slutten av 1700-tallet ble årlig 100 000 slaver fraktet til Amerika. Mennene ble solgt til amerikanske kolonier, mens kvinner var i flertall blant slavene i Midtøsten og Afrika selv. Mange av slavene var krigsfanger som ble solgt, men noen var også blitt dømt til slaveri eller solgt av sine familier for at familien skulle ha penger til livet. Det var i hovedsak europeerne som tjente på handelen, men også afrikanske konger, høvdinger og kjøpmenn tjente godt. Flere stater i Vest-Afrika ble styrket av slavehandelen, men mange ble også svekket og ødelagt. En svekket verdensdel Det er vanskelig å si sikkert, men man regner med at mellom 1500 og 1850 var det 10-15 millioner afrikanere som kom frem til Amerika. Tallet på ofre for handelen blir mye større om vi regner med de som døde i kriger, underveis til kysten eller på veien over havet. Mange begikk selvmord ved å kaste seg selv over bord; kanskje døde hver sjette slave på overfarten. Slavekysten i Vest-Afrika (Nigeria, Ghana, Senegal og Gambia) var til å begynne med hardest rammet, men etter en stund flyttet presset seg sørover. Britene stanset sin slavehandel på 1800-tallet, men andre fortsatte å kjøpe slaver i Øst-Afrika. Jakten på elfenben spisset seg også til i de samme områdene som slavehandelen. Afrika var tynt befolket fra før, så når unge menn og kvinner ble revet bort gikk det sterkt ut over befolkningsmassen. Slavehandel og krig svekket annen økonomisk virksomhet, og geværer, brennevin og luksusvarer for overklassen utgjorde en stor del av importen. Salg av bomullsstoffer skaffet problemer for lokale produsenter. Forskjellen mellom fattig og rik økte fordi makten sentraliserte seg rundt rike kjøpmenn og den gamle herskerklassen. Kampen om slavene førte til mer konflikt mellom de afrikanske folkene. Europeerne ville ikke selge varer dersom de ikke fikk slaver i bytte, og de som ikke ville bidra til slavevirksomheten sto i fare for selv å bli tatt som slaver av nabostater som febrilsk ønsket å samarbeide med europeerne. Verden veves tettere sammen Forbindelser mellom Europa, Asia og Afrika går langt tilbake i historien, men noe endret seg da Vasco da Gama fant sjøveien til India. Utover 1500-tallet fortsatte man 7
kartleggingen av verden, og i 1519 fant en spansk ekspedisjon med portugiseren Fernando de Magellan i spissen ut at man kunne nå Stillehavet ved å reise rund Kapp Horn; sørspissen av Amerika; det var et faktum at man kunne seile jorden rundt. Etter tre år kom bare ett av de fem skipene i ekspedisjonen hjem, og Magellan var selv omkommet. På grunn av Stillehavets størrelse og hvor farlig det var tok det femti år før en nye ekspedisjon dro ut, denne gangen under engelsk flagg. Dette ble gjennombruddet for England som en sjømakt. På turen over Stillehavet snublet Magellan over øygruppen og den etter hvert spanske kolonien Filippinene, som på slutten av 1500-tallet ble et viktig handelspunkt hvor verdifulle materialer fra Latin-Amerika møtte indiske og kinesiske varer. Trekanthandelen over Atlanterhavet Handel over landegrenser hadde lenge vært utbredt, men noe verdenshandel kan vi ikke snakke om at fantes før 1500-tallet. Alt av produksjon og forbruk før dette foregikk ikke langt fra hverandre. Det nye var at europeere tok over landområder og drev handel fra langt utenfor Europa. Trekanthandelen illustrerer hvordan Amerika, Afrika og Europa ble tett knyttet sammen. Afrikanske slaver ble hentet fra Afrika til Amerika for å dyrke for eksempel sukkerrør som videre ble fraktet til Europa hvor det ble puttet i sjokolade, te, pudding, kaker, øl og andre matvarer. Raffinering av sukkeret ble en stor industri i europeiske byer, og etter hvert ble sukker allmennvare. I England ble kinesisk te og sukker fra Jamaica en nasjonaldrikk. Ut fra Europa dro skip fylt med tøystoffer, våpen, jernredskaper og brennevin med kurs for Afrika hvor de ble solgt i afrikanske havner mens slavene ble lastet om bord og fraktet til Amerika klare for auksjon. Skipene fortsatte tilbake til England og Frankrike med bomull, sukker, tobakk og kaffe. Denne trekanthandelen hadde også sine positive sider for Asia, hvor britene hentet ut bomullstøyer for salg i Afrika. Det var ikke noe annet sted i verden hvor så bra stoff ble laget så billig. Vinnere og tapere Verden ble bundet bedre sammen, som skapte både vinnere og tapere. Blant vinnerne satt europeerne som eide jord og plantasjer i koloniene, og som investerte en del av overskuddet i hjemlandet. Skipsbygging og skipsfart vokste sterkt som næring utover 1600- og 1700-tallet, banker og forsikringsselskaper tjente mye på plantasjene og skipsfarten, og tallrike butikkeiere solgte kolonivarer. Taperne, derimot, var urbefolkninger i Amerika som ble utryddet og folkene i Afrika som ble hardt rammet av slavehandelen. Før sjøfartingen over verdenshavene hadde Europa vært en liten, lite viktig aktør i verdenshandelen, men nå førte utnyttelsen av arbeidere og naturressurser rundt om i koloniene til at Europas makt og rikdom skjøt i været. Vi kan si at vi har nådd et historisk vendepunkt. Frem til industrialiseringen på 1800-tallet lå derimot ikke Europa foran Kina og India innen levealder, lese- og skrivekunnskap eller tilgang på mat til befolkningen. 8
Et økologisk verdenssystem Den europeiske erobringen av Amerika brakte med seg mange sykdommer som tok livet av veldig mye av urbefolkningen. Langs handelsruten mellom Europa og Asia var ikke sykdomsutveksling noe nytt, men det kom som et ubehagelig sjokk da den amerikanske befolkningen møtte europeernes bakterieflora. Et annet tegn på en mindre verden var at matplanter fra Amerika nå også ble spredt til resten av verden. Verken potet, mais, kakao, tomat, paprika, skvåsj, ananas eller avokado var kjent utenfor Amerika før 1500. Plantespredningen fikk stor betydning for folk over hele kloden. Tomatplanten ble for eksempel viktig i middelhavsområdene. Man kan regne med at 1/3 av alle matvarer i verden i dag har sin opprinnelse i Amerikanske planter. Befolkningen økte også kraftigere enn noen gang mellom 1500 og 1800. På plantasjer i Nord-Amerika ble det dyrket planter som opprinnelig var asiatiske, spanjolene tok med seg hvete, vindruer og oliven til de spanske koloniene, mens kaffeplanten ble spredt fra Etiopia og Jemen til Brasil. Anlegging av plantasjene gikk hardt ut over naturen, og jord ble tatt fra matproduksjon for å dyrke andre varer som bomull og tobakk. I de fleste koloniene hadde man en monokultur, dvs. at man dyrket bare en eller noen få varer, hele tiden. Kortsiktig fortjeneste slet ut jorda, og det skulle ikke mye til før Brasil var rasert av sukkerdyrkingen. Mangel på skog førte til at man hentet ut tømmer fra koloniene. Selv om man nå dyrket mer mat og mer næringsrik mat hadde rovdriften av naturressursene en negativ påvirkning på jordas biologiske mangfold. Mennesket begynte etter 1500 å spre seg på bekostning av andre arter og den økologiske balansen i naturen, men den moderne verden hadde nå begynt å blomstre. Det portugisiske imperiet Selv om Spania regnes som det første virkelig globale imperiet i historien var portugiserne først til å seile havene og kolonisere. De var også sist til å gi slipp på sine kolonier (ikke det at det er noe positivt, men ). Det portugisiske imperiet varte fra 1410 til 1999, og er den lengstvarende europeiske kolonimakten. De startet i 1415 med kolonisering av Ceuta, og det varte helt til de ga fra seg Macao til Kina i 1999. Men selv om de var den kolonimakten som holdt på sitt lengst var de likevel ikke størst. Storbritannia, som er kjent for å være det største og mektigste imperiet i historien er noen århundrer unna å vare like lenge som Portugal - men hvis Portugal var så fantastisk og stabilt over en såpass lang stund, hvorfor var de da ikke større eller like mektige som Storbritannia? Jo, det er enkelt og greit fordi portugiserne var et lite folk i et lite land. Lavt befolkningstall førte til at de ikke hadde nok å ta over verden, mens det hadde Storbritannia - de var en veldig sterk militær makt, noe som betyr alt for breddeerobring. I stede fokuserte Portugal på mindre, men godt bevoktede utposter langs kystlinjene for å drive handel og ikke så mye mer. 9
Litt grunnleggende historie Imperiet har altså sin start rundt 1410, og koloniseringen kom i gang i 1415 hvor Ceuta nord i Afrika ble satt under portugisisk styre. Landets kjempegode plassering sentralt i forhold til Atlanterhavet gjorde det ekstra lett for dem å nå destinasjoner langt unna, og er en av grunnene til at de var så tidlig ute på havene i forhold til andre europeiske land. Henrik Sjøfareren var en viktig portugisisk oppdager. Han grunnla en sjøfartsskole i Sagres i Brasil, som videre ga grobunn for teknologiske utviklinger som den portugisiske Karavellen og videreutviklingen av kartografien. Om lag hundre år etter dette oppdaget portugiserne sjøveien til det ekte India, ikke Columbus jukse-india, noe som ga dem ekstra status innenfor sjøfarten. Dette skal derimot Tina snakke mer om, så jeg forlater det der. Portugal er opphav til flere berømte oppdagere, derav blant annet Dias, Vasco da Gama og Magellan. Dias er spesielt kjent for å være første europeer siden antikken til å runde Kapp det gode Håp i 1488, Gama var øverstkommanderende over skipene som fant sjøveien til India ved å seile rundt sørspissen av Afrika i 1497, mens Magellan valgte å heller seile for konkurrenten Spania. Han ble etterhvert den første til å reise jorden rundt, og var første europeer til å seile over Stillehavet. Imperiet var på sitt mektigste på 1500-tallet med mange mindre og godt forsvarte handelsstasjoner langs kystlinjene. Det er derfor grunnet sløveri fra Habsburg-kongene samt en økende konkurranse fra andre, større europeiske land at en langvarig kollaps begynte for Portugal. Utover 1700-tallet fokuserte de bare kreftene sine på å beholde Brasil og sine kolonier i Sør-Afrika. Spesielt Brasil og alle de store gullreservene som fantes her ga en tiltrengt inntektskilde for portugiserne, men i 1755 gikk vondt til verre da et stort jordskjelv rammet Portugals hovedstad Lisboa, noe som varig svekket landets internasjonale politiske stemme. i 1822 ble Brasil selvstendig. Etter andre verdenskrig motarbeidet politikere videre avkolonisering, som førte til den portugisiske kolonikrigen 1961-1974. Flere og flere områder ble selvstendige, det siste var Macao i 1999. Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland 2016 10