Bibliotekveder Tekst: Jon Bing, professor dr. juris. Foto: privat. Bakgrunn Ved slutten av Den annen verdenskrig økte privat utlån fra bibliotek, og lesesirkler ble vanlige. Kirke- og undervisningsdepartementet fremmet den tanke at privat utlån burde avgiftsbelegges for å kompensere forfattere for det tap de led ved at bøker ble lånt og ikke kjøpt. I Danmark ble det like etter krigen innført en avgift på 5% av det offentlige tilskuddet til bibliotekene som ble disponert til fordel for forfatterne. Dette ga formannen i Den norske Forfatterforening, Hans Heiberg, foranledning til å fremme et tilsvarende forslag i brev av 10.4.1946. Forslaget var holdt i nokså generelle vendinger og anga f eks ikke om det var staten eller låntakerne som skulle betale "avgiften". Kulturministeren, Kaare Fostervoll, fremmet et lovforslag om en avgift, men man ønsket ikke at avgiften skulle belastes låntakerne, i stedet gjorde man som i Danmark, og avgiften skulle betales av staten. Dette prinsippet ble nedfelt i Bibliotekloven av 12.12.1948. De første midlene ble utbetalt allerede i 1948, men departementet drøftet samtidig med Forfatterforeningen om hvordan pengene skulle forvaltes. Det ble bestemt at pengene skulle gå til kollektive formål, og Norsk Forfatterfond ble virksomt fra 1.7.1949. Det var ikke noe stort beløp som ble forvaltet (35 000 kr), det rakk til to mindre stipend for barnebokforfattere og en noe større sum som ble fordelt mellom forfatteres etterlatte og eldre forfattere i form av støtte for syke. Konsumpsjon Opphavsmannen har etter Åndsverkloven 2 for det første (1)enerett til å fremstille eksemplar av verket, og for det andre (2) enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Hvis vi holder oss til bøker, må et forlag for å utgi boken (1) få rett til å fremstille eksemplar av boken, og (2) rett til å spre eksemplarene blant allmennheten. Denne spredningen skjer gjerne ved salg gjennom bokhandel, bokklubb mv. Spredningsretten kan imidlertid ikke være ubeskåret da ville den som kjøpte en bok, ikke kunne selge den videre til andre. Spredningsretten konsumeres derfor etter første gangs salg. jfr Åndsverkloven 19, 1.ledd: er "eksemplar av et verk solgt med opphavsmannens samtykke, kan eksemplaret spres videre blant allmennheten". Kriteriet som utløser konsumpsjon er altså salg, Tidligere var det tilsvarende kriteriet "eksemplar som omfattes av utgivelsen", kriteriet ble endret ved implementering av låne- og leiedirektivet i norsk rett (jfr nedenfor). Utlån fra bibliotek er en annen form for spredning av eksemplar. Bøker kjøpes inn, spredningsretten konsumeres og bibliotekene kan uten samtykke av forfatter, oversetter eller annen opphavsmann tilby bøkene til utlån. Hvis vi inntil videre begrenser diskusjonen til hvordan rettstilstanden var da bibliotekvederlagsloven ble til, ser vi at bibliotekene kunne låne ut bøker til allmennheten uten å søke samtykke fra opphavsmenn eller deres organisasjoner. Betaling av bibliotekvederlag var altså ikke begrunnet i opphavsmannens enerett etter Åndsverkloven, men i statens kunstnerpolitikk det fremsto som rimelig, og vederlaget ble sett på som en kompensasjon for det mindre salg opphavsmannen oppnådde fordi bøker var tilgjengelig på bibliotek. Derfor ble bibliotekvederlaget også lovfestet i Bibliotekloven (18.6.1971) 18, 1.ledd som lød: "På statsbudsjettet skal det årlig bevilges et beløp som kan utgjøre inntil 5% av tilskottet til kjøp av bøker og annet utlåns- og bruksmateriale " Vederlaget hadde altså et tak på 5% beregnet av de midler som ble brukt til innkjøp av bøker mv. Utvalget som forberedte bibliotekloven av 1971 foreslo at det skulle gå vederlag også til oversettere slik tilfellet var i de andre nordiske land. I Ot prp nr 24 (1970-71) foreslo departementet at den nye loven i prinsippet skulle likestille andre opphavsmanns- og kunstnergrupper med forfatterne. Etter hvert fikk da komponister og grafikere midler samtidig som flere skjønnlitterære skribent- 42 bibliotekforum 5 13
laget grupper kom med. Norsk Oversetterforening kom med i 1972, fondet skiftet da navn til Norsk Forfatter- og Oversetterfond. Dette avsnittet bygger bl a på Nils Johan Ringdal Ordenes pris Den norske Forfatterforening 1893-1993, Aschehoug, Oslo 1993:231-233. I dag Norsk Forfatter- og Oversetterfond. "Utgi" er definert i åndsverkloven 8, 2.ledd. Council Directive 92/100/EEC of 19 November 1992 on rental right and lending right and on certain rights related to copyright in the field of intellectual property Regelverksavtalen Tidlig på 1970-tallet skjedde det en sterk omlegging av statlig kunstnerpolitikk. Utredningen NOU 1973:2 Kunstnerstipend viste at kunstnere utgjorde en lavlønnsgruppe, og pekte på tiltak som skulle styrke deres økonomiske stilling. Kunstnerne viste betydelig aktivitet, og samlet seg i "Kunstneraksjonen av 1974" som ble dannet i mai 1974 etter initiativ av Bildende Kunstneres Styre (BKS). Omtrent tyve organisasjoner for skapende kunstnere samlet seg i aksjonen, og et sentralt slagord var "Vederlag for bruk": Kunstnerne skulle ikke først og fremst motta støtte fra staten, de skulle kreve vederlag for den bruk som ble gjort av deres verk i samfunnet. Det store skillet kom med St meld nr 42 (1975-76) Kunstnerne og samfunnet. I denne ble det foreslått at norske kunstnere skulle få en formell forhandlingsrett med staten om offentlig bruk av deres verk. I meldingen ble det fremholdt at en større andel av skribenters inntekter skulle gis i form av bibliotekvederlag, et syn Kirke- og undervisningskomiteen sluttet seg til. Arkitekten bak den nye kunstnerpolitikken var fremfor noen ekspedisjonssjef Johs Aanderaa i Kulturdepartementet. Han var en uvanlig handlekraftig og visjonær byråkrat, men hans klare holdninger og utspill utfordret deler av Kunstneraksjonen, kanskje spesielt de som var farget av det kulturpolitiske syn AKP (m-l) fremmet. For å realisere forhandlingsretten, ble det foreslått et Forts. neste side Professor dr. juris. Jon Bing understreker at det vil skje en utvikling som vil få betydning for bibliotekvederlaget. bibliotekforum 5 13 43
Dag Solstads roman "1987" ble utgitt samme år som bibliotekvedelagsloven ble vedtatt. rammeverk, gjerne omtalt som regelverksavtalen. Denne oppsto det sterk strid om, og før denne striden var løst, kunne forhandlinger ikke komme i gang. Striden knyttet seg til hva som skulle skje hvis forhandlinger ikke førte frem. Staten hadde foreslått en voldgiftslignende ordning en nemnd som med bindende virkning skulle ta stilling til spørsmålet. Dette ønsket ikke kunstnerne, de ville likebehandles med lønnstakere og krevde at hvis forhandlinger ikke førte frem, skulle uenigheten kunne bringes inn for Riksmeglingsmannen. I ettertid kan dette virke noe besynderlig, man skulle tro rettighetshaverne ivrig ville ha grepet en mulighet til å argumentere sin sak for en nemnd som i sitt vedtak kunne binde staten, også Finansdepartementet. Regelverksavtalen ble vedtatt 18.1.1978. For å legge forholdene til rette for forhandling om bibliotekvederlag, ble taket på 5% av statlige tilskudd til innkjøp fjernet i 1977. Folkebiblioteklovens 18 ble endret til at minst 5% av de samlede offentlige bevilgninger til kjøp av bøker og annet utlåns- og bruksmateriale i folke- og skolebiblioteker og andre biblioteker som var omfattet av folkebibliotekloven, skulle avsettes til vederlag for "visse" opphavs- og kunstnergrupper etter departementets nærmere bestemmelser. Jfr Ot prp nr 11 (1986-1987) Lov om bibliotekvederlag pkt. 2. Sml Nils Johan Ringdal Ordenes pris Den norske Forfatterforening 1893-1993, Aschehoug, Oslo 1993:370-373. BKS gikk i 1989 inn i Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon (NBFO). Jfr Innst S nr 40 (1976-77). Jeg nevner at jeg selv deltok i disse forhandlingene på oppdrag fra de skjønnlitterære skribentorganisasjonene som rådgiver. Bibliotekvederlagsloven og forhandlingene forut for denne Forhandlingene begynte i 1978, men førte ikke frem. Regjeringen innførte en pris- og lønnsstopp som ga til en uvelkommen pause i forhandlingene. De fire skjønnlitterære foreningene (Den norske Forfatterforening, Ungdomslitteraturens forfatterlag, Norske Dramatikeres Forbund og Norsk Oversetterforening) gjennomførte såkalte "pilotforhandlinger" som førte frem til megling januar 1979, og som ble avsluttet med en avtale av mars 1979 for årene 1977-79. Dette var den første avtalen som ble inngått på grunnlag av regelverks-avtalen. I de skjønnlitteræres forhandlingsdelegasjon deltok jeg som rådgiver. Staten hadde det uttalte krav om at vederlaget måtte forankres i en ny lov. Det falt i mitt lodd å utforme forslag til loven, forslag som ble diskutert i forhandlingsmøtene. Statens forhandler var Helge Sønneland, og selv om det var klare motsetninger mellom partene, ikke minst når det gjaldt vederlagets størrelse, skjedde forhandlingene likevel i en forståelse av at man måtte finne frem til et lovfestet system som kunne stå seg over tid. Bibliotekvederlagsloven (1987:23) er en kort lov. Første paragraf slår fast det prinsippet som hadde vært gjeldende: nemlig at staten årlig skulle overføre et beløp til kollektiv bruk for visse opphavsmannsgrupper. Imidlertid var både lovens tittel og tittel på første paragraf viktig på grunnlag av kunstnerpolitikken. Som vi har diskutert ovenfor, var ikke bibliotek forpliktet til å yte en godtgjørelse for utlån men i tråd med Kunstneraksjonens slagord, ble tittelen "Vederlag for utlån mv". Det skulle altså være et vederlag for bruk, og da måtte man finne frem til indikatorer som anga noe om bruken. I Sveriges system bygget man på utlånsstatistikk, dvs hvor mange ganger en identifisert bok hadde vært utlånt. I Danmark bygget man på antallet bind av den enkelte forfatter som var kjøpt inn til biblioteket. Begge ordningene la forholdene til rette for en individuell fordeling av det vederlag staten ytet til den enkelte forfatter. I Norge sto tanken på vederlaget til kollektivet sterkt. Men i praksis ble spørsmålet avgjort av at man ikke hadde like finmasket bibliotekstatistikk. Derfor baserte Bibliotekvederlagsloven beregningen av vederlaget på en "utlånsenhet". Dette var et praktisk viktig prinsipp, for veksten i antallet utlånsenheter antok man at var korrelert med bruken av bøker. Og hvis antallet utlånsenheter vokste, ville vederlaget også vokse en vekst man ikke behøvde å forhandle om. For bøker ble utlånsenheten satt til ett bind, jfr bibliotekvederlagsloven 2, 2.ledd. I dette ligger det en seier for oversetterne. En oversatt bok har alltid minst to opphavsmenn, den originale forfatter og oversetteren. Det kunne da være nærliggende å tenke at ettersom den utenlandske forfatter ikke fikk bibliotekvederlag (se nedenfor), så skulle oversetteren bare få halvt vederlag. Men her vant altså et kulturpolitisk syn frem som likestilte oversettere med forfattere. Når utlånsenheten var bestemt, måtte det bestemmes hvilke bibliotek som skulle regnes med når man talte opp den beholdning det skulle betales vederlag for. Utgangspunktet var de bøker ved offentlige bibliotek som ble disponert til utlån, men loven ga hjemmel til at departementet nærmere kunne regulere hvilke bibliotek som skulle regnes med. Vederlag ble også gitt for annet enn bøker derfor har bibliotekvederlagsloven 2, 2.ledd hjemmel til at departementet kan bestemme hva som skal regnes som utlånsenhet for annet enn "bøker". Etter at bibliotekvederlagsloven 2 setter opp maskineriet, er det bare én variabel igjen å bestemme nem- 44 bibliotekforum 5 13
lig vederlagets størrelse. Her følger bibliotekvederlagsloven mønsteret i regelverksavtalen: Vederlagssatsen er gjenstand for forhandlinger; om disse ikke fører frem, går resultatet til megling (bibliotekvederlagsloven 3). Når forhandling eller megling er fullført, kommer da vederlaget til utbetaling. Etter bibliotekvederlagsloven 4 utbetales vederlaget til fond (med vedtekter godkjent av departementet). Midlene kan disponeres til fordel for individuelle opphavsmenn, eller til fordel for formål "som gjelder vedkommende gruppe opphavsmenn". Loven angir også at det til en enkelt opphavsmann ikke skal kunne ytes et vederlag på mer enn fire ganger folketrygdens grunnbeløp etter dagens satser (2013) utgjør taket ca 340 000 kr. Det er ikke noen enkelt rettighetshaver som er i nærheten av dette beløpet i dag, men grensen ble angitt fordi man særlig i Danmark hadde eksempel på forfattere av mange og tynne bøker som slik fikk så mange bind i bibliotek at det individuelt utbetalte vederlaget ble etter norsk vurdering urimelig høyt. De fire skjønnlitterære organisasjonene gjennomførte pilot-forhandlinger. I dag er det 25 forhandlingsberettigede organisasjoner som seg imellom oppnevner et forhandlingsutvalg ledet av en koordinator. Disse forhandlingene bestemmer hvor stort vederlag staten samlet skal yte. Seg imellom forhandler organisasjonene om fordelingen på de ulike fondene. Det har vært enighet om at 15% av vederlaget skal gå til ikke-litterære verk, og det er etter voldgift bestemt at av de 85% som går til litterære verk, går 60% til den skjønnlitterære siden mens 40% går til den faglitterære side. I bibliotekene er skjønn- og faglitteratur representert med omtrent like mange bind, skjevfordelingen er derfor delvis kulturpolitisk begrunnet. Det er da opp til organisasjonene å bestemme hvordan de ulike fondene skal disponere midlene. Det har tradisjonelt gått et skille mellom de som ønsker at det skal skje en fordeling til individuelle forfattere, og de som har ønsket å bruke midlene til beste for alle, bl a til stipendordninger og organisasjonsrelevante tiltak. I Den norske Forfatterforening kom det opp på årsmøtet i 1980, da advokat Trygve Lange-Nilsen på vegne av sin kone, Sissel Lange- Nilsen, krevde individuelt vederlag under henvisning til at opphavsretten var individuell. Til dette ble det svart at bibliotekvederlaget ikke var grunnet på opphavsretten, men på kulturpolitiske argumenter. Og fra 1982 blir det innen Den norske Forfatterforening først avsatt midler til felles bruk, og deretter fordeles resten på grunnlag av antallet titler den enkelte har i bibliotekenes samlinger. Den sterkeste representanten for at midlene skal brukes til felles beste, var Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (NFF), som bl a har et stipendprogram som viser svært gode resultater f eks var Jostein Gaarder Sofies verden (1991) resultatet av et stipend fra NFFs fond. Som nevnt hadde Danmark et bibliotekvederlag før Norge, og både Sverige og Danmark har betydelig større avsetninger fra staten. Danmark har en avsetning (2008) på 140 millioner DKK, for Sverige er det tilsvarende beløp 119,5 millioner SEK.. Mange andre land har lignende ordninger. Enkelte beregner vederlaget på bestand, som Norge (Australia, Canada, Danmark, Færøyene, Grønland og New Zealand), mens andre beregner det på utlån som f eks Sverige (og Estland, Frankrike, Island, Latvia, Litauen, Nederland, Slovenia, Storbritannia, Sverige, Tyskland, Østerrike, Israel). Senere har organisasjonen fått navnet Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU). Vederlag per utlånsenhet var 2011 2,0416 kr jfr Helge Sønneland "Bibliotekvederlaget", Dag Wiese Schartum og Anne Gunn B Bekken (red) Yulex 2008, Senter for rettsinformatikk, Avdeling for forvaltningsinformatikk, Oslo 2008:231. Enkelte organisasjoner har felles fond, derfor er det "bare" 16 fond midlene fordeles til. P 227/07: Det mystiske bibliotekvederlaget, 20.7.2007 [http://plinius.wordpress. com/2007/09/20/p-22707/]. I 1987 ble bibliotekvedelagsloven vedtatt. Kulturpolitikk, ikke opphavsrett Det er flere ganger fremhevet at bibliotekvederlaget er et kulturpolitisk virkemiddel, dette i motsetning til et vederlag som var opphavsrettslig begrunnet. Dette er noe langt mer enn en strid om ord. Den norske åndsverkloven bygger på Bernkonvensjonen fra 1896 (med en rekke endringer, de siste fra 1971). Denne administreres av World Intellectual Property Organization (WIPO) i Genève. World Trade Organization krever at medlemsland også er medlemmer av Bernkonvensjonen. I praksis er derfor alle land medlemmer av Bernkonvensjonen, og nasjonal lovgivning må overholde konvensjonens prinsipper. Ett av disse er kravet om nasjonal behandling (art 5(2)). Det innebærer at hvis ett land gir sine opphavsmenn visse opphavsrettslige fordeler, så skal de samme fordelene gis til alle opphavsmenn fra alle konvensjonens medlemsland, uansett om disse landene gir tilsvarende fordel til egne opphavsmenn. Skulle bibliotekvederlag bli ansett som opphavsrettslig, måtte altså vederlag ytes også til alle utenlandske forfattere som har bøker i norske bibliotek, på originalspråk eller som oversettelser. De økonomiske konsekvensene av dette ville blitt betydelige for å holde dagens vederlagsnivå måtte det bevilges en mye større sum; eller om vederlagsnivået ble beholdt, ville vederlaget til norske rettighetshavere skrumpe inn. Bibliotekvederlaget har derfor hele tiden vært utformet slik at Forts. neste side bibliotekforum 5 13 45
omtanke solidaritet samhold Fagforbundet for alle som jobber i bibliotek Fagforbundet: ivaretar bibliotekansattes faglige rettigheter krever rett til heltid har stipendordning for medlemmer vil grunnlovsfeste det offentliges ansvar for kultur Biblioteket skal: være et åpent og tilgjengelig møtested være en arena for kunnskap og kultur være en ressurs for skole og lokalsamfunn tilby digitale kunnskapsressurser Velkommen som medlem! Send SMS Fagforbundet medlem til 1980. La Fagforbundets dyktige tillitsvalgte ivareta rettighetene dine! Foto: Jan Lillehamre den enkelte opphavsmann ikke har en rett til vederlag, og at også andre særtrekk, som forfordelingen til skjønnlitterære forfattere, viser den kulturpolitiske begrunnelsen. Hvorvidt ordningen er kulturpolitisk eller opphavsrettslig er heller ikke noe det enkelte land kan bestemme, det må legges til grunn at EU- og EFTA-domstolene har kompetanse til å treffe avgjørelse om hvordan det enkelte vederlag er å anse. Som nevnt ovenfor ble opphavsretten konsumert ved utgivelse, slik at bibliotek fritt kan låne ut bøker uten samtykke av forfatter. I 1992 vedtok EU et direktiv som ga opphavsmenn større kontroll med utleie og utlån av eksemplar av deres verker i utgangspunktet ble dette del av opphavsmannens enerett. Dette direktivet endret kriteriet for konsumpsjon det ble nå verk som var solgt med rettighetshavers samtykke som ble omfattet av konsumpsjonen. For bibliotek spilte dette liten rolle, bøkene var stort sett akkvirert ved innkjøp, det gjaldt også den forholdsvis store andelen med bøker som ble kjøpt under innkjøpsordningene administrert av Kulturrådet. Større betydning hadde utvidelsen av eneretten til utlån utgangspunktet var at alt utlån til allmennheten måtte bygge på samtykke fra rettighetshaveren. Imidlertid innrømmet direktivet at man kunne ha offentlig utlån fra bibliotek under forutsetning "at least authors obtain a remuneration for such lending". Ved vedtakelsen av direktivet 1992, avga Kommisjonen en erklæring om at det danske bibliotekvederlaget tilfredsstilte direktivets krav. Men det oppsto ny usikkerhet om dette i 2002, og EU-domstolen slo fast at Belgia måtte innføre en vederlagsordning. Etter denne avgjørelsen ble det reist sak mot flere land, bl a Danmark og Sverige, med påstand om at ordningene var diskriminerende gjennom kravet om at bøkene skulle være skrevet på nasjonale språk. Som en konsekvens åpnet EØS-landenes overvåkingsorgan ESA sak overfor Norge og Island med tilsvarende påstand. Kommisjonen valgte å henlegge saken i desember 2007, og ESA fulgte etter i 2008. Disse siste avgjørelsene minner oss om at vi ikke lenger kan vurdere norske bibliotek eller ordninger innenfor våre egne rettslige eller kulturpolitiske rammer. Vi er del av et internasjonalt og regionalt kulturpolitisk felt hvor det vil skje en utvikling også av betydning for bibliotekvederlaget. KILDER Jfr Ole-Andreas Rognstad Opphavsrett, Universitetsforlaget, Oslo 2009:46. Helge Sønneland "Bibliotekvederlaget", Dag Wiese Schartum og Anne Gunn B Bekken (red) Yulex 2008, Senter for rettsinformatikk, Avdeling for forvaltningsinformatikk, Oslo 2008:236. Council Directive 92/100/EEC of 19 November 1992 on rental right and lending right and on certain rights related to copyright in the field of intellectual property, nå erstattet av Directive 2006/115/EC of the European Parliament and of the Council of 12 December 2006 on rental right and lending right and on certain rights related to copyright in the field of intellectual property (codified version) Det forekommer at bibliotek får gaver. Men disse bøkene er gjerne kjøpt av giveren, og konsumpsjon er altså allerede inntruffet. Jfr Council Directive 92/100/EEC of 19 November 1992 on rental right and lending right and on certain rights related to copyright in the field of intellectual property art 5(1). 46 bibliotekforum 5 13