DN Magasinet lørdag 5. April 2014 RUINERT En kjederøykende ordfører, seks straffedømte seismologer og milliarder av EU-kroner på avveie. Fem år etter jordskjelvet i italienske L Aquila er det bare rot i ruinene. foto: christopher olssøn
Reportasje ETTER- SKJELVET Jorden hadde knapt sluttet å riste i L Aquila før mafiaen rykket inn i byen. Så bevilget EU en halv milliard euro til gjenoppbyggingen. Dette er en historie om et raknet stykke Europa. TEKST OLE ØYVIND SAND HOLTH FOTO CHRISTOPHER OLSSØN Abruzzo, Italia This place is like somebody s memory of a town. And the memory is fading. Rust Cohle i «True Detective» De siste restene. Ledsaget av brannmannskaper redder drosjesjåføren Francesco Colaianni (til venstre) ut de viktigste eiendelene fra huset sitt, to dager etter at jordskjelvet har gruslagt hele den lille landsbyen Onna. Vi stoppet bare for å forhøre oss om veien, men den grovskårne mannen bak kassen påstår at det er ham vi skal møte. Lokalet ser ut til å være en databutikk av det vanstyrte slaget. Utenfor er det snart mørkt. Vi befinner oss i Coppito, en liten landsby i Abruzzo i Italia, på utkikk etter Giampaolo Giuliani, den omstridte labteknikeren som forsøkte å advare folk om jordskjelvet i regionen i 2009. Han leder oss inn i et siderom og ned en smal murtrapp til et digert, støvete kjellerlokale fylt av utgamle datamaskiner. Innerst ved veggen står en annen mann bøyd over en dreiebenk. Kjelleren ser ut som en blanding av sløydsal og tilholdssted for lyssky etterretningsvirksomhet. Giuliani tenner en røyk og forsikrer oss om at vi er kommet rett. Jeg føler en enorm sorg, bitterhet og sinne. Alle kunne vært reddet. Det er et åpent sår, noe jeg aldri kommer til å finne en kur for, sier han og plasserer foten på en stubbe. Folket er fortsatt traumatisert og fordrevet. Ingenting fungerer. Hele familier er ødelagt. Du kan se det i øynene til folk på gaten. Det er noe som ikke går an å viske ut.
Taxi driver. Francesco Colaianni bak rattet i en av de 19 drosjene som betjener det jordskjelvrammede området. Berlusconi-husene. Det var nok ikke alle de rundt 70.000 jordskjelvet i L Aquila i 2009 gjorde hjemløse som så humoren da statsminister Silvio Berlusconi ba dem «se på det som en campingtur». Natt til søndag er det fem år siden den bevrende jordskorpen tok 309 menneskeliv og ødela verdier estimert til 80 milliarder kroner. Mens turleder Berlusconi er dømt for skattesvik og siktet for korrupsjon, har mange av innbyggerne begynt å frykte at de midlertidige boligene utenfor byen er en camping de aldri kommer seg hjem fra. Militære kjøretøyer på tomgang vokter veiene inn til L Aquilas historiske sentrum, idyllisk plassert mellom snøkledde fjelltopper en drøy times kjøring nordøst for Roma. I de øde gatene innenfor er mange av husene fortsatt i samme forfatning som da de ble forlatt i panikk for fem år siden. En halvdrukket vinflaske på bordet. Ubetalte strømregninger i skuffen. Et sammenrast tak på baderomsgulvet. Enorme, innleide stillaser og provisoriske støtteanordninger holder byen fra å rase i hodet på en. På kveldene, når hamringen og skramlingen fra innsiden av husene forstummer og arbeiderne trekker hjemover gjennom de gjørmete brostensgatene, forvandles store deler av L Aquila til en spøkelsesby. De fleste av innbyggerne er nå spredd rundt i det de selv kaller Berlusconi-hus, hastverkspregede leilighetskomplekser reist i landlige områder rundt byen. Da de flyttet inn, ble alle møtt av en flaske champagne og en hilsen fra Silvio Berlusconi, som etter jordskjelvet gjorde L Aquila til et prestisjeprosjekt, blant annet ved å flytte G8-møtet i juni 2009 til den gruslagte middelalderbyen. Det er nærmest brakker. De er bygget med dårlige materialer og holder synlig dårlig standard. Samtidig har entreprenørene tjent enorme summer, sier den danske politikeren Søren Søndergaard. På oppdrag for Europaparlamentets budsjettkontrollutvalg har han laget en rapport om bruken av de 493,7 millioner euroene som ble mobilisert fra EUs solidaritetsfond i november 2009, den største summen fondet noensinne hadde bevilget. Søndergaard er nådeløs i sin dom og slo i et møte i budsjettkontrollutvalget i desember fast at kriteriene for støtten ikke er oppfylt for 70 prosent av beløpet, rundt 350 millioner euro, blant annet fordi pengene ble brukt til det han vurderer som permanente boliger til noen, Berlusconi-husene, i stedet for midlertidige boliger til flere. Berlusconi-husene har dessuten kostet 150 prosent av markedsverdi og er preget av «det rene byggesjusk, som enten skyldes kriminell baktanke eller en ufattelig udugelighet», ifølge Søndergaard, som levner liten tvil om hvilken vei pengene har tatt. Endel av dem har gått rett til mafiaen. Bygget for å rives. I stupmørket foran ham var det umulig å vite om trappen ned til første etasje fortsatt var der. Francesco Colaianni og kona Elisabetta tok seg prøvende og livredde ned til bakkeplan. Ytterdørene var ikke til å rikke. Det var først etter å ha kommet seg DET SOM HAR SKJEDD I L AQUILA, ER EN SKAMMENS BAUTA OVER BERLUSCONI-TIDEN Søren Søndergaard dansk EU-politiker Jordskjelvet i L Aquila 6. april 2009 klokken 03.32 ble Abruzza-regionen i Italia rammet av et jordskjelv som målte 5,9 på Richters skala. Episenteret var nær byen L Aquila, men også 50 landsbyer i området korsika sveits milano torino firenze Middelhavet l aquila roma abruzzo sardinia italia rundt ble rammet. 309 mennesker døde som følge av skjelvet, og rundt 1700 ble skadet. Mer enn 70.000 ble hjemløse. Det er blitt estimert at skjelvet ødela verdier til 80 milliarder kroner. østerrike napoli slovenia Adriaterhavet sicilia ungarn kroatia bosnia-herc. ut gjennom et lite vindu at de begynte å ane konturene av katastrofen. I gaten utenfor hadde alle husene rast sammen. Colaianni forteller dette tråkkende rundt mellom løvetannbladene i det som en gang var kjøkkenet. Vi står ute på et jorde i Onna, det mest maltrakterte av de 55 småstedene som ble rammet, en liten jordbrukslandsby i sten mellom togsporet og elven. 40 av landsbyens drøyt 300 innbyggere døde, blant dem Colaiannis tante og to små nevøer. Den spinkle drosjesjåføren pirker litt i den halve murveggen som er alt som står igjen av det treetasjes huset han og kona reddet seg ut av. Over ham svinger en blågrå heisekran. De er i gang med å bygge opp kirken med midler donert fra Tyskland, en slags godtgjørelse for massakren som fant sted her 11. juni 1944, da 17 av landsbyens beboere ble drept av tyskerne i en represalieaksjon. En av dem var Colaiannis bestefar. De første fem månedene etter skjelvet bodde ekteparet i telt. I september 2009 fikk de flytte inn i ett av 83 midlertidige hus, såkalte MAP-hus, bygget for å rives. Byggefeltet ligner en billig og kokvasket imitasjon av en amerikansk forstad, med brede, asfalterte gater og enkle, trekkfulle hus. Colaianni har selv måttet tette sitt med silikon. En rapport konkluderer med at de er farlige og helseskadelige, dessuten er de trange, særlig etter at han og kona fikk en datter. På et jordstykke familien eier like bortenfor, er han snart ferdig med byggingen av et eget, solid murhus. Han må betale selv, spredningen av folk rundt i hele periferien uten tilgang til forretninger eller kollektivtilbud har i det minste vært bra for drosjebusinessen, men byggetillatelsen er bare midlertidig. Han vet ennå ikke om han får lov til å la huset stå hvis situasjonen noengang vender tilbake til den normale. Det er en sjanse han er villig til å ta. Jeg kan ikke sitte og vente på at de skal gi meg et nytt hus. Vi vet ennå ikke om Onna noensinne kommer til å bli bygget opp igjen, sier Colaianni. Ministerfarse. Jorden hadde knapt ligget stille lenge nok til å begrave de døde da det begynte å komme rapporter om at mafiaen gjorde inntog, som bakterier til et åpent sår, for å profittere på katastrofen. Ti dager etter skjelvet uttalte sjefen i den italienske antimafiakommisjonen at han ville sette ned en ekspertgruppe for å hindre at bevilgningene til gjenoppbyggingen havnet i klørne på organiserte kriminelle. «Dette er risikoen med gjenoppbygging. Når de som besiktiger overdriver omfanget av skadene, blir summene større, og kontraktørene begynner å lete etter underkontraktører, sementleverandører og bulldosere. Dessverre pleier disse prosessene å tiltrekke seg avantgarden av den italienske bygningsbransjens underentreprenører: mafiaklanene,» skrev «Gomorra»-forfatteren Roberto Saviano snaut to uker etter skjelvet. Under et år etterpå uttalte en annen representant for antimafiakommisjonen at L Aquila var blitt «et av de største problemene på nasjonalt plan» når det gjaldt bekjempelsen av organisert kriminalitet. Mister troen. Religiøse gjenstander ligger knust i ruinene etter skjelvet. Byggherren. Fem år etter skjelvet er Colaianni snart ferdig med byggingen av et nytt hus til seg og familien. Han håper de får lov til å beholde det.
1 3 2 4 (1) Brakkebyen. De fleste av innbyggerne i L Aquila bor nå i det de kaller Berlusconihus, i utkantene av byen. Bygningene har fått kritikk for å være i elendig skikk. (2) Mørklagt. Uten gatelys står husene som skal rives fortsatt slik de ble forlatt. På kveldene forvandles L Aquila sentrum til et dystert og urovekkende sted. (3) Stillasleie. Stillasene som holder sammen bygningene i sentrum, er innleide og kostbare. (4) Festen er over. Beboerne i dette huset fikk aldri ryddet opp etter bursdagsselskapet for fem fødselsdager siden.
Varsleren. Giampaolo Giuliani skrek opp om et forestående skjelv i 2009. Han ble anmeldt, gitt munnkurv og venter fortsatt på at noen skal be om unnskyldning. Ialt er det blitt brukt 920 millioner euro til gjenoppbygning. Av dem kom 493,7 millioner fra EUs solidaritetsfond. 426 millioner kom fra den italienske staten. Europakommisjonen har funnet ut at det knytter seg uregelmessigheter til anbudsprosedyren for en tredjedel av alle de pengene som ble anvendt. De ville ikke kunne bevilges etter normal EU-prosedyre, sier Søren Søndergaard. Dansken, som er uttalt EU-motstander og medlem av det danske trotskistpartiet Socialistisk Arbeiderparti, spør seg nå om det har vært planen hele tiden at byen ikke skulle bygges opp på kort sikt. Motivasjonen kan ha vært å fjerne de opprinnelige innbyggere fra byen. Hvis de holdes unna i mange nok år, dør mange av de eldre, andre flytter. Og så kan man gjenoppbygge byen som et resort- og turistområde med en helt ny beboersammensetning man kan tjene enorme summer på, sier Søndergaard. Han var ferdig med sitt engasjement i Europaparlamentet i februar. Torsdag denne uken ble den endelige rapporten lagt frem for Europaparlamentet, en rapport Søndergaard mener er «bløtere i formuleringen» enn hans opprinnelige utkast. Man aksepterer og lukker øynene for svindel, sier Søndergaard. Det som har skjedd i L Aquila, er en skammens bauta over Berlusconi-tiden i Italia. Ulvejakten. Det er lite ved Massimo Cialente som vitner om at han forlot ordførerstolen i vanære for to måneder siden, minst av alt det faktum at han sitter godt nedsunket i den for øyeblikket. Askebegeret som står på det digre skrivebordet foran ham, fylles i et forrykende tempo av Marlboro-sneiper, mens han forsøker å forklare at gjenoppbygningen av L Aquila for øyeblikket er rask, kostnadseffektiv og transparent. Startperioden var veldig dyr og veldig treg. Det var 80.000 flyktninger her. Ikke et hundehus sto oppreist, sier Cialente. Han sitter selv innenfor to grelle forværelser i et midlertidig og goldt rådhus, der kommuneadministrasjonen har holdt til siden skjelvet. De første tre årene var lokalpolitikerne mer eller mindre tilsidesatt i gjenoppbyggingsprosessen. Alt ble styrt fra Roma. Det var masse feil, masse rot. Et fullstendig vanstyre. Først i september 2012 tok de lokale myndighetene over. Siden har oppbygningen vært en suksess, mener Cialente. Det var ikke den generelle oppfatningen i januar, da Cialente trakk seg med umiddelbar virkning etter at åtte personer tilknyttet kommunen, blant dem varaordføreren, ble satt under etterforskning for å ha mottatt tilsammen to millioner euro i bestikkelser fra selskaper som kjempet om kontrakter i forbindelse med gjenoppbygningen av byen. Cialente sa han følte seg forrådt, at han ikke lenger hadde noen tillit. Ti dager senere, 22. januar, angret han seg og trakk tilbake oppsigelsen. HVIS JEG FÅR PENGER, KAN ALT VÆRE TILBAKE I STAND OM TRE ÅR. MED ET LÅN PÅ FIRE MILLIARDER EURO ER JEG I MÅL Massimo Cialente ordfører i L Aquila Rektoren. Eugenio Coccia ved Gran Sasso Science Institute drømmer om at L Aquila skal gjenoppstå som en kunnskapsby. Jeg gikk av i håp om å starte en ulvejakt, få hundene til å løpe etter meg, slik at byen ble reddet. I stedet ble alt bare verre. Da byen ba meg komme tilbake, gjorde jeg det, sier Cialente. Det skal i løpet av tiden vi tilbringer i L Aquila vise seg vanskelig å finne noen som har særlig mye negativt å si om ordføreren. Han er glad i å gå på bar, hevdes det. Han er kanskje en smule naiv. De fleste synes likevel å enes om at han er en karismatisk type som bare har fått tildelt en jævlig dårlig hånd. Slik det ligger an nå, går kommunen tom for penger i juni. Da kan byggingen stoppe fullstendig opp. Jeg har en plan, sier Cialente. Hvis jeg får penger, kan alt være tilbake i stand om tre år. Det er min misjon. Med et lån på fire milliarder euro er jeg i mål. Planen skal snart presenteres for EU. Jeg var selv kandidat til Europakommisjonen, men nå er jeg diskreditert og kommer ikke til å forlate denne byen. Han har reist seg, står ute på gulvet. Det er min misjon! Jorden skal bevre. Det er i fagkretser ansett som umulig å forutsi et jordskjelv, men det var heller ingen som hadde forutsett dommen mot de seks seismologene og en tidligere statsansatt som i oktober 2012 ble kjent skyldig i uaktsomt drap etter jordskjelvet i L Aquila. Som medlemmer av en nasjonal kommisjon for risikoforebygging, ble de dømt til seks års fengsel for å offentlig ha nedtonet risikoen og beroliget folk i dagene før katastrofen. Få fulgte rettsprosessen med like stor interesse som Giampaolo Giuliani, en pensjonert tekniker fra Gran Sasso-laboratoriet i fjellene utenfor byen, Abruzzoregionens vitenskapelige stolthet og verdens største i sitt slag. På 2000-tallet hadde Giuliani også bygget opp sitt eget private laboratorium i kjelleren under datterens databutikk, der han på hobbybasis forsket på en lite anerkjent metode for å forutse jordskjelv ved å måle utslipp av radongass. Vitenskapen kjenner ikke ordet umulig. Det skal ikke være en del av ordforrådet, sier han og viser frem en boks av bly som står på kjellergulvet. Blyboksen er hans hjemmelagde, 700 kilo tunge radonmeter. I slutten av mars 2009 begynte Giuliani å se uvanlig høye forekomster og ringte rundt for å advare ordførerne i området om et nært forestående skjelv. Det var mange små skjelv i denne perioden, men av frykt for at meldingene hans skulle skape panikk, ga risikovurderingsgruppen Giuliani munnkurv og tilbakeviste det han sa. Folk var redde. Kommunen arrangerte et møte for å roe folk ned, de sa at det ikke var noe å frykte, forteller drosjesjåføren Francesco Colaianni. Kvelden før jordskjelvet sier Guiliani at han ringte rundt og advarte venner og kjente mot at noe stort var nært forestående. Han hevder at 350 mennesker sov ute eller i bilene sine den natten på grunn av hans advarsler. Mediene ble brukt for å spre andre resultater, og de som hørte på, møtte døden, sier han. De syv som ble dømt, har anket saken. Dommen har også skapt spetakkel i fagmiljøer, der man frykter at den vil skape en presedens og føre til at vitenskapsfolk ikke tør dele funnene sine av frykt for rettslige følger. 5000 vitenskapsmenn har signert et åpent brev til president Giorgio Napolitano for å uttrykke sin støtte til de anklagede. Giampaolo Giuliani har ennå ikke hørt fra noen. På spørsmål om han har fått noen unnskyldning, begynner han bare å le høyt. Også mannen borte ved dreiebenken må stoppe opp et øyeblikk for å slå seg på lårene. Likevel er Giuliani optimist, han er blitt invitert til å snakke på konferanser, har merket en økt interesse den siste tiden og tror at telefonen begynner å ringe dersom de seks seismologene også skulle bli kjent skyldige i høyesterett. De drepte 309 mennesker den natten, sier han stille. Kunnskapsbyen. En katastrofe er også en mulighet til å gjøre noe nytt. Eugenio Coccia er direktør ved Gran Sasso Science Institute, som åpnet dørene for sine første 36 doktorgradsstipendiater i oktober 2013, med støtte fra OECD, som en direkte konsekvens av jordskjelvet i 2009. På den tiden var Coccia øverste sjef på Gran Sasso-laboratoriet. I ukene etterpå, da de huset hjemløse studenter i laboratoriet, satte han seg ned sammen med kollegaer Et lite stykke Italia. L Aquila, en by med 70.000 innbyggere i fjellene nordøst for Roma, har vært rammet av jordskjelv med omtrent 300 års mellomrom. Godstolen. Massimo Cialente trakk seg som ordfører i januar, men ombestemte seg etter ti dager. Nå sier han at byen skal stå som ny innen tre år.
DU KAN STUDERE URBANT FORFALL PÅ MORGENEN OG FAKTISK GÅ RUNDT I EN EKTE SPØKELSESBY PÅ KVELDEN Pietro Verga doktorgradsstipendiat fra universitetet for å finne en plan for å unngå at L Aquila skulle miste posisjonen som studentby. Jeg følte en forpliktelse etter å ha gjennomlevd den perioden. Det var som en krig; du finner energi du ikke visste at du hadde, en trang til å hjelpe. Denne skolen er et resultat av det, sier Coccia. Selv befant han seg i Roma da bakken slo seg vrang. Selv der ristet det. Da han noen uker senere, ledsaget av brannmennene som hjalp folk å redde ut de viktigste eiendelene sine, fikk komme inn i sitt eget hjem, så han at taket på soverommet hadde rast ned i sengen. Det var en del av motivasjonen. Jeg føler at jeg overlevde for å gjøre noe, sier Coccia. Min drøm er at L Aquila skal gjenoppstå som en kunnskapsby. Salmer fra kjøkkenet. Cora Fontana har sneket seg inn i et av husene i L Aquila som står urørt etter jordskjelvet. Hun er doktorgradsstipendiat i urbane studier ved Gran Sasso-instituttet og har fått mersmak på å utforske byens «røde sone». Pompeii 2.0. Da Pietro Verga kom for å begynne på doktorgradsprosjektet sitt ifjor høst, opplevde han det som å komme til en krigssone. På en måte er det fint. Du kan studere urbant forfall på morgenen og faktisk gå rundt i en ekte spøkelsesby på kvelden, sier Verga. Han står på taket av instituttet, en murbygning fra Mussolini-tiden som sto fjellstøtt gjennom skjelvet, og kikker ut over byen sammen med to medstipendiater i urbane studier, én av instituttets fire avdelinger. De tilsammen 36 studentene ble valgt ut blant flere enn 500 søkere. Det er det mest interessante du kan gjøre i denne byen, sier Cora Fontana. På kveldene hender det at hun sniker seg inn i den forbudte «røde sonen» og går inn i husene som står tomme og forlatte, som «en blanding av Pompeii og Berlin». Det er ikke så mye annet å finne på. Studentene angrer likevel ikke på at de flyttet til L Aquila. Når du er inne på denne skolen, føles det ikke som man er i Italia, sier Cora Fontana. Det er det beste skussmålet hun kan gi. ole.oyvind.holth@dn.no