FOKUS PÅ VERDIER I IDRETTEN Som en del av forberedelsene til verdiseminaret som skal avholdes i NM uka på Jessheim 20.-24. august ønsker vi å rette oppmerksomheten mot 10 punkter som utgangspunkt for en diskusjon som vi som idrettsledere nå er nødt til å dra i gang. IDRETTENS LEGITIMITET I SAMFUNNET. Den organiserte idrettens legitimitet i det norske samfunnet er klubben og laget, en demokratisk åpen medlemsorganisasjon. Fellesverdiene våre er Helse Ærlighet Fellesskap Glede
Kanskje vi bør fokusere enda sterkere på disse fellesverdiene? Dette blir den grunnleggende diskusjonen. Holder vi fast på verdigrunnlaget vårt? Etterlever vi de viktige verdiene i daglig drift av idrettslagene? IDRETTENS SAMSPILL MED ANDRE SAMFUNNSAKTØRER. Den organiserte idretten er en del av et åpent samfunn, og vier avhengige av- og må forholde oss til en rekke private og offentlige aktører i samfunnet. En prinsipiell diskusjon om retningslinjer for samarbeid mellom frivillig, offentlig og privat sektor er helt nødvendig å ta. Vi starter med å drøfte de enkelte «parters» ansvar og funksjon. Samspillet bør reguleres gjennom samarbeidsavtaler. Utgangspunktet er: Idretten er en autonom frivillig medlemsorganisasjon som har som formål å drive idrett. Idretten har f.eks. IKKE noe formelt ansvar for det helsefremmende arbeidet i samfunnet. Men det er sunt for helsa å drive idrett. Det samme gjelder anlegg. Det offentlige har ansvaret for at det er idrettsanlegg tilgjengelig, men idretten bidrar til fellesskapet med egne anlegg. Det offentlige har en rekke lovpålagte oppgaver blant annet å legge til rette for det helsefremmende arbeidet i kommunene. Det offentlige har også ansvaret for at det er tilgjengelige aktivitetsanlegg for idrett og annen fysisk aktivitet for befolkningen. Private aktører er avgjørende samarbeidspartnere for idretten. De har sine egne målsettinger som regel blant annet å tjene penger. De har ingen rettigheter i idretten utover dem de erverver seg/kjøper gjennom samarbeidsavtaler. Denne ansvars- og rollefordelingen mellom de tre nevnte hovedgrupperingene er det viktig å diskutere og ha et forhold til.. Den tradisjonelle idrettsorganisasjonen er under press fra mange kanter. Private aktører starter arrangement og private aktører «kjøper» fotballklubber og finansierer utøvere som bryter med landslagene. Det er viktig at idretten og definerer sin posisjon, tar sitt ansvar og forsvarer sine rettigheter. Å forsvare sine rettigheter kan koste. Er man villig til å sette utøvere ut av landslaget hvis de bryter med fellesskapet? Er man villig til å utestenge utøvere som stiller i konkurranser som arrangeres av private arrangører? En ting er sikkert: Idretten er avhengig av gode samarbeidsavtaler med både det offentlige og private aktører.
IDRETTENS OPPGAVER. Med utgangspunkt i de første punktene må idretten definere sine oppgaver. Dette blir en vid og omfattende diskusjon, og det kan være greit å strukturere debatten omkring fem hovedområder: Barneidrett Ungdomsidrett Konkurranseidrett Toppidrett Idretten som samarbeidspartner for det offentlige og for private aktører på områder hvor idretten har spisskompetanse Idrettens sosiale betydning kan ikke verdsettes høyt nok! Vidar Bøes arbeid med vanskeligstilte ungdommer med idrett som virkemiddel er et eksempel. Tilrettelagt idrettsaktivitet for mennesker med spesielle behov er et annet eksempel. Idretten har store muligheter til å bidra på mange områder, men ser samfunnet den innsatsen idrettsorganisasjonene gjør? Dette spørsmålet bør diskuteres på alle organisasjonsnivåer i idretten. I disse diskusjonene om idrettens oppgaver tar vi utgangspunkt i idrettsorganisasjon slik den er bygd opp over 153 år med klubben som det sentrale organisasjonsleddet. De viktige diskusjonene om oppgaver, ansvar og framtid må gjennomføres i det viktigste organisasjonsleddet, nemlig i klubben eller i samlinger med flere klubber BARNEIDRETTEN. Barneidretten har utviklet seg voldsomt. Det vi forbinder med barneidrett i dag, er idrett for barn opp til 12 år. For 30 40 år siden fantes det knapt idrettskonkurranser for denne aldersgruppen. Den fysiske aktiviteten foregikk gjennom lek og egenorganisert aktivitet i lokalsamfunnet. I tillegg stilte samfunnet større krav til barn i dagliglivet blant annet ved at mange flere måtte gå og sykle på skolen. Barneidretten er i det alt vesentlige foreldredrevet, og barneidretten er kanskje samfunnets viktigste sosiale aktivitet. Ikke innenfor noen annen del av samfunnet etableres flere kontaktpunkter i lokalsamfunnet. Man treffer naboen på en ny arena og relasjonene mellom de voksne som møtes gjennom barneidretten varer langt utover perioden med barn i samme idrettsgruppe. Diskusjoner om barneidretten har ikke nødvendigvis noen gitte konklusjoner, men det er viktig at vi tar diskusjonene og har et bevisst forhold til hvordan vi ønsker den, f.eks. balansen mellom «allsidige idrettskoler» og konkurranseidrett? barneidrettens betydning for en videre idrettskarriere? tidlig spesialisering og topping av lag i både lagidrett og individuell idrett? Bør idretten ha avtale med det offentlige om å tilrettelegge for barn som sliter sosialt? Og for barn med spesielle behov? Dugnadsjobbing som fellestiltak for alle foreldre kontra muligheten til å kjøpe seg fri fra dugnad hvis man har råd til det Klubbenes betydning for god barneidrett
UNGDOMSIDRETTEN. Barneidretten driver man sammen med klassekameraten eller naboen. I ungdomsidretten (13 19 år) går man over til miljøer hvor det er den idrettslige interessen som blir en viktigere og viktigere del av det sosiale fellesskapet, for de som driver idrett videre. Ofte er det slik at bestekameraten fra barndommen har helt andre idrettslige evner og interesser. Den største dokumenterte frafallsgrunn i ungdomsidretten er at kameraten har sluttet på grunn av andre interesser. Dette er en stor utfordring! Ungdomstiden er den alderen hvor man MÅ drive idrett hvis man skal satse på -og oppnå gode resultater i konkurranseidrett. Sett fra samfunnets side er ungdomstiden den alderen da idretten og andre fritidsinteresser er viktig for å unngå andre «farer» i samfunnet. Idrettsaktivitet fører også ofte til valg av sunt kosthold og sunn livsstil. Generelt er samfunnet SVÆRT interessert i at de frivillige organisasjonene driver godt arbeid for ungdom, men legger samfunnet til rette for slik satsing? Diskusjonene vi må ta, er blant annet Er ungdomsidretten en for stor utfordring for den frivillige breddeidretten? Skal idretten nærme seg det musikken har gjort; nemlig tatt konsekvensen av at det er nødvendig å ha profesjonelle, lønnede instruktører? Betalte trenere? Vil betalte trenere gjøre det lettere å skaffe frivillige til å gjøre andre jobber? Må vi ha en organisasjon med «overbyggingsklubber» som kan ta seg av særskilte oppgaver? Er det mulig å påvirke samfunnet til å forstå at AKTIVITEN i ungdomsalderen må ha langt større grad av offentlig finansiering? Sett i et stort perspektiv er diskusjonene om ungdomsidretten den viktigste debatten idretten bør ta i 2014. KONKURRANSEIDRETTEN. I mange idretter (både individuelle og lagidretter) har nivået i konkurranseidretten f.eks. i friidretten) blitt betydelig lavere i løpet av de seineste 30 årene. Både deltakerantallet og resultatnivået, f.eks. gjennomsnittet for de 10 beste i hver øvelse har hatt negativ utvikling. En hovedårsak til den negative utviklingen antas å være treningsmiljøene i klubbene delvis har blitt delvis borte. Dette henger igjen sammen med flere forhold som bør debatteres De aller beste forsvinner over i toppidrettssatsning i forbundene Mange går over i private team sportsforretninger treningssentra sponsede lag. Ungdom prioriterer av ulike årsaker andre aktiviteter. Hvorfor den modellen som man har i f.eks. i Ull Kisa mellomdistanse med -noen på internasjonalt toppnivå 1.46 på 800, - noen på 1.50, - noen på 1.55, - noen 2.00 osv. blir stadig sjeldnere og sjeldnere.
Hva er løsningen for å få flere til å drive konkurranseidrett på et høyere nivå? Ingen ting? Danne overbyggingsklubber? Høyere prioritering av konkurranseidrettsarbeid i klubbene? TOPPIDRETTEN. Toppidrett er blitt et profesjonelt yrke for flertallet av både utøvere og støtteapparat. Dette er et faktum. Slik vil det nok være også i framtiden. Vi ønsker ikke å diskutere forholdet mellom Olympiatoppen og særforbundene. De seineste 25 årene har vist at dette er et avgjørende samspill for at Norge skal beholde posisjonen som toppidrettsnasjon. Hvilken rolle skal klubbene spille i toppidrettsammenheng? Skal klubbene avfinne seg med å være «oppdrettere»? Skal klubbene beholde noen rettigheter til «sine» topputøvere? Hvordan kan vi påvirke topputøvere til å stimulere aktiviteten i sin klubb selv når de er på toppnivå? Hvordan skal klubben få betalt for sine utøvere økonomisk slik at de kan bygge opp neste generasjon? Hvordan kan vi greie å få toppidretten som vi alle er så opptatt av, integrert i klubbene og på den måten få stimulert frivilligheten i klubbene. Hvordan skal vi på klubbplan stille oss til de store arrangementene som f.eks. OL, VM, EM og andre store internasjonale arrangement som er en absolutt forutsetning for toppidrett og allmenn oppmerksomhet om idrett? SAMARBEID MELLOM NORSK IDRETT OG ANDRE SAMFUNNSINTERESSER OM AKTIVITETER. Utover de debatt-temaene som er nevnt ovenfor og som idretten i all hovedsak må ta opp internt, er det samfunnsmessige behovet for samarbeid mellom idretten og både det offentlige og private aktører åpenbart. Idretten har anlegg og stor kompetanse på aktiviteter, trening og arrangementer. Og idretten trenger penger. Da må det vel være fornuftig at idretten tilrettelegger aktiviteter basert på samarbeidsavtaler og tjener penger på det i stedet for å selge lodd og hogge juletrær. Det bør gjennomføres en idedugnad om dette. Det er mange muligheter til samarbeidsavtaler med det offentlige innenfor skoler, arbeidsplasser og befolkningen og generelt folkehelsearbeid. På samme måte er det
muligheter til samarbeid med det private både som operatører (treningssentra på ulike nivå) og på arbeidsplassen (stimulans til aktivitet blant ansatte) Videre er det store muligheter til samarbeid med bedrifter som selger produkter til dette markedet. Det kan gjelde frukt, grønt og andre kostprodukter og det kan gjelde utstyr som sko, treningsutstyr og lignende. Dette er et spennende utviklingsområde for idretten, og det bør legges opp til diskusjoner om praktisk gjennomførbare tiltak. Ullensaker Idrettsråd har startet en prosess her som kan videreutvikles. Dette blir samtidig en diskusjon om idrettsrådenes plass i norsk idrett. ANNLEGG. Tradisjonelt har en av idrettsorganisasjonens store oppgaver vært å bygge og vedlikeholde anlegg. Anlegg er avgjørende for idrettslig aktivitet. Etter hvert som det stadig blir større kamp om ungdommenes fritid, stiger disse kravene. Det offentlige stiller stadig større tekniske krav og kostnadene stiger. Idrettslagene vil opplagt eie anlegg også i framtiden, men vi tror med dagens prisnivå, krav til anlegg og spillemiddelordning vil dette blir uhåndterlig for flertallet av idrettslagene. Etter vår vurdering er det ingen annen vei ut av dette enn at man får en helt annen finansieringsform og det er bare det offentlig som kan ta denne «jobben». Når spillemidlene utgjør 10 30 % av totalkostnadene, er det ikke like bra at det offentlige tar hele regningen og at spillemidlene brukes til aktivitet f.eks. blant ungdom? Debatten om framtidens idrettsanlegg er viktig, og det er sterkt behov for mange gode innspill og forslag. DOPING OG ANDRE ETIKKSPØRSMÅL. Dette dokumentet ble innledet med fokus på verdier, og grunnverdiene skal skinne gjennom i alle deler av idrettsorganisasjonenes virksomhet. Verdispørsmålene får enda sterkere fokus rundt alt som dreier seg om toppidrett. Etter hvert som våre toppidrettsutøvere blir mer og mer profesjonelle, stilles det stadig større etiske krav til utøverne. Dette viser seg på mange områder, men først og fremst i forhold til doping. Dessverre har det vist seg at doping i idretten dreier seg om mye mer enn toppidrett. Økende fokus på kropp og trening gjør at det tas «snarveier» for å oppnå resultater også innenfor ungdomsidrettsmiljøene og i mosjonsidretten. Diskusjon om doping i idretten har mange fasetter. ALLE nordmenn er opptatt av at vi skal ha en hundre prosent ren og dopingfri idrett. Like fullt er vi klar over-, og må ta konsekvensen av, at det stadig eksperimenteres med medikamenter og metoder som på en unaturlig og som regel ulovlig måte skal gjøre veien til gode prestasjoner kortere.
Som idrettsledere må vi kontinuerlig stille oss spørsmål om hva vi kan gjøre på klubbplan og i forhold til foreldre og andre involverte for å bidra til at alle medlemmene våre utvikler sunne holdninger og er bevisste i forhold til dopingfaren. Dopingdebatten er vanskelig, men likevel må den tas på alle nivåer i idretten. Hvordan får vi i gang dopingdebatten? Hvilket ansvar har idrettslaget for å forebygge mot doping blant medlemmene? Vil toppidretten overleve hvis vi ikke får bukt med dopingproblemene? Står straffenivået i dopingsaker i et rimelig forhold til generelt straffenivå i Norge? Kjenner vi som idrettsledere regelverket godt nok til å kunne uttale oss om straffereaksjoner, rettsikkerhet og andre forhold? Hva gjør vi når en utøver eller et lag åpenbart prioriterer egen økonomi høyere enn fellesskapets organisering og kjøreregler? Hvordan forholder vi oss hvis «Samvirkelaget» vil ta kontroll over enkeltutøvere som er medlemmer hos oss? Har problemet med kampfiksing kommet så langt i Norge at vi må ta forholdsregler? Er det greit for idrettsledere på grasrota at internasjonal toppidrett styres av IOC-ledere med mer fokus på egen posisjon og privilegier enn på global og nasjonal utvikling av idretten? Her begrenser vi oss til disse tre verdi/etikkområdene, men denne listen kan gjøres så lang vi vil. Det viktigste er at verdi- og etikkdebattene blir tatt umiddelbart HVER gang vi oppdager at noe ved idretten vår er i ferd med å nærme seg en gråsone. ROMERIKSLØFTET er initiativtaker til verdidebatten i Akershus i forkant av- og under NM i friidrett 2014. Dette notatet har blitt utarbeidet i regi av ROMERIKSLØFTET og vil danne grunnlag for debattmøtene 10. juni og i NM-uka 20.-24. august 2014. Runar Bålsrud Leder for interimstyret for Romeriksløftet Ordfører i Hurdal kommune