Det var en gang... fotografier fra Lenvik. bind II. Å glemme sine forfedre er å være en bekk uten kilde, et tre uten rot.

Det var en gang... fotografier fra Lenvik bind II Å glemme sine forfedre er å være en bekk uten kilde, et tre uten rot.

Det var en gang... fotografier fra Lenvik bind II Redaksjon og tekster KÅRE RAUØ INGEBRIGT PEDERSEN PEDER PETTERSEN UTGITT AV LENVIK BYGDEMUSEUM 1987

LAY-OUT: INGEBRIGT PEDERSEN SATS, REPRO, TRYKK: A/S GRAFISK NORD, FINNSNES INNBINDING: JULIUS MASKE A/S SRIFT: OPTIMA PAPIR: 130 GRS MACOPRINT MATT LENVIK BYGDEMUSEUM, FINNSNES 1987 ISBN 82-90669-00-3 (KPL.) ISBN 82-90669-03-8 (KPL.)

Forord Til glede for mange og forargelse for få (?), er vi herigjen med et nytt bind i vår serie «Det var en gang... Også med dette bind av «ier fra Lenvik» vil vi søke en dialog med vårt publikum. Reaksjonene på første bind kom i form av større interesse for det vi driver med i museet og med en slags erkjennelse på at «de der karan på museet» er nå ikke så verst allikevel. Det synes som om folk flest har ment at dette tiltaket var prisverdig. Andre har ristet på hodet over våre sleivspark, og vært litt såre i de tilfeller vi har «bommet» på opplysninger til noen bilder. Dette forstår vi godt, og vi har prøvd å ta oss selv i nakkeskinnet og ristet kraftig. Forhåpentligvis har dette ført til at ting er falt på rett plass. Rettelser til bind 1 er tatt inn bakerst i boka. Den reaksjon som skulle gi seg utslag i at hele opplaget på tretusen eksemplarer skulle «rives» bort i løpet av kort tid, kom ikke! Vi solgte halvparten til jul, og selger sakte videre på restopplaget. Måtte vårt ønske om at den boka du nå holder i hendene dine skal selge som «varmt winerbrød på Fiskerheimen i Kabelvåg», slå til! Det vil i så fall gi oss økonomisk mulighet til å bygge videre ut museumstiltakene i Lenvik. Tekstene til bildene er denne gang skrevet av Peder Pettersen, Ingebrigt Pedersen og undertegnede. Jan Steinar Jensen har gjennom nitidig leting i kirkebøker, folketellinger m.m., skaffet oss opplysninger til bildene. Det er fortsatt vår eminente fotograf Ernst Lind som tildels med rennende, overanstrengte øyne har arbeidet med bildematerialet. Vårt lille kulturelle måltid er herved servert. Velbekomme! Bjorelvnes, 13. juli 1987. Kåre Rauø

Lenvik - jordbruk og fiskeri i gammel tid Jordbruk og fiskeri har fra gammelt av vært det ervervsmessige grunnlag i lenvikfolkets økonomi. Sammen med fangst, reindrift og handelsvirksomhet har de dannet basis for bosetningn i et geografisk område langt nord mot polen. På disse fem næringselementer ble vårt økonomiske, sosiale og politiske utvikling bygd. Fra denne basis har et folks totale historie vokst fram. Jordbruket Nyere forskning av forhistoria tyder på at de eldste mennesker som nyttiggjorde seg ressursene i det området som i dag rammes inn av kommunegrensene, både hadde kunnskap om fehold og åkerdyrking. Innføringa av jordbruk som en del av næringsgrunnlaget i en økonomi basert på jakt, fangst og fiske, blir gjerne kalt den neolitiske revolusjon. Kunnskap om tamdyrhold ser i nordnorsk sammenheng ut til å være utbredt allerede for fem til seks tusen år siden. Visse arkeologiske steinalderfunn fra Lenvik blir satt i forbindelse med en kultur som i tillegg til husdyrhold også kjente til åkerdyrkning. Imidlertid mangler vi pollenanalytisk materiale til å fastslå om dette var en kjennsgjerning i yngre steinalder. Vi må med alle forbehold kunne anta at tamdyrholdet gav en betydelig større andel av næringstilfanget enn åkerbruket. Og slik har det vært opp til nyere tid. Selv om de vekstfremmede faktorer har svingt i takt med klimaendringer og økt kunnskap, må en kunne si at området ikke hadde de beste forutsetninger for åkerbruk. Man må tvertom si at Lenvik med et førmekanisert jordbruk, lå på grensen til det mulige. Gjennom den nordnorske høvdingen Ottars beretning, får vi et lite innblikk i jordbruket på en nordnorsk storgård før år 900. Ottar fortalte bl.a. at han eide 20 kyr, 20 sauer og 20 griser og at «det lille han pløyde, pløyde han med hester». Jordbrukets tilstedeværelse på 13/1400-tallet kommer bl.a. til uttrykk i den såkalte Trondenes jordebok. Denne er en opplisting av garder eller gårdparter som lokale eller sentrale kirker eide. Bonden var ikke selveier, men leide jord hos jordeieren. Den årlige leia, landskylda, betalte han i et jordbruksprodukt. Enheten ble kalt spann eller pund smør. Etterhvert som salg av tørrfisk fikk økonomisk betydning, ble betalingsenheten vog, pund eller merker fisk. Kunnskapen om åkerbruk slik den hadde akkumulert seg hos nordlendingene over flere tusenår, synes å ha blitt neglisjert etter at tørrfisken i middelaldern ble en handelsvare. Generasjoners erfaring tilsa at avkastninga fra åkerbruket var et uvisst næringsemne å satse på. Da var det klokere utnyttelse av det arbeidspontensiale familien rådde over å rette dette mot fiske og husdyrhold i kombinasjon. Kornet kunne man skaffe seg gjennom bytte mot tørket fisk. Gjennom årtider utviklet det seg en arbeidsmodell der mannfolkene i hovedsak drev med sesongfiske, og kvinner og barn hadde ansvar for det daglige stell og tilsyn med buskapen. En større vektlegging på fiske som næringsvei, synes også å komme til uttrykk gjennom dannelsen av de såkalte gårdshaugene. Etter gammel lære skulle disse i hovedsak være dannet gjennom oppsamling av husdyrgjødsel. Gjødsla, som tidligere var blitt kjørt ut og spredt på åkrene, ble som følge avet minimalt åkerbruk bare kastet ut av fjøsene og ikke gjort nytte av. Nyere forskning har imidlertid påvist at opprinnelsen til gårdshaugene ikke er så entydig som denne modellen tilsier. På midten av 1500-tallet synes det som det er inntrådt en mer ugunstig situasjon for fiskerinæringa i området. Bytteforholdet mellom korn og fisk i Bergen ble ikke så gunstig som det hadde vært, samtidig som en mulig nedgang i tilgangen på fisk inntrådte. Folk flyttet inn fra værene og ryddet nye bruk på ledige plasser. Det kan se ut som om jordbruket igjen fikk en større næringsmessig betydning. 7

Avkastninga fra jordbruket ble avgiftsbelagt. Bøndene måtte fra 1100-tallet betale en tiendedel av bruttoavlinga Etter 1537 gikk denne tienden på deling til kongen, kirka og presteskapet. Fra 1622 har vi årvisse oppgaver over kongens part av korntienden. På grunnlag av dette kan vi regne oss fram til den totale avkastning hvert år. I tiåret fra 1622 var kornavlinga for Gisund tinglag i kilo tilnærmet slik: 1622-23 -24-25 -26-27 -28-29 -30-31 -32 720 1440 3240 3960 3600 4320 4680 5760 2880 1620 720 Skulle et individ være «velberget» med matkorn gjennom året, måtte det ha tilgang på 175 kg korn. Holder vi dette sammen med tallene for avkastninga de nevnte år, ser vi at det heimavla kornet ikke kunne gi mer enn en liten prosent av det totale kaloribehov hvert menneske måtte ha. For hele Nord-Norge under ett, er det beregnet at det heimavla kornet dekte 9% av næringsforbruket pr. person. Resten måtte skaffes gjennom annen mat eller ved kjøp av korn. Kornproduksjonen per hode er lavere i Gisund enn i de andre tinglagene i landsdelen. Dette gir det heimavla kornet en enda mindre andel av den kalorimengden hvert individ måtte ha. I tillegg viser oppgavene over tiendekornet at såkalte grønnår fant sted langt oftere i Gisund enn i sørligere tinglag. Denne type næringsaktivitet var med andre ord svært usikker. Skulle en ha brødvarer måtte råstoffet i all hovedsak skaffes utenfra. Situasjonen ble ofte slik Petter Dass oppfattet den: «I Senjen man nogensteds pløier og saar, Dog vil dem Afveksten ei lykkes hvert Aar, Thi Kulden der meget regjærer.» Men brødvarer måtte man ha! Melet ble derfor kjøpt på Bryggen i Bergen. Det skulle fortrinnsvis være rugmel. Flatbrød ble mye brukt i nordnorsk kosthold, og byggmelet dugde ikke til å bake tynne leiver av. Det brakk lett og egnet seg derfor dårlig som «Skrukke» sammen med torskemølje. I 1664 var det kornbruk på følgende garder i Gisund og Baltestad tinglag: Finnsnes, Trollvik, Bukkskinn, Sletnes, Lenvik, Grasmyr, Gibostad, Vang og Baltsfjord. I skifte etter Anne Christophersdatter i Finnfjord, nevnes det i 1711 at hun av «Korn og andre Huus Vahre» har: «7 Tønder Ruug Mel af forleden Aars Korn fra Bergen, 3 tdr hiemavlet Biug Meel og 7 tdr fjorgammel». I prøvematrikkelen 1723 er det gjort anslag over forventet korn- og ostetiende fra gårdene i Lenvik. Dersom man rangerer gårdene etter avkastninga, blir resultatet slik: Størst kornavling fra gårdene på begge sider av Gisundet, fra Trollvik og nordover til Lenvika Liten avling fra gårdene i indre Malangen, og ingen avling fra gårdene ved Malangsgapet. Størst melkeproduksjon finner en på gårdene på Lenvikhalvøya fra Øyjord til Lenvika, videre rundt Aglappen inn Malangen til Grønnjord, og på Senjasida fra Grasmyr til Vang. Lavest på gårdene på Nord-Senja og i indre Malangen. Tamdyrene av de gamle husdyrrasene i kystdistriktene var små. Dette hadde bl.a. sammenheng med at de ble sparsomt foret og tidlig satt i avl. Avkastninga både av ull, melk og kjøtt ble langt mindre enn hva vi i dag er vant med. Det var først ved innførsel av ny og bedre rase at dette forhold endret seg. Den 21. juni 1708 ble det holdt skifte etter Størker Christophersen fra Finnfjord. Buskapen besto av 16 melkekyr, 5 fullvoksne kviger og 5 såkalte halvmarkskviger. Videre 2 kalver, 11 voksne sauer, 6 gimrer, 13 voksne geiter, 6 heigner (mindre sauer), 4 lam, 4 kid, 1 gammel og en ung hest og 1 gammel og «udslæbet» stut. Boets aktiva var vel 172 riksdaler. Verdien av buskapen var knapt 80 riksdaler. Den 3. november 1708 ble det likeledes holdt skifte etter lensmann, bonde og fisker Nils Didriksen fra Skognes. Han hadde en buskap bestående av: 12 melkekyr, 4 fullvoksne kviger og to halvmarks kviger. Videre 1 okse, 3 kalver, 15 voksne geiter, 16 sauer og 5 lam, 1 stut og en gammel hest. Nils var en velstående mann som etterlot seg gjenstander av både gull, sølv, tinn, kobber, messing og malm. Boet ble oppgjort med aktiva for 224 riksdaler og 13 skilling. Verdien av buskapen var ca. 1/4 av dette beløp. Så godt stilt var ikke Jon Andersen fra Vika, men verdien av det han eide la i feet. Iflg. skifte etter han besto buskapet av 2 kyr, 1 voksen kvige, 4 voksne geiter, 2 heigner, 2 kid, 4 voksne sauer, 2 lam og en ung stut. Boets aktiva var vel 18 riksdaler. Verdien av buskapen 16 rdlr. Etter oppgaver fra året 1721 var det kyr hos følgende personer: Lars Olsen, Nordstrømmen 1 ku, Ole Larsen find, Strømsnes 1 ku, Hans Christensen, Rossfjord 4 kyr, Hans Joensen, Mols 5 kyr, Anders Nilsen find, Molsnes 1 ku, Erik Suiversen find, Molsnes 1 ku, Steffen Andersen, Sultenvik 3 kyr, Lars Olsen find, Sultenvik 1 ku, Nils Olsen find,sultenvik 1 ku, Peder Davidsen,Krakenes 3 kyr, Eidis Joensen, Krakenes 2, Lars Larsen, Grønjord 5 kyr, Halvor Arentsen, Grønjord 5 kyr, Anders Erichsen, Medskjær 6 kyr, Anders Arentsen, Tennskjær 4 kyr, Ole Larsen, Tennskjær 3 kyr, Christian Jensen, Lenvik 7 kyr, Anders Christensen, Lenvik 3 kyr, Rasmus Schelderup, Kårvik 10 kyr, Ole Pedersen, Sletnes 4 kyr, Peder Pedersen, Sletnes 2 kyr, Heming Pedersen, Bukkskind 6 kyr, Jon Pedersen, Bukkskind 6 kyr, Heming Pedersen, Bundjord 2 kyr, Jon Rasmussen, Leiknes 7 kyr, Endre Monsen, Troldvik 6 kyr, Morten Monsen, Troldvik 4 kyr, Christopher Christophersen, Finnsnes 2 kyr, Jon Christophersen, Finnsnes2 kyr, Ole Eidissen, Sandvika 4 kyr, Ole Christophersen, Sandvika 3 kyr, Peder Isaksen, Skogen 4 kyr, Jon Nilsen, Skogen 3 kyr, Rasmus Bræms, Finnfjord 4 kyr, Pharo Arentsen, Finnfjord 2 kyr, Nils Nilsen, Øyjord 4 kyr, Reinholt Nilsen, Øyjord 4 kyr, Reinholt Larsen, Øyjord 2 kyr, Jørgen Olsens enke, Strømmen 6 kyr, Hendrik Hendriksen, Strømmen 7 kyr, Nils Bendiksen, Vassjord 2 kyr, 8

Erik Pedersen, Laukhella ytre 2 kyr, Anders Jonsen, Laukhella mellom 1 ku, Amund Haldvorsen, Laukhella store 6 kyr, Adam Hansen, Finløkhella 1 ku, Iver Larsen, Finløkhella 2 kyr, Anders Mikkelsen, Grasmyr 7 kyr, Hemming Nilsen, Skognes 8 kyr, Johan Broks, Gibostad 6 kyr, Johan Broks, Giøen 2 kyr, John Pedersen, Hannes 2 kyr, Ole Arntsen, Grunnvåg 7 kyr, Hendrik Abrahamnsen, Årnes 4 kyr, Bård Abrahamnsen, Årnes 1 ku, Jon Nilsen, Lysnes indre 2 kyr, Anders Pedersen, Lysnes mellom 2 kyr, Just Hansen, Lysnes ytre 3 kyr, Kristian Jensen, Lysnes ytre 1 ku, Jon Nilsen, Skarsvåg 7 kyr og Anders Tønder, Vang 10 kyr. Fordelt på i alt seksti oppsittere var det tohundrede og tjueseks melkekyr. Det var ti personer som hadde 1 ku, fjorten som hadde 2, sju som hadde 3, ti som hadde 4, tre som hadde 5, sju som hadde 6, seks som hadde 7, en som hadde 8 og to personer hadde 10 melkekyr. Situasjon i fiskeværene på Nord-Senja beskrives av presten Povel Lykke i 1750: «Indbyggerne (i Øyfjorden) lagde seg heller ikke efter mange kreaturer, men havde en eller to koer til hvilke deres Hustruer om sommeren samlede Vinterfoder av hva Gress de kunde finde i Fjeldet, og de små derunder liggende Græsslider». Det måtte relativ mange dyr til på gården for at avkastninga kunne bli av noen størrelse. Husdyrbestanden ble i siste instans regulert av tilgangen på for. Så lenge de klimatiske forhold var slik at dyrene kunne gå ut på beite, var problemet minimalt. Verre var det når de skulle innefores store deler av året. I ei beretning fra Lenvik datert 30. juni 1807, heter det bl.a: «Kreaturene paa de fleste gaarde er omkomne af sult, og menneskene følger efter af armod og nød. Sneen har endnu ikke forladt agrene og engene, og midt paa sommeren skulde man endnu søge efter foder til kreaturene i fjøset.» Inneforinga var først og fremst basert på bruk av høy og halm, men tilleggsfor av alle slag ble også nyttet. Som hjelpefor ble brukt skav, tang og tare, grakse og sild. Av plantearter nevnes kvann og kvannrot, mjødurt, gjeitskor og strudsevinge. Likedan var reinsdyrlav og -mose et for dyrene likte godt. Som kraftfor var tørkede torskehoder og -rygger myebrukt. De ble kokt i løypingsgryta sammen med tang og sild, og hadde utmerket virkning på dyrenes næringsbehov. Fra Lenvik heter det at hestene fikk litt havre og mel, og kyrene fikk litt mel som tilleggsfor. Gjødsling av enga synes i gammel tid først og fremst å ha skjedd gjennom at buskapet gikk i såkalte grinder. Det var et stengsel av staur på marka. I dette gikk dyrene og beitet og la samtidig fra seg frau. Dette ble kalt grindgang. Gjennom grindgangen ble jordstykket gjødslet samtidig som det ble avbeitet. Deretter ble tre sider av grinda flyttet, og et nytt område lagt ut til beiting og gjødsling. Det var først fra 1830-tallet og utover at oppsitterne på gårdene fikk utgått grenser mellom de gårdpartene de brukte. Tidligere høstet de jorda i fellesskap etter et visst system. Om de forskjellige former for fellesskap og hopehav skriver presten i Lenvik, Gunnar Berg, i 1803: «1. Agre, som flere paa een Gaard boende Grander have strimlevis mellom hinanden. Dette Fællesskab er ikke ualmindeligt. 2. Engesletter, hvilke høstes af en Opsidder et Aar, og af en anden det næste Aar. Saadanne Slaatter, som kalles Aarbytte, gives baade i Hiememarken og Udmarken. 3. Engsletter, hvilke afhøstes i Fællesskab, og hvis Avling deles paa Marken. Denne Hopmark har Sted baade i Udmark og Hiemmark. 4. Flere Granders fri Adgang til een Skov. Hertil kunde vel ogsaa regnes fælles Havning. Sætere gives ikke her i Landet. Under disse forskjellige Arter existerer Fællesskabet i den Egn, hvori jeg bor.» Etter fyrdiriktør Diriks observasjoner ca. 1860, hadde jordbruket i sin alminnelighet ikke rare vilkårene i Lenvik. Han uttrykker seg bl.a. slik: «Engene ligger mosegrodd og vannsyk, og noen magre kubeist sleper seg bortover den. Grave en grøft for å lede bort vannet har jeg aldri sett noen gjøre her oppe. Følgelig avles det lite høy, og buskapen må for stor del fores med tang og fisk.» Noenlunde samme oppfatning synes Ole Bornemann Bull, prest i Lenvik 1867 til 74, å ha. Han skriver slik i kallsboka: «Kun yderst Faa lægge noget Arbeide paa Jorden, selvom det har vist seg, at den uden Jordens Afgrøde ikke har klaret sig, hvormeget de end har fisket. Folket forarbeider i Regelen selv, hvad de behøver af Redskaber baade til sin Gaardsdrift og item til Fiskeri. Hvad gardsredskaberne angaar, ere de yderst simple, der er ingen sands for at have dem saa gode og fulkomne som muligt. Husfliden er, naar den skal gaa udenfor det, der strengt taget hører med til Bedriften, liden. Byen er saa nær, man finder det lættere at kjøbe, end selv forarbeide Noget. Dens Kreaturstel er slet. Bunød hører til det Almindelige om Vaaren, ingen Raceforedling søges, liten Afdrot har man af sine Kreature». Ennå i 1890-årene heter det om storfeet i Lenvik: «Øverst oppe ved Rossfjordvannet og tildels i Gresmyrskogen er kjørene smaa og forkrøblede samt bærer præget af en mangelfuld opdræt og mislig fodring. Opdræt og salg af kvæg samt faarehold er ikke tilagtet. Melkeproduktionen er maaskje tiltaget. Kreaturene skjøttes vel bedre, men sultefodring og knap fordring finder sted.» Pr. 1. januar 1891 var det i det gamle Lenvik herred følgende antall husdyr: Hester 383 stk., storfe 2.544, får 4.205, gjeter 664, svin 162, reinsdyr 269 og høns 842 stk. 9

fiskeriet Djupsagnet var det gamle redskap for lenvikværingene til å hente opp fisk fra havdypet. Fint tilhogde søkkesteiner funnet i Lenvik, hører til det arkeologiske materiale som vitner om denne aktiviteten. Mang en juksabevegelse er i tidens løp gjort ved båtripa, og mang en fisk har måtte late livet for sultne steinaldermenneskers skyld. Men ikke bare for de mennesker som levde for tre fire tusen år siden. Fisken i havet har vært en ressurs å satse på for kystboerne gjennom alle tider. Håløygen Ottar nevner overhodet ikke fiske i sin beretning. Det faktum blir sett på som at fisket ikke hadde næringsmessig betydning utover til eget forbruk. Man tenker seg at fiske til eget forbruk var den næringsform som var levende fram til salgsfiske tok til fra 11/1200-tallet. Da ble fisken etterspurt som handelsvare i Europa, og kom som sådan til å gi næringsgrunnlag på mange plan. Tørrfisken gav grunnlaget for en livsform som holdt seg levende i nordnorge i flere hundreår. Fiskerbonden ble skapt gjennom den. På samme måte gav den det økonomiske grunnlag for kremmervirksomhet både i Nidaros og Bergen. Liksom pelsverket fra det nord- og østlige nordnorge var grunnlaget i høvdingeøkonomien, og inntektene fra landskyldsmøret finansierte kirkebygg lenger sør i landet, skapte tørrfisken en hel by under Ulrikkens topp. Vårsildfisket i Hålogaland er også eldgammelt. Stormennene Torolf Kveldulfsson og Øyvind Skaldaspiller hadde begge to sine menn på sildenotfiske. At silda var av stor økonomisk betydning, vitner det faktum at pave Alexander den 3. i 1164 gav tillatelse til sildefiske på helligdager. Og fattige menns utror heter det at: «da gjelder den Miskund, at om de Mænd, som sitter i Sults Hus og eier fære Bufæ end en Ko eller Kos Verd, fisker hva de trænger paa de Dage da Sildefiske ikke er tilladt, saa skal de ikke sagsøges derfor.» At sild var god mat, ja sogar mat for guder, fortelles det om i Håbardskvadet. Der fortelles det om guden Tor som ved fergestedet roper over til fergemannen: «Ferg meg over sundet/så før jeg deg i morgen,/meis har jeg på ryggen,/med mat av beste slaget;/før jeg dro ut/åt jeg i ro/sild og havre/så sjølv er jeg mett nok.» Et par diplomer fra 1300-tallet gir klar beskjed om at gårder i Lenvik som lå godt til for utror, var svært verdigfulle. Således kjøpte stormannen Sigurd Havtorsen i 1367, 1/6 del av Senja. Denne sjettedelen var fiskevær på yttersida. Fiskerne som lå til rors i værene måtte betale en utroravgift- landvaren - til grunneieren, og landvaren gav i gode år langt større inntekt enn jordleieavgifta. Likedan får vi gjennom en kvittering utstedt 9. juni 1442, vite at Øyfjordvær et særs viktig og verdifullt fiskevær. Skriftlige opplysninger om fiske som næringsvei i Lenvik begynner først å flyte på 1500-tallet. Gjennom den Skriftlige opplysninger om fiske som næringsvei i Lenvik begynner først å flyte på 1500-tallet. Gjennom den såkalte tiendepenning - skatten fra 1521/22 stifter vi bekjentskap både med fiskere og jekteeiere. I fiskeværet Baltestad i Baltsfjorden betaler 17 skatteytere tilsammen 120 lodd sølv, 3 rhinske gylden, 7 mark og 8 skilling. I Øyfjordvær er skatten av 19 skatteytere 109 lodd sølv, 3 rhinske gylden, 7 mark og 2 skilling. Gjennomsnittytelsen er ca. 7 mark, noe som da tilsvarte verdien av 18 sauer! I Kårvika bodde jekteier Olaf Berntsen. Han utredet skatten i rede penger, samt at han førte til Bergen på eget skip en skaterestanse i form av tørrfisk. Størrelsen på ytelsen synes å vitne om gode økonomiske vilkår for fiskere og kremmere. Det var ennå godt bytteforhold mellom mel og tørrfisk på Bryggen i Bergen. For ei våg tørrfisk kunne en få ei og ei halv tønne korn eller ei tønne mel, en laup smør eller fire sauer. Ved kontant oppgjør gav tørrfiskvåga ei og ei halv mark penger. Tilstanden kan se nærmest himmelsk ut, og det var den vel for enkelte. For de som skulle hente fisken opp fra havet, var det i storm og stilla å slite på årene og djupsagnet til båtene var lastet med fisk. Fogd Schønnebøl skriver bl.a. i 1591: «at ingen menniske (fiskeren) på jord søker deres livs næring med større fare og livsfarlighet, med større møde og umake, enn dette arme folk giøre.» Skattematerialet gir også klar beskjed om at det var stor forskjell mellom den fattigste fisker og den rikeste jekteeier. Sakefallslister fra året 1567 forteller noe om folkelivet i fiskeværene; her stjal man, her sloss man, her elsket man og her hatet man. Og det sto alltid noen klar til å hente pengebøter for de forseelser værbuen hadde foretatt seg i nattens mulm og mørke. Når angeren i sin tid måtte komme, skulle de ha sin tilgivels først og fremst overfor Gud. Skal en dømme etter den store aktivitet det var i kirkebygging i alle fiskevær på denne tida, var det mange ugjærninger som rev og slet i samvittigheta! Kirker og korshus ble bygd både i Øyfjord og på Baltestad. Allmuen bekostet dem og hadde ansvar for vedlikeholdet. Som salve på de mange sår de hadde lagd, kjøpte de med seg kirkekunst fra Bergen, og prydet sine botshus. Men verken Adam eller fiskerbonden var lenge i sine paradis. Etter de fete år kom de magre på 1600-tallet. I en klage til kongen fra Senjens len heter det bl.a. kirkene i anneksene som allmuen selv har bekostet bygd samt lønnet deres predikanter, forfaller år etter år. Årsaken til dette er at allmuen de siste femti til hundrede år er minket i tall, og er blitt forarmet. Derfor står Øyfjord og Lenvik kirke til nedfall. Baltestad kirke er «slett borte» og aldeles råtnet. Årsakene til denne 1600-talls fiskerikrise synes bl.a. å ha sammenheng med et ugunstig bytteforhold mellom fisk og mel. På grunn av storkriger ute i Europa ble det 10

også knapphet på fiskeredskap som snøre og fiskekroker. Likedan ser det ut som ei mulig klimaforverring har virket til at innsiget av fisk til de nære kystområder har sviktet. Fall i havtemperaturen kunne forårsake at de gunstige temperatursonene for torsken ble på dypere vann, slik at innsigene kom lengre fra land. Skiftematerialet fra Lenvik gir visse opplysninger om fiskerbondens maritime aktivitet. I skifte etter Størker Christophersen fra Finnfjordbotn i 1707, framgår det bl.a. at han hadde eid: 1 sildenot på 8 favners lengde, 3 favners dybde, 6 sildegarn, 1 færingsbåt, 1 åtringsbåt og ditto en åtring noe mindre, samt et stornaust på 12 alens lengde og 3 ottings bredde. I skifte etter Anne Christensdatter fra Vang, oppgis det i 1708 at hun hadde eid: 1 spegelbåt, 1 fembøringsbåt, 1 ottringsbåt, 2 seksringsbåter, 2 sildegarn, 12 angler gangvad, 2 håkjerringangler og 1 dypsagn på 100 favner. 1 skifte etter Nils Didriksen på Skognes i 1708, er oppført blant «Søe brug og Redskab»: 1 gammel tendring, 2 stagbåter, 2 åtringsbåter, 1 seksringsbåt og en kirkebåt. Laksegarn finnes kun i to skifter på 1700-tallet. Det er hos samene Peder Nilsen, husmann under Skognes, og hos Anders Johnsen på Giøy. Skiftematerialet viser også at lenvikfiskerne hadde fiskebuer i Øyfjordvær, Medfjordvær og i Holmen. I følge regnskap for Lenvik kirke fra 1. mai 1776 til s.d. 1777, var fisketienden som følger: «1776 Aars første Stevne med Ole Nielsens Jægt udskibet af Kirkens Tiende 3 voger rundfisk, 1 vog Lange. Forestaaende liden Andel loed jeg Skipperen fornævnte Ole Nielsen bortsælge i Bergen til høyeste Priis. 1776 Aars sidste stevne blev den Andeel af Kirkens Fiske Tiende af Lenvigs- og Hillesøe Almue, udskibet med Ole Nielsens Jægt, 30 voger Rundfisk, 13 5/6 voger Titling, 11 voger Plat-Rodsk., 22 5/6 voger Store Sey, 1/2 vog Lange af sletteste Sort.» Året gav tilsammen 82 voger 12 merker fisk på kirkens tiendepart. I krigsårene 1807 til 14 var det vansker med tilførselen av korn til landet. På kongelig foranstaltning ble det opprettet kornmagasin. Av dette magasinkorn kunne så allmuen mot pant få ut korn. I november 1808 pantsatte enken Ingeborg Andersdatter fra Skarsvåg 60 voger rundfisk, Ole Mikkelsen fra Vika pantsatte 10 voger rundfisk og 5 voger sei og Stefanus Olsen fra Grasmyra 50 voger rundfisk. Peder Pedersen i Øyfjorden pantsatte ei seinot, det samme gjorde Karen Christophersdatter, Leiknes. I 1813 ble det fra prekestolen i Lenvik tillyst at alle som hadde tenkt å ro fiske utenom prestegjeldet kommende vinter, måtte melde seg og få utstedt attest. I alt 20 høvedsmenn med mannskap møtte fram. Den syvende som meldte seg var: «Høvedsmann Stephanus Olsen, Grasmyr. Mandskab: Johan Fredr. Henriksen, Skarsvog, Ole Ingebrigtsen, Lysnes, Christopher Hansen, Giøen, Jonathan Torbergsen, Skarsvåg, skotglunt.» Mer en etthundrede fiskere skulle på vinterfiske til Lofoten. Om allmuens næringsutøvelse skriver presten Bull: «Almuens Næringsvei er fiskeri i Forening med Jordbrug. Fiskeri driver den saagodtsom aaret rundt. Lofotfisken fra Midten af Januar til Begyndelsen af April, hvorpaa den reiser til Finnmarken paa det saakaldte Loddefiske, kommer hjem omkring 20de Mai - en stor Del endog senere, udfører saa Vaaronnen, drager derpaa ut paa Seifisken enten ved Hekkingen eller Finnmarken - det saakalte sommerfinnmarken - kommer hjem til Høonnen, og efter dens udførelse - ud paa Sildefiskeri, der varer til langt ud paa Høsten, saa den er hjemme saavidt før Jul, at den faar sætte sig istand til næste Lofotfiske.» Sett gjennom presteøyne fortonte allmuens levemåte på slutten av 1800-tallet slik: «Almuens levesett er simpelt, yderst tarveligt. Hovedføden er Sild og Fisk. Kjødspise er det lidet af. Den kunde leve mye bedre, dertil havde den Evne, men Quinderne forstaa saa lidet at stelle sig, man lever saa lenge man har noget, - ved ikke at gjøre Noget for den kommende Tid. I Regelen holdes der ordentlige Maaltider. Husene er smaa, - og Renlighed hører ei ganske til det Almindelige.» Kanskje ligger manglende flinad bak den klage distriktslegen i Lenvik i 1893 gjør over den store utbredelse av sykdommen fnat? Fnat gav etter det en forstår, kløe på de mest unevnelige steder! Likedan heter det fra Lenvik at: «levemaaden er skyld i, at anæmi og maveonder indtager en saa vigtig plads blandt sykdommene. Ikke mange familier har kjødt at spise. Kosten bestaar i grød, sild, poteter og en skjelden gang saltet fisk, samt kaffe, som ofte misbruges. Melk haves ikke paa de fleste steder næsten hele vinteren paa grund af daarlig kreaturstel. Det er ikke usædvanlig, at kreaturene «staar tørre» indtil 5 måneder.» Kåre Rauø 11

Landskapsbilde fra 1915. Bildet viser det vakre Gisundet sett fra Bukkskinnfjellet. Det er tatt en stille og fin sommerdag i august 1915. Vi ser hurtigruteskipet på tur nordover, som straks er i ferd med å passere handelstedet Gibostad som ligger til høyre i bildet. Nærmest ser vi eiendommen med husene til Margot og Jakob Schanke, Bukkskinn. Utfor land ser vi Jakobs båt M/S «Fanny» ligger fortøyd. 14

Gammel bebyggelse på Leiknes. Bildet er tatt fra Sørneset mot nord-øst, mellom 1905 og 1910. Nærmest på bildet ser vi gammelstua som da var eid av Konrad Jakobsen. Like ved ser vi bua eller gammelbua som den ble kalt. Den ble bygd ca. 1750. Utvendig var den kledd med liggende vestlandspanel, mens det innvendig var sletthøvlet tømmer. Beboerne har sannsynlig vært Jakob Jakobsen, sønn av lensmann Keinabel, Ole Gregussen og Ole Olsen. Bua var også i bruk som skolestue. Videre ser vi fjøset, bygd ca. 1906. Det ble ombygd i 1952 og står fortsatt på plassen. Lenger til venstre ser vi «Øvergården» som da tilhørte Konrad Hanssen, som døde i 1908. Han var sønn av Hans Olai Konradsen, Leiknes og hustru Erika f. Jespersdatter fra Trollvik. Innerst i bukta ligger gården «Roligheten» som tilhørte Johannes Albriktsen. Han var gift med Ellen Tønder Hanssen, datter av Hans Olai Konradsen og Erika Jespersdatter. 15

Laukhella ytre. Laukhella er en gammel storgård. Førsteleddet kan muligens bety å stenge/lukke, og peker hen på at den «hella» som gården ligger på, på en måte stenger eller gjør Gisundet smalere. Den første oppsitter på Laukhella nevnt i skriftlige kilder, er en Margrethe som i år 1400 gir et halvt punds leie av gården Finnsnes til Trondenes kirke for at prestene der skulle lese sjelemesse for hennes avdøde sønn. Laukhella ser ut til å ha lagt øde etter Svartedauen i 1350-årene. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene finnes det en innførsel hvor det heter at fire og et halvt spann jordeiendom av Laukhella som erkebisp Jon kjøpte, da ligger øde. I 1520 må det finnes en eller flere brukere av denne eiendommen da det i Olaf Engelbrektssons jor debok heter at erkebispen har ett pund smør i jordleieinntekt av Laukhella. I 1567 finner vi en oppsitter på gården. Det er en mann ved navn John suenske. Han betaler 16 merker fisk i leidangsskatt. Denne John må være indentisk med sjøsamen «Jonn Daa po Loghold» som nevnes i ei liste over finneskatten samme år. Fra 1616 har vi sammenhengende oversikt over brukerne av gården fram til i dag. Gården er da delt i tre slik vi kjenner den i dag, med Laukhella ytre, mellom og store, og alle deler tilhører det såkalte stigtens gods. Dette var jordegods som hadde tihørt erkebispestolen, men ble etter reformasjonen i 1536 inndratt til kongen. Mangt kunne nevnes av Laukhellas historie, men plassen tillater ikke det dessverre. I år 1900 bor følgende 16

familier på stor Laukhella: enka Anna Andreassen med familie, Ole Jørgensen m.f., Didrik Jørgensen m.f., enka Johanna Jørgensdatter m.f., Hvidfeldt Karlsen m.f., Andreas Rasmussen m.f., Johan Andreassen m.f., Jørgen Paulsen m.f., Andreas Antonsen m.f., Edvard Selkvist m.f., Antonette Rasmusdatter og Vilhelm Rasmussen m.f. På Laukhella mellom er følgende familier nevnt: Rikard Olsen m.f., Johan Knutsen m.f., Hans Olsen m.f. og Ole A. Rasmussen m.f. På Laukhella ytre: Nekolai Nilsen m.f., Nils Nathanalsen m.f., enka Kristine Sereniusdatter, Jens Paulsen m.f., Mejer Paulsen m.f., Paul Evensen m.f., Bård Johan Knutsen m.f., Karl Bårdsen m.f., Jakob Jakobsen m.f., Helmer Hansen m.f., Oluf Vilhelmsen m.f., Hans Rudolf Olsen m.f., Hans Larsen m.f. og Nils Tomassen med familie. Tilsammen 34 hushold med 178 personer fordelt på 26 bruk. iet til venstre viser Christian Johnsgårds lanhandel, Bård Johan Knutsens stue, bak den igjen Simon Edvardsens hus, og til høyre Jens Paulsens fjøs. iet til høyre viser i hovedsak bebyggelse på Laukhella ytre, sett mot Vasshaugen. I forkant til høyre huset til Ole Rikardsen, nedenfor til venstre gammelstua til Rikard Olsen, videre på venstre side av veien Hans Olsens hus, Jens Paulsens våning og naboen Simon Edvardsen og Bård Johan Knutsen. I bakgrunnen til v. Jakob Jakobsens lille hus og Karl Bårdsens stue. Til høyre for Bård Johan, på øvre side av veien ligger Chr. Johnsgårds landhandel. 17

Fra gården «Skogen» i 1912. Som ei melkeelv flyter datidens innfartsvei til Finnsnes gjennom gården «Skogen». Huset til venstre er butikken til handelsmann Kiil. I Senjens Blad 22. juli 1911 heter det: «På gården Skogen er begynt en ny handelsforretning. Innehaveren heter Knut Kiil.» På bildet står han bak hestevogna med et fast grep i sykkelstyret. Videre ser vi stabburet og våningen til Kristian H. Kristiansen. Her flagger de i forbindelse med bryllupet til Elise Kristiansen og Jakob Sebergsen. Bak dette igjen, fjøset til Anders Isaksen, og deretter våningshusets hans. På høyre side av vegen bodde Johan Kristiansen. Foruten handelsmann Kiil, ser vi fra venstre bl.a. lærerinne Sofie Helle, Sigrid Kristiansen, gift Eidissen, og bak tippvogna Kristian H. Kristiansen. På veien kommer Ovedia Flovik fra Trollvik, leiende med ei ku som hun har vært hos oksen med. Før nybutikken til Knut Kiil ble bygd, tjente stabburet til Kristian som butikklokale både for handelsmann Carl M. Flatø og Kiil. 18