Beate Marie Dahl Eide (Sp): Utfordringer sett fra en politiker Hovudfokuset for årets folkehelsekonferanse er kosthold. Fleire har snakka - og skal snakke mykje godt om det. Eg vil fokusere på folkehelse i stort. Eg brukar ofte å snakke om psykisk helse, men det har forrige innleiar dekt opp på ein ypperleg måte. Eg skal starte med å ta utgangspunkt i meg sjølv. For 11 år sidan vart eg politikar på heiltid. Det er kanskje det minst folkehelsefremmande eg har gjort etter russetida For kva gjer ein politikar - jo: politikaren les sakspapir, sit på møte i styrer, råd og utval, i forhandlingar, i middagar og i bilen på veg til og frå alle desse tinga. Det er sjeldan eller aldri lagt inn pausar til fysisk fostring, men kakepausene er mange. No er eg politikar på deltid. Men det er nesten meir krevjande det. For ein kan alltid gjere meir i politikken, det er alltid ei sak å jobbe meir med. Ei stortingsmelding å lese. Ein telefon å ta. Eit innlegg å skrive. Med jobb, familie, hus og tidvise forsøk på eit sosialt liv, vert folkehelsa utsett både titt og ofte. Politikken gjev meg mykje, men nokre gonger lurar eg på om den neste velferdsreforma burde vere grøne reseptar til alle folkevalde:) Folkehelse handlar ikkje om birkebeineren, sommarkroppen eller rumpeshots på instagram. Folkehelse handlar om korleis vi som politikarar kan leggje til rette for at folk har ei god helse lengst mogleg. Balansen mellom offentlege verkemiddel og respekten for folk sin rett til å leve sine liv som dei vil, er eit evig dilemma. Min påstand er at vi som samfunn har reparert lenge nok! Det er på høg tid fokuset vert snudd, og at verkemiddel og tiltak som betrar helsa til folk gjennom heile livet, vert prioritert opp. Livsstilssjukdommar kostar samfunnet vårt store summar årleg, i form av belastning på helsebudsjetta, sjukemeldingar, uføretrygd, tidleg død. I august i år var eg så heldig å få vere med dei dyktige folkehelsemedarbeidarane i Telemark fylkeskommune på Nordisk folkehelsekonferanse i Trondheim. Her møttes 750 menneske frå heile Norden til temaet sosial ulikhet i velferd og helse. Det var veldig lærerikt og ga både kunnskap og motivasjon til å arbeide vidare med dette viktige og interessante feltet som folkehelse er.
Det har vore ei positiv utvikling når det gjeld folkehelse i Norden levealderen aukar og flere oppnår bedre helse gjennom heile livsløpet. Men det er fortsatt store sosiale ulikheter i helse - også i Norge. Hovedbudskapet fra konferansen er at dei her forskjellene aukar. De nordiske landene har ei felles utfordring med å utjevne sosial ulikhet, og vi må omsetje kunnskap til politikk. Det kom fram mange gode eksempler på hva som kan gjerast lokalt og regionalt for å få ei samfunnsutvikling som gir god helse og økt mestring. Det var befriande å høyre det som må vere folkehelsa si popstjerne sir Michael Marmot i Trondheim. Topp kunnskap vart formidla på ein svært tydeleg og engasjert måte. Etter at helseminister Bent Høie hadde snakka til forsamlinga, hadde dei to eit møte med Direktøren for det globale helseprogrammet, Ilona Kickbusch, før Marmot skulle halde si innleiing til oss. Helseminister Høie hadde i si innleiing til konferansen snakka mykje om kor viktig det er å motivere folk til å gå tur! Det var det viktigaste tiltaket han trakk fram for betra folkehelse og auka levealder. Ut å bruke naturen, ut i skog og fjell og mark, eit lavterskeltilbud til ei betre helse. Marmot sitt svar på dette, etter å har vore leiande på fagfeltet i 30 år var like enkelt som det var klart: Detter er vel og bra. Men; It doesn t work! I told the minister, it doesn t work. Kvifor fungerar det ikkje? Er ikkje skog og mark og frisk luft bra for folkehelsa? Det fungerar ikkje fordi vi har sosiale ulikskapar når det kjem til helse, det er sosiale forskjellar på kven som tek den turen i skog og mark. Det å ha ressursar til å ha kontroll over eige liv er ulikt fordelt. Det høyrest enkelt og folkeleg ut å be folk gå ein tur i skog og mark. Problemet er at då har du bomma på den største utfordringa; dei sosiale forskjellane, som det er heilt tvingande nødvendig å gjere noko med. Eg kan gjerne ta ein tur i skog og mark med Bent Høie, problemet er at altfor mange av dei vi ønsker å nå ikkje er på stien opp til Vealøs, Bjørgenuten eller Gaustatoppen. Om du strevar kvar dag for at ungen din skal ha nok mat, reine klede som passar og moglegheit til å delta på fritidsaktivitetar, er det ikkje fem om dagen og 30 minutt fysisk aktivitet som er hovudfokuset ditt. Då greier du ikkje å ta kontroll over eige liv, eiga helse og berre gå den turen. Det er dei samme sosiale forskjellane som gjer at det å kutte skulefrukta, og be folk sende med ungane ein banan eller eit eple, rett og slett ikkje funkar.
Sosial utjamning, det å redusere forskjellane i samfunnet, både med tanke på inntekt, levekår og helse er kanskje noko av det som engasjerar meg mest som politikar. Urettferdighet har alltid opprørt meg, og dei sosiale forskjellane vi har er nettopp det, urettferdige. Mange mennesker i Telemark, i Norge, i verden forøvrig, får ikkje realisert sitt potensial som menneske, på grunn av desse forskjellane. Det må vi gjere noko med! Det vil eg gjere noko med! Eit samfunn som ikkje tek folkehelseutfordringane på alvor vert eit dårleg samfunn. Vi veit at det er sosial ulikhet i helse. Men, det har det vore ukorrekt å snakke om. Vi har ei sosial lagdeling i samfunnet, som gir seg utslag i velferdsforskjellar og heilt tydelege målbare helseforskjellar. Utdanningsnivå, inntekt og helsetilstand heng sammen. Forekomst av risikofaktorar som røyking, alkoholmisbruk, fedme, livsstilsproblem har ei sosial slagside. Det må vi forholde oss til. Det er vår fordømte plikt som politikarar, som samfunn. Foreldre sin utdanningsbakgrunn har veldig stor sammenheng med sjanse for gjennomføring. Fleire tek meir utdanning i dag, men forskjellane består. Vi har såkalla full barnehagedekning, men det er fremdeles forskjell i bruk av barnehage etter inntektsbakgrunn. Vi veit at om dei lavast utdanna gruppene hadde hatt samme forekomst av røyking, fedme, stillesitting, alkohol som dei høgast utdanna, så hadde levekårsulikheitene blitt redusert med 94% for menn 59% for kvinner. Dette veit vi! Skal vi utjamne dei sosiale ulikheitene innan helse, og gje befolkninga som heilheit ei betre folkehelse, så må ein tørre å ta ein del politiske tydelege, kanskje upopulære val. Vi forheld oss dagleg til konsekvensane, eller rettare sagt effektane av ting som røykelova, alkohollovgivning, reklameregelverk o.l. Det vert snakka mykje om grøne skattar. Kvifor ikkje snakke om sunne skattar? Tenk om vi kunne brukt avgiftene på røyk, alkohol, sukker og anna på målretta folkehelsetiltak som monnar?
Tenk om Norge kunne vere like framtidsretta som Irland, Skottland og Finland har vore, og sette eit årstal for når tobakk skal vere fasa ut? Fordi vi veit kva tobakk gjer med folk si helse, levealder og kva det kostar helsebudsjetta våre? Eg ser gjerne at vi sett 2035 som mål, og så sett vi i verk ulike tiltak for å komme dit. Mellom anna å auke aldersgrensa for kjøp til 20 år for å redusere rekrutteringa. Det vert snakka mykje om aktivitetsplikt om ein skal få stønad gjennom NAV. Kvifor ikkje krav til fysisk aktivitet som er tilpassa den enkelte? Vi veit at fysisk aktivitet og frisk luft har ein positiv innverknad på den psykiske helsa, men vi må gjere meir enn å be folk gå på tur. Kvifor prøver regjeringa å trenere bypakke Grenland, ei pakke som vil gje titusenar av innbyggjarar i Telemark betre gang- og sykkelvegar, universell utforming og kollektivtrafikk. Kvifor skal frivilligheten, som kanskje er den sektoren som har størst positiv påverknad på folkehelsa, få dårlegare kår? Kvifor godtek vi som samfunn at mange elevar i ungdomsskule og vidaregåande skule har så dårleg tilgang på helsesøster, psykolog og andre med sosialfagleg kompetanse? Kvifor er det i dag ei utgift for fylkeskommunen å få ungdom som står i fare for å dette ut av skulen, til å fullføre? Det å falle ut av vgo aleine, korrigert for andre faktorar, aukar sjansen for å bli ung ufør med 20 %. Vi må finansiere opp forebyggjinga! Vise gevinsten for samfunnet! Og gje kommunane og fylka ein bit av denne kvart år. Det er billegare for staten, for samfunnet, for den enkelte! Vi må skape menneskevennlege samfunn, med små forskjellar og stor trivsel. Folkehelse er ikkje det enklaste feltet for ein politikar å bruke tida si på, med tanke på å kunne vise til poltiske resultat og handlekraft. Det er eit arbeid som er vanskeleg å måle, kva resultat fekk ein av dei kronene ein løyvde i fjor? Som Margaret Chan i Verdas helseorganisasjon så treffande sa det: What gets measured gets done.
Folkehelsearbeid er først og fremst eit langsiktig arbeid, det er haldningsskapande arbeid og det handlar om å få alle sektorar til å tenke forebygging, og det å skape eit menneskevennleg samfunn for alle. Takk for merksemda!