Skule og barnehage i det postmoderne samfunnet Nødvendig kompetanse for arbeid i dagens barnehage og skule Peder Haug, Institutt for pedagogikk, Høgskulen i Volda Innlegg ved: Innlandets utdanningskonferanse, Hamar, 11. mars, 2014. 1
Nye og store utfordringar Utfordringane i arbeidet i barnehage og skule er endra betrakteleg dei siste tiåra, som ei følgje av det postmoderne samfunnet. utfordringane har vorte fleire, meir omfattande, meir komplekse meir djuptgripande. Samtida har opna for langt større individualitet, for langt meir sjølvhevding, for langt meir autoritetsopposisjon for langt mindre toleranse for forskjellsbehandling. Samtidig er krav og forventingar til resultata ein skal nå større enn nokon gong før, både i barnehagen og i skulen. 2
Resultatforventingar Lenge visste vi ikkje særleg mykje om kva resultat skulen gav. Det norske skuleparadokset, at vi nyttar svært store ressursar til skulen, men utan å nå dei resultata det har vore forventingar om. I barnehagen er det motstand mot å tenkje i banar som gjeld utbyte, sjølv om det pedagogiske hovudargumentet for barnehagen er at barna har utbyte av å vere der og at barnehage er bra for barn. barnehagen kjem på sikt ikkje utanom å dokumentere dei resultata dei når. Spørsmålet er meir på kva måte det skal skje på, og kven som skal ha mynde til å bestemme det. Her har dei som arbeider i barnehagen ei stor oppgåve. 3
Auka krav Krava handlar om større profesjonalitet arbeidet skal gjerast på ein god måte, arbeidet skal gjerast i samsvar med den empiriske kunnskapen vi har om korleis arbeide for å gje barn og unge best mogleg vilkår både personleg, sosialt og fagleg. Det er slått fast ettertrykkeleg at læraren er den viktigaste ressursen med tanke på utvikling og læring både i barnehage og skule. forventingar om at dei som arbeider i barnehage og skule skal ha ein kompetanse som står i samsvar med dei utfordringane dei møter i institusjonane. Vi solar oss kanskje for mykje i utsegna om at læraren er viktig, og legg mindre vekt på at det er ikkje kva som helst slags lærar som er viktig. 4
Korleis kjem så kompetansen til sin rett i barnehage og skule? MAFAL i barnehagen (Meistring av førskulelærarrrolla i eit arbeidsfellesskap med lekmannspreg), samarbeid mellom Senter for profesjonsstudiar ved Høgskulen i Oslo og Akershus og Høgskulen i Volda. SPEED i skulen (The function of special education), samarbeid mellom Høgskulen i Hedmark og Høgskulen i Volda. 5
MAFAL Assistentane er den gruppa som er mest til stades i det daglege arbeidet med borna. Førskulelærarane og assistentane meiner at dei fleste arbeidsoppgåvene i barnehagen høver like godt for begge grupper. Unntaket er dei relativt smale pedagogiske oppgåvene som spesialundervisning, samlingar og foreldresamtalar der førskulelærarane dominerer. Kvalitative studiar tyder på at måten arbeidsoppgåvene blir utførte på er avhengig av person, og ikkje av formell utdanning. Refleksjon i før- og etter arbeidet varierte derimot med utdanning. 6
SPEED Elevane som får spesialundervisning har låge faglege prestasjonar. Dei skårar også lågt (lågare enn andre elevar) på trivsel, tilpassing til skulenormene, motivasjon og arbeidsiver, sjølvhevding, sjølvkontroll positiv åtferd Dei som har hovudansvaret for å gjennomføre spesialundervisninga er Spesialpedagog: 41 % av elevane lærar utan spesialpedagogisk utdanning: 54 % av elevane Assistent: 5 % av elevane og så har heile 53 % av elevane assistenthjelp ein time eller meir i veka. 7
I begge døma ser vi altså at kompetanse ikkje får det gjennomslaget vi hadde tenkt oss. Trua på at ei kompleks sak kan løysast gjennom eit stort vedtak, at ei løysing tener alle utfordringar. Trua på at dei intensjonane ein vedtek vert sette i verk. Sjølv om vi har utdanna førskulelærarar i barnehagen, fungerer ikkje barnehagen nødvendigvis slik det er meint at han skal gjere. Førskulelærarane sin kompetanse må både vere relevant og kome til sin rett. Vi har berre i liten grad vore opptekne av det, og av korleis vi skal sørgje for at så skjer. Vi trur at berre det vert gjort vedtak om spesialundervisning, så vil spesialpedagogisk kompetanse ta fatt i eleven, og gjere det beste ut av det. Slik er det ikkje. Spesialundervisning fungerer best når den blir gitt av lærarar med relevant spesialpedagogisk kompetanse. Vi har ikkje vore særleg opptekne av å sikre at denne kompetansen kjem til skulen, og at han blir utnytta der. 8
Konklusjon I dagens utfordringar i barnehage og skule, vil dei profesjonelle krava til personalet vere uendeleg større, enn dei var tidlegare. Samtidig har ikkje fagleg kompetanse status i institusjonane. Det er andre forhold som synest å avgjere bruken av personale og kva som er viktig i arbeidet. Vi kan overlate desse spørsmåla til statsmakta, eller til andre maktorgan. Vi kan som profesjonsinteressentar ta utfordringa sjølve og vere med på å snakke fram både kompetansebehovet og kompetansebruken. 9