Peter Snell den fremste av «Arthur s Boys» av Hans L. Werp «Arthur sier at når du leser dette, så er navnet mitt kjent over hele verden», skrev Peter Snell, da 22 år gammel i et brev fra Roma til sin søster hjemme på New Zealand. Om ettermiddagen den 2. september 1960 stormer det seks mann store finalefeltet på 800 meter ut på oppløpssiden, sprer seg ut i vifteform og med den store favoritten, Roger Moens fra Belgia i vinnerposisjon. Men Moens gjør en fatal feil, han lar bane 1 være vid åpen. Dette ser kiwien Peter Snell som skjærer inn på skrått bak Moens og bryter målsnøret først. «He was incredible», sa landsmannen Murray Halberg, som skrev seg inn i OL-historien en halvtimes tid senere enn Snell, da vant Halberg 5000 meter. Denne krøniken om Peter Snell forteller om tredobbelt OL-gull og flere verdensrekorder på flere distanser fra 800 meter til 1 mile.
OL-gullet var starten på en kort, men strålende karriere for denne eleven av treneren Arthur F. Lydiard. Snells meritter kan vanskelig kopieres. Tre starter i OL tre gull. To starter i Samveldelekene, to gull. Flere oppsiktsvekkende verdensrekorder, hvorav den mest berømte er 1.44,3 på 800 meter fra Christchurch i hjemlandet New Zealand den 3. februar 1962. Den dag i dag den raskeste tiden noensinne på en gressbane. «That was damned good», har Snell sagt. For øvrig har han hatt et ganske avslappet forhold til sine prestasjoner. Da New Zealands fremste idrettsnavn skulle kåres ved millenniumskiftet var det likevel ingen tvil. Det måtte bli Peter Snell. Lydiard-trening gikk «bloody well» Han ble født i Opunake i 1938. Faren bestyrte e-verket i byen. Sport står sterkt på New Zealand og Peter hadde talent for alt. Han var god i alle slags ballidretter, som rugby, cricket, tennis og badminton, men deltok også i løpskonkurranser der han også viste seg som et kjempetalent. I 1958 hadde Peter vist seg fram i nasjonal løpssammenheng og kom i kontakt med Arthur Lydiard, den berømte treneren, som hadde løpere som Murray Halberg, Barry Magee og Bill Baillie i stallen. Lydiard var imponert av
Snells naturlige hurtighet og sa til Peter at hvis han fikk bygget opp bedre utholdenhet, så ville han bli en sensasjon. Lydiard-systemet bygger på en lang grunntreningsperiode der det jobbes for et solid aerobt grunnlag. 1 Gjennom hele karrieren var denne perioden og innholdet av den helt avgjørende for Snells prestasjoner. Målet for ham som 800/1500 meterløper var å tilbakelegge 100 miles i uka i den flere måneder lange grunntreningsperioden. Det innbefattet den berømte Waiatarua-runden i Auckland, en kupert løype på 22 miles (35.2 km). Snell forteller i selvbiografien No Bugles no Drums at han gråt da han omsider kom tilbake til leiligheten etter å ha slitt seg rundt Waiatarua første gang. Alle hadde løpt fra ham. Han løp også terrengløp. På New Zealand er det røffe greier omtrent som o-løp uten kart, over gjerder, bekker og mer eller mindre naturlige hindringer. Det forteller sitt at Snell, som altså var mellomdistanseløper, vant det new zealandske terrengmesterskapet over 9 miles. Hans etterfølger på 1970- tallet, John Walker, ble nummer fire i VM i terrengløp i Marokko 1975. Dette var den new zealandske modellen. 1 Se Arne Kvalheim (2014). «Løpstrening i Norge - en historisk oversikt». Årbok for friidrettshistorie 1, s. 4-7. Peter løp også gatestafetter som var populære på øygruppa den gangen. På denne tiden fantes det ikke cinder tracks (koksgrusbaner), unntatt på speedwaybanene. «Speed work» ble derfor ofte utført på vei. Lydiard mente Peter hadde sjanse til å kvalifisere seg til Samveldelekene i Cardiff 1958, men det ble for tidlig, han kom ikke dit. Her vant imidlertid Lydiard-trente Halberg 3 miles etter å ha rykket tre runder fra mål. I 1959 satte Peter imidlertid new zealandsk rekord på 880 yards (half mile) på 1.49,1. Det tilsvarer cirka 1.49 på 800 meter. Fram mot OL i Roma 1960 gikk treninga etter planen. Snell hadde kvalifisert seg for lekene ganske tidlig, og skjerpa formen med å løpe en serie 400-metere på vel 50. Da han løp Waiatarua sammen med Halberg, som var favoritt på såvel 5000 som 10 000 i Roma, sa mens de gikk løs på de bratteste bakkene: «Det er ikke for å pisse deg oppetter ryggen, Peter, men dette kan gå bloody well». Snell forteller at han på denne tiden kikket litt på en dame som tok bussen fra samme holdeplass som ham. Han tok mot til seg og inviterte henne på en kopp kaffe på en kafé. Han jugde om alderen, sa han var 26, mens hun fortalte at hun var 30, og syntes han nok var i yngste laget. Det ble ikke noe av det, men Peter forteller at han skulle likt å se ansiktet til dama da hun noen måneder senere åpnet avisene og så at en 21- åring fra New Zealand hadde vunnet i OL.
«Who won?» 800-meteren i Roma er trolig den eneste der løperne har måtte løpe fire løp for å nå finalen. Selv om Snell bare hadde den 36. (!) beste tiden på distansen (omregnet fra 880 yards), var Lydiard brennsikker på at eleven ville dra dette i land. Ingen av de andre vil tåle fire løp, sa Arthur til Peter. Han sa også til Halberg: «Sorry, Murray, men Peter vil bli olympisk mester før deg!» Finalen på 5000-meteren skulle nemlig gå umiddelbart etter 800-finalen. I det første heatet ble det flere forfall og det førte til at det i Snells heat ble bare fire løpere. Men det var til gjengjeld tre av favorittene, sveitseren Christian Wägli, amerikaneren Ernie Cunliffe og ungareren István Rózsavölgyi. En BBCreporter skal ha sagt at «dette er meningsløst, tre av fire går videre og her kan vi skrive opp de tre med en gang». Om han skrev opp navnene, var neppe Snell på lista. Men Peter vant heatet ganske enkelt på 1.48,1. «Rosza» røk ut. Deretter løp de «første» semifinale samme ettermiddag. Nå møtte Snell favoritten og verdensrekordholden Roger Moens første gang. Belgieren vant på 1.48,5 mens Snell gikk enkelt videre på 1.48,6. Dagen etter gikk andre semifinale. Nå hadde Lydiard funnet ut at de skulle sette press på Moens, som var kjent for å ha dårlige nerver i store oppgjør. Snell stakk fram på oppløpssida: «I was going hard to beat him to the tape», sa han i ettertid. Likevel, etter å ha vunnet heatet på 1.47,2, følte Peter at han ennå hadde noe å gi. Moens må ha blitt veldig oppmerksom, og kanskje betenkt over den unge new zealenderens styrke på dette tidspunktet, men for alle de millioner som gledet seg til å se finalen på fjernsyn, blant annet i Norge der fjernsynet var åpnet samme år, var Snell fortsatt et ubeskrevet blad. Startskuddet smalt, Petter kom ut på den første rettstrekningen som nummer fire. Det gikk unna i stor fart med sveitseren Wägli, en typisk frontløper, som den førende. Ved inngangen til siste sving var Snell «boxed», og Lydiard mente siden at han burde ha startet 250 meter fra mål og gått rundt hele feltet. Da ville han tatt både seieren og Moens verdensrekord. Men Snell ventet ganske iskaldt og regnet med at feltet ville spre seg ut på oppløpssiden. Det var akkurat hva som skjedde. Peter så en åpning diagonalt inn bak Moens og skjønner at det er håp om medalje. Han kastet seg over mål uten å skjønne hva som har skjedd. Han hadde nok med å henge over en stolpe og hive etter pusten. Noen kom bort og gratulerte. Han oppfattet det ikke, og oppfattet heller ikke at den belgiske politidetektiven og senere Interpol-toppen Moens lå nede på kne i målområdet. Det går ennå noen
sekunder, så kommer Moens over til Snell og strekker fram handa. Peter Snell: Who won? Roger Moens: You did. Verdensrekorder Det var ikke mange new zealendere som visste hvem Peter Snell var før OL i Roma, men seieren på 800 meter forandret alt. Han løp noen få løp i Europa etter lekene. Snell løp en sterk 800 meter på Santry i Dublin der han slo såvel Ron Delany (irsk OL-vinner på 1500 meter i 1956) som Herb Elliott (australsk OL-vinner på 1500 meter i 1960). Dette var et av Elliots siste internasjonale løp. Ved hjemkomsten ble det mye oppstyr rundt Halberg og Snell. De var landets største helter siden Edmund Hillary kom ned fra Mount Everest i 1953. I og med at Halberg og Snell hadde tatt hvert sitt gull mens Barry Magee hadde tatt bronse i maraton, ble det stor interesse for hva new zealanderne holdt på med. Snell begynte å forberede seg til Samveldelekene i Perth i 1962, men på veien dit skjedde det mye bemerkelsesverdig. 2 Roger Moens i 1957. Nationaal Archief i Nederland, Wikimedia Commons, CC BY-SA-3.0 I 1961 reiste new zealenderne på en turné i USA og Europa. De løp i Finland og de løp igjen på Santry i Dublin. Her skulle Gary Philpot, Barry Magee, Murray Halberg og Peter Snell hjelpe et britisk lag til ny verdensrekord på 4x1 mile. Harene løp fra de som skulle sette rekord, og 16.23,8 ble den nye noteringen. Peter avsluttet på 4.01. 2 Det var snakk om at Elliott skulle gjøre comeback i sin egen hjemby etter å ha vært borte i 1961. Men Elliott kom aldri tilbake, skulle det vise seg.
Løpermiljøet fikk med seg Agfa til å sponse en serie løp på øyene i sesongene etter. Dette var populært for løpere fra den nordlige halvkule, for mens det var vinter der, var det sommer på New Zealand. Vinteren 1962, som altså er sommer på den sydlige halvkule, skulle imidlertid stå i Peter Snells tegn, den også. Da presterte han to løp som den dag i dag står som noe av det største i løperhistorien. Whanganui på Sørøya ble «satt på kartet» internasjonalt den 27. januar 1962. Peter Snell hadde ikke løpt under 4 minutter på milen før denne kvelden i Whanganui. Lydiard hadde antydet 3.55 i pressen, Peter likte det ikke. Han ville være fornøyd med en tid rett under 4 minutter. Det ble en magisk kveld i Whanganui. Over 15 000 tilskuere omkranset gressbanen, over himmelen lå det svarte tordenskyer, men det var helt stille. Arrangørene hadde sørget for at den innerste løpsbanen var urørt fra tidligere i stevnet. Ellers var det jordflekker her og der, men Snell inspiserte banen før løpet og hadde en god følelse. En «half-miler» ved navn Barry Cossar var fartsholder. Første runde gikk ikke altfor fort, Peter lå litt bak og passerte på 61. Så gikk det litt fortere, halvmila ble passert på 2 minutter jevnt. Da klokka ringte hørte Peter tellingen, 2.58-2.59, samtidig som den lille og barbente briten Bruce Tulloh stakk fram og ledet inn i nest siste sving. Det var det som skulle til for å tenne olympiamesteren på 800 meter. Whanganui i november 2009. Phillip Capper, Wikimedia Commmos, CC BY 2.0. Cooks Gardens i 2014. Michal Klajban, Wikimedia Commmos, CC BY-SA 4.0.
«Jeg slapp løs alt, bare lot det stå til», forteller Snell i selvbiografien. Snell løp rundene på 60.7, 59.9, 59.0 og 54.8. Det gikk altså fortere og fortere. Da han brøt målsnøret, brøt også levenet løs. Folk stormet banen, de skjønte de hadde opplevd historie. I programmet sto Elliotts rekord feil oppført, 3.54,4, en tidel bedre enn det riktige. Dette ble imidlertid oppklart. Over 15 000 tilskuere gikk av skaftene da tida ble annonsert til 3.54,4, en forbedring av den tidligere verdensrekorden med en tidel. Også Tulloh løp under 4 minutter og var utrolig glad. Tilskuerene begynte å plukke grasstrå og småblomster fra banen for å ha et minne fra det som må ha vært den første verdensrekorden på new zealandsk jord. «There is no brutal rush for the gates; the crowd of 16,000 is wending its way from the enchanted ground, slowly, as if unwilling to leave behind the magic of the night. But they will not leave it all behind. All of them will retain a story to treasure for a life-time», ble det sagt av en tilstedeværende. Snell-statue i Whanganui. Michal Klajban, Wikimedia Commmos, CC BY-SA 4.0.
3. februar 1962 Og det skulle komme mer. «Nå må du rulle banen, for her blir det verdensrekord», sa en journalist i til den lett lubne banemesteren som støttet seg til rulla i Lancaster Park i Christchurch et par dager før det neste rekordforsøket. Og han la til, «what makes fast tracks?» «Fast runners», gliste banemesteren. Som i Whanganui var underlaget gress. Det skulle løpes half mile, altså 880 yards, men i og med at dette er litt lengre enn 800 meter var det vanlig å løpe for begge rekordene. «I motsetning til i Whanganui var jeg denne gangen bestemt å ta rekorden», forteller Snell. Både Lydiard og Snell visste at Roger Moens rekordtid 1.45.7 fra Bislett i 1955 var overmoden. 800 meter-rekorden ble regnet som vesentlig dårligere enn mile-rekorden. Den amerikanske olympiamesteren fra 1956, Tom Courtney hadde gjort angrep på rekorden i 1957 og bommet med en tidel, 1.45.8. Da la han opp. «Rekordene på 880/800 har alltid blitt satt med en rask førsterunde», sa Snell. Nå gikk det veldig fort. Barry Robinson var fartsholder i rekordforsøket. Det ble ikke løpt i delte baner i første sving, og Snell startet inne ved lista, Robinson ytterst. En løper kom mellom haren og Snell med en gang, men Snell smatt forbi. Mye bra kunne sies om Robinson. Han var en god løper, men manglet totalt fartsfølelse. Snell ropte «wait» til Robinson, men han hørte ingen ting. «Jeg ventet å høre femti, femtien av rundetidsanviseren, men han begynte på førtiåtte-førtini. Femti hørte jeg først da vi hadde passert», sa Snell seinere. Robinson vek da ut til høyre, og Snell klinte til. Oppløpssida ble veldig tung, men han var helt sikker på at rekorden var slått da han brøt målsnøret. Det ble et enormt oppstuss. Den nye verdensrekorden på 800 meter ble på 1.44,3 og 880-yardsrekorden ble på 1.45,1. 1.44.3 er utvilsomt den mest berømte Snell-rekorden, og ville gitt medalje i en rekke OL og Samveldeleker siden. Snells 1.44.3 er antagelig like raskt som Sebastian Coes 1.41.73 på 800 meter fra 1981. Gress er selvfølgelig treigere enn kunststoff, og ble også regnet som vesentlig seinere enn koksgrus. Ingen har for øvrig løpt fortere på koksgrus enn Seb Coe med sine 1.44,9 i Loughborough 1980. Uansett forteller Snells løp at 800 meter er en vanskelig distanse. Han hadde 24.8, 26.2, 25.9 og 28.2 på de fire 200- meterne. Selv med Snells enorme aerobe kapasitet, var hans sjanseløs på å løpe også andre runde på 50, noe som i mange tiår har vært oppfattet som mulig på en 800 meter.
Duell i Modesto Whanganui forandret livet for Peter; «Now I was a miler». Det strømmet invitasjoner fra arrangører, og det var mileløperen Snell de ønsket å se. I USA var mile-distansen et begrep. Det var flere tradisjonsrike mile-løp, så vel innendørs som utendørs, mange av dem hadde gått siden århundreskiftet. Glenn Cunningham var et begrep på 1930-tallet mens iren og OLvinneren på 1500 meter i Melbourne, Ron Delany skapte seg et stort navn som mile-løper i USA på 1950-tallet. Mest berømt var The Compton Mile. I 1963 skulle denne gå Modesto, California. Amerikanernes beste løper på denne tiden var Jim Beatty. Han raget bare 1.60 over bakken, men løpe kunne han! Beatty gjestet for øvrig Bislett ved en anledning og satte amerikansk rekord på 5000 meter der. Han ble trent av den ungarske emigranten Mihaly Igloi som hadde skapt et løpermiljø i Los Angeles etter å ha forlatt Ungarn etter oppstanden i 1956. Igloi hadde stått bak Honved-løperne i Budapest, verdens beste løpere midt på 1950-tallet, deriblant István Rózsavölgyi. Beatty uttalte friskt at han aktet å slå såvel Snell som milerekorden hans. Peter takket ja til innbydelsen selv om han langt fra følte seg fulltrent. Han hadde nylig giftet seg, og det passet godt med en tur til USA som bryllupsreise. Dette var likevel neppe den beste oppladningen og Peter var virkelig betenkt. Han følte seg langt fra komfortabel med formen. Løpsutviklingen ble imidlertid en gavepakke for kiwien. De tre første rundene gikk ganske bedagelig, halvmila ble passert på 1.59 og lå godt posisjonert da klokka ringte for siste runde på 3.01. Tre løpere var fortsatt med, Jim Grelle, Carl Weisiger og Beatty. Ved utgangen av svingen benyttet Snell sjansen til å stenge den lille amerikaneren inne ved å gå ut i andre bane bak Grelle. Ved inngangen til siste sving slapp kiwien løs alle de krefter og all den hurtighet han var kjent for. Han grov seg ned i grusen. Ut på oppløpssiden tok Snell sjansen på å kikke seg bak, og ble forbløffet. De andre hadde gitt luke på 10 yards, «det så ut som de gikk». Snells tid var 3.54,9 med Beatty over to sekunder bak. Det var dumt av Beatty å skryte av at han skulle slå kiwien. Snell var av et helt annet kaliber enn den lille amerikaneren. Oppkjøring mot Tokyo Peter Snell og kona Sally hadde gjestet Sør-Afrika vinteren (norsk vinter) 1964, noe som var touchy den gangen. Tolv år senere skulle et New Zealands rugbylag All Blacks
opptreden i Sør-Afrika føre til afrikansk boikott av OL i Montreal. På ettervinteren 1964 satte Peter for alvor i gang med forberedelsene til Tokyo, som ville finne sted i oktober. Han var på denne tiden ansatt i tobakksfirmaet Rothmans, noe han ikke var helt komfortabel med. Men en jobb måtte han ha, det var forbudt å ta i mot penger som friidrettsutøver den gangen. Amatørreglementet var firkantet. Han innså at utholdenheten ville være nøkkelen til suksess i Tokyo og begynte å løpe to ganger om dagen. En halv time om morgenen og halvannen time om kvelden. Barry Magee, som hadde lagt opp som aktiv for å drive kristent ungdomsarbeid, fikk oppgaven av Lydiard med å være treningspartner. Peter jobbet seg opp i 100 miles i uka og i en 10-ukersbolk kunne han loggføre 1012 miles. Hver søndag løp han Waiatarua, 22 miles (35.2 km) sammen med kameratene i Oiwakraka. Bestetiden ble senket fra 2.25 til 2.12, og runden ble etter hvert som en hyggelig søndagstur. 3 Tolv år senere forberedte også John Walker 3 Opplysning til forfatteren på epost fra Peter Snell. Åpningsseremonien i Tokyo-OL 1964. Wikimedia Commons, public domain.
seg på den samme runden. Han løp også på 2.12 og for begges vedkommende la Waiatarua, denne brutalt harde runden grunnlaget for OL-suksess. Snell brukte ikke krefter på å tilpasse seg den nordlige halvkules sesong, og løp kun noen få testløp før Tokyo. Snell hadde verdensrekordene på 800 meter, 880 yards, og 1 mile. Men var det mulig å lykkes både på 800 meter og 1500 meter? Peter var i tvil. Først og fremst ville han nå kopiere landsmannen Jack Lovelocks seier på 1500 meter i Berlin 1936. At 800 meteren ikke ville bli lett, skjønte Peter ikke minst da han så det første heatet og den ukjente kenyaneren Wilson Kiprugut løpe solo på 1.47,8. Snell vant det femte heatet på 1.49.0 og sparte seg. Det hadde derimot blitt løpt fort både i noen av forsøksheatene og de andre semifinalene. Hva hadde det kostet for eksempel den gamle rivalen, jamaikaneren George Kerr, kunne man spørre seg om. Da Snell også vant sitt semifinaleheat var han klar til å forsvare gullet fra Roma. Kiprugut startet ikke så fort som Snell hadde tenkt i finalen, og da klokka ringte var Snell «boxed» innestengt. Han slapp seg bak, men gikk rundt feltet på bortre langside. 250 meter fra mål satte han inn det første støtet og nådde Kiprugut og Kerr ved inngangen til siste sving. De prøvde å gjøre motstand men som Lydiard sa; ingen hadde maken til Snells sprint i en slik situasjon. 4 Vinnertida 1.45,1 var olympisk rekord. Gullet fra Roma var forsvart, og nå gjorde Snell det som favoritt. I Lovelocks fotspor Så var det 1500 meter. For en løper fra de engelsktalende land var «the metric mile» en bastard. Noen vente den var uskjønn. Snell begynte imidlertid å like 1500 meter. Det han likte best var at det vare var tre runder igjen når han kom opp til passering første gang. Snells første heat gikk sakte, og det var bra for ham, for han var sliten etter oppstusset etter 800-gullet. Han gikk videre med en kontrollert fjerdeplass på 3.46,8. Semi-heatet gikk derimot fort, og han måtte vinne på 3.38.8. Et ungt amerikansk håp, Jim Ryun sakket tidlig bakut og ble sist han vant seinere OL-sølv i 1968. Snell regnet med at konkurrentene begynte å bli kjørt, og at han selv ville dra nytte av Waiatarua-rundene og alle milene. Ingen av konkurrentene, det være seg amerikaneren Burleson, franskmannen Michel Bernard, som hadde dratt feltet også i Roma, briten John Whetton eller resten hadde 4 Kiprugut ble nummer tre og Kerr nummer fire, begge med 1.45,9.
noe som helst tro på at de kunne slå Snell. Han var The Ironman from NZ. Farten i finalen var brukbar, og Snells landsmann John Davies holdt seg godt framme mens favoritten «was sitting back». Lydiard hadde planlagt en slik taktikk slik at New Zealand kunne ta dobbelseier. 350 meter fra mål var imidlertid Snell stengt inne. Han kunne valgt å slippe seg tilbake slik som på 800 meter, men gløttet på utsiden og så briten John Whetton. Snell rakte opp handa som en politimann som dirigerer trafikken, og som den riktige engelske gentleman Whetton var, slapp han Snell høflig fram. 5 Snell løp siste runde på 53.2, men hans fart på de siste 300 meterne var 38.6, noe som tilsvarer en 400 på 51! Snell hadde kopiert Lovelocks seier fra 1936 og var den første som vant 800 og 1500 siden 1920. Ingen har gjort det siden. Tsjekkeren Odložil klarte å komme i posisjon og tok sølvet mens Davies tok bronsen. Verdensrekordene i Western Springs Det var ingen tvil om hvem som var New Zealands mest populære idrettsmann i 1964. Peter Snell hadde holdt oppvisning i Tokyo og vunnet sin andre og tredje 5 Whetton endte sist i feltet. gullmedalje. Det landsmennene ikke visste var at Snells karriere gikk fortere mot slutten enn hva de ante. Snell sa ingen ting om hvilke planer han hadde. Men han annonserte verdensrekordforsøk på såvel 1000 meter som mile i Western Springs, Auckland en måned etter OL. Det utrolige er at verdens beste løpsnasjon i 1964 fortsatt ikke hadde noen koksgrusbane. Men de lånte av og til speedwaybanen i Western Springs i Auckland og det var her rekordforsøkene ble gjennomført 19. og 24. november 1964. Banen var stelt med etter alle kunstens regler før forsøket på 1000 meter der østtyskeren Siegfrid Valentin sto som verdensrekordholder med 2.16,8. Ei slik tid burde være en grei jobb for Snell, om farten var passelig på de første 400 meterne. Men det er ganske påfallende, såvel med Elliotts som Snells rekorder, hvor utstrukturerte løpene var. Det var noe helt annet da Coe og Ovett gjennomførte sine rekordforsøk 15-20 år senere. Nå gikk det alt for sakte på de første 400 meterne etter at utroperen etter 200 meter ble misforstått. 55 på første 400 var altfor dårlig, men Snell skjønte faren og klarte å drive opp farten slik at 800 ble passert på 1.49.5, litt dårligere enn planlagt. En bra siste 200 ga ny verdensrekord med 2.16,6.
Dermed hadde Snell tre verdensrekorder, men han ville forbedre mile-rekorden fra Whanganui på 3.54,4. Riktignok satte speedwayklubben i Auckland i gang med en demonstrasjon av sidevognsrace. Det harva opp den flotte banen og Snell holdt på å gråte. Hva med mile-rekorden om fem dager? De 25 000 som var på plass da Snell gikk til angrep på sin egen milerekord 24. november, ble likevel ikke skuffet. Snell hadde planlagt å passere 880 yards på 1.57. Nå gikk det altfor fort, haren tok med Snell rundt på 1.54, det pekte mot en sensasjonell tid. Kunne det gå under 3.50? Tredjerunden kostet, tre kvart mile ble passert på 2.54, og siste runde var tung med mye melkesyre. Snell var imidlertid sikker på at han skulle klare det, og ble klokket til 3.54,1. Han mente i ettertid han kunne løpt fortere med noen til å presse seg. Problemet for Snell, og for den saks skyld Herb Elliott, var at de var så til de grader bedre enn alle andre på sin tid. Nå begynte det å gå på stumpene med motivasjonen for den tredobbelte OL-mesteren, men han klarte etter hvert å komme i trening for USA/Europaturneen 1965. Noen stor glød var det imidlertid ikke i forberedelsene. I motsetning til sine landsmenn visste Peter at dette var avskjeden. Noen stor sportslig suksess ble ikke avskjedsturneen. Snell pådro seg en magesjau i Vancouver og endte totalt sist i dette løpet. Da ba han om å få låne mikrofonen og fortalte hva som hadde skjedd og han ba om unnskyldning for det slette løpet. Tilskuerne tilga Snell med ovasjoner av applaus. Snell slo Jim Grelle på en mile i Los Angeles, men dette var hans siste seier i karrieren på denne distansen. Nummer tre i løpet ble imponerende nok en 18-årig high school-student fra Wichita i Kansas, den tidligere nevnte Jim Ryun. I AAUmesterskapet noen dager senere, den 27. juni 1965, skjedde det som burde vært umulig. 18-åringen fra Kansas nedkjemper Snell med knappest mulig margin. Ruyn fikk notert 3.55,3, ny amerikansk rekord. I Toronto møttes Snell og sølvvinneren fra Tokyo, canadieren Bill Crothers på 880 yards. Crothers vant med knapp margin. Seinere på kvelden spiste Peter middag med australieren Ron Clarke på hotellet. Han ble hentet til resepsjonen, en avis ringte, «hadde Snell en kommentar til at Jazy hadde slått mile-rekorden hans?». 6 Ulykker kommers sjelden alene, og i Rennes ved den engelske kanalen hadde franskmannen assistert av sine landsmenn med Jean Wadoux i spissen sørget for et 6 Les mer om Clarke og Jazy i artikkelen «1965 langdistanseløpingens annus mirabilis» i dette nummeret av Årbok for friidrettshistorie.
synkronisert løp hvor sluttiden ble 3.53,6. «Jeg kan ikke vente med å møte Jazy», sa Peter til Clarke da han kom tilbake til bordet. Men franskmannen så ingen grunn til å møte Snell i Europa, så det møtet ble ingen ting av. 14. juli 1965 løp Snell for første og eneste gang på Bislett. Han tapte igjen for Bill Crothers som han hadde slått uten problemer i Tokyo. Gnisten var borte, men Snell hadde også helt glemt seg bort under oppvarmingen, for det var under dette stevnet at Ron Clarke satte ny verdensrekord med 27.39,4. Peter sto og heiet på. Kilder Peter Snell og Garth Gilmour. No Bugles No Drums, Auckland 1965 Peter Snell og Garth Gilmour. From Olympian to Scientist, North Shore City 2007 Garth Gilmour. Arthur Lydiard, Master Coach, Brisbane 2003 Joseph Romanos. Arthur s Boys, The Golden Era of New Zealand Athletics, Auckland 1994 Så reiste han til Berlin for å avslutte karrieren samme sted som landsmannen Jack Lovelock hadde vunnet 1500 i OL 1936. Også her ble det nederlag uten at det gikk særlig inn på Snell. Nå satte han kursen hjemover. Han ba kona holde tett med når han landet, men det lekket likevel ut at løpshelten var kommet hjem. Noen dager senere innkalte han til en pressekonferanse og der ga han sjokkbeskjeden om at han la opp. Peter Snell startet i stedet en helt ny karriere. Han emigrerte til USA og ble student, seinere professor ved et universitet i Texas. Han er også en ivrig o-løper i North Texas Orienteering Club. Jack Lovelock-statue i Timaru. Grey Geezer, Wikimedia Commmos, CC BY-SA 4.0.