Skinansfjellet vindpark og rovfugltrekket - vurdering av konfliktpotensialet Stavanger, 16. februar 2007
Skinansfjellet vindpark og rovfugltrekket vurdering av konfliktpotensialet AMBIO Miljørådgivning AS AMBIO Miljørådgivning AS Godesetdalen 10 4034 STAVANGER Tel.: 51 44 64 00 Fax.: 51 44 64 01 E-post: post@ambio.no Skinansfjellet vindpark og rovfugltrekket vurdering av konfliktpotensialet Oppdragsgiver: Norsk Vindenergi as Forfatter: Toralf Tysse Prosjekt nr.: 25315 Rapport nummer: 25315-9 Antall sider: 14 Distribusjon: Åpen Dato: 05.02.07 Prosjektleder: John Jastrey Arbeid utført av: Toralf Tysse Kvalitetssikrer: Ulla Ledje Stikkord: Vindpark, rovfugltrekk, konflikter - 2 -
INNHOLD 1 INNLEDNING... 4 2 ROVFUGLTREKKET I ØSTRE HÅ KOMMUNE... 4 2.1 Artsutvalg og mengder... 6 2.2 Bestandsforhold for aktuelle arter... 6 2.2.1 Truethet... 7 2.3 Rovfugltrekket ved Lassaskaret i et større perspektiv... 8 3 VINDPARKER OG FUGLEKOLLISJONER... 9 3.1 Generelt... 9 3.2 Rovfugl... 9 4 KONFLIKTPOTENSIALET KNYTTET TIL UTBYGGING AV SKINANSFJELLET VINDPARK... 10 4.1 Layout og tekniske data for Skinansfjellet vindpark... 10 4.2 Vindparken og rovfugltrekket... 11 4.2.1 Populasjonsmessige virkninger... 12 4.3 Konklusjon... 12 4.4 Behovet for oppfølgende undersøkelser... 13 5 REFERANSER... 13-3 -
1 INNLEDNING Norsk Vind Energi AS planlegger utbygging av en vindpark i området rundt Skinansfjellet i Hå kommune, Rogaland. Planområdet ligger helt øst i kommunen, på grensen mot Time og Bjerkreim kommuner. Utbyggingsplanene omfatter totalt 30, alternativt 22, vindturbiner og nødvendig infrastruktur innenfor et planområde på ca. 6 km 2. Tiltaket er utredningspliktig i henhold til forskrift om konsekvensutredninger. Melding med forslag til utredningsprogram for tiltaket ble sendt ut i september 2005, og utredningsprogrammet ble fastsatt av NVE den 16.09. 2005. I forbindelse med konsekvensutredningen er det utarbeidet flere fagrapporter, blant annet om biologisk mangfold. I denne fagrapporten inngår vurderinger av det rovfugltrekket som er dokumentert i området ved den planlagte vindparken. Oppdragsgiver Norsk Vindenergi ønsker en mer utførlig beskrivelse av rovfugltrekket og vurderinger i forhold til selskapets planer for vindparkutbygging. Foreliggende notatet må ses på som et supplement og som et grunnlag for fagrapporten Konsekvenser for biologisk mangfold ved utbygging av Skinansfjellet vindpark (Tysse 2007, foreløpig utgave). 2 ROVFUGLTREKKET I ØSTRE HÅ KOMMUNE Det er dokumentert at grenseområdet mellom Hå, Bjerkreim og Time kommune har en gunstig beliggenhet i forhold høsttrekkende rovfugler (Mjølsnes 2006). Lokale ornitologer har i perioden 2004 2006 gjennomført systematiske trekkregistreringer av rovfugl ved Matningsdal, like vest for planområdet. Matningsdal ligger strategisk plassert i forhold til å observere dette trekket, men rovfuglene trekker på relativt bred front i området mellom vestre deler av Bjerkreim kommune og østre deler av Hå kommune (Kjell Mjølsnes, pers. medd). Feltarbeid høstene 2004-2006 har dokumentert to typer bevegelser av rovfugl under høsten: 1) Sørgående trekk der rovfuglene trekker relativt lavt og gjerne bruker tid til rasting. Dette trekket foregår under alle vindforhold, og trekket går gjerne på bred front. 2) Nordgående trekk under sør- og østlige vinder. Dette trekket er mer omfattende og inkluderer i større grad termikkbaserte rovfugler som våker. Rovfuglene kommer sørfra og dreier noe av retning øst/nordøst når de treffer overgangen mellom Lav-Jæren og Høg-Jæren/Dalane. For noen arter er det registrert en front som går vest for planområdet for Skinansfjellet vindpark og en som går over og/eller øst for planområdet (basert på Mjølsnes 2006). - 4 -
Figur 2.1. Beliggenheten av telleområdet ved Lassaskaret i forhold til vindparken - 5 -
2.1 Artsutvalg og mengder Artsutvalget som er registrert ved Lassaskaret omfatter stort sett alle dagrovfugler som hekker i Norge, men arter som spurvehauk, musvåk og vepsevåk er spesielt tallrike. Høstene 2004 2006 ble det registrert mellom 633 (2004) og 2163 (2006) trekkende rovfugl fra observasjonspostene ved Matningsdal. Da kun deler av trekksesongene er dekket opp med observasjoner (Mjølsnes 2006), utgjør dette absolutte minimumstall for trekket i de aktuelle årene. Dekningsgraden har vært størst i 2006, da 12 % av disponibel dagtid ble benyttet på post (Mjølsnes 2006). Forfatteren presiserer selv at resultatene ikke reflekterer kun 12 % av det samlede trekket med rovfugl ved Lassaskaret. Dette begrunnes med at potensielle gode trekkdager i større grad er valgt ut. I tabell 2.1 er det en samlet oversikt over trekkende rovfugl som ble registrert i Lassaskaret i 2006. Tallene er i sin helhet hentet fra Mjølsnes (2006). Tabell 2.1. Rovfugl ved Lassaskaret, Hå kommune høstene 2004 2005 (etter Mjølsnes 2006) Art 2004 2005 2006 SUM Spurvehauk 300 503 829 1632 Tårnfalk 194 158 874 1226 Musvåk 29 98 112 239 Vandrefalk 45 53 118 216 Fjellvåk 10 68 34 112 Dvergfalk 4 20 58 82 Myrhauk 20 3 39 61 Havørn 11 12 25 47 Hønsehauk 5 13 12 30 Vepsevåk 11 8 10 29 Fiskeørn 3 2 10 15 Kongeørn 4 1 8 13 Jaktfalk 0 0 5 5 Sivhauk 0 3 1 4 Aftenfalk 1 0 1 2 Steppehauk 0 1 0 1 Lerkefalk 1 0 0 1 Kjerrhauk 1 2 1 4 sp. Falk sp. 4 2 2 8 Våk sp. 8 51 6 65 Rovfugl sp. 4 0 18 22 SUM 633 998 2 163 3 794 2.2 Bestandsforhold for aktuelle arter For å belyse hvilke rovfuglpopulasjoner som er aktuelle ved trekket over Lassaskaret er det sammenstilt oversikter over bestandsforhold for norske rovfugler. Det er ikke trukket inn bestandsdata fra andre land, selv om det er sannsynlig at noen av rovfuglene sett ved Lassaskaret stammer fra andre land enn Norge. Arter som aftenfalk og steppehauk hekker ikke i Europa, og observasjonene ved Lassaskaret viser at disse fuglene har kommet langt på avveier. Det er derfor sannsynlig at rovfugltrekket ved Lassaskaret også representerer fjernthekkende populasjoner. - 6 -
I tabell 2.2 er det en oversikt over bestandsdata i Norge for de aktuelle rovfuglene som ble registret ved Lassaskaret. Tallene for hekkebestander er hentet fra Birdlife (2004). Da trekket ved Lassaskaret gjelder høsttrekkende rovfugler, er det antatt at årsungene på dette tidspunktet vil utgjøre en vesentlig del av fuglene for de fleste artene. Ungeproduksjonen for de norske hekkebestandene av rovfugl vil kunne variere noe fra år til år. Tallene i tabell 2.2 baserer seg på antatt årsproduksjon for de aktuelle artene i Norge basert på norske og europeiske studier. Kilder for ungeproduksjon har vært Newton (1979), Gundersen et. al. (2004) og Hagen (1972-1973). Der det ikke foreligger gode data fra Norge er det benyttet relevante utenlandske undersøkelser. Disse tallene vil kunne avvike noe i forhold til ungeproduksjon i Norge, men de er likevel noenlunde representative. I tillegg til hekkefugler og årsunger vil det også være en rekrutteringsbestand av eldre ungfugler. Denne delen av bestanden kan være vanskeligere å anslå, og flere av tallene i tabell 2.2 er beheftet med usikkerhet. Tabell 2.2 Bestandsforhold i Norge for rovfugl som trekker ved Lassaskaret, basert på 2006-tellinger Art Hekkebestand 1 (par) Årsunger 2 (ind) Ungfugler og subadulte 3 (ind) Anslått 4 total bestand (ind) Andel (%) ved Lassaskaret (2006) Spurvehauk 3 000 6 000 9 000 7 000 25 000 3,3 Tårnfalk 2 000 4 000 6 000 3 000 15 000 5,8 Musvåk 1 000 2 000 1 500 700 3 100 3,6 Vandrefalk 350-500 650 300 1 800 6,5 Fjellvåk 5 000 10 000 7 500 4 000 26 500 0,1 Dvergfalk 2 500 6 500 9 000 4 500 22 500 0,3 Myrhauk 50-250 150 80 530 7,3 Havørn 2 500 1 500 5 000 11 500 0,2 Hønsehauk 1 400 2 200 3 000 1 500 8 000 0,4 Vepsevåk 500 1 000 750 500 2 750 0,2 Fiskeørn 150-200 245 100 700 1,4 Kongeørn 860-1040 600 1000 3 600 0,2 Jaktfalk 500-700 800 400 2 400 0,2 1). Birdlife 2004 og Artdatabanken, Norge. 2) Anslått bestand, basert på gj.snitt hekkende par. Under trekktidspunktet. 3) Inkluderer alle aldersklassene fra 1 år til voksne som ikke har etablert seg. Anslått bestand av yngre og eldre ungfugler som ikke er etablerte som hekkefugler. Dette er rekrutteringsfuglene til hekkebestanden. Flere av estimatene er usikre. 4) Her benyttes gjennomsnittstall for hekkebestanden Som det fremgår av tabell 2.2, utgjør tallene på myrhauk fra Lassaskaret hele 7,3 % av den norske bestanden. Dette er påfallende høye tall med tanke på at størstedelen av bestanden antas å hekke i Nord-Norge. 2.2.1 Truethet Flere av artene som er registrert ved Lassaskaret er kategorisert som truet og sårbare gjennom at de er oppført på den norske rødlisten. Dette gjelder vepsevåk (kategori EN), hønsehauk (VU), myrhauk (VU), vandrefalk (NT), jaktfalk (NT), kongeørn (NT), fjellvåk (NT) og fiskeørn (NT). I tabell 2.3 er det gitt en oversikt over de ulike kategorier som nå er benyttet for inndeling av rødlistede arter. I prinsippet er arter som er plassert i kategorier høyt oppe på listen (som RE og CR) mer truet enn de lavere nede. - 7 -
Tabell 3.2. Rødlistekategorier Kode Kategorier Kommentar EX EW RE CR EN V NT DD UTDØDD (Extinct) UTDØDD I VILL TILSTAND (Extinct in the wild) REGIONALT UTDØDD (Regionally extinct) KRITISK TRUET (Critical endangered) STERKT TRUET (Endangered) SÅRBAR (Vulnerable) NÆR TRUET (Near threatened) DATAMANGEL (Data deficient) Arter som er utdødd i vill tilstand Arter som ikke finnes frittlevende, men der det fortsatt finnes individer i dyrehager, botaniske hager eller lignende. En art er Regionalt utdødd når det er liten tvil at arten er utdødd fra aktuell region (her Norge). For at arten skal inkluderes må den ha vært etablert reproduserende etter 1800. En art er Kritisk truet når best tilgjengelig informasjon indikerer at et av kriteriene A E for Kritisk truet er oppfylt. Arten har da ekstremt høy risiko for utdøing (50 % sannsynlighet for utdøing innen 3 generasjoner, minimum 10 år) En art er Sterkt truet når best tilgjengelig informasjon indikerer at et av kriteriene A E for Sterkt truet er oppfylt. Arten har da svært høy risiko for utdøing (20 % sannsynlighet for utdøing innen 5 generasjoner, minimum 20 år) En art er Sårbar når best tilgjengelig informasjon indikerer at et av kriteriene A E for Sårbar er oppfylt. Arten har da høy risiko for utdøing (10 % sannsynlighet for utdøing innen 100 år) En art er Nær truet når den ikke tilfredsstiller noen av kriteriene for CR, EN eller V, men er nære ved å tilfredsstille noen av disse kriteriene nå eller i nær fremtid. En art settes til kategori Datamangel når ingen gradert vurdering av risiko for utdøing kan gjøres, men det vurderes som meget sannsynlig arten ville blitt med på Rødlista dersom det fantes tilstrekkelig med informasjon. 2.3 Rovfugltrekket ved Lassaskaret i et større perspektiv Det omfattende trekket av rovfugl som er registrert ved den planlagte vindparken er, ut fra nåværende kunnskap, uten sidestykke i Rogaland fylke. Da store deler av fylket er godt undersøkt for trekkende fugl, er det lite sannsynlig at det finnes flere tilsvarende lokaliteter i fylket. Med grunnlag i Mjølsnes (2006) og Grimsby (1999) er det kun to andre lokaliteter i Norge der det er registrert tilsvarende trekkomfang av rovfugl som ved Matningsdal. Dette gjelder Mølen i Brunlanes i Vestfold og Mønstermyr ved Flekkefjord. Dette betyr at trekkområdet ved Matningsdal har nasjonal verdi. Høsttrekkende rovfugl på Mønstermyr har i stor grad en nordlig rute (Grimsby 1999), dvs. i motsatt retning i forhold til overvintringsområdene. Da også en stor del av rovfuglene ved Matningsdal har en nordlig trekkrute, er det sannsynlig at en del av rovfuglene ved Mønstermyr også passerer Matningsdal i samme periode. Det faktum at en østlig hekkende art som vepsevåk opptrer ved begge lokaliteter, vitner om at flere av trekkfuglene kan ha sin opprinnelse på Østlandet. Dette skulle i så fall bety at rovfuglene følger kysten vestover over lange strekninger. Den naturlige trekkretningen for rovfugler som hekker på Østlandet er mot S eller SØ. Det må antas at en stor andel av dem trekker over Falsterbo eller Danmark. Et feil veivalg ved Oslofjorden vil imidlertid kunne føre fuglene vestover, med kysten som ledelinje. Det er kjent fenomen at rovfugl unngår store åpne havstrekninger under trekket (Grimsby 1999). Dette har resultert i at de viktigste trekklokalitetene for rovfugl i Europa ligger i tilknytning til steder som Bosporus-stredet, Gibraltar-stredet og Falsterbo. Det omvendte høsttrekket registrert ved Lassaskaret og Mønstermyr kan derfor delvis forklares med at rovfuglene vegrer seg mot å krysse de åpne havstrekninger som Skagerrak og Nordsjøen representerer. Trolig har vindforhold også stor betydning for hvorfor noen av fuglene havner så langt vest. - 8 -
De fleste rovfuglene som er artsbestemt i det omvendte trekket ved Lassaskaret har vært ungfugler. Det er kjent at trekkfugler, og spesielt ungfugler, kan gjøre store avvik fra sine naturlige trekkveier. Hvert år opptrer det for eksempel asiatiske trekkfugler i Norge under østlige vinder. Sett i dette perspektivet kan et eventuelt avvikende rovfugltrekk i Sør-Norge fortone seg som lokale trekkbevegelser. En stor andel av rovfuglene som trekker ved Lassaskaret har imidlertid en naturlig trekkretning mot S (Mjølsnes 2006) 3 VINDPARKER OG FUGLEKOLLISJONER 3.1 Generelt Clausager & Nøhr (1995) har i sin litteraturstudie konkludert med at kollisjonsfaren mellom fugler og vindturbiner i de fleste tilfeller er liten. Studien er imidlertid beheftet med mange feilkilder i forhold norske vindparker. En viktig innvending er at studiene er foretatt i landskapstyper og med arter som ikke finnes langs norskekysten. Et annet problem med å sammenlikne ulike studier er at det foreligger betydelige metodiske usikkerheter. Winkelman (1995) gikk gjennom 108 europeiske studier, og fant at estimater av totalt antall drepte fugl bare kunne gjøres for 3 lokaliteter da det ellers manglet tilstrekkelige data for slike sammenlikninger. Manglende standardisering av data blir også vist til som et problem av Gill et. al. (1996). Selv om Clausager & Nøhr (1995) konkluderer med en relativt lav kollisjonsrisiko for fugl, vil det alltid være et kollisjonspotensial mellom vindturbiner og fugl. Sårbarheten for kollisjoner med vindturbiner vil være avhengig av art, tettheter og lokalitet. Winkelman (1992a) viser til at vadere og ender hadde høy sårbarhet for kollisjoner, mens studier fra USA (Orloff & Flannery 1992) viser at rovfugl var overrepresentert i kollisjonsmaterialet. Også andre strukturer enn selve vindturbinene kan representere kollisjonsrisiko ved utbygging av vindparker, som for eksempel vindmålemaster. Bruk av lys i vindparken medfører at faren for kollisjoner vil øke. Det er gjort en rekke studier som dokumenterer at lys tiltrekker seg fugl i spesielle værsituasjoner (Avery et. al. 1980, referanser listet i CEC 1995). Det er ellers godt dokumentert at kraftledninger kan utgjøre en betydelig kollisjonsrisiko for fugl (se Bevanger 1994). 3.2 Rovfugl Amerikanske studier har vist at større rovfugler kan være en utsatt gruppe for kollisjoner med vindturbiner. I en stor vindpark ved Altamont Pass i Kalifornia anslås det at mellom 75-116 kongeørner årlig omkommer gjennom kollisjoner med turbinrotorene (Smalwood og Thelander 2004). Selv om vindparken i Altamont Pass består av 5 400 turbiner, illustrerer undersøkelsene konfliktpotensialet dersom vindparker blir etablert i områder med stor tetthet av manøveringssvake større rovfugler. Tilsvarende erfaringer er høstet i Spania, der en vindpark i Tarifa har forårsaket kollisjoner med gribber (Langston and Pullan 2002, Erickson 2001). I Norge har undersøkelser i Smøla vindpark dokumentert at havørn er utsatt for kollisjoner. I perioden 2005 2006, dvs. i løpet av vel 1 år, har totalt 10 havørner omkommet gjennom kollisjoner med turbiner (Statkraft, hjemmeside.). Selv om antallet kollisjonsdrepte rovfugl har vist seg å være relativt høyt i enkelte undersøkelser, er antall drepte individer pr. turbin likevel relativt lavt. Erickson et al. (2001) har i sin litteraturstudie funnet en kollisjonsfrekvens på fra 0 0,48 rovfugl pr. turbin/år for flere studier i hele verden. Tilsvarende tall der alle fugler var inkludert var på 0 4.45 individer/turbin/år. - 9 -
I Altamont Pass, der tapstallene samlet sett har vært høye, har antall drepte rovfugl pr. turbin ligget på 0,10 døde rovfugl/turbin/år, mens tallet for døde/pr. MW/år har vært 1.00-1.23. I to andre vindparker i USA har tilsvarende tall ligget på 0,04 og 0,05 døde/turbin/år og 0,20 og 0,50 døde/pr. MW/år (Anderson et al. 2004). I Smøla vindpark har dødstallene for havørn ligget på 0,15 døde ind. /turbin/år i løpet av ca 1 år høsten 2005 høsten 2006 (Statkraft, hjemmeside). Undersøkelser i Altamont Pass vindpark viser klare sammenhenger mellom tapstall og variablene turbintype, rotorhastighet (øker øker), rotorstørrelsen (øker øker) og topografi (Thelander et al. 2003). Ellers synes kombinasjonen vind og topografi å spille en vesentlig rolle for hvilke arealer som benyttes av rovfugl. Mange arter søker mot vinden og vindutsatte deler av vindparken (Smalwood og Thelander 2004). For næringssøkende individer vil også tettheten av byttedyr i vindparken ha stor betydning for rovfuglenes arealbruk i vindparken. Dette er blant annet dokumentert gjennom studier av kongeørn i Altamont Pass vindpark (Hunt 2002). 4 KONFLIKTPOTENSIALET KNYTTET TIL UTBYGGING AV SKINANSFJELLET VINDPARK 4.1 Layout og tekniske data for Skinansfjellet vindpark Norsk Vind Energi legger opp til en utbyggingsløsning med 3 MW turbiner. I planene for konsekvensutredningen er det lagt til grunn en layout med 30 3 MW turbiner. Figur 4.1 illustrerer den foreløpige beliggenheten av turbiner, veier og nettilknytning (jordkabel) for vindparken. Figur 4.1. Utbyggingsplan basert på 30 3 MW turbiner i Skinansfjellet vindpark. Figuren viser også veier og trasé for nettilknytning (blå linje). - 10 -
4.2 Vindparken og rovfugltrekket Undersøkelsene som er gjennomført på kollisjonsrisiko mellom fugl og turbiner stammer fra mange ulike områder i flere deler av verden. Med dette følger store ulikheter både i naturgrunnlag, biologi og tekniske forhold i vindparkene. Studiene har derfor noe begrenset overføringsverdi til Skinansfjellet vindpark og problemstillingene omkring rovfugl her. Flere av studiene belyser likevel aktuelle problemstillinger som er relevante for gruppen rovfugl, og kan gi en pekepinn om problemomfanget. Med foreliggende grunnlag er det ikke mulig å gi sikre estimater over kollisjonspotensialet for rovfugl dersom Skinansfjellet vindpark bygges ut. Vurderingene nedenfor er derfor basert på en kvalitet vurdering av sannsynlighet for graden av kollisjonsomfang. I denne sammenheng vil det bli lagt vekt på erfaringsmaterialet fra andre undersøkelser, selv om denne metoden er noe beheftet med feilkilder og har begrensninger i overføringsverdi. Undersøkelser i Norge og utlandet har vist at rovfugl, og spesielt større arter, kan være en utsatt gruppe for kollisjoner med vindturbiner. Dette betyr en fremtidig vindpark ved Skinansfjellet vil kunne utgjøre en kollisjonsrisiko for de trekkende rovfuglene som er registrert i området. Det omfattende referansegrunnlaget om rovfugler og turbinkollisjoner vitner om at kollisjonsraten pr. turbin er relativt lavt. Erickson et al (2001) har gjennom sin litteraturstudie vist at tapstallene i undersøkte området har ligget på mellom 0 og 0,48 kollisjonsdrepte fugler pr. turbin. Det er sannsynlig at også turbiner i Skinansfjellet vindpark vil ligge innenfor dette spennet dersom vindparken bygges ut. Dette skulle i så fall bety at den samlede årlige kollisjonsraten for rovfugl i vindparken vil ligge innenfor spekteret 0 14 individer. Da 14 individer er maksimale tall basert på kollisjonsratene som Erickson viser til, er det lite sannsynlig at det årlige kollisjonstallet vil ligge så høyt. Dersom tallene fra Smøla vindpark benyttes, vil kollisjonstallene for Skinansfjellet ligge på 4,5, korrigert for antall turbiner. Tilfellet Smøla i relasjon til Skinansfjellet vindpark Det er sannsynlig at de høye tapstallene for havørn i Smøla vindpark har sammenheng med at området huser en av de tetteste bestandene av arten i Norge. Det er oppgitt at vel 16 par hekker innenfor vindparken (Follestad et al 2004). I tillegg er det registrert at hekkefugler som ikke er knyttet til vindparken oppholder seg i området (Arne Follestad, pers. medd.). Det er sannsynlig at alle individene i de 16 parene i gjennomsnitt vil bevege seg gjennom vindparken minst en gang pr. dag. Da jaktområdene ligger utenfor vindparken (Arne Follestad, pers. medd.), må ørnene passere vindturbinene to ganger for hver jaktrunde. Med 32 individer og 365 X 2 flygeturer gjennom vindparken, vil det være 23 360 passeringer gjennom et år. Dette vil være et konservativt estimat, da den reelle frekvensen trolig er høyere. I tillegg må det legges til grunn at andre ørner også oppholder seg i vindparken, slik at passasjene vil være langt høyere gjennom et år. Trolig er det snakk et langt høyere tall når både tilgrensende hekkepar, subadulte og årsunger beveger seg (inn) i vindparken. I et stort område i og ved den planlagte Skinansfjellet vindpark ble det høsten 2006 registrert 2 136 trekkende rovfugler. Dette tallet utgjør trolig en mindre del av det samlede trekket i området, da kun 11 % av aktuelle trekkdager ble dekket. Likevel kan ikke dette tallet ganges med 10, da flere av de beste trekkdagene for rovfugl ble valgt ut. Dette understrekes også av forfatteren av rapporten (Mjølsnes 2006). Det er lite sannsynlig at hoveddelen av rovfugltrekket som er registrert i grenseområdet mellom Hå, Bjerkreim og Time kommuner vil berøre Skinansfjellet vindpark. Trekket er registrert med relativt bred front i området (Mjølsnes 2006), selv om det ikke fremkommer godt hvor fuglene trekker. Uansett er det lite sannsynlig at antallet rovfugler som passerer gjennom og over planområdet tallmessig ligger på høyde med Smøla vindpark. Havørn er i tillegg en manøvreringssvak rovfugl som vurderes å være mer utsatt for kollisjoner enn mange av de mindre rovfuglene som trekker ved planområdet for Skinansfjellet vindpark. Det er derfor sannsynlig at rovfugldrepte fugler i - 11 -
Skinansfjellet vindpark vil ligge på et lavere nivå pr. turbin sammenlignet med Smøla vindpark. En usikkerhet er imidlertid knyttet til om mer stasjonære fugler (som på Smøla) lettere gjenkjenner turbinene, da de har en relasjon til dem og vet hvor de er. 4.2.1 Populasjonsmessige virkninger Det foreligger ikke kunnskap om hvilke populasjoner som eventuelt vil kunne bli berørt gjennom kollisjoner i Skinasfjellet vindpark. Det er sannsynlig at deler av trekkfuglene, spesielt de nordgående, er hjemmehørende på Sørlandet og Østlandet. Innslag av arter som ikke hekker i Nord-Europa (steppehauk og aftenfalk), vitner også om at noen av trekkgjestene er langsveisfarende gjester som har kommet på avveier. Med ett mulig unntak forventes ikke tapstallene som er antydet for Skinansfjellet vindpark å ha noen populasjonsmessige negative virkninger for de aktuelle artene. Unntaket gjelder myrhauk, som synes å ha en uforholdsmessig stor andel av bestanden trekkende i området. Det kan likevel ikke utelukkes at bestanden er underestimert eller at arten er overrepresentert i materialet ved Lassaskaret. Myrhauk synes uansett ikke å være spesielt utsatt for kollisjoner med store vindturbiner, da flygehøyden stort sett ligger under rotoren (Whitfield og Madders 2006). Det er likevel dokumentert at noen individer i undersøkelsesområdet skrur seg på våkevis opp i høyden (Mjølsnes 2006). Det er sannsynlig at store deler av rovfugltrekket ved Lassaskaret omfatter årsunger. Dette er også delvis beskrevet i rapporten, da for eksempel vepsevåkene (som er østlige fugler) besto av årsunger (Mjølsnes 2006). Dette er en aldersgruppe som har høye naturlige dødeligheter, inntil 70 % for visse arter (Newton 1979). Eventuelle tapstall ved en utbygging av Skinansfjellet vindpark vil likevel kunne bidra som en del av de kumulative virkningene for en ungfuglbestand. 4.3 Konklusjon Rovfugltrekket i Hå og naboområdene er så langt kun avdekket gjennom usammenhengende tellinger, og lite har fremkommet om alderssammensetning, atferd, flygehøyder og lokale trekkruter. Omfanget av trekket er heller ikke tilstrekkelig undersøkt, da tellingene har vært usammenhengende. Videre synes det å være en viss usikkerhet omkring omfanget av dobbeltellinger, da flere individer er dokumentert å oppholde seg i området over tid. I rapporten (Mjølsnes 2006) er det også benyttet begrepet rundkjøringer, som kan indikere av flere av individene kan være opptalt flere ganger. Trekktellingene er imidlertid kun gjennomført i en del av trekktiden for rovfugl. Tallene fra trekktellingene vurderes derfor som et absolutt minimum. Avviket i forhold til de reelle tall er trolig minst i 2006, da dekningsgraden var størst. Trekktellingene i 2006 omfatter totalt over 2000 rovfugler. Trekket er imidlertid registrert i et stort område, noe som tilsier at Skinansfjellet vindpark trolig kun blir berørt av en del av trekket. Videre vil det alltid være en stor andel av fuglene som styrer klar vindparken, og dermed ikke utsettes for kollisjonsfare. Med grunnlag i studiene som er blitt referert til i kap. 3 og 4, er det sannsynlig at det årlige kollisjonstallet for Skinansfjellet vindpark vil ligge under 5 rovfugler med foreliggende trekkomfang. Det må imidlertid understrekes at trekket i og ved planområdet ikke er tilstrekkelig avdekket til at sikre konklusjoner kan trekkes. De lokale forholdene ved hver vindpark vil være unike både når det gjelder beliggenhet, turbinplassering og tetthet av fugl. Det er imidlertid ikke noe som skulle tyde på at de topografiske forhold og tettheten av rovfugl ved planområdet er slik at kollisjonsfrekvensen pr. turbin vil bli tilsvarende som de studieområdene med høyeste tapstall på rovfugl (se under kap. 4.2). - 12 -
Med et foreløpig kollisjonsestimat på under 5 rovfugl/år ved utbygging av Skinansfjellet vindpark er det lite sannsynlig at tapstallene vil få bestandsmessige følger i seg selv. Tapene vil trolig fordele seg på flere arter over tid. Videre må det antas at dødeligheten i stor grad går ut over årsunger, som for de fleste arter har en høy naturlig dødelighetsrate det første leveåret. 4.4 Behovet for oppfølgende undersøkelser Det vil være behov for ytterligere undersøkelser av rovfugltrekket for å få belyst konfliktpotensialet i forhold til Skinansfjellet vindpark og andre planlagte vindparker i området. Kartleggingene av trekkende rovfugl bør gjennomføres i minst en sammenhengende trekksesong. Det bør også benyttes telleposteringer over et større område. Viktige parametere som atferd, flygeretninger, flygehøyde og vindretninger må registreres for alle individer som blir observert. For best mulig å avdekke konsekvensene for rovfugltrekket ved utbygging av Skinansfjellet vindpark er det viktig at dokumentasjonsgrunnlaget er bra. Foreliggende rapport baserer seg på en del forutsetninger som ikke er fullt ut dokumentert. Gjennom å gjennomføre omfattende undersøkelser av rovfugltrekket i området vil noe av dette vurderingsgrunnlaget ble bedre fundert. 5 REFERANSER Avery, M.L., Springer, P.F. & Dailey, N.S. 1980. Avian mortality at man-made structures: an annotated bibliography (revised). U.S. Fish and Wildlife Service, Biological Services Program, National Power Plant Team. FWS/OBS-80/54. 152 sider. Bevanger, K. 1994. Bird interaction with utility structures; collisions and electrocutions, causes and mitigation measures. Ibis 136, 412 425. Birdlife International 2004. Bird in Europe. Clausager, I. & Nøhr, H. 1995. Vindmøllers indivirkning på fugle. Status over viden og perspektiver. Faglig rapport fra DNMU, nr. 147. Miljø- og Energiministeriet, Danmarks Miljøundersøgelser. 51 s. Erickson, W.P., Johnson, G.D., Strickland, M.D, Young, Jr. D.P, Sernka, K.J og Good, R.E. 2001. Avian collision with wind turbines: A summary of existing studies and comparisons to other sources of avian collision mortality in The United States. Western EcoSystems Technology Inc. National wind coordinating committee (NWCC). Follestad, A., Reitan, O. og Nygård, T. 2004. Havørnstudier på Smøla i 2004. Status etter utbygging og drift av trinn 1 og anleggsfasen av trinn 2 av Smøla vindpark. NINA notat. Gill, J.P., Townsley, M. & Mudge, G.P. 1996. Review of the impacts of wind farms and other aerial structures upon birds. Scottish Natural Heritage review no. 21. 68 sider. Grimsby, P-Ø. 1999. Høsttrekket av rovfugl ved Mønstermyr i Sørvest-Norge 1990 1994. Fauna Norw. Ser. C., Cinclus 21. Gundersen, V, Rolstad, J. og Wegge, P. 2004. Hønsehauk og skogbruk. En gjennomgang av bestandsutvikling, økologi og trusler. Skogforsk, NLH. INA fagrapport 2. Hagen, Y. Havørn og kongeørn i Norge. Viltrapport 1. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. - 13 -
Hunt, G. 2002. Golden Eagles in a perilious landscape: Predicting the effects of mitigation for wind turbine blade-strike mortality. California Energy Commisssion Kålås, J.A., Viken, Å. og Bakken, T. (red.) 2006. Norsk Rødliste 2006 2006 Norwegian Red List. Artsdatabanken, Norway. Langston, R.H.W og Pullan, J.D. 2002. Windfarms and birds: An analysis of the effect of windfarms on birds, and guidance on environmental assessment criteria and site selection issue. BIRDLIFE. Mjølsnes, K.R. 2006. Rovfugltrekket ved Lassaskaret høsten 2006. Rapport. 22 sider. Newton, I. 1979. Population ecology of raptors. NREL 1995. A pilot golden eagle population study in the Altamont Pass Wind Resource area California. National Renewable Energy Laboratory Orloff, S & Flannery, A. 1992. Wind Turbine Effects on Avian Activity, Habitat Use and Mortality in Altamont Pass and Solano County Wind Resource Areas 1989-91. Sacramento: California Energy Commission. 145 sider. Smalwood, K.S. og Thelander, C.G. 2004. Developing methods to reduce bird mortality in the Altamont Pass wind recourse area. Pier Final Project report. Bio Recource consultants. Tysse, T. 2006. Konsekvenser for biologisk mangfold ved utbygging av Moi-/Laksesvela vindpark. Foreløpig utgave. Ambio Miljørådgivning as. Whitfield, D.P og Madders. M.2006. A review of the impact of wind farms on hen harriers Circus cyaneus and an estimation of collision avoidance rates. Natural research Information Note 1 (revised). Natural Researc Ltd, Banchory, UK. Winkelman, J.E. 1995. Bird/ wind turbine investigations in Europe. Side 43-47 & 110-20 i Resolve (1995). Proceedings of national Avian-Wind Power Planning Meeting. Denver, Colorado 20-21 July 1994. Washington DC: Resolve Inc. - 14 -