17. mai tale på Haugen 2003 av Borghild Kjøsnes Gode Hauarar - Gratulerer med dagen! No er dagen her vi kan heise flagget-leite fram bunaden - og kle oss til fest. 17.mai er av dei mest minnerike dagane i året då er det godt å våkne til skyfri himmel sjå at lauvet på bjørka er grønt og vite at det her skal bli ein fin dag For - i dag skal vi feire Norge sin bursdag og vi gled oss - over landet vårt og over bygda vår frå Naustdal med naust-anlegg og småbåthamn i vest - Rysta og Bjørhovde, Løkja med sandstrand og svaberg, Lidene - og heilt opp i Hjelmelandsdalen i aust. Vi har kontrastar fjord og fjell. Vi har toppar som gje oss utsyn i alle himmelretningar - Naustdalskamben, Lidavarden, Storeggja, Slottefjellet og Ljøsureggja. Det er ikkje rart vi er stolte av bygda - og av landet vårt- og vi må minne kvarandre om - at vi skal ta vare på den arven som er gitt oss. Historia vår- forteljinga om Norge -fekk eit oppsving etter 1814. Utgangspunktet var ikkje så storslått. Økonomisk låg vi nede, ikkje hadde vi eit språk som var vårt, og heller ikkje ei historie som var samlande for folket. Det meste mangla - dermed starta det som måtte til for å skape eit folk og eit land - med si historie, sin kultur, sitt språk, sin identitet. Målarane begynte å lage måleri av norske fjordar og fjell. Diktarane bygynte å skrive og forelje om folkelege tradisjonar. Ivar Åsen samla norske dialekter og Asbjørnsen og Moe samla eventyr. Henrik Wergeland bidro sterkt- til denne nasjonal-bygginga. Og ingen meir - enn nettopp Henrik Wergeland - har bidratt til at 17. mai har blitt det det er idag - ein Barnas Nasjonaldag. Der ungane pyntar seg med fine kle, går i tog, syng nasjonalsongar og vaiar med flagga. Vi ere en nasjon vi med vi små en alen lange som Wergeland uttrykkjer det i Barnas Nasjonalsang. Norge er faktisk av dei få - om ikkje det einaste landet som markerer nasjonaldagen med barnetog - heller enn med militære parader. Kanskje er det nettopp det at vi har klart å gjere nasjonaldagen til ein Barnas Dag og med det folkets dag - at dagen blir så stor for oss - at vi blir rørt og kjenner oss så takknemlege på slik ein dag. 1
I fyste halvdel av 1800 talet var samfunnet prega - av ei bygging - av det norske. Men - Samfunnet endra seg og nye behov dukka opp. Etter nasjonalromantikkjen har landet vore gjennom ulike periodar - ut frå samfunnsstraumane her heime og ute i Europa. Vi har vore gjennom epokar prega av tekniske nyvinningar og nye kommunikasjonslinjer - datanettverk som spenner over heila verda. slik at det som skjer i ein del av verda - med ei tastetrykk kan formidlast til resten av verda. Fram mot 1970-åra var arbeidsmarkedet i stor grad eit indre anliggande. Kvart land hadde sine tilsette og produserte sine varer som dei så selde her heime eller eksporterte til andre land. Det enkelte landet kunne sjølv lage sine reglar for produksjon og handel o g arbeidsmarkedet var rimeleg stabilt. I dag er arbeidsmarkedet mindre oversiktleg. Det skjer stadige endringar - på den enkelte arbeidsplassen, på tvers av verksemder og på tvers av landegrenser. Medan ein arbeidstakar for ti, tjue eller tretti år sidan kunne velje seg eit yrke -krevst det i dag av at han eller ho har evne til omstilling, til å takle nye arbeidsoppgåver, ny kompetanse og ny teknologi. Handelen har blitt verdsomfattande og politiske grenser er viska ut. Kontaktflata mellom menneske og kulturar blir større. Idear, kunnskap, varer og tenester blir lettare spreidde. Verdenshandelen har bidratt til økonomisk vekst, høgare effektivitet og betre utnytting av ressursane, men har også ein del kostnadar. Opne grenser og teknologiske nyvinningar opnar for at konsern kan investere i nye område. Store firma etablerer seg, kjøper opp versemder og flyttar heile verksemder til meir sentrale strøk eller ut av landet. Dei investerer der det til ei kvar tid er mest lønsamt. Det skapar eit arbeidsmarkedet som er lite stabilt og gir lite tryggheit. Vi kan mest få inntrykk at verda er styrt av markedet meir enn av folkemeininga. At det ikkje er folket som bestemmer, men at det er svingningane i markedet som bestemmer utviklinga. Her på Eid har vi og fått vår del av sentralsiernga. I sommar vart osteproduksjonen i Tine Meieri stoppa - og like før jul vart slaketeriet 2
nedlagt - pinnekjøtproduksjonen og spekematavdelinga skulle leggjast ned - til tross for fleire gullmedaljear i Kjøttbransjen sitt Norgesmeisterskap. Det same skjer på tenester som helse og utdanning. Nordfjord Sjukehus er sjølve livsnerven for folket i Nordfjord, det er godt drive og har så langt gitt oss eit godt tilbud, Modellane som no blir skisserte der det blir forslått å ta vekk akuttfunksjonane og å degradere fødeavdelinga til fødestove bekymrar Nordjfordingane - det viser folkeaksjonen som samla nesten fem tusen personar i fakkeltog for sjukehuset - og dei 15.000 underskriftene som vart overleblir helseministeren. Det var Nordfjordingane si stemme for eit godt og likeverdig helstilbod. Regjeringa hevdar at forvaltninga av menneskelege ressursar er like viktig for distrikta som forvaltninga av natur- ressursane. Det rimar dårleg med at det kvar år blir lagt ned nesten 50 grendaskular her i landet. Skulen er kanskje det viktigaste ankerfestet for fortsatt busetjing. For barnefamiliar er det lite aktuelt å etablere seg på plassar der det ikkje er skule i nærmiljøet. Nabolag, buområde og skular er sentrum for felles aktivitetar. Lokalmiljøet gir born, unge og vaksne tilhøyring og identitet- og - i lokalmiljøet er gjerne skulen det naturlege knutepunktet. Den er ein kulturell verkstad og samlingspunkt for alle. I ei tid med tendensar til normoppløysing - er skulen kanskje den institusjonen - som best kan verne om dei verdiane som samfunnet bygg på. Skulen skal vere aktiv som eit ressurs- kraft- og kultursenter, der det blir knytta nærare kontakter ikkje berre mellom voksne og unge, men også til lokalt arbeids- og næringsliv. Vi må utdanne dei unge slik at dei kan fylle dei oppgåvene som eit moderne samfunnet krev, og så må vi skjerpe evna til å finne på nye ting og dermed skape nye arbeidsplassar Dei må kunne skape jobbar som enno ikkje finst. Eg har tre ungar - alle tre har utdanna seg til arbeid som ikkje fanst den gongen eg skulle velje yrke. Vi må ikkje berre utdanne kompetanse for det som er, men også for det som skal bli. Sjølv om dei fleste av oss også i framtida vil vere vanlege arbeidstakarar som går ut ein ferdig definert jobb, vil stadig fleire måtte skape sin eigen arbeidsplass i staden for å spørje kvar den fins. 3
Bygde-Norge treng ungdom med optimisme som kan og vil omstille og skape ut frå eigen kompetanse og ut frå lokale ressursar og behov. Dei unge må tru på eigne skapande krefter og dei må evne å sjå og bruke lokale ressursar som grunnlag for utvikling av arbeidsplassar. Slik vil vi få nye generasjonar som betre kan omstille næringslivet og skape arbeidsplassar. For berre 20-30 år sidan visste vi i stor grad kva slags samfunn dei unge ville møte når dei vart vaksne. Utanfor heimen var det nærmiljøet garden og bygda og nærskulen som var oppvekstmiljøet til barnet. Det einaste vi no veit nokolunde sikkert er vel at samfunns-endringane skjer med stadig raskare tempo. Folk flyttar på seg - frå Hjelmelandsdalen, frå Hauáne og frå Sogn og Fjordane, Folk flyttar ut av landet og andre flyttar inn i landet. Det som til alle tider har utgjort det sosiale nettverket for den einskilde familien blir endra. I skyggen av endringane vil oppvekstmiljøet til barna skifte karakter. Arbeidsplassane til dei vaksne vil bli framande for ungane og vil ikkje gå inn i deira opplevingsverd. Vi kan samanlikne barneåra med ei bankbok. Det er viktig å investere. Og dei fyste 5-10-15 åra er veldig viktig å investere. Når barnet kjem opp i tenåra, skal det finnast ein kapital å ta ut. Dei unge er på mange måtar ferdig forma og foreldra kan ikkje lenger bestemme over eller i så sterk grad påverke dei unge. No skal dei sjølve treffe val - kva skule dei skal gå, kva vener dei vil ha, kva arbeid dei vil ha, kvar dei skal bu, kva veridar dei vil leve etter og kva for politikk dei vil satse på. Vi må sjå til at- det i den bankboka vi har investert på er lagt inn verdiar - gode haldningar og varige verdiar. I Wergeland si ånd må vi gje ungane verdiar som går på toleranse og forståing for andre menneske sine ønskje og behov. Slik kan vi også demme opp for rasistiske haldningar. Rasismen har mange ansikt- frå rasistiske ytringar mot landsmenn med ei anna hudfarge, kulturell og religiøs bakgrunn til det groteske slik som drap og vald. Rasistiske eller nazistiske grupperingar må aldri frå gjere 17.mai til sin dag, og dei må aldri få gjere flagget til sitt symbol. Vi vil ha ei positiv nasjonalkjensle - ikkje ei nasjonalkjensle som stenger andre ute. Terorhandlingane mot USA 11. septembr har rysta verden. Terrorisme er grusomt. Det er viktig at vi tek avstand frå terrorhandlingar som har 4
krever tusenvis av menneskeliv. Det høyrest kanskje meiningslaust og stå her å seie at vi skal ta avstand frå terrorhandlingane. Det er klart vi gjer det - men kva kan vi gjere med det- spør vi oss når vi opplevere totalitære og folkefiendtlege regimer som det vi har sett i Irak. Demokrati er motsatsen til terror. Derfor må demokratiet styrkast. Demokratiet er avhengig av folket sin vilje til å forsvare det mot diktatur og mot autoritære styringsformer. Dei unge må lære å kommunisere med ord heller enn gjennom kamphandlingar. Det kan virke umulig å fjerne all fanatisme, økonomiske urett og hat som igjen er grobotn for terrorisme på same måte som det kan virke umuleg å kjempe mot krig- men vi må aldri gje opp den kampen. Retten til liv, friheit og personleg sikkjerheit er av dei mest grunnleggjande av alle menneskerettane. Å skape fred er ikkje så lett. På mange måtar er det vanskelgare enn å starte ein krig. Vegen til fred startar med ungane, sa Jimmy Carter- etter at han fekk fredsprisen i 2002. Fred begynner hos kvart enkelt menneske. Om vi lærer litt meir om konfliktar og om korleis vi skal finne gode løysingar, vil vi få ein fredelegare verden, sa Carter til ungane han møtte etter fredspris-utdelinga. Carter hadde sjølv opplevd kor vanskeleg det er å bringe saman partar som er fiendtlege overfor kvarandre, som hatar kvarandre som ikkje har tillit til kvarandre og som har forskjellige målsettingar og forskjellig tru. I verktøy-kassa som vi vil gje dei unge må vi leggje toleranse, forståing for korleis andre har det, og - vi må hjelpe dei til demokratiske verdiar og til å ta ansvar for samfunnet rundt seg. Her på Hauáne er vi så heldinge å ha mange som ser verdien av eit rikt nærmiljø. Vi har lag og organisasjonar og vi har enkeltpersonar som står på for å finne fram til bygda sine kvalitetar- og for å utvikle nye prosjekt. Vi er mest som eit kultursenter å rekne vi har lag som arbeider med dans og teater for ungane, vi har mannskor og vi har ressurspersonar som dreg i gang den eine operaen etter den andre. Vi har grupper som arbeider med gang og sykkelveg og vi tek mål av oss til å utvikle det mest spennande nærmiljøanlegg ved Haugen skule. Her er planar for skileikområde på Harpefossen og her er store som hjelper dei små både med alpin og 5
skitrening - barneidrett og friidrett - søndagsskule og ungdomsklubb. Det er ikkje lite det som bygda får til. Føresetnaden for at også barn og unge skal engasjere seg for nærmiljøet sitt, er at dei er stolte av det. Dei må ha ein positiv identitet, ein slags patriotisme, knytt til nærmiljøet sitt. Sjølv om mange føler sterk tilknytting til heimbygda si eller heimefylket sitt, så kan dei ha behov for å reise vekke - for kortare eller lengre tid. og sjølv om dei skulle reise verda rundt på oppdagingsferd, så skal dei likevel ha noko å vende tilbake til og ha som ramme rundt eige liv. Folk treng både røter og vengjer. Her skal vere slik at unge som reiser ut for å gå på skule eller prøve anna arbeid skal vite at bygda har kvalitetar som det er verdt å kome tilbake til. Mange er med å auke kvalitetane i bygda for oss som bur her og for andre som kanskje vil kome til. Og vi skal ta imot nye som kjem på ein slik måte - at dei kjenner seg velkomne og får lyst til å vere her. Såleis skal bygda få utvikle seg i forhold til kultur og næring men også i forhold til menneskeleg varme og omtanke. Slik vil også nye generasjonar kunne vere stolte over bygda si over naturen, over kulturlivet- og over den menneskele tonen som rår mellom folket. Og då vil gode grannar kunne møtast og ønskje kvarandre god 17.mai og kjenne at her høyrer dei til og her er det godt å vere. Ha ein fortsatt god 17. mai! 6