. DEN NORSKE KIRKE Tunsberg biskop / Prosten i Drammen Tønsberg/Drammen, 29. mars 2012 Deres ref.: Vår ref.: Journalnr.:20 / 2012 Arkivsaksnr.: 12/16 Arkivkode.: 110.0. Religionspolitikk og forvaltningspraksis i Drammen kommune Tunsberg biskop og prosten i Drammen har med interesse studert rådmannen i Drammen sitt notat: - HØRINGSSVAR Kommunen, innbyggerne FRA TUNSBERG og kirke-, BISKOP tros- og livssynssamfunn. OG PROSTEN I Dette DRAMMEN ble 7. februar 2012 ble lagt ut til åpen høring av bystyrekomiteen for byutvikling og kultur i Drammen. Vi har funnet det sakssvarende å gi et felles høringssvar, og vil innledningsvis gi uttrykk for noen Grunnleggende vurderinger og synspunkter Det er god grunn til å reflektere over hvordan de kommunale myndigheter best bør forholde seg til det voksende tros- og livssynsmangfold som er et resultat av internasjonaliseringen av Drammen by. Den norske kirke har gjennom mange år spilt en helt sentral rolle i utviklingen av interreligiøst dialogarbeid og tverrkulturell integrering i Drammen. Drammen kommune skal ha ros for å ha tatt aktiv del i dette viktige arbeidet, og for den konstruktive innstilling kommunen viser gjennom bl.a. ordførerens dialogforum for mangfold og inkludering, og kommunens deltakelse i og støtte til de årlige Gjestebud og den årlige Drammen Sacred Music Festival. Vi leser høringsnotatet som et uttrykk for den samme positive bevissthet: At en ikke bare passivt aksepterer tros- og livssynsfrihet som prinspipp, men aktivt vil medvirke til at alle innbyggere får leve ut sin tro og sitt livssyn på en best mulig måte, i samtidig respekt for hverandre identitet og ståsted. Det er viktig at den samme vilje til å ta på alvor innbyggernes åndelige behov, og verdsette tros- og livssynssamfunnenes rolle i utviklingen av Drammensamfunnet, blir poengtert i Drammen kommunes langtidsstrategiske føringer. I de framtidsbilder som tegnes i forbindelse med Drammen 2036, bør dette aspektet etter vår vurdering være synligere tilstedet. Mange av de prinsipper og momenter som blir framholdt i høringsnotatet, er allerede ivaretatt i norsk lov og uttrykt i gjeldende statlige føringer for det norske samfunn. Tilsvarende er mange av de spørsmål rådmannen reiser, allerede i fokus på ulike måter. Vi er for eksempel, glade for det viktige arbeidet som nå pågår i regjeringens tros- og livssynspolitiske utvalg (Stålsettutvalget), som innen utgangen av 2012 skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk. Utvalget skal blant annet vurdere hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen i Norge, hvilken plass religion og livssyn bør ha i offentlige institusjoner, og lovog regelverk og forvaltning som sikrer en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk. Utvalget skal ifølge mandatet legge til grunn avtalen av 10. april 2008 mellom de politiske partiene på Stortinget om statskirkeordningen. Den norske kirke tar aktiv del i denne refleksjonen for egen del, i samråd med andre tros- og livssynssamfunn og åpent i norsk kultur- og samfunnsdebatt. Det er Stortinget som legger rammene for tros- og livssynspolitikken i landet. Både det enkelte tros- og livssynssamfunn og den enkelte kommune må innrette seg etter de føringer som gjennom lover og forskifter er lagt for egen virksomhet, formelle relasjoner og samhandling. Dette blir da også riktig presisert i høringsnotatet, både i innledningen og i avsnittet om Bærebjelker i kommunens forhold til Den norske kirke og andre tros- og livsynssamfunn.
Flere av løsningene som rådmannens anbefaler i høringsnotatet, lar seg imidlertid ikke gjennomføre med dagens lovverk. Det gjelder i første rekke sider ved de nye forvaltningsrutiner som notatet anbefaler, når det gjelder den kommunale håndtering av ansvaret for den lokale kirke, herunder også forslaget om å avvikle tjenesteboligordningen for prester. Videre gjelder det flere anliggender som verken kommunestyret eller kirkelig fellesråd er gitt mandat til å beslutte vedtak om, så som endring av soknegrenser, sammenslåing av sokn, bruk av kirker, reduksjon av kirkebygg etc. Notatet samsvarer på flere punkter dårlig med Den norske kirkes ordning. Drammen kirkelig fellesråd (DKF) er gitt forvaltnings- og økonimiansvaret for den delen av kirkelig investering og drift som kommunen er gitt ansvaret for å understøtte. Det kirkelige virksomhetsansvaret lokalt tilligger menighetsrådene i hvert av byens åtte sokn. Kirkelig fellesråd og det enkelte menighetsråd er altså likestilte organer med ulike ansvarsområder. Videre er bispedømmeråd, Kirkemøtet og Fornyings- og Administrasjonsdepartementet gitt annet strategisk ansvar og instruksjonsmyndighet av mer regional og nasjonal karakter. Til dette kommer biskopens tilsynsansvar og dennes linjeledelse gjennom prosten. I Kommuneplan for Drammen 2007-2018 leser vi at: Forholdet mellom kirken og staten er under vurdering. Hvordan resultatet av denne prosessen blir kan få betydning for rolledelingen mellom kirke, stat og kommune i fremtiden. Denne prosessen passerer denne våren en vesentlig milepæl. I Statsråd sist fredag, 16. mars 2012, ble det lagt fram en proposisjon med forslag til endringer i kirkeloven (Prop. 71 L: Endringer i kirkeloven m.m.) Regjeringen følger dermed opp Kirkeforliket, avtalen om det framtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke, inngått mellom alle partiene på Stortinget i 2008. De foreslåtte endringer av kirkelovgivningen følger av de endringer i Grunnloven som Stortinget vil vedta senere i vår. Det vil endre relasjonen mellom stat og kirke på en måte som gir kirken noe større selvstendighet, samtidig vil staten sikre en fortsatt landsdekkende folkekirke. Den norske kirke vil derfor fortsatt ha en særstilling i lovverket uten at den skal ha noen privilegier sett i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Grunnlovens nye paragraf 2 skal lyde: Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskeretighederne. Grunnlovens nye paragraf 16 skal lyde: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje. Det før omtalte kirkeforliket presiserer en rekke betingelser vedrørende den kommende ordning for Den norske kirke, og hva det ligger i Grundlovens nye formulering at kirken forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Blant annet blir det påpekt at staten fortsatt skal sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet, og at den kommunale representasjon i kirkelig fellesråd videreføres som i dag. Innledningsvis vil vi til slutt kommentere høringsnotatets bruk av begrepet tros- og livssynsnøytralitet. Dette er en svært problematisk norm, da det i praksis gjerne resulterer i et fravær av - og i blant forbud mot - religiøse ytringer og symboler i det allmenne, offentlige rom.
Eksempler på slike ambisjoner har blant annet gjort seg gjeldende i debatten om verdiene i skolen, og i føringer fra enkelte kommunale skoleledere når det gjelder skolens tradisjoner og undervisning. Det er imidlertid interessant å registrere hvordan vi i dag synes å merke er mer åpen holdning til det religiøse aspekt, og en klarere erkjennelse av at også denne siden ved den menneskelige tilværelse hører hjemme i allmennheten. Dette dreier seg ikke minst om å sikre nye generasjoners kulturkompetanse, og gjennom det legge grunnlaget for et åpent og tolerant samfunn. Uansett hva vi gjør eller sier formidler vi livssyn. Nøytralitet blir raskt en illusjon, mens det vi positivt ønsker å forstå at høringsnotatet tar til orde for, er likeverdighet og åpenhet. Et illustrerende eksempel er Drammen kirkelig fellesråd sin tilrettelegging av det store kapellet ved Drammen krematorium. Dette blir i blant presentert som livssynsnøytralt, fordi det med enkle midler kan tilpasses brukere som tilhører ulike religioner og livssyn. Men et slikt seremonirom vil aldri være livssynsnøytralt, selv ikke når det er fullstendig tomt for religiøs symbolikk. I dette tilfelle finner vi at livssynsfleksibelt et mer dekkende uttrykk. Vi registrerer at de varmeste agitatorene for tros- og livssynsnøytralitet i norsk sammenheng - i betydningen fravær av religiøse uttrykk og symboler - gjerne representerer et ateistisk livssyn. Vi vil heller ta til orde for en livssynsåpen by, der likeverdighet mellom tros- og livssyns-samfunnene er rettesnor, og der samtidig tydelighet og toleranse preger bysamfunnet mer enn forsøk på en nøytralitet" som utelukker vesentlige livsverdier fra det offentlige rom. Videre følger noen korte synspunkter med utgangspunkt i Høringsnotatets syv spørsmål 1) Hvilke verdier skal danne bærebjelken i kommunens forhold til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn? Det konstituerende i forholdet mellom Drammen kommune og byens registrerte tros- og livssynssamfunn må fortsatt være det verdigrunnlag som vår Grunnlov legger for all norsk offentlighet, og de prinsipper for fri religionsutøvelse og likeverdighet som Grunnloven fastslår som bindende. Videre er det Stortinget som legger rammene for tros- og livssynspolitikken i landet. Både det enkelte tros- og livssynssamfunn og den enkelte kommune må innrette seg etter de føringer som gjennom lover og forskifter er lagt for egen virksomhet, formelle relasjoner og samhandling. Vi vil anbefale at Drammen kommune avventer den kommende sentrale religionspolitiske behandling i Stortinget og departementets påfølgende tolking av nytt lovverk. Etter vårt syn vil det være uheldig at kommunen nå initierer store lokale religionspolitiske forsøk eller eksperimenter nå like før dette kommer opp til en bred sentral behandling. Idealet om tros- og livssynsnøytralitet bør byttes ut med mer sakssvarende og konstruktive, verdibaserte begreper som åpenhet og likverdighet, tydelighet og toleranse. 2) Hvordan bør dialog og medvirking i saker som berører forholdet mellom kommunen og Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn styrkes og organiseres? Drammen kommunen må forholde seg direkte til det enkelte tros- og livssynssamfunn som til andre lokale aktører i kommunen, både på prosjektbasis og i tjenesteutvikling. Rådmannens ambisjoner om livssynsnøytralitet kan svekke samarbeidet mellom kommunen og tros- og livssynssamfunnene. Slike fellesskap og forsamlinger
representerer en betydelig sosial/kulturell kapital og innsats i alle bydeler. Ordførerens dialogforum har vist seg som et godt redskap de senere år, og bør videreutvikles. Når det gjelder den etablerte interreligiøse dialogen som har vokst frem her i byen på plattformer som DOTL (Drammen og omegn tros og livssynsforum), Gjestebud, Drammen Sacred Music Festival bør kommunen fortsatt være støttespiller, men ikke bidra til å politisere slikt grasrotarbeid. DOTL bør og kan ikke bli et representativt forvaltningsorgan for å lette kommunens administrasjon av tros- og livssynssaker. En slik ambisjon vil dessuten lett svekke dette forumets interreligiøse dialogfunksjon. Det hører også med til bildet at dessverre bare i overkant av 20 av de i alt 249 registrerte tros- og livssynssamfunnene i Drammen by står som medlemmer av DOTL. DOTL s representativitet er i denne sammenheng, er altså heller ikke så sterk som notatet synes å forskuttere. Når det gjelder relasjonen mellom kommunen og Den norske kirke er mye regulert gjennom gjeldende (og kommende) kirkeordning som pålegger kommunene bevilgningsansvar (jfr. Stortingets kirkeforlik, se innledningens utdypning av dette.) Slik sett står Den norske kirke i en særstilling sammenliknet de øvrige tros- og livssynssamfunnene i landet, så lenge Stortinget fastholder å ville understøtte en landsdekkende folkekirke. Denne særstilling skal imidlertid fortsatt ikke gå på bekostning av den likebehandling de øvrige tros- og livssynssamfunnene skal være gjenstand for når det gjelder overføringer av ressurser og rett til fri religionsutøvelse. Vi vil støtte forslaget om å innføre årlige drøftingsmøter mellom kirkelig fellesråd og bystyrekomiteen for kultur og byutvikling. I tillegg bør det etableres fast to andre årlige møtepunkt for å kvalitetssikre overholdelsen av den lovregulerte relasjonen mellom kommune og kirke, samt drøfte felles anliggender og utfordringer. Det ene bør være et budsjettmøte mellom rådmann og kirkeverge tidlig i budsjettprosessen, det andre bør være et møte med en mer samfunns- og kirkepolitisk agenda hvor også ordfører, fellesrådsleder og prost deltar. Vi finner det videre interessant at folkekirkens sterke stilling synes overraskende stabil. Selv i en by som Drammen, med 248 andre registrerte tros- og livssynssamfunn (av dem 150 kristne menigheter og kirkesamfunn) og over 20% av befolkningen med fremmedkulturell bakgrunn, valgte for eksempel 87% av alle familier/pårørende til døde å benytte Den norske kirkes tjeneste og rituale ved gravferd i 2011; dette til tross for at kun 67% av befolkningen i Drammen formelt er medlemmer av Den norske kirke. 3) Hvordan bør gravferdsforvaltningen for byens innbyggere organiseres, slik at hensynet til tros- og livssynsnøytralitet ivaretas best mulig? Den norske kirke i Drammen prosti har vært og er en sentral pådriver i arbeidet for interreligiøs respekt og toleranse i Drammen. Også i gravferdsforvaltningen er det gjort et betydelig arbeid for å ivareta hensynet til mangfoldet av tros- og livssynstilhørighet, jfr. bl.a. etableringen muslimsk gravfelt og tilretteleggingen av livssynsfleksibelt kapell ved Drammen krematorium som før nevnt. Vår oppfatning er at det hensynet som denne spørsmålsstillingen ønsker å etterprøve, blir godt ivaretatt gjennom kirkelig fellesråds gravferdsforvaltning. Vi vil også påpeke at de kirkelige fellesråd i Norge er gitt denne samfunnsoppgaven gjennom tverrpolitiske vedtak i Stortinget, senest ved revisjon av gravferdsloven i 2011. I enkelte kommuner blir imidlertid denne oppgaven ivaretatt av kommunen etter en
egen avtale med kirkelig fellesråd om tjenesteyting. Vi ser ingen grunn til å fastholde dagens praksis i Drammen, dersom det er et klart lokalpolitisk ønske om endring. Vi har riktignok så langt ikke registrert noen misnøye med fellesrådets forvaltning av dette ansvaret, verken fra lokalpolitisk hold eller fra andre tros- og livssynssamfunn. Dette samme er blitt bekreftet av undersøkelser som er foretatt, bl.a. i en brukerundersøkelse av gravferdstjenester (av TNS Gallup / KA) fra 2004. 4) Hvordan kan kommunen og Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn samarbeide om tilrettelegging for utøvelse av innbyggernes og brukernes tros- og livssynsfrihet? I et bredt samarbeid for å styrke den frie religionsutøvelse i Drammen er det vesentlig å ha et minoritetsfokus. Dette har vi lenge arbeidet med i Drammen, og Den norske kirke i Drammen er ikke minst aktiv innefor dette feltet. Det er allerede lokalt en rekke større eller mindre samarbeidsprosjekter i gang, både når det gjelder utleie av kirkens lokaler til minoritetsgrupper, foreninger, lag og foretak på tvers av religionsgrensene. På Åssiden har kirken i mange år samarbeidet tett med Tamilenes foreninger og med både Den serbisk ortodokse kirke og Den russisk ortodokse kirke. Den Islandske kirke feirer noen ganger gudstjeneste i Åssiden kirke, og søndagsskole på islandsk blir jevnlig arrangert i kirkens lokaler. Åssiden kapell blir i stigende grad brukt til ortodokse gudstjenester. Landfalløya kapell leies ut til en afrikansk pinsemenighet og en ortodoks menighet. Tilsvarende eksempler er å finne i mange andre av Den norske kirkes menigheter i Drammen, som i Strømsø hvor en filippinsk menighet er ukentlig leietaker, og i Fjell og Bragernes menigheter hvor foreninger tilhørende andre religioner har fått benytte menighetenes lokaler til ulike arrangementer. 5) Hvordan sikre god prioritering av tilskuddsmidlene mellom religiøs/livssynsmessig aktivitet og eiendomsforvaltning? Etter vår vurdering er denne spørsmålsstillingen uklar og kan lett oppfattes som politisk ladet. Spørsmålet forutsetter at det skal være et klart skille mellom religiøs/livssynsmessig aktivitet og eiendomsforvaltning. Vår erfaring er derimot at dette er to sider av samme sak. I tillegg til å tjene folkekirkens primære oppdrag som sted for gudstjenester og kirkelige handlinger (dåp, konfirmasjon, vigsel, gravferd), ivaretar også kirkebyggene andre sterke funksjoner som signalbygg i bydelene, og tradisjons- og kulturbærere. Besøkstallene i kirken knuser myten om de tomme kirker. På landsbasis er Den norske kirkebygg for eksempel den nest største arena for kulturbegivenheter, med 1,4 millioner besøkende årlig. En undersøkelse gjennomført at Stiftelsen Kirkeforskning, konkluderer også med at kirker er den kulturarenaen som har vokst mest de siste fem årene. Kirken er kun slått av de lokale samfunnshusene hva besøkstall angår. Kirkene har større publikum enn kulturhusene, og hver søndag samler Den norske kirkes gudstjenester i gjennomsnitt flere mennesker enn de samlede publikumstallene på en normal tippeligarunde i fotball. Dette bildet stemmer overrens med den kirkelige statistikk i Drammen prosti. Vi har ikke minst sett en sterk vekst i antall kulturarrangementer de siste årene, noe som har vært en ønsket utvikling fra kirkens side. Når det gjelder muligheter for endring av grenser for sokn og eventuell sambruk av vigslede lokaler, vil vi understreke at kirken selv er interessert i mest mulig hensiktsmessige enheter. Spørsmål vedrørende sokneinndeling og bruk av kirkebygg er derfor jevnlig oppe til drøfting. Dette er spørsmål som tilligger menighetsrådene å vurdere, og
mer regionale og sentrale organer å beslutte, (jfr. presentasjonen av Den norske kirkes styringsstruktur innledningsvis, s. 2). Kirkelig fellesråd er altså ikke rett adressat for disse anliggender. 6) Hvordan sikre likebehandling og transparens i beregning, budsjettering og utbetaling av tilskudd til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn? Vi slutter oss til rådmannens fremstilling i notatets siste avsnitt: overføringene til andre tros- og livssynssamfunn følger automatisk av overføringene til kirken, jfr. prinsippet om likebehandling pr. medlem. Den sikring av likebehandlingsprinsippet som spørsmålsstillingen etterlyser vil bli tydelig hjemlet i Grunnlovens nye paragraf 16 (se innledningsvis s. 2), slik dette mer utførlig allerede er konkretisert i Lov om trusfridom og ymist anna, og i Lov om tilskott til livssynssamfunn (tilskuddsloven). I Den norske kirkes ordning slik den er og slik den fortsatt vil være iflg. Stortingets kirkeforlik har altså kommunen et særskilt kirkelig finansieringsansvar. Kommunen forvalter den del av det samlede skatteøret ( kirkeskatten ) som etter budsjettforslag fra kirkelig fellesråd og de formål som er bestemt i Kirkelovens paragraf 15 (se vedlegg) skal understøtte den lokale kirke. Det er disse formål, dvs. det tjenestenivå som alle medlemmer av folkekirken har rett til, og ikke Den norske kirkes til enhver tid gjeldende medlemstall som skal utgjøre beregningsgrunnlaget for kommunens overføringer til kirkelig fellesråd. Vi finner derfor en beregning, budsjettering og ubetaling av tilskudd til Den norske kirke basert på kirkelige medlemstall slik rådmannen foreslår, svært problematisk både av juridiske grunner og av hensyn til det politiske ansvar kommunene er gitt for å sikre folkekirkens tjenester for befolkningen. 7) Hvordan sikre uavhengighet for Den norske kirke når kommunen finansierer hovedtyngden av driften? Vi oppfatter dette spørsmålet som det forutsetter at kirken ville bli mer uavhengig dersom finansieringen organiseres utenom kommunen. Dette er slett ikke sikkert. Utover budsjettrammene har kommunen - selv i dagens struktur - liten innflytelse på kirkens styring. Vi erfarer at kirken står i en god og grunnfestet forvaltningsrelasjon til kommunen, uten at dette berører kirkens strategiske selvstendighet. Vi støtter ikke rådmannens forslag om en forsøksordning der staten overtar det finansielle ansvaret for den lokale kirke, og vi kan ikke forstå hvilke realiteter det skulle være i å bruke mer kirkelig uavhengighet som argument for et slikt eksperiment. Rådmannen skriver videre at kirkens forslag til ny kirkeordning legger opp til at den lokale kirkens styrende organer ikke lenger geografisk skal knyttes til den enkelte kommune. Løsrivningsprosessen mellom stat og kirke er kommet kortere enn notatet her gir inntrykk av, og noe forslag til ny kirkeordning fra kirken foreligger faktisk ikke. Vi må tvert imot vise til at et samlet Storting understreker kommunenes ansvar også når en ny ordning for den norske folkekirke skal utmeisles (se innledningsvis s. 3). Laila Riksaasen Dahl Øystein Magelssen
Biskop Prost Sign. Sign. Vedlegg: Fra Lov om Den norske kirke: 15. Kommunens økonomiske ansvar.
Kommunen utreder følgende utgifter etter budsjettforslag fra kirkelig fellesråd: a) utgifter til bygging, drift og vedlikehold av kirker, b) utgifter til anlegg og drift av gravplasser, c) utgifter til stillinger for kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke, og til daglig leder av kirkelig fellesråd, d) driftsutgifter for fellesråd og menighetsråd, herunder utgifter til administrasjon og kontorhold, e) utgifter til lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæring, f) utgifter til kontorhold for prester. Fellesrådets budsjettforslag skal også omfatte utgifter til kirkelig undervisning, diakoni, kirkemusikk og andre kirkelige tiltak i soknene. Utgiftsdekningen skal gi grunnlag for at det i soknene kan holdes de gudstjenester biskopen forordner, at nødvendige kirkelige tjenester kan ytes, at arbeidsforholdene for de kirkelig tilsatte er tilfredsstillende og at menighetsråd og fellesråd har tilstrekkelig administrativ hjelp. Etter avtale med kirkelig fellesråd kan kommunal tjenesteyting tre i stedet for særskilt bevilgning til formål som nevnt i denne paragraf. Kongen kan gi forskrift om kommunenes forpliktelser etter denne paragraf. Kommunen kan ta opp lån for finansiering av sine forpliktelser etter første ledd bokstav a) og b). De nærmere vilkår for kommunens låneopptak fremgår av kommunelovens 50. Representant for kirkelig fellesråd kan gis møte- og talerett i kommunale organ når disse behandler saker som direkte berører fellesrådets virksomhet. Endret ved lover 30 aug 2002 nr. 68 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 942), 26 aug 2011 nr. 40 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 26 aug 2011 nr. 866).