Kjære venner Okhaldhunga Times, April 2015 Jeg har vært i min barndoms drømmeland: Mange timer helt alene med kamera på en sommerfuglfarm i Thailand. Gnistrende fargeklatter flagret rundt i sola på alle kanter. Legg merke til han over til høyre her, som er i ferd med å lande på sin blomst. Er det ikke fint?
Et klokt skilt på sommerfuglfarmen opplyste om at: «Det finnes antagelig mellom 10 og 30 millioner insektarter i verden. Av disse kjenner vitenskapen til nå ca én million». Vitenskap er en fin ting, men den har bare tak i en liten flik av sannheten om verden. Giktfeber på hjernen? I begynnelsen av forrige århundre var giktfeber en fryktet sykdom i Europa. Det er en merkelig sykdom, som nå nesten er utryddet i rike land. En bakterieinfeksjon i halsen lurer kroppen til å lage antistoffer mot celler i pasientens eget hjerte. Vi har mange pasienter, flest barn, som har fått en alvorlig hjertesykdom på den måten. De må få medisiner gjennom mange år, og sykdommen har en høy dødelighet. Men denne sykdommen er enda rarere enn som så. Hos noen få av pasientene får disse bakteriene kroppen til å lage antistoffer ikke mot hjerteceller, men mot sine egne hjerneceller. Cellene midt i hjernen, i «basalgangliene», blir angrepet. Pudan Rai er sju år, og går i første klasse. Han var den flinkeste i klassen til å lese og skrive, fram til nå nylig. Men så begynte plutselig armene og bena hans å bevege seg helt av seg selv. Mest den høyre armen, men også den venstre, vred og vendte på seg uten at han ville det. Det ble umulig å skrive. Så ble det umulig å spise ved egen hjelp, og til slutt skjedde det samme med tungen, slik at han ikke greide å snakke så engang moren forsto hva han sa. Da ble hun redd, og tok ham med til sykehuset. Vi fant ut at han hadde «Sydenham s chorea», som denne merkelige sykdommen heter. Etter noen dagers behandling ble han bedre, og de dro hjem med medisiner for noen uker. I dag kom han tilbake. Og her er beviset for at medisinene virker! Han skrev fort og greit, for å vise doktoren at han var blitt seg selv igjen, og som dere selv kan lese: «My name is Pudan Rai». Tablettene må han fortsette med i et halvt år, og han vil trenge månedlige sprøyter i to år framover, for å hindre at en ny infeksjon skal føre til at hjertecellene hans også blir angrepet. Men nå har han i alle fall full kontroll over egne armer og ben igjen!
Bursdagsfeiring Okhaldhunga sykehus har en lang historie. Den begynte med at den skotske militærlegen dr. James Dick startet pasientbehandling i et landsbyhus han fikk leid her i 1962. Sykehuset feirer sin fødselsdag hvert år, den 15. mars. Også i år var det en stor markering med mange gjester. Staben framførte et drama de hadde laget til dagen. En nepali versjon av Leo Tolstoy s Papa Panov, han som fikk besøk av sin Herre uten å kjenne ham igjen i de fattige som kom til ham. Den lokal politisjefen har blitt en ihuga støttespiller for sykehuset, gjennom samarbeidet vi har i alkoholiker-arbeidet. Her har han tale for dagen. Til neste år planlegger vi å feire at de nye sykehusbygningene er tatt i bruk. Det er ambisiøst, være gjerne med å be om at det må gå! Dr. Keshab Vi har fått en ny, ung doktor her som dere må bli kjent med: Keshab Sharma s familie tilhører den høyeste kasten, men er lutfattig. Og verre ble det da faren hans døde, da Keshab selv var bare 11 år gammel. Men moren jobbet som en helt, så både han og fire søstre fikk gå på skolen. «Etter en stund var hun så heldig å få jobb på en fabrikk tre kilometer fra der vi bodde. Jeg husker da hun hadde spart penger til sykkel, så hun kunne komme seg fortere hjem fra jobb og lage mat til oss. Det var en stor dag!» Så ble Keshab syk. På helseposten i den lille landsbyen der han bodde på grensen mot India fant de ikke ut hva det var. Det tok over et år før han kom seg til et større sykehus, og det ble diagnostisert lungetuberkulose. Da var en lunge sprukket, og brystkassen full av puss. Vi hørte om denne alvorlig syke tuberkulosepasienten da vi jobbet på Patan sykehus i Katmandu for tolv år siden, han svevde mellom liv og død i måneder. Selv forteller han: «Det var den praktiske omsorgen jeg møtte på misjonssykehuset som gjorde inntrykk. Jeg så så mye godt arbeid der, dette ville jeg bli en del av!» Da han til slutt ble frisk hadde den gamle drømmen om å bli lege blitt enda sterkere. Han dro først hjem til landsbyen sin for å bli døpt i kirken der. Med sitt gode hode kom han seg gjennom et trangt nåløye av en opptakseksamen til medisinstudiet, og gjennomførte det med økonomisk støtte fra UMN, deriblant oss i Okhaldhunga. Derfor har han nå to års plikttjeneste her. Keshab er godt kvalifisert til å jobbe som lege for fattige. Han har kjent nøden på kroppen selv, både den som skyldtes at familien ikke hadde penger, og den han opplevde da
sykdommen hadde overtaket gjennom lang tid. Han kjenner livet til pasientene våre, og har allerede blitt fokus-person for tb.-arbeidet her. Vi håper å få beholde ham her lenge. Dr. Keshab går morgenvisitt til en av våre KOLS-pasienter som har vært innlagt mange ganger. Deretter er det å ordne dagens utskrivelser fra avdelingen, sammen med kollegene. Blod, «livets saft» «Barnets venn» kalles den på nepali, morkaken. Herfra henter barnet oksygen og alle nødvendige næringsstoffer gjennom ni måneder i mors liv. Når barnet blir født, følger morkaken som regel etter i løpet av få minutter. Men noen ganger kommer den ikke. Det kan bli livsfarlig for mor, for da får ikke livmoren trukket seg sammen, og derfor stopper ikke blødningen som alltid kommer rett etter en fødsel. Hun fødte hjemme, som mange fremdeles gjør her. Men morkaken kom ikke, og den kraftige blødningen bare fortsatte. Reisen på båre og til slutt med bil hit til sykehuset tok 14 timer. Da hun kom fram var hun bevisstløs og uten målbart blodtrykk. Før vi kunne begynne å ta ut morkaken måtte vi først gi henne blod. Staben gir av seg selv. Apsara Sister hadde riktig blodtype og var en av dem som umiddelbart tilbød seg å gi.
Pasienten fikk to poser blod i full fart, og så begynte vi jobben, mens ytterligere blod ble presset inn i årene hennes. Det gikk! I full narkose ble morkaken hentet ut, og så stoppet blødningen. Familien hennes, leger, sykepleiere, kontorstab og vaskehjelper pustet lettet ut. Etter to dager og fem poser blod er det hyggelig å komme på morgenvisitt til en smilende mor med friskt barn. Og hyggeligere blir det: Etter lange rådslagninger går mannen med på å la seg sterilisere. Til det har vi ingen ventetid, operasjonen skjer fem minutter etter at han har sagt «ja». For dette må ikke skje igjen. De tre litt større barna hennes, og den lille nyfødte, skal få vokse opp med en levende mor. Og så, dagen etter: En ny slik dramatisk historie: En ung kvinne fødte et dødfødt barn på vei til sykehuset. Svære blødninger kontinuerlig gjennom de seks timene som gjensto på vei hit. Hun var hvit og bevisstløs da hun kom. Vi fikk stoppet blødningen kort etter ankomst, og også hun fikk masse blod. Med hjerte-/lunge-redning kom hjertet i gang igjen, for noen timer. Men til slutt tapte vi. En mor som dør mellom hendene våre er det største nederlaget her. Hjernen hadde fått så store skader av tiden med blodtap at livet ikke sto til å redde. Jo flere som føder på sykehuset, jo sjeldnere vil dette skje i fremtiden. Det er den viktigste saken vår for tiden. Siste nytt: Vi skal få blodbank! Med hjelp fra det lokale Røde Kors har vi nå fått opplæring og utstyr til å starte en mini-blodbank her ved det lille sykehuset vårt. Vi tror vi skal få til å starte den allerede før vi flytter laboratoriet til nye lokaler. Da vil vi kunne gi raskere hjelp til pasienter som dem over. Så kanskje vi vinner neste gang? Kaffe fra Okhaldhunga? Det er en drøm som har ligget og ulmet i mange år. Mange her har en kaffebusk eller to. De er frodige og bærer masse frukt her i høyden, rett under frost-grensen. Vi er i akkurat riktig høyde for dyrking av kvalitets-kaffe. Men det er en lang vei til butikkhyllene, har vi forstått. Så skjedde det plutselig noe:
I februar var jeg med julestjerneklubben til et område helt nordøst i fylket, der vårt landsbyhelseprosjekt nettopp har startet sitt arbeid. De fortalte det var så masse kaffe rundt om, og ingen visste hva de skulle gjøre med den. De tok meg med til en veldig entusiastisk ung bonde på 21 år, som allerede hadde 15 svære, frodige kaffebusker han selv hadde plantet. Jeg fikk kontakt med kaffemiljøet i Kathmandu. Det viste seg at to som hadde jobbet for «Top of the World Coffee» nå var i ferd med å starte sin egen bedrift, Timothy og Taylor. De snudde seg rundt og rakk hit akkurat til kaffeinnhøstningen. De kom hit, og kjørte så de fire timene ut til nordøst i Okhaldhunga fylke, traff vår entusiastiske unge kaffebonde, Jeetra. De bodde hos han i to dager og lærte han alt om kaffe. De ble gode venner og høstet, tørket og smakte på kaffe sammen. Han hadde tørket etter beste evne etter den oppskriften han hadde fått før de kom. Noe var topp kvalitet, og han fikk solgt 26 kilo til beste kaffepris. Det var som himmelen åpnet seg for Jeetra! Det de nå høster og begynner å tørke, får han solgt til dem. En relasjon er skapt og dette er en mann de vil satse på. Dette vil få følger for mange andre bønder i tre kommuner rundt Jeetra. Timothy og Taylor reiste også rundt i andre deler av Okhaldhunga fylke og fant masse kaffebusker. De vil satse på Okhaldhunga, og kanskje blir det her de setter opp sin kaffefarm med alt som skal til for en høystandard prosess «fra busk til butikk». De lærer bøndene å dyrke kaffe sammen med høye skyggetrær, slik som avokado, en hittil kjent frukt her, som dyrkes andre steder i Nepal. På bakken rundt kaffebusken, kan de dyrke peanøtter eller soya, som gir nitrogen til jorden. Det betyr produksjon på tre nivåer, og rikelig ernæring for mennesker over og under kaffebusken.
I Kathmandu, og senere også i Amerika, vil det finnes Manjari coffee i hyllene, fra Okhaldhunga! Manjari er nepali for en knoppklase, slik som det er på kaffebusken. - Et ord som bærer i seg håp og forventning, noe Jeetra og flere andre har fått! Timothy og Taylor bor i Nepal med sine familier og har som mål og tjene folk og gi Gud æren om noen kan reise seg ut av fattigdommen. Det er også vårt håp. Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354