Prost Tycho Castbergs LIVSERINDRINGER. Kapitel IV. Sjømannspresten 1901-1908

Prost Tycho Castbergs LIVSERINDRINGER Kapitel IV. Sjømannspresten 1901-1908 (Side 105) Tiden fra min ansettelse som sjømannsprest i New York den 18de oktober 1901 blev en meget travel tid. Først på januar 1902 skulde vi begynde vår lange reise. Alt vårt flyttegods måtte pakkes forsvarlig i sterke pakkasser, og det var ikke lite vi skulde ha med, piano, stuemøblement og sten- og glasstøy. Vi pakket alt selv. Det kom godt med at jeg like fra min ungdom var blit trænet i pakning under mine foreldres mange flytninger. Men jeg var dog spendt på hvorledes alt vilde komme frem, spesielt pianokassen, særlig efter den behandling denne fikk i Liverpool, og som jeg tidligere har fortalt om. Jeg hadde nemlig pakket alt glass- og krustøy, nips og kunstgjenstande i det store tomrum under klaviaturen. Til min store glede kom alt praktisk talt uskadet frem. (Side 106) Så skulde alle reiseruter studeres og avgjøres. Det enkleste vilde jo være å ta danskebåten fra Kristiania like til New York; men disse var små og gamle og på dem måtte vi reise på 1ste plass, som var altfor kostbar for vår slunkne pung. Netop i den tid skulde Cunnarlinjens prektige Mauritania på 30000 ton gå sin jomfrutur. På denne båt var migrantplassen utstyrt med særskilte lugarer for familier og andre comforts som var helt enestående på den tid. For å spare penge valgte vi så emigrantplassen på Mauritania, som skulde gå fra Liverpool omkring midten av januar. Da vi jo allerede hadde 2 små, Tycho og Kåre, måtte vi ha hushjelp med oss. En slektning fra Kristinasund, Fredrikke Stabel blev antatt. Wilhelmas søster, Emma, som lenge hadde tenkt på en studietur til engelsktalende land, bestemte seg for å slå følge. Vi var altså ialt 6 personer i følge som skulde reiser på emigrantplass. (Side 107) Før vi reiste blev det naturligvis holdt avskedslag hos våre venner og avskedsfester i forskjellige lokaler. Ved avskedsgudstjenesten nyttårsdag ydet menigheten meg et avskedsoffer som kom vel med i den første vanskelige tid. Såvidt jeg erindrer startet vi fra Trondhjem den 10de januar med kystbåten Jupiter som skulde føre oss til Bergen. Været var ikke bra og utover dagen øket vinden til storm. Vi blev naturligvis alle sjøsyke, selv de små. Vi som skulde være Wilhelma til hjelp med barna, var alle ute av stand dertil. Vi lå alle over hver vår spyttekop og ofrede av det vi hadde. På samme tid en sørgelig og komisk situasjon. En liten lise fikk vi under en stunds lasting i Kristiansund før vi tok ut på den beryktede Hustadvika. Omsider falt vi jo i søvn. Vi synte at været bedaget seg. Men da vi våknet om morgenen oppdaget vi at vi fremdeles lå i Kristiansund havn. Kapteinen hadde ikke våget å forsere Hustadvika i vintermørke og storm. Han snudde midt på Hustadvika og dampet tilbake til trygg havn. Ut på morgenkvisten drog vi så videre sydover. Meget stod nu på spill for oss. Vilde vi nå Englandsbåten? og videre Mauritania? Da vi endelig kom til Bergen var naturligvis Englandsbåten gått, og vi var nødsaget til å vente på neste båt som gikk om en uke. Kapitel 4 Sjømannspresten Side 1

Det var slemt nok for hvilken båt skulde vi nu få over Atlanteren? Imidlertid søkte vi å glemme alle våre bekymringer. De 8 dage i Bergen var en deilig tid. Sjømannsmisjonens sekretær, skolebestyrer Aars-Nicolasen og frue åpnet sit hjem for oss, overlot oss sit eget soveværelse og sørget for oss på den mest kjærlige og omsorgsfulle måte. De vandt våre hjerter og blev våre venner for livet. Da de 8 dage var tilende innskibet vi oss i Bergenske Hera og dampet så over Nordsjøen, som heller ikke viste seg fra den heldigste side. I Newcastle ble vi møtt av sjømanspresten i Hull, Guldbrandsen, som anviste oss losji. Her fikk vi virkelig smake den engelske huskulde. Vi frøs jammerlig, og særlig var det koldt for de små som skulde stelles for natten ved den dårlige kamin. (Side 110) Neste dag tok vi så toget til Liverpool, hvor vi skulde innskibes i Atlanterhavsbåten. Vår skuffelse blev stor. Istedetfor den nye og moderne Mauritania måtte vi ta tiltakke med Cunnarlinjens eldste båt Umbria. Vi håpet jo i det lengste at bekvemmeligheten skulde være så nogenlunde at vi kunde holde et ut. Men da vi omsider ut på dagen kom ombord og fik ta emigrantplassen i øyesyn, blev vi forferdet. Forholdene var helt horrible. Nedgangen gikk på en gammeldags stige gjennom en av skibets lasteluker og førte ned i dypet til et stort fellesrum hvor køyene for de forskjellige avdelinger var adskilt med seilduk som hang ned fra taket. Her kunde vi umulig holde til, og mine kvinder protesterte. De slog seg ned på 2den plass og insisterte på at der vilde de bli. Men å få arrangert overgangen var ikke så liketil. Min svigerinde som den eneste engelskyndige, og jeg gikk til kapteinen og klaget vår nød. Jeg hadde vistnok en sjekk som vilde dekke tillegget til 2den plass, men den kunde jo ikke benyttes da jeg måtte ha den med i land for å få den utbetalt av banken. Endelig gikk kapteinen med på å ta pianoet i pant, indtil beløpet var betalt. Og glad var vi og instalerte oss på 2den plass hvor vi hadde det riktig godt. Da vi nermet oss Amerika, blev været meget bra og temperaturen steg. Enkelte dage kunde vi endog sitte på dekk og sole oss. Ombord blev vi gode venner med to norske ingeniører. Den ene, ingeniør Farup, var så venlig å låne meg så mange penge at jeg kunde løse ut pianoet. (Side 112) Vi kom inn i New York havn, Hudson River en søndag morgen og blev møtt av en av stasjonens assistenter, som fikk ordnet med ilandbringelsen av godset og tollklareringen som vi slap letvindt ifra da ingen av kassene måtte åpnes. Da alt vårt gods blev fraktet som passasjergods, måtte vi efter sigende straks fjerne det fra kaien. Vi hyret da vognmann som skulde kjøre det opp til prestegården som lå vegg i vegg med kirken. Uheldigvis kom mine flyttelas og satte av mine mange og store kasser utenfor prestegården på gaten netop som kirkefolket strømmet ut av kirken. Neste dag stod det med stor overskrift i det norsk-amerikanske blad Nordisk Tidende et angrep på den nye sjømansprest med overskrift En prest som helligholder søndagen. Nordisk Tidende var et skandalblad, som jeg frem gjennom årene stadig lå i kamp med og gav det glatte lag i artikler i det annet norske blad i Brooklyn Nordiske blade. (Side 113) Det kan ha sin interesse å se hvad en flytning til Amerika kostet i sidste århundreskifte. Transport Meldal-Ørkedalsøren kr 24.00 Frakt Orkdal Trondhjem kr 18,00 Billetter T.hjem Bergen på Jupiter kr 55,00 Utgifter i Bergen kr 25,00 Billetter Bergen Hull på Hera kr 36,00 Billetter Liverpool New York kr 460,00 Tillegg til 2den plass kr 234,00 Frakt av flyttegodset kr 144,00 Kapitel 4 Sjømannspresten Side 2

Transport i New York kr 26,00 Samtlige reiseutgifter kr 1032,00 Utstyr til soverom og spisestue kr 662,00 =============== Dagen etter ankomsten til New York blev jeg sat inn i arbeidet av min formann, pastor Bøe. Jeg har et ualmindelig godt sovehjerte, og jeg vet ikke at jeg nogen natt er blit holdt våken av bekymringer og nevøsitet. Men jeg må innrømme at jeg sov overmåte lite den første natten efter å være sat inn i arbeidet. Jeg lå bare og tenkte på hvorledes jeg skulde greie dette arbeidet. Så vanskelig og innviklet syntes det meg å være. (Side 114) Vi begyndte naturligvis å innstallere oss i prestegården straks mandag morgen. Prestegården var et almindelig en-familie-hus, smalt og høyt i tre etasjer: Kjeller etasje (Basement) halvt under jorden med tilgitrede vinduer. Der var kjøkken og spisestue. I stueetasjen (Palerfloor) var 2 stuer, en mot gaten og en mot gårdsplassen. I 3die etasje, (Topfloor) var 2 soverum, et mot gaten og et mot gårdsplassen. Langs den ene yttervegg løp en smal trapp gjennem alle 3 etasjer. (Side 115) I og for seg var leiligheten hyggelig om end litt tungvindt for familie med barn. Vi syntes at vi hadde fått det riktig koselig da vi vel var ferdig. Men huset lå nær dokkene og i et meget tarvelig og usundt strøk. Det skulde snart vise seg at barn ikke tålte den hete, rå og usunne sommer. Det varte ikke lenge før jeg under mit arbeide i kirke og læseværelse oppdaget de mange og store oppgaver som måtte løses skulde arbeidet bli tilfredsstillende. Kirken var i det store og hele innredet etter reformert mønster med et stort podium med talerstol. Jeg kunde ikke trives førend kirken hadde fått et luthersk preg med alter, alterring og prækestol til siden for dette. Læseværelset med skriveborde var alt innredet i det mørke rum i første etasje utenfor de to mindre kontorer for prest og øvrig betjening. Jeg så en oppgave i å få innredet et stort og lyst læseværelse i det gamle kapell i 2den etasje med små teppebelagte borde, som de besøkende kunde samle seg rundt for å lese hjemstedets aviser og spille dam, schak o.s.v. som var til gratis utlån. Et thekjøkken måtte også innredes ute på den store gang, så sjømennene kunde få seg en koselig kopp kaffe som en kvinnelig oppsynsbetjent kunde servere. Læseværelset manglet også et piano og en moderne lysbilledmaskin. Dette måtte også skaffes. I det frigjorte rum i 1ste etasje måtte innredes et praktisk skriverum med alt til dette tilhørende. En praktisk anordning med postbokser og utdeling av post manglet også. Og tilslut måtte kirken skaffes et fuldt moderne pipeorgel. Alt dette var oppgaver som vilde ta år å gjennemføre, men jeg opplevet den glede å se det alt gjennemført før jeg forlot min stilling i New York. Jeg følte det selv hva Wilhelma skriver hjem at jeg var kommet på den rette hylde. (Side 117) Gjennem mange år var det etablert et samarbeid mellem vår sjømannsmisjon og den norske synode, en av de tre store norske kirkesamfund i N.Amerika, idet synoden betalte $1200 årlig til virksomheten i New York. Dette samarbeide medførte at jeg fikk anledning til flere gange å reise i Statene. Allerede mai 1902, altså første år jeg var i New York, hadde jeg en tur til et synodemøte i Minneapolis. Jeg reiste sammen med endel synodeprester fra N.Y, blandt andre jøden Resnick, som var født i Rusland, omvendt der gjennem den svenske jødemisjon, tok teologisk embedseksamen i Upsala som erkebiskop Søderbloms protege. Så arbeidet han nogen tid i jødemisjonen i London, hvor Kapitel 4 Sjømannspresten Side 3

han blev gift med en engelsk dame, kom så over til Amerika, hvor han blev ansatt som hjelpeprest av en av de norske menigheter i New York. (Side 118) Mit følge og jeg reiste først ned til Washington D.C. Der blev vi over til neste dag og beså den, det hvite hus, Capitol, ): senatets og representantenes hus, statsbibliteket o.s.v. Fra Capitol som ligger på en høyde, stråler brede gater ut i alle retninger. Vi beså os rundt i byen ved å kjøre byen rundt i sporvogn. Den er den vakreste by jeg hittil har sett, rik på vakre bygninger og statuer. Særlig var biblioteket over al beskrivelse deilig. Det fik vi bese riktig grundig, for to nordmenn, den ene ved navnt Steinager, hadde stillinger der. De viste oss omkring og spenderte endog middag på oss. Vi hørte en stund på sentatets forhandlinger. Neste dags aften tok vi nattog til Chicago og kom dit neste aften. Beså litt av byen og og reiste videre samme aften til Minneapolis og fremme neste dags form. Vi blev innlosjert i private familier. Jeg kom til en nordmann som var brandmann. Familen var nok venlig men eiet ikke større dannelse så jeg kan ikke si at jeg følte meg vel der. Det var money og pynt det dreiet seg om. Nogen større anledning til å bese byen fik jeg ikke. Jeg måtte som møtets gjest overvære møtene, og i fritiden hindret et uvær med lyn, torden og styrtregn meg i å ferdes ute. Tilbakereisen foregik samme vei, og jeg var tilbake til gudstjenesten på søndagen efter. (Side 120) Allerede 8 juni reiste jeg til Philadelphia for å tale på en sjømannsfest som blev arrangsjert av den derværende norske menighet som underholdt et leseværelse for sjømenn. Det hadde et litet bidrag av vår misjon og var underlagt presten i N.Y. som understasjon. Det faldt i min lodd å holde mange taler og foredrag under mitt New-York-opphold. Som ny mann i kolonien var jeg jo søkt som taler. Den 13 november holdt jeg en tale med tema Hold fast ved det du har ved en bibelklassefest i den norske menighet i Bronx på Manhatten. Og den 30 samme måned holdt jeg tale ved et norsk kirkelig ungdomsstevne om Misjonen og ungdommen. I slutten av juni, umiddelbart etter min tilbakekomst fra Philadelphia begyndte det en trist sykdomsperiode for oss. Omkring midten av juni satte det inn med en svær varme, og begge våre gutter blev angrepet av den meget farlige barnesykdom sommerkomplaint, en mavesyke med blodgang, som hver sommer river bort en mengde småbarn. Det blev en engstelsens og sorgens tid. På doktorens råd leiet vi oss inn i en villa i syd-brooklyn, det såkaldte Bay Rige (Bay Ridge), ned ved stranden, hvor det var frisk luft, det som er nødvendig for helbredelse av denne sykdom. Der blev vi i 3 uker, uaktet losjiet kostet $30,00 pr. uke. På den tiden kom omsider Tycho seg. Han begyndte å få mat i seg, men var uhyre svak i lengere tid. Kaare derimot blev svakere og svakere og svevet i flere uker mellem liv og død. Legen hadde dog håp. Uheldigvis måtte vi flytte fra vårt losji, for eieren blev så ubehagelig mot oss at vi ikke kunde bli boende lenger. Å flytte tilbake til prestegården i William str. med barna, våget vi ikke. Da kom venner oss til hjelp. Familiens 6 medlemmer blev fordelt på tre steder. Wilhelma med den dødssyke Kåre fikk ophold på det norske hospital, Emma med den tilfriskende Tycho blev mottatt av våre ny venner, Bøckmans, mens hushjelpen, Fredrikke og jeg drog tilbake til prestegården. (Side 122) Kåre blev svakere og svakere. Han blev nu også angrepet av engelsk syke. Det blev mindre og mindre håp for ham. Å hvor ondt det er å se den lille, snilde og tålmodige Kaare vår ligge der og ha så store smerter; det er ubegripelig hvorledes han har kunnet holde det ut så lenge uten mat. Så skriver jeg hjem den 11te juni. Den 14de juli døde han fra oss den deilige ongen vår, og Wilma og jeg stod der så fattige ved den lille engels leie. Kapitel 4 Sjømannspresten Side 4

(Side 123) Hovrledes vi følte det i denne vår sorg gir Wilhelma det bedste uttryk for i et brev av 25 august (1902) til min søster Sophie: Tak for eders kjære breve ianledning lille Kaares død. Det er dog en trøst i sorgen at man vet at andre deler den med en og føler med en. Å Sophie, jeg kan ikke si deg hvor tungt det ofte er for meg efter min lille deilige guts bortgang. Alt er blit så tomt og fattigt for meg. Jeg vet nesten ikke hvad jeg skal ta meg til. Jeg har ikke ro på meg noget sted. Jeg synes det er som jeg stadig må gå for å stelle ham, og ak så finner jeg ham ingensteds. Å at jeg ikke skulde få beholde den kjære gutten min længer. Fra første stund var han jo min øiesten, og min glede og lyst var han til sidste stund. Men kanske Gud så at jeg var for glad i ham, så han måtte ta ham fra meg. Å, men jeg synes det er så altfor hårt mange gange. (Side 124) Dog Gud ske lov har jeg også lysere stunder, hvor jeg kan glede meg over at min lille gutt fikk gå til Gud så tidlig. Her er så meget ondt og tungt, og med al min kjærlighet kunde jeg ikke holdt det onde borte fra ham. Skulde jeg da ikke glede meg over at han allerede, mens han var ren og uskyldig, fikk gå inn til alt det lyse og herlige i himlen og for evig bare skal ha det godt. Av og til synes jeg at jeg ser min lille Kaare vinke meg opp til seg i en liten strålende engleskikkelse. Å, at vi bare kan møtes deroppe engang, da vilde alt bli så godt. Takk for pengene til krans til Kaares grav. Til hans fødselsdag kunde vi ikke få pyntet på graven. Det blev gravet rundt omkring så vi neppe så stedet hvor den var. Det var så usigelig trist for meg da vi var deroppe. Først for en uke siden har vi fått graven reist og torvsatt, og for pengene fra dere har vi kjøpt en pen plante som står ved hovedet. Takk skal I ha! Vi har nu stadig turer til kirkegården, Greenwood. Den er jo som den deiligste have. Vi har alltid Tycho med. Han er så glad når han får pynte Kaares grav. Han snakker meget om Kaare og når han ser at jeg er bedrøvet, kommer han bort og slår amene om halsen min og sir at Tycho vil være mamas kjælegutt. Kaare er en liten engel i himlen hos Jesus. Ja han er vår trøst dagen lang. Han er så munter og livlig og kommer seg for hver dag, så han nu næsten er tykkere end før han blev dårlig. Han lever endnu hovedsagelig på melk og kavringer, da maven endu er svært svak. Vi er omtrent hver dag ute med ham et eller annet sted på landet, for frisk luft er jo det viktigste for ham. Det er nok godt for meg også, at jeg må se å komme ut. Det adspreder sindet litt. Og jeg gjør hva jeg kan for å være ved godt mot, for jeg ser jo at når jeg er trist, blir det trist for alle de andre også. Og for den lilles skyld som vi venter om ca 3 måneder er det også nødvendig at jeg holder meg oppe. Ja det er forunderlig hvor Gud gir krefter når det behøves. Som dagen er skal din styrke være. (Side 126) Siden fik vi anbragt en liten støtte med innskrift på. For nogen år siden overlot vi graven til min gamle vaktmester ved kirken, som hadde mistet et barn, mot at gravstøtten vår blev vedlikeholt. Etter begravelsen våget vi ikke å flytte med Tycho med til presteboligen. Vi leiet en bekvemmelighet ute i syd-brooklyn, i 330-58 str. hvor vi hadde 5 værelser og kjøkken og bad og frisk luft. Her ble vi boende i nesten 2 år. Presteboligen leiet jeg ut til vaktmesteren og flyttet ikke mere ned til dette strøk av byen. Under sykdomstiden hadde vi også pike sorger, som aldrig hørte op så lenge vi var i Brooklyn. Fredrikke Stabell blev så lei og tver at vi lot hende gå da hun fikk innbydelse til å komme til en tante i Chicago. Otte dager fikk vi en nykommer fra Norge. Hun blev bare lit ut på vårparten. Da fik vi en dansk pike for nogen måneder. Kapitel 4 Sjømannspresten Side 5

(Side 127) På nyåret kom så vår tredie gutt, Wilhelm. (Uriktig tidsangivelse, Wilhelm ble født 10. desember 1902.) Hvorledes jeg avviklet de store fester ved jule- og nytårstiden har jeg skildret i innberetninger til Bud og Hilsen, og er det nogen som ønsker å stifte bekjendskap med mit arbeide som sjømannsprest, henviser jeg dem til artikler i nevnte blad for årene 1902 til 1910. I mars gik vi igjen en sykdomsperiode. Først var jeg syk en 14 dages tid av influenza. Jeg stod da opp og forrettet gudstjenesten. Verre var det med Tycho. Han blev angrepet av den såkaldte tyfoidfeber, vistnok en mildere form for vår tyfus. Men den var slem nok for den lille fyr. Vi blev jo fortvilet og fikk gutten straks tilsengs. I 4 dage lå han med høy feber; og engstelig var vi for vi fikk ikke mat i ham. Han magredes så hurtig at legen var bange for at kreftene ikke skulde strekke til. Men da feberen hadde git seg kom også apetiten, og han bedredes forbausende fort. Men vi var jo engstelig for at han skulde få en eller annen eftersykdom som ofte følger med. Vi satte os derfor straks i sving for å få os et passende sted ute på landet, helst oppe i fjeldtrakter. Men før vi rak så langt å få leiet noget, blev det pludselig hjemreiser for Emma, Wilhelm og barna. Min svigerfar hadde nemlig tatt avsked og flyttet til en villa, Bækkero, på Nordstrand som var innkjøpt. Det var vanskelig å få nogen pålitelig til å overta husholdningen. Emma blev så bedt om å reise hjem for å overta husholdningen. Etter mange overveielser bestemte hun seg til å reise. Da Wilhelma på den måte kunde få reisefølge blev det bestemt at hun og barna også skulde reise hjem for sommermånedene. Når hun kunde få frit opphold i sit hjem, vilde det ikke bli dyrere end å leie landsted i Amerika. (Side 129) Før avreisen hadde vi et par opplevelser som bragte litt avveksling i vårt hjemlige liv. Vi var i et stort selskap hos våre venner, Bøckmans, hvor det var 30 gjester. Om dette selskap bemerker Wilhelma i et brev hjem: Der var meget fint og flot, især hvad drakter angår. Emma og jeg måtte troppe opp i akkurat den samme stas som vi hadde hat i det selskap Bøckmans holdt for oss ifjor straks efterat vi var kommet. Det var ikke morsomt, men vi lærer ikke å være forfengelige. Vi har ikke hat råd til å skaffe oss nogen stas endnu. Selskapet var meget vellykket, ikke spor stivt, trods alt var flott. Vi blev kjendt med nokså mange norske som vi ikke hadde truffet før. (Side 130) I mai hadde vi to innbydelser til teaterforestillinger. Den norske boktrykker som pleier trykke teaterenes programmer og billetter i Brooklyn sendte oss 2 billetter til en teaterforestilling. Annen gang vi fikk innbydelse var fra et av New Yorks største teatre til Tolstois Resurrection. Det er et bevis på hvilken posisjon kirken i Amerika har i folks omdømme, trods den er en frikirke uten forbindelse med staten. Når teatret skal oppføre en kjendt forfatters stykke, gjelder det å få kirkens anbefaling. Da er successen sikret. Derfor sender teatret billetter til premierene til samtlige byens prester og prestefruer. Ved nevnte forestilling var det ca 5-600 prester og prestefruer tilstede. Forestillingen var gripende. Dagen efter hadde avisene intervuer med kjendte prester. Det var ikke eneste gang vi var buden til geistlig forestilling. I 1908 var jeg også buden av et teater til å se et skuespill Regeneration. (Side 131) Også på annen måte blev det beilet til kirkens gunst. Alle større forretninger gav prestene 5 og 10 % rabatkort, og jernbanene innvilget altid reduksjon på jernbanebilletter. Politikerne var heller ikke sene med å påkalle geistlighetens bistand. Jeg erindrer således en herlig tur til hovedstaden i New Yok stat, Albany ved Hudsonfloden oppe i et vakkert fjelltereng. New York stats politikonstabler søkte om høyere lønn. De var svært underbetalt og lå stadig under for fristelsen til å ta imot bestikkelser. Det demokratiske parti og en av de største aviser tok seg av deres sak. Nogen Kapitel 4 Sjømannspresten Side 6

dage før saken skulde opp i senatet i Albany, fikk alle prester i New York en innbydelse til en tur ditopp for å tale konstablenes sak. Vedlagt lå en fribillet til ekstratog som var satt opp på avisens bekostning om morgenen samme dag som saken skulde opp om eftermiddagen. En 2-300 prester møtte. Vi fandt et tog oppsatt av flere såkaldte Parlourcars, store 1ste klasses boggievogne med store speilglassruter og svingbare lænestoler for hver enkelt passasjer. Da toget efter ca 6 timers fart kom fram, blev vi i busser bragt opp til et hotel hvor det blev servert en solid middag. Efterpå bar det så til Capitol, hvor forhandligen og avstemningen skulde foregå. Tilhørerplassene var forbeholdt prestene. En 2-3 av de mest veltalende av dem var utsett til å føre ordet på deres vegne. Det var morsomt å høre på dem. Talene var både salvelsesfulde og realistiske. Resultatet på avstemningen blev at konstablene fik sit andragende innvilget. Om dette skyldtes prestene kan vel vanskelig avgjøres. Efter en lett aftensmat bordet vi igjen vårt tog og kom frem til New York ut på morgenkvisten, et minde for livet rikere. (Side 133) Jeg har nevnt at Wilhelma og barna kulde reise til Norge på en ferietur. Men umiddelbart efter avreisen med D/S Hekla og før jeg altså kunde få nogen underretning om hvorleds deres reise hadde vært, fik jeg helt uventet anledning til å reise påny til et synodemøte i byen Decora, hvor den norske synode har sit hovedkvarter. Der skulde det holdes en jubelsynode i anledning synodens 50 års beståen. Reisen kom så pludselig på. Jeg hadde ikke tenkt å reise. Biskop Bang hadde lovet å komme, men slog feil. Jeg gik på kontoret om morgenen den 16de juni uten å tenke på nogen reisee, og kl 6 sat jeg på toget til Chicago. Pastor Sommerfelt som hadde vært hjelpeprest i New York i sin tid, og som nu var på reise til Jubelsynoden, kom nedom kirken og overtalte meg til å slå følge. Han mente at det var upassende at det norske kirke blev så dårlig representert. Særlig hadde sjømannsmisjonen som jo blev støttet av synoden, plikt til å vise sin opmerksomhet. (Side 134) Jeg var helt enig, pakket og reiste. Men sandelig blev tiden knap til å forberede en så lang reise, især fordi jeg hadde et uheld hjemme. Jeg skulde skylle en tømt skyllebøtte under springen og satte den fra meg, mens jeg bragte blomsterpottene opp til fruen i 3 etasje. Da jeg så kom inn i kjøkkenet, fløt hele gulvet i vann for skyllerestene hadde stoppet for utløpet, så alt vannet gikk over vasken og ned på gulvet. Jeg fikk et svare stræv. 2-3 bøtter vann øste jeg opp med søppelbrett, og så var det tørke opp med kluter det vemmelige sølevann. Manden som skulde stelle hjemme. Men avgårde kom jeg da. (Side 135) Sommerfeldt og jeg hadde det hyggelig sammen på turen. Vi sov godt begge netter i de brede, deilige Pullman-car -sengene. Det er noget annet end de trange skibskøier. I Decora er det vakkert, nesten norsk natur, og det var møtt fram en masse norske mennesker. Jeg bor sammen med Sommerfeldt hos professor ved synodens college, Preus. Vi var hver dag opptatt med møter. Søndagen var samlet ca 10 000 norske menn og kvinder. Der blev holdt en hel del interessante foredrag. De vidner alle om synodens kolde orthodoksisme. Og de var svære til å rakke ned på norsk teologi. Enkelte påstod endog at man hjemme benekter at bibelen er Guds ord. Det klødde i tungen min efter å si fra, men av høflighet holdt jeg meg i skinnet. Det var jo også mest diplomatisk. (Side 136) Et festlig møte var det, da det blev referert en lykønskningsskrivelse fra kong Oscar, og tre av de fremste teologer blev kreeret til doctores av det tyske universitet i statene. Jeg hadde tenkt å være tilbake til Brooklyn til søndag. Men på møtet traf jeg en norsk teolog, Schive med fru som inviterte meg til å være med dem til deres prestegård i byen New Lisbon, en by mittveis mellom Decorah og Chicago. Jeg besluttet meg derfor til å være en uke lengere, og tenkte også å besøke min tremenning i Chicago, Wilhelm Castberg fra Sandefjord. Han har en eksklusiv kåpe- og Kapitel 4 Sjømannspresten Side 7

hatteforretning og er meget velhavende. Hans moteforretning er beliggende i 2dre etasje i byens fineste strøk. For å få adgang til salongen må man levere sit visitkort som så blir bedømt om kjøperen får adgang eller blir avvist. Amerikansk! (Side 137) Men tilbake til opholdet i New Lisbon hos pastor Schive! Jeg skriver herom i brev av 30/6 1903: Nu har jeg vært hos pastor Schive siden fredag og har hatt rigtig nogen gode dage. Her er så landlig og naturen ganske likt Norge marker skog åser. Jeg har riktig koset meg disse dagene og gruer meg til å reise til ensomheten og arbeidsslitet imorgen. Vi har også hat et storartet vær helt til igår aftes. Siden har det lynt og tordnet og styrtregnet et helt døgn. Men nu skinner solen igjen. Pastor Sommerfelt er også med hit. Under regnværet igår blev vi enige om å skrive til våre koner. Det gikk smått med skrivningen. Istedet sat jeg og tenkte på deg og de to små, som nu er på det gyngende hav. Hvor jeg tenktet efter dere! Du vet ikke hvor ofte du er i mine tanker, kjære, kjære Wilma min. Jeg må være forferdelig glad i deg, skjønner jeg nu. Jeg har sittet og drømt om hvor jeg har stelt godt om deg. Jeg har flettet håret dit og vasket benene dine, -- akurat som i gamle dage og du har vært så kjerlig og god mot meg. Jeg er sikker på at jeg vil være ganske anderledes mot deg når du kommer tilbake. Hadde det ikke vært for de elendige pengenes skyld, så skulde du straks komme tilbake igjen. Hvor godt det skal bli å få deg hjem igjen. Det er min opriktige mening, forstår du. Jeg kan ikke undvære deg. Ja mon hvor du er nu? Lørdag så jeg dere i tankene allerede hjemme i Norge Jeg håper dere ikke får en lengere reise. Mon hvorledes har dere hat det på havet? De små? Og du? Har du hat melk nok til baby? Har tonic en bekommet deg vel? Fortell meg nu om alt. Tenk at det endu skal gå 14 dage før jeg skal få et eneste ord fra dere. Det er jo for skrekkelig! (Side 139) Nu litt om meg selv! De sidste dage i Decora var det adskillig selskapelighet. Sommerfelt og jeg blev vist adskillig opmerksomhet som eneste ekte representanter fra Den norske kirke. De hadde ventet biskop Bang fra Oslo. Nu fik de ta tilltakke med oss to. Vi var således en aften buden til synodens formann (biskop) Koren. Fredag reiste vi to, Sommerfelt og jeg til pastor Schive og frue. Det er nogen overmåte hyggelige folk. De har en fortryllende prestegård. Lørdag holdt vi oss i ro. Søndag reiste Sommerfelt og jeg til en kirke hvor Sommerfelt skulde præke og jeg tale litt om sjømannsmisjonen. Schive og grue reiste til en annen kirke. Der skulde vi alle møtes for å overvære et bryllup til hvilket også vi var buden. (Side 140) Det var morsomt å overvære et bryllup herover. Det var adskillig finere end hos bønder hjemme. Fuldstendig civilisert. Et elegant selskapsbord i hesteskoform i et stort telt. Bondepikerne i hvite kjoler og hvite balsko. Det er merkelig hvor de fikser seg opp når de kommer herover. Jeg skildret til stor fornøyelse for den amerikanske ungdom hvorledes et bryllup tok seg ut hjemme i Norge. I bryllupet traf jeg merkelig nok en kone som hadde tjent hos far 10 år før jeg blev født. Hun kunde ikke tro sine egne øyne, at hun hadde en av Castbergs sønner foran seg. Hun neste gråt av glede. Det er merkelig hvor minderne fra hjemlandet har sine røtter dypt nede i hjertet. De rives vanskelig ut. Kapitel 4 Sjømannspresten Side 8

Igår, mandag, hadde vi en deilig kjøretur ut til et fjeldparti som vi besteg. Der beså vi en merkelig hule, 50 m. inn i fjellet. Halve dagen gikk med til turen. Imorgen reiser jeg herfra, mens Sommerfelt blir igjen. (Side 141) Stakkar Sommerfelt hadde en underlig og trist skjæbne. Da han kom hjem viste det seg at han led av forfølgelsesvanvid og truet sin kone med revolver. Han blev internert på Dikemark sykehus, og hun søkte om og fikk skilsmisse. På sykehuset blev han helbredet og fikk sådan interesse for sindsykdom at han begynte å studere medisin og tok virkelig etter nogen år medisinsk embedseksamen. Han reiste så over til Aerika hvor han opprettet en psykiatrisk klinik. Hvorleds det så har gått ham derover kjenner jeg ikke til. Noget opphold i Chicago blev det ikke av. Min slektning hadde sendt meg et brev hvori han sier at han står på reise til Europa og er reist når jeg kommer. Jeg reiste derfor uten noget opphold hjem med et tog som passerer de store sjøer og Niagarafossen som man ser fra toget. Da vi passerte fossen ut på morgenkvisten, bad jeg den sorte vogntjener om å vekke meg når vi passerte. Den som ikke gjorde det var tjeneren. Også en annen gang jeg passerte fossen, hendte det samme. Altså har jeg to gange passert den berømte foss uten å få se den! (Side 142) Jeg kom hjem til Brooklyn lørdag og fandt alt i orden på kontoret i sjømannskirken, som nu lå i en annen gate end da jeg reiste. Gaten hadde nemlig skiftet navn. Kirken lå nu nemlig ikke lenger i William Str. men i Pioneer Str. Neste dag, søndag, var jeg oppe kl 5 og studerte min præken. Gudstjenesten var som vanlig hyggelig med mange tilhørere. (Side 143) Om ettermiddagen reiste jeg ned til Philadelphia hvor jeg skulde holde gudstjeneste kl. 20. Jeg bodde hos en Andersen som hadde bidrag av sjømannsmisjonen for å holde et læseværelse der i forbindelse med at den norske menighet der og ta seg av sjømennene. Forrige år hadde både Wilma og jeg været dernede. Da hadde jeg døpt Andersens lille baby, og Wilma bar barnet. Gutten var nu vel året og sprang kjekk omkring. Neste dag vendte jeg tilbake til mit arbeide i Brooklyn. Nu fikk jeg det første brev fra Wilma. Hun bekriver her sin reise og hjemkomst til Nordstrand. Jeg refererer her en del av hendes breve: (Side 144) D/S Hekla. Nu er da nogen dage gått av denne fæle reise. Jeg er fortvilet over at jeg er reist. Ja denne reisen blir meg nok en god lærepenge til ikke å finne på nogen Norgesreise mere. Du kan tro vi var ikke mange mark verd. Skibet begyndte straks å rulle, og nesten alle blev syke. Emma for opp på dekket og kunde ikke røre seg, og lille-tycho kastet opp uavladelig så jeg måtte legge ham, og indimellom at jeg stelte med ham, måtte jeg legge meg ned med baby for å klare meg selv nogenlunde. Jeg kastet opp et par gange, men ellers gikk det over forventning. Emma var rent elendig hele søndag og mandag og måtte ligge hele tiden uten å nyte noget. Det verste er at jeg ikke har nok melk til baby, så han er så urolig. Jeg drikker naturligvis en flaske Tonic hver dag, men det er ikke tilstrekkelig, for jeg får ikke en dråpe melk å drikke. Her har de bare condensed melk som jeg ikke kan drikke. (Side 145) I går 15de juni var det Tychos fødselsdag, 3 år. Han har det riktig gildt ombord nu efterat han er blit bra for sjøsyken. Han og en annen liten gut, Kristen, leker sammen hele dagen, og han er i strålende humør. Da kan du tro at de holder en sjau, et øieblik slåss de, et øieblik efterpå omfavner de hinanden. Tycho har nu godt av å omgåes andre barn og tåle litt Kapitel 4 Sjømannspresten Side 9

knubb. Alle ombord er så snille mot Tycho, og de synes han er sådan søt og pen gutt. Jeg kan nu trygt la ham gå overalt, for alle er snille til å se etter ham. Mandag 22de: Vi har igjen hat storm og regn, og skibet har rullet fælt. Det var ikke tale om å komme ut av lugaren og opp på dekk. Sjøene slog aldeles over dekket og vandet rendte ned over kahytstrappene og i etpar lugarer stod vandet over gulvet. Søndag blev det godvær igjen og vi er atter på dekk. Men koldt er det og vi fryser. (Side 146) Så må du høre litt om livet ombord og om våre medreisende. Det er stor forskel på denne båten og de store utenlandske. Her er vi alle, 35 på 1ste plass, som en stor familie, som alle kan tale et skandinavisk sprog. De fornemste ombord er en russisk kommandør med frue. Han er sykelig, og hun tukler med ham, så det er en gru å se på. Alt mulig skal dreie seg om dem, og de venter at alle skal ta hensyn til dem. Men alle er forarget. Tjenerskapet står naturligvis på pinne for dem, for det sies at de har mange penge. Så er det to amerikanske herrer som skal reise rundt i Norge, Sverige og Danmark. De interesserer seg så svært for alt norsk og er vel inne i vår literatur. Den ene av dem vekker alles forbauselse ved sin grådighet ved måltidene. Men han er allikevel så tynd som en tråd. Og da han en dag faldt på dekket, vakte han almindelig latter, da to legger tynde som strikkepinder kom tilsyne. (Side 147) To svenske damer reiser med hver sin unge, vakre datter. De skal reise omkring i Europa. Fru Pedersen som deler lugar med oss er jo en enkel dame, men aldrig i verden kunde jeg fått nogen bedre å være sammen med. Hun er så umåtelig snil og overbærende med de små, så de blir rent forkjælet. Her er også en frk. Pedersen som er søster av en skibsfører som går på Mobile. De damer som jeg mest taler med, er fru Kristensen, mor til gutten Kristen; hun er gift med en skibsfører fra Skien. Så en fru von Roye: hun er datter av den ingeniør Bing, Emma og jeg bodde hos i Oslo. Hun er enke og har vært gift med en russisk baron. Hun er meget hyggelig og har bedt meg besøke seg i Oslo. De herrer vi taler mest med er en Larsen fra Arendal. En ung mann som har vært i New York i 15 år, og en dansk fullmektig, gift med en svensk dame og bor på St. Thomas. Mellem oss går han under navnet Babys elsker. Du kan ikke tenke deg hvor glad han er i baby. Han tenker på ham sent og tidlig, og jeg tror han kunde gjøre hva det skulde være for ham. Baby lønner ham da også med sin kjerlighet. Andersen har selv en liten pike på Wilhelms alder og lenges etter den lille, så det er vel derfor at han er så glad i Wilhelm. Ja det er en snild mann. Du kan tro Emma og jeg lever flott på hans bekostning. Han spenderer rødvin til 3 kr flasken på oss hver middag, og hver aften står det en halv flaske øl ved min couvert. Ofte trakterer han også etter aftens. Han og Larsen er så snille til å hjelpe oss med å passe barna. Det er i det hele tatt et meget pent publikum her. Alle oppfører seg så dannet og pent, og stemningen er god. Meget god musik har vi. En ung tysker spiller meget godt, så der er musik her nesten fra morgen til aften. (Side 149) Søndag morgen d. 27 juni kom vi til Kristiansand, men du kan tro det var et klus før vi kom i land. Grundet en patient med skarlagensfeber på 2den plass fikk ikke skibet gå til Kapitel 4 Sjømannspresten Side 10

bryggen. Doktor kom ombord og først da han i ro og mag var reist tilbake i en fin liten dampbåt, kom det et spetakkel av en skute og hentet oss. Vi stod ferdigkledd i ca 2 timer og ventet. Vår venn dansken gav ved avskeden Wilhelm 10 kr i guld, og Tycho 2 kr som jeg skulde kjøpe noget til dem som erindring. Ved 12-tiden kom vi til byen og først kl 2 nat kom vi ombord i båten til Oslo. Turen til Oslo blev nesten den verste på hele reisen. Stuvende fuldt ombord, så vi bare fikk ligge i damesalonen. Nesten alle var sjøsyke. Langesundsfjorden var skrekkelig. Men mot aften mandag 28de, da vi dampet inn fjorden til Oslo var det deilig. Far og Wilhelm Munthe møtte på bryggen, endog kl. var blitt 23. Du kan tro far var glad over å se oss. Hjemme på Bækkero hadde Helene ordnet alt så koselig og pent til vårt komme. (Side 150) Oppholdet i Norge blev meget vellykket. Alle tre kom seg storartet og la på seg. Det var naturligvis stor stas da de kom hjem, og til å begynde med blev de også vist adskillig oppmerksomhet fra familiens side. Men ettersom dagene gikk og deres nærvær litt etter litt kom til å høre hverdagen til, følte Wilma seg ofte overflødig og far blev mere og mere nervøs av barnas uro. Hun lengtet i slike stunder ofte hjem til Brooklyn. Derfor mottok hun med stor takk innbydelsen til besøk hos andre av sine slektninger. Hos onkelen i Fredrikstad var hun og barna i 8 dage i august og nesten like lenge i september. Allerede i juli besøkte hun Kristoffer på Ås en hel uke og hadde det vidunderlig deilig, fråtset i jordbær og fløte. Hun fikk også anledning til å hilse på mange kjendte og slektninger. Hos min søster (halvsøster Hella) sogneprest Moes på Nordstrand traf hun de fleste av barna der. Den eldste søn Ragnar var netop forlovet med Gull og Gudrun har tatt seg plass som selskapsdame i Paris hos konsul Thams s franske frue. Hos Hella traf hun også Aage og barna, og Sophie og Johan, som var på ferietur fra Leith, Skotland. I august var alle hendes søskende undtagen Peter, Skien, samlet. Den 25 august sendte de meg et brevkort fra Frognersæteren med samtliges underskrift. I den anledning blev Wilma og hendes fem søstre fotografert. At den yngste søster Lagertha også kom sydover fra Sydvaranger var en stor glede for søskende. Hun kom med sin førstefødte, Eilif. (Side 152) Under sit opphold på Nordstrand fik Wilma også anledning til nogen gange å gå i teatret. 2den september var hun i nasjonalteatret og så fru Dybwad i En sommernatsdrøm. Senere så hun også Per Gynt. Før Wilmas avreise fra New York var det avtalt at hun skulde returnere den 24 sptbr. med D/S Oscar II. Men da hun skulde bestille køieplass var alle lugarer opptatt, så reisen hjem måtte utsettes til 8 oktober med United States. Etter Wilmas avreise fikk jeg besked om at min mor som om sommeren hadde vært på besøk hos Johan og Sophie i Leith, skulde komme på besøk. Det falt nok ikke i Wilmas smak. Hun likte ikke at mor skulde rote i hendes saker under hendes fravær, og skulde være med å forberede vår store kirkebasar som skulde gå av stabelen umiddelbart etter hendes hjemkomst. Mor blev hos oss følgende vinter. Det var da ikke så lett for de to å komme overens, for de var så grund forskjellige. (Side 153) Mor som da var 54 år, hadde sagt opp sin stilling som oldfrue ved Kristiania dempkjøkken for å besøke sine 4 barn i utlandet. Fra oss reiste hun til min halvbror Johannes og hustru Märtha. De drev apotek i Seatle. Derfra reiste hun til min yngste bror Thoralf som var ansatt i en stor teppeforretning i San-Francisko. Han var gift med Hanna Knudsen. Senere blev han omvendt og Kapitel 4 Sjømannspresten Side 11

beslutet seg til å studere til prest ved den norske presteskole i Amerika. Efter sin utdannelse blev han først prest i Winnipeg (Canada) og siden i San Pedro i California. Ikke lenge efter at han var begyndt sit arbeide der, måtta han opereres for blindtarm og døde efter operasjonen. (Side 154) Mor blev i San-Francisko til 1905 og reiste hjem til Norge akkurat til kong Håkons og dronning Mauds kroning i Trondhjems domkirke. Før Wilmas avreise den 8de oktober måtte hun en tur uten barna opp til Trondhjem for å hilse på sin søster Margrethe. Etter sin hjemkost efter søskendemøtet i Oslo var hun blit syk og blev operert for kreftsvulst. Wilma var til stor trøst og oppmuntring de dagene hun var hos hende. Hun døde nogen år efter. Den 8de oktober innskipet hun seg i United States og hadde godt følge i frk.ne Nikken Steineger og Bryn, samt en festet hushjelp Mina Karlsrud, 32 år med 10 dollar måneden. Det var opprindelig bestemt at Wilma skulde reise på 2den plass, men hendes fetter (Sigurd i Fredrikstad som forsøkte å kapre Wilma selv etter at hun var forlovet med Tycho) betalte forskjellen til 1ste plass, og da det ingen almindelige lugarer var ledig der, fikk hun overlatt en ledig luksuslugar. Gammel kjerlighet ruster ikke. Hun reiste således helt kongelig. (Side 155) Ombord oppdaget hun at hun også hadde andre medpassasjerer som hun fikk hygge av. I luksuslugaren ved siden av seg var også en fru Castberg. Det viste seg å være Alma Castberg, en svensk dame som var gift med min tidligere nevnte slektning i Chicago. Og sandelig! Da de ser over den trykte passasjerliste finder de en 3die fru Castberg, Josephine Castberg, også en svensk født dame som var gift med min tremenning Jørgen C. som vi flere gange hadde vært sammen med i New York. Altså tre fru Castberg på samme atlanterhavsbåt uten på forhånd å vite om hverandre! I sandhet en vidt utbredt familie! Wilmas Norgesreise kostet oss $200,00. (Side 156) Under Wilmas fravær fra Brooklynhjemmet hadde jeg nok å være optatt av. Jeg hadde mange venner som stadig inviterte meg til seg. Jeg nevner familiene skibshandler Harris, hvis sølvbryllup jeg deltok i, forsikringsagent Langes, kirkens revisor Lies, som jeg netop hadde viet. Og så ikke å forglemme våre venner fra Trondhjem, ingeniør Holst og fru Ingeborg f. Strøm. I august hadde jeg nogen dagers besøk hos dem i deres deilige hjem i byen Tarrytwon langt oppe ved Hudsonfloden, hvor mange av New Yorks rikeste familier hadde sine slotslignende sommervillaer. Jeg beså således Rockefellernes store eiendom med golfbane og andre herligheter. I nærheten lå også den veldige Croton demningen som spender over en hel dal og forsyner New York med vand. (Side 157) I sjømannskirken hadde jeg fått oppusset læseværelset og forsøkte da anledningen til å få innført en bedre tone på læseværelset. Satte opp plakater som at hattene måtte tas av og at det ikke var tillatt å spytte på gulvet. Dette vakte stor uvilje blandt de rekende sjømenn, og jeg hadde en svare kamp før jeg fikk reglene gjennemført. I sidste nummer av skandalbladet Nordisk Tidende stod det en lang og hadsk artikkel av en Hans Olsen. Han klager over de mange forbud som skremte sjøfolket. Sjømennene blir plutselig avbrutt idet en ungdommelig utseende herre, som senere viste seg å være sjømannspresten, i en bydende tone gjorde opmerksom på forbudet om hatten. Jeg overså naturligvis angrepet. Følgende påskrift på en av plakatene: Du er en kjøtthodet prest. Reis hjem til Norge igjen, lo vi naturligvis av. De fleste sjømenn stod jo på min side. (Side 158) Hjemme i vår leilighet hadde jeg også nok å bestille. Jeg skulde lage mine ungkarsmåltider og fremforalt ligge i kamp med mine kakkelakker og lopper, som i den sterke hete og under min Kapitel 4 Sjømannspresten Side 12

dårlige rengjøring formerte seg faretruende. Kakkelakkene fikk jeg dog snart has på ved rikelig bruk av borax. Med loppene var det værre. De var uhyre seiglivet. Jeg skriver til Wilma: Jeg dræper regelmessig en 6-7 lopper hver morgen, og står jeg på gulvet barbent, kan jeg være sikker på å få en del opover leggene. Jeg ser skrekkelig ut på kroppen, ser nesten ut som spedalsk, og det klør desperat. Bedre blev det med dette efterat mor var kommet i midten av august, og leiligheten kom under stadig vask av kyndige kvindehender. Hun hjalp meg til å få leiligheten ordentlig rengjort. Den blev også nyoppusset og tapetsert så den skulde være så innbydende som mulig til selveste husmoren skulde komme hjem i midten av av oktober. Tilslut må jeg nevne fra denne min gressenkemannstid, at jeg pludselig en dag fikk et telegram fra min slektning i Chicago (tremenning Wilhelm Castberg) med invitasjon til middag kl 7 i det verdensberømte hotell Waldorf Astoria. Det var en opplevelse å bese dette hotell med dets 1000der værelser i skyskraperhøyden og det flotte salonger. Wilhelm var på forretningsreise fra Paris, hvor han par gang om året gjorde innkjøp av motevarer. Foruten meg var også invitert tre svensker, 2 professorer og en dr. filos. fra Stockholm, samt en nordmann en sønn av Dr. Holm på Holmenkollen. Ved den anledning fikk jeg av Wilhelm et gammelt forgylt familesignet med hvit sten hvori var inngravert familiens gamle våbenmerke. Det er endu i min besittelse. Da han så at jeg til fars gamle guldkjede bar et ganske almindelig sølvur, lovte han å sende meg et guldur. En 14 dager efter kom i posten et Elgin guldur som jeg nu har båret i 44 år. (Side 160) I midten av oktober kom altså mine kjære tre hjem igjen, og alt var herlighet og glede over gjenforeningen. At overfarten med United States hadde vært litet begunstiget av godt vær, ja tvertimot hadde vært rikt på storm og regn, var snart glemt. Hun er jo selv blit riktig sjøsterk. Og de travle dage med den årlig basar like efter hjemkosten ga ikke tid til triste betraktninger. Vi hadde av erfaring bestemt at familien ikke skulde være i byen sommeren over. Da våren kom gjaldt det om å finne et høvelig sted. Dette fandt vi på en eplefarm, Mapel Hill i East Haddam, Connecticut, i nærheten av det norske hospitals søsterhjem. Farmen eides av en Mrs. Fowler, og den blev et prektig oppholdssted for familien i flere år. I slutten av mai fyttet vi derop, og oppholdet varte dette år, 1904 til ut september. Reisen foregikk som regel med flodbåt først gjennom Long Island Sound og derefter opp gjennom den store flod Cunnecticut river opimot hovedstaden i staten Connecticut. Det tok vel en natt. Når jeg tok meg fri hver mandag som hviledag, kunde jeg være hos mine fra mandag morgen til om aftenen. Tok jeg så køie kunde jeg komme uthvilt på kontoret tirsdag morgen. Da opphold og reiser blev adskillig kostbart, var vi nødt til å si opp vår leilighet og lagre alt vårt innbo i sjømannskirkens store kjeller. Dette var jo nokså tungvindt. Det blev jo flytning 2 gange om året, men det var ingen vei utenom. (Side 162) Såsnart vi var kommet i orden i East Haddam blev det å forberede en ny verdensborgers komme, som vi ventet i midten av juli. Våre venner sykepleierskene Kitty Wisløf og Birgit Bratlie hadde lovet å komme, om de var ledige ved den tiden. Desverre kunde ingen av dem komme da vår første datter kom den 16de juli. Heldigvis benyttet man altid lege ved fødsler derover, så han kom tidsnok, og heldigvis var jeg hjemme så jeg kunde fungere som pleierske og gi barnet det første bad. Jeg måtte få på meg et stort forklæde for å få fang til å stelle barnet på. Heldigvis gik alt bra. Lille Aase trivdes og vokste sine første uker som en av de fineste amerikanske døtre, nemlig en Connecticut-girl. Kapitel 4 Sjømannspresten Side 13

For å underholde de store guttene hadde jeg skaffet dem en hund og en papegøie. De blev desverre mere til bryderi end til underholdning. Papegøien Polly var ganske tam og lot seg fange av meg. Men ut på høsten blev den vidløftig og lot seg ikke ta, selv av meg. En dag fikk vi klage fra naboer over at den moret seg i deres eplehaver med å knipe eplestilkene av så eplene falt ned. Så måtte jeg skyte den med min revolver til stor sorg for guttene. Hunden måtte vi også avlive da vi kom til byen om høsten. (Side 163) I mit arbeide i sjømannskirken opplevet jeg et par sørgelige hendelser som jeg ikke kan forbigå i taushet. Abelsen hedte kirkens vaktmester. Han var fra Nordland og var snekker av professjon. Han var kunstnerisk begavet og var til megen nytte for kirken. Han var en flink tegner. To gode sorthvittstegninger, et av min far og et av vår lille avdøde Kaare, har vi endu på veggen i vår leilighet. Da jeg tok meg til å forandre kirkens interiør for å gjøre det mere luthersk betonet, da blev han meg til stor hjelp. Han arbeidet da både alterbord og prækestol i domkirkestil. En trofast og interessert arbeider var han. Men i en av de første dage i august bev han syk. Han var under sit rengjøringsarbeide på leseværelset fald besvimet om på gulvet, hvor postbudet fandt ham. Jeg fikk ham snarest mulig bragt til det norske hospital. Der blev det konstatert tyfus som gikk over til hjernebetendelse, som etter en 14 dages sykeleie endte med døden søndag form. mens jeg stod på prækestolen i sjømannskirken. Han blev begravet fra kirken som var vakkert pyntet med sorte draperier og mange blomster. Mange av kirkens venner var møtt fram for å si den avholdte vaktmester det sidste farvel. Heldigvis fikk jeg straks ansatt en ny vaktmester, en ung Skagen, som lovet å være et halvt års tid. Snere skulde han studere til prest ved det norske presteseminar i Vesten. Etter ham blev ansatt vaktmester Nord, som blev hele min tid ut og fremdeles fungerer i 1947. (Side 165) I et brev til Wilma i august skriver jeg: Nordisk Tidende (skandalbladet) har fått tak i tyveriet, og har en ubehagelig notis herom. Redaktøren forteller at jeg mesteparten av sommeren opholder meg i Catskills Mountens (der hvor N. Y.s rikmenn tilbringer sommeren), at vaktmesteren er på hospital, og at assistent Folkestad er redaktør av Visneblade (titel : Nordiske Blade), så når jeg kommer tilbake, så er vist hele kirken røvet. Ja, ja han kan få det til. (Side 166) Dette refererer seg til et innbrudd i kirkens kontor ut på vårsiden 1904. En morgen jeg kom ned på kontoret blev jeg mødt med den besked at det om natten hadde vært innbrudd i mit kontor. Tyven hadde brutt opp pengeskapet og tatt alle deri værende penge som viste seg å være ca. $1200.00 (etter daværende kurs ca. kr. 4800.00). En ikke liten sum! Jeg hadde dagen i forveien tatt imot pengene for forsendelse hjem fra sjømenn. Heldigvis hadde kirken en oppsparet kapital å ta av så ingen sjømenn led noget tap. Men den nevnte notis i august skremte sjømennene, og begynte run på kirken for å få pengene sine ut. Men jeg hadde alle oppbevarede penge i behold, så jeg red stormen av med glans, og sjømennene fikk dobbelt tiltro til kirken. Vi meldte naturligvis tyveriet til politiet, men de fandt naturligvis ingen tyv. Men vi selv hadde vår mistanke. En ganske ung mann, pent kledt og av godt utseende, en sønn av grosserer Withusen i Oslo hadde uke etter uke sidtet like ved kontordøren og syntes å ha stor interesse av å se hvad det foregikk inde på kontoret. Han foregav å søke stilling i statene. Det viste seg at han som mange av bedre familiers sønner på den tid uten videre blev sendt over til Amerika for å bli mennesker når de Kapitel 4 Sjømannspresten Side 14

blev rent umulige hjemme. Jeg hadde flere sådanne subjekter gående en generals, en biskops, et par presters sønner. De levet mest ved å tigge og leve høyt på godtroende sjøfolks lån. Jeg husker en sjømans forskrekkelse, da han skulde sende penge hjem og betalte med en 100 dollar seddel, som jeg straks oppdaget var en ugyldig fra borgerkrigens dage. Han fortalte at han var avmøstret på konsulatet og hadde fått sin hyre utbetalt i gullstykker. Utenfor konsulatet spurte en landsmann ham om han kunde veksle en 100 dollar seddel, da han skulde kjøpe noget og butikken ikke kunde veksle. Sjømannen leverte i god tro sine guldstykker fra seg mot den ugyldige seddel! Disse knektene hadde dog såpass humor at de dannet sin De jobbeløses fagforening. (Side 168) Nu vel! Den unge Hr. Withusen var som sunket i jorden efter innbruddet, og derfor hadde vi ham sterkt mistenkt. Siden tyveriet var lyktes så vel, var jeg overbevist om at han vilde forsøke seg påny. Men jeg lovte meg selv at neste gang skulde han sitte i nettet. Jeg lagde derfor inn elektriske kontakter i kontorets dører og vinduer med ledning til alarmklokke på vaktmesterens værelse på den annen side av gårdsrummet. Han hadde revolver på sit natbord. Det varte og rak, men henimot juletider gikk alarmen en nat. Vaktmesteren tok revolveren, vekket et par karer og satte vakt ved utgangen og gik inn på kontoret hvor tyven stod bøiet over pengeskapet. Da tyven merket at døren gikk op, for han som et lyn op i det åpnede vindu og hoppet ut i mørket ned i gårdsrummet. Vaktmesteren efter, og så blev det en spendende jakt over plankegjerde efter plankegjerde mellom bakgårdene kvartalet bortover, indtil tyven pludselig forsvandt i mørket. Vaktmesteren og en kamerat som fulgte ham gav dog ikke opp, men blev stående spendt lyttende til lyset brøt frem. Da fortsatte de letingen. Da plutselig da de åpner en dør til et tomt hønsehus, så stod han der. Med revolveren i ryggen blev tyven bragt opp til nermeste politistasjon. Ikke før var jeg kommet på kontoret så kom politiet for å høre om jeg vilde kjende mannen igjen dersom tyven var den jeg hadde mistanke til. Det var jeg naturligvis sikker på. Jeg fulgte så med politiet op til fengslet. Der blev jeg konfrontert med 10 mann på geled. Jeg skulde peke ut den mistenkte. Det var ingen vanskelighet. Jeg gikk uten betenkning ret frem til Hr Withusen og satte min finger på hans bryst. Here is the man. (Side 170) Under forhørene og de rapporter politiet hadde innhentet bl. annet fra Oslo, fremgikk det at mannen hadde vært i politiets klør i Brooklyn under forskjellige navn, og at han efter tyveriet hadde vært i London, Paris og Oslo. I Oslo hadde han oppgit at han var ansatt i et operaselskap og at han hadde tjent sine penge ved hesteveddeløp! Alt var jo pure oppspinn. Han fikk 3 års fengsel og sikring på forbedringsanstalt. (Side 171) Samtidig som jeg gikk i stadig spending og ventet på et nytt innbrudd, hadde jeg også en annen affære som voldte meg bekymring. En dag bragte jeg en større sum penge til en bank i New York. De skulde sendes hjem for sjøfolk gjennom banken. Da kassereren talte pengene, fandt han vistnok at summen ikke stemte med min oppgave, for han talte bunken påny. Så meldte han meg at det var 10 $ for meget. Jeg bad ham for sikkerhets skyld telle en gang til, og jeg fikk de 10 tilbake. Nogen dage senere får jeg brev fra banken at jeg hadde levert 100 $ for litet, og da jeg kom i banken, rettet kassereren mot min protest beløpet i kontraboken. Da mit regnskap stemte med min pengebeholdning, og jeg således var sikker på at jeg hadde ret, overgav jeg saken til en norsk sakfører som praktiserte i Brooklyn. Heldigvis hadde jeg hat en norsk prest med meg i banken den dag. Han kunde bevitne hva som hendte i banken. Da banken nu forstod at det blev alvor og sakføreren stevnet banken for retten, gav den efter og utbetalte meg pengene. Det var min første retssak. Som jeg senere skal fortelle, fikk jeg på Strinda tre andre. I alle har jeg fått rettens medhold. Kapitel 4 Sjømannspresten Side 15

Mens familien i 1904 altså var i East Haddam, bodde jeg selv hos en lege, opprindelig fra Scotland, Cruikshank. Jeg hadde alt i huset og vi blev gode venner. Fruen blev også god venn av Wilma og var senere i pensjon hos henne i East Haddam. Det var godt for meg å bo i en engelsk familie. Jeg lærte da litt engelsk. Dr. C. var svært snild til å hjelpe meg. Jeg skrev stiler for ham, som han rettet. (Side 173 Ut i september begyndte jeg å se meg om efter ny leilighet, men det var en vanskelig sak å finde en passende. Ingen vilde ha barn i huset. Jeg var desverre ikke så smart som den barnerike konen som av husverten blev spurt om hun hadde barn, for folk med barn kunde ikke få leie. Hun svarte: Jo jeg har 6 barn men de er alle oppe på kirkegården. Jo da skulde hun få leie. Da hun så kom med sine 6, tablå! Men verten kunde ikke få dem ut. Kona hadde sagt sandt. Mens hun var ute for å leie hus, hadde hun sendt alle barna opp på kirkegården for å leke! (Side 174) Omsider fikk jeg leiet en flat i 408 7th Str. for 33 $ pr. mnd. Det er en leilighet i 2den etasje på 6 værelser, kjøkken og bad. Året 1905 blev væsentlig opptatt med min interessante tur til Norge. Da våren kom blev familien som vanlig flyttet opp til vårt kjære East Haddam, mens jeg innlosjerte meg i frk. Lethine Hansens pensjonat hvor jeg hadde det utmerket. Alt vårt habengut blev som vanlig lagret i kirken og vår leilighet oppsagt. Det som jeg har fortalt om fra 1904 hadde sammen med det daglige stræv som øket fra dag til dag, gjort meg overanstrengt og overnervøs. Jeg søkte om 3 måneders permisjon for en rekreasjonstur til Norge. Og da jeg av det skandinaviske D/S selskap blev innvilget moderasjon, innskibet jeg meg i Hellig Olav den 20de juni for å reise til Norge. (Side 175) Men før jeg drog avsted og før familien reiste på landet, opplevet vi en av de største festligheter de norske i Amerika inntil da fikk arransjert. De 50 studentersangere fra Oslo besøkte sine landsmenn i Amerika og vakte en voldsom begeistring, som fandt utløsning i store banketter og andre festligheter i de byer og større norske setlementer, hvor sangerne stanset for å holde konserter. Det traf seg så heldig at sangerne kom til New York til 17 mai. Det norske selskap holdt den dag en bankett for dem med ca. 150 deltagere foruten de 50 sangere. Stemingen var meget høy og nasjonalt præget, da forholdet mellom Norge og Sverige var meget spendt netop i de dage. Da jeg var en av talerne hadde Wilma og jeg fått plass ved hovedbordet. Wilma hadde bassangeren Berg-Hansen tilbords. Det blev holdt 5 offisielle taler. Velkomsthilsen av Dr. P. Groth, form. i Det norske selskap. For fedrelandet av Dr. Fredrik Nannestad Bjørn. For de forenede stater av ingeniør Bernt Berger. For damerne av ingeniør Georg Smith, og for universitetet av meg. For denne fikk jeg senere tilsendt sangforeningens minnemedalje for en smuk tale for universitetet. (Side 176) Hver av talene blev etterfulgt av sang. Velkomstsangen: Velkommen her idag Du ungdomsflok fra hjemlig strand som toner tolke kan. :/: Velkommen hid idag, :/: Velkommen til et festlig bord :/: I sangere fra nord. :/: Kapitel 4 Sjømannspresten Side 16

Vi tusen spørsmål ved om gamlemor og hjemmedont op politik og sån t, :/: som I skal plages med :/: Men først og fremst vi drikke vil :/: studenterferden til. :/: Et trefold tre hurra for sangen og den Norge som Ikveld vi samles om. :/: Og drager I herfra :/: I Norges blomsterdal med sang :/: vi møtes neste gang. :/: Så fulgte den norske og den amerikanske nasjonalsang. Efter talen for kvinden fulgte følgende sang: For vår norske kvinde, Vin som Frøya selv, Glæden selv vil binde Hæderskrones i kveld. Hendes lyse smil, i den lette dans, De er blomster til, festens mindekrans. Skålen vil vi tømme under sang og skjemt, Thi de lyse drømme har hun for os gjemt. Skål for hende som gav vårt døgnliv verd. Tryllende det om til en solskinsferd. (Side 178) Efter min tale blev sunget Hellig er studentens kald. Også et par andre leilighetssange, diktet for anledningen, blev sungen. Efter måltidet var det dans. Dagen efter holdt sangerne sin store konsert i Carnegie Hall, N. York, arrangert av The Norwegian Singing Society, Brooklyn. Efter en orgelsolo sang så studentene under sin utmerkede dirigent O.A. Grønndahl følgende sange: Norge, Norge av Selmer, Solvirkning av Kjerulf. Skjæmtevise av Hyse. Ung Magnus av Grøndahl. Sangforeningen fra Brooklyn sang Sangerhilsen av Grieg og Når fjordene blåner av A. Paulsen. Det blev minder som vi tok med os fra vårt mangeårige ophold i Amerika. (Side 179) Den 20de juni drog jeg altså på min Norgestur. Jeg refererer nogen opptegnelser fra turen over Atlandteren: Jeg har endnu ikke kjent sjøsyke. Sammen med meg i lugaren er en svensk ingeniør, en svensk lege og en svensk arbeidskontorbestyrer. Jeg tør derfor ikke nevne unionstriden hvor gjerne jeg end vilde gi dem ordentlig inn. De er alle overmåte elskverdige og trakterer meg med dram hver morgen. Pastor Schive reiser også over til Norge. Vi sitter ved samme bord og har megen hygge av hverandre. Kapitel 4 Sjømannspresten Side 17

Vi har hat sjøgang og litt rulling den hele tid, og dog er jeg aldeles frisk. Jeg tilskriver det beltet som jeg har spendt stramt om livet. Her serveres den flotteste mat en kan tenke seg. Mellem frokost og lunch serveres buillion, mellom lunch og middag serveres the og ferske wienerbrød og om kvellen smørgåsbord, ialt 6 måltider. Vi trenger derfor mosjon. I dag har jeg spilt ringspill og platekrokket. Ombord er mange rike amerikanere, og det tales neste bare engelsk. En amerikaner har 4 lugarer for seg og sin 3 familielemmer. Men så betaler han $800 for billettene. 24/6: Tenk endnu har jeg ikke kjent noget til sjøsyke. Vi har idag hat en kvælende varm dag. Vi er midt inn i golfstrømmen. Jeg er blit kjendt med en dansk oberst Liljefalk fra Fredricia. Han er en liketil og gemytlig herre. Han har vært på en 5 ukers besøk i Amerika. 27/6: Atter tre dager gått! Jeg fatter ikke hvor tiden flyr. Søndag var det adskillilg storm med sjøgang. Det var bestemt gudstjeneste på dekk, men på grund av været måtte den avlyses og henlegges til 2 klasses spisesal. Vi er 5 prester om bord; 2 norske og 1 amerikansk på 1ste, en dansk på 2den og en do. på 3die. Den danske som holdt gudstjenesten på 2 pl. hadde en ynkelig stemme. Neppe var den danske ferdig, før de norske oppfordret meg til å tale, så jeg måtte improvisere. Det gikk bra håper jeg. Schieve og jeg er stadig sammen med oberst Liljefalk. Han er en morsom fyr som forteller historier og får lattermusklene i bevegelse. Desforuten er han en troende mann, så vi har mange interesser tilfelles. Han har invitert meg til å besøke seg i Fredricia på Sjelland. Igår, mandag, hadde vi stille vær og passe varmt. Idag tirsdag har vi atter sjøgang og adskillig koldt så vi fryser. Vi er kommet inn i polarstrømmen. Jeg er fremdeles fri sjøsyken. Det er jo nesten utrolig. Men obersten og Schieve skal attestere på mit brev til Wilma at det er sandt. (Side 182) Her er liten underholdning ombord, endskjønt vi har 5 professionelle musikere ombord. Men alle reiser incognito og vil ikke la seg høre. De reiser for å hvile, sier de. 1/7: Snart er denne meget heldige reise uten sjøsyke tilende. Om nogen timer venter vi å se Norges kyst. De sidste dage har jeg spilt chack hele dagen med obersten og en Klingenberg fra Trondhjem, og da har jeg vært i mitt ess. En aften hadde vi dans. Kun en svensk dame og jeg kunde Pas de quatre og Rheinlender. Vi måtte da føre opp og lose de andre. I går ved 11-tiden fikk vi se Hebriderne. Det var deilig å se land igjen. Et interresant land var Scotlands nordkyst, som vi passerte i flere timer. Ved 3 tiden kom vi i forbindelse med fyrskibet, og vi var alle spendt på å høre om det var krig mellom Norge og Sverige. Heldigvis var det fred. (Side 183) Netop landet i Christiansand. Herved bevidnes at pastor T. Castberg har vært fri sjøsyke under hele turen og befundet seg vel. Aksel Liljfalk, C. Schive, Anna Schive. Kapitel 4 Sjømannspresten Side 18

Så begyndte min rundtur i Norge, mest med min medbrakte sykkel, og mange besøk hos slektninger og venner. Det begyndte allerede i Kristiansand, hvor jeg lørdag og søndag besøkte min fetter, adjunkt Ragnvald Munch og hans hustru Arens f. Dahl, som senere ble skilt fra min fetter og levet i mange år i Oslo som forfatterinne. De hadde en datter, Signe. Med dem hadde vi deilige turer i omegnen, hvor vi naturligvis beså den vakre Ravnedalen og Ek sindsykeasyl. De hjemlige forhold og Norges herlige natur vakte straks lengselen efter å komme hjem for å virke i en av hjemlandets menigheter. Men så hørte jeg av mine prestevenner, at forholdene ikke er så idylliske. Kristenfolket er besatt av pietisme, mistenkeliggjørelse og forfølgelse av de yngre, moderne teologer, så jeg måtte være taknemmelig for at jeg var i Amerika i min uavhengige stilling, hvor mit teologiske standpunkt, som hjemme blev betraktet som kjetteri, kunde være ukjendt, indtil tiden forandrer seg. Jeg blev av alle mine venner rådet til å holde kjeft. Søndag var jeg naturligvis i domkirken. Å, det smakte storartet å sitte som tilhører i en norsk kirke, enskjønt dernede benyttet de endnu den gamle, korte liturgi. Fra Kristiansand telefonerte jeg til min bror Aage som lå på moen ved Skien. Han kunde ikke fatte at det var meg han hørte i telefonen; han visste intet om mit komme til Norge. At jeg telefonerte trådløs fra New York, som jeg fortalte ham, var jo endnu mere uforståelig. Trådløs radiotelefoni var jo ikke kommet så langt endnu. Så måtte jeg jo gå til bekjennelse. Jeg var i Kristiansand! Hjertelige velkomstord. Vi avtalte å møtes i Skien. (Side 185) Først ville jeg besøke min gode venn, Tybring, som jeg ikke hadde sett siden vi passerte Bergen på veg til Amerika. Han var fremdeles kirkelig løsarbeider og bestyrte ledige prestekall. Netop da bestyrte han Tveit sognekall en halvannen times D/S fart opover Topdalselven. Mandag morgen, 3/7, drog jeg opover og kom helt overraskende på dem begge, men blev vel mottat. Like efter min ankost måtte jeg følge med han til et misjonsmøte, hvor han skulde tale. Jeg blev over hos ham den natt. Meget hadde vi jo å snakke med hverandre om, så vi kom ikke i seng før ved to-tiden. Neste dag blev jeg med på en kjøretur til anekset Birkenes. Den kjøretur glemmer vi nok ingen av oss. Vi gjennomlevet i erindringen våre minder fra krigsskole- og studentertiden og fremkaldte den ene lattersalve efter den annen. Det morsomste var dog, at vi kunde merke hvorlededes den trauste bondeskyskar bak i giggen fulgte spendt med i samtalen og klukket så hjertelig godt for seg selv. Da min venn 42 år siden besøkte Tveidt, traf han også vår skysskar som endnu hadde i friskt minne denne kjøretur og kunde godte seg over de to venners gjennemlevelse av gamle minder. Samme tirsdag aften drog jeg atter nedover Topdalelven tilbake til Kristiansand. Hadde jeg vært et par dager lengere hos Tybrings, var jeg vel kommet opp i barselhistorie! De ønsket seg så en gut efter sine to døtre, men nogen tid efter min avreise ankom den tredie datter, Tora. Min venn gik i de dage i spending om han skulde bli utnevt til kateket i Mandal. Han var innstillet som nr. 1 av biskopen, så han skulde ha gode sjangser. Men det kom en hake i vegen. Kirkestatsråden sogneprest Knudsen, hadde en svigersøn, Kobro, som var adskillig yngre en Tybring. Han blev utnevnt. Det er det som kalles nepotisme (begunstigelse av slektninger og kjente). Det synes jeg er værre en politiske utnevnelser. Kapitel 4 Sjømannspresten Side 19

(Side 187) Tidlig neste morgen drog jeg så videre til Brevik med båten langs kysten. Det var en meget interessant tur. Det var en opplevelse for første gang å se disse småbyene som klatret oppover fjellknattene. Jeg passerte Kragerø, hvor min bestefar Castberg døde som tollkasserer i byen, og hvor min far hadde lekt som smågutt. Fra Brevik tok jeg toget til Skien hvor min bror Aage møtte meg. Med ham drog jeg på hans en dags permisjon til hans svigerfar, overretssakfører Larsens landsted, Munkenes, en vakker liten øy i Nordsjø. Der møtte jeg for første gang min brors kone, Berna, og deres datter Ra, omtrent et år gammel. Der blev jeg vel mottat av gammel og ung og invitert til å være gjest en ukes tid. Men da min bror måtte reise tilbake til ekserserplassen, og jeg gjerne vilde hilse på familien i Oslo, drog vi begge nedover til Skien, hvor jeg lørdag den 8de traf min svigerfar og min eldste svigerinde, Helene Munthe, som netop var kommet på besøk til Wilmas eldste bror, Peter, som var kanalbestyrer og bodde i Skien. Møtet med de to blev en overraskelse, da de ikke visste at jeg var på disse kanter. Min svigerfar så forbausende godt ut. Jeg kunde ikke se stor forskjell på ham siden jeg skiltes fra ham januar 1902 ved avreisen til Amerika. Noget hvitere i håret var han dog blit. (Side 189) Jeg fikk dog kke anlednnig til å være sammen med dem ved dette møte, da jeg samme lørdag tok natbåten til Oslo, hvor jeg vilde treffe min søster Hella og Wilhelmas søster Emma, som begge bodde på Nordstrand. Der traf jeg også min svoger, professor Kristoffer Støren fra Aas. Men da begge familier denne uke var i oppløsningtilstand, idet de alle drog på hver sin kant på ferieturer, drog jeg allerede onsdag d. 12te tilbake til Skien, hvor jeg var hos svoger Peter sammen med svigerfar og Helene i 3 dage. I de dagene beså jeg Vrangfoss, Ulefoss og det interessante kanalanleg opp til Nordsjø. Lørdag den 15de startet jeg på den planlagte sykkeltur over Haukeli til vestlandet. Først reiste jeg med Aage opp til Munken (?) på et par dages besøk, tok så D/S in til Hittersdal hvorfra jeg syklet opp til Sauland for å hilse på sorenskriver Fliflets, hvem jeg skulde overbringe hilsen fra sønnen Thorleif, som gikk ut og inn som husvenn i vårt hjem i Brooklyn. Jeg blev vel mottatt og invitert til å være en ukes tid, men tiden tillot meg ikke å bli over mere end en dag. Jeg syklet så videre over Seljord ned til Hvideseid, hvor jeg tok båten in til Dalen i Telemark. Derfra hadde jeg ca 9 mils veg over Vinje og Drangedal opp til Haukelisæter, hvor jeg skulde overbringe hilsen fra sønnen, ingeniør i N.Y. som også vanket i vårt hjem derover. Det blev en meget anstrengende tur. Det var i en meget lang varmeperiode, med brennende sol uten en sky på himmelen og med et sjenerende støvlag på vegene, selv om bilene endnu ikke hadde begyndt å trafikere våre landeveger. Her fikk jeg også min første punktering. Jeg hadde med med meg fra N.Y. min amerikanske cingeltube sykkel, altså ringer uten underringer. Den var vanskelig å reparere og skulde blir mere en plagsom, før jeg var tilbake i Oslo. (Side 191) Første dag syklet jeg 2 ½ mil opover alle bakkene til hotel Børte, hvor jeg overnattet. Neste dag tenkte jeg meg frem til Haukelisæter (6 ½ mil). Du verden hvor varmt det var. Jeg erindrer at da jeg kom til Drangedalsvannet, var jeg gjennom våt av sved. Vannet var numerse et fjellvand og iskalt, tillokkende for en sved mann. Jeg var endu i den alder at jeg våget å ta en risiko. Jeg var jo alene og vannet iskalt. I en fart var klærne av og hodestups uti. Alt gikk bra, badet var forfriskende og fornyende. Jeg skulde let sykle den resterende del av vegen til Haukeli. Men omforlatelse! Her fikk jeg punkteringen og kunde ikke reparere Kapitel 4 Sjømannspresten Side 20