Protokoll til konvensjon om tvangsarbeid (konvensjon 29) Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse, som er kalt sammen av styret i Det internasjonale arbeidsbyrået og har trådt sammen til sin 103. sesjon i Genève 28. mai 2014, som erkjenner at forbudet mot tvangsarbeid dreier seg om en av menneskets grunnleggende rettigheter, og at tvangsarbeid krenker menneskerettighetene og verdigheten til millioner av kvinner og menn, jenter og gutter, bidrar til å opprettholde fattigdom og er en hindring på veien mot målet om anstendig arbeid for alle, som erkjenner at Konvensjon om tvangsarbeid, fra 1930 (nr. 29), heretter kalt «konvensjonen», og Konvensjon om avskaffelse av tvangsarbeid, fra 1957 (nr. 105), har spilt en svært viktig rolle i kampen mot alle former for tvangsarbeid, men at mangelfull gjennomføring av dem gjør det nødvendig med ytterligere tiltak, som minner om at definisjonen av tvangsarbeid i artikkel 2 i konvensjonen omfatter alle former for arbeid og tjenester som utføres under tvang, og at den gjelder alle mennesker, uten unntak, som understreker det presserende behovet for å avskaffe alle former for og varianter av tvangsarbeid, som minner om at alle medlemmer som har ratifisert konvensjonen, er forpliktet til å gjøre det straffbart ved lov å tvinge noen til å utføre arbeid eller tjenester, og til å sørge for at de straffer som loven foreskriver, virkelig er formålstjenlige, og at de blir strengt håndhevet, som merker seg at overgangsperioden som konvensjonen inneholder bestemmelser om, er utløpt, og at bestemmelsene i artikkel 1 avsnitt 2 og 3 og artiklene 3-24 ikke lenger kommer til anvendelse, som erkjenner at formene for tvangsarbeid og sammenhengen de forekommer innenfor, har endret seg, og at handel med mennesker med det formål å tvinge dem til å utføre arbeid eller tjenester, som også kan omfatte seksuell utnyttelse, er gjenstand for økende internasjonal bekymring og krever umiddelbare tiltak for effektiv bekjempelse, som merker seg at et økende antall mennesker utfører tvangsarbeid i den private økonomien, at visse sektorer av økonomien er spesielt utsatt og at visse grupper arbeidstakere har høyere risiko for å bli offer for tvangsarbeid, særlig migranter, som merker seg at en effektiv og varig avskaffelse av tvangsarbeid bidrar til å sikre både rettferdig konkurranse mellom arbeidsgivere og beskyttelse av arbeidstakere, som minner om de relevante internasjonale arbeidsstandarder, herunder særlig Konvensjon om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten, 1948 (nr. 87), Konvensjon om retten til å organisere seg og til å føre kollektive forhandlinger, 1949 (nr. 98), Konvensjon om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidstakere for arbeid av lik verdi, 1951 (nr. 100), Konvensjon om diskriminering i sysselsetting og yrke, 1958 (nr. 111), Konvensjon om minstealder for adgang til sysselsetting, 1973 (nr. 138), Konvensjon om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid, 1999 (nr. 182),
Konvensjon vedrørende ut- og innvandring for sysselsetting (revidert), 1949 (nr. 97), Konvensjon om utog innvandring under forhold som innebærer misbruk og om fremme av like muligheter og lik behandling for utenlandske arbeidstakere, 1975 (nr. 143), Konvensjon om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem, 2011 (nr. 189), Konvensjon om privat arbeidsformidling, 1997 (nr. 181), Konvensjon om arbeidstilsyn i industri og handel, 1947 (nr. 81) og Konvensjon om arbeidstilsyn i jordbruket, 1969 (nr. 129), samt ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, fra 1998, og ILOs erklæring om sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering, fra 2008, som gjør oppmerksom på andre relevante internasjonale instrumenter, særlig Den universelle menneskerettighetserklæringen (1948), Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966), Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966), Konvensjon om slaveri (1926), Tilleggskonvensjon om avskaffelse av slaveri, slavehandel og forhold og framgangsmåter beslektet med slaveri (1956), FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet (2000), Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn (2000), Protokoll mot smugling av mennesker over land, sjøveien og luftveien (2000), Den internasjonale konvensjonen om beskyttelse av rettighetene til alle gjestearbeidere og deres familiemedlemmer (1990), Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (1984), Konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner (1979) og Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (2006), som har besluttet å vedta diverse forslag for å rette på den mangelfulle gjennomføringen av konvensjonen, og stadfestet at tiltak for å forebygge, beskytte og gi oppreisning, f.eks. i form av erstatning og rehabilitering, er nødvendig, for å oppnå en effektiv og endelig avskaffelse av alt tvangsarbeid, med henvisning til punkt 4 på sesjonens dagsorden, og som har besluttet at disse forslagene skal vedtas i form av en protokoll til konvensjonen, har i dag, 11. juni 2014, vedtatt følgende protokoll, som kan kalles 2014 protokollen til Konvensjon om tvangsarbeid, 1930. Artikkel 1 1. For å oppfylle de forpliktelser til å avskaffe tvangsarbeid som konvensjonen pålegger dem, skal medlemmene treffe effektive tiltak for å forebygge og eliminere bruk av tvangsarbeid, gi ofrene beskyttelse og tilgang til egnede, og effektive rettsmidler, slik som erstatning, og straffeforfølgelse av gjerningspersonene som står bak bruk av tvangsarbeid. 2. Hvert medlem skal, i samråd med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, utvikle en nasjonal politikk og en nasjonal handlingsplan for å oppnå effektiv og endelig avskaffelse av tvangsarbeid, som skal inneholde systematiske tiltak fra de ansvarlige myndigheters side, i samarbeid med arbeidsgiverog arbeidstakerorganisasjoner og andre berørte grupper når dette er hensiktsmessig. 3. Definisjonen av tvangsarbeid i konvensjonen stadfestes, og de tiltak som det refereres til i denne protokoll, skal derfor også omfatte spesifikke tiltak mot menneskehandel for tvangsarbeidsformål.
Artikkel 2 For å forebygge tvangsarbeid skal følgende tiltak iverksettes: 1. tiltak for å utdanne og opplyse mennesker, særlig de som vurderes som spesielt sårbare, for å forhindre at de blir ofre for tvangsarbeid, 2. tiltak for å utdanne og opplyse arbeidsgivere, for å forhindre at de blir delaktige i bruk av tvangsarbeid, 3. tiltak for å sikre: 1. at lovgivningen som er relevant for å forebygge tvangsarbeid, herunder arbeidsrettslovgivningen der det er aktuelt, og håndhevingen av dette lovverket, omfatter alle arbeidstakere og alle sektorer av økonomien, og 2. at arbeidstilsynsmyndigheter og andre etater som er ansvarlige for at denne lovgivningen håndheves, blir styrket, 4. tiltak for å beskytte enkeltindivider, og særlig arbeidsinnvandrere, mot overgrep og ulovlige framgangsmåter i forbindelse med rekruttering og jobbformidling, 5. tiltak for å støtte bedre aktsomhetsrutiner både i offentlig og privat sektor, for å forebygge og bekjempe risiko for å bli delaktig i bruk av tvangsarbeid, og 6. tiltak for å håndtere de underliggende årsaker og faktorer som øker risikoen for at mennesker blir utnyttet til tvangsarbeid. Artikkel 3 Hvert medlem skal treffe effektive tiltak for å finne, frigi, beskytte, restituere og rehabilitere alle ofre for tvangsarbeid, samt sørge for andre former for bistand og støtte. Artikkel 4 1. Hvert medlem skal sørge for at alle ofre for tvangsarbeid, uten hensyn til om de oppholder seg på medlemmets nasjonale territorium eller ikke, og uavhengig av deres rettslige stilling på det nevnte territorium, har tilgang til egnede og effektive rettsmidler, slik som erstatning. 2. Hvert medlem skal, i samsvar med de grunnleggende prinsipper i medlemmets nasjonale rettssystem, treffe de nødvendige tiltak for å sikre at ansvarlige myndigheter har hjemmel til å unnlate å straffeforfølge og idømme straff for ofre for tvangsarbeid for å ha vært innblandet i ulovlig virksomhet, som de har vært tvunget til å delta i som en direkte konsekvens av at de har vært utnyttet til tvangsarbeid.
Artikkel 5 Medlemmene skal samarbeide med hverandre for å forebygge og avskaffe alle former for tvangsarbeid. Artikkel 6 Tiltak for å iverksette bestemmelsene i denne protokoll og bestemmelsene i konvensjonen skal fastsettes ved nasjonale lover eller forskrifter, eller av de ansvarlige myndigheter, etter konsultasjoner med organisasjonene til de berørte arbeidsgivere og arbeidstakere. Artikkel 7 Overgangsbestemmelsene i artikkel 1 avsnitt 2 og 3 og artiklene 3-24 i konvensjonen opphører. Artikkel 8 1. Medlemmene kan ratifisere denne protokoll samtidig med at de ratifiserer konvensjonen, eller på et hvilket som helst tidspunkt etter at de har ratifisert konvensjonen, ved å sende sin formelle ratifikasjon til Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør for registrering. 2. Protokollen skal tre i kraft 12 måneder etter at ratifiseringen fra to medlemmer er blitt registrert hos generaldirektøren. Deretter skal protokollen for hvert medlem tre i kraft 12 måneder etter at ratifiseringen fra vedkommende medlem er blitt registrert, og konvensjonen skal være bindende for vedkommende medlem med tillegg av artiklene 1-7 i denne protokoll. Artikkel 9 1. Et medlem som har ratifisert denne protokoll, kan si opp protokollen når konvensjonen er åpen for oppsigelse, i samsvar med konvensjonens artikkel 30, ved et dokument som sendes Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør for registrering. 2. En oppsigelse av konvensjonen i samsvar med konvensjonens artikkel 30 eller artikkel 32 skal ipso jure innebære at også denne protokoll blir sagt opp. 3. En oppsigelse i samsvar med nr. 1 eller 2 i denne artikkel skal ikke tre i kraft før ett år etter at den ble registrert. Artikkel 10 1. Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør skal underrette alle medlemmer av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen om enhver ratifisering, erklæring eller oppsigelse fra organisasjonens medlemmer som generaldirektøren har registrert.
2. Når generaldirektøren underretter organisasjonens medlemmer om at den andre ratifiseringen er registrert, skal han samtidig informere medlemmene om hvilken dato protokollen vil tre i kraft. Artikkel 11 Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør skal formidle til FNs generalsekretær for registrering alle opplysninger om alle ratifiseringer, erklæringer og oppsigelser som generaldirektøren har registrert, i samsvar med artikkel 102 i FN-pakten. Artikkel 12 Den engelske og den franske versjonen av teksten til denne protokoll har samme gyldighet.