Marine biprodukter: Råvarer med muligheter

Marine biprodukter: Råvarer med muligheter

Marine biprodukter: Råvarer med muligheter

Marine biprodukter: Råvarer med muligheter Sigrun Bekkevold Trude Olafsen

Forord Ansvarlig utgiver: Stiftelsen RUBIN Redaksjonen avsluttet januar 2007 Redigering og produksjonsoppfølging: Sture Lian Olsen Layout: www.stenbergformgiver.no Grafisk produksjon: Ohren, www.grafiskformgivning.no Trykk: Wennbergs Trykkeri, Trondheim Skrift: Myriad Papir: Omslag 300g Trucard Duo, innmat 115g Multiart Silk Trykt februar 2007 Opplag: 2000 ISBN: 978-82-993089-2-2 I 2001 utga RUBIN boken Fra utkast til inntekt, som var en oppslagsbok om marine biprodukter og muligheter for utnyttelse. Etter 5 år var det på tide å oppdatere og revidere denne boken. Mye har skjedd siden 2001, og det har vært nødvendig med en fullstendig omarbeiding. Boken er ment å informere, skape interesse for og stimulere til enda bedre utnyttelse og økt verdiskaping av biprodukter i fiskerinæringen. Bokens målgrupper er skoleverk (videregående trinn), utdanningsinstitusjoner på høyskole og universitetsnivå, næringsaktører, forskningsmiljøer og forvaltning. En rekke næringsaktører og forskningsinstitusjoner har engasjert seg i biproduktproblematikken. Det samme gjelder myndigheter og virkemiddelapparat. Denne boken inneholder essensen av RUBIN-prosjekter, i hovedsak fra år 2000 og fremover, samt annet relevant arbeid som er gjennomført innen forskning og utvikling, både i forskningsverdenen, i næringen og innenfor myndighetsapparatet. Mange fagfolk og bedrifter har bidratt med fersk informasjon, bakgrunnsstoff og intervjuer. Vi retter en spesiell takk til: Ola Magnus Lømo, Atle Vartdal, Jan Birger Jørgensen, Fritz Nilsen, Jan Fredriksen, Kjell Maroni, Lars Liabø, Robert Wahren, Gunnar Berge, Snorre Tilseth, Kjartan Sandnes, Harald Breivik, Einar Mustaparta, Kurt Draget, Ulf Winter, Leif Riege, Sigurd Mølstre, Øistein Bækken, Bredo Mehlin, Jon Aulie og Stig Jansson. Boken er utarbeidet av RUBIN, ved Sigrun Bekkevold og Trude Olafsen. Det har vært nært samarbeid med journalist Sture Lian Olsen, som har satt sitt leservennlige preg på boken. Den grafiske profilen og tegningene er utarbeidet av formgiver og illustratør Bjarne Stenberg, og Torill Ohren har stått for det grafiske oppsettet. For ytterligere informasjon henviser vi til sidene 129 og utover, som inneholder litteraturreferanser, adresser til relevante industribedrifter som benytter marine biprodukter eller andre marine ingredienser og internettadresser til ulike forskningsmiljøer. Det vises spesielt til RUBINs internettside, www.rubin.no, som inneholder komplette prosjektrapporter, handlingsplaner, årsrapporter, konferansepresentasjoner m.m. Vi vil også takke Innovasjon Norge, som har delfinansiert boken. Sigrun Bekkevold Daglig leder, RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER

Innhold Bokens oppbygging 11 1. Fiskebiprodukter i et historisk lys 12 2. Verdikjeden 20 2.1 Biprodukter hva er det? 20 2.2 Utviklingen på verdensbasis 22 2.3 Fiskeri- og havbruksnæringen i Norge 23 2.4 Biproduktenes verdikjede 25 2.4.1 Fangst og oppdrett 26 2.4.2 Sløying og foredling 28 2.4.3 Prosessering av biprodukter 29 2.4.4 Markeder 30 3. Fangst og oppdrett 33 3.1 Kystflåten 33 3.1.1 Sløying om bord 33 3.1.2 Ilandføring av rund fisk 35 3.2 Havfiskeflåten 36 3.2.1 Biprodukthåndtering om bord 36 3.2.2 Konservering om bord 37 3.2.3 Prosessering om bord 39 3.2.4 Fabrikktrålere 40 3.2.5 Ferskfisk-trålere 40 3.2.6 Frysetrålerne 40 3.2.7 Autolinebåter 40 3.2.8 Pelagiske fartøy 41 3.2.9 Reketrålerflåten 41 3.2.10 Slutt på hodekapping om bord? 41 3.2.11 Innsamlingsbåter i fremtiden? 43 3.3 Oppdrett 44 3.3.1 Oppdrettsproduksjonen 44 3.3.2 Utnyttelse av dødfisk 45 3.3.3 Settefisk 46 3.3.4 Skjell 46 4. Sløying og foredling på land 47 4.1 Strukturen i norsk fiskeindustri 47 4.2 Hvitfiskindustrien 48 4.2.1 Kvalitet sløying på land 48 4.2.2 Rasjonelle sløyelinjer 49 4.2.3 Biprodukter fra sløying 50 4.2.4 Hoder 50 4.2.5 Rygger, avskjær, skinn og bein 51 4.2.6 Mengder biprodukter 51 4.2.7 Konservering og utnyttelse av biprodukter 52 4.3 Pelagisk industri 53 4.3.1 Biprodukter fra filetering 53 4.3.2 Konservering og utnyttelse av biprodukter 53 4.4 Slakting og foredling av oppdrettsfisk og skjell 54 4.4.1 Biprodukter fra sløying 54 4.4.2 Sløyemaskin for laks 55 4.4.3 Utkastfisk 55 4.4.4 Hoder 55 4.4.5 Biprodukter ved filetering 56 4.4.6 Oppdrettstorsk 56 4.4.7 Mengder biprodukter 58 4.4.8 Konservering og utnyttelse av biprodukter 58 4.4.9 Foredling av skjell 58 4.4.10 Utnyttelse av biprodukter av skjell 59 4.5 Foredling av skalldyr 59 4.5.1 Taskekrabbe 59 4.5.2 Kongekrabbe 60 4.5.3 Reker 60 5. Produkter og prosesser 61 5.1 Biprodukter til konsum 61 5.1.1 Hoder og hodeprodukter 61 5.1.1.1 Hvitfisk 61 5.1.1.2 Laks 62 5.1.2 Rygger og ryggprodukter 63 5.1.2.1 Hvitfisk 63 5.1.2.2 Laks 63 5.1.3 Andre konsumbiprodukter 64 5.2 Ingredienser og prosesser 65 5.2.1 Videreforedling av ensilasje 66 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER

5.2.2 Fiskemel og fiskeolje 67 5.2.3 Lokalt produsert fiskefôr 69 5.2.4 Ingredienser rettet mot spesial- og humanmarkedet 70 5.2.4.1 Enzymatisk hydrolyse 70 5.2.4.2 Produksjon av omega-3 oljer 74 5.2.4.3 Marine fosfolipider 80 5.2.4.4 Peptider og aminosyrer 80 5.2.4.5 Ekstrakter og pulver 81 5.2.4.6 DNA-salter 81 5.2.4.7 Gelatin 82 5.2.4.8 Kalsium 82 5.2.4.9 Kitin og kitosan 83 5.2.4.10 Glukosamin 85 5.2.4.11 Enzymer 85 6. Marked 87 6.1 Konsummarkeder 88 6.1.1 Aktuelle produkter og markeder 88 6.1.2 Utfordringer 94 6.2 Ingrediensmarkedet 95 6.2.1 Fôrprodukter (protein- og fettilskudd) 96 6.2.1.1 Husdyrfôr 96 6.2.1.2 Fiskefôr 97 6.2.1.3 Petfood 97 6.2.2 Fôrtilsettinger (spesialfôr) 98 6.2.2.1 Husdyrfôr 98 6.2.2.2 Fiskefôr 98 6.2.2.3 Petfood 100 6.2.3 Næringsmiddel 102 6.2.3.1 Aroma og smak 102 6.2.3.2 Kitosan 102 6.2.3.3 Gelatin 103 6.2.3.4 Funksjonelle proteiner 103 6.2.4 Functional Food 104 6.2.5 Kosttilskudd 104 6.2.5.1 Omega-3 olje basert kosttilskudd 104 6.2.5.2 Marint kalsium 106 6.2.5.3 Glukosamin 106 6.2.5.4 Kitosan 106 6.2.6 Kosmetikk 107 6.2.7 Bioteknologi, farmasi m.m. 108 6.2.8 Industrielle og andre applikasjoner 109 6.3 DOCMAR -programmet 110 6.3.1 Fiskeolje effekt av raffinering og ekstraksjon 111 6.3.2 Proteinhydrolysater i forhold til utvikling av overvekt 111 6.3.3 ACE-hemming & taurin 112 6.3.4 Marint kalsium og biotilgjengelighet 113 6.3.5 Marine fosfolipider. Effekt på tarmbetennelse og inkorporering i hjernen hos rotter 113 7. Strategi for økt verdiskaping 115 7.1 Råstoffsituasjonen fremover 115 7.2 Utviklingstrekk i Norge 115 7.3 Internasjonale trender 116 7.4 Strategiske utfordringer 117 7.4.1 Konsum-biprodukter 117 7.4.2 Ingredienser 118 7.5 Industrielle samarbeidsløsninger 118 7.5.1 Konsum-biprodukter 118 7.5.2 Ingredienser 118 8. Regelverk og rammebetingelser 121 8.1 Trygg mat og trygt fôr 121 8.1.1 Den europeiske matreformen, EU-regelverk og EØS 121 8.1.2 Nasjonalt regelverk 124 8.1.3 Noen aktuelle problemstillinger for verdiskaping av biprodukter 125 8.2 Annen regulering 126 8.3 Sporbarhet og standarder 126 8.3.1 Sporbarhet 126 8.3.2 Standarder 126 9. Bedriftsoversikt 129 10. Internettadresser FoU-institusjoner 135 11. Definisjoner ordforklaringer 137 12. Referanser kilder 141 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER

Bokens oppbygging: Vi følger verdikjeden Etter et historisk tilbakeblikk (kap. 1) innledes boken med en kortfattet beskrivelse av biproduktenes verdikjede, slik vi kjenner den i dag (kap. 2). Kapitlet fokuserer på de store linjene, og omtaler varestrømmer, potensialer og utfordringer. Deretter følger flere kapitler (3-6) som tar for seg hvert ledd i verdikjeden i detalj: primærproduksjon (fangst og oppdrett), sløying og foredling, prosessering og markeder. Hvert kapittel rommer en statusbeskrivelse, samt korte omtaler av relevante prosjekter og muligheter. Noen beskrivelser er relevante for flere kapitler, og kan bli nevnt flere ganger dog med ulik vinkling. I og med at vi har valgt en slik oppbygging vil den oppmerksomme leser, som leser boken fra perm til perm (!), finne at tema i verdikjedekapitlet vil gå igjen i senere kapitler, men da i en mer utdypende form. Vi tror imidlertid at de fleste bruker boken som oppslagsbok, og da vil denne organiseringen av stoffet være hensiktsmessig. De siste kapitlene i boken tar for seg utfordringene med å få til en økt verdiskaping (kapittel 7), og til slutt omtales regelverk og rammebetingelser (kapittel 8). Helt bakerst finnes en bedriftsoversikt (kap. 9), internettadresser til FoU-institusjoner (kap. 10), definisjoner ordforklaringer (kap. 11) og referanser kilder (kap. 12). Foto: Aker Seafoods 10 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 11

FISKEBIPRODUKTER I ET HISTORISK LYS FISKEBIPRODUKTER I ET HISTORISK LYS 1. Fiskebiprodukter i et historisk lys Kong Christian IV anno 1639: Sløs ikke med havets ressurser! Fembøringer fortøyd på havna i Svolvær ca 1890. Båten i forgrunnen er behengt med guano; torskehoder til tørking. Foto: Gunnar Bergs fotosamling, oppfotografert av Tromsø Museum ingeniøren Carl J. Tenggren et fiskeguanoselskap ved Svolvær. Tørkede fiskehoder og rygger ble malt til pulver, og i «hau-sesongen» var det et yrende liv ved bedriften. Tenggren produserte også torskekaviar, fiskehermetikk og en slags «kunstgjødsel» av guano og tang. Han fikk konkurranse av flere. Hausamlera The Allrich Guano Company Ltd., et engelsk selskap, ble etablert på Brettesnes. Engelskmennene satset stort, og et gammelt krigsskip, «Trafalgar», ble satt i skytteltrafikk mellom fiskeværene i Finnmark for å kjøpe opp guano. Det var kamp om råstoffet. Omreisende handelsmenn på folkemunne omtalt som «hausamlera» sanket tørkede torskehoder i stor stil; i 1903 ble det samlet inn 10 millioner torskehoder til guanofabrikkene. Og i tillegg tok fiskerne selv vare på mellom 3 og 4 millioner hoder! Ferdigknust guano hadde en rekke verdifulle egenskaper: Det ble tilsatt husdyrfôr og var et næringsrikt fôrbeinmel som motvirket mangelsykdommer. Guano ble pløyd ned i potetland og kjøkkenhager, og store mengder ble eksportert til utlandet, bl.a. til Sør-Europa, hvor guano ble brukt til å gjødsle vinmarkene. «Den som med forsett kaster sild utfor brygga eller fra båt eller i andre måder vanærer Herrens Velsignelse, straffes etter loven...» Slik het det i Kong Christian IV s forordning av 1639. Det var en skam å sløse med havets ressurser, og de samme holdninger kom til uttrykk halvannet århundre senere, i 1792 også denne gang som en kongelig forordning knyttet til sildefiske: «Dødsild i nota skal tas i land straks verkingen er forbi og nyttes til krøttermat eller gjødsel, men da sildtran aktes blant de beste transorter, kan silden oppnyttes i brenderiet». Danskekongens befaling var klar: Biproduktene kunne og skulle brukes til gjødsel, dyrefôr eller produksjon av fiskeolje. For folket langs norskekysten var dette gammelt nytt. Her var det vanlig å bruke fiskeslo, hoder og rygger til å gjødsle jorda. Avlingene økte når skrint jordsmonn fikk tilført ekstra næring fra havet. Grakse et restprodukt fra tranbrenning ble ofte blandet med vann og utnyttet som jordforbedringsmiddel. Gjødsel- og fôrproduksjonen fikk etterhvert et industrielt omfang. I 1856 startet den svenske Kraftig kost for sau og gris Ferskt fiskeavfall gikk til husdyrene. I fiskeværene var det vanlig å la dyrene gå fritt, slik at de fant seg mat på egen hånd. Sau, gris og geiter åt tang, tare og andre planter i fjæra men det drev også mye slo og fiskeavskjær mellom bryggepåler og fjærestein. Dyrene forsynte seg gratis. Det var kraftig kost, noe å vokse på men det hendte også at dyr kreperte. Ikke bare fordi fiskeavfallet var bedervet, det kunne fort skje, særlig sommerstid, men også på grunn av forspiselse: Den feite maten kunne bli i kraftigste laget, og vitaminbalansen kom i ulage. Det sikreste var selvfølgelig å koke fiskerestene først, blande dem med mjøl og servere dyrefôret i kontrollerte former. Det ga god vekst, særlig på grisen. Ofte ga det også en umiskjennelig sildesmak på kotelettene. 12 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 13

FISKEBIPRODUKTER I ET HISTORISK LYS FISKEBIPRODUKTER I ET HISTORISK LYS Kveitemage-vinduer «Deres huse er byggede af træ og er runde. De har kun et vindu, og det er midt i taget, og da der om vinteren er streng kulde, holder de det dækket med skind af nogle store fiske; de har tilberedt skindet saaledes, at der kommer meget lys...» Fiskeskinn som «vindusglass»! Sjømannen Piero Querinis beretning etter oppholdet på øya Røst ytterst i Lofoten han forliste med et italiensk skip i det Herrens år 1432 er regnet som en av de eldste reiseskildringer fra Nord-Norge. Querini observerte at fiskeskinn ble brukt til å dekke ljoren i gammene. Denne skikken var slett ikke noe lokalt påfunn; en annen utlending, den tyske friherre Christian Leopold von Buch, skriver i sin bok «Reise durch Norwegen und Lappland» (1806-1808) om nordmennene i Magerøysundet; de bodde i små, torvtekte jordhytter med lufteåpning midt i taket. Ljoren kunne lukkes med en utspent, gjennomskinnelig fiskeblære. Magehinner, avflekket fra innsiden av store kveitemager, ble montert på trerammer og brukt som «vindu» både i Finnmark og Lofoten. En like raffinerte utnyttelse av fiskeskinn, hinner og huder fant man blant arktiske folkegrupper i Alaska og Sibir: Sammensydde fiskeskinntepper ble brukt både som teltduk og som ekstra «taktekking» når det blåste opp til snøstorm, og tynne skinn av laks fungerte som glass i vinterhus. Steinbitskinn under skiene Fiskeskinn har vært brukt til mange ting; sko, belter, vesker og klær. Olaus Magnus skrev i 1555 at det ble laget prydklær i skinn fra fisk i Nordsjøen, og at dette foregikk helt tilbake på 1200-tallet. Åleskinn ble brukt til snorer, bl.a. i jegernes skibindinger; de var «knirkefrie», slik at byttedyrene ikke ble advart. I Finnmark var det lenge før skismøringen kom på markedet vanlig å feste steinbitskinn under skiene. Det ga godt feste i motbakkene. Mot slutten av 1800-tallet var norske fiskeskinnprodukter blant attraksjonene ved store, internasjonale utstillinger: Stasklær av steinbit. På den maritime utstillingen i London i 1876 ble det presentert noen praktfulle pengepunger av flyndreskinn. Og fiskeskinn ble mote. Velstående menn langs kysten hadde gjerne en fiskeskinnvest som stasplagg. Helst skulle det være en dobbeltspent av flekksteinbit, fôret med silkestoff. Og aller helst skulle den være sydd av kona. Det ga ekstra status. Herrevest av steinbitskinn fra omkring 1930. Foto: Romsdalsmuseet Fiskeskinnproduksjonen døde ut på 1950- tallet, men tradisjonen ble tatt opp igjen i 90-årene. Et moderne fiskeskinngarveri ble etablert i Øksfjord (det er senere nedlagt), og flere klesdesignere, souvenirprodusenter og kunsthåndverkere tok i bruk fiskeskinn, uten å få det helt store gjennomslag i markedet. Det «alligatorliknende» flekksteinbitskinnet er spesielt interessant, både på grunn av det dekorative mønsteret og på grunn av styrken. I følge ekspertisen skal dette være verdens sterkeste skinn, nest etter skinnet på kenguruhalen. Steinbitskinn er brukt til bokbinding, menyomslag, klær, slips, skuldervesker, belter, dokumentmapper, smykker og souvenirer. Skinnet er også anvendelig i møbelproduksjon: Passasjerer med hurtigruteskipet «Polarlys» kan beskue steinbitskinn fra Øksfjord, både i stolrygger og bardisk. Garvet og farget fiskeskinn, enten det er av steinbit, laks, brosme eller torsk, har likhetstrekk med slangeskinn. Fredning av krokodiller og andre reptiler gjør at det kan være et visst marked for fiskeskinn som forøvrig ikke burde være noen mangelvare. Man regner med at det i Norge kastes 4000 tonn fiskeskinn hvert år. 150 tonn av dette er av steinbit. 12 tønner lever i én fisk! Noen ganger blir «bi-fangsten» en hovedsak. Slik var det på 1600-tallet, da fiskere på Vestlandet startet med brugdefangst. Brugda er en kjempestor hai. Den kan bli nærmere 14 meter lang, veie opptil 3 tonn og er nærmest tannløs. Brugda lever av plankton, og har ei særdeles feit lever. Ei svær brugde kan inneholde 20 hektoliter lever, hele 8-12 tønner, med 80-90 % tran! Brugdefangst kunne gi gode inntekter. Brugdefangsten, som ble drevet til et stykke utpå 1800-tallet, foregikk med åpne, spesialutstyrte båter. De hadde 6-8 mann om bord, og det ble brukt handharpun, 300-400 famners line og eiketønner som flottører. Poenget var å «sprenge» brugda, slik at den etter en hektisk og ofte langvarig jakt fløt opp til overflaten. Da gjaldt det å åpne brugdebuken, rive ut levra og løsne taufestene. Det måtte skje raskt. Ei brugde uten lever sank som stein, den kunne dra med seg båt og mannskap til bunns. Brugdefangsten var i perioder meget lønnsom. Og hele verdien lå altså i levra. Selve brugdekjøttet ble ansett som verdiløst. Tran til eksport «En vog Tørfisk ansettes til en halv Rigsdaler, en Tønde Levertran til syv Rigsdaler» Dette forteller presten Hans Strøm i sin bok «Søndmøres Beskrivelse». På midten av 1600- tallet ble det vanlig å koke tran av torskelever. Dette var et stort framskritt. Tidligere ble det riktignok laget tran av sjødyr som hval og nise. Den ble bl.a. brukt i tranlamper, som var den vanlige lyskilde i fiskerheimene. Men torskelever var et bedre og lettere tilgjengelig råstoff. Det kunne produseres tran av høy kvalitet, og ganske snart ble torsketran en verdifull eksportvare. For fiskerne var dette viktig; ved å ta vare på levra kunne de øke verdien av fiskefangsten. Koking av sildetran basert på dødsild og sildeavskjær kunne være problematisk, i alle fall når det skulle drives i industriell skala. I 1791 anla Nic. Lysholm et Sildekogeri i Devlebukta ved Trondheim. Ideen hadde han hentet i Sverige. Sildeolje var mye brukt i lamper men prosjektet strandet på selve råstoffet. Transporten av lett bedervelig, fersk sild var problematisk i seilskipenes tidsalder. Noen dagers motbør eller vindstille, så måtte hele lasten lempes på sjøen. Lysholm ga opp etter få år. Hjemmelaget skosmurning Torskelever er råstoff for produksjon av den edleste medisintran. Men levra er også brukt i mer håndfaste forbindelser. Gamle dagers fiskere tok gjerne vare på torskelevra. Den ble samlet i ei utrangert gryte eller stamp, kokt opp og tømt over i en pose; bruntrana eller lysen, som den også kaltes ble skiret ut. Reststoffet, graksen, kunne brukes til gjødsel, om den ikke fant anvendelse hos garveren eller i malingsproduksjon. Selve trana var utmerket til heimelaget skosmurning da ble den helst blandet med tjære. 14 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 15

FISKEBIPRODUKTER I ET HISTORISK LYS FISKEBIPRODUKTER I ET HISTORISK LYS Tran og fiskeolje kunne til og med brukes som drivstoff: Det fortelles historier om fiskebåter som gikk tom for brensel ute på feltet, og som tydde til nødløsninger for å karre seg til land; motoren ble kjørt på leverfett eller rein sildolje. Det gikk, det også men populært var det neppe. Fiskeværet lå gjerne badet i illeluktende røyk når båten klappet til kai. Sandpapir og perler Eksemplene på bruk av biprodukter er mange og tildels kuriøse: På Frøya og mange andre steder langs kysten var det ikke uvanlig å bruke fisk til brensel. Tørket pigghå brant godt når gryter med garn og tauverk skulle varmes opp for impregnering. Lukten kan man bare forestille seg. Tørkede sporder fra håkjerring ble brukt som sandpapir. Silderisp skjell fra sild, mussa og brisling ble samlet på hermetikkfabrikkene, presset fri for lake, pakket i tønner og eksportert til utlandet, bl.a. Frankrike og Tyskland. Silderispa gikk til produksjon av kunstperler, smykker og neglelakk. Ku-snacks på setra Tørkede fiskehoder og -rygger gikk til krøtterfôr, såkalt «kubein». Budeiene hadde med seg kubein til kyrne når de var på sommerbeite i fjellet. Kubeinene ble banket og hogget opp i passe stykker. Det var sunn snacks for drøvtyggere. Havmus (gullfisk) var ikke ansett som matfisk, men levra ble regnet som legemiddel; havmustran ble bl.a. brukt til å lege sår på krøtter. Insulin fra breiflabb Breiflabben, i tidligere tider betraktet som ufisk (mest på grunn av sitt utseende), har spilt en viktig rolle i moderne medisin. Insulin ble første gang framstilt av bukspyttkjertelen hos breiflabb. Insulin brukes ved behandling av sukkersyke, og to kanadiske forskere, Frederick G. Banting og John J. R. Macleod, fikk nobelprisen i fysiologi/medisin for oppdagelsen i 1923. At biprodukter fra fiskeriene kan være helsefremmende er ingen ny oppdagelse. Den Breiflabbens bukspyttkjertel en kilde til insulin. daglige skjeen med tran har lange tradisjoner i norsk kosthold. Engelske gruvearbeidere gjorde noe liknende med hermetisert melke fra torsk; den var særlig rik på A-vitaminer og gruvearbeiderne oppdaget at en daglig dose melke var bra for synet. 1942: «Straffet blir den som kaster fiskeskinn» Under 2. verdenskrig ble det stor mangel på vanlig lær og hud. Man måtte finne erstatninger, og det viste seg at fiskeskinn var et godt substitutt i alle fall når det var skikkelig garvet. I 1942 ble det innført lovforbud mot å kaste fiskeskinn, og i 1944 nådde årsproduksjonen sin topp, med 800.000 kvadratfot. Alle hadde vel ikke de samme gode erfaringer med Damesko i steinbitskinn, trolig fra 2. verdenskrig. Foto: Romsdalsmuseet krigens fiskeskinnlær. Garveteknikken kunne være så som så, og det skortet på kjemikalier. Så det er nok en snev av sannhet i de gamle krigshistoriene om nye, blankpussede torskeskinnsko som, etter en dag i regn eller snøslaps, plutselig økte skostørrelsen med fire nummer. Og om fiskeskinnstøvlene som forsvant fra bislag-trappa; katta hadde spist dem opp, bare tresålene ble funnet igjen Konservering med syre (ensilering) Under krigen ble det gjort forsøk med syrekonservering ensilering av fisk for å skaffe fôr til Landbrukshøgskolens hønebuskap. Metoden var vanlig ved grasproduksjon, og hadde også vært brukt sporadisk på fisk. Både i Sverige og Danmark hadde man gjort forsøk med kjemisk konservering av fiskebiprodukter allerede på 30- og 40-tallet. En rekke forskjellige syrer og syrekombinasjoner ble utprøvd svovelsyre, eddiksyre og maursyre var de vanligste og ensilasje var testet i fôr både til storfe/melkekyr, svin, rev og høns. I 1952 hadde Ny Jord, selskapet for landets indre kolonisasjon og emigrasjonens innskrenkning, tatt initiativet til praktiske forsøk med konservering av fiskebiprodukter i Vesterålen. Målet var å skaffe bureiserne rimelig, fiskebasert fôr. Det ble i alt lagt ned 53 tønner malte torskehoder, 1 tønne hoder av blandingsfisk og 10 tønner fiskeslo og det ble brukt myosil (maursyre) som konserveringsmiddel. Ensilasjen ble fordelt gratis til bureiserne i området. Torskehodeensilasjen høstet mange lovord, mens et par av bureiserne meldte at de hadde vanskeligheter med å få dyrene til å ta den konserverte fiskesloen i ukokt tilstand. Forsøkene var likevel oppløftende, selv om gjennombruddet for fiskeensilasje i dyrefôr lot vente på seg. Et tidsskille Kan det settes tidsskiller når det gjelder utnyttelse av fiskebiprodukter? En ting synes temmelig klart: Det skjedde noe viktig på 70-tallet, da en gruppe bedriftsledere fra fiskeindustrien i Øst-Finnmark tok kontakt med det nyetablerte fiskeriforskningsmiljøet i Tromsø. De ville ha hjelp til å løse problemene med fiskeslo og andre biprodukter som hopet seg opp. Resultatet ble det såkalte sloprosjektet, et av de første prosjektene som kom i gang ved Fiskeriforskning (som den gang het FTFI; Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt). Målet var å få utnyttet fiskebiproduktene på en industriell måte, og den første utfordringen var å finne en enkel konserveringsmetode som kunne brukes i stor målestokk. Forskerne i Tromsø fant bl.a. ut at enzymer i selve fiskesloet i første rekke fordøyelsesenzymet pepsin virket ekstra effektivt når ensilasjemassen ble varmet opp til ca. 35 grader: Ensilasjen gikk raskt i oppløsning og ble flytende. Fiskekroker og andre uhumskheter sank til bunns i tanken, slik at de kunne fjernes og etter videre oppvarming til 90 grader kunne oljen separeres fra proteinvannet. Fôrblanding til husdyr; Kleivafôret Neste fase var det såkalte «Kleiva-fôret», et husdyrfôr basert på fiskeensilasje, utviklet i samarbeid mellom fiskeriforskerne i Tromsø og fagfolk ved Kleiva Landbruksskole. Dette var en kraftfôrblanding som besto av sloensilasje, filétavskjær, fiskehoder, byggmel og grasmel. Hundre gårdbrukere deltok i fôringsforsøkene, som startet i 1978. Sau og storfe likte fôret godt, og fôringen pågikk til og med 1981. Dette året ble det produsert 600 tonn Kleivafôr, og 130-140 gårdbrukere kjøpte fôret. Så var det brått slutt. Årsaken lå ikke i selve fôret, men i tilgangen på råstoffer, altså fiskebiprodukter. Konkurrerende virksomheter tilbød høyere råstoffpris enn Kleivafôrprodusenten kunne gi. Kleivafôret strandet på økonomien. Bøndene var skuffet. Det samme var dyrene som måtte gå tilbake til sitt gamle kosthold. Det kom i alle fall tilbakemeldinger fra sjåføren som pleide å kjøre ut Kleivafôret med tankbil: Selv flere år etter at produksjonen var innstilt, hendte det at gamle sauer kom springende forventningsfullt når han kjørte forbi med tankbilen sin. 16 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 17

FISKEBIPRODUKTER I ET HISTORISK LYS FISKEBIPRODUKTER I ET HISTORISK LYS Konsentrert ensilasje Kleivafôret hører historien til. Men det ble jobbet med en videreutvikling av ensilasjen. Forsøk ved Norges landbrukshøgskole bekreftet at fôr basert på ensilasje var godt egnet, særlig til svin, fjærkre og pelsdyr. Utfordringene var å få trukket ut fettet, slik at det ikke skulle smake fisk av gris- og kyllingkjøttet, samt å få komprimert ensilasjen ved å fjerne storparten av vannet og dampe den inn. Det ga redusert volum og lavere transportkostnader. Etter hvert ble det vist at ensilasjekonsentrat og olje også kunne brukes i fiskefôr, med utmerket resultat. Snart var ensilasjeprosessen et reelt alternativ til den tradisjonelle fiskemelfabrikken, og man kom i gang med produksjon i industriell skala. I 1986 startet Rieber & Co byggingen av et topp moderne foredlingsanlegg, med en årskapasitet på 80.000 tonn fiskeensilasje. Slo og avskjær ble fraktet til anlegget med båt og tankbiler fra fiskebruk i hele Nord-Norge. Andre bedrifter, som Hordafôr og Bjugn Industrier (nå Scanbio), satset også på fiskeensilasje. Det skal, i sannhetens navn, tilføyes at den økonomiske gevinsten ved produksjon av olje og proteinkonsentrater fra ensilasje til tider har vært nokså marginal. Her er det mye som spiller inn; internasjonale konjunkturer, markedsprisene på fôrråstoffer og myndighetenes rammebetingelser. Fiskeriforsknings sloprosjekt varte i ti år, fram til 1986. Og det fikk interessante avleggere, nemlig nye metoder til å utvinne enzymer fra Avfettet fiskeensilasje er godt for grisen. Foto: Scanstockphoto Fra forsøk med ensilasje i kufôret, gjennomført ved Norges landbrukshøgskole. Foto: Rubin fiskeavfall, enzymer som kan brukes i mange sammenhenger, fra foredling av fisk til genteknologisk forskning og medisinsk diagnostikk. Bruken av ensilasje i husdyrfôr ble også videreutviklet, bl.a. gjennom RUBINs fôringsforsøk ved Norges landbrukshøgskole (1992). 47 Dette la grunnlaget for fôrindustriens bruk av ensilasjekonsentrat i industriell målestokk. Hensikten med fôringsforsøk var å studere effekten på dyrene og kvaliteten på landbruksproduktene etter hvert som det ble blandet inn stadig mer fiskeensilasje i fôret. Landbrukstilsynet og den største av kraftfôrprodusentene (Felleskjøpet) var med i prosjektet, som raskt førte til praktiske resultater. Det ble satt nye normer for hvor mye ensilasjekonsentrat som kunne tilsettes i det industrielle tørrfôret, uten at det ga bismak på egg, kyllingkjøtt, melk, svinesteik etc. og uten at produktiviteten gikk ned. Forsøk med rev og mink viste også at ensilasjebasert fôr var fullgodt pelsdyrfôr, både med hensyn til vekst, helse, pelskvalitet, reproduksjon og valpevekt. 48 Fokus på fiskeressursene En holdningsendring tvang seg fram, og 1990- årene markerte på mange måter et tidsskille. Fiskerinæringen ble stadig mer markeds- og verdiorientert. Miljø- og ressursspørsmål kom på dagsorden, og man fikk etterhvert et nytt syn på fiskeressursene. Mens folk tidligere vurderte en dyktig fiskebåtreder etter hvor mange tonn han kunne håve inn på kortest mulig tid ble det i større grad stilt spørsmål ved inntjeningen: Kunsten er vel egentlig å få flest mulige kroner ut av hver kilo fisk? Og da er det neppe særlig lurt å lempe store deler av fisken over bord? Kanskje er det galt å snakke om hoved- og biprodukter i det hele tatt; for dreier det seg ikke om en total ressurs, som må utnyttes best mulig? Kollektiv dugnad etablering av RUBIN 1. januar 1992 ble Stiftelsen RUBIN etablert. Næringens egne organisasjoner Norges Fiskarlag, Fiskerinæringens Landsforening og Norske Fiskeoppdretteres Forening sammen med tre departementer (Fiskeri/ Landbruk/Miljøvern) og tre forskningsråd, sto bak. Stiftelsen RUBIN var både en kollektiv dugnad og et økonomisk spleiselag, med ett klart mål; å virke som pådriver og koordinator i arbeidet for bedre utnyttelse av biproduktene. RUBIN skulle støtte bedrifter som ønsket å satse på dette området, sette i gang forsknings- og utviklingsprosjekter, og arbeide for å få fjernet flaskehalser i regelverket. RUBIN eies i dag av Fiskeri og Havbruksnæringens Landsforening (FHL) og Norges Fiskarlag, og er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) og Fiskeri- og kystdepartementet. Sterk volumvekst etablering av volummarkeder Man hadde en sterk volumvekst, både i fiskeri og oppdrett, på 90-tallet. Det skjedde også mye positivt på markedssiden. Dette skyldtes både omfattende fôringsforsøk og internasjonale konjunktursvingninger, bl.a. en periode med økte priser på proteinråstoffer til fôrindustrien. Dette gjorde ensilasje og mel basert på rimelige fiskebiprodukter ettertraktet i fôr til husdyr og oppdrettsfisk. Utnyttelsen av biprodukter fra norsk fiskerinæring økte kraftig, fra 185.000 tonn i 1991 til 475.000 tonn i 1999. Dette hadde også sammenheng med den sterke veksten i det totale biproduktvolumet. Storparten gikk til mel, ensilasje og pelsdyrfôr. Andelen til mer høyverdig anvendelse (konsum, helsekost, biokjemikalier m.m.) var relativt beskjeden; noe under 10 %. Verdiskapningen nærmet seg en milliard kroner årlig. Men fortsatt ble nesten 170.000 tonn biprodukter dumpet på sjøen. Aksjon Nord-Norge På 90-tallet ble det, i regi av Fiskerinæringens Landsforening (FNL), satt i gang tiltak for å motivere fiskeindustrien til bedre og mer miljøvennlig håndtering av biprodukter (Aksjon Nord-Norge). 43 Her ble det først og fremst fokusert på ensilering. Man drev «misjonsvirksomhet» overfor bedriftene, som ble oppmuntret ikke bare til å finne egne løsninger, men også til å utvikle samarbeid mellom bedrifter. Det ble gitt økonomiske tilskudd og lån fra Statens forurensningstilsyn (SFT) og SND (nå Innovasjon Norge), og tilsammen ble det i aksjonsperioden finansiert mellom 25 og 30 millioner kroner til et førtitall biproduktanlegg. De fleste var ensileringsanlegg, men det ble også etablert anlegg for fersk lagring (leveranse til melproduksjon). Større mengder. Bedre betaling Det er et stort uutnyttet potensial i biproduktene. Mulighetene ligger både i å utnytte større mengder og å foredle råstoffet til enda bedre betalte produkter, og da snakker vi om humanmarkeder og spesialmarkeder. Utnytter vi biproduktene til produksjon av f.eks. fiskefôr, kan andre fiskeråstoffer som tradisjonelt er brukt til fiskemel, frigjøres til menneskemat. Som fiskerinasjon er Norge en stormakt. Det forplikter. Utnyttelsen av biproduktene, både fra fangst og oppdrett, handler i høy grad om Norges posisjon og anseelse som en ledende fiskerinasjon. 18 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 19

Verdikjeden VERDIKJEDEN 2. Verdikjeden Utnytt fisken fullt og helt gjerne stykkevis og delt Skinn Rygg Hode Bein Tunge Før ble det kalt fiskeavfall og mat for måsen. Nå er betegnelsen biprodukter eller restråstoff, som er et annet begrep. Dette er nemlig råstoff som, når det tas vare på, sorteres og utvikles videre, kan skape milliardverdier. 2.1 Biprodukter hva er det? Med biprodukter fra fiskeri- og havbruksnæringen mener vi deler av fisken som tradisjonelt ikke blir betraktet som hovedprodukt, og som i stor grad har blitt kastet. Biproduktene oppstår når fisken sløyes og videreforedles. De mest kjente biproduktene er hoder, tunger, lever, rogn og melke. Andre aktuelle biprodukter er for eksempel avskjær, skinn og bein, rygger, mager, tarmer og svømmeblære. Et biprodukt kan også være uønsket bifangst, selvdød fisk fra oppdrettsanlegg eller oppdrettsfisk som er nødslaktet i forbindelse Mage Lever Svømmeblære med sykdomsutbrudd. Rekefabrikkene har biprodukter i form av rekeskall, slo og prosessvann, mens krabbeindustrien har biprodukter som for eksempel skall og brunmat. EUs Biproduktforordning har etablert en ny definisjon der de definerer biprodukter som: Hele skrotter eller deler av dyr eller produkter som ikke er beregnet til humant konsum. Marint restråstoff som skal gå til humant konsum defineres ut. Tarm Rogn Melke I denne boka er biproduktbegrepet basert på den tradisjonelle definisjonen der en ikke skiller på anvendelse (se side 124 ). De viktigste oppdrettsartene i Norge er laks og ørret, og slik vil det være også det neste tiåret. Men bredden i produksjonen av marine oppdrettsarter øker stadig. Mest lovende er torsk, men også kveite og blåskjell er under utvikling. Også fra disse artene vil vi få biprodukter. Fra torsk kan vi bruke mye av kunnskapen vi har fra biprodukter på ville hvitfiskarter, men Rekeskall Skall Ill. Merete Lien/RUBIN biprodukter fra blåskjellproduksjon har vi ikke tradisjoner for å håndtere. Det blir en ny utfordring! Utfordringene med hensyn til biprodukter er de samme enten de oppstår i Norge eller i andre deler av verden: Vi må ta hånd om biproduktene på en slik måte at de øker den totale verdien på all fisk som fangstes og oppdrettes. Verden kommer til å oppleve en mangel på marint protein og fett. Derfor blir det, også av ernærings- og ressursmessige grunner, stadig viktigere å utnytte biproduktene bedre enn vi gjør i dag. Innmat 20 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 21

VERDIKJEDEN VERDIKJEDEN 2.2 Utviklingen på verdensbasis Vi må dyrke havet 2.3 Fiskeri- og havbruksnæringen i Norge Det svinger! Befolkningsøkningen, urbaniseringen og velstandsutviklingen i den rike del av verden tredoblet det globale fiskekonsumet i løpet av 40 år, fra 28 millioner tonn i 1961 til 96,3 millioner tonn i 2001. Konsumet pr innbygger økte i samme periode med 1,7 kg, og denne trenden forventer Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO) vil fortsette 1. Fangstsektoren har bare hatt en svak økning de senere år, så dekning av det økte fiskekonsumet må i framtida komme fra akvakultur (se figur 1). 200 150 100 50 0 Millioner tonn 1980 1990 2000 2010 2020 2030 Fangst Akvakultur Figur 1 Global produksjon innen fangst og akvakultur 1980-2030. Kilde: FAO Det ble i 2003 fangstet 90 og oppdrettet 42 millioner tonn fisk i verden. Kina er den desidert største produsenten, med en rapportert produksjon på 44 millioner tonn. (17 mill. tonn fra fangst og 28 mill. tonn fra oppdrett). Mesteparten av oppdrettet er imidlertid oppdrett av innlandsfisk, og statistikken fra Kina har, ifølge FAO, alltid vært meget usikker. I dag er marint oppdrett i verden marginalt, sammenlignet med innlands- og brakkvannsoppdrett. Likevel er potensialet for økt akvakulturproduksjon knyttet til utnyttelse av marine farvann, da det er store areal- og miljømessige begrensninger for videre utvikling av innlandsoppdrett. I internasjonal statistikk snakker man om utkast fra fiskeriene, ikke biprodukter. Med utkast mener FAO pr. definisjon: That portion of the catch which is returned to the sea. Biprodukter i vår forstand (biprodukter fra flåte, industri, akvakultur m.m.) er i praksis et videre begrep enn det FAO opererer med, men FAOs arbeid og statistikk angående utkast er det eneste som finnes av globale oversikter. En FAOrapport fra 1994 estimerte det globale utkastet til ca. 27 millioner tonn. Et nyere estimat fra 1998 antyder et lavere tall (19 millioner tonn), og FAOs siste estimat fra 2004 er på 7 millioner tonn. FAO mener at reduksjonen i utkast de senere årene skyldes flere forhold: Mer selektivt fiskeutstyr Bedre praksis om bord Forvaltning som reduserer og/eller stenger en del fiskerier Flere land som tvinger fiskerne til å ta hele fangsten til havn Økende etterspørsel etter fisk, kombinert med bedre metoder for å utnytte biproduktene 100 000 90 000 80 000 70 000 60 000 50 000 40 000 30 000 20 000 10 000 0 Årsverk/mill.kr Årsverk Bidrag til BNP Omsetning 1999 2002 2003 2004 1999 2002 2003 2004 1999 2002 2003 2004 Fangst Hvis vi holder oljen utenfor, er fiskeri- og havbruksnæringen en av de aller viktigste eksportnæringene våre, og den er den desidert viktigste bidragsyter til sysselsetting og aktivitet langs kysten. Figur 2 viser hvordan utviklingen har vært de senere årene, og illustrerer at næringen er preget av svingninger i både pris og volum. I 2004 var i underkant av 50 000 årsverk knyttet til fiskeri- og havbruksnæringen, bidraget til BNP var på ca. 30 milliarder kroner, og omsetningen over 80 milliarder kroner (figur 2). 2 Oppdrett Fiskeforedling Grossist Figur 2 Fiskeri- og havbruksnæringens utvikling fra 1999 til 2004 målt i årsverk, bidrag til BNP og omsetning. Kilde: SINTEF Ringvirkninger i andre næringer Fangst Figur 3 viser at det på slutten av 90-tallet var en formidabel økning i fangst av pelagiske fiskeslag trenden holdt seg fram til 2002. Etter det gikk fangstmengdene noe ned. 3 Mesteparten av pelagiske fiskeslag går til produksjon av mel og olje. De senere årene har en stadig større andel gått til filetering, noe som igjen betyr økte mengder biprodukter. På midten av 90-tallet fikk vi en nedgang i fangsting av torskefisk, men siden 2000 har man jevnt over fangstet ca. 600 000 tonn. 22 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 23

VERDIKJEDEN VERDIKJEDEN 3 000 2 500 2 000 1 500 1 000 500 0 Figur 3 Fangstmengde i norske fiskerier 1994-2005 Kilde: Fiskeridirektoratet Oppdrett Til tross for en del opp- og nedturer knyttet til problemer med fiskehelse, markedsadgang og andre utfordringer, har oppdrett av laks og ørret økt jevnt og trutt siden tidlig på 80-tallet. Det samme har mengden med biprodukter. I 2005 ble det produsert ca. 640 000 tonn laks og ørret i Norge (se figur 4), noe som gjør Norge til en av de to største produsentene av laks i verden. 3 Chile er den andre store lakseprodusenten, og det hører med til historien at Chile de siste årene har hatt en formidabel økning av sin lakseproduksjon. 800 000 700 000 600 000 500 000 400 000 300 000 200 000 Tonn (rund vekt) Tonn (rund vekt) 94 95 96 97 98 99 00 01 02 03 04 05 Lodde, makrell, sild etc. Torskefisk Skalldyr og skjell Oppdrett av andre arter enn laks og ørret har vært forsøkt i Norge i flere tiår. Nå ser det lysere ut enn på lenge, og særlig gjelder dette oppdrett av torsk. 12 000 10 000 8 000 6 000 4 000 2 000 0 Tonn (rund vekt) 00 01 02 03 04 05 Torsk Røye Kveite Andre arter Figur 5 Produksjon av andre oppdrettsarter enn laks og ørret, 2000-2005. Kilde: Fiskeridirektoratet Oppdrettet torsk kan deles i to grupper; den som er basert på oppfôring av villfanget fisk og torsk som har hatt hele sin livssyklus i oppdrett. I 2005 produserte man til sammen 7 400 tonn oppdrettstorsk (rundvekt). 3 Utsett av torskeyngel øker raskt. Mange utfordringer i sjøfasen gjør at produksjonen av oppdrettstorsk vil være vanskelig å forutsi, men i 2005 var den totale yngelproduksjonen ca. 8-9 mill. stk. en dobling fra året før. En slik yngelmengde vil kunne bety en slaktemengde i 2007 på 15-20 000 tonn wfe (whole fish equivalents). 2.4 Biproduktenes verdikjede Slik skapes milliardinntekter FANGST OPPDRETT Hvitfisk - Torsk - Sei - Hyse - Annen torskefisk Pelagisk - Makrell - Sild Oppdrett - Laks og ørret - Marin fisk - Skjell - Skalldyr Reker Krabbe VERDIKJEDE BIPRODUKTER SLØYING FOREDLING Slakting/sløying - Lever - Rogn - Tarmer - Hode - Melke - Blod Foredling - Skinn - Bein - Muskel - Skall - Limvann - Prosessvann PROSESSERING Proteiner - Fiskemel - Fiskeproteinkonsentrat - Fiskeproteinhydrolysat - Peptider - Aminosyrer - Enzymer Oljer - Oljer fra pelagisk fisk - Oljer fra laks - Tranoljer fra torsk/sei - Fosfolipider Annet - Ekstrakter - Flavours - Atraktanter - Gelatin - Mineraler - Kitin/Kitosan - Glukosamin MARKED - Konsummarked - Fôr - Fôrtilsetninger - Næringsmiddelindustri - Kosttilskudd - Kosmetikk - Farmasi - Bioteknologi - Industrielle applikasjoner Regelverk (EU) Sporbarhet Logistikk 100 000 0 94 95 96 97 98 99 00 01 02 03 04 05 Figur 4 Produksjon av laks og ørret i Norge 1994-2005 Kilde: Fiskeridirektoratet Verdikjeden for biprodukter er på mange måter mer kompleks enn for hovedproduktet. Den involverer mange og ulike typer internasjonale industrier som mulige markeder for biproduktene eller for halvfabrikata, i tillegg til markedsaktører som sitter nært sluttbruker (grossistledd, innkjøpsledd). Figuren over gir et grovt og forenklet bilde av verdikjeden. 24 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 25

VERDIKJEDEN VERDIKJEDEN 2.4.1 Fangst og oppdrett Primærleddene er selve fangsten og oppdrettsvirksomheten. De viktigste artene i Norge kan grupperes på følgende måte: Villfanget fisk og skalldyr: Hvitfisk (torskefisk som torsk, sei, hyse, brosme, blåkveite, lange/blålange, lyr, uer og steinbit) Pelagisk fisk (sild, makrell, kolmule lodde m.m.) Skalldyr (reker, taskekrabbe, kongekrabbe) Oppdrettet fisk, skalldyr og skjell: Laks, ørret, røye Torsk, kveite, steinbit Hummer, blåskjell, østers Fangstleddet Fangstleddet består av en sammensatt flåtegruppe, fra små, en-manns kystfartøy til store, havgående båter noen med filetering av fisk om bord. Totalt er det i Norge ca. 6 700 fiske- båter (dekte båter) og 12 700 fiskere (personer med fiskeri som hovedyrke). 3 Kystflåten består av båter fra 10 til 28 meter som fisker torsk, sei, hyse og en rekke andre fiskeslag. De minste båtene i kystflåten fisker lokalt og helt kystnært. Fisket foregår med redskap som garn, line, juksa, not og snurrevad. Biproduktene består av innvoller og hoder. Mange tar vare på lever og rogn, noen tar vare på melke, resten dumpes i stor grad på sjøen. Båtene sløyer delvis om bord ute på sjøen delvis etter at fisken er tatt hel på land. Her er det ulike tradisjoner og forhold som råder. Sløying på sjøen har vært vanlig i Finnmark, mens hovedtyngden av Lofotfisken sløyes på land ved mottaksbedriften. Det er imidlertid en sterk tendens til økt sløying på land, også i Finnmark. De største båtene i kystflåten er ofte på fiske flere dager i strekk uten å gå til land. Her blir all fisk sløyd om bord. Lever og rogn blir for en stor del tatt vare på, resten hives. Havfiskeflåten kan i grove trekke deles inn i trålere, linebåter og ringnotbåter. Båtene med ringnot fisker på pelagiske fiskeslag, mens trål og line benyttes i hovedsak i torskefiskerier. I og med at båtene er ute på feltet opptil flere uker i strekk, er det nødvendig med en eller annen form for konservering. All fangst i torsketrålerflåten sløyes om bord, og mesteparten hodekappes. En del av trålerflåten fileterer om bord (fabrikkflåten), og her oppstår filetavskjær i tillegg til slo og hoder. Noen av fabrikktrålerne har melproduksjon der alt av biproduktene blir prosessert. Ellers blir noe lever og rogn tatt vare på og fryst, både i fabrikkflåten, i trålere som har frysemuligheter og autolineflåten. Samlet sett går mesteparten av biproduktene fra havflåten over bord. Den pelagiske flåten fangster sild og makrell som går til konsum eller den fangster kolmule, tobis, og øyepål etc., som går til produksjon av mel og olje i fiskemelfabrikkene langs kysten (industrifisk). Fra industrifisk blir det naturlig nok ingen biprodukter, da hele fisken utnyttes. Ved fangst av konsumfisk blir mesteparten levert til foredling/frysing på land, der det oppstår slo og avskjær fra filetproduksjon. Noe fileteres om bord. Tendensen er at stadig mer av sild og makrell går til konsum, noe som betyr mer biprodukter. Biproduktene fra filetproduksjon går enten til mel- og oljeproduksjon, eller til produksjon av ensilasjekonsentrat. Oppdrett Oppdrett av laks og ørret kan i grove trekk deles inn i settefiskproduksjon og matfiskproduksjon. Settefiskanleggene produserer fisk i størrelse fra 50 til 200 gram, mens matfiskanleggene produserer fisken fram til slakting. Settefiskproduksjonen av laks og ørret foregår i landbaserte anlegg basert på hovedsaklig ferskvann, mens matfiskproduksjon foregår i sjø. I begge typer anlegg oppstår det dødfisk enten i form av jevn dødelighet (noen få fisk om dagen) eller i forbindelse med sykdom, algeangrep eller andre nødsituasjoner. Død- 26 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 27

VERDIKJEDEN VERDIKJEDEN fisken ensileres og går videre til produksjon av biogass, gjødsel eller biodiesel. Når fisken er moden for slakting fraktes den til et slakteri med brønnbåt. Her oppstår de virkelig store mengdene med biprodukter fra laks og ørret, noe som vil bli omtalt i neste kapittel; Sløying og foredling. Biproduktene fra andre arter enn laks og ørret er økende, og særlig interessant er torsken. Gitt at prognosene slår til og alt av oppdrettet og oppfôret torsk går til produksjon av fersk filet, vil biproduktene kunne utgjøre 10-20 000 tonn i 2010. De samme prinsipper og krav for håndtering gjelder for marine oppdrettsarter som for laks og ørret. Likevel er kunnskapen om biproduktene fra hvitfisk (rogn, lever, melke, hoder etc.) knyttet til den tradisjonelle hvitfisknæringen ikke oppdrettsnæringen. 2.4.2 Sløying og foredling Villfisk Mesteparten av fisken som skal brukes til konsum leveres til mottak/fiskeindustri, der fisken går til ulik behandling. Fisk fra fabrikkflåten går delvis direkte ut i markedene. Hvitfisk I Norge er det tradisjoner for å selge særlig torsken sløyd og hodekappet. Deler av hodene har blitt tatt vare på, hengt og tørket for å selges for eksempel i Nigeria (lofot-torsk). Noe fryses også til dyrefôr. Sløyebiprodukter omfatter lever, rogn, melke, mager og tarm. Særlig i forbindelse med Lofotfisket oppstår det store mengder på eller ved land. Næringen har lange tradisjoner for å ta vare på lever og rogn, men de andre delene av sloet har vært lite utnyttet. Sløying og håndtering av biproduktene foregår vanligvis på en gammeldags og tungvint måte, men det er blitt utviklet moderne og mer rasjonelle sløye- og sorteringssystemer som stadig flere tar i bruk. Dette gir mulighet til å ta vare på andre deler av biproduktene (se side 49). Etter at fisken er sløyd og hodekappet eksporteres en del direkte fryst eller fersk. Resten går inn i en rekke ulike produksjoner i norsk fiskeindustri, som for eksempel klippfiskproduksjon, filetproduksjon og saltfiskproduksjon. Produksjonsformene gir ulike typer biprodukter, men de viktigste er rygger, avskjær, skinn og bein. Pelagiske fiskeslag Foredling av pelagiske fiskeslag foregår enten om bord i havgående fartøyer, eller på større landanlegg. En god del makrell og sild til konsum fryses rund, og da blir det ingen biprodukter. Imidlertid produseres det også filet, og da oppstår det betydelige mengder biprodukter. Biproduktene utnyttes i stor grad til fôr, gjennom produksjon av fiskemel, fiskeolje og ensilasjekonsentrat. Melke og rogn fra sildefisk er et aktuelt råstoff for produksjon av ulike produkter. Oppdrett Innen oppdrett sløyes fisken ved slakterier lokalisert langs hele kysten. Det har midlertidig skjedd en kraftig konsentrasjon av anleggene de siste årene. Ca. 80 % av all laks og ørret som produseres i Norge eksporteres fersk og sløyd, og biproduktene fra slakteprosessen er slo, blod og utkastfisk. Ca. 20 % blir i dag videreforedlet, og da oppstår det biprodukter som hoder, rygger, buklist og avskjær. Hoder og buklist blir til dels solgt som konsumprodukter. I dag blir en stor andel av biproduktene ensilert og brukt i fôrmarkedet, men stadig mer av ferske biprodukter går til olje- og hydrolysatproduksjon. Skalldyr Hovedproduktet innen skalldyr er reker. I tillegg er det noe krabbe, både taskekrabbe og kongekrabbe. Rekeindustrien sliter med lav lønnsomhet. Det viktigste produktet er pillede reker, og biproduktene er skall og prosessvann. En del av skallet har tidligere blitt utnyttet til rekemel. I dag dumpes det meste. Det bygges imidlertid et nytt anlegg for prosessering av rekeskall i Troms, for produksjon av mel og kitin. Fangst av taskekrabbe og kongekrabbe er økende, og det oppstår biprodukter i form av skall, brunmat, bur etc. Noe av dette blir eksportert. Krabbeindustrien har startet et arbeid med å se på mulighetene for å prosessere og utnytte biproduktene. Hvor mye biprodukter snakker vi om? I 1991 oppstod det i overkant av 300 000 tonn biprodukter i Norge. 4 I 1996 var dette økt til 630 000 tonn (se figur 6), noe som skyldes økning innen både fiskeri og oppdrett. I 2005 lå mengden stadig i overkant av 600 000 tonn. 5 Hvitfisksektoren har gått noe ned, oppdrett og pelagiske fiskerier har økt. Ca. 75 % av biproduktene utnyttes. 800 700 600 500 400 300 200 100-0 1000 tonn/år 91 93 95 96 98 00 01 02 03 04 05 Dumpet Utnyttet Figur 6 Utvikling av biproduktmengder og utnyttelse, 1991-2005. Kilde: RUBIN Biprodukter fra sildefisk og oppdrett utnyttes i stor grad, og utgjør henholdsvis 200 000 og 150 000 tonn. Biprodukter fra torskefisk utgjør ca. 235 000 tonn, hvorav ca. 95 000 utnyttes. Av totalt ca. 20 000 tonn biprodukter av reker og krabbe blir mesteparten dumpet (se figur 7). 250 200 150 100 50 0 1000 tonn/år Torskefisk Sildefisk Oppdrett Reker Krabbe Dumpet Utnyttet Figur 7 Utnyttelse av biprodukter fordelt på sektor, 2005. Kilde: RUBIN 2.4.3 Prosessering av biprodukter Noen biprodukter går ubearbeidet og fryst ut i markedene til konsum (for eksempel rogn, lever, buklister, laksehoder), men de fleste biproduktene går inn i et prosesseringsledd i verdikjeden for ingrediensproduksjon. Ved prosessering av biprodukter lages det i enkelte tilfelle ferdigprodukter som kan selges direkte i sluttbrukerleddet, men i de aller fleste tilfeller produseres det et halvfabrikata som går inn i en videre produksjon. Et eksempel er fiskemel produsert av biprodukter, som igjen inngår i fiskefôrproduksjon. Ingrediensene kan i stor grad deles inn i to hovedgrupper: Ingredienser rettet mot tradisjonelle fôrmarkeder Ingredienser rettet mot spesial- og humanmarkeder Biprodukter prosesseres til fiskemel i fiskemelfabrikker, eller blir ensilert for så å bli oppkonsentrert til ensilasjekonsentrat og -olje i ensilasjeindustrien. Produktene går videre til fôrindustrien. Noe av biproduktene blir fryst ved fiskeribedriftene, for bruk i pelsdyrfôrproduksjon. 28 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 29

VERDIKJEDEN VERDIKJEDEN De siste årene har det vokst fram en ny marin prosessindustri i Norge basert på helt ferske biprodukter. Produktene retter seg mot mer avanserte og krevende spesial- og humanmarkeder. I denne industrien må biproduktene være helt ferske, og de kan hydrolyseres ved hjelp av industrielle enzymer for videre oljeseparasjon, inndamping og eventuelt tørking. Andre eksempler på denne industrien er produksjon av omega-3 oljer, smaksekstrakter, pulvere, fosfolipider og enzymer. Figur 8 viser at i 2005 ble omsetning av omega-3 produkter større enn omsetning av tran. 54 300 250 200 150 100 50 0 Millioner kroner Tran 98 00 03 05 Omega-3 Figur 8 Omsetning av tran og omega-3 i Norge. Kilde: Bransjerådet for naturmedisiner. 2.4.4 Markeder Markedene for biprodukter kan i grove trekk deles inn i følgende: Konsummarked Ingrediensmarked Med konsummarkedene menes her biprodukter som går rett fra sløying eller foredling til mat uten noen videre prosessering (kun konservering og pakking). Eksempler er rogn, lever, hoder, buklist, kjaker og tunger. Dette innebærer enkle prosesser, men høye krav til ferskhet og andre kvalitetskriterier. Markedsprisene for konsumbiprodukter svinger mye. Produktene har vært solgt i et spotmarked, og det er lagt lite vekt på produksjons/produktspesifikasjoner, markedsføring, etc.. Dette er i ferd med å endre seg. Med ingrediensmarkedet mener vi her : Tradisjonelle fôrprodukter (protein- og fettilskudd) Fôradditiver (spesialfôr) Næringsmiddel Functional Food Kosttilskudd Kosmetikk Farmasi Bioteknologi Industrielle applikasjoner Fôringrediensene, med unntak av spesialingrediensene, kjennetegnes ved store volum og lav pris. Prisen styres i stor grad av prisen i det verdensomspennende fiskemel- og fiskeoljemarkedet. De marine ingrediensene konkurrerer med andre ingredienser basert på råvarer som soya, melk m.m., og kravene til dokumentasjon og leveringssikkerhet (tid og volum) er store. Prisene det er mulig å oppnå er imidlertid høyere enn i fôrmarkedet, men volumene i dag er betydelig mindre (se figur 9). 200 150 100 50 0 1000 tonn/år Mel Ensilasje Fryst pels Konsum, ingred. Figur 9 Utnyttelse av biprodukter 2005. Kilde: RUBIN Potensialet for ulike anvendelser av biprodukter RUBIN har gjennomført beregninger som viser potensialet for hvor mye det er mulig å produsere av ulike konsumprodukter, ingredienser Laksehoder Buklist, laks Lakseryggkjøtt Tørkede torskehoder Kjaker Kinnmedaljonger Torsketunger Kløyvde torskehoder Rogn Lever Mager Melke Svømmeblærer Indrefilét rygg Farse 15.000 t 3.300 t 4.000 t 4.700 t 2.800 t 700 t 500 t 10.000 t 10.000 t 36.000 t 3.000 t 9.000 t 750 t 400 t 8.400 t Konsum Ingredienser Fôr Figur 10 Potensialet for ulike biprodukter til konsum, ingredienser eller fôr. Kilde: RUBIN og fôr, gitt at alt tilgjengelig råstoff utnyttes til de enkelte produkter. 6 Beregningene er teoretiske; for noen biprodukter er det ikke tatt hensyn til realistisk utbytte. Tallene gir likevel en pekepinn på hvor mye det maksimalt er mulig å få ut av biproduktene når man utnytter hele råstoffbasen (tallene må ikke summeres). Figur 10 oppsummerer resultatene, som er basert på 2003-tall. Verdiskaping I 2003 utgjorde verdiskapingen (Se definisjoner side 140) fra biprodukter i overkant av 1 milliard kroner (se figur 11). 6 Det er ikke gjennomført en verdiskapingsanalyse for 2004 og 2005, men sannsynligvis har verdiskapingen økt. Gjennomsnittsprisen på konsumbiprodukter har gått noe opp fra 2004 til 2005 (gjennomsnittspris EFF). 8 Prisene på konsumbiprodukter karakteriseres ved store svingninger fra år til år. Også innen det enkelte år kan prisen variere mye, noe som igjen skaper utfordringer for Potensialer biprodukter Tran/oljer fra torsk/sei Lakseoljer Oljer fra pelagisk fisk Fosfolipider Proteinhydrolysat DNA Gelatin Kalsium Glukosamin Kitosan bedriftene som ønsker å ta hånd om og selge biproduktene. Det er etablert et felles salgsselskap for konsumbiprodukter BiNor Products AS som forhåpentligvis vil bidra til større og jevnere salg, høyere priser, samt økt grad av forutsigbarhet (se side 94). 1200 1000 800 600 400 200 0 Mill. NOK pr. år 19.000 t 33.000 t 25.000 t 500 t 35.000 t 120 t 7000 t 2000 t 700 t 400 t 1991 1996 1998 2001 2003 Fôr Ensilasjekonsentrat Ensilasjekonsentratolje Fiskemel Fiskeolje Fôr til laksefisk Fôr til torskefisk Konsum, ingred. Figur 11 Verdiskaping fra biprodukter. Kilde: KPMG 235.000 t 56.000 t 102.000 t 70.000 t 443.000 t 443.000 t 30 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 31

BIPRODUKTER HVA ER DET? FANGST OG OPPDRETT 3. Fangst og oppdrett Slutt på de hodeløse gjerninger til havs? Hvitfisk - Torsk - Sei - Hyse - Annen torskefisk Pelagisk - Makrell - Sild Oppdrett - Laks og ørret - Marin fisk - Skjell - Skalldyr Reker Krabbe Slakting/sløying - Lever - Rogn - Tarmer - Hode - Melke - Blod Foredling - Skinn - Bein - Muskel - Skall - Limvann - Prosessvann Proteiner - Fiskemel - Fiskeproteinkonsentrat - Fiskeproteinhydrolysat - Peptider - Aminosyrer - Enzymer Oljer - Oljer fra pelagisk fisk - Oljer fra laks - Tranoljer fra torsk/sei - Fosfolipider Annet - Ekstrakter - Flavours - Atraktanter - Gelatin - Mineraler - Kitin/Kitosan - Glukosamin - Konsummarked - Fôr - Fôrtilsetninger - Næringsmiddelindustri - Kosttilskudd - Kosmetikk - Farmasi - Bioteknologi - Industrielle applikasjoner Kystflåten og havflåten dumper fortsatt store mengder biprodukter på havet. Dette er sløsing med ressurser. Men mer effektive sløye- og sorteringssystemer åpner nye muligheter. Fangstleddet kan i hovedsak deles inn: Kystflåten Havfiskeflåten 3.1 Kystflåten Fartøyer under 28 meter, den såkalte kystfiskeflåten, driver fiske i kystnære farvann, med korte turer og vanligvis uten utstyr for foredling eller innfrysing av fangsten. Båtene leverer i hovedsak døgnfersk fisk, og fisket foregår med redskap som garn, juksa, line, not og snurrevad. Kystflåten fangster ca. 37 % (2005) av fisken som landes fra norske fartøy i Norge. En del fartøyer fører fisken til land i rund tilstand (særlig i Lofoten og en del områder i Troms). Men mange sløyer og hodekapper fisken om bord. Under sløying blir ofte rogn og lever sortert ut fra resten av sloet og lagret i kar eller containere. Melke og andre fraksjoner av innmaten har til nå sjelden blitt tatt vare på. Store mengder biprodukter kastes på sjøen. Totalt oppstår det ca. 126 000 tonn (2005) biprodukter fra fisk som landes av kystflåten enten på havet eller på land. Ca. 78 000 tonn utnyttes, mens ca. 48 000 tonn dumpes. Mesteparten av det som dumpes består av hoder, slo og lever. 5 Foto: Eksportutvalget for fisk Forurensningsmessig er ikke dette noe stort problem. Men det er like fullt sløsing med ressurser, fordi biproduktene potensielt kan gi ekstra inntekter til fiskeren og verdifullt råstoff til foredlingsindustrien på land. 48 000 tonn biprodukter ville, med en gjennomsnittspris på 5-10 kr/kg, ha et verdiskapningspotensial på 240-480 millioner kroner. Og da regnes det bare førstehåndsomsetning. Merverdien ved videreforedling kan bli atskillig høyere. 3.1.1 Sløying om bord Effektiviseringen av den landbaserte produksjonen tidlig på 90-tallet, sammen med økte krav til kvalitet på fisken som ble levert, førte for noen år siden til at en økende del av kystflåten valgte å sløye og hodekappe fangsten om bord. Det var faktisk tildels slik særlig i Finnmark at fiskerne bare kunne levere ferdig sløyet fisk pga. krav fra mottaksbedriften. Dette var en uheldig utvikling, som førte til at en større del av sloet ble liggende igjen på havet. Det fantes rett og slett ikke muligheter for sløying og hodekapping ved kai. For å få mer av biproduktene på land er det blitt utviklet og bygd kystbåter (størrelse 10 15 m) med et rasjonelt system for sløying og sortering av biprodukter om bord. 9 Disse båtene er nå under uttesting langs kysten. Det er også utviklet utstyr for montering om bord i eksisterende kystbåter. 41 32 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 33

FANGST OG OPPDRETT FANGST OG OPPDRETT Eksempel på rigging og utstyr for biprodukthåndtering på kystfiskefartøy. Ill: Bjarne Stenberg/RUBIN En-manns kystbåt som kan tilpasses system for biprodukthåndtering. Foto: Selfa Arctic AS Nybygg med system for biprodukthåndtering om bord. Foto: John Roger Eriksen Ny design, nye muligheter Selfa Arctic har, i et prosjekt delfinansiert av RUBIN og Innovasjon Norge, designet et nytt kystfiskefartøy tilrettelagt for rasjonell og skånsom sløying, sortering og oppbevaring av biproduktene. 9 Fiskere har deltatt aktivt i utformingen av konseptet. Det er lagt vekt på skikkelig bløgging, god ergonomi og rask kjøling i containere under dekk. Videre er det tilrettelagt for ettermontering av sløyemaskin, rask omstilling til ulike typer fiske, én-mannsdrift og for levering av rundfisk. Med unntak av hoder er det lagt opp til at de sorterte biproduktene oppbevares i kraftige plastposer som lagres i containere med isfylling. 6 fiskere har anskaffet slike båter. De deltar nå i et pilotprosjekt for å dokumentere økonomi, volum og kvalitet. Fiskerne skal levere til henholdsvis Lofoten, Vanna i Troms og Båtsfjord, der det på hvert sted deltar mottaksanlegg som står for kjøp av fisk og biprodukter. Det er inngått forpliktende avtaler mellom fisker og kjøper. Prosjektet skal være avsluttet ved årsskiftet 2007/2008. Utviklingen med sløying om bord er i ferd med å snu, også i Finnmark, og mer av fisken bringes nå rund til land for sløying ved mottaksanleggene. Dette gjelder når fisken er fri for, eller har lite, åte. 3.1.2 Ilandføring av rund fisk En god løsning med tanke på utnyttelse av biprodukter er å levere fisken rund for industriell sløying på landanlegg. Nå er det selvfølgelig ikke slik at hensynet til biproduktutnyttelsen skal gå på akkord med kvaliteten på hovedproduktet. Men det finnes metoder som ivaretar begge hensyn, for eksempel ising av rund fisk om bord. Når det gjelder fisk med åte er situasjonen en annen. Slik fisk bør sløyes så snart som mulig etter fangst og iflg. Kvalitetsforskriften; innen 4 timer. Regelverk for sløying av åtefri fisk er under oppmykning (se kap. 4.2.1 side 48). Nye sløyelinjer Nye rasjonelle og mer automatiserte sløyelinjer på land vil gjøre jobben enklere, mer kvalitetsrettet og industrialisert. Melbu Systems har utviklet en egen sløyelinje for mottaksbedrifter, der fiskerne selv sløyer. Systemet er testet ut hos Gunnar Klo AS i Vesterålen, og har blitt svært godt mottatt av fiskere og fiskeindustribedrift. 11/ 43 En nærmere beskrivelse av systemet gis i kap. 4.2.2, side 49. Utfordringen er å etablere et godt samspill mellom fiskere, mottaksanlegg og foredlingsbedrifter. Sjarkfiskerne bør i størst mulig grad levere rund fisk slik at biproduktene kan ivaretas gjennom et rasjonelt opplegg på land. Det er en fordel, også for fiskeren, som sparer tid og arbeid. Lagringsforsøk med usløyd fisk For å undersøke de kvalitetsmessige konsekvensene av sløying på land, ble det fra mars til november 2001 gjennomført en serie lagringsforsøk med torsk, sei og hyse. 10 Usløyd fisk ble lagret i ulike tidsrom etter fangst. Man undersøkte kvaliteten på både fisk og biprodukter, sammenlignet med tilsvarende fisk som ble landet og lagret i sløyd tilstand. Forsøkene ble utført i Troms, Lofoten og Båtsfjord, og til ulike årstider; man ville studere effekter av fiskens næringsstatus (gytemoden torsk, sildetorsk/ sei, loddetorsk m.m.). Konklusjon: Gytemoden vinterskrei med lite mageinnhold bør kunne kjølelagres usløyd i inntil to døgn etter fangst, uten stor risiko for kvalitetsreduksjon. Åtefri linetorsk i Båtsfjord i oktober bør kunne landes usløyd og sløyes 24 timer etter fangst, uten stor risiko. Åtefyllt loddetorsk i Finnmark og åtesprengt sildetorsk i Svolvær egnet seg dårligere for lagring usløyd, og bør sløyes senest 12 timer etter fangst. Sei med mye åte ( sildesei ) egnet seg dårlig for ilandføring usløyd. Sei fra fangster med lite åte (Båtsfjord) kom godt ut med hensyn til kvalitet på fisk og biprodukter ved sløying inntil 12 timer etter fangst, men dårligere ved sløying etter 24 og 48 timer. Sannsynligvis er gytemoden sei i vintersesongen, som torsk, bedre egnet for lagring usløyd, uten at dette ble undersøkt i prosjektet. Kilde: RUBIN-rapport 99 Kilde: RUBIN-rapport 117 og 118 34 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 35

FANGST OG OPPDRETT FANGST OG OPPDRETT 3.2 Havfiskeflåten Den norske havfiskeflåten består av om lag 270 fartøy (2004) over 27,5 meter (90 fot). Omlag 5 500 fiskere arbeider i havfiskeflåten, som står for vel 63 % (2004) av førstehåndsverdien som norske fiskefartøy bringer på land. Så godt som alle fiskeslag som beskattes av havfiskeflåten er regulert ved kvoter. Hver båt kan ha flere konsesjoner, og havfiskeriene er helårige. Havfiskeflåten fisker størstedelen av sine kvoter i norsk økonomisk sone (NØS) og i Svalbardsonen, men det fiskes også i andre lands soner spesielt i russisk, EU, færøysk, grønlandsk, islandsk, i tillegg til i internasjonalt farvann, hvor også de fleste fiskerier er regulert etter internasjonale avtaler. De viktigste fartøygruppene er: Fabrikktrålere Ferskfisktrålere Frysetrålere Autolinebåter Pelagiske fartøy Artene som fangstes til havs kan i grove trekke deles inn i: Torskefisk (torsk, sei, hyse etc.) Pelagisk fisk (sild, makrell, kolmule etc.) Reker Mengde og type biprodukt varierer med arts- og fartøytype. Biproduktene utnyttes i hovedsak på to måter: De mest høyverdige biproduktene skilles ut, sorteres og konserveres/fryses separat. I dag er det i hovedsak rogn og lever. Etter hvert vil det også bli en utnyttelse av melke, og det er et potensial i å kunne ta vare på og omsette mager, skinn og hode (med utskilte deler som kjaker, tunge, kinn etc.). Om bord i ca. halvparten av de norske fabrikktrålerne blir hele fisken utnyttet, i det alt som går til filetproduksjon prosesseres til fiskemel. 3.2.1 Biprodukthåndtering om bord generelle utfordringer Hver båttype i havfiskeflåten har sine spesielle karaktertrekk når det gjelder håndtering av biproduktene. Det er likevel noen generelle utfordringer som går igjen for nesten alle båttypene: Maskinell sløying med skånsom håndtering Plass om bord Mottaks- og salgsapparat Havflåten stort potensial Totalt oppstod det i 2005 ca. 110 000 tonn biprodukter fra torskefisk fangstet til havs. 5 Bare ca. 16 000 tonn ble utnyttet til melproduksjon og litt farse. Resten (ca. 95 000 tonn) ble dumpet. Mesteparten av biproduktene som dumpes er hoder, slo og lever. Båtene sløyer og hodekapper det meste av fisken til havs, og har i liten grad systemer som gjør det enkelt å ta vare på biproduktene. Noe lever og rogn utnyttes. Noen få av båtene som fanger pelagisk fisk, fryser fisken om bord enten rund eller filetert. Det vesentlige leveres imidlertid kjølt (RSW) til konsumindustrien (sild, makrell), vesentlig i Norge, men også noe til EU og Færøyene. Avhengig av art og størrelse på fisken, skjer videreforedling på land gjennom filetering og frysing, eller kun rundfrysing, før eksport. Biprodukter fra filetering, enten på sjø eller land, går samfengt til mel- og oljeindustrien. Båtene med ombordproduksjon (norske og utenlandske båter som leverer i Norge) produserte i 2005 13 000 tonn biprodukter. Av dette ble 6 000 tonn dumpet. Fiskefilét fryst Rogn fryst Melke fryst Lever fryst, fersk Oljeseparasjon Ubearbeidet fryst Rygg og avskjær Beinseparering og farseproduksjon fryst Den største flaskehalsen for effektiv kildesortering om bord er mangelen på maskinelt sløyeutstyr som kan behandle biproduktene på en skånsom måte. De fleste av dagens sløyemaskiner er ikke konstruert for utnyttelse av biproduktene, som i stor grad blir most i stykker og umulige å sortere. Baader har imidlertid utviklet en sløyemaskin for mer skånsom håndtering av biprodukter (Baader 444), og som er i bruk i noen trålere. Denne maskinen fungerer foreløpig ikke optimalt når det gjelder å få ut sloet helt. Mange båter har ikke plass for dette utstyret. 42 Et annet plassproblem er knyttet til sorteringsopplegg, lagring av biprodukter og innkvartering av ekstra mannskap som kan ta hånd om biproduktene. Havfiskefartøy med filétproduksjon Hoder Kjaker, kinnmuskler, tunger fryst Muligheter for å ta vare på hele fangsten. Foto: Vartdal Seafood AS Skinn Fiskemel Fryst Annet slo Slo Sortering Mager, svømmeblære fryst Tidligere var fartøysbegrensning knyttet til lengde på fartøyet, noe som gjorde ombygging for å ta vare på biproduktene vanskelig. Nå er regelverket endret, slik at begrensningene er knyttet til lagringskapasitet. For at båtene skal satse på biprodukter må det finnes et mottaks- og salgssystem på land som garanterer for avsetning og brukbare priser. Det er gjort mye de siste årene for å etablere slike systemer. Potensielle kjøpere er kartlagt, både i inn- og utland, blant annet gjennom salgsselskapet BiNor Products AS, som i dag selger flere typer biprodukter (se side 94.) 3.2.2 Konservering om bord Følgende metoder er aktuelle for konservering av biprodukter: Kjøling Frysing Tørking/melproduksjon Ensilering 36 RÅVARER MED MULIGHETER RUBIN RUBIN RÅVARER MED MULIGHETER 37