Kjell Thomassen Arkhimedes-prosjektet BESKRIVELSE AV PLANTER Elvesnelle Torvmose Det typiske kjennetegnet på torvmose er at greinene er samlet i knipper oppover stengelen og at de øverste greinene danner et hode i toppen. Det finnes en mengde arter av torvmose og det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Noen er kraftige, mens andre er spinkle og fargen varierer mye; grønn gulgrønn brungrønn brun rød. Torvmose holder til på våte og myrete steder og vokser som regel i tette bestander. De vokser stadig videre i toppen og dør etter hvert nedentil. På den måten vil en myr i årenes løp heve seg meter for meter. Under det levende torvmoseteppet danner det seg et fast lag med døde og råtnende moserester som danner torv. Snellene har hul stengel med mange ledd. I toppen av stengelen er det som regel et aks. Omkring hvert ledd er det en tagget slire og i underkant av den kan det vokse en krans av greiner. Elvesnelle har som regel få greiner, eller de kan mangle helt. Langs stengelen er det en rekke fine striper som er lite synlig før planten er tørket. Elvesnelle vokser på myrete steder eller i elver og næringsfattige vann. Den kan bli nesten 70 cm høy. Brasmegras er ikke en vanlig plante som har blomster og setter frø. Den tilhører samme plantegruppe som kråkefotplanter, sneller og bregner. De formerer seg med sporer. Brasmegras Brasmegras vokser på bunnen av næringsfattige vann som er noenlunde klare, i hvert fall ikke mørkebrun. Den er ganske vanlig over hele landet, men forekommer noe sjeldnere i de nordligste landsdeler. Planten har ingen stengel, men ut fra rota vokser en knippe med lange smale blad. Bladene er tydelig tverrnervet. Om høsten vil bladene løsne fra bunnen og drive i land. I innsjøer med brasmegras vil en på denne tida finne store mengder med slike blad langs strendene. Stivt brasmegras har stive faste blad, mens mykt brasmegras har blad som faller sammen når de kommer opp av vannet. Piggknoppfamilien kan lett skilles fra andre vannplanter på de kulerunde og piggete blomsterstandene. Flotgras og kjempepiggknopp tilhører denne familien (se figur øverst på neste side). -- Side 31 --
Undervisningsmateriell Naturfag Flotgras Flotgras er forholdsvis vanlig over hele landet. Den kan bli 40 cm høy og har svak, slakk stengel. Bladene er smale og har en tydelig midtnerve på undersiden. De kan bli meterlange og flyte på overflaten. Det er ingen andre planter hos oss som har så lange flyteblad. Flotgras trives nesten i alle slags vann og den er en av få planter som liker seg godt også i myrhull med mørkebrunt vann. Kjempepiggknopp kan bli over 80 cm høy og rager godt over vannflaten. Den har grov, stiv stengel som greiner seg i flere akstopper. Bladene har tydelig trekantet tverrsnitt. Planten foretrekker næringsrikt vann og er derfor bare vanlig på Østlandet, men finnes spredt langs kysten til Nordland. Kjempepiggknopp Alle plantene i tjønnaksfamilien er vannplanter og har gjerne mørk, brungrønn farge. Noen har bare undervannsblad, andre har bare flyteblad, mens noen har begge deler. Blomstene er samlet i et aks. Like før bestøvningen strekker plantene seg slik at akset når over vannflaten. Vinden sørger så for bestøvningen. Når denne er over synker akset ned under vann igjen og fruktene kan modnes. Frukten spises bl.a. ender og den harde kjernen passerer uskadd gjennom fuglen og spres på den måten. Vanlig tjønnaks er vanlig over hele landet. Planten er stor og grov og stengelen, som ofte kan være greinet, kan bli et par meter lang. Blomsterakset er 4 5 cm langt og er grågrønt. Bladene er avlange og eggrunde. De er brungrønne og læraktige og har meget lang stilk. Undervannsbladene råtner fort og de fleste plantene har derfor bare flyteblad. Vanlig tjønnaks trives i næringsfattige vann og kan forekomme i store mengder i brunfarget myrvann der flytebladene kan dekke store områder av vannflaten. Vanlig tjønnaks Rusttjønnaks Rusttjønnaks finnes spredt over hele landet, men kan være mer alminnelig til fjells. Hele planten har en noe rustbrun farge. Planten kan bli 40 cm høy og er greinet mot toppen. Blomsterakset er 2,5 3 cm langt og er rødbrunt. Bladene er avlange og butte. Rusttjønnaks har både flyteblad og undervannsblad, men flytebladene er ofte små eller de kan mangle. Planten kan vokse i all slags vann, men foretrekker næringsrikt. Hjertetjønnaks er nokså vanlig over hele landet. Den kan bli opp til 80 cm lang og er greinet. Stengelen har tett med blader som griper omkring stengelen. Det ser derfor ut som om stengelen vokser gjennom bladene. Bladene er hjerteformet og litt krusete og har en mørkegrønn farge (se figur øverst på neste side). Alle bladene er undervannsblad. Akset er 2 cm langt og er brunt. Planten foretrekker næringsrikt vann. -- Side 32 --
Kjell Thomassen Arkhimedes-prosjektet Hjertetjønnaks Nøkketjønnaks ligner litt på hjertetjønnaks, men har mye lengre blad opptil 20 cm. De er tungeformete og gjennomskinnelig. Alle bladene er undervannsblad. Stengelen er grov og har knekk i hvert ledd. Nøkketjønnaks er en av våre lengste vannplanter og kan bli 6 m lang, men er vanligvis mindre enn 1 m. Planten er nokså vanlig i hele landet og foretrekker næringsrikt vann. Takrør Nøkketjønnaks Takrør er vårt største gress. Gress skiller seg fra lignende planter ved å ha hul og rund stengel med ledd og leddknuter. Takrør er den eneste av våre planter som kan gi et svakt inntrykk av jungel. Når den vokser i tette belter på langgrunne strender i næringsrike innsjøer kan den rage godt over hodet på en. Men takrør kan veksle my i størrelse. I mindre næringsrike vann blir takrør lavere og vokser mer spredt. På dårlig bunn i næringsfattige vann opptrer takrør mer sparsomt og da som små, ynkelige strå. Takrør er en overvannsplante og liker seg best når vannet er ½ til 1½ m dypt. Stråene er rette og kan bli opptil 5 m høye. Blomstene sitter i en stor, tett topp. Til å begynne med er toppen brunfiolett, seinere blir den sølvglinsende pga. små, tynne hår som vokser ut mellom aksene. Bladene er lange og brede og er meget skarpe i kantene. De faller av om vinteren, men stråene står gjennom isen til neste vår. Stråene blir ofte stående til langt ut i juni før de tar til å bli grønne mot ny. Takrør vokser over hele landet, men er forholdsvis sjelden på Vestlandet og i Nord-Norge. Flaskestarr ligner på gress, men hører til en annen gruppe planter som vi kaller halvgress, eller rett og slett starr. Hvis vi studerer en gressplante vil vi oppdage at den har leddknuter på stengelen. Dette har ikke starrene. Mange starr har også trekantet stengel, mens alle gressplantene har rund stengel. Flaskestarr er en av våre vanligste starrplanter. Sammen med sennegras, som samene bruker i sine komager, vil flaskestarr dominere det vi kaller sivbeltet i den næringsfattige vann. Både flaskestarr og sennegras er vanlige over hele landet. Flaskestarr har glatte strå med butte kanter. Bladene er blågrønne, smale og stive. Sennegras har rue strå med skarpe kanter. Bladene er breie, flate og myke med en ren grønn farge. Sennegras Flaskestar r -- Side 33 --
Undervisningsmateriell Naturfag Sverdlilje Sverdlinje går det nesten ikke å ta feil av. Den kan bli nesten 1 meter lang og har nydelige gule blomster. Blomstene består av 3 store og 3 små kronblad. Bladene er 2 3 cm breie og er lange og sverdformet. Sverdlilje vokser ofte i tette kolonier langs stranden av innsjøer og andre fuktige steder. Den foretrekker næringsrike vann, men er ikke særlig kresen og kan forekomme i mindre næringsrike vann. Da vokser den imidlertid ikke så tett og stor. Sverdlilje holder til langs kysten til Lofoten, men er ikke særlig vanlig noen steder. Vass-slirekne Vass-slirekne kan vokse både i næringsrike og næringsfattige vann. Den forekommer dessuten som landplante på strender og fuktig mark. Landformen skiller seg ganske mye fra vannformen. I vann har vass-slirekne avlange, avrundete og glatte flyteblad og en blomsterstand med vakre røde små blomster som stikker opp av vannflaten. I næringsrike vann vokser den i tette bestander og kan bli over 80 cm lang. På land blir den sjelden over 30 cm. Landform en har avlange, hårete blad og setter sjelden blomster. Vass-slirekne tilhører syrefamilien. Den er vanlig på Østlandet og mindre vanlig langs kysten nord til Finnmark. Nøkkerosene er godt forankret i mudderet på bunnen med en solid rotstokk. Fra rotstokken går lange bladstilker opp til flytebladene som ligger i vannflaten. Mellom flytebladene står en enkelt stor blomst som kan være gul eller hvit. Blomsten er festet til rotstokken med en lang stilk. Hvit nøkkerose Hvit nøkkerose, eller vannlilje, er den planten i Norge som har størst blomst. Den kan bli opp til 25 cm i tverrmål. Blomsten er hvit, men er gul i midten. Flytebladene er runde eller nyreformete og er håndnervet. De er grønne på oversiden og rødbrune under. Unge blad er rødbrune på begge sider. Hvit nøkkerose er vanlig på Østlandet og finnes mer eller mindre spredt nordover til Troms. Gul nøkkerose har mye mindre blomst enn hvit nøkkerose og alle deler av blomsten er gul. Flytebladene er eggrunde, tykke og læraktige. De er grønne på begge sider. Gul nøkkerose er mest vanlig på Østlandet og langs kysten i Sør-Norge, men forekommer for øvrig over nesten hele landet. Gul nøkkerose -- Side 34 --
Kjell Thomassen Arkhimedes-prosjektet Nøkkerosene vokser ikke i de mest næringsfattige vann, men svært kresen er de ikke. Massevegetasjon av nøkkerose finner vi imidlertid i næringsrike vann eller i myrvann. Slike steder kan de vokse så tett at flytebladene dekker vannflaten helt. Det er ofte et yrende dyreliv på og under flytebladene. Soleihov Soleihov, eller bekkeblom, blomstrer om våren og forsommeren. De har store og lysende gule blomster og er meget iøynefallende. Stengelen er kraftig, hul og saftig. Bladene er nyreformet og glinsende. Planten kan bli 30 cm høy. Soleihov vokser langs stranden av innsjøer, vann og tjern eller langs bekker og grøfter. Den trives best på næringsrik grunn. På slike steder kan den vokse i tette tuer og blomstre med stor intensitet. Hele planten er giftig og kreaturet skyr den. Giften forsvinner imidlertid under tørking slik at det er ingen fare å ha soleihov i tørrhøyet. Det blir hevdet at en kan lage gult blekk av blomstersaften. Soleihov er meget vanlig over hele landet. Sylblad Sylblad tilhører korsblomstfamilien, dvs. samme familie som karse, reddik, nepe og kål. Det er en meget liten og uanselig plante som sjelden blir over 5 cm høy. Bladenes form er plantens varemerke. De er trådsmale og sylspisse som en syl og går alle ut fra rota. Fra rota går også flere stengler med mange knopper og blomster. Selve blomsten er liten og har fire hvite blomsterblad som står i kors (korsblomstfamilien). Sylblad trives best på leiret eller gruset underlag ved eller i næringsfattige vann. Den er ikke vanlig, men finnes spredt over hele landet. Tusenblad Tusenblad bærer navnet sitt med rette. Den har en mengde små, tynne og frynsete blad som står i kranser oppover stengelen. Hos tusenblad stikker bare blomsten opp over vann slik at vinden kan hjelpe til med bestøvningen. Frukten på tusenblad har et kjøttfullt lag ytterst og en stein innerst. Fruktkjøttet hjelper til med å holde frukten flytende. Fruktmodningen foregår under vann, men tar meget lang tid slik at fruktene ofte fryser fast i isen. Når isen går opp neste vår vil fruktene spres sammen med isflakene som driver omkring vannet. Fruktsteinen er litt pussig. Den har et hull gjennom det steinharde laget. Hullet er lukket med en propp som skyves ut når frøet skal spire. Tusenblad kan vokse ned til 6 m dyp, men da må vannet være ganske klart. De foretrekker næringsrike vann, men forekommer også i næringsfattige. Planten er vanlig over hele landet. -- Side 35 --
Undervisningsmateriell Naturfag Vasshår Vasshår har svake og nesten hårtynne stengler med få greiner. Her vokser som regel flere planter i lag og kan minne om hårtjafs. For øvrig kan planten ha et meget variert utseende. Bladene kan være smale eller breie og kan opptre som undervannsblad eller flyteblad. Men bladene sitter alltid to og to sammen oppover stengelen (motsatte). Blomstene er meget uanselige. De som når over vannet blir bestøvet av vinden. Blomster som ikke når opp til vannflaten blir også bestøvet, men måten de blir bestøvet på er et stort mysterium. Vasshår trives best i næringsrike vann, men forekommer også i næringsfattige. Lengden på disse plantene er avhengig av vanndybden der de står, fra 10 40 cm. Det er flere arter med vasshår og de vanligste vokser over hele landet. Hesterumpe Hesterumpe eller hestehale ligner lite på en slik hale. Det er mulig likheten blir noe større når vi betrakter planten nede i vannet. Hesterumpe vokser hovedsakelig på grunt vann i næringsrike innsjøer, dammer, bekker og grøfter. Noe av planten stikker alltid over vannet. Planten blir sjelden over 50 cm lang. Den kan imidlertid forekomme på dypt vann og kan da bli over 1 m lang. Bladene sitter i kranser oppover stengelen og planten ligner litt på en snelle. Blomstene er meget uanselige. De er rødbrune og sitter enkeltvis i bladhjørnene. Hesterumpe er meget vanlig over hele landet og trives både i stillestående og langsomt rennende vann brakkvann. Gulldusk Gulldusk hører til nøkleblomfamilien. Den vokser på grunt vann i myr, innsjøer og bekker. Gulldusk foretrekker noe næringsrikt vann, men har ellers ingen større krav til bunnens innhold av næringsstoffer, bortsett fra at den holder seg borte fra de mest næringsfattige og sure steder. Planten kan bli 60 cm høy og har gjerne en bladdusk i toppen. Bladene sitter gjerne to og to sammen oppover stengelen (motsatte). Undervannsbladene er skjellaktige. Overvannsbladene omslutter stengelen. Blomstene er gule og er samlet i langstilkete klaser i bladhjørnene på den midtre del av stengelen. Gulldusk er forholdsvis vanlig nord til Troms. Myrhatt tilhører rosefamilien. Det er en meget vanlig plante på fuktig mark over hele landet. Best liker den seg imidlertid i kanten av åpent vann, ofte aleine eller sammen med noen få andre planter som f.eks. flaskestarr og bukkeblad. Myrhatt vokser også sammen med flytende torvmose og de kan danne et teppe langt utover i myrer. Disse myrhatt/ torvmose teppene kan se solide ut, men la deg ikke lure. Myrhatten kan være festet helt inne ved land, mens røtter og -- Side 36 --
Kjell Thomassen Arkhimedes-prosjektet Myrhatt stengler flyter som et nett utover. Vokser det tett med myrhatt i en myr bør man være skeptisk. Det kan hende at den ikke bærer. Roten eller rotstokken er vedaktig og ofte rødfarget inni. Den har vært brukt som medisin mot mage- og fordøyelsessykdommer. Myrhatt er en av de meget få plantene i Norge som har brunrød blomst. De andre plantene er imidlertid så spesielle at det er nesten umulig å forveksle myrhatt med dem. Derfor kan vi bruke blomsterfargen som kjennetegn for myrhatt. Myrhatt vokser i næringsfattige myrer og tjern. Sløke hører til skjermplantefamilien som omfatter kjente planter som persille, selleri, karve, gulrot med mer. Sløke er en av de vanligste skjermplantene våre. Den vokser til dels på meget fuktig mark langs bredden av innsjøer, elver og bekker. Den går sjelden helt ut i vannet. Sløke trives best på næringsrik grunn. Blomstene er ofte skittenhvite med rødlig skjær. Sløke kan kjennes på at blomsterskjermene er temmelig flate ovenpå og at bladstilkene i tverrsnitt er dypt renneformete. Planten kan bli 1 m høy og er vanlig over helelandet. Sløke Selsnepe er en annen skjermplante som vokser fuktig. Den ligner litt på sløke, men blir noe kortere (80 cm) og har mindre og annerledes blader. Dessuten er det alltid dyvått der selsnepen vokser. Et typisk kjennetegn for selsnepen er at rotstokken har en mengde kammer (se figur nede til venstre). Sløke kan ha antydning til slike kammer, men aldri så tydelig som selsnepen. Finner vi en skjermplante med slike kammer er det sikrest å holde seg på avstand. Selsnepen er nemlig en av Norges mest giftige planter. Selsnepe er forholdsvis vanlig på Østlandet og finnes enkelte steder nord til Finnmark. Den forestrekker næringsrikt vann. Da tilsig av næring i vann og vassdrag er økende i Norge pga. bebyggelse og større intensitet i jordbruket, er selsnepen på frammarsj her i landet. Bukkeblad er en vanlig myr- og vannplante over hele landet. Den forekommer både i næringsrike og næringsfattige vann og foretrekker overgangen mellom Selsnepe hengemyr og åpnet vann. På samme måte som myrhatt kan røtter og stengler danne tilsynelatende solide matter utover i myra. Men la deg ikke lure. Disse mattene er i aller høyeste grad utrygge. Bukkeblad kan enkelte steder vokse i anselige mengder. I blomstringstida vil de være et vakkert skue. Knoppene er røde og blomstene er store og hvite. De sitter i en klase på toppen av stengelen. Når de blomstrer kan hele myrer ha et lyserødt skjær over seg. -- Side 37 --
Undervisningsmateriell Naturfag Bukkeblad Bladene er satt sammen av tre småblad og sitter i enden av lange stilker. Røttene som flyter i vannskorpen har store luftkanaler. Det er kjent at sau beiter på bukkeblad, men den er også en viktig beiteplante for rein. Som flere andre vannplanter har den friske skudd tidlig på våren. Disse graver reinen fram. Bukkeblad er en apotekurt. Den har tidligere vært brukt mot en rekke sykdommer; nervøsitet, brystsyke, forkjølelse, utslett, sår osv. Nå brukes den i blodrensende-, feberstillende og appetittvekkende medisiner. Botnegras Botnegras trives best på sandbunn i innsjøer, vatn, elver og bekker. Dette er en av de mest typiske planter i næringsfattige og klare vann. Alle bladene er samlet i en rosett ved bunnen. Bladene har to parallelle luftkanaler på langs og har nærmest form som to sammensmeltede rør. Blomstene er blekt blåhvite og sitter ofte flere i lag på en lang stilk som stikker opp fra bladrosetten. Det er bare blomstene som når over vannflaten, men vokser planten på 1 m dyp eller mer når heller ikke blomstene opp. Planten har sjølbestøvning. Derfor vil også blomster som står under vann kunne bestøves og sette frukt. Det er vanskelig å få øye på botnegras fordi blomstene er nokså uanselige og blomsterstilken tynn og stikker ofte bare så vidt over vannflaten. Botnegras er forholdsvis vanlig i Sør-Norge, men finnes spredt langs kysten nord til Lofoten. Storblærerot Blærerot er en merkelig plante. Den mangler helt røtter og driver fritt i vannet. Stengelen har en mengde trådsmale og findelte blad. Fra stengelen går en opprett stiv blomsterstilk med noen få gule eller gulaktige blomster. Det er naturligvis alle blærene som har gitt planten navnet. Blærene er egenlig små feller. De er krukkeformete og foran åpningen er den lem (se figur til høyre). Smådyr som berører lemmen blir sugd inn i blæren. Planten utskiller fordøyelsesvæske og tar til å fordøye dyret. Kjøttmaten er egentlig ikke nødvendig for planten, men er et verdifullt tilskudd til føden. På grunn av dette leveviset kan blærerot klare seg bra i næringsfattige vann. Blærerot; Blad med blærer Blærerot; blære med lem ---> insektfelle -- Side 38 --
Kjell Thomassen Arkhimedes-prosjektet Storblærerot (figur nederst til venstre på forrige side) er den største av blærerotplantene og kan bli 20 cm lang. Blomsterstilken er 1 2 mm tykk og har 5 8 mørkegule blomster. Storblærerot trives best i vann som ikke er altfor næringsfattig. Den er mer eller mindre vanlig over store deler av landet. Småblærerot Småblærerot blir ca. 10 cm lang. Den har en spinkel blomsterstilk med grønngule blomster. Planten er nokså vanlig over hele landet. Innsjøtyper Innsjøer eller vatn kan inndeles i følgende tre typer: Næringsfattige vann. Alle fjellvann i Norge og mange vann i lavlandet er næringsfattige. De ligger hovedsakelig i områder med harde og kalkfattige bergarter som gir lite næringsstoffer til plantene. Derfor blir det liten produksjon av planteplankton, alger og andre planter. De planter som best karakteriserer næringsfattige vann er undervannsartene botnegras, brasmegras og sylblad. Av overvannsarter kan vi finne flaskestarr, elvesnelle, bukkeblad og myrhatt. Det er få overflatearter (flytebladsplanter), men flotgras, vanlig tjønnaks og nøkkerose kan forekomme. Dessuten kan takrør, tusenblad, hesterumpe og forskjellige tjønnaksarter vokse her, men de trives best i næringsrike vann hvor de som regel danner tette bestander. Næringsfattige vann er forholdsvis dype og vannet er klart slik at lyset trenger langt ned. Dette fører til at undervannsartene vokser ganske dypt. Dessuten blir siktedybden stor, dvs. at vi kan se langt ned i vannet. Næringsfattige vann er ofte store. Derfor får vinden godt tak og kan lage store bølger og overflaten er sjelden i ro. Dette fører til at oksygen trenger dypt ned i vannet. Som regel er det rikelig med oksygen helt til bunns. Fisk og andre dyr får tilstrekkelig med oksygen og mange dyr trives godt i slike vann. I næringsfattige vann lever det derfor mange dyrearter, men det kan være få individer av hver art. Laksefisker som ørret, røye og sik er vanlige i slike vann. Fargen på næringsfattige vann vil variere fra dyp blå til blågrønn. Næringsfattige brevann kan imidlertid være grønlige. Næringsfattige vann er nøytrale, dvs. med ph omkring 7. Næringsrike vann Slike vann finnes hovedsakelig i lavereliggende deler av Østlandet der det er kalkrike bergarter, gammel havbunn, jordbruk og stor befolkningstetthet. Det blir mye plantenæringsstoffer i vannet og derfor stor produksjon av planteplankton, alger og andre planter. De plantene som best karakteriserer næringsrike vann er overvannsarter som soleihov, sløke, sverdlilje, kjempepiggknopp og selsnepe. Dessuten vil takrør vokse tett og mannshøye i slike vann. Videre kan vi finne tette bestander av nøkkerose og undervannsarter som tusenblad, hjerte- og nøkketjønnaks. -- Side 39 --
Undervisningsmateriell Naturfag Næringsrike vann er som regel grunne. Da produksjonen av plankton er stor vil vannet bli uklart og lyset trenger ikke langt ned. Siktedybden blir liten og plantene vokser forholdsvis grunt. Den store mengden plantestoff (f.eks. alger) skal brytes ned (råtne). Til det trengs mye oksygen. Derfor vil det ofte være oksygenmangel, særlig mot bunnen, i næringsrike vann. Dette gir dårlige forhold for fisk og andre dyr. Men snegler trives rimelig bra og rottehale, fåbørstemark, fjærmygglarver og til dels mudderfluelarver liker seg godt. Fisk derimot har ofte vansker i næringsrike vann og mange dør pga oksygenmangel. De fiskene som klarer seg best er abbor, gjedde, ål, mort, karuss og andre karpefisker. Det er altså få dyrearter i næringsrike vann, men til gjengjeld kan de forkjellige artene opptre i store mengder. Fargen på næringsrike vann varierer fra grønn til gult. Slike vann er basiske, dvs. med ph større enn 7. På grunn av vassdragsregulering, økt kloakkutslipp og større avrenning fra jordbruket er mange vann som tidligere var næringsfattige nå i ferd med å bli mer næringsrike. Derfor vil mange vann ha både næringsrike og næringsfattige egenskaper. Myrvann (myrtjern) Slike vann finner vi overalt i landet. Det kan være små skogtjern eller myrvann. De har som regel hengemyr med flytetorv langs strandkanten. De plantene som best karakteriserer myrvann er torvmose og flaskestarr. Dessuten kan vi finne elvesnelle og store mengder av overflateartene flotgras, nøkkerose og vanlig tjønnaks. Bukkeblad og myrhatt er også vanlige i torvmoseteppene. Myrvannene er som regel grunne. Vannet har store mengder av jord- og torvstoffer i seg. Lyset trenger derfor ikke langt ned og siktedybden blir liten. Av den grunn vokser det lite undervannsplanter i slike vann. Her finnes stort sett bare overflatearter eller overvannsarter. På grunn av stor nedbrytning (forråtnelse) av jord- og torvstoffer vil det bli underskudd på oksygen, spesielt mot bunnen. Dessuten er vannet surt, dvs. med ph mindre enn 7. Disse forhold fører til at få dyrearter trives i myrvann. Av dem som holder til der blir det som regel få individer. Det er sjelden fisk i myrvann, men abbor og stingsild kan klare seg. -- Side 40 --