Nærings- og fiskeridepartementet Oslo, 12. februar 2016 Høringsuttalelse fra Natur og Ungdom til forslag om hevet kvotetak i kystflåten over 11 meter Oppsummering Natur og Ungdom mener det ikke bør åpnes for hevet kvotetaket i kystflåten. Det bør ikke åpnes for at større båter skal kunne kjøpe kvotene til mange små båter av følgende grunner: Forverrer rekrutteringa: Det er stor prisøkning på fartøy som selges med fiskerettigheter, og det blir for dyrt for unge å finansiere. Dermed vil de mest kapitalsterke og betalingsvillige ende opp med kvotene. De som tjener på å kunne kjøpe og selge fiskekvoter er de fiskerne som selger kvota si og forlater næringa. De høyere kostnadene som opphopinga av kvoter fører til, blir dermed lempa over på neste generasjon fiskere. Gjennomsnittsalderen i næringa er høy i dag, og å øke inngangsbarrieren mer er helt feil vei å gå når vi står ved et generasjonsskifte. Svekking av kystsamfunn: De mange kystbåtene mellom 11 og 15 meter representerer hundrevis av arbeidsplasser langs kysten gjennom fisket i seg selv og de arbeidsplassene som fisket fører til. Større strukturering som fører til færre båter i denne gruppa vil ramme mange samfunn og arbeidsplasser langs kysten, det har vi allerede erfart etter det nåværende struktureringsregime ble innført. Å redusere den minste delen av kystflåten vil svekke grunnlaget for lokale fiskemottak som mange steder allerede i dag sliter med råstofftilgangen, som igjen vil fjerne grunnlaget for den gjenværende delen av kystflåten. Heving av kvotetaket vil føre til en ytterligere sentralisering av fiskekvoter. Et mindre miljøvennlig fiske: Båter fra 15 meter og oppover fisker mindre miljøvennlige enn båtene som er kortere. Dette fordi de større båtene har mulighet til å bruke aktive redskaper, som er mindre selektive og bruker mer energi. Hvis kvotene flyttes fra små fartøy opp på store kystfartøy blir ikke fisken fanget med passive redskaper som garn, line og juksa - de mest natur- og klimavennlige redskapene. Mindre lokal kvalitetsfisk, mer matsvinn: De mindre kystbåtene er en garantist for å levere fisken lokalt, mens større kystbåter er mindre stedbundne. Med en utvikling mot færre og større båter vil en også få en dårligere behandling av fisken, og mer 1/5
matsvinn, ved at mer fisk må behandles raskere. Det er de små båtene som leverer med best kvalitet, mens store båter med mange kvoter vil drives til å fiske mest mulig fisk på kortest mulig tid. Dersom kvotetaket likevel heves, krever vi følgende: Det settes ufravikelige sperregrenser i kystflåten som hjemmelslengdekvoter ikke kan flyttes ut av. Grenser settes ved fartøylengder på 11 meter, 15 meter, 21 meter og 28 meter. Med slike sperregrenser skal med andre ord ikke et fartøy over 15 meter eller 21 meter kunne kjøpe kvoter fra båter med hjemmelslengde under 15 meter. Uten slike sperregrenser frykter vi at vi ikke vil kunne opprettholde en mangfoldig kystflåte med både små, mellomstore og store båter. Særlig med tanke på Fiskeridepartementets nye instruks om fri lengdeutforming på fiskefartøy hvor eneste krav for å være kystfartøy er at lasteromskapasiteten ikke overstiger 500 kubikkmeter. For en bærekraftig forvaltning av fiskebestandene og for å redusere energiforbruket kan vi ikke utelukkende stille krav til lasteromskapasitet, men også hva slags redskaper fartøyet bruker, hvordan de behandler fisken og hvor de leverer den. Dette forslaget vil muliggjøre flere lønnsomme arbeidsplasser i kystflåten dersom man prioriterer dette i forvaltningen. Med ytterligere strukturering gjennom hevet kvotetak og fri lengdeutforming på fartøy vil man kunne ende opp med få, forvokste kystfartøy, som skaper langt færre miljøvennlige arbeidsplasser enn det en stor og mangfoldig kystflåte kan bidra med. Det vil også bidra til et lavt energibruk i høstingen av fisken, som er skånsom mot bestandene. Vi krever forøvrig: Alle kvoter med 11 meters hjemmelslenge på fartøy med faktisk lengde over 15 meter tilbakeføres. Det må videre ikke være noen tvil om at kvoter under 11 meter, på hvilken som helst måte, skal holdes under 11 meters faktisk lengde. Et fiskefartøy over 28 meter bør fortsatt regnes som et havgående fartøy på grunn den aktive fangstmetoden det bruker. Dette anser vi som nødvendig slik at vi får bukt med dagens praksis der kvoter fra mindre kystfartøy flyttes til større fartøy. På vegne av Natur og Ungdom Anna Birkeland Olerud Sentralstyremedlem Gaute Eiterjord 1. nestleder 2/5
Utfyllende kommentarer Vi trenger en fiskeripolitikk for rekruttering og miljøet Natur og Ungdom mener utforming av fiskeripolitikk må basere seg på rettferdighet mellom generasjonene. Vi må sikre fiskebestander der vi også i framtida kan høste av et bærekraftig overskudd, samt redusere klimagassutslippene. Vi må også sikre at ungdom kan etablere seg som fiskere og skape fornybare, klimavennlige arbeidsplasser langs hele kysten. Natur og Ungdom mener det er flere grunner til at et lokalt fiske med mindre kystbåter er fordelaktig: Rekruttering viderefører miljøvennlig fiske: I dag blir det stadig færre fiskere i Norge, og gjennomsnittsalderen går opp. I den minste kystflåten, hvor det ikke er åpnet for kjøp og salg av strukturkvoter, opplever man derimot stor pågang av ungdom som etablerer seg med egen båt. Grunnen er at de ikke trenger å kjøpe dyr kvote som i andre flåtegrupper. For å holde det miljøvennlige kystfisket i hevd er rekruttering avgjørende. For å sikre rekrutteringa i årene som kommer, bør ikke forslag som svekker den minste kystflåten settes ut i livet. Den minste kystfiskeflåten er klimavennlig: De største båtene i kystfiskeflåten fisker i dag med et CO2-utslipp per fangst som er 4 ganger større en den minste kystflåten. Fartøy over ca 15 meter får etter hvert plass til å bruke aktive redskaper, som for eksempel snurrevad. Snurrevad regnes i forvaltningen som et passivt redskap, men brukes i virkeligheten som et aktivt redskap. Slike redskaper er svært drivstoffkrevende. Der passive redskaper lar fisken svømme til fartøyet selv, bruker aktive redskaper store menger energi på å hente inn fisken. Ved å heve kvotetaket er det mulig å samle flere kvoter på et fartøy. Da får vi flere store fartøy, og mange av de minste fartøyene vil tas ut av fisket gjennom strukturkvoteordninga. Stortingets mål er at Norge skal kutte sine klimagassutslipp med 40 % innen 2030. Å legge opp til at fisket skal foregå på færre, større båter med større utslipp er i strid med målet om utslippsreduksjon. Figur 1. Utslipp fra forskjellige lengdegrupper per tonn torskefisk. Den minste kystfiskeflåten er naturvennlig: Kystflåtens minste fartøyer bruker passive redskaper som juksa, line og garn, og det gir en skånsom beskatning av 3/5
fiskebestandene ettersom man er spesialisert på å fange gytemoden fisk i rett størrelse. De større kystbåtene bruker aktive redskaper, og også snurrevad. De er lite selektive, med bifangst av småfisk og utilsiktede arter. Hvis fisket legges om til å foregå på større båter med aktive redskaper vil dette gi større beskatning av småfisk og resultatet vil bli mindre bestander. Omsettelige kvoter i norsk fiskeflåte I 1990 innførte staten fartøykvoter i kystflåten. Dette er kvoter som er bundet til fartøyet og dermed ikke kan slås sammen. Fartøykvotene var en midlertidig ordning for å dempe fiskepresset på torskebestanden som da var på et historisk lavt nivå. Men selv om bestanden ble gjenoppbygget, ble fartøykvoteordningen gjort permanent: dette utviklet et privat marked for kvoteomsetning med fartøy. I dag overstiger den bokførte verdien av fartøykvotene verdien av fiskefartøyene. I 2016 er torskebestanden på et historisk høyt nivå siden målingene startet etter krigen. I 2003 åpnet myndighetene for adgang til evigvarende kvotekjøp gjennom strukturering i fiskeflåten ned til 15 m. Det betyr å slå sammen fiskerettigheter fra to eller flere fartøy på ett fiskefartøy gjennom kvoteoppkjøp, mot at kvoteavgivende fartøy tas permanent ut av fiske. Tilleggskvotene et fartøy erverver seg gjennom strukturering kalles strukturkvoter. Hovedbegrunnelsen var ikke lengre bærekraftig forvaltning, men å styrke lønnsomheten gjennom å redusere antallet fiskefartøy: i tidsrommet 2004-2010 ble den nordnorske fiskeflåten på 15-21 m mer enn halvert. Fra 2007 ble adgangen til strukturering tillatt i sjarkflåten ned til 11 m. Erfaringene med kvoteomsetning har vist at rettigheter er flyttet fra liten til stor og fra nord til sør. Strukturering er feil vei å gå Natur og Ungdom mener struktureringspolitikken har vært et feilsteg, og mener den ikke bør videreføres av følgende grunner: 1. Oppbygging av gjeld Erfaringsmessig har strukturkvotekjøp ført til oppbygging av gjeld i næringa. Det skyldes at etter det ble åpnet for strukturering har prisen på rettigheter steget. Gjennom kvotesalget vil de fiskere som selger kvota si og forlater næringa, etterlate større utgifter hos den nye eieren av kvota. Andelen lånekapital i næringa øker, og egenkapitalen blir redusert. Det er en klar årsakssammenheng mellom presset økonomi og overfiske, noe f.eks. så etter finanskrisen i 2008, også i Norge. 2. Forverrede muligheter for rekruttering Å gi fiskere muligheten til å «kjøpe hverandre ut av næringa» er negativt for rekruttering, på den måten at det er stor prisøkning på fartøy som selges med fiskerettigheter. Inngangsbarrieren blir dermed for høy, og det blir for dyrt for unge å finansiere en båt med dyr kvote. De som tjener på å kunne kjøpe og selge fiskekvoter er de fiskerne som selger kvota si og forlater næringa. På den andre siden står derimot unge fiskere, som vil inn i næringa men står på bar bakke for å betjene en økende gjeldsgrad. De høyere kostnadene som opphopinga av kvoter fører til, blir lempa over på neste generasjon fiskere. Ungdommen sitter imidlertid ikke på den egenkapitalen som trengs for å kjøpe opp en så dyr båt. Dermed vil de mest kapitalsterke og betalingsvillige ende opp med kvotene. I alle flåtegrupper er det totale antall fiskefartøy i Norge redusert med 54 % siden 2000: fra ca. 13 000 til ca. 6000 i 2014. Det store unntaket er flåtegruppen mellom 10 og 11 meter: her 4/5
har flåten økt med ca 17 % på landsbasis, og 30 % i Nord-Norge. Mange steder er økningen knyttet til at ungdommer har etablert seg som fiskere fordi de i denne flåtegruppen kan komme seg inn i fisket uten å kjøpe kvoter. Flåten under 11 meter har dermed blitt en viktig rekrutteringsarena for ungdom som vil satse på næringsutvikling gjennom fiskeri. Å heve kvotetaket i kystflåten over 11 meter og gi mulighet for å strukturere vil skape større hindringer for unge som vil etablere seg, for eksempel med en båt mellom 11 og 15 meter. 3. En dårligere ressurstilpasning Argumentene for å redusere antall fiskere ved å fiske mer per båt, var i sin tid at man måtte tilpasse fiskeflåten til ressursgrunnlaget, og gi fiskerne økt lønnsomhet. Men den erfaringa fra de strukturerte flåtegruppene derimot viser er at de gjenværende fiskerne sitter igjen med en flåte som representerer et større kostnadspress på ressursene enn før, nettopp på grunn av struktureringa og den nevnte oppbygginga av gjeld. De har måttet finansiere dyre kvoteoppkjøp med lån, noe som har gitt de store faste utgifter i form av nedbetalinger på lån og renter. Fiskerinæringa er avhengig av et ressursgrunnlag med naturlige variasjoner fiskebestander går opp og ned fra år til år. Høyere finanskostnader og større gjeldsbelastning fører til et større kostnadspress, og dermed et større beskatningspress. Det oppstår også en forverret ressurselastisitet: motstandsdyktigheten flåten har mot at man eventuelt skulle få lavere fiskekvoter, er langt verre for en forgjelda fiskeflåte, enn for en som ikke har store faste utgifter. Ved nedgang i ressursgrunnlaget vil utveien for de med altfor store utgifter i verste fall være konkurs. Også et enda verre alternativ finnes: man vil ty til overfiske for å dekke de store løpende kostnadene. Lønnsomhetsundersøkelsene for fiskeflåten har vist at kystflåten under 11 meter, hvor det ikke er åpnet for kvotekjøp, har høyere egenkapitalandel og lavere gjeldsgrad sammenlignet med flåtegruppene over. Det betyr at de små kystbåtene i langt større grad enn de større båtene kan stå han av om det skulle bli uvær, dårlig fiske eller lavere kvoter. Den minste kystflåten er mer tilpasningsdyktig enn de større båtene som har samlet seg opp kvoter. Dette vil også være gjeldende for eksempel for båter mellom 11 og 15 meter, som ikke har strukturert. Høyere kvotetak truer dette, og gir oss ikke en mer bærekraftig fiskeripolitikk i Norge som sikrer fiskebestander og kystsamfunn. Natur og Ungdom krever at det ikke bør åpnes for hevet kvotetaket i kystflåten. Dersom kvotetaket likevel heves, krever vi at det settes ufravikelige sperregrenser i kystflåten som hjemmelslengdekvoter ikke kan flyttes ut av. Videre krever vi at alle kvoter med 11 meters hjemmelslenge på fartøy med faktisk lengde over 15 meter tilbakeføres og et fiskefartøy over 28 meter bør fortsatt regnes som et havgående fartøy på grunn den aktive fangstmetoden det bruker. 5/5