Unionstiden fra 1814 til 1905. En liten historietime.

Unionstiden fra 1814 til 1905. En liten historietime. Introduksjon I 2005 var det mye snakk om 100 års markeringen av unionsoppløsningen, og jeg ble nysgjerrig på de lange linjene i denne unionen. Hvorfor ble det union med Sverige, hva skjedde i 1814, og hvordan påvirket unionen Norge i dette spennende 1800 tallet? Skal man forstå hendelsene i 1905 må man også kjenne til 1814 og tiden i unionen. Jeg tror at mange vil nikke gjenkjennende til historien, vi har jo alle hørt om dette før. Norge før 1814 Allerede tidlig hadde Norge erfaring og tradisjon for felles konger og unioner med sine naboland Sverige og Danmark. Men etter svartedauden i 1349 var Norge svært redusert, både befolkning og gårdsbruk var redusert, ja nesten utslettet. Bare ca 150.000 mennesker bodde i landet, og gårdsbrukene var redusert til en 1/3 part. Hanseatene var en mektig sammenslutning (fra 1367) av kjøpmenn fra de tyske Østersjøbyene. De fikk stor kontroll med handel på Norge, både import og eksport. Kalmarunionen (1397 1523, Norge, Sverige Danmark) var en motvekt mot Hansaforbundets kontroll og økonomisk makt i Norden. Dronning Margrete den 1., datter av danskekongen Valdemar Atterdag gifter seg med Norges konge, Håkon 6 Magnusson. Sønnen Olav 4. blir konge i 1380 (10 år gammel) i Norge og Danmark når Håkon 6. dør. Olav dør i 1387. Erik av Pommern blir konge, men det er unionsdronningen som styrer alle de tre landene i Kalmarunionen. Sverige drar seg etter hvert ut av unionen (1520), men Norge er ikke sterkt nok til å bli uavhengig stat og ble underlagt Danmark. Norden blir splittet i to politiske enheter, Danmark/Norge og Sverige/Finland. Norge blir dansk provins etter 1536, Christian 3. og lutheranere. Norgesparagrafen slo fast at Norge ikke lenger hadde kraft til å være eget rike, men være en Dansk landsdel. Christian 4. satte Norge på kartet igjen (døde i 1648), men fra 1660 (Frederik 3.) kom Danmark-Norge under et enevelde hvor adelens sterke stilling ble brutt og kongen hadde eneveldig makt. Norge ble således styrt fra København av danske embetsmenn. Napoleonskrigene som førte til at Norge ble avstått til Sverige Man kan faktisk si at det var Napoleonskrigen og de omveltninger i Europa denne krigen førte med seg som var årsaken til unionen mellom Sverige og Norge. Kronprins Frederik (regent, Christian 7. var sinnssyk, kong Frederik 6. i 1808) ville holde Da/No nøytralt, men i 1807 ble København angrepet av britiske flåtestyrker. Engelskmennene var redd for at den dansknorske flåten skulle gå i ærend for Napoleon og franskmennene, og dermed kom Danmark- Norge i krig med Storbritannia i 1807. Danmark-Norge hadde sluttet seg til Napoleon, og havnet dermed på den tapende parts side. Året 1813 ble en katastrofe for Norge: Den engelske blokaden førte til hungersnød, og stormaktene Russland, England og Preussen lovet å støtte svenskene i kravet på Norge (som kompensasjon for Finland som de hadde mistet til Russland i 1809) mot at Sverige deltok i sluttkampene mot Napoleon. Den svenske tronarvingen Carl Johan ledet Nordarmeen i krig mot Napoleon i slaget ved Leipzig. Mens Carl Johan ønsket å spare sine soldater til kampen om Danmark for å sikre seg Norge. I desember 1813 slo Carl Johan til mot danske styrker i Holstein. Og Danmark måtte avstå Norge eller bli okkupert selv. 12. mai 2005 Side 1 av 8

Kielfreden la premissene for unionen Senhøstes 1813 gikk Carl Johan og Nordarmeen (ca. 150.000 mann) til angrep på Slesvig- Holstein for å tvinge Danmark til å avstå Norge. Kielertraktaten 14. januar 1814 slo fast at Norge skulle være et kongerike forenet med Sverige. England var med i forhandlingene og påvirket traktaten i norsk favør. Engelskmennene var engstelig for at Carl Johan skulle bli for mektig i Norden, dessuten var de ikke fornøyd med hans innsats ved Leipzig. Eidsvollsforsamlingen Nordmenn flest oppfattet Kielefreden som en krenkelse, uten videre å bli avstått til en annen konge. Folk med innflytelse i Norge motsatte seg dette storpolitiske spillet, og her så Christian Frederik (sønn av Christian 7.s halvbror, stattholder i 1813) sin mulighet. Han hadde fått varsler om forhandlingene i Kiel og avståelsen til Sverige, men han satset på selvstendighetslinjen og utløste en nasjonal bølge mot union med Sverige. Den danske tronfølgeren blir norsk opprørsleder. Norge og året 1814 1814 kalles mirakelåret i norsk historie. Norge begynte året som en del av det eneveldige kongeriket Danmark-Norge styrt fra København og endte som egen stat i union med Sverige! Innimellom var vi selvstendige og skaffet oss en grunnlov. Dessuten gikk vi fra krig til fred, til krig igjen og fred til slutt. I dette året hadde Norge faktisk 3 konger kong Fredrik 6, kong Christian Frederik og kong Carl 13! Februar - Stormannsmøtet på Eidsvoll De første planene for en norsk oppstand mot en union med Sverige utformes. De ledende menn i landet kommer sammen til et stormannsmøte (Notabelmøtet) hos Carsten Anker på Eidsvoll Verk. Stattholder og arveprins Christian Frederik bestemmer seg for å gi avkall på sin eneveldige arverett til Norge og innkalle en grunnlovgivende forsamling. Mars - Valg og folkeed Over hele landet gjennomføres det valg til den grunnlovgivende forsamling. Christian Frederik setter selv opp kriteriene for valget, han vil sikre seg de som støtter ham. Befolkningen sverger å ofre liv og blod for fedrelandet. April - Riksforsamling og partistrid Riksforsamlingen kommer sammen på Eidsvoll Verk. Kraftige verbale sammenstøt mellom Selvstendighetspartiet (Christie, Georg Sverdrup, Falsen) og Unionspartiet (som så realitetene og ville gjøre det beste ut av det: Wedel, Anker, Wergeland, Hall). Grunnloven blir til i løpet av noen hektiske våruker. Om den gamle skyssbonden som på turen opp til Eidsvoll advarte Georg Sverdrup mot alt nasjonalt svik: "Husk at Gud er attåt!" 17. Mai - Enig og tro til Dovre faller! Grunnloven vedtas. Norge erklæres som et selvstendig, konstitusjonelt kongedømme. Christian Frederik velges enstemmig til konge. Carl Johan og Stormaktene Stormaktene føler seg forpliktet av Kieltraktaten og støtter det svenske kravet på Norge Kronprins Carl Johan gikk til krig mot Norge i juli 1814 da nordmennene ikke ville godta Kieltraktaten 12. mai 2005 Side 2 av 8

Kortvarig felttog sommeren 1814 endte med konvensjonen i Moss i 14. august hvor Norge måtte godta unionen Christian Frederik abdiserer og reiser tilbake til Danmark. Ikke godt mottatt, satt på sidelinjen inntil han blir konge i 1839 som Christian 8. Stortinget forhandler med Sverige om vilkårene for unionen, 4. november godkjent. Carl 13 (2.) han som var syk og svak (Minus 11 for å finne Karl i Norge) ble valgt til norsk konge med Carl Johan som tronfølger, i praksis regjerte Carl Johan. Om Carl Johan, Jean Baptiste Bernadotte Fransk general i Napoleons hær ble i 1810 valgt som kronprins til den svenske kronen etter Karl 13. En svensk løytnant Carl Otto Mörner (greve og senere stattholder i Norge) var i Paris for å få Napoleons godkjenning av valget av svensk tronfølger. Bernadotte fikk kontakt med Mörner og han tilbød ham, eller lanserte han, som kandidat til den svenske tronen. Riksdagen valgte ham som tronfølger i en kaotisk prosess. (Når Sverige i 1809 måtte avstå Finland til tsaren, som nå var i forbund med Napoleon, ble kong Gustaf 4. Adolf avsatt. Hans avfeldige halvbror Carl 13. ble skjøvet opp på tronen, men han var barnløs og skrøpelig og de måtte finne en passende kronprins. Svensk tronfølger var først Prins Christian August av Augustenborg (Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg, dansk hertugslekt) men han døde i mai 1810 av hjertesvikt. Frederik 6. av Danmark meldte seg på, men hadde gått til krig mot Sverige i 1808 så han ha nådde ikke opp.) Tanken var at Bernadotte skulle ta tilbake Finland som nå var russisk, men Carl Johan gikk i stedet i allianse med England og Russland mot Napoleon for å sikre Norge som erstatning for Finland, og for sin egen posisjon i Sverige. Norge i union med Sverige Norge kom i personalunion med Sverige (i motsetning til realunion som vi hadde med Danmark) 4. november 1814 ble de nødvendige endringer gjort i Mai-grunnloven for å gå inn i unionen. Felles konge, m.m. I Sverige lagde de Riksakten i 1815 Norge var en stat med egen grunnlov, egen regjering (Kristiania og Stockholm), egen forvaltning, eget militærvesen, egne grenser mot omverdenen Norge hadde felles utenrikspolitikk med Sverige, med svensk utenriksminister og svensk myndighet Felles konsulatvesen Hva preget Norge i den første tiden? Nyvunnet frihet, amatører i mye. Usikkerhet i forholdet til Carl Johan som konge. Den utøvende myndighet lå hos kongen, Pengepolitikk, depresjon, inflasjon. Konkurser. Statsgjeld var et Norsk anliggende. Vil dere være uavhengige så betal gjelden til Danmark. Opprettet Norges Bank i 1816. Grev Wedel finansmannen. Solgte blåfarge og arsenikk. Måtte tilslutt gå av, konflikt med kongen., og egenrådig. Folketallet økte, fra 900.000 i 1815 til 1,7 mill i 1865. 2,3 millioner i 1905. Veksten var sterkest i begynnelsen. Dødelighet gikk ned. Vaksine mot kopper, Poteter og sild, nødsårene hadde lært folk dyrking av poteten. Embetsmennene En liten del av befolkningen, ca. 2000 under 1 % inkl. deres familier, var landets elite. Stort sett rikfolk og akademikere, dvs. storbønder, godseiere, rike handelsmenn. I mangel av adel 12. mai 2005 Side 3 av 8

og konglige i landet fikk embetsmennene en særlig status. Og selv om ikke embetene var arvelige gikk de oftest til barn av embetsmenn fordi disse hadde utdannelse. Og de holdt sammen ved giftemål osv. Gjerne var de av utenlands avstamming, ref. mange navn Embetsmenn var prester, offiserer, jurister i departementene og annen statstjeneste. Disse dominerte i Stortinget, og i regjeringen satt det nesten bare embetsmenn. Stemmeberettigede i 1814 Inntil 1884 var det 3 stender: Embetsmenn, Borgerskapet (Borgerskapet besto av yrkesgrupper som hadde fått styrket sin posisjon gjennom den økonomiske utviklingen, som for eksempel handelsmenn, håndverkere, advokater og leger) og Bønder. I 1870 var det ca. 7 % av folket som hadde stemmerett. 1884 Alle menn over 25 år. Grensen gikk stort sett ved funksjonærers lønn. Ingen kvinner. 1898 Allmenn stemmerett for menn over 25 år. Ingen kvinner. 1901 Kvinner over 25 år med skattbar inntekt over en viss grense fikk stemmerett ved kommunevalg. 1907 Kvinner over 25 år med skattbar inntekt over en viss grense fikk stemmerett også ved stortingsvalg. 1910 Allmenn stemmerett for både kvinner og menn over 25 år ved kommunevalg 1913 Allmenn stemmerett for både kvinner og menn over 25 år også ved stortingsvalg Carl Johan ville ha en annen union, en sammensmelting av de to land. Men England fant et kompromiss. Statsråd var et råd for kongen og ikke noe mer. Kongen ville ha Storting hvert 5. år og ikke hvert 3. år. Stortinget var bare en forstyrrelse for hans ønske om enestyre. Men det ble hvert 3. år, men bare noen måneder. Stattholderstriden ble den første maktkampen i Stortinget. I 1814 måtte nordmennene gå med på at Kongen skulle ha en svensk stattholder (en embetsmann som opptrer på kongens vegne) i Norge. Nordmennene mislikte dette. Kong Karl 15. hadde lovet å oppheve stattholderordningen, men holdt ikke løftet sitt, fordi Riksdagen i Sverige satte seg imot. Da Oscar 2. ble konge i 1872, sanksjonerte (godkjente) han loven som opphevet stattholderbestemmelsen. 17. mai feiring ble av Carl Johan sett på som feiring av opprøret mot Kielertraktaten og valget av Chr. Frederik. Han ville stoppe denne feiringen. Vi husker torgslaget i 1829. Første feiring var i 1824 som 10-års jubileum for 17. mai 1814. De svensk-norske konger mente forresten at 4. november var den offisielle norske nasjonaldagen. Hvor ille var unionen? Den svensk-norske unionen var av en løs karakter. Foruten et fåtall utenrikstjenestemenn og konsuler var det ikke noen felles organer. Men det var mye følelser og symboler. 1814 satt dypt i det norske folket. Allikevel var den alminnelige nordmann i det daglige lite engasjert i unionsspørsmålet. Og ikke visste de så mye om hva som skjedde i Stortinget og i Christiania heller. Næringsproduksjonen i jordbruket vokste meget kraftig. Handel og næring generelt vokste, strukturendringen med industrialisering og markedsøkonomi osv. skjedde også i Norge, ganske så uavhengig av unionen. Fisken spilte en stor rolle, både for matproduksjon og som handelsvare. Trelasteksport vokste og skipsfart ble en stor næring takket være at Sverige og Norge ble sett på som samme land, pga regler om at transport bare kunne skje på importlandets egne skip eller eksportlandets egne skip, se Navigasjonsakten. Sverige eksporterte mye tømmer til England. Høykonjunktur i Europa utover på 1800 tallet. 12. mai 2005 Side 4 av 8

Utvikling av våre politiske partier Bøndene på 1830 tallet mente embetsmennene snyltet på de som produserte noe i landet. Bøndene ville ha større innflytelse på Stortinget og de ville ha lokalt styre (som ble vedtatt i 1836). Søren Jaabæk med sin spareplan og bøndene som kom mer med i Storting og styring som en motvekt mot overklassen og det konservative embetsverket. Fra ca. 1870: Johan Sverdrup ledet opposisjonen (og fikk bøndene med seg) mot det bestående embetsverket, kongemakten og den konservative regjeringen. Det ble årlig Storting i 1869. Nasjonalismen og store navn som gjord Norge kjent. Nasjonalismen kom fra Europa og fik raskt grobunn i Norge. Ole Bull, H. Ibsen, B. Bjørnson, Grieg, JC Dahl, Tiedemann, Gude, Nansen med flere. Om konger og flagget Stortingsmann og konsul Fredrik Meltzer fra Bergen som la et blått kors ovenpå Dannebrog. Dette var det gamle Norges farger, dessuten de frie nasjoners farge, Frankrike og Nordarmerika, rødt, hvitt og blått. Carl Johan godkjente på visse vilkår: Gillat Skillelinjer - Norge og Sverige på 1800-tallet Sverige var orientert mot Tyskland. Oscar 2. sa at Tyskland burde være Sveriges nærmeste og naturligste forbundsfelle. Inngifte osv helt opp til annen verdenskrig. Norge orienterte seg vestover, med stor handel på England og etter hvert som skipsfarten ble fri fra Navigasjonsakten økte vår handel over hele Europa og utenfor Europa. Navigasjonsakten, en britisk lov av 1650, regulerte utviklingen av internasjonal skipsfart frem til den ble opphevet i 1849. Loven forbød innførsel fra koloniene til England på andre enn engelske skip, og fra Europa på andre enn engelske skip eller skip tilhørende det land der varen var produsert. Ved å utnytte den markedsmuligheten som oppsto ved opphevelsen fikk norsk skipsfart en voldsom oppsving, og det kunne etter hvert gå lang tid før norske skip var innom norskekysten. Den norske flåten ble verdens tredje største i 1875. Svenske konsuler representerte ikke Norge på en tilfredstillende måte. Hele 1800-tallet var for Europa nasjonalismens århundre. Norge utviklet i disse årene en strek nasjonal kultur, politisk selvstyre og etter hvert krav om selvstyre. I Sverige var slike tanker fraværende. Sverige var på denne tiden en vel etablert nasjonalstat uten behov for nasjonal frigjøring. I Norge vokste frem en bondebevegelse som en kraftig opponent til det konservative embetsmannstyre med sin sterke forankring i forvaltning, universitet, Storting og regjering. Det politiske systemskifte i 1884 når Venstre kom til makten innebar et nederlag for kongemakten, noe som hadde vært det sterkeste båndet mellom de to landene. Striden om parlamentarismen fikk derfor store konsekvenser for unionspørsmålet, og nå vokste det frem et partisystem med et Venstreparti som var radikale i unionspørsmål i motsetning til høyres samarbeidsvilje. Norge hadde utviklet seg politisk til mer demokratisk med et tidlig partivesen og parlamentarisme samt mer omfattende stemmerett sammenliknet med Sverige. Konfliktene som førte til oppløsningen Kongen la ned veto i Stortinget i flere saker: 1872: Sverdrup fikk Stortinget med på et grunnlovsvedtak om statsrådenes adgang til å møte i Stortinget. Statsrådene skulle møte i Stortinget slik at Stortinget kunne påvirke regjeringen, slik at den styrte mer i samsvar med stortingsflertallet. Statsminister Stang og 12. mai 2005 Side 5 av 8

kongen holdt på den gamle ordningen, nemlig at regjeringen var uavhengig av Stortinget. Kongen nekter sanksjon. Vetostriden, det var uklart om kongen hadde vetorett i grunnlovsaker. Sverdrup og stortingsflertallet mente at kongen bare hadde ursettende veto, akkurat som i lovsaker. Det ble vedtatt for tredje gang i 1880. ). Juni 1880 vedtok Stortinget at vedtaket i statsrådssaken skulle gjelde som grunnlov selv om det ikke hadde fått kongens sanksjon. Kongen og regjeringen nektet. Venstre vant Stortingsvalget i 1882 og brukte sitt flertall til å stille regjeringsmedlemmene for riksrett. Riksretten fradømte regjeringsmedlemmene deres embeter. Kongen utnevnte konservative regjeringer til tross for et annet flertall i Stortinget. Det ble hemmelig diskutert statskupp mellom kongen og statsministeren. 1884: Tilslutt måtte kongen må bøye seg, Sverdrup ble anmodet om å danne regjering og parlamentarismen innført. Oscar 2. tok dette svært tungt. Venstre ble dannet i februar 1884. Høyre ble dannet i august 1884. 1891: Krav om egen utenriksminister og konsulatvesen, ble lagt på is da dette provoserte 1898: Stortinget vedtar for 3. gang at det norske flagget skulle være uten unionsmerke 1902: Spørsmålet om norsk konsulatvesen opp på ny Krav om at unionen må brytes 1903 og 1904 forhandlinger om konsulatvesen Norsk utkast sendes den svenske regjeringen Den svenske regjering ved Erik Boström kom tilbake med krav som Norge ikke kunne akseptere Svensk forslaget om felles konsulatlover skulle knytte norsk konsulatvesen enda tettere til den svenske utenriksministeren Sigurd Ibsen, norsk statsminister i Stockholm, karakteriserte punktene som de såkalte lydrikepunktene Opinionen Norge krevde handling regjeringen sprakk 1905 Unionen oppløses Konsulatsaken 11. mars: Christian Michelsen danner ny samlingsregjering, Jørgen Løvland blir statsminister i Stockholm. (Michelsen var opprinnelig venstremann, ble moderat og samlingspartiet og mest en samlingspolitiker. Ble kritisert for sin vingling.) med regjeringserklæring om å opprette norsk konsulatvesen diskusjoner i den norske 3regjeringen om mulig militær makt fra svenskene Nansen sendes til Tyskland og England for å legge frem Norges syn i denne saken 10. mai: Stortinget vedtar forslaget om at et norsk konsulatvesen skal opprettes senest 1. april 1906. 27. mai: Forslaget legges frem for Kongen i statsråd i Stockholm. Kongen nekter å sanksjonere forslaget Regjeringen leverer sin avskjedssøknad, men kongen nekter å godkjenne søknaden. Bruddet er et faktum og Norge har ikke lenger noe konstitusjonelt styre. Statsminister Løvland telefonerer til Michelsen: Kongen hadde ikke bare nektet sanksjon, han hadde også i tillegg innrømmet at han ikke kunne skaffe landet en ny regjering. Det ga Michelsen en ide. Den aldrende kongen hadde fått nok av nordmennene. 7. juni: Stortinget fatter sitt revolusjonære vedtak 12. mai 2005 Side 6 av 8

Selve vedtaket Med en bisetning: "Da statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans majestæt kongen har erklært sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt således er trådt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmene af det idag aftrådte statsråd til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge." Reaksjoner på vedtaket Stormaktene var egentlig mer opptatt med krigen mellom Russland og Japan. Ingen ville involvere seg, men ønsket å opprettholde Norden som et rolig hjørne. Svensk politiker: Dette var en personlig fornærmelse mot en monark som hadde tjent unionen i mer enn 30 år og snakket og skrev flytende norsk Hva med en svensk prins som norsk konge? Riksdagen: Krav om folkeavstemming i Norge og deretter forhandlinger om betingelsene for en oppløsning For Norge var det heldig at det var regjeringskaos i Sverige på denne tiden Kongen avslår tilbudet om svensk prins på tronen i Norge Folkeavstemming Oscar 2. var ofte i Norge og fikk alltid stor hyllest fra folket. Dette ga han tanker om at det politiske spillet ikke hadde oppslutning blant folket. Han ønsket derfor at det norske folket skulle si sin mening i en folkeavstemning, og desto større ble skuffelsen for ham da resultatet ble 99,95 % for unionsoppløsningen. To dager før de svenske vilkårene ble offisielt overrakt fremmet regjeringen en proposisjon om folkeavstemming. Illusjonen om at dette var en selvstendig norsk handling og ikke et svensk direktiv kunne beholdes. Norges første folkeavstemming 28. juli hadde Stortinget vedtatt at det skulle holdes folkeavstemming om unionspørsmålet den 13. august Borgere med stemmerett skulle stemme Krav om at kvinnene skulle kunne stemme ble avvist Det ble samlet inn 279.878 underskrifter fra kvinner som støttet unionsoppløsningen Av de stemmeberetige menn var det 368.208 som stemte Ja, kun 184 stemte i mot Krig eller fred: Karlstad-forhandlingene Den 27. juli vedtok Riksdagen sine vilkår. Blant annet skulle det forhandles om en rekke krav for å oppløse unionen. Norge gikk med på dette, og forhandlingene ble lagt til den svenske byen Karlstad i grensefylket Värmland. Det vanskeligste kravet var at Norge skulle akseptere en demilitarisert sone langs riksgrensen i syd. Dette innebar at både historiske og nye festninger skulle rives innenfor en bred sone. Forhandlingene ble tidvis dramatiske og pågikk fra 31. august til 23. september, men med et forhandlingsavbrudd som varte fra 7.- 13. september. Mens forhandlingene var i den mest kritiske fasen, steg samtidig den militære spenningen. I Norge ble mobilisering satt i gang samtidig med at forhandlingene fortsatte etter pausen. Den 23. september ble en avtale nådd, blant annet etter at partene hadde vært utsatt for et visst påtrykk fra stormaktene for å vise kompromissvilje. Karlstad-overenskomsten var da også et kompromiss der begge partene ga 12. mai 2005 Side 7 av 8

litt. I debattene etterpå ble særlig den norske regjeringens aksept av at grensefestningene skulle rives oppfattet som et nasjonalt svik og en oppgivelse av Norges nylig vunne frihet. Til tross for innbitt motstand fra de arge og nasjonalistiske motstanderne av avtalen, de såkalte Karlstadstormerne, ble overenskomsten godkjent av både Stortinget og Riksdagen henholdsvis 9. og 13. oktober, og en fredelig utgang på unionskonflikten var sikret. De norske grensefestningene skulle etter avtalen rives, demoleres, innen åtte måneder fra avtaleinngåelsen i september. Dette ble gjort. De demolerte festningene ble kontrollert av en internasjonal kommisjon som avsluttet sitt arbeid i midten av juni 1906, og konkluderte med at festningene var revet i tråd med avtalen fra Karlstad. Vi må heller ikke glemme at stormaktene i Europa engasjerte seg for en fredelig løsning. Kan hende var det avgjørende for utfallet at Nansen reiste til England der han talte Norges sak og søkte støtte. Den svenske utsendingen kaptein Wallenberg klaga i et brev over at: "Nansens navn er i London mer värd än hela Sverige". En lykkelig slutt Oktober: Storting og Riksdag godkjenner forhandlingsresultatet og kongen sier fra seg tronen. (til helvete heller med hele skiten ) Etter 1884 hadde kongen mistet sin politiske innflytelse, og Oscar 2. innså at oppløsning av unionen ikke var til å unngå. Det var en politisk diskusjon om landet nå skulle bli republikk eller fortsatt monarki. Prins Carl var etter hvert blitt usikker på om folket virkelig ville ha et kongedømme, og ønsket folkeavstemning om dette før han takket ja til å bli norsk konge. Ny folkeavstemming gir 259 563 stemmer for monarki og 69 264 for republikk. Prins Carl (gift med Maud, datter av britiske kong Edvard 7) Etterord Bernadottene hadde aldri oppnådd det norske folks gunst. De hadde alltid vært sett på som fremmede, som inntrengere i et land som Karl Johan i sin tid hadde fått som krigsbytte. Mens den danske unionen (som var en realunion og uten norsk identitet) til tider hadde preg av to nasjoner som søkte forening, var unionen med Sverige (en personunion) to stater som ønsket å gå hver til sitt. I ettertid ser vi at unionen nesten ikke har satt spor etter seg. Den økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen i Norge ville neppe vært særlig annerledes uten union. Vi har nok blitt mer påvirket av Sverige både økonomisk og kulturelt i nyere tid enn i i unionstiden. 12. mai 2005 Side 8 av 8