1 Er Jesus den einaste vegen til frelse? Innleiing på opningsseminaret på Misjonsveka, MF, 5. Februar 2008 Munntleg form, Anne Anita Lillebø Takk for invitasjonen! Er Jesus den einaste vegen til frelse? Eg synest ikkje det er eit enkelt spørsmål å ta tak i. Når ein set spørsmålsteikn bak denne setninga tenkjer eg det må være fordi ein ynskjer å sjå kritisk på sin eigen tradisjon, eller fordi ein ynskjer å undersøkje kva som gøymer seg bak desse orda. Eg ER kritisk til desse orda, slik dei har vakse fram av ei mengde vers i NT ma Joh 14,6 «... ingen kjem til far min utan gjennom meg...», men det betyr ikkje at eg svarer nei på spørsmålet. Det betyr heller ikkje at eg svarer ja. Bakgrunnen for det mange då vil oppfatte som eit uklart svar er det eg vil seie litt om her. Eg har tidlegare utfalda forholdet mellom misjon og dialog i ung teologi og det er noko av det eg er inn på der eg vil ta fram att her. Kvifor vil eg ikkje svare verken ja eller nei? Jau av mange årsaker. Nå me seier at Jesus er den einaste vegen til frelse er ikkje det ei objektivt utsegn. Ei objektiv utsegn vidt definert er noko dei fleste kan slutte seg til som «himmelen er blå» eller «graset er grønt», det er ikkje setningar som skaper dei store debattane mellom folk. Det handlar om allmenne ting, noko observerbart som alle som ser kan sjå. Det handlar ikkje om tru, eller om noko som høyrer til i dei meir eksistensielle romma i oss. Å seie at Jesus er einaste vegen til frelse er å kome med ei trusytring, og trusytringar har ikkje noko med sekulær sannheit å gjere. Det er ytringar i eit anna språk, nemleg i eit kjærleiksspråk, - sekulært det også - fordi det er av verda og produsert av menneske, men då er det sannheit berre slik sannheiter ytra i kjærligheit kan være sanne. Dei er sanne for dei det gjeld. Når eg seier at mannen min er den vakraste i verda skjøner alle her at han sannsynligvis ikkje er det, men ingen som ser at det er ein skatt for meg vil ynskje å ta det frå meg.
2 Det farlege med slike kjærligheitssannheiter er når vi ikkje slår oss til tols med at dette er mitt eller vårt, og ikkje gir oss før andre også sluttar seg til dette som sant. Me kan bli utsletne av å sjå på den valdelege misjonshistoria som finnast i kyrkja, - det har ikkje berre gått ut over menneske som bur langt unna oss, men også over romanifolket og samane her heime. Kyrkja har sjølv gitt uttrykk for dette i dokumentet En misjonerende kirke, som vart behandla på kyrkjemøtet for nokre år sidan. Vi veit at dei fleste kyrkjene me kjenner her ikkje held på slik lenger og at misjonsorganisasjonane sitt arbeid er prega av diakoni meir enn noko anna. Likevel er dette ei historie ikkje kan gløyme. Fordi me er menneske og fordi det kan kome til å skje igjen, og fordi vi ikkje kan tillate oss å utøve maktovergrep i Guds namn. {Og fordi mange enno forbinder kyrkje og misjon med maktovergrep og høyrer det me seier om tru eller kristendom i lys av det valdelege i kyrkjehistorien.} Som kristne og som arbeidarar i kyrkja må vi stille spørsmål med det vi som samfunn hevdar som sant, noko anna er ikkje truverdig, når det er ei større kjærligheit vi eigentleg ynskjer å formidle. Også vi må stille spørsmål ved grunnhypotesane: Eg sa i stad at dei fleste av oss vil akseptere sanninga «himmelen er blå». Men om me set spørsmålsteikn ved denne hypotesen og byrjar å undersøkje vil me finne ut at himmelen ikkje ER blå, men gjennomsiktig. Det er berre det at når sola skin om dagen og sollyset går gjennom atmosfæra passerer strålane forbi utallige milliardar partiklar. Flesteparten av solstrålane, bortsett frå blått sollys går rett forbi. Dansinga og spreiing av desse blå solstrålande i atmosfæra gir skin av at himmelen er blå, og skjuler det mørke verdsrommet. Himmelen er gjennomsiktig. Jesus er den einaste vegen til frelse. Kvifor har dette fått slik ei tyngde i tradisjonen vår og kvifor er det nett dette som vert haldt fram som ein skatt i høve til dei andre dei som ikkje kallar seg kristne? Dei som tilhøyrer andre trus og livssynssamfunn eller vedkjenner seg til andre religionar. Kan me med vet og tru i behald halde fram med å vekte det så tungt? Eg trur ikkje det. Eg vil ikkje det. Ikkje fordi Jesus ikkje er den einaste vegen til frelse for meg, men fordi eg ikkje kan halde det fram som ei sanning for andre. Om eg gjorde det ville eg miste den Jesus eg trur på. Men også fordi det er mi trusytring som eg kan vedkjenne meg til om den Jesus me snakkar om
3 er grunna i livet han levde hans etiske føredøme, hans måte å vise kjærleik på, motet og kampen mot urettferd. Denne Jesus kan eg aldri bli kvitt, for forteljingane om han lever i meg og eg kan ikkje skiljast frå dei. Dei er ein del av mi historie ikkje berre personleg. Så mykje i kulturen er knytt til at me er eit land som har levd lenge med kristendommen som majoritesreligion at dette høyrer med til fellesskapet si historie og sine referanserammer også. Vi har ikkje berre ein Jesus men fleire. Og vi har Jesus Kristus. Denne Kristus ligg bak og durar i setninga «Jesus er den einaste vegen til frelse». Ikkje i teksta, men i vår forståing. I innleiingsorda til boka «Hva er kristendom» av Halvor Moxnes seier han: «Mitt startpunkt for å snakke om kristendommen er Jesus som historisk person og som Kristus i trosbekjennelsen i». Med det vil han seie noko om spenninga mellom opprinnelse og notid. Tekstene forteljingane som dei står, - og korleis me forstår dei no. Og dei største utfordringane slik han ser det i høve til denne spenninga er likestilling, menneskerettar og globalisering. Alle tre utfordrar oss i høve til korleis me handlar som kyrkje i verda om det me seier står i samanheng med det me gjer. Og det utfordrar også korleis vi forheld oss til andre religionar ikkje berre her, men globalt. {Paolo: «Det er eit teologisk faktum at me lever saman, det kan vi ikkje oversjå..»} Vi har ikkje berre eitt evangelium som fortel om Jesus, men fire - om ikkje me reknar med thomasevangeliet og dei andre som er blitt funne i seinare tid - som fortel om livet hans på jorda. Dei har forskjellig preg og fortel ulike historier. Noko har dei likt, men rekkefølgja er ulik. Alt dette veit vi, men nokre gongar forkynner vi som om vi har skreve dei saman til ei forteljing. Notto Thelle heldt innleiingar om Troens polyfoni i helga då Emmaus arrangerte på retreat på Lia gård. Han gjekk gjennom dei ulike evangelia si framstilling av Jesus i høve til fødselsforteljingar, forteljingane om liding og pinse og heldt fram dette vi (formidlarar i den norske kyrkja) formidlar juleforteljinga med hyrdar, stall og esel, vismenn og flukta til Egypt som om det var ei forteljing. Og så gøymer me nyansar og ulikskap, som elles kunne ha vore kjelde til å opne både tru og kunnskap for folk. Forflating i formidlinga gjeld ikkje berre forteljinga om Jesu fødsel, men også om død og oppstode. Det er spanande ikkje berre for teologar, men også for andre. Dei 23 som deltok på retreaten sa at det å få
4 kjennskap til mangfaldet og ulikskapen mellom forteljingane gav trua større rom. Dei var takksame for openheit, fordjuping og for å sleppe forenkling. Men det kan være eit vitnesbyrd frå ein som verkeleg kjenner det slik om det vert kvalifisert og forklart. Folk er ikkje dumme og folk lengtar etter dei stemmene som kan opne trua sine rom. Eg trur ikkje at setninga «Jesus er den einaste vegen til frelse» er ein slik døropnar. At nokon sannheitsekslusivitet smakar vondt for dei fleste ikkje berre dei som står utanfor kristne trussamfunn, men også for ganske mange innanfor. Og kan bli høyrt som eit «min Gud er større enn din Gud ii» - slik Religionsteologen Knitter formulerte det då han var i Noreg i fjor. I dialogen held det berre som ei trusytring, kanskje vil den vekke anstøt også då, men det betyr ikkje at ein ikkje kan fortelje om korleis og kvifor nett denne setninga er viktig for ein i trua (dersom den no er viktig). Men om ein ynskjer å være i dialog det vil seie å sjå den andre som ein som også har noko å fortelje om tru og om sine sanningar, kan ein ikkje hevda eksklusivitet. Ikkje berre fordi det vil fornærme den andre, men fordi ein då vil miste seg sjølv og det ein trur på. Om Jesus er den einaste vegen til frelse, til kjærleik og fridom, kan ikkje vi knuse andre menneskje utan å samstundes gjere vald på oss sjølve. Tenk om det hadde vore ei anna setning vi heldt for den kjæraste skatten i tradisjonen vår, - det vanskeligaste av alt: elska nesten din som deg sjølv. Som utgangspunkt for dialog som utgangspunkt for misjon. «Spørsmålet er einaste vegen til Gud/frelse/himmelen, reduserer Jesus til ein funksjon» Kajsa Ahlstrand, Vägar til en öppen religionsdialog, Verbum 2005
5 Avsluttande kommentar/ etter plenumsdiskusjon: Om Sanning frå missiologen Kajsa Ahlstrand i boka Vägar til en öppen religionsdialog, (Verbum 2005): «Det høyrer med til dei menneskelege vilkår at vi må tolke det som vi ser, høyrer og erfarer. Sjølv om det fins ei absolutt sanning så kan vi berre forholde oss til den på ein menneskeleg, tolkande måte.» s.17 Jesus seier: «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg.» Joh 14, 6 Utgangspunktet for at Kristendommen oppstod var tru på oppstoda. Og det er her me finn starten på Kristustrua iii, og den viktigaste begrunnelsen for Jesu guddomeligheit. I NT finn me lite om sjølve oppstoda, ho er ikkje skildra, og når den blir omtalt er det ganske nøkternt. Det blir fortalt om opplevingane i tilknyting til den. i Moxnes, Halvor, Hva er kristendom?, Universitetsforlaget (2006) s. 9 ii Knitter, Paul, Studies in Interreligious Dialogue 1/2007(?) iii Moxnes, Halvor (2006) s. 27