Vesterøen fort HKB 980, Batterie 5 De tyske militære myndighetene beslagla området ved Folehavna for militært bruk fra den 8. Mai 1941. Da tyskerne beslagla området var det A/S Folehavna, representert ved skipsreder A. F. Klavenes, som eide området Det beslaglagte området var alt syd for en linje som gikk skrått over halvøya fra Folehavna til Steinvika. Området var da begrenset av sjøen i øst, syd og vest, i nord av fastland. Området var ca 150 200 dekar stort. På området sto fire sommervillaer, et strandhus og en arbeiderbrakke. En sommervilla kalt Karihus ble revet av tyskerne i 1943 A/S Folehavna fikk følgende erstatning fra tyske og norske myndigheter for beslagleggelsen av området. - Fra tyske myndigheter (frem til 31/12 1941 kr 9.599,67 - Fra norske myndigheter /1/1 1942 til 30/9 1945 kr 96.500,00 Av dette beløpet var kr 54.000,- erstatning for det i 1943 nedrevne Karihus. Fortsområdet danner den sydligste delen av Vesterøya utenfor Sandefjord. Fra fortet har man fri utsikt utover sjøen mot Onsøylandet og Hvalerøyene i øst. Deretter fritt hav i sydlig retning og over mot Svenner Fyr og Telemarks og Vestfoldkysten i vest
HKB 5/980 Vesterøen (Folehavna) med fire kanoner 12 cm K370(b), skuddvidde 15.000 meter. Batteriet ble etablert april-mai 1941, og var i en kort tid skolebatteri for det tyske hærkystartilleri (HKB), før det ble etablert et eget skolebatteri i Stavern. De tyske militære myndighetene kalte fortet for VESTERØEN. Etter 1945 har fortet hatt navnet FOLEHAVNA som egentlig er navnet på bukta med sandstranda ut mot Sandefjordsfjorden. I dagens kart kalles spissen på Vesterøya for Tveitanodden. Vesterøen fort (Folehavna) tilhørte Artilleriegruppe Larvik med betegnelsen ART.GR.LARVIK, HKAA1/980 (HKAA 494) som ble opprettet i mars 1941, i byen Ansbach, og kom til Norge april-mai samme år. Det var seks batterier i gruppen, som ble ledet av major Gunther med hovedkvarter i Larvik ART.GR.LARVIK, HKAA1/980 (HKAA 494) -HKB 1/980 Langesund (984) med fire kanoner 10,5cm K332(f) skuddvidde 16.000 m meter. -HKB 2/980 Nevlunghavn (887) med fire kanoner 10,5 cm K331(f), skuddvidde 11.000 meter, samt to 8,8 cm Flak, skuddvidde 14.000 m. -HKB 3/980 Rakke (888) med fire kanoner 12 cm K370(b) skuddvidde 15.000 meter. -HKB 4/980 Malmøen, med fire kanoner 8,8 cm Flak (r), skuddvidde 15.000 meter 8,8 cm Flak (r), skuddvidde 15.000 meter HKB 5/980 Vesterøen (Folehavna) med fire kanoner 122cm K370(b), skuddvidde 15.000 meter. Heeresküsten-Lehr- Batterie Stavern med 2 x 15,5 cm sfh 414 (f) under HKAA I/ 980
Det britiske raidet mot Svolvær i mars 1941 satt en slik støkk i tyskerne at utbyggingen av kystforsvaret ble forsert. I løpet av 1941 var man i Tyskland ferdige med å organiser og sette opp de aller fleste av de batteriene som etter hvert kom til Norge. Mil.Org / Hjemmestyrkene (HS) overtok området og anlegg ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Beslagleggelsen ble opprettholdt. Kystartilleriet tok over anlegget i 1. August 1945 Fra 1. November 1945 ble ca 30 dekar nord for sperringen samt vaktmesterbolig med uthus, frigitt. Dokumentene reiser tvil hvorvidt vaktmesterboligen i det hele var beslaglagt av tyskerne. Fra 1. Juli 1950 ble bygningene nr 2, 7, 15, og 35 på Folehavna frigitt. Dette var de tre sommervillaene og strandhuset. Samtidig ble hele området på ca
190 dekar frigitt, men militæret leide 85,5 dekar pluss 1,567 kvm grunn for bygninger som ble liggende utenfor det leide området, til sammen ca 87 dekar. Dette leieforholdet ble fornyet med jevne mellomrom til frem til 1993. Den tyske Hæren fikk ansvaret for utbyggingen av kystforsvaret. De teknisk løsningene var standardiserte, man hadde standartegninger, såkalte Regelbau for de forskjellige typer stillinger, så som kommandoplasser, kanonstandplasser, ammunisjonsbunkere, dekning/forlegningsbunkere, spesielle stillinger for maskingevær brukt som luftvern (ringstand), bombekastere og stillingsområdet for nærforsvar Når det gjaldt litt større fjellanlegg, f.eks. lagre, forlegning, måtte man som regel planlegge dette på stedet, dette ble sprengt ut etter en spesiell plan (Sonderkonstruktion). Kvaliteten på Hærens Kystartilleriene som sjøfrontbatterier var dårlig, særlig til å begynne med. Batteriene var satt opp med feltkanoner, ofte av eldre modell, eller av skyts som var erobret fra andre nasjoner under felttogene i 1939-1942 De aktuelle områder for kystbatterier ble tatt ut og rekognosert av offiserer fra den infanteridivisjonen som var ansvarlig for forsvaret i vedkommende området. I vårt tilfelle var det sjøkommandanten i Horten.
Etter direktiver utstedt i mai 1941 skulle utbyggingen utføres i følgende faser: Alarmberedskap skulle etableres først og omfatte anlegg av feltmessig stilling for minst en kanon, samt at ammunisjon ble brakt fram og beskyttet mot vær og vind. Første byggetrinn innbar at samtlige våpen, både i batteriet og ellers, fikk stillinger med forsterket feltmessig utbygging. Hovedskytsets plassering var ikke i de beste stillinger, der skulle den permanente standplass bygges. Prøveskyting med 12 cm Cockerill kanon i Alarmstilling på Vesterøen fort. Soldatene utførte mye av arbeidet med å etablere fortet. Over 200 mann fra sivile entreprenører i Vestfold jobbet også med denne byggingen i flere år. Etter hvert ble også krigsfanger brukt til dette arbeidet.
Annet byggetrinn var utbyggingen av endelige standplasser for hovedskytset. I standplassene ble skytset satt på en dreieskive for å lette sideretningen. Standplassen var lagt sånn at den tillot en skuddsektor på ca 120 grader. I den samme utbyggingen ble ammunisjonslager, kommandoplass, forlegning, foruten beskyttelse av skytset ved montering av skjold, bygging av bunkere over standplassen samt kamuflasje utført.
Direktivet anga videre enkelte tekniske retningslinjer for byggearbeidet som følger: A. Kanonstillingene måtte planlegges på steder som kanonene kunne transporteres frem til uten vanskeligheter. B. Kanonene skulle helst ligge på samme høyde over havet (samme terrengvinkel) C. Kanonene skulle vanligvis ikke ligge lenger fra hverandre en 50 meter i gjennomsnittet ble det ca 70 meter på Folehavna, det vil si en batterifront på noe over 200 meter Kanonen er her spent fast på en dreieskive som dreier rundt en aksel (pivot) i midten av stillingen.
For kanonens plassering skulle en 30kvm stor jevn flate opparbeides. Så sant det var mulig skulle den graves ut til 50cm dybde. Som underlag skulle det være fjell, pukk eller hardstampet jord. I standplassen skulle det legges ned en brisk av planker som kanonens hjul ble kjørt på. Under annet byggetrinn skulle standplassens bunn støpes, i bunnen skulle en pivot og en jern ring med diameter ca 190cm støpes fast. På pivoten ble det montert en dreieskive, hvorpå kanonen ble kjørt opp og satt fast med wire og strekkfisker. For lavettens svans ble det i standplass bygget en rullebane, utstyrt med gradbue Bildet viser plasseringen av de fire kanonene ytterst mot sør. Her kan man se gradbuen og mekanismen som ble brukt for å flytte kanonen i sideretning, mens den dreiet rundt akselen i midten av stilling. Dette systemet gjorde at det var letter for kanonmannskapet å kunne følge et skip i fart.
Ammunisjonslageret skulle plasseres i nær kanonene. Først skulle man beskytte de mot vær og vind. I annet byggetrinn skulle ammunisjonslagrene bygges til treffsikker lagring. Størrelsen ammunisjonsmagasinene avhang av kanonens kaliber. Beredskaps ammunisjon skulle lagres på begge sider av kanonen, ca 5-10 meter fra. For den ammunisjonen som ikke var ved kanonen til enhver tid, skulle det bygges 5.6 lagre, hver på ca 100kvm gulvflate. Lagrene skulle legges slik at ammunisjonen raskt kunne fraktes frem til kanonene. Kanonene skulle i første eller andre byggetrinn få beskyttelse i form av et halvrund brystvern foran kanonen. Høyden og størrelsen skulle tilpasses kanontypens ildhøyde og hvilken plonge for kanonen som angjeldende standplass måtte bygges for. Utvendig måtte brystvernet bli fylt opptil slik at skråningen ble mindre enn 1:2. Kamuflasje av brystvernet og dens planerte skråning, samt hele standplassen ble påpekt som viktig.
Dette er inngangen til hovedlageret for ammunisjon. Området ble gravet ut og så ble bunkeren støpt. På betongtaket som var 1,5 meter tykt ble det lagt tjærepapp og så ble det fylt over med sprengstein og jord. Ammunisjonsbunkeren har en lang gang med en dør i hver ende, samt en sjakt i taket med ståltrinn som gikk opp i det fri. Dette var en nødutgang, noe som de fleste tyske bunkere hadde. I gangen inne i bunkeren er det på den ene siden tredører inn til flere rom som har vært lagringsplass til ammunisjon og våpen.
Det har i ettertid vist seg at arbeidet som ble utført av de tyske avdelingene ikke alltid var førsteklasses. Dette kan ha flere årsaker. For det første var arbeidskraften ufaglærte soldater. For det annet så brukte tyskerne i mange tilfeller sand der de fant den, blant annet fra stranden. Betongblandingen ble ikke tilsatt nøytraliserende kjemikalier, derfor fikk betongmassen en uønsket tilsetning av salter fra stranden som gjennom årene har brutt ned betongen. Sabotasje fra norske arbeidere kan også være en grunn. Tyske soldater som bygger vei. Det ble lagt tjærepapp på taket av bunkerne for at det ikke skulle lekke vann inn i de.
På området ble det bygget mange ammunisjonsbunkere, både for artilleriet og for nærforsvarsformål. Som regel ble det bygget to mindre bunkere i nærheten av hver kanon, foruten bunkre eller fjellanlegg til hovedmengden av kanonammunisjonen, samt til annen ammunisjon, miner og sprengstoff. Lyskasterstandplasser ble anlagt for de lyskastere fortet hadde. En 150 cm lyskaster var plassert ved stranden, bak kanon 4 og noe lavere enn denne. Aggregatet har stått oppe ved veggen et sted. En av lyskasterne hadde fått bygget ut standplass, for de øvrige er det i dag lite og se etter dem, disse må derfor hatt helt feltmessige oppstilling.
Det ble lagt stor vekt på utbygging av nærforsvaret. Løpegraver ble sprengt ut, og ytterligere forsterket med oppmuring av stein. Her ble det brukt mye tørrmuring, man manglet sement. Selve stillingene derimot ble støpt meget solid. I de fleste tilfeller ble stillingene gjort så trange som mulig, dette ga minst mål ved beskytning.
Overalt på området ble det sprengt ned og støpt ut enkelmanns groper. Disse skulle bemannes med en soldat med gevær. Kamuflert ville disse virke avskrekkende på en fiende. Hovedforsvarslinjen i nærforsvaret ble lagt bak en opptil 5 meter bred og ca 1500 meter lang piggtrådsperring fra Folehavna og over høyden bak fortsområdet, frem til Steinvika. Bare på denne sperringen var arealet på ca syv dekar. Forøvrig gikk det piggtrådsperringer rundt hele fortsområdet, ut mot strandlinjen. Der sperringen ble anlagt var det til dels svært vanskelig terreng for en sperring. Stolpefester ble boret ned i fjellet. For å hindre at det kunne krypes under sperringen ble det sprengt og planert en ca 5 meter bred gate langs strandlinjen. Langs denne ble sperring satt opp.
Innefor piggtrådgjerde på høyden nord for fortsområdet, bak den gule hytta, finnes et sammenhengende nett av løpegraver, utbygde stillinger for automatvåpen og for geværskyttere, samt for bombekastere og luftvernkanoner. Man kom inn i dette løpegravesystemet fra baksiden (sydsiden) av høydepartiet.. Stillingen var slik plassert at hele området med piggtrådsperringen og terrenget foran denne kunne holdes under ild, både frontalt og flankerende.
En luftvernkanonstandplass var bygd som en heve og senke-stilling. Når kanonen ikke var i bruk ble den senket ned i en brønn og dekket over. Her var kanonen godt beskyttet mot vær og vind. Kanonens plassering ga også mulighet for bruk i nærforsvaret. På samme høyde var et par stillinger som var vanskelige å identifisere, det antas at stillingen har vært for bombekastere. Begge stillingene var mer eller mindre runde, med ca 70-80cm høyt brystverk. I den ene stillingen var brystvernet støpt, mens bunnen besto av sand og jord. Brystvernet hadde ammunisjonsnisjer. Den andre stillingen hadde oppmurt brystvern av sprengstein, men med støpt gulv. I gulvet var det et sekskantet uttak, fylt med sand/jord. Det sekskantede uttaket i støpen var stort nok til at en bombekasters markplate pluss ben kunne få plass innefor uttaket i gulvet. En stasjonær bombekasterstilling av vanlig type, var bygget ca 150 meter nord for kommandoplassen. Denne skulle sannsynligvis en bombekaster som kunne virke innenfor fortsområdet etter et eventuelt gjennombrudd fra en angriper. Langs stranden, både på øst, syd og vestsiden, var det bygget ut flere nærforsvarspunkter.
De fleste besto av forbindelsesganger, stillinger for maskingevær, mitraljøser og geværskyttere. Noen faststøpte rør med klemskruer for montering av tapp til vannkjølte Colt mitraljøser M1929 fantes i de fleste stillene. Til forlegning og forpleining ble det bygget brakker, foruten et større bygg som hadde kjøkken og spisesal, kombinert med forsamlingslokaler for de mer sosiale og tjenstlige sammenkomster. I alt skal det ha vært bygget 6-8 forlegningsbrakker, en kontorbrakke og det nevnte kjøkken og spisesal.
I alt ble det bygget tre større tunnelanlegg på Folehavna. Ett større anlegg ble sprengt tvers gjennom det høyeste partiet, denne var ca 120 meter lang og hadde tre åpninger. Tunnelen var ikke utforet men hadde støpt gulv. Tyskerne brukte tunnelen til forlegning. De øvrige, som var sprengt ned i fjellet og deretter overdekket med gråstein i 1,5 2 meters tykkelse, var ca 20 meter lange.
Det har ikke vært mulig å fastslå hvor de stasjonære flammekasterne var plassert. Disse ble det brukt flere av innen et snevert område. Flammekasterne ble normalt gravd ned, ved bruk ga de en vegg av ild. De tyske minefeltkartene viser at minefeltene i det alt vesentlig var etablert nord for hovedforsvarslinjen, helt nordover til Ødegårdsvika. Det var i alt 5 delfelt, sammensatt av fire forskjellige minetyper. Den tyske batteribesetningen hadde ikke fast tildelte tropper for luftvern eller nærforsvar. Batteri besetningen måtte selv bemanne disse stillingene når dette ble nødvendig. Hver enkelt mann i besetningen ble derfor utdannet inne flere våpen. Folehavna fort var aldri i direkte kamp, men luftvernskanonene var med på nedskytingen av et engelsk fly som styrtet ved Jahres fabrikker i 1944. Flyets besetning, samt tre nordmenn, mistet livet. Det var også ved andre anledninger ild åpning mot allierte fly som kom innover Vestfold, men som regel uten synlig resultat. En nordmann, Bjørn Normann Larsen, arbeidet som snekker på Folehavna i lang tid under krigen. Arbeidet var et dekkarbeid, han var egentlig befal i Milorg. Sammen med en annen nordmann. Formann Olaf Skovly (formann for tømmermannsarbeidene) laget kart og tegninger av fortsanlegget og fikk disse sendt til de norske myndighetene i Storbritannia.
Det ble bygget et antall brakker der 6 til 8 soldater kunne bo. Huset hadde et lukket vindfang og et stort rom med en vedovon, samt køyer, stoler og bord. Så snart fortet ble mere utbygget blant annet med forlegninger ved hver kanon og ved kommandoplassen flyttet soldatene ditt. Det var rått og fuktig i disse bunkerne, så det måtte fyres i vedovnen hele tiden
Fortet ble overtatt ca 10-12 mai 1945 av hjemmestyrkene (H.S) fra H.S D 15 Sandar og Sandefjord. Overtagelsen gikk uten for store problemer, forholdet til tyskerne var foretningsmessig korrekt. Den norske Milorg. styrken på Folehavna var i juni 1945 på 12 mann. De fleste tyskerne ble i løpet av mai/juni overført til samleleire i området ( Vallemyrene, Brevik, Larvik og Rakke) En del spesialister som ingeniørsoldater og pionerer, samt noen artillerister og teknikere ble satt i arbeid med fjerning av minefelt og piggtrådsperringer foruten opplæring av norsk personell på det aktuelle skytset. Hjemmestyrkene ble formelt oppløst den 15 juli 1945. Stort sett det samme personellet fortsatte sin tjeneste, men da organisert i Vaktbataljon ved IR 3. Pr. 1 august 1945 overtok Kystartilleriet anlegget. De resterende HSstyrkene ble da trukket ut. Gruppe 3 besto av Folehavna fort samt fortene på Tjøme, Nøtterøy og Bolærne med Kaptein H. Presterud som gruppesjef og løytnant P. Ørbak som nestkommanderende. Gruppesjefen hadde standkvarter på Torås fort på Tjøme.
Gruppe 4 besto av Rauøy fort og fortene på østsiden av Oslofjorden Et problem etter overdragelsen av fortene til Kystartilleriet var de tildels dårlige vedlikeholdt ammunisjon. Det ble bestemt at man måtte få ammunisjonsmengden ned til en håndterbar mengde og kvitte seg med det overskytende. I følge rapport av 4 desember 1945 var da ammunisjonssaneringen ferdig på Folehavna fort. Det var Lt. Monsen som var ansvarlig for dumpingen av ammunisjonen på vestsiden av Oslofjorden. Fra 1 januar ble Forsvaret satt på fredsfot, og samtidig ble Heimevernet opprettet. Kystartilleriet hadde ikke selv ikke befal og mannskap til alle fortene som var oppretten av tyskerne, og mange ble lagt ned men ve Folehavna ble det HV som overtokk dette i 1946 I tiden fra høsten 1945 da fortet ble preservert og fikk tilsatt en oppsynsmann til HV rykket inn med sin øvingsvirksomhet i 1948/1949, var det et lavt aktivitetsnivå på fortet. I 1957 ble det bestemt at Kystartilleriets materiell skulle standardiseres og anleggene moderniseres med nye skyts.
Samtidig hadde Kystartilleriet hadde utdannet så mye befal og mannskaper at de nå kunne bemanne batteriene på de mindre fortene. Folehavna fort var en av de første fortene som ble modernisert. De fire 12 cm kanonene ble skiftet ut med tre stk extyske 10,5 cm kanoner c/32. De nødvendige ombygginger av standplassene for tilpassning til de nye kanonene ble foretatt. Samtlige kanoner ble etter hvert montert i grube, kanonene ble utstyrt med paddeskjold. Den ubenyttede standplass for tidligere kanon to, ble stående tom. I kommandoplass fikk man nå Ottway vertikal avstandsmåler som sentralt instrument. Denne ble plassert i den tidligere stillingen for avstandsmåler på toppen av kommandoplass.
Kommandoplassen som ble bygget av tyskerne var ikke en god løsning og det er ikke påvist at det ble bygget flere av denne typen. Avstandsmåleren som var viktig for innstillingen av elevasjonen til de fire kanonene var plassert under tak på toppen av bunkeren som du kan se på bildet. Taket på bunkeren er ca 1,5 meter tykt og soldatene hadde god utsikt mot sjøen gjennom den smale åpningen.
Disse 3D tegningene er tegnet av AndersHJ og viser hvordan kommandobunkeren var bygget opp i to etasjer pluss avstandsmåleren på toppen. Denne bunkeren ble revet under siste sikring av fortet.
Kommandobunkeren ble ombygget etter krigen og ble brukt frem til 1990
Ottway vertikalmåler ble brukt sammen med avstands ur C/31 og sidebord, foruten nødvendige overføringsklokker for side og avstand. Som overvåknings og varslingsradar hadde fortet en radar, type decca 974 Den tilhørende luftvernplan, datert 1961 ble også gjennomført. Etter denne plan skulle Folehavna fort ha 2 stk 40 mm LV-kanoner, Bofors l/60 og 4 stk 20mm LVkanoner, Oerlikon. Kanonene var blitt montert i forbindelse med moderniseringen i 1958/59 HV avdelingene oppgaver gikk nå over til å bli vakthold og nærforsvar på fortet På 1970 tallet ble det montert en relativ enkel og robust optisk ildledningssystem for batteriene på de mindre anleggene blant annet på Flankefortene i Ytre Oslofjord. I moderniseringsplanen inngikk også utskiftning av luftvernkanoner og lyskastere. De nye lyskasterne var av amerikansk produksjon og ble fjernstyrt fra kommandoplass. 40 mm Bofors l/60 ble tatt ut av bruk, sammen med 20 mm Oerlikon. Som erstatning ble det bygget standplasser for to stk 12,7 mm luftkjølt Browning mitraljøser
Etter overtagelsen av fortet ble det gjort en opptelling av alle stridsmidler som Vesterøen HKB 5./980 hadde. 4 stk 12 cm Cockerill Belgiske M1931. I god stand men siktemidler og mekanisme var lagret i Lager Robnen i Brevik - 2 stk 8,8cm. Ex- rusiske luftvernkanon bygget om av tyskerne fra 85 mm til 8,8 cm SKC/41(r) (med flamme og rekyldemper på løpet) - 2 stk 2,0 cm Flak c/38 tyske, i god stand med tre stk ekstra rør - 1 stk 4,7 cm panservernkanon på vanlig feltlavett. Antagelig produsert av Skodaverken - 1 stk 7,5 cm feltkanon på vanlig feltkanonlavett. Antagelig av samme type som de belgiske på Malmøya Annet materiell: - 4 stk 5cm tyske bombekastere hvorav en var montert stasjonær stilling. Alle i god stand - Et antall mitraljøser Colt M1929 - Et antall flammekastere, M1942-1 stk 60 cm lyskaster med ett stk 8kw aggregat i god stand - 2 stk 150 cm lyskastere med to stk 24 kw aggregater, Lyskasterne sto i midlertidige stillinger og var i god stand - 1 stk stereoskopisk avstandsmåler med tre meters basis - 2 stk batterikikkerter med telleverk på kommandoplass - 3 stk horisontale hastighetsmålere - 1 stk radiosender - 1 stk sentralbord Sambandsutstyr forøvrig var fjernet og innlevert til Telegrafverket i Larvik 2300 stk håndgranater av skafttype - 1730 stk 5 cm bomber for bombekaster - 500 landminer samt 30 miner ute i minefelt
- 5223 12 cm granater til 4 kanoner. 240 tonn - 3582 enhetsskudd for 8,8 cm luftvernskanoner ( to flak kanoner) - 635 enhetsskudd for 7,5 cm feltkanon ( en kanon) - 1032 enhetsskudd for 4,7cm panservernkanon (en kanon) - 12815 enhetsskudd for 2,0 cm flak ( to kanoner) Skyts og utstyr var tilfredsstillende vedlikeholdt og lagret i ammunisjonsmagasiner.
Fortet på Vesterøya er i dag et populært utfartssted for folk i Sandefjord. De fleste går på de vanlige veien og ser på det som er igjen av kanonstillinger, løpegraver og maskingeværstillinger. Men det er flere steder som de fleste ikke har sett og som kan fortelle litt om fortet under krigen. Det største sammenhengene nett av løpegraver og stillinger finnes på det høyeste punktet på fortet, bak den store gule hytta. For å komme ditt går du opp veien til hytta (når det ikke er noen der) og så er det en vei bak den som er bygget av tyskerne. Det første du kommer til er en stor personellbunker med to store rom og en langsgående gang, med dør i begge ender. Denne er støpt igjen. Trapper fører opp til nettverket av løpegraver og stillinger.
Et annet sted som de fleste ikke har sett er odden som går ut fra Folehavna stranda. Der er det løpegraver, flere maskingeværstillinger og en ammunisjonsbunker. For å komme dit går man langs stranda bort til hytta (når det ikke er noen der) og opp steintrappa bak denne. Her oppe er det flott utsikt inn og ut fjorden. Hensikten med disse stillingene har vært å dekke minesperringene som var lagt langs stranden og å passe på fjorden tvers av Kjerringvik der det også var slike stillinger. På toppen her er det også sprengt ut en feltmessig stilling for en luftvernkanon, antagelig en 20mm Flak C/38. Ammunisjonsbunkeren har en typisk dekningsvegg foran døren slik at de som gikk ut og inn der ikke kunne bli beskutt.
Andre ting på fortet som normalt ikke blir lagt merke til er blant annet alle merkesteinene som er satt ned rundt om på fortet. En merkestein var en støpt stein i kile fasong, ca 50 cm lang. Disse ble satt ned for å påvise kabler som hadde blitt lagt ned i bakken. Skulle en slik kabel bli skadet så var det lett å finne ut hvor den gikk ved å se på merkesteinene. Steinene ble merket på toppen med streker for å angi hvor den gikk. Der kabelen skiftet retning var det f. eks en vinkel.
I skogen midt på fortet er det anlagt en steinsatt vei, og midt på går det en vei ut i myra som ender opp i en grunnmur. Her var det et sanitæranlegg for offiserene, med dusjer, hvit fliser på veggen og antagelig en badstue
Et av de sterkest befestede bunkerne på fortet er kommunikasjons bunkeren som i dag ikke er tilgjengelig. Den ligger nedgravd bak der kommandobunkeren var og man kan gå på betong taket der det tidligere var en nødutgang som ble fjernet ved siste sikring. Taket i denne bunkeren er over tre meter tykk armert betong. Det innvendige taket er buet for å gjøre det sterkere. Nede i bunkeren er det en lang gang med ståldør i hver ende (fylt over i dag). På den ene siden er det tre store rom. I disse rommene var det vedovner som det måtte fyres i hele tiden for å holde det tørt der nede med steingulv og betong tak og vegger.
Bunkeren var et knutepunkt når det gjaldt kommunikasjon på fortet og ellers ut til andre enheter. Her var radioutstyret installert. Bunkeren hadde flere antenner som kunne heves opp gjennom taket i rør.
Yngvar Halvorsen Jeg vil hjerne ha mer informasjon om hendelser som skjedde under krigen, eller informasjon om bunkere, skytestillinger, luftvern. Dette for å kunne samle mye av det på et sted slik at slektene som kommer kan lære av det som skjedde den gangen. Vil du vite mer om kystfortet på Vesterøya kan du se her Her kan du klikke på kartet og få opp bilder og informasjon om hvert enkelt objekt. Sandefjord har mange kulturminner fra krigen rundt om langs veier, på fjelltopper og langs vannet. Informasjon om en del av dette kan du finne på denne Internettsiden, www.kystfort.info (http://kystfort.info/page17.html) Har du informasjon, historier eller bilder fra fortet under og etter krigen så vil jeg gjerne komme i kontakt med deg. Send en e-post til info@folehavnafort.com