Anne Oterholm Liljekonvallpiken Roman FORLAGET OKTOBER 2015
ANNE OTERHOLM Liljekonvallpiken Forlaget Oktober AS, Oslo 2015 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN hos OZ Fotosats AS Tilrettelagt for ebok av eboknorden, 2015 ISBN 978-82-495-1587-5 (epub) ISBN 978-82-495-1418-2 (trykk) www.oktober.no
Kapittel 1 Merete påstår hele tida at hun ikke mistrives i den bygården hun har flyttet inn i etter skilsmissen. Hun har vent seg til det gule huset. De hvite vinduskarmene. At alt er likt. Alle bygningene i det området har akkurat tre etasjer. Hennes leilighet ligger i tredje, men loftet over der hun bor, er ikke bygd ut, sånn som det er flere andre steder. Hun sier hun liker at stuevinduene vender inn mot bakgården, mens kjøkkenvinduet vender ut mot gata. Hun sier ikke hvorfor. Det er snart et halvt år siden hun flyttet fra det huset hun og Stian bodde i. En diger villa. Det var en viss overgang for henne. Plutselig er det folk overalt rundt henne. Hun holdt alltid på ute i hagen sin før. Dro til forskjellige hagesentre for å kjøpe nye planter hver eneste vår, hun sto på, gjødslet og lukte. Plenen ville hun imidlertid ikke slå, den var det Stian som tok seg av. Men å være med på dugnad i det nye borettslaget sitt liker hun ikke. Hun er ikke vant til å jobbe sammen med folk hun ikke kjenner. Har ikke sans for å bli fortalt hva hun skal gjøre. De to gangene det har vært dugnad, har hun latt som om hun ikke har vært hjemme når folka har samlet seg i bakgården. Det er ikke lenge før hun kommer til å bli ferska bak gardinene sine. De kommer til å spørre hvorfor hun ikke hjelper til. Hun kommer ikke til å ane hva hun skal svare. Det mest sannsynlige er at hun begynner å dikte i hop forskjellige historier, som ikke stemmer overens. Det er ikke noe stort borettslag. Førtisju leiligheter. I et borettslag på den størrelsen vet de aller fleste hvem de andre er. De har registrert at Merete er ny. Merete, derimot, vet ikke hvem noen av de andre er, bortsett fra det paret som bor i leiligheten under hennes. Det er ikke vanskelig for noen å oppdage at hun er mye alene. Jeg ser det med et halvt øye. Jeg vet nøyaktig hvordan hun har det.
Enkelte av kompisene mine mener at jeg må være oppover ørene forelsket i henne, siden jeg stadig sitter og tenker på og funderer over hva det er hun holder på med. Det er snodig hvordan folk føler at de er nødt til å redusere virkeligheten ved å si sånne ting, men det ser ut til at forenkling er et dypt menneskelig behov. Akkurat de to gutta som snakker mest om at jeg har et problem, ble jeg kjent med allerede da vi gikk på barneskolen. Vi har ikke mye til felles lenger. Det er bare gammel vane som gjør at vi fremdeles går på byen og tar oss et par halvlitere. De er to sladrekjerringer. Det er ikke bare meg de tar for seg, for å si det på den måten. De prater om alt og alle. Jeg kjenner andre som ikke er så enspora i huet. De fleste er klar over at Merete og jeg har kjent hverandre i evigheter. Innimellom har vi muligens vært litt begeistret for hverandre, men i det store og hele har vi bare vært venner. Vi har i hvert fall ikke behov for å bli noe annet nå, etter å ha kjent hverandre i femten år. For øyeblikket vil jeg bare ikke slippe taket i henne før jeg vet at alt står bra til. En kan sette pris på mennesker uten at en er forelsket i dem. Jeg er glad i Merete, og hun er glad i meg. Det var dessuten tøft for henne å skille seg etter tjuefem års ekteskap. Hun trenger at noen bryr seg om henne. For min del behøver vi ikke treffes så ofte, hvis ikke det er noe hun vil. Både hun og jeg har en del annet å holde på med for tida. Det holder at vi ringes. Det er bare for å snakke om hvordan det går med henne. Som regel er det jeg som ringer henne. Hun klarer ikke alltid å konsentrere seg. Hun faller ut og inn av samtalen. Men når jeg får henne til å prate, liker hun det. Da holder hun det gående. Jeg tror hun skulle ønske at det hadde vært mulig å storme av gårde og starte et nytt liv, helt uten å tenke seg om. Men hun merker at det ikke går. Hun er nødt til å stoppe opp. Hun blir ikke ved et trylleslag en annen enn den hun er. Noen ganger må jeg nesten le av henne når hun prøver.
Hun står i døråpningen og smiler til Karianne, som bor i etasjen under. Vil ha henne inn. Jeg ser henne for meg. Karianne kommer og går som hun vil oppe hos Merete. Står i oppgangen og fingrer med det lange, lyse håret. Snurrer det rundt og rundt. Hun har bikket tretti for over et år siden, men ser fremdeles ut som om hun er i begynnelsen av tjueårene. Hun vil at menn i absolutt alle aldre skal tenke på hvordan det er å knulle henne. Hun kan ikke sies å være spesielt moden. Likevel er Merete overbegeistret for henne. Merete selv er førtiseks, hun nærmer seg femti, likevel tilbringer hun mer og mer tid sammen med ei dame som forestiller seg at ungdom er en av de viktigste egenskaper et menneske kan ha. Jeg vil ikke spørre henne hvorfor hun gjør det. Hun tar tak i venninna si og drar henne inn i entreen. Står der og smiler til henne. Står altfor nær. Legger hodet på skakke. «Du må jo komme inn, Karianne, du må ikke bli stående sånn ute i oppgangen.» Karianne hadde ingen planer om det. Konsentrerer seg om å få av seg skoa. Det er ingen tvil om at hun har utseende som en modell. Hun er pen. Det fins ikke ei dame som ikke ville være misunnelig på utseendet hennes. Det er aldersforskjellen som får Merete til å slappe av så til de grader sammen med henne. Hun syns ikke hun behøver å sammenlikne seg med henne. Karianne får Merete til å føle seg yngre enn hun er. Det er det hun ønsker. Jeg vil ikke at hun utelukkende skal ha lyst til å snakke med meg heller. Hun kan ha så mange venninner hun bare orker. Hun trenger venninner. Når jeg ringer og spør henne om Stian og om hvordan hun føler seg, sier hun at jeg ikke trenger å spørre henne om det lenger. Sier at hun gir blaffen i hva han holder på med så lenge hun får bo for seg selv. Hun er litt stor i kjeften. Jeg er klar over at hun ikke vil tilbake til Stian, hun er glad for at det er over, de to har egentlig aldri
passet sammen, men hun lurer seg selv når hun sier at hun gir blaffen. Stian, som er femti, skal allerede ha en ny unge. Han har funnet seg ei dame på alder med Karianne. Det er ikke vanskelig å se at Merete hater det. Det er til og med mulig at det er på grunn av den dama til Stian hun prøver å høres ut som om hun ikke er eldre enn Karianne når de snakker sammen. Skal liksom betro seg til henne. Hun fniser når den andre fniser. Snakker i vei om jobben sin, om kjærligheten, om foreldrene. Det er ingenting hun ikke vil snakke om. Typen til Karianne gidder imidlertid sjelden å være med opp. Han er så ung at Merete kunne ha vært mora hans. Han sitter stort sett nede i leiligheten til Karianne og spiller pc-spill. Karianne sier hun kjeder seg når han spiller, men det betyr ikke at hun ikke vil ha ham. Han ser bra ut, sier hun. Og så ler hun. Så lenge hun kan gå opp til Merete når han skrur på pc-en, har det tydeligvis ingenting å si hva han gjør. Karianne samler håret sitt i den ene hånda. Står med det sånn et øyeblikk. Så slipper hun. Hun skal alltid fikle med det. Det hadde ikke gjort noe om hun hadde klippet det litt. Det hadde vært lettere å håndtere hvis det ikke rakk så mye lenger enn til skuldrene. «Du skal ikke noe sted, Merete? Du må si fra hvis du har andre planer. Mikke og jeg skal på kino, men det er først litt senere.» «Selvfølgelig har jeg ikke andre planer.» «Bare at du ser litt ut som om du er på vei ut?» «Nei, nei!» Merete ler. «Jeg skal absolutt ingen steder. Jeg har ikke en eneste plan i hele verden. Her er jeg fri som fuglene!» Karianne fniser. Merete fniser, hun også. En ser rett inn i stua hennes fra entreen. En sofa, en lenestol, et lavt bord og ei bokhylle. Ikke en eneste plante. Omtrent ingen bøker i bokhylla. Det er ikke lett å gjette at hun har bodd
der i et halvt år allerede. Hun er blitt en smule lat. Når jeg ser på henne, får jeg følelsen av at hun mener hun har gjort for mye den første halvdelen av livet sitt, sånn at hun syns hun fortjener å få ta det litt med ro. Da jeg ble kjent med henne, brukte hun jævlig mye tid på jobbsaker. I forhold til hvordan hun jobbet den gangen, gjør hun ikke mye lenger. Ofte har hun ikke lyst til å sette seg ned med dokumentmappa. Utsetter lesingen av sakspapirer på en måte som ikke ville ha falt henne inn tidligere. Jeg tror besøket til Karianne lett kan komme til å bli dagens høydepunkt. Karianne mener faktisk at hvis Merete vil jobbe mindre, kan hun bare la være å ta noen av de sakene hun ikke liker. Hun mener at Merete sier altfor lite nei. At det er det hun må lære seg hvis hun har lyst til å bli annerledes enn hun var før. Hun støtter helhjertet opp under det at Merete liksom skal bli ny. Hun vil at Merete skal plukke ut de klientene hun føler et fellesskap med. Og Merete protesterer egentlig ikke. Prøver ikke å forklare at det fins regler eller kriterier som skal oppfylles om en skal frasi seg et oppdrag. At når en er så heldig å bli oppnevnt som fast forsvarer, kan en ikke uten videre si fra seg et tildelt oppdrag. Jeg innbiller meg at de fleste har skjønt mer enn Karianne om hvordan det norske rettssystemet virker. Jeg kjenner ingen som tror at de faste advokatene helt enkelt kan sile eller velge bort oppdrag. Det er Karianne som leder an ut mot kjøkkenet også. Hun tenker ikke over at det er hun som er gjest. Hun oppfatter seg som en slags ledertype. Hun er uvanlig høy, selv i sokkelesten. Håret hennes rekker likevel helt ned på rumpa. Det ser ut som hun stanser for å posere i den åpne døra inn til kjøkkenet. Står og strekker seg. Mora og faren hennes syns garantert ikke det er særlig imponerende at hun bare er blitt ukebladjournalist. De jobber på universitetet begge to. De er sikkert glad i henne. Men de har et poeng. Hun burde ha giddet å gå på en journalistskole. Mennesker som ikke ser verdien av å tilegne seg noen
form for kunnskap, utvikler seg aldri. Karianne snubler i dørstokken. Mister balansen. Merete holder henne. «Ops! Faen! Jeg mente ikke å snuble inn i deg. Unnskyld.» «Det går fint.» «Herregud, jeg skjønner ikke hvorfor jeg aldri klarer å holde meg på bena.» Merete skakker på hodet. Ser på Karianne. «Men du lager te nå, Merete? Du har ikke drukket te ennå? Jeg får helt abstinenser når jeg ikke har fått te av deg på flere dager. Mikke drikker bare cola. Jeg fatter ikke hvordan jeg lever for tiden!» For et halvt år siden drakk ikke Merete te i det hele tatt. «Men det vet jeg. Du syns det er deilig bare å være forelsket. Du går rundt og er glad. Karianne, gjør du ikke det?» «Jo, men jeg er helt utslitt også.» Jeg syns Merete har en engels tålmodighet. Og typen til Karianne er faktisk sju år yngre enn henne. Det er mulig hun begynner å merke at det er en viss ulikhet mellom henne og ham. Det hender at aldersforskjell tar på. Når gutten hennes ikke spiller dataspill, pumper han jern. Han er på helsestudio flere ganger i uka. Den opprinnelige grunnen til at de to ble kjærester, var at de passet sammen i speilet. De liker alle de fine bildene de legger ut av seg selv på Instagram. De studerer dem. Til og med Merete har nå skaffet seg en Instagram-konto. Hun skal følge med på hva Karianne legger ut. Jeg har aldri sett at hun har tatt bilder selv. Hun står helt stille og ser på Karianne, som har satt seg. Leppene hennes er tørre, i motsetning til Kariannes, som er fuktige og blanke. Merete har alltid oppført seg som om alle produkter som skal smøres på huden, er farlige. Det var mora som ikke likte at hun sminket seg da hun var liten. Før snakket hun om det, og jeg lo av det. Sa at hun
i hvert fall kunne gå og kjøpe seg en leppepomade, stikke innom Rema 1000 og plukke med seg en Lypsyl eller en vaselinboks. Men hun ville ikke. Dattera hennes, Karin, sier at hun er traumatisert. Påstår at hun ble skadd da hun var liten. Jeg har ikke noe imot Karin lenger, men hun er en som overdriver. Det har alltid vært vanskelig å forstå at Merete og Karin er mor og datter. Karin sier rett ut hva hun mener. Hun skal aldri imponere eller forkle noen ting, sånn som Merete. Hun er blitt tjueseks, men hun er ikke noe mindre likefram enn hun var som liten. På den tida mora hennes og jeg traff hverandre flere ganger i uka, var det ikke naturlig å snakke så mye med henne. Det var vanskelig, ettersom de to hadde et problematisk forhold til hverandre. Men nå som jeg treffer Karin litt mer, ser jeg at hun håndterer verden mye bedre enn Merete tror. Karin er langt mer enn anoreksien sin. Jeg vet ikke hvorfor Merete insisterer på at det ikke er noen som kan leve bra med en sånn diagnose. Jeg tror ikke Karin er spesielt ulykkelig. Hun fikser det aller meste. Hun kommer innom meg med jevne mellomrom. Av og til snakker vi litt om mora hennes også. Karin nekter å skjønne at jeg kan være bekymret for Merete. Påstår at mora er ei som alltid klarer seg. Gi faen, Jonas, pleier hun å si. Ikke tenk på henne! Jeg pleier å begynne å le. Sier at jeg ikke kan la være. At det er gammel vane, som er vond å vende. Inne på kjøkkenet til Merete er Karianne allerede godt i gang med en lengre utlegning om Mikke. Av en eller annen grunn er det alltid noe hun vil at Merete skal høre på som handler om ham. Det er noe om at mora til guttungen stadig maser om at han skal komme på besøk. Karianne syns Mikke blir skvist av henne. Hun snakker om at det bare er fordi han ikke vil være drittsekk, og fordi broren hans ikke stiller opp, at han driver og reiser opp til henne. Når han er helt ærlig overfor henne, innrømmer han at han ikke liker det. Merete skakker på hodet igjen. Jeg har sett henne sitte sånn hundrevis