DET KONGELIGE JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENT

DET KONGELIGE JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENT Til høringsinstansene iflg. vedlagt liste Deres ref. Vår ref. Dato 01/06276 ES KES/an 10.10.2001 HØRING - FORBUD MOT ERVERV, BRUK OG BESITTELSE AV DOPINGMIDLER Justisdepartementet sender med dette på høring forslag om å gjøre det straffbart uten lovlig adkomst å erverve, besitte eller bruke dopingmidler, dvs. anabole steroider/testosteron. Fristen for å avgi høringsuttalelse er 15. Januar 2002. Uttalelsene sendes til Justisdepartementets lovavdeling, pb. 8005 Dep, 0030 Oslo. Dersom det er mulig, ber vi om at høringsuttalelsene også sendes oss på diskett eller på e-post (på adressen knufc erik.sather@id.dep.no). Flere eksemplarer av høringsbrevet og -notatet kan fåes ved henvendelse til lovavdelingen på tlf. 22 24 53 63, og høringsnotatet er også lagt ut på internett i departementets elektroniske informasjonstjeneste, Offentlig dokumentasjon og informasjon i Norge (ODIN) på URL-adressen http://odin.dep.no/jd/norsk/publ/hoeringsnotater/index-b-n-a.html Vi ber høringsinstansene vurdere om det er behov for å forelegge saken for underliggende organer. Med hilsen lovrådgiver Postadresse Kontoradresse Telefon - sentralbord Lovavdelingen Telefaks Postboks 8005 Dep Akersgt 42 22 24 9090 0030 OSLO. Org.nr.:97 972 417 831 22 24 27 25 Saksbehandler Knut Erik Sæther 22 2153 12

Vedlegg: Oversikt over høringsinstansene Departementene Riksadvokaten Alternativ til Vold Barneombudet Den Norske Advokatforening Den norske Dommerforening Den norske lægeforening Dopingseksjonen, Aker Sykehus Forsvarergruppen av 1977 Fritt Helsevalg (FVH) Institutt for menneskerettigheter Juss-Buss. Kirkelig ressurssenter for mishandlede kvinner Kompetansesenter for voldsofferarbeid Kriminalpolitisentralen Krisesentersekretariatet Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold Landsorganisasjonen i Norge Likestillingsombudet Likestillingssenteret Norges Idrettsforbund Norges Idrettshøgskole Norges Juristforbund Norges lensmannslag Norges treningssenterforbund Norsk forbund for voldsofre Norsk forening for helhetsmedisin (NFHM) Norsk forening for kriminalreform (KROM) Norsk Idrettsmedisinske Institutt Norsk Krisesenterforbund Næringslivets hovedorganisasjon Politidirektoratet Politiembetsmennenes forening Politiets Fellesforbund Redd Barna Rettspolitisk forening Statens Rettstoksikologiske Institutt Straffelovkommisjonen Trondheim Krisesenter Side 2

Universitetet i Bergen Universitetet i Oslo Universitetet i Tromsø Universitetet i Trondheim Side 3

Oktober 2001 1 Snr. 01/6276 ES JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENTET Lovavdelingen Høringsnotat cz= == Om kriminalisering av bruk, erverv og besittelse av dopingmidler 1. HOVEDINNHOLDET I HØRINGSNOTATET 3 2. BAKGRUNNEN FOR HØRINGSNOTATET 4 3. BRUK AV DOPINGMIDLER I NORGE 5 3.1 Innledning 5 3.2 Omfanget av dopingbruk 5 3.3 Helsemessige konsekvenser av dopingbruk 6 3.3.1 Innledning 6 3.3.2 Anabole steroider/testosteron 6 3.3.3 Stimulerende midler 7 3.3.4 Peptidhormoner 8 3.4 Er det en sammenheng mellom dopingbruk og vold? 8 4. OVERSIKT OVER ANTIDOPINGARBEID I NORGE 10 4.1 Innledning 10 4.2 Antt-dopingarbeid innenfor organisert idrett - virksomheten til Norges Idrettsforbund m.fl. 10 4.3 Anti-dopingarbeid utenfor organisert idrett 11 4.4 Internasjonalt antidoping-arbeid i og utenfor organisert idrett 11 5. GJELDENDE RETT 13 6. UTENIJ\NDSKRETT 14 6.1 Innledning 14 6.2 Sverige 6.3 Danmark 14 14 6.4 Finland 14 7. DEPARTEMENTETS VURDERINGER 16 7.1 Bør bruk av dopingmidler gjøres straffbart? 16 7.1.1 Innledning 16 7. 1.2 Negative virkninger av bruk av dopingmidler 16 7. 1.3 Forholdet til idrettens eget sanksjonssystem 18 7. 1.4 Muligheten for å oppdage og effektivt forfølge bruk av dopingmidler 18 7. 1.5 Uønskede virkninger av å kriminalisere bruk av dopingmidler19 7.1.6 Oppsummering og departementets foreløpige konklusjon 20 Sidel

7.2 Kriminalisering av erverv og besittelse av dopingmidler 20 7.3 Hvilke stoffer bør kriminaliseringen av bruk, besittelse og erverv ramme? 21 7.4 Hvor i lovgivningen bør det nye forbudet plasseres? 22 7.4. 1 Er det aktuelt å kriminalisere bruk, besittelse og erverv av enkelte dopingmidler ved å føre stoffene opp på narkotikalisten? 22 7.4.2 Bør bruk, besittelse og erverv av dopingmidler omfattes av straffeloven 162 b? 23 7.4.3 Plassering i legemiddelloven 24 8. ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER 25 9. DEPARTEMENTETS LOVFORSLAG 26 10. MERKNADER TIL LOVFORSLAGET 27 Side 2

3 HOVEDINNHOLDET I HØRINGSNOTATET Justisdepartementet foreslår i høringsnotatet her å gjøre det straffbart uten lovlig adkomst å erverve, besitte eller bruke anabole steroider/testosteron og preparater som inneholder slike stoffer. Overtredelser straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Det foreslås at de nye reglene tas inn i legemiddelloven. Høringsnotatet er utarbeidet i samråd med Sosial- og helsedepartementet, som har ansvaret for legemiddelloven. Side 3

4 BAKGRUNNEN FOR HØRINGSNOTATET Under arbeidet med straffeloven 162 b om dopingforbrytelser, som kom inn i loven i 1992, ble det vurdert om også erverv, besittelse og bruk av dopingmidler burde kriminaliseres. Straffelovrådet gikk i NOU 1990: 30 Straffereaksjoner i tilknytning til doping, inn for å kriminalisere erverv, besittelse og bruk av "syntetiske androgener og anabole steroider", jf. utredningen sidene 39-40. Men flere høringsinstanser tok uttrykkelig avstand fra en slik kriminalisering. Justisdepartementet sluttet seg til disse høringsinstansene, jf. Otprp. nr. 46 (1991-92) Om lov om endringer i straffeloven (straffetiltak mot doping) side 11-13. Begrunnelsen var blant annet at idrettens eget system har vel så stor preventiv virkning som en eventuell straffebestemmelse, at det kan være praktisk vanskelig for politi og påtalemyndigheten å skulle etterforske slike saker, og at straffeforfølgning ville kreve relativt store ressurser på bekostning av andre oppgaver. Det ble også pekt på at en mest effektivt kan bekjempe dopingproblemet ved å ramme tilførselskanalene og omsetningsapparatet Heller ikke Stortinget gikk i 1992 inn for å kriminalisere erverv, besittelse (til eget bruk) og bruk av dopingmidler. Da straffeloven 162 b ble etterkontrollert i 1998, ble spørsmålet om å kriminalisere erverv, besittelse og bruk av dopingmidler reist på ny. Riksadvokaten tok imidlertid uttrykkelig avstand fra en slik kriminalisering, og Justisdepartementet sluttet seg til dette og viste til begrunnelsen fra 1992, jf. Otprp. nr. 8 (1998-99) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv (inndragning av utbytte) side 62-63. I Dok. nr. 8: 104 (1997-98) foreslo stortingsrepresentantene Grethe Fossli, Vidar Bjørnstad og Jon Olav Alstad å utvide straffeloven 162 b til også å omfatte bruk av dopingmidler. Justiskomiteen ba i brev 12. mai 1998 om Justisdepartementets uttalelse til forslaget Departementets svar i brev 2. juni 1998 er trykt som vedlegg til Innst S. nr. 220 (1997-98). Departementet viste til at Kontaktutvalget for anti-dopingarbeid, som ble oppnevnt av kulturministeren 24. november 1997, skulle se nærmere på hvilke spørsmål som måtte utredes for å ta stilling til om bruk av dopingmidler burde kriminaliseres. Departementet mente utvalgets arbeid burde avventes før kriminalisering av dopingbruk ble vurdert på ny. Justiskomiteen bemerket i Innst S. nr. 220 (1997-98) at det også burde vurderes å kriminalisere erverv og besittelse av dopingmidler. I Stortingets vedtak 15. juni 1998 ble Regjeringen bedt om å utrede og eventuelt foreslå å utvide straffeloven 162 b om doping til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Side 4

Kontaktutvalget la i oktober 1999 frem sin handlingsplan "Anti-dopingarbeid i Norge". Utvalget anbefaler i handlingsplanen at straffeloven 162 b utvides til å omfatte erverv og besittelse av dopingmidler, og at det vurderes om også bruk av dopingmidler bør omfattes av denne bestemmelsen. På bakgrunn av Stortingets vedtak og Kontaktutvalgets handlingsplan har Justisdepartementet på ny vurdert om bruk, besittelse og erverv av dopingmidler bør kriminaliseres. 3 3.1 BRUKAV DOPINGMIDLER I NORGE Innledning I handlingsplanen Anti-dopingarbeid i Norge (1999) gjør Kontaktutvalget rede for omfanget av bruk av dopingmidler, dopingbrukens karakter og konsekvensene av bruken. 3.2 Omfanget av dopingbruk I handlingsplanen side 19 anslås det at 1-2 % av norske ungdommer bruker dopingmidler. Svenske undersøkelser viser at 2-3 % blant unge gutter bruker dopingmidler. Andre utenlandske studier viser at dopingbruk forekommer blant 2-6 % av ungdommene. Det heter videre: "Spørreskjemaundersøkelser i norske helsestudioer viser at ca. 2 % bruker doping, et tall som er lavere enn resultater i de internasjonale undersøkelsene. Kontroller foretatt på bakgrunn av mistanke i helsestudioer har gitt 20 % positive prøver. Tilsvarende kontroller blant organiserte idrettsutøvere har gitt 1 % positive prøver. Undersøkelser blant organiserte idrettsutøvere gir uttrykk for at dopingbruk kan forekomme blant 1,3-1,4 % av utøverne. Også her viser internasjonale undersøkelser vesentlig høyere verdier. En undersøkelse foretatt i Forsvaret viser at 1,4 % av personellet bruker doping." Statistikk fra NIF viser på sin side at den prosentvise andelen av positive prøver som er avgitt av organiserte idrettsutøvere, har gått ned de seneste årene. Eksempelvis ble det utført 2 390 dopingkontroller i 1995 hvorav 1.8 % var positive, mens tallene for 1999 er henholdsvis 2 498 og 0,4 %. Svenske undersøkelser tyder på at det i første rekke er anabole steroider som misbrukes. Ifølge handlingsplanen side 22 er det stort sett er de samme midlene som brukes innenfor og utenfor organisert idrett Kontaktutvalget understreker på side 46 i handlingsplanen at videre forskning er nødvendig for å vinne mer inngående kunnskap om omfanget av dopingbruk i og utenfor organisert idrett. Side 5

Narkotikastatistikken fra KRIPOS viser at mengden av dopingpreparater som beslaglegges, varierer sterkt fra år til år, og tallene gir ikke noe godt grunnlag for å anslå konsumet. Antall beslag av dopingpreparater, dvs. stoffer som er klassifisert som doping i henhold til forskrift 30. april 1993 nr. 318 Of. 5 nedenfor), var hhv. 398 i 1999, 517 i 2000 og 232 i første halvår 2001. 1 første halvår av 2001 ble det beslaglagt rekordstore mengder med anabole steroider. I alt ble det beslaglagt bortimot 250 000 medisinske doser (tabletter og kapsler). Det er steroidene metandienon og stanazolol som forekommer hyppigst, mens mengden testosteron er langt mindre enn tidligere. Tallene er kommentert slik i narkotikastatistikken første halvår 2001 side 17: "Det er vanskelig å ha noen formening om på hvilken måte beslagsdata gir uttrykk for trender. Noen faktorer antyder at den illegale dopingtrafikk ikke har samme prioritet som narkotikatrafikken. Det er derfor ikke utenkelig at beslagsstatistikken ikke gir noe godt bilde av misbrukskulturen. Mot dette taler det forhold at legemidler per instruks i sin alminnelighet skal beslaglegges dersom det foreligger indikasjoner på brudd på forskrifter. Noe avhengig av stofftype viser rettspraksis at lovlige besittelsesmengder med anabole steroider oftest er 3000-5000 mg. Dersom også bruk av doping skulle bli straffbart, er det ikke vanskelig å tenke seg økningen av små beslag av slike legemidler." 3.3 3.3 Helsemessige konsekvenser av dopingbruk 1 Innledning Kontaktutvalget gjør rede for de helsemessige konsekvensene ved dopingbruk på sidene 22 til 25 i handlingsplanen. På side 22 heter det: "Dopingmidlene er nesten uten unntak legemidler, og utviklet til bruk i behandlingen av sykdommer. De er kjemisk og virkningsmessig svært forskjellige. For å kunne si noe om de helsemessige konsekvensene ved bruk av disse stoffene, er det nødvendig å omtale dopingmidlene i grupper etter de virkningene de har. Risikoen for bivirkninger øker generelt med brukslengde og størrelsen på dosene." Kontaktutvalget understreker på side 46 i handlingsplanen at videre forskning er nødvendig for å vinne mer inngående kunnskap, blant annet om "i hvilken grad dopingbrukere utvikler avhengighet... og psykiske problemer". 3.3 2 Anabole steroider/testosteron Kontaktutvalget bruker begrepet "androgen-anabole steroider", og skriver om dette på sidene 22-23 i handlingsplanen: Side 6

"Med androgen-anabole steroider mener vi det mannlige kjønnshormonet testosteron og en gruppe syntetiske stoffer, anabole steroider, som har de samme virkningene som testosteron. Testosteron er ansvarlig for de maskuline forandringene (skjeggvekst, stemmeskifte, kroppsbehåring, kjønnsdrift o.l.) som skjer i puberteten hos gutter (androgen virkning). Hormonet har også en muskeloppbyggende effekt (anabol virkning)... Innen organisert idrett har androgen-anabole steroider vært misbrukt siden tidlig på 1950-tallet, og i doser som er 10-50 ganger høyere enn de som anvendes i medisinen." På sidene 22-24 i handlingsplanen beskrives en rekke fysiske bivirkninger ved bruk av androgen-anabole steroider i dopingdoser. De alvorligste bivirkningene er infertilitet, negative endringer i misbrukernes stoffomsetning, leverskader, økt kjønnsdrift og ulike psykiske forstyrrelser. Om sosiale bivirkninger heter det på sidene 23-24: "Det er flere grunner til at misbrukere av androgen-anabole steroider kan komme i konflikt med samfunnets lover og regler. Det ene er at dopingmidler må kjøpes illegalt, og at en del av misbrukerne skaffer midler til dette ved kriminelle handlinger. Den andre hovedårsaken er at den økte aggressiviteten representerer en risiko for at misbrukerne blir innblandet i voldshandlinger." Spørsmålet om i hvilken grad misbruk av anabole steroider kan føre til økt aggressivitet og stå i sammenheng med vold, er utdypet i 3.4 nedenfor. 3.3 3 Stimulerende midler Sentralstimulerende midler reduserer tretthetsfølelsen og øker utholdenheten. De narkotiske stoffene amfetamin og kokain er to slike midler som har vært mye brukt i idrettssammenheng. Om virkningene av slike stoffer skriver Kontaktutvalget på side 24 i handlingsplanen: "Den sentralstimulerende effekten gjør det lettere å holde ut lange og tunge treningsøkter. Sentralstimulerende midler øker kroppens forbrenning og brukes også av utøvere som konkurrerer i vektklasser, for lettere å gå ned i vekt Kroppsbyggere benytter seg også av denne effekten før konkurranser for å "forbrenne kroppsfett" slik at musklene presenteres best mulig. Efedrin og efedrinlignende stoffer klassifiseres også som sentralstimulerende stoffer og har blitt misbrukt i idretten. Disse stoffene passerer dårligere fra blodet over til hjernen enn amfetamin, men de synes å ha omtrent tilsvarende virkninger hvis dosene er høye nok." Om bivirkningene av misbruk av sentralstimulerende midler (inkl. narkotika som amfetamin og kokain) heter det Side 7

"Bruk over lengre tid medfører risiko for utvikling av avhengighet Ved avbrudd av langtidsbruk vil brukerne adtid føle seg psykisk og fysisk dårlige (abstinens). Lang tids bruk kan føre til personlighetsendringer med forstyrret virkelighetsoppfatning, forfølgelsestanker, hallusinasjoner og uforutsigelig, iblant voldelig atferd. Andre bivirkninger er ufrivillige bevegelser, krampeanfall, uro og angst, søvnproblemer og vekttap. Disse stoffene kan også føre til hjerterytmeforstyrrelser og i blant hjertestans og plutselig død." 3.3 4 Peptidhormoner Om andre dopingmidler enn anabole steroider og sentralstimulerende midler skriver Kontaktutvalget på side 24 i handlingsplanen: "De viktigste i dag er veksthormon (GH, growth hormone) og erythropoietin (epo). Begge disse proteinhormonene er i dag tilgjengelige som legemidler produsert ved molekylærbiologiske metoder. De omsettes også på "det svarte markedet". Veksthormon produseres i hypofysen og stimulerer kroppens lengdevekst i årene før puberteten og har viktige metabolske virkninger hos voksne personer... Veksthormonbehandling av voksne med veksthormonmangel fører til økt muskelmasse og muskelstyrke. Dette er bakgrunnen for misbruket, og man antar at det først og fremst er innen kraftidrettene og blant kroppsbyggere misbruket skjer... Brukt over lengre tid kan veksthormon framkalle sukkersyke og unormal vekst av hjerte, lunger, benvev og andre organer. I verste fall kan dette bli livstruende." 3.4 Er det en sammenheng mellom dopingbruk og vold? I handlingsplanen sidene 25-26 heter det: "Det er rapportert at brukere av androgen-anabole steroider blir mer irritable, utålmodige og hurtigere tyr til vold i konfliktsituasjoner (Griffiths and Bacchus 1998). Problemene oppstår når individene ikke kontrollerer sin aggresjon. Det er mange rapporter om brukere av steroider som har utført voldshandlinger i perioder hvor de benytter dopingmidler. Dette er bekreftet av utspørring av brukernes familie og venner. Blant brukerne synes det å være en vanlig oppfatning at man bør være forsiktig med alkohol så lenge man benytter androgen-anabole steroider. Det kan føre til plutselige raseriutbrudd med berserldignende atferd som kan bli svært voldelig ("steroidraseri"). Side 8

Det er mangel på gode vitenskapelige studier som viser sammenheng mellom vold og misbruk av anabole steroider. I Skandinavia er det tvilsomt om man av etiske grunner overhodet får lov til å gjennomføre studier av psykiske bivirkninger av bruk av anabole steroider i dopingdoser. Det betyr at man hovedsakelig har enkeltrapporter og svært få kontrollerte studier. Et übesvart spørsmål gjenstår: Er de som doper seg med anabole steroider i utgangspunktet mer voldelige, eller blir man mer voldelig av å bruke slike midler? Studier som er utført på bruk av anabole steroider og eventuell økning av aggressiv atferd, har gitt noe forskjellig resultat Ingmar Thiblin hevder i sin rettsmedisinske doktorgradsavhandling (1999) at det eksisterer en sammenheng mellom bruk av androgen-anabole steroider og vold. Han finner at de forskjellige voldstypene i en viss grad henger sammen med misbruksmønsteret Langtidsbrukere har ofte raske og kraftige svingninger i stemningsleiet Stemningssvingningene kan være ledsaget av impulsiv aggresjon med personangrep og destruktiv atferd som i noen tilfeller resulterer i drap. I perioder hvor dosene trappes ned blir misbrukerne gjerne depressive, og i noen tilfeller har det ført til selvmord. I perioder hvor dosene økes føler misbrukerne gjerne oppstemthet sammen med en følelse av uovervinnelighet og usårbarhet Hos de fleste, men slett ikke alle misbrukerne i undersøkelsen, var det tegn til avvikende atferd og misbruk av ulike typer stimulerende midler før de startet med androgen-anabole steroider. Alkoholforbruket i misbrukergruppen var også høyere enn vanlig. Det virker derfor som en del misbrukere er psykisk avvikende på forhånd, og at misbruket av androgen-anabole steroider forsterker dette. Blant kriminelle brukes disse medikamentene også for å redusere angst og øke aggresjon (Thiblin 1999). En samlet vurdering av de resultater som foreligger synes å bekrefte at det er en sammenheng mellom doping med steroider og risiko for økt aggresjon og voldelig atferd. Det er sannsynlig at individer med tendens til voldsbruk trekkes til miljøer hvor det misbrukes steroider fordi de ønsker å bli større, sterkere og mer aggressive. Hos personer som ferdes i voldsmiljøer og har en tendens til voldsbruk, vil man forvente at misbruk av steroider er farligere enn hos andre, fordi det vil kunne forsterke tendensen til vold." I et nyere norsk forskningsarbeid som er blitt publisert etter utarbeidelsen av handlingsplanen, (Pedersen, Wichstrøm, Blekesaune: Violent Behaviors, Violent Victimization, and Doping Agents - A Normal Population Study of Adolescents, publisert i Journal of Interpersonal Violence nr. 16, 8. august Side 9

2001), er det ikke påvist årsakssammenheng mellom bruk av doping og voldelig adferd (side 828): The study revealed that adolescents in milieus in which doping agents are present (measured as håving been offered doping agents) often report violent behaviors. This association remained significant even when other variables were controlled for. However, there was no additional effect of actual use of doping agents. Thus, wc suggest that such substances may serve as a marker of violent subculture of adolscents, more than being a direct causal factor in the etiology of violence." Kontaktutvalget understreker på side 46 i handlingsplanen at videre forskning er nødvendig for å klargjøre i hvilken grad dopingbrukere utvikler voldelig atferd. 4 4.1 4.2 OVERSIKT OVER ANTI-DOPINGARBEID I NORGE Innledning I vurderingen av om bruk av dopingmidler bør bekjempes med straff, må det tas i betraktning hvilke andre virkemidler som er tatt eller kan tas i bruk. Nedenfor gis det derfor en kortfattet oversikt over dagens antidopingarbeid. Anti-dopingarbeid innenfor organisert idrett - virksomheten til Norges Idrettsforbund m.fl. Idrettstinget, det øverste organ for Norges Idrettsforbund (NIF) og Norges olympiske komité, vedtok i 1990 særlige bestemmelser om doping, jf. første ledd i NIFs lov 12-1: "Det er forbudt rettsstridig å bruke midler eller metoder som fremgår av locs eller NIFs dopingliste. Det er forbudt å bruke midler eller metoder i den hensikt å skjule bruk av dopingmiddel eller metode. Det er forbudt å tilvirke, innføre, utføre, erverve, sende, overdra eller være i besittelse av middel som nevnt i første ledd, når dette kan (antas å ha vært eller skulle) brukes i dopingsammenheng." Enhver idrettsutøver som er medlem av NIF har plikt til å underkaste seg dopingkontroll, jf. NIFs lov 12-2, typisk ved å avgi urinprøve. Reaksjonen mot bruk eller medvirkning til bruk av dopingmidler er normalt utelukkelse i minst to år, men ved 'lettere" doping kan utelukkelsen være kortere. Gjentagelse medfører normalt utestengning på livstid. I Innst. S. nr. 147 (2000-2001) om idrettslivet i endring - om statens forhold til idrett og fysisk aktivitet ble det reist spørsmål om dopingkontroll-arbeidet, for å få høyere legitimitet, bør foretas av et organ som er uavhengig av NIFs organisasjon, jf. innstillingen side 12: Side 10

"Som en videreføring av det gode arbeidet som NIF har gjort på dette området, mener komiteen at man må legge vesentlig vekt på utviklingen av en annen organisasjonsform enn den man har på anti-doping arbeidet i dag. Komiteen vil understreke viktigheten av å få en to-deling av doping-arbeidet i NIF, der det forebyggende arbeidet fortsatt blir liggende hos NIF, mens kontrolloppgavene gjennomføres av et uavhengig organ. Det vil si at et slikt organ likeledes kan ta et større samfunnsmessig ansvar på feltet Det er komiteens vurdering at dette vil skape en høyere legitimitet for det doms- og etikkarbeidet som blir gjort på dopingområdet Komiteen ber derfor departementet, i samarbeid med NIF, å finne en hensiktsmessig løsning for en slik uavhengig organisering." Kulturdepartementet oppnevnte derfor 18. april 2001 et utvalg som skal vurdere om det bør opprettes et uavhengig antidopingorgan. I mandatet heter det bl.a: "Utvalget gis i mandat å utarbeide forslag til hjemmelsgrunnlag for et uavhengig organ for gjennomføring av dopingkontroller, og vurdere organiseringen av og ev. hjemmelsgrunnlaget for påtalemyndigheten i dopingsaker. Organets formål vil være å foreta dopingkontroller innenfor organisert idrett (NIF) og eventuelt blant ungdoms- og treningsmiljøer med risiko for dopingmisbruk." NIF har, i tillegg til den juridiske og kontrollerende virksomheten, drevet forebyggende virksomhet gjennom opplysningsarbeid og samarbeid med andre organisasjoner og myndigheter. Kulturdepartementet bevilger årlig øremerkede midler til etikk og anti dopingarbeidet innen organisert idrett. 1 1999 ble det gitt 8,3 millioner kroner til dette formålet 4.3 Anti-dopingarbeid utenfor organisert idrett Kontaktutvalgets handlingsplan omfatter tiltak som kan iverksettes overfor miljøer utenfor den organiserte idretten. Kontaktutvalget foreslår bla. at man søker å få frem flere fakta om dopingbruk i slike miljøer, at det opprettes et forskningsprogram om doping, og at det gis mer informasjon om konsekvensene ved dopingbruk. Kontaktutvalget skal sikre en best mulig samordning av anti-dopingarbeidet i Norge. 4.4 Internasjonalt antidoping-arbeid i og utenfor organisert idrett Kulturdepartementet tar del i en internasjonal samarbeidsavtale på dopingområdet (International Anti-Doping Arrangement (lada)). Foruten Norge deltar Australia, Canada, Nederland, New Zealand, Storbritannia og Side 11

Sverige. Formålet med avtalen er å etablere en felles anti-doping strategi, bl. a. i form av harmoniserte regler for dopingkontroller. lada har arbeidet aktivt for å kvalitetssikre prosedyrene for dopingkontroller. Norge undertegnet Europarådet konvensjon om antidoping (ETS nr. 135) i 1989. Konvensjonen er rettet mot anti-dopingarbeidet innen organisert idrett, og har styrket anti-dopingarbeidet i landene som har ratifisert konvensjonen.! Side 12

13 GJELDENDE RETT Straffeloven 162 b første ledd om dopingforbrytelser rammer "[d]en som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar... dopingmiddel". Formålet med å innføre bestemmelsen i 1992 var mer effektivt å kunne ramme apparatet som fremskaffer og omsetter dopingmidler, jf. Otprp. nr. 46 (1991-92) side 15. Gjerningsbeskrivelsen er langt på vei parallell med bestemmelsen om narkotikaforbrytelser i 162 første ledd. Forskjellen er at 162 b første ledd ikke rammer erverv av dopingmiddel, mens erverv av narkotika rammes av 162 første ledd. Videre er besittelse og bruk av narkotika straffbart etter legemiddelloven 31 annet ledd. Besittelse og bruk av dopingmidler er derimot ikke omfattet Vi har heller ingen andre straffebud som uttrykkelig rammer erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Unntaksvis kan slik befatning med dopingmidler være straffbart etter andre bestemmelser, for eksempel hvis midlet også er et narkotikum (som for eksempel amfetamin). "Narkotikalisten" og "dopinglisten", jf. henholdsvis forskrift 30. juni 1978 nr. 8 om narkotika mv. (narkotikalisten) og forskrift 30. april 1993 nr. 318, regulerer hva som skal anses som hhv. narkotika og dopingmidler i straffelovens forstand. Hvilke stoffer som etter straffelovgivningen regnes som henholdsvis narkotika og dopingmidler, korresponderer ikke med hva som innen idretten regnes som dopingmidler. For det første er en rekke stoffer på NIFs dopingliste i strafferettslig sammenheng klassifisert som narkotika (ved at de er oppført på narkotikalisten). Dette gjelder for eksempel buprenorfin, hydrokon, morfin, ketobemidon, fentanyl og metadon. For det andre faller en rekke av "dopingmidlene" på NIFs dopingliste utenfor både narkotikalisten og dopinglisten, eksempelvis furosemid, danazol, probenecid, insulin og koffein. Medvirkning til dopingforbrytelse er straffbar etter 162 b fjerde ledd. Paragraf 162 b fjerde ledd rammer dessuten medvirkning til "bruk av dopingmiddel". Hovedgrunnen til at medvirkning til bruk av dopingmidler er kriminalisert selv om bruken er lovlig, er at det anses som særlig alvorlig dersom trenere, ledere, helsepersonell eller andre i støtteapparatet rundt idrettsutøvere råder utøverne til å dope seg, eller hjelper dem med dette. Side 13

6. UTENLANDSK RETT 6. 1 Innledning Norsk gjeldende rett på området synes i det vesentlige å være i samsvar med den strafferettslige reguleringen av dopingmidler i en rekke andre land. Utenfor Norden er det ikke vanlig at eget bruk av dopingmidler er belagt med straff. Etter hva departementet har fått opplyst, gjelder imidlertid et slikt forbud i Australia og i enkelte delstater i USA. I det følgende vil rettstilstanden på området i Sverige, Danmark og Finland bli nærmere belyst 6.2 Sverige Sverige har forbudt ulike former for befatning med visse dopingmidler ved en egen lov - lag (1991: 1969) om forbud mot vissa dopningsmedel (dopingloven) - som trådte i kraft i 1992. Loven gjelder syntetiske anabole steroider, testosteron og derivater av disse stoffene samt veksthormoner. Dessuten gjelder loven kjemiske substanser som øker kroppens egen produksjon og frigjøring av veksthormoner eller testosteron og derivater av testosteron. Opprinnelig var bare overdragelse, tilvirkning, oppbevaring og besittelse av slike stoffer, samt det å by dem ut for salg straffbart etter dopingloven. Etter en lovendring som trådte i kraft i 1999, gjør loven også ulovlig bruk av disse stoffene straffbart 6.3 Danmark Etter samme modell som den svenske, har Danmark en egen dopinglov - lov 21. april 1999 nr. 232 om forbud mod visse dopingmidler. Loven rammer noen flere stoffer enn den svenske dopingloven, hovedsakelig erytropoietin (EPO) og midler med lignende virkning. Ulovlig salg, annen overdragelse eller spredning, tilvirkning, innførsel, utførsel, og besittelse av slike stoffer er straffbart Til forskjell fra Sverige er bruk av dopingmidler ikke straffbart i Danmark. 6.4 Finland Finland har ikke noen egen dopinglov. Men de fleste dopingmidlene er legemidler som faller inn under bestemmelsene i den finske legemiddelloven - lakemedelslagen 10. april 1987 (395/1987). Ifølge 96 er ulovlig lagerhold, salg eller annen overdragelse, tilvirkning og import av Side 14

slike legemidler straffbart. Innførsel av dopingmidler kan også rammes av den finske straffeloven - strafflagen 19. desember 1889 (39/1889) - 46 kap. Om regleringsbrott och smuggling. I likhet med i Danmark er bruk av dopingmidler ikke straffbart i Finland. Den finske regjeringen har i sin proposisjon RP nr. 17/2001 om endringer i blant annet den finske straffeloven 44 kap. Om brott som åventyrar andras halsa och sakerhet, foreslått nye bestemmelser om dopingforbrytelser. I forslaget går man inn for at det skal være straffbart å tilvirke, innføre og overdra eller utbre dopingmidler, men man frarår å kriminalisere besittelse og bruk. Forslaget vil sannsynligvis bli behandlet i Riksdagen våren 2002. Side 15

16 7.1 7.1 DEPARTEMENTETS VURDERINGER Bør bruk av dopingmidler gjøres straffbart? 1 Innledning For at en handling skal kriminaliseres, bør den være straffverdig. I det ligger at handlingen bør være kvalifisert klanderverdig og samfunnsskadelig. I tillegg bør hovedformålet med en eventuell kriminalisering - å forhindre bruk av dopingmidler - ikke kunne nås på andre egnete måter, samtidig som en eventuell kriminalisering ikke bør ha negative virkninger som oppveier fordelene med å ta i bruk straff. Det må med andre ord foretas en samlet vurdering av om det er grunnlag for å kriminalisere bruk av dopingmidler, og i denne vurderingen gjør en rekke forhold seg gjeldende. I drøftelsen nedenfor legges det særlig vekt på faren for helseskader, om det er en sammenheng mellom dopingbruk og kriminalitet, forholdet til idrettens eget sanksjonssystem, muligheten for å oppdage og bevise bruk av dopingmidler, og om et forbud kan ha andre uønskede virkninger. Utviklingen i lovverket har gått i retning av at stadig flere uønskede handlinger er gjort straffbare, og dette må ses i sammenheng med en teknologisk og samfunnsmessig utvikling som har økt handlingsrommet - også når det gjelder uønskede og uheldige handlinger av hittil ukjent slag. I mandatet til Sanksjonsutvalget, som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 26. januar 2001, understrekes det at trussel om straff ikke alltid er noe godt middel for å styre atferd, og at det er grunn til å vurdere om ikke andre virkemidler i en del tilfeller kan virke bedre og kreve færre ressurser. Vurderingen av om bruk av dopingmidler er så alvorlig at det bør være en samfunnsoppgave å forfølge handlingen ved å ta strafferettsapparatet i bruk, bør også skje i lys av bakgrunnen for å oppnevne sanksjonsutvalget Vi presiserer for ordens skyld at det med bruk av dopingmidler siktes til bruk til annet enn medisinske og vitenskapelige formål i samsvar med den gjeldende helselovgivningen. 7.1 2 Negative virkninger av bruk av dopingmidler Innen den organiserte idretten er bruk av dopingmidler åpenbart et problem både for brukeren selv og for idretten som sådan. Utenfor den organiserte idretten er det et mer åpent spørsmål om bruk av dopingmidler er et problem for andre enn brukeren selv. Det er ingen tvil om at misbruk av en del dopingmidler kan medføre alvorlige helseskader, særlig hos unge misbrukere, jf. 3. At samfunnet bør forsøke å hindre at unge mennesker utsetter seg selv for helsefare, ble vektlagt da Sverige forbød dopingbruk i Side 16

1999, jf. Regeringens proposition 1998/99:3 Åtgårder mot dopning side 31 flg. Forutsatt at trusselen om straff har sin tilsiktede avskrekkende virkning, kan en kriminalisering bidra til at enkelte av dem som i dag bruker dopingmidler slutter med det, og - kanskje enda viktigere - at unge mennesker i uorganiserte treningsmiljøer ikke i like stor grad blir utsatt for press eller på annen måte fristet til selv å ta i bruk dopingmidler. lignende hensyn var med på å begrunne straffeloven 162 b som retter seg mot dem som forsyner brukerne med dopingmidler, jf. 5 ovenfor. Omfanget av misbruken er lite sammenlignet med narkotikabruk, og de samfunnsmessige omkostningene av dopingbruk er sannsynligvis små sammenlignet med andre lovlige helsefarlige stoffer som for eksempel alkohol og tobakk. Innvirkningen på folkehelsen må imidlertid ses i sammenheng med andre mulige negative virkninger av bruk av dopingmidler. Kontaktutvalget for doping konkluderer i sin handlingsplan med at forskningsresultatene "synes å bekrefte at det er en sammenheng mellom doping med steroider og risiko for økt aggresjon og voldelig atferd", jf. planen side 26 og 3.4 ovenfor. Dersom det er slik at bruk av slike dopingmidler kan bidra til at brukerne begår voldshandlinger, taler det for kriminalisering. Som også Kontaktutvalget peker på, er det imidlertid mangel på gode vitenskapelige studier som viser sammenheng mellom bruk av dopingmidler og vold. Usikkerheten knyttet til om misbruk av anabole steroider fører til voldelig atferd, og eventuelt hvor sterk påvirkningen er, gjør at argumentet ikke veier så tungt som det ville ha gjort dersom sammenhengene var klare. Generelt bør det stilles krav til god dokumentasjon av negative virkninger før de kan danne grunnlag for et nytt straffebud, og usikkerheten kan tilsi at det er hensiktsmessig å avvente ytterligere forskning på området før det eventuelt fremmes forslag om å forby misbruk av slike stoffer. På den annen side kan vold i alvorlige tilfeller føre til at offeret dør eller påføres varige mén. Kravene til dokumentasjon for at det faktisk er sammenheng mellom misbruk av anabole steroider og vold, bør derfor settes lavere enn for påvirkning som leder til mindre alvorlige lovbrudd. Dessuten setter etiske hensyn grenser for muligheten til å gjennomføre studier i Norden av bruk av anabole steroider i dopingdoser, jf. Kontaktutvalgets handlingsplan side 25. Vanskene forbundet med å få frem sikrere vitenskapelige resultater enn dem som foreligger i dag, kan tilsi at det bør stilles mindre strenge krav enn normalt til dokumentasjon av skadelige virkninger. Det er rimelig å anta at flere dopingbrukere finansierer sitt forbruk gjennom salg til andre, men koblingen til annen kriminalitet er ikke belyst på samme måte som for narkotika. Side 17

18 3 Forholdet til idrettens eget sanksjonssystem Da erverv, bruk og besittelse av dopingmidler ikke ble gjort straffbart i 1992, var det hovedsakelig begrunnet med at idrettens eget kontroll- og sanksjonssystem virket vel så effektivt og preventivt som straff, jf. Otprp. nr. 46 (1991-92) side 13. Det er ikke holdepunkter for å anta at situasjonen er en annen i dag. Idrettens eget sanksjonssystem har imidlertid liten eller ingen preventiv virkning utenfor de organiserte idrettsmiljøene, og Justiskomiteen har fremhevet at nettopp dopingbruken i slike miljøer er et særlig problem, jf. Innst. S. nr. 220 (1997-98). Mangelen på idrettslige reaksjonsformer mot dopingbruk utenfor de organiserte idrettsmiljøene, kan tale for å gjøre det straffbart å bruke dopingmidler. Det er imidlertid ikke aktuelt å begrense en straffetrussel til bare å gjelde for uorganiserte brukere, og i vurderingen av om straff bør tas i bruk, må det også tas hensyn til at bruk av både straff og idrettslige sanksjoner ikke er uproblematisk. Beviskravene for å idømme straff vil være strengere enn hva idrettens egne organer krever for å utestenge en utøver fra konkurranseidretten. En annen forskjell ligger i at idrettsutøveren har bevisbyrden i de sistnevnte sakene, mens påtalemyndigheten har bevisbyrden dersom det reises straffesak. Fordi bevisreglene er forskjellige, vil det kunne forekomme at en idrettsutøver blir frikjent for straff, men like fullt utestengt fra organisert idrett - på grunnlag av den samme påståtte dopingmisbruken. Slike saker kan så tvil om idrettens egne organer har truffet en riktig avgjørelse, noe som i sin tur kan svekke tilliten til anti dopingarbeidet innenfor den organiserte idretten. Et annet problem som kan oppstå, ligger i forholdet mellom behandlingen av dopingsaker innenfor idretten og behandlingen av de samme sakene i strafferettsapparatet Selv om bruk av straff i tillegg til idrettens sanksjoner ikke kan anses å være i strid med forbudet mot dobbelstraff, jf. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 og 7. tilleggsprotokoll artikkel 4, kan det være fare for at utøvere som både utestenges og straffes, samlet sett får en for streng reaksjon. Dette kan i enkelte tilfeller avverges ved at man ved avgjørelsen som treffes sist tar hensyn til den første avgjørelsen, men ikke dersom det organet som treffer den siste avgjørelsen kommer til et annet resultat mht skyldspørsmålet enn det som er lagt til grunn i den første avgjørelsen. 7.1.4 Muligheten for å oppdage og effektivt forfølge bruk av dopingmidler Å kriminalisere bruk av dopingmidler, vil markere samfunnets fordømmelse av det å misbruke slike stoffer. I vurderingen av om straff bør tas i bruk, må det imidlertid også tas hensyn til om et straffebud kan forfølges tilstrekkelig effektivt med de ressursene som står til rådighet (se 8 om økonomiske og administrative konsekvenser av departementets forslag). Side 18

I mangel av særregler vil bruk av dopingmidler måtte etterforskes i henhold til alminnelige straffeprosessuelle regler, jf. særlig straffeprosessloven 157, som gir hjemmel for kroppslig undersøkelse av den som med skjellig grunn kan mistenkes for lovbrudd som kan medføre frihetsstraff. Dersom det opprettes et uavhengig antidopingorgan, jf. 4 ovenfor, vil det være nærliggende for politi- og påtalemyndigheten å søke bistand hos organet i forbindelse med prøvetaking og analyse av prøvene. Analyse av dopingprøver krever stor fagkyndighet og kan gi opphav til bevisvansker - blant annet fordi enkelte stoffer har svært kort nedbrytningstid i kroppen. Analyser av prøver kommer til å ha stor betydning i de tilfellene der den mistenkte benekter straffeskyld. Analysene er ressurs- og kostnadskrevende. Etter det departementet har fått opplyst koster analyse av én urinprøve kr 2600. Det vil derfor kreve betydelige ressurser å gjennomføre prøvetaking i større omfang. I forslaget som Kulturdepartementet har sendt på høring, er det også fremmet forslag om at organet skal kunne foreta dopingkontroller i ungdoms- og treningsmiljøer også utenfor organisert idrett der det er fare for dopingmisbruk. Særlige kontrollordninger vil bidra til at dopingbruk kan avdekkes og etterforskes mer effektivt, men reiser samtidig spørsmål om rettssikkerhet og om politiets rolle som må vurderes nærmere i oppfølgningen av lovforslagene. En positiv sideeffekt av å kriminalisere bruk av dopingmidler er at det kan bli lettere å forfølge overtredelser av straffeloven 162 b på en mer effektiv måte. Erfaringer fra etterforskning av narkotikasaker viser at det ofte er brukerne som gir opplysninger som leder til at bakmennene blir tatt. Slike opplysninger gis imidlertid fordi brukeren på den måten kan gavne sin egen sak, for eksempel ved at domstolene ofte vil betrakte opplysningene som et formildende moment og idømme mildere straff. Ettersom bruk av dopingmidler ikke har vært straffbart, har ikke politiet på samme måte som i narkotikasaker fått opplysninger fra brukerne om det bakenforliggende nettverket som smugler inn og omsetter stoffene. 7.1 5 Uønskede virkninger av å kriminalisere bruk av dopingmidler En kriminalisering kan tenkes å få den uønskede virkningen at misbrukere unnlater å søke hjelp for sine helseproblemer - av frykt for straff eller fordi de føler seg stigmatisert som kriminelle. En beslektet innvending er at dopingbrukerne kan komme til å gå "under jorden" for å unngå straff, slik at de blir vanskeligere å komme i kontakt med for den som ønsker å gi informasjon eller ta i bruk andre virkemidler for å hindre dopingmisbruk. Side 19

Slike innvendinger gjør seg imidlertid også gjeldende ved kriminalisering av bruk av andre stoffer, som for eksempel narkotika. 7.1 6 Oppsummering og departementets foreløpige konklusjon Det er ingen tvil om at bruk av dopingmidler er uønsket atferd som bør bekjempes - av offentlige myndigheter og av idrettens egne organer. Spørsmålet er om trussel om straff er et egnet virkemiddel. Spørsmålet står i en noe annen stilling enn da det ble vurdert i 1992, først og fremst ved at fokus er sterkere på dopingbruken til unge mennesker utenfor det organiserte idrettsmiljøet Argumentet om at idrettens egne organer best kan bekjempe bruk av dopingmidler, kan derfor ikke tillegges så stor vekt som før. Den uorganiserte gruppen av brukere kan dessuten være vanskeligere å nå med andre virkemidler, som for eksempel informasjon og holdningsskapende arbeid. Selv om det ikke foreligger fullgod vitenskapelig dokumentasjon, må det også tas på alvor at det kan være en sammenheng mellom bruk av anabole steroider og utøvelse av vold. Særlig de alvorlige konsekvensene av vold og særlig aggressiv vold - gjerne i kombinasjon med alkohol- eller narkotikapåvirkning - gjør at det ut fra en føre-var tankegang er mer nærliggende enn før å kriminalisere bruk av enkelte dopingmidler. Bruk av dopingmidler er også et problem for brukeren selv, selv om helseskadelig livsførsel normalt ikke er straffverdig. Hovedargumentene for en kriminalisering får også betydning for hvilke dopingmidler en kriminalisering eventuelt bør omfatte, se nedenfor 7.3. 7.2 Kriminalisering av erverv og besittelse av dopingmidler Grunnen til at erverv av dopingmidler ikke er straffbart i dag, er at lovgiver ikke ville ramme den enkeltes befatning med dopingmidler til eget bruk, som jo ikke er straffbart, jf. Otprp. nr. 46 (1991-92) side 20. Tilsvarende ville en kriminalisering av besittelse i realiteten også innebære kriminalisering av bruk, siden bruk normalt forutsetter besittelse. Derfor er også besittelse av dopingmidler (til eget bruk) straffritt etter gjeldende rett, jf. 5 ovenfor. Erverv, besittelse og bruk må ses i sammenheng. Det springende punktet er om man ønsker å kriminalisere bruk. Dersom departementets forslag om å kriminalisere bruk får tilslutning, er det naturlig at erverv og besittelse kriminaliseres samtidig, særlig av hensyn til en effektiv håndheving. Justiskomiteen bemerket i Innst S. nr. 220 (1997-98) at en kriminalisering av bruk isolert sett blir meningsløs dersom man ikke samtidig kriminaliserer besittelse og erverv. Denne sammenhengen tilsier også at dersom departementets forslag om å kriminalisere dopingbruk ikke får tilslutning, bør heller ikke erverv og besittelse av dopingmidler gjøres straffbart. Side 20

Spørsmålet om bruk, besittelse og erverv av dopingmidler bør kriminaliseres er også drøftet i den svenske regjeringens proposisjon til den svenske Riksdagen 1998/99:3 Åtgårder mot doping, om blant annet kriminalisering av bruk av dopingmidler, og i den finske regjeringens proposisjon RP nr. 17/2001 med forslag till revidering av strafflagens bestammelser om brott som åventyrar hålsa och såkerhet och av vissa lagar som har samband med dem. I den finske proposisjonen (i svensk oversettelse) drøftes problemstillingene særlig i kap. 4, side 13 til 23, i den svenske proposisjonen særlig i kap. 8, side 61 til 73. 7.3 Hvilke stoffer bør kriminaliseringen av bruk, besittelse og erverv ramme? En eventuell kriminalisering kan åpenbart ikke omfatte ethvert stoff som i idrettslig sammenheng er å anse som dopingmiddel. Et slikt forbud ville favne alt for vidt, og omfatte midler som ikke på noen måte har de skadevirkningene som kan begrunne et forbud. Spørsmålet er om alle stoffene som er ansett som dopingmidler i forhold til straffeloven 162 b, også bør rammes av kriminaliseringen av bruk, besittelse og erverv av dopingmidler, eller om en nykriminalisering heller bør omfatte et snevrere utvalg av stoffer. Stoffene som føres opp på dopinglisten fastsatt i medhold av straffeloven 162 b, og som dermed anses som dopingmidler i denne bestemmelsens forstand, er alle egnet til å øke menneskers prestasjonsevne på en kunstig måte, jf. Otprp. nr. 46 (1991-92) side 20. Men ikke alle stoffer med denne egenskapen skal føres opp på listen. Narkotika skal i stedet føres opp på narkotikalisten. Dessuten bør stoffer av mindre alvorlig karakter ikke kriminaliseres - "bare mer alvorlige dopingpreparater bør føres på listen", jf. proposisjonen side 20, hvor denne retningslinjen presiseres slik: "Med dette sikter departementet blant annet til stoffer som er særlig helseskadelige, stoffer som i særlig grad ødelegger konkurranseforholdene i idretten og stoffer som innebærer stor spredningsfare." Stoffene på denne dopinglisten faller i tre ulike grupper: de anses enten som anabole steroider/testosteron, som stimulerende midler eller som peptidhormoner. Etter den siste endringen 21. desember 2000, er til sammen 53 stoffer ført opp på listen. 17 av disse stoffene er klassifisert som anabole steroider/testosteron, 32 som stimulerende midler og 4 som peptidhormoner. I tillegg regnes som dopingmiddel "salter og derivater av disse stoffer og mulige isomere, estere og etere av stoffene og deres salter" samt preparater som inneholder noen av de 53 stoffene eller "salter og derivater av disse stoffer og mulige isomere, estere og etere av stoffene og deres salter", jf. dopingforskriften 1. Side 21

Siden straff er samfunnets skarpeste reaksjon, og derfor bør brukes med tilbakeholdenhet, mener departementet at kriminaliseringen bare bør ramme de stoffene som er forbundet med særlig stor risiko for helseskade eller risiko for særlig alvorlig helseskade, og som utgjør et samfunnsproblem bla. på grunn av den mulige sammenhengen med vold. Et nytt straffebud bør derfor ledsages av en egen avgrensning av hva som er forbudte stoffer. Anabole steroider/testosteron er forbundet med stor risiko for helseskade og med alvorlige helseskader, og ser ut til å ha større utbredelse enn andre dopingmidler, jf. 3 ovenfor. At dopingmidler kan forårsake voldshandlinger, har også først og fremst vært satt i forbindelse med anabole steroider, jf. 3.4. Departementets utgangspunkt har derfor vært at nykriminaliseringen bare bør omfatte ulovlig bruk, besittelse og erverv av anabole steroider/testosteron og preparater som inneholder slike stoffer. Departementet har vurdert om bare syntetiske anabole steroider bør omfattes, blant annet fordi slike stoffer er mest utbredt, og fordi det er lettere å avdekke bruk av slike stoffer enn tilførsel av testosteron, som naturlig finnes i kroppen. Straffverdigheten er imidlertid den samme, og det ligger rettstekniske fordeler i å knytte avgrensningen til hele gruppen av anabole steroider/testosteron i dopingforskriften. Denne løsningen er også foreslått av Statens legemiddelverk i brev 27. oktober 2001 til Sosial- og helsedepartementet. Justisdepartementet slutter seg foreløpig til dette, men ber om høringsinstansenes synspunkter på hvilke dopingstoffer som bør omfattes av et forbud. For så vidt gjelder strafferammen, er det naturlig å legge til grunn samme strafferamme som for ulovlig erverv, besittelse og bruk av narkotika, dvs. bøter eller fengsel inntil 6 måneder. 7.4 7.4 Hvor i lovgivningen bør det nye forbudet plasseres? 1 Er det aktuelt å kriminalisere bruk, besittelse og erverv av enkelte dopingmidler ved å føre stoffene opp på narkotikalisten? Under arbeidet som ledet frem til vedtagelsen av straffeloven 162 b om dopingforbrytelser, foreslo Straffelovrådet i NOU 1990: 30 Straffereaksjoner i tilknytning til doping, jf. side 39-40, å kriminalisere bruk, besittelse og erverv av enkelte dopingmidler ved å føre disse stoffene opp på narkotikalisten. Forslaget gikk ut på å endre 3 nr. 2 i narkotikaforskriften 30. juni 1978 nr. 8 slik at enkelte dopingmidler kunne føres opp på narkotikalisten selv om de ikke har "liknende" skadevirkninger som narkotika. Straffelovrådet anbefalte videre at syntetiske androgener og Side 22

anabole steroider burde føres opp på narkotikalisten, etter endringen i forskriften. Flere høringsinstanser, bl.a. riksadvokaten, Helsedirektoratet og daværende Eidsivating statsadvokatembeter, reiste prinsipielle innvendinger mot Straffelovrådets forslag til endringer i narkotikaforskriften, jf. Otprp. nr. 46 (1991 92) side 17. Særlig ble det vist til at oppføring av dopingmidler på narkotikalisten ville bryte med narkotikaforskriftens logikk, stride mot alminnelig språkbruk og internasjonal praksis, samt kunne føre til en utvanning og ufarliggjøring av narkotikabegrepet Justisdepartementet sluttet seg til disse innvendingene fra høringsinstansene, jf. proposisjonen side 18. Argumentene som ble fremmet den gang, har gyldighet også i dag. Departementet mener derfor at kriminalisering av bruk, besittelse og erverv av dopingmidler ikke bør skje gjennom endringer i narkotikaforskriften og narkotikalisten. Justiskomiteen har også understreket behovet for å skille mellom bruk av dopingmidler og narkotika, se komiteens merknader i Innst S. nr. 220 (1997-98). I tillegg kommer at en lovendring klarere markerer avstand fra doping enn en kriminalisering gjennom endringer i narkotika- og dopingforskriftene. 7.4 2 Bør bruk, besittelse og erverv av dopingmidler omfattes av straffeloven 162 b? Straffelovens bestemmelse om dopingforbrytelser er plassert i straffelovens forbrytelsesdel, som i utgangspunktet skal inneholde bare de mest alvorlige straffbare forholdene. Formålet med å innføre 162 b var først og fremst å ramme apparatet som fremskaffer og omsetter dopingmidler. Bestemmelsen rammer altså i første rekke virksomhet som utnytter andre, og som må betraktes som klart mer straffverdig enn den enkeltes bruk av dopingmidler. I tråd med dette er strafferammene relativt høye - overtredelse straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år, eller inntil 6 år for grov dopingforbrytelse. Enkeltpersoners bruk av dopingmidler er bekymringsverdig, også for samfunnet Men etter departementets oppfatning er den enkeltes dopingbruk ikke straffverdig nok til å plasseres i straffelovens forbrytelsesdel. Dessuten ville det gi dårlig sammenheng i straffelovgivningen å gjøre bruk av dopingmidler til en forbrytelse etter straffeloven, når bruk av narkotika, som for eksempel heroin eller kokain, er kriminalisert i legemiddelloven. Side 23