Jørn Lier Horst BADBOY Trond Einar Frednes
2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslosa Design Foto forside: Norsveenfoto Forfatterportrett: Norsveenfoto ISBN: 978-82-489-1734-2 Kagge Forlag Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Enkelte navn, steder og hendelser er endret av hensyn til personvernet.
FØRSTE MØTE ET LANGT FARVEL DET ER EN varm sommerdag, en sånn som kan gjøre heten uutholdelig innenfor fengselsmurene, der vinden ikke får tak. Trond Einar Frednes sitter overfor meg inne på det trange besøksrommet. Stor og bredskuldret, med kraftige never som ligger flatt mot bordplaten på hver side av en bunke papirer. Jeg la merke til navnet hans allerede da jeg fikk sommerjobb ved Larvik politistasjon i 1994. Det dukket stadig opp i vaktjournaler og rapporter. De første anmerkningene dreide seg om butikktyverier, ulovlig mopedkjøring og skadeverk. Da jeg kom tilbake i fast jobb året etter, var sakene blitt mer alvorlige: hytteinnbrudd, båttyverier og enkelte voldssaker. Han hadde blant annet skutt en kamerat med et luftgevær. Lensmannsbetjenten som hadde hatt ham inne på kontoret den gang, fortalte at han hadde sittet og ledd under hele avhøret. Hun mente at den tøffe femtenåringen var en vi kom til å få problemer med framover. Hun fikk rett. Det begynte å komme inn tips om grovere tyverier, narkotikasalg, våpentrusler. Navnet hans sto med fete, røde bokstaver når det ble søkt fram i
etterretningsregistrene. Bevæpnet. Farlig. Nå var det gått tjue år. Han hadde tilbrakt mer enn halvparten av dem i fengsel. Vi hadde sittet overfor hverandre mange ganger. Jeg hadde avhørt ham i flere saker. Han hadde alltid vært vanskelig. Til å begynne med fulgte han advokatens råd og sa ingenting. Etter hvert hadde han lært seg spillet. Innrømmet det han måtte, der vi uansett hadde sterke bevis. På den måten ble han mer troverdig når han nektet for de mer alvorlige sakene, og slapp unna. Når han hadde noe å tjene på det, kunne han komme med tips om hvem som sto bak annen kriminalitet. For slik er spillet. Alle prater med politiet. De tyngste kriminelle er de største informantene. Nå sitter han foran meg igjen, men denne gangen er det han som har bedt meg om å komme. Han skyver en bunke ark over til meg. «Hva er dette?» spør jeg. Stemmen hans er ustø. «Et avskjedsbrev», svarer han. Jeg kikker ned på papirbunken. «Det er langt.» «Men det er ikke alt», sier han og kremter. «Jeg er ikke ferdig. Det har skjedd mye i livet mitt. Jeg har møtt mange mennesker. Ødelagt for mange. Det tar tid å forklare alt sammen.» Jeg vet hva han vil. At jeg skal lage en bok av det. Jeg får spørsmål om det omtrent annenhver uke. Alle har en historie. Mest for syns skyld løfter jeg opp papirene. De øverste arkene er håndskrevne. De er fulle av folder og bretter, som om de har vært krøllet sammen og glattet ut igjen. Her og der er det lyse og mørke flekker som har dratt teksten utover.
Teksten er full av skrivefeil, innimellom mangler det noen ord som gjør at sammenhengen forsvinner. Jeg leser noen linjer før jeg kikker opp. «Jeg skrev det da jeg ble satt inn igjen», forklarer han. «Det var så utrolig mye jeg skulle ha ugjort, så mye som skulle vært annerledes.» Jeg nikker og leser videre i den springende teksten, mest fordi jeg ikke kommer på noe å si. Bokstavene er store og ujevne: Jeg kjente hånda mi knyte seg rundt lighteren med en voldsom kraft. Det var ikke sånn det skulle være. Jeg kunne ikke bli tatt nå! Jeg hadde ikke gjort alt jeg skulle gjøre, sagt alt som skulle sies, vært den jeg skulle være. Tankene raste som et iskaldt snøskred som ikke lot seg stoppe på noen måte. Det handler om den siste flukten, forstår jeg. Der politiet, tungt bevæpnet, hadde jaktet på ham med helikopter og hunder. Jakten hadde pågått i nesten ett døgn, etter at han hadde truet politiet med en hagle, torpedert en politibil og til slutt satt fyr på et leilighetskompleks i et forsøk på å slippe unna. Frustrasjonen bygde seg opp der jeg lå gjemt under gamle madrasser og annet skrot, innerst på det store loftet. Hva faen skulle jeg gjøre nå? Det gjorde så vondt. Ikke som smerte man kjenner når man slår seg, men smerte som river og sliter hjertet i stykker. River hjertet i stykker slik at det blir så stygge sår at det aldri vil gro. Hvis ikke man kaster stoltheten så langt av gårde at man aldri finner den igjen.
Hjelpeløsheten holdt på å overvinne meg helt, men bitterheten holdt meg oppe. «Bitter» blir et lite ord. «Hat» er mer rett. Hat mot alt og alle som hadde ødelagt for meg, inkludert meg selv. Redselen for å miste alt. En mørk sky bredde seg over sinnet mitt. Jeg så for meg gråten og skuffelsen i øynene til barna mine. Hadde jeg bare vært til bry? Jeg prøvde tappert, men klarte ikke å skyve tankene bort. Det var for vondt. Jeg kunne høre lyden av flere politisirener. Et helikopter sirklet over hustaket. Skulle jeg ikke få sjansen til det livet jeg drømte om? Livet som skulle være så perfekt. Livet med dem jeg elsket. Hadde jeg forsømt alt? Knust mine egne drømmer? Tankene kjentes som nålestikk inne i hodet. Jeg hadde ruset meg vekk fra alt og alle som hadde stått meg nær. Det slo i dører i etasjene under. Det ble ropt noe. Tunge støvler var på vei opp trappene. Kvalmen spredte seg i kroppen. Ganen var tørr, og det smakte metall da jeg forsøkte å svelge. Det føltes som om loftveggene kom nærmere, klemte seg rundt meg. Jeg kunne se blodet slå ut i årene på armene. Hjertet slo tungt. Svetteperlene silte nedover panna. Det var varmt, men jeg var iskald. Klar? Ja, nå var jeg klar. Nå kunne de komme! Jeg blar videre, men det er ikke noen fortsettelse. Historien hopper og tar fatt et annet sted. Han skriver om seg selv, som liten. Om hvordan han som spjælete guttunge tisset på seg i senga om natta. Et annet sted skriver han om et torpedooppdrag der han hadde torturert en mann med
glødende knivsegg og tang. Kaldt og nøkternt har mannen foran meg beskrevet smerteskrikene og lidelsen han påførte den andre. Det gjør meg nysgjerrig: Hvordan kunne en spinkel guttunge bli til en fryktet torpedo og drapsmann? I gangen utenfor rasler det i nøkler. Et sted blir en dør åpnet og lukket igjen. Jeg leser videre: Dere har kanskje sett oss på film. Kanskje likt det dere har sett. Kanskje også elsket oss, hatet oss, men også grått med oss. Kanskje også følt trangen til å bli som oss. Så hva mener jeg med oss? Vi har mange navn. Gangstere, forbrytere, banditter. Et dekkende begrep vil ganske enkelt være kriminelle. Da mener jeg ikke de som har gjort noe galt noen ganger. Nei, jeg mener de som har valgt dette livet som levebrød. De som lever av å bryte loven. Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid villet være noen. Noen som folk kjenner og liker. Jeg var vel mer klovnete og morsom på skolen. Jeg hadde en drøm om å bli skuespiller. Det er kanskje derfor det er litt underlig at jeg ble en som folk ikke torde å kødde med. Jeg har både sett og gjort det meste. Så å si alt et slikt liv kan tilby. Jo da, det finnes sikkert en slags glamourfaktor rundt det hele. Jeg har vært med på den delen også. Pengebunker, gullsmykker, villige damer, fjell av kokain, klokker og biler som er så dyre at vanlige folk må nøye seg med drømmen. Men det er også der glamouren slutter. Jeg unner ingen å se, oppleve eller gjøre noen av de
tingene jeg har gjort. All elendighet, skrik og fortvilelse. Blod, tårer og redsel. Jeg har gjort mye forferdelig. Jeg har stukket, skutt, slått og drept. Og til hvilken pris. Alt får en bitter smak. Dette er kyniske miljøer hvor alt handler om penger, makt og selvjustis. Hvor egne spilleregler blir tatt i bruk. Man skulle ikke tro at et lite land som Norge kunne være en arena for slikt, men der det er penger, er det alltid noen som vil ha mer enn andre. Miljøene er forskjellige, men én ting har de felles: Pengene styrer det meste, selv om måten å tjene dem på er forskjellig. Det finnes nesten ingen grenser for metoder og stunts som blir brukt for å tjene pengene. Narkotikakriminalitet, smugling, ran, frihetsberøvelse, våpenhandel, brekk, gambling, svindel, hvitvasking, prostitusjons- og torpedovirksomhet. Det siste har hovedsakelig vært min jobb. Det er vel også i den rollen man er linken mellom topp og bunn. Torpedo har blitt betegnelsen på en pengeinnkrever. Men det er så mye mer enn akkurat det. Dere ser kanskje for dere store, dumme, dørvakttyper, og det var vel kanskje slik en gang. På 80- og 90-tallet var det kanskje nok å være stor og skremmende. Og det holdt oftest med å dele ut ørefiker. Men alt har forandret seg, miljøene har blitt tøffere, og det hjelper ikke lenger å bare være stor og sterk. Jeg sier ikke at det ikke var tøffe tak også den gangen, men det var ikke like mye våpen. Og vi må ta på oss skylden for at alt har forandret seg. Jeg tror historiene om knuste kneskåler og samarbeid med utenlandsk mafia har