Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass Krigshelten Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle
Prolog Faryab-provinsen nordvest i Afghanistan, søndag ettermiddag 27. juni 2010 Den lille kolonnen med sju militære kjøretøy snirklet seg langsomt langs den elendige veien. Landskapet var brunt og ørkenaktig. Skyer av tørr sand virvlet opp og gjorde det vanskelig å se ut. For å unngå kollisjoner og andre uhell holdt bilene god avstand til hverandre. Kolonnen strakte seg over flere hundre meter der den rullet østover under den stikkende ettermiddagssolen. I passasjersetet i det bakerste militære kjøretøyet satt en sliten 41 år gammel mann fra Vestby i Akershus, med alle sanser skjerpet bak de mørke solbrillene. Orlogskaptein Trond Bolle, kallenavn Dragon One, sov sjelden mer enn tre timer om natten når han var ute på oppdrag, men visste av egen erfaring at ett sekunds uoppmerksomhet kunne utgjøre forskjellen på liv og død. Den gråhårede, skjeggete marinejegeren var for lengst en legende i spesialsoldatmiljøet, men livet han hadde valgt, hadde begynt å tære på ham. Knapt noen hjemme i Norge kunne forestille seg hvilke opplevelser fra krigssoner på Balkan og i Afghanistan han hadde i
sekken. Noen av de nærmeste var begynt å bli litt bekymret for ham. De syntes han trakk seg unna folk, og at han var blitt mindre sosial. Bolle var bekymret selv også. Han hadde to sønner, Odin og Håkon, hjemme hos kona Bjørg på Toten, og han klarte ikke å følge dem opp slik han ønsket. Det var ikke med lett hjerte han hadde forlatt familien denne gangen. Men det fikk være siste gang. Når han kom hjem fra dette Afghanistan-oppholdet, skulle det være for godt. Orlogskapteinen så at veien var i ferd med å bli bedre. Snart skulle sanden erstattes med et underlag av stein og grus. Da ville det ikke være langt igjen til tryggheten i byen Almar Bazar. Derfra var det gode veier til den norske leiren i Meymaneh. [1] Det var viktig for soldatene å komme seg hjem til basen før det ble mørkt, for området de kjørte gjennom, med steile fjellvegger på begge sider av den smale kjørebanen, var som skapt for bakhold. Det var mindre enn et døgn siden sist de ble angrepet av minst to menn med automatvåpen. Lørdag kveld hadde opprørerne pepret de sju kjøretøyene i kolonnen med kuler i nesten en halvtime før de ble drevet tilbake med granater og maskingeværild fra de langt bedre bevæpnede norske soldatene. Da kamphandlingene var over, stod en fjellside utenfor landsbyen Ghalbala i brann. Men det var i går. I dag hadde det tross alt vært ganske rolig, og nå var dette oppdraget snart over. Ikke lenge etter kjørte den første bilen i kolonnen ut av det kuperte
området. Hele landskapet åpnet seg foran de uniformskledde mennene. Det stod en skitten liten lastebil i veikanten rundt 150 meter lenger fremme. Ved siden av den gamle pickupen, som stod med fronten mot den militære kolonnen, stod to gutter tidlig i tenårene kledd i tradisjonelle afghanske klær. Guttene så litt engstelige ut. Det kunne selvsagt være at de var bekymret fordi bilen deres hadde havarert. Eller hadde det kanskje med motorsyklisten som også hadde stoppet på stedet å gjøre? Mannen på tohjulingen hadde surret et svært, mørkt skjerf rundt det meste av ansiktet. Idet han fikk øye på de utenlandske soldatene, ga han gass på motorsykkelen og kjørte rett mot kolonnen. Veien var så smal at han måtte passere tett inntil de pansrede kjøretøyene. Guvernør Al-Haji Mohammad Omar i Almar-distriktet, som hadde vært med den norske kolonnen ut for å prate med pashtunske stammeledere i det utilgjengelige området, følte at noe var galt. De hadde jo knapt sett andre trafikanter langs veien siden de en time tidligere forlot leirhusbebyggelsen i Khwaja Gawhar. Stopp den mannen. Jeg vil prate med ham, sa politikeren høyt idet motorsyklisten gled forbi den sivile bilen han selv satt i. Men det gikk for fort. Mannen ble stadig mindre bak guvernørens bil før han forsvant i det barske landskapet. Ett etter ett av kjøretøyene i kolonnen passerte de to guttene og den slitne og skitne pickupen med to av
hjulene ute i veikanten. I kjøretøy nummer to, en ørkenfarget Iveco Light Multirole Vehicle med et kraftig 12,7 millimeters maskingevær på taket, satt mannen som var sjef for det norske MOT-laget [2]. Marinejegeren Tommy Johnsen [3], en erfaren offiser i 30-årene, hadde hatt regelmessig sambandskontakt med de andre helt siden de kjørte fra landsbyen en times tid tidligere. Siden sanden og den dårlige sikten hadde tvunget dem til å kjøre med lang avstand mellom hvert kjøretøy, var det umulig å holde øyekontakt med alle. Johnsen forsøkte å kalle på det bakerste kjøretøyet. Sammen med Dragon One satt noen av de mest krigsvante soldatene i det norske forsvaret. Johnsen prøvde først å anrope Simen Tokle fra Kystjegerkommandoen, en 24 år gammel fenrik fra Ballangen som var ute på sitt tredje oppdrag. Som sanitetsmann under de kraftige kampene i Tutak-dalen i mai hadde han berget livet til to hardt sårede norske medsoldater. Nå var han toppsikrer på IVECO-en og bemannet maskingeværet i bilen som løytnant Christian Lian kjørte. 31-åringen fra Kristiansand hadde selv blitt lettere skadet da kystjegerlaget ble angrepet av et stort antall opprørere to måneder tidligere. De to siste soldatene i det bakerste kjøretøyet hadde begge blitt hentet inn for å erstatte kolleger som ikke kunne fortsette tjenesten etter de harde kampene i Tutak i mai, der til sammen ni norske soldater ble skadd. Kvartermester Andreas Eldjarn fra Tromsø, som satt i
baksetet, var med sine 21 år den yngste av dem. Og så var det Tommy Johnsens gamle venn fra Marinejegerkommandoen, Trond André Bolle. Simen svarte ikke på anropene fra Tommy, så marinejegeroffiseren forsøkte å kalle opp Bolle. Uten hell. Dragon One svarte ikke på oppkallene. Tommy sendte ut en melding til alle bilene i kolonnen. Er det noen som har hørt fra siste kjøretøy? Men heller ikke noen av de andre hadde hatt radiokontakt med Trond, Christian, Simen eller Andreas de siste to tre kilometerne. Tommy Johnsen kjente at han ble mer irritert enn bekymret. Det var sikkert sambandsutstyret som hadde sviktet igjen. Klokken var rundt kvart over fem om ettermiddagen da Johnsen bestemte seg for å snu kolonnen for å se etter kameratene i den bakerste bilen. Noter [1] [2] [3] Forfatterne har valgt denne skrivemåten. ISAF kaller nå byen for Maimana. MOT-lag er en forkortelse for Military Observation Team. Dekknavn.
Kapittel 1 Oppveksten Akershus 1968 1989 «Bolle-gutta» Jeg tror ikke jeg blir så gammel. Hva sa du? Jeg tror ikke jeg blir så gammel, gjentok den slanke gutten med de store, lyse krøllene, der han satt på terrassegelenderet og dinglet med bena mot kjæresten nede på plenen. 17 år gamle Line Mokstad [1] syntes det var en rar ting å si. Trond Bolle var bare ett år eldre enn henne, og nå satt de og diskuterte fremtidsplanene sine. Hvordan gikk det an å tenke slik når man akkurat hadde fylt 18? Det var en vakker sommerkveld i Hølen i Akershus i 1987. Line og Trond hadde akkurat blitt sammen igjen etter et kort brudd, og hun tenkte at de hadde hele livet
foran seg. Line hadde merket at Trond reflekterte mye, og visste nesten ikke hva hun skulle svare der hun stod. Vel var Trond en eventyrer og en drømmer, men han var jo så livsglad. Hun bestemte seg for å spøke vekk uttalelsen, men hun tenkte mye på det Trond hadde sagt. Var det fordi han var så opptatt av å jage adrenalinkick at han ikke regnet med å bli gammel? At han ble trigget av fart, spenning og ekstreme opplevelser, og at han av og til hadde gjort ting som i beste fall kunne karakteriseres som dumme? Line skulle aldri komme til å glemme det Trond sa til henne der på terrassen. I 1967 flyttet 443 mennesker til den lille Akershuskommunen Vestby. Blant disse var Svenn og Eva Bolle og deres tre sønner. Etter mange år som sjømann i utenriksfart, hadde Svenn bestemt seg for å gå i land for godt. Han kunne ikke lenger la familien fortsette å bo i en liten blokkleilighet hos svigerforeldrene på Etterstad i Oslo mens han selv seilte i utenriksfart, så i mai 1964 hadde han sikret seg en tomt som ble lagt ut i et nytt byggefelt i sentrum av Vestby. Svenn var tømmermann og flink med hendene, så huset skulle han bygge selv. Som nest yngst i en søskenflokk på femten fra Leknes i Lofoten var han vant til å klare seg selv. Han var bare seksten år da han i 1949 fulgte i farens og brødrenes fotspor for å bli fisker. Senere hadde han jaktet vågehval på brorens hvalfangstskute i
Barentshavet. I løpet av bare et par tre uker kunne harpunene fra den 65 millimeterkalibrede Henriksenkanonen fremst i baugen ramme så mange som 30 av de gigantiske dyrene. Det var et hardt liv, men spennende for en ungkar. Men i 1952, etter to år som hvalfanger, mønstret Svenn Bolle på en båt som skulle til Oslo og videre til Hamburg. Han skulle aldri se seg tilbake. Dette var eventyret. Utlandet. Selv om han helt frem til langt ut på 1960- tallet stod oppført i folkeregisteret med adresse Leknes, kunne det gå flere år mellom hver gang han var hjemme i Lofoten. Han seilte til stadig mer eksotiske steder for flere rederier med base i Oslo. På frakteskuter eid av Fred. Olsen, Ditlev-Simonsen, Evensen-brødrene og Fearnley & Eger fikk han se nesten hele verden, og på et av skipene ble han godt kjent med en hyggelig ung fyr fra et arbeiderklassehjem på hovedstadens østkant. Tidlig i 1963 ble den da 29 år gamle Svenn Bolle med hjem til blokka der den litt yngre kameraten hadde vokst opp som eldste sønn av en far som kjørte drosje og en mor som jobbet som vaskehjelp. Da Svenn kom inn i den lille leiligheten på Etterstad, møtte han ikke bare kompisens foreldre. I huset var også en 16 år gammel lillesøster. Eva var 1,75 høy, slank og vakker. Hun falt for den 13 år eldre nordlendingen som broren hadde tatt med seg, og ikke lenge etter giftet de seg i Vålerenga kirke. Eva fødte sitt første barn, Svenn Erik, allerede i januar