ALF VAN DER HAGEN KJELL ASKILDSEN. ET LIV FORLAGET OKTOBER 2014
«Man trenger noen ganger å være alene, så man slipper å gjøre seg mindre enn man er.» KJELL ASKILDSEN, notatbok, 24. februar 2007
INNHOLD Innledning Slekt og barndom. 1930-tallet Ungdom. 1940-tallet Debut og flukt. 1950-tallet Gjennombrudd. 1960-tallet Sammenbrudd. 1970-tallet Thomas F og Carl L. 1980-tallet Novellens mester. 1990-tallet Frigjørende tanker. 2000-tallet Etterord
INNLEDNING REGNVÆR ELLER SOLSKINN spiller egentlig ingen rolle for meg. Det eneste som ikke passer mitt temperament, er sol på søndag. Det er også det eneste. Jeg har alltid likt å være utendørs i hagen. Vi hadde en hage i Mandal, den var et godt og trygt sted å være som barn. Her jeg bor nå, har vi også en fin hage. Den gjør at jeg kan fungere, på et vis. Den er snart det eneste området jeg både kan se og gjøre noe nyttig i. Der kan jeg bruke kroppen min, i hvert fall i sommerhalvåret. Øynene mine er fortsatt gode nok til at jeg ser det som skal til for ikke å gjøre noe galt. Hagen er et fristed. Jeg luker med jevne mellomrom og vanner når det er nødvendig. Og jeg liker å slå gressplenen, det er den fineste form for gymnastikk man kan få. Jeg har stadig langsyn, det er bare de nære tingene jeg ikke kan se. I kjøkkenhagen har jeg erter, de er mine, fullt og helt. Jeg trives med å stelle dem. Og her er frukttrær, epletrær. Men luking er min største glede i en hage. Jeg luker rundt blomstene, så de har jord omkring seg og ikke ugress. Nei, jeg kunne ikke hatt et bedre liv enn det jeg nå har, min situasjon tatt i betraktning. Men jeg er et menneske uten hukommelse. Det tror jeg på sett og vis kan være en fordel for en forfatter. Det er ikke umulig at man dermed har en vel så spennende underbevissthet, som kommer fram gjennom den konsentrasjonen man tvinger seg inn i når man er i skrivemodus. Hele livet har jeg skrevet på et sammensurium av erfaringer og glemte opplevelser som ligger i underbevisstheten. Det frigjorde meg til å plukke ut og blande sammen mens jeg var i en arbeidssituasjon. Det er klart jeg kan huske ting, men jeg har ingen hukommelse som jeg stoler på. Jeg har ikke brukt hukommelsen når jeg har skrevet. Å skrive var for meg en forskning i sinnet. Jeg bygget opp en novelle som et byggverk. La ut noen spor i innledningen, og så la jeg stein på stein, setning på
setning, uten å vite hvordan novellen skulle fullføres. I dag er jeg selv helt utelukket fra å lese og skrive. Det er min kone som leser for meg. Og jeg har ikke lenger mulighet til å gi uttrykk for mine holdninger, hvis jeg ikke treffer et menneske som deg. En som vil meg noe, og tvinger meg til å si noe. Her jeg nå sitter, kjenner jeg nesten ikke igjen meg selv, så fritt som jeg snakker. Jeg er veldig sjenert som menneske, det er bare innenfor sånne rammer som du nå skaper, at jeg kan driste meg til å fremme mine holdninger. Husk på at jeg skriver ikke mer, og jeg kan ikke skrive mer. Jeg kan ikke. Jeg kan ikke skrive to ord etter hverandre og kjenne dem igjen etterpå. Skriver jeg fire ord på en blokk, står de hulter til bulter. Jeg tok det med ro en stund og tenkte at det var ikke noe stort tap generelt. Det er jo så mye man ikke behøver å se, ikke sant. Men det gikk jo på selve kjernen i meg som forfatter, å ikke kunne skrive og ikke engang lese. Det ble en rar og vanskelig overgang. Jeg mistet liksom det som var min livsberettigelse. Jeg kunne ikke lenger det jeg kunne. For det var noe jeg kunne, og jeg visste at jeg kunne det. Jeg visste at jeg kunne det bedre enn de aller fleste. Og så kunne jeg ingenting. Jeg savnet det lenge, det er klart. Men jeg har gitt opp nå, så jeg savner det ikke lenger. Og det har jeg allerede tatt en klar konsekvens av når jeg snakker med deg. For en del av mitt liv er sånn sett over. Men jeg finnes fortsatt, og kommer til og med snart i ny innbinding, takket være den opptakeren din. For dette blir jo etter alt å dømme mine siste ord mellom to permer.
KAPITTEL 1 Slekt og barndom. 1930-tallet DE STORE TREKKENE ved barndommen kan jeg huske. Religiøsitet og redsel. En veldig frykt for helvete, bokstavelig talt for den smerten som er forbundet med at du skal stå med kroppen i en ildmørje i all evighet. Jeg var jo tvers igjennom et Guds barn. Jeg vokste opp i et miljø hvor det ikke fantes motforestillinger. Hvis jeg hadde gjort noe som ble betraktet som synd, skapte det en enorm frykt i meg. Denne følelsen av frykt satt i lenge etter at jeg tok avstand fra religionen. Den forfulgte meg i marerittene mine til langt opp i voksen alder. Men bare som drøm. Frykten for fortapelsen var sterk i vår familie. Kjenner du deg som en del av en slekt? Nei. Men nå husker jeg ikke lenger tilbake enn til min farfar, og kanskje min morfar. Jeg traff dem som barn, men vet ikke noe om dem. Min farfar traff jeg, slik jeg husker det, bare én gang. Jeg kan umulig ha vært mer enn ti år gammel. Far var ikke videre begeistret for å ha med noen av oss barna på besøk hos ham. Han var en gammel gubbe, helt sammenfallen, det var noe ufyselig ved ham. Han bodde i den gaten i Kristiansand med byens minste hus, bare énetasjes trehus. Han satt ved kakkelovnen, det må ha vært om vinteren, og hadde en spyttebakke som han brukte mens jeg var der. Jeg syntes det var grisete. Han var enslig og tygget skrå og spyttet. Og han var flink til å spytte og treffe, det er den opplevelsen jeg husker best. Men jeg fikk inntrykk av at min far skammet seg over sin far. Han sa ikke noe om det, men jeg var der aldri siden. Og jeg husker heller ikke at han døde, vi var etter alt å dømme
ikke med i begravelsen. Viste han noen interesse for deg som barnebarn? Definitivt ikke, og det var jeg bare glad for. Det var noe med hele atmosfæren der som for en guttunge bare føltes ekkelt. Jeg var bare så vidt innenfor døren, tok ham ikke i hånden engang, men sto gjemt bak min far og hørte at de snakket. Ifølge Folketellingen for Kristiansand fra 1900, het din farmor Oline Gunhilde Askildsen, født Paulsen i 1865. Hva vet du om henne? Ingenting. Jeg har aldri sett henne, og hun har ikke vært omtalt. Hun døde før min tid. Hva mer vet du om din farfar? Ingenting mer. Stortinget har en biografiside om din far, tidligere stortingsrepresentant Arne Askildsen. Der fremkommer det at hans far, Albert Askildsen, ble født i 1860 og døde i 1947. Han var skipstømmermann, står det, altså håndverker på et skipsbyggeri? Det kan jeg tenke meg, men jeg vet ikke. Fra din familie i Mandal har jeg fått vite at denne Albert også spilte kontrabass i frikirkens orkester i Kristiansand! Han var musiker, altså? Så morsomt, da. Men min far skjulte ham så godt han kunne. Vi kom aldri dit igjen, og han ble aldri snakket om. Det var en skam far følte. Kanskje fordi han røkte, og også drakk, etter det jeg fikk inntrykk av. Det sier jo noe om min far, dette, at vi aldri kom tilbake dit. På et loppemarked fant jeg nylig en bok der din far har skrevet en artikkel: Guds kall, mitt svar, utgitt på Vårt Lands forlag i 1961. Har du hørt om den? Nei, den kjenner jeg ikke til. Boken består av personlige vitnesbyrd fra førti kristne kvinner og