Atrium Studentmagasinet for Humanistisk fakultet UiB nr. 1 2010 18. årgang
Atrium Det humanistiske fakultet Sydnes plass 9 5007 bergen 55 58 20 79 atrium@uib.no http://atrium.uib.no Atrium kjem ut to gongar i semesteret. Magasinet vart gjeve ut med stønad frå Det humanistiske Fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Bidragsytarar i dette nummeret: Bjarte Wathne Helgesen, Mari Hoem, Ida Skivenes, Johanne Magnus. Trykk: Bodoni kultur kultur samfunn 6 BIT og ungdommen Atrium utforsker Bergens andre teaterscene. 16 lomo(øye)blikket La det analoge lomokameraet bli en del av livet ditt. Om kvinners trusselbilde som terror. 19mørkemenn Redaksjon Redaktør HANNE DALE hanne.dale@gmail.com Journalistansvarleg andreas ullern andreas.ullern@gmail.com Økonomiansvarleg anders ekelund aekelund@start.no Fotoansvarleg ÅSHILD S. F. THORSEN aashild.thorsen@gmail.com Layoutansvarleg mona maria løberg manamoria@gmail.com Journalister Åshild S. F. Thorsen, Andreas Ullern, Jonas Finnanger, Arild Edsberg, Paul André Sommerfeldt, Vilde Blomhoff Pedersen, Halvor Ripegutu, Ellen Marie Fiære Risbruna, Alice Hjelle, Anders Ekelund, Hanne Dale. 3 - LEDER 4 - fagpresentasjon / Mennesket: natur og kultur 5 - masterstudenten / Farsrollen i endring? 10 - forelsket i norge / En kanadisk utvekslingsstudent i Bergen 12 - bruk-og-bytt-samfunnet / Bruktbutikker i Bergen 15 - i godt selskap / Anmeldelse av DNS-forestillingen Company 22 - av kjærleik til orda / Korttekst av Bjarte Wathne Helgesen 28 - italia er mer enn pavarotti, pizza og pasta! 34 - en sporvogn til besvær / Teateranmeldelse 36 - mannen med dei tomme auga / Om Jasons teikneseriar 42 - Jubilerende psykopat / Alfred Hitchcocks Psycho fyller 50 år! Fotografer Roberto Ovalle, Ellen Marie Fiære Risbruna, Mona Maria Løberg, Jonas Finnanger, Paul André Sommerfeldt, Alice Hjelle, Åshild S. F. Thorsen, Vilde Blomhoff Pedersen. Layout Mona Maria Løberg, Vilde Blomhoff Pedersen, Hanne Dale, Åshild S. F. Thorsen, Andreas Ullern. Illustrasjon Hanne Dale, Åshild S. F. Thorsen. Framside Ellen Marie Fiære Risbruna IKON er Atriums visuelle seksjon som består av bidrag fra studenter ved Det humanistiske fakultet. Tema for IKON MØRKETID Neste tema: KURVER Send inn ditt bidrag til aashild.thorsen@gmail.com
Leder Blandadrops i mørketida Mørketid. Snø, minusgrader, Nord-Noreg, midnattssol, ullsokkar, te, snørr og «vinterdepresjonar» med påfølgande lysterapi. Eller? Då vi i Atrium-redaksjonen sat og arbeidde med fjorårets siste utgåve, verka «mørketid» vere eit godt tema for Ikon-sidene av bladet du no held i hendene. Metervis med snø og uvanleg vintervêr for ein vestlandsby har støtta opp om valet vårt, då ingen så langt har blitt lurt til å tru at vinteren er over. Ikkje det, mørketid kan jo vere så mangt. Fire hundre år i natten, den mørke middelalderen, eller rett og slett ei god tid å vere inne og studere? Uansett har resultatet vorte ei veldig fin samling bilete, som vi håpar fell i smak som dei kunsteriske innslaga i denne utgåva, kombinert med to skjønnlitterære bidrag. Med jamne mellomrom er det òg snakk om ei digital mørketid. Stemmene kjem frå bekymra sjeler som lurar på kva slags dokument ettertidas historikarar skal granske for å finne ut meir om oss, den digitale generasjonen. Eller noko så enkelt som: kva skjer når harddisken krasjar? Eit kjapt google-søk (nok eit symptom på den der digitale generasjonen) viser at dei same argumenta sjølvsagt blir brukt for å promotere supersikre lagringsløysingar av digitalt materiale for ein liten sum (special price for you, my friend). Samtidig er det ikkje fritt for at underteikna sjølv sutrar over framveksten til det digitale og nettbaserte med jamne mellomrom. Viss du er av dei sinkene som framleis sørgjer over at det ikkje er kult å kjøpe musikk lenger, har du kanskje gått i motsett retning til vinyl-nisjeland? Då har du sannsynlegvis nok retroblod i årene til å begynne med lomografi herlege bilete produsert av billige, små plastkamera som slepp akkurat nok uintendert lys inn på filmen til at det blir moro. I dette nummeret finn du ei tre-siders fotoreportasje via til dette analoge fenomenet. For meir i same gate, sjå reportasjen vår om nokre av Bergens nyare bruktbutikkar. Innhaldsmessig er det dystert i saka vår om «mørkemenn» der refleksjonar rundt seksualisert vald mot kvinner vert samanlikna med eit stadig eskalerande trusselbilete på linje med det som har blitt oppteikna av terrorisme etter 9/11. Vi feirar òg eit ganske mørkt og dystert jubileum Alfred Hitchcocks Psycho feirar 50 år i desse dagar, og Atrium følgjer opp med ein utfyllande artikkel om plassen den har skaffa seg i filmhistoria. Elles finn du mellom anna samfunnsstoff om Italia, teateranmeldelsar, teikneseriar og intervju med ein kanadisk student av skandinavisk språk og kultur litt forskjellig, rett og slett! God lesing! 3
Fag- presentasjon Diskusjon og dannelse Studenter fra alle fakulteter samles i et nytt, tverrfaglig emne for å diskutere forholdet mellom natur og kultur. Tekst og foto: Jonas Finnanger jonasfinnanger@hotmail.com Det har i lengre tid vært diskusjoner om både tverrfaglighet og dannelse. Dannelsesutvalget la frem innstillingen sin i sommer der det ble foreslått blant annet utvidet bachelorgrad og fordypningsfag for å styrke den akademiske dannelsen. Mennesket: Natur og kultur er en del av et nytt, tverr-faglig dannelsesfag ved UiB under tittelen Sentrale spørsmål i forskning og samfunn. Emnet tar opp forskjellige syn på forholdet mellom natur og kultur: hva er kulturelt og hva er biologisk betinget hos mennesker? Debatten om forholdet mellom arv og miljø har vært oppe i media den siste tiden, kanskje senest med diskusjonen rundt Harald Eias TV-program Hjernevask. MYTER OG KOGNITIVE TEORIER En av de som tilfører emnet tverrfaglighet er Ingvild Gilhus, professor i religionshistorie ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap. Hun har holdt to av forelesningene på kurset. - Gamle kulturer skaper forholdet mellom kultur og natur ved hjelp av myter, sier hun. - I gresk og jødisk filosofi fremstilles naturen som noe positivt, men i senantikken blir naturen fremstilt som en felle som har klappet over menneskene og frarøver dem sin rettmessige plass, nemlig blant stjernene, forteller hun. - På den andre forelesningen snakket jeg om kognitive teorier i religionsvitenskap. Det er en tendens til at vi menneskeliggjør tilværelsen vår. Vi menneskeliggjør det som er skummelt. Det er derfor personer som er helt rasjonelle kan være redde for å gå inn i et mørkt hus, forklarer hun. Fra biologiens side er vi laget for å ligge på vakt for vesener som skjuler seg i mørket. Noen ganger går denne prosessen på høygir og vi ser ikke bare for oss vesener, men overmenneskelige vesener. Å skape religion er en del av vår biologi, mener Gilhus. Å skape religion er en del av vår biologi. Ingvild Gilhus, professor i religionshistorie. DEBATT OG KRITISK TENKNING - Et av formålene med danningsemnene er å utvikle studentenes evner til å debattere og tenke kritisk, sier Roger Strand, professor og leder ved Senter for vitenskapsteori, til uib.no. Størstedelen av undervisningstiden er også viet til diskusjonsseminar. Et av målene med faget er å gi studentene en mulighet til å diskutere aktuelle emner med studenter og forelesere fra vidt forskjellige fagfelt. For å sikre mangfoldet er studieplassene jevnt fordelt med ti plasser til hvert fakultet. TVERRFAGLIGHET OG DANNELSE Hva mener så en av foreleserne om tverrfaglighet? Mener hun vi trenger flere tverrfaglige emner slik som dette? - Nja, det er jeg litt usikker på, sier Gilhus. - Det er veldig viktig med disiplinfag. Fag som dette er på en måte krydder, det er universitetet på sitt beste. Det er veldig gøy å forelese på et slik fag hvor pensum blir til mens man går. På spørsmål om hva hun synes om dannelsesfag stopper hun litt opp før hun svarer: - De mener det jo godt, men jeg ville kanskje kalt det noe annet enn dannelse. Det er et ord med veldig mange andre betydninger. Målet med dette faget må jo være å skape et slags supertilbud, å utnytte det universitetet har å by på til det fulle. Men å kalle det dannelse skurrer litt i mine ører. Hvis du synes det høres spennende ut å debattere aktuelle problemstillinger kan du melde deg opp til høsten. Da er temaene Klima: Hva vet vi og hva bør vi gjøre? og De ulike kulturene ved universitetet. 4 En av foreleserne. Ingvild Gilhus, professor i religionshistorie. VIT 2010/11 SENTRALE SPØRSMÅL I FORSKNING OG SAMFUNN To emner hvert semester, oppstart vår 2010 Hvert emne er på 5 studiepoeng Forelesninger på ettermiddag/kveld over tre uker Hvert fakultet får 10 studieplasser
Masterstudenten Mariela Norheim skriver masteroppgave om to generasjoners opplevelse av det å være far. Farsrolle i forandring Tekst: Andreas Ullern Andreas.Ullern@gmail.com Foto: Åshild S.F. Thorsen Hvilke assosiasjoner har du til 70-tallet? Og hva om vi legger til: i et kjønnsperspektiv? Kvinnekamp, feminisme og frigjøring? I sin masteroppgave i kulturvitenskap angriper Mariela Norheim tiåret fra en annen vinkel. Hun spør i stedet: Hvordan opplevde menn å være far på 70-tallet? Opplevelsene fra dette politikkens tiår sammenligner hun med dagens farsidentitet. Jeg ønsker å undersøke hvordan de setter ord på det å være far, forteller hun. Derfor har jeg intervjuet småbarnsfedre fra begge generasjoner, for å høre hvordan de selv snakker om farsrollen. Jeg kan ikke reise tilbake til 70-tallet for å finne ut hva de faktisk gjorde, så for meg er det viktigste fedrenes opplevelse av nettopp det å være far; og hvordan dette former identiteten deres. En konstruert farsidentitet Oppgavens foreløpige arbeidstittel er «Farskaping en studie av menn sin opplevelse av å vera far», og tittelen impliserer det teoretiske perspektivet i oppgaven: farsrollen er ingen gitt størrelse, men en identitet man selv skaper. Norheim ønsker med oppgaven å få frem at det ikke er én måte å være far på: Historien viser oss at det finnes så mange forskjellige typer fedre. Jeg tror farsidentiteten skapes gjennom handlingene man utfører, og hvordan man forholder seg til ytre faktorer som inntekt, utdanning og slike ting. Det finnes ikke noe iboende i en person som avgjør hvilken type far han blir, mener hun. En slik konstruktivistisk forståelse av kjønn har fått hard medfart i offentligheten den siste tiden: Nybiologister har lurt i debattspaltene, og etter at hovedpersonen i vinterens mest omtalte bøker (du vet hvilken jeg sikter til) forteller om hvordan han triller barnevogna «med en rasende 1800-tallsmann inne i seg», har kritikerne fått vann på mølla. Kjønnsdiskusjoner er altså brennbart stoff, men hva mener studenten? Det er fint med diskusjon, selv om noen debatter blir i overkant usaklige. Nå har ikke jeg lest disse bøkene ennå, men jeg vet ikke om 1800-tallsmannen hadde den samme muligheten til å diskutere egen identitet som menn har i det offentlige rom i dag. Og hva vet egentlig Karl Ove Knausgård om 1800-tallsmannen? Jeg tror det bare viser at mannsrollen ikke er statisk, hevder Norheim. 70-TALLET KONTRA I DAG Men tilbake til oppgaven. Har dagens menn en annerledes opplevelse av farsrollen enn fedrene på 70-tallet? Norheim er fortsatt i skrivefasen, men hun har oppdaget noen forskjeller: På 70-tallet var nok farsidentiteten i større grad gitt på forhånd. Man skulle jobbe og «stå på», slik at familien hadde det bra. I dag har menn flere muligheter, og de har nok en større Mariela Norheim følelse av å kunne velge Historien viser oss at det finnes så mange forskjellige typer fedre. Lurer. Har dagens menn en annerledes opplevelse av farsrollen enn fedrene på 70-tallet? identitet selv. Det er rett og slett et mangfold av identiteter. Nå finner vi både den arbeidsomme faren, den omsorgsfulle faren og den frivole faren; og mange andre slags fedre. Hva synes 70-tallsfedrene om denne utviklingen? De fleste er positive, og det er nesten så de unnskylder seg fordi ting ble gjort på en annen måte på den tiden. Men jeg er overhodet ikke ute etter «å ta» dem, for 70- tallet var tross alt en annen tid. Hva er det mest positive som har skjedd på disse årene? Det er nok større aksept for å snakke om det å være far i dag, og det er mer godtatt at fedre får ta seg av barna sine på egne premisser. Dette kan ha ført til at farsrollen er blitt mindre stereotyp enn på 70-tallet, sier Norheim. 5
Teateranmeldelse BIT Teatergarasjen har et yngre publikum enn Den Nationale Scene (DNS). Kan det bety at BIT driver med noe Ungt? Atrium har lett etter fadermord og anna action på Teatergarasjen. BIT og ungdommen Tekst: Arild Edsberg areds@broadpark.no Foto: Thor Brødreskift & Tim Etchells I kjølvannet av høstens Jan Herwitzoppsetning fikk DNS-sjef Bjarte Hjelmeland kjeft i både Aftenposten og Studvest for å drive et i overkant kommersielt og eldreretta sjangerteater. BIT Teatergarasjen ble i sammenhengen trukket frem som motpol til denne borgerligheten, med 40% studentpublikum, et ønske om å «tråkke nye spor» og en vilje til å gå foran i forhold til det tradisjonelle (Studvest 27/1-2010). Gitt en definisjon av ungdommelighet som ubesudlet, idealistisk og generelt antiborgerlig, kan BIT på denne måten fremstå som en arena for ung og oppriktig kunst og kunst på kunstens premisser, i motsetning til Hjelmelands aldrende institusjonelle kunstprostitus- 6
Hvis DNS (stort sett) driver teater for å drive teater, fordi det er det man gjør, så gjør nok BIT det motsatte. jon. I realiteten (for oss) hersker imidlertid først og fremst inntrykket av BIT som fancy og absurd tulleteater av og for de som liker slikt, typisk ikke-gamle mennesker med rart hår. Men skjer det allikevel (også) noe Ungt der? Hva driver de egentlig med på Teatergarasjen? Intangibles av Hugo Glendinnig, Adrian Heathfield og Tim Etchells BIT Teatergarasjen på Studio USF Verftet 29-30. januar Hva, hvor? To menn (Glendinnig og Heathfield) sitter bak et bord vendt mot publikum, avslappa kledd, med vannflasker, manus og en Mac. De smiler til publikum, men sier ingenting, og etter performance-lecture en er ferdig skal de bukke og så gjemme seg som på en hvilken som helst vanlig konsert. To blanke tver står oppstilt mot publikum, og på et lerret foran bakveggen lyser tittelen på stykket i hvitt på svart. Når lyset så dempes over publikum, begynner Heathfield å introdusere forestillingen, men fra manus, og ikke egentlig henvendt til publikum men til Glendinnig og Etchells, som i en brevveksling, som vi etter hvert skjønner ble skrevet et annet sted og for en stund siden. Glendinnig «svarer» etter hvert fra sitt «manus», som også Etchells gjør, bare at han ikke er i Bergen, men har lest inn sitt svar tidligere sittende bak et kamera, som har stått vendt mot en grusgang langs en kanal en solfylt formiddag på kontinentet, med joggere på vei forbi og fuglekvitter i bakgrunnen (som vi igjen får se på den ene tven på scenen.) Det lille ekstra Samtalen eller forelesningen i seg selv er i stor grad en refleksjon over den lille, uhåndgripelige, men i teorien isolérbare biten som skiller et mislykket fotografi fra ett som fungerer som kunstverk og dermed blir «noe mer». Under en slik refleksjon bruker kunstnerne blant annet et sent konsertopptak av Nina Simone som eksperiment, fra introduksjonen til et av de siste nummerne. Over høytalerne hører vi en sliten og hes Simone kremte og drikke litt vann mens hun vitser om at hun ikke orker å spille mer. Etter hvert går hun over til å snakke litt om den neste låta, så testes gitaren, hun utveksler noen ord med bandet, introen begynner å gå, og så fyller Nina Simones sang rommet. Det er ingen tvil om at sangen kvalitativt skiller seg fra det forut. Og som i en omvendt dødsscene bevitner vi det konkrete øyeblikket hvor disse kunstverkets 21 gram unnfanges og dermed forvandler Simones strupelyder til nettopp noe mer. Midtveis uti sangen dempes imidlertid lyden plutselig, og Heathfield begynner å snakke igjen. Slik blir vi brått revet vekk fra stemmen til Nina og flyttet tilbake til Heathfields betraktninger foran et skrivebord hjemme hos seg selv fra tidligere i år. Og med en sidebemerkning om at det egentlig er ufint å snakke mens Nina fremdeles spilles over anlegget, flyttes vi enda en gang, tilbake Studio på Veftet. Jakt uten reglement Og slik kaster kunstnerne seg selv og oss nådeløst rundt, fra en avslappa prat mellom to venner, til en liten park i Paris full av barn som leker en ettermiddag på sommeren, til et intenst kunstteoretisk resonnement, og så videre gjennom hele forestillingen. I ett sett tvinges vi til å føle på hvor vi er, vi rives ut av kroppene våre og ledes dermed gjennom et slags eksperiment hvor kunstnerne har tatt alle midler i bruk, hemningsløst, for å prøve å innhente og konfrontere dette uhåndgripelige, «juicen», IT'et, det-som-ergreia. Sjangermessige tradisjoner og konvensjoner har med andre ord ingen egen autoritet her, det er heller bruddene med form og forventning som muliggjør det de prøver på. Eller omvendt, for å lykkes blir kunstnerne nødt til å bryte med det etablerte. Kunsten og dennes innhold dikterer det som skjer, suverent. I saw the snow, I touched the snow Impure Company/Hooman Sharif Studio, USF Verftet 10-11. februar Zalo og eddik En tilsvarende oppriktig og kompromissløs vilje til å la seg styre av målet sitt, finner vi i mannen bak Impure Company. Hoomar Sharif kom til Norge som flyktning fra Iran som 15-åring, er utdannet danser og startet Dansekompaniet i 2000. Denne kvelden står han alene på scenen, som er tom bortsett fra fire-fem sammenrullede persiske småtepper i det ene hjørnet, vist forstørret og direkteoverført på 7
lerret over hele bakveggen. Etter en liten introduksjon av seg selv og stykket, setter Sharif seg ned ved teppene, ruller de ut og begynner å fortelle om dem. Hvert enkelt teppe har en historie, noen har han for eksempel kjøpt hos en halvobskur teppehandler i Nederland, og han måtte selvfølgelig prute litt. Han hadde lett lenge etter akkurat disse teppene, han peker litt på mønstrene og forklarer nyansene, og tipser oss om hvordan en blanding av Zalo og eddik får frem fargene bedre. Teppene får oss inn på Sharifs barndom i Iran, og etter en liten stund reiser han seg, går bort til en Mac i hjørnet og setter på klassisk persisk musikk, før han går ut på scenen og begynner å danse. Jeckyll & Hyde Dansingen er vanskelig å beskrive. Men det blir tydelig etter at Sharif stanser, skrur av musikken og fortsetter fortellingen, at dansen skiller seg vesentlig fra det øvrige uttrykket. Det er ikke helt som om han kommer ut av transe, men det er heller ikke helt feil i forhold til hvor utrolig hverdagslig han snakker og oppfører seg under det som unektelig er en del av forestillingen. Bortsett fra at han byttet til engelsk underveis i introduksjonen (fordi den ble skrevet på engelsk og merkelig nok er «uoversettbar») er det ingen merkbar forskjell mellom «teateret» og sånn Sharif er i «real life» før og etter. Dette er interessant fordi han etter hvert begynner å fortelle om ting han husker fra flukten til Norge, fra da han som 14-åring var strandet alene i Libanon i flere måneder, og fra da han i desperasjon på flyet måtte ødelegge passet sitt for å tvinge Norge til å beholde ham som flyktning. Ting som kunne og burde vært Hvert enkelt teppe har en historie, noen har han for eksempel kjøpt hos en halvobskur teppehandler i Nederland, og han måtte selvfølgelig prute litt. traumatisk og alvorstynget, som å måtte sloss med og flykte fra sin egen identitet for å overleve, blir fortalt som lette vitser på litt dårlig engelsk (passet måtte rives i biter, uten saks («passports are incredibly tough stuff to destroy, you know, hehe») og skylles ned i flydoen, som etter hvert tettet seg.) Språket og måten han snakker på er så uforholdsmessig overfladisk, hverdagslig og platt, historiene fremtrer mest som skrøner, sånn at vi egentlig ikke klarer å se på det han forteller om som noe særlig alvorlig eller substansielt. Kamp mot eget hode Men en tre-fire ganger gjennom forestillingen skrur Sharif altså på forskjellig persisk musikk og begynner å danse, og under de siste seansene er det helt tydelig at noe mer skjer, noe som har substans. Musikken er voldsom, og kanskje kan man si at dansen kommer veldig mye nærmere «erfaringen» og «greia» ved tematikken. Men i «møt kunsteneren»-samtalen etterpå nekter allikevel Sharif for at han «gir noe av seg selv», og han vil ikke være med på at teksten «har noe å gjøre med dansinga». Målet hans er å «være på musikken», utelukkende, sånn at det som unektelig skjedde i dansen kun var et produkt av møtet mellom kroppen til Sharif og den persiske musikken. Dansen blir et rent fysisk produkt av forholdet mellom Sharif og det persiske. Det fysiske og førspråklige uttrykket for Sharifs erfaring av det persiske blir dermed, og spesielt i kontrast til det muntlige uttrykket, uendelig mye renere, sannere, mer troverdig og substansielt. På denne måten er også Sharifs forestilling en slags øvelse i oppriktighet, et idealistisk prosjekt om å komme best mulig i kontakt med den erfaringen eller tematikken som skal uttrykkes. Språket, eller til og med det kognitive, vises åpenbart utilstrekkelig og tvinger derfor kunsteren til å gjøre noe annet. Verken dansingen eller teateret blir dermed sjangermessig, det fins ikke snakk om at det danses for å drive med dansing, det danses av nødvendighet. Allikevel ikke punk Dette at et Noe (som ikke er sjangerkrav eller budsjett-/publikumshensyn) både tvinger og får lov til å tvinge kunsterene til å tenke radikalt, lukter på sett og vis av ungdommeligheten vi var ute etter. I lys av disse to forestillingene bør det derfor kunne hevdes at hvis DNS (stort sett) driver teater for å drive teater, fordi det er det man gjør, så gjør nok BIT det motsatte. Ingenting på Teatergarasjen blir gjort fordi det må være rett «siden de før oss gjorde det sånn», alt gjøres fordi en fersk, fordomsfri og nådeløst oppriktig innfallsvinkel dikterer det. BIT er altså en ung greie på mange måter, men det bør også nevnes at alt våset som må til for å gjøre de obskure, rare og artsy forestillingene mer eller mindre meningsfulle, i seg selv innebærer en veldig følbar borgerlighet. Denne anmeldelsen slekter jo for eksempel på flere måter enn én opp til Woody Allens karikaturer av det å-så-borgerlige samtidskunstpakket i New York, med dettes snakk om fasaders «porøse struktur» som gjør bygninger så «pustende og organiske». Den over gjennomsnittet akademiske dannelsen som trengs for å kunne snakke om maling og vinduskarmer på denne måten, hviler jo unektelig på sin egen veldig tradisjonstunge universitetsinstitusjon. Og i lys av dette fremstår selvfølgelig også den jevne blockbuster på kino (og dermed også Jan Herwitz) som en mer umiddelbar, rå, oppriktig (dvs. ungdommelig) beskjeftigelse enn BIT-oppsetningene. Men, altså, også ikke. 8
Hoomar Sharif. Teppefortellinger på Teatergarasjen. 9
Studieliv Internasjonalt. Tina Montgomery sammen med medstudenter fra Norge, Finland, Italia, Tyskland og USA. Forelsket seg i Norge 10 Tina Montgomery var ikke i tvil da hun skulle studere utenlands. Med interesse for Norge og den norske kulturen, ble Universitet i Bergen et naturlig valg for den kanadiske utvekslingsstudenten. Tekst og foto: Paul André Sommerfeldt pandre89@hotmail.com
Jeg hadde besøkt Norge tidligere, og jeg forelsket meg rett og slett i landet, forteller 25-åringen om hvorfor valget falt på Norge da hun skulle bestemme seg for et utenlandsopphold. Montgomery studerer til vanlig på University of Alberta som ligger i provinshovedstaden Edmonton, Canada. Som en del av et fireårig bachelorprogram studerer hun nå skandinavisk med fokus på norsk og tysk språk, litteratur, kultur og historie ved HF-fakultetet. Da jeg besøkte Norge for flere år siden, ble jeg interessert i kulturen og de germanske språkene. Vikinghistorien og sagalitteraturen gjorde meg også nysgjerrig på å lære mer, forteller hun. Verdifull erfaring Selv om det norske og kanadiske utdanningssystemet har mange likheter, peker Tina på en sentral forskjell. I Canada tar det fire år å fullføre en bachelor. Det første året er faglig åpent og uten en konkret spesialisering. Dette er for å gi studentene et bredere perspektiv før man etter hvert peiler seg inn på det man vil studere. HF-studenten kom til Bergen i fjor sommer, og planlegger å bli i byen ut august dette året. Hun mener et utenlandsopphold har mange verdifulle og positive aspekter. Jeg tror det å forlate hjemlandet for en stund er med på å gjøre deg mer selvstendig og verdensvant. Det kan også gjøre deg mer attraktiv i arbeidslivet, påpeker hun. Tina mener også at både positive og negative erfaringer i utlandet er med på å gjøre deg mer fleksibel og mindre redd for å ta sjanser i livet. Selv bor hun sammen med andre internasjonale studenter i studentboligene på Fantoft. Hun forteller at dette både har sine fordeler og ulemper. Det er fint å bli kjent med andre utenlandske stu- Jeg tror det å forlate hjemlandet for en stund er med på å gjøre deg mer selvstendig og verdensvant. Det kan også gjøre deg mer attraktiv i arbeidslivet. denter, men jeg er først og fremst i Norge for å lære norsk. Fantoft ligger også litt langt fra sentrum, sier hun. Til tross for dette er hun godt fornøyd med sin norske studenttilværelse. Her i Bergen er det et tett samarbeid mellom studentsamskipnaden og universitetet, det er noe jeg ikke er vant til hjemmefra. Det meste jeg gjør utenom skole og eksamen går gjennom SiB. Jeg føler meg absolutt godt tatt vare på, smiler hun. Lærer norsk Den aktive studenten er også i god gang med å lære norsk. Hun deltar på ukentlige språkkurs, og er fast leser av Bergens Tidende. I tillegg er jeg ofte innom språkkaféen og snakker med mine norske venner. Det kan til tider være en utfordring på grunn av dialektmangfoldet, men jeg er blitt vant til de fleste dialektene rundt Bergen, forklarer hun. Hun forteller også at hun ble overrasket over hvor mye norsk hun husket etter å ha vært hjemme på juleferie. Jeg var forberedt på å glemme det meste, men da jeg kom tilbake opplevde jeg å forstå samtaler jeg overhørte på bussen. Å lære et språk handler mye om å oppfatte små deler for deretter å sette dem sammen. Velferd og snus Tina forteller videre at hun opplever en markant forskjell mellom den norske og kanadiske hverdagsmentaliteten. Her i Norge er alt så avslappet. Jeg kommer opprinnelig fra Toronto som er en hektisk storby. Her tar folk ting som de kommer, og ingen ser på seg selv som bedre enn andre. Jeg beundrer også Norge for å ha kommet langt i den sosiale utviklingen og i likestillingsprosessen. Der har fortsatt Canada en del igjen sammenlignet med de skandinaviske landene, sier hun. Montgomery er imponert over nordmenns generelt høye livskvalitet, men kommenterer lattermildt snusfenomenet som et tydelig brudd på det å ta vare på seg selv. Jeg ser av og til folk som kommer ut fra trening og deretter fyller leppene med snus. Det er en interessant observasjon, ler hun. Avslutningsvis forteller Tina at hun som kanadisk student i Bergen blir sett på som en ambassadør for sitt hjemland av universitetet. Det var derfor på frivilling initiativ hun valgte å presentere sin egen universitetsby under internasjonal dag på HF-fakultetet forrige måned. Kan du nevne noen ord eller uttrykk du har lært på norsk? Jo flere jo bedre! Jeg liker så godt dette uttrykket, slik vi på engelsk ville sagt «the more the merrier». Ellers synes jeg «flott» og «værsågod» er fine ord. De dekker så mye, smiler Tina. Hun avslutter med å love å komme tilbake til Bergen når studieoppholdet er over. Dette er fjerde gangen jeg er her, og jeg kommer definitivt tilbake en gang. Tina Montgomery 11
Kultur Bruk-og-byttsamfunnet Dagens samfunn vert i dag omtala som bruk-og-kast-samfunnet, men det finst mange miljøvennlege måtar å skaffe seg det ein treng. Tekst og foto: Vilde Blomhoff Pedersen vildebp@gmail.com Nobel bopel. Bord i tre: 1400,-/med seks stoler: 2200,- Fyll opp hybelen med IKEA-møblar som alle andre har. Møt på tre personar på byen med same antrekk som deg. Dersom dette ikkje fristar kan du heller ta deg ein tur på ein av dei mange bruktbutikkane i Bergen eller arrangere ein bytefest. I tillegg til å finne unike møblar og klede med historie, sparer ein både miljøet og lommeboka ved å handle brukt. Gjenbruk er eit miljøvennleg og til tider rimelegare alternativ til å handle nytt. Det er blitt moderne å kjøpe umoderne, kan ein seie. Motar går dessutan ofte i sirkel, så dei kleda som var populære på 80-talet kan vere minst like populære kjøp i dag. Både produksjon og transport av klede og andre forbruksvarer er ei stor belasting på miljøet. Spørsmålet er kvifor handle nytt, når ein kan finne brukte varer som er både rimelegare og meir sjelfulle dersom ein berre leitar litt. Sjølve 12
Fretex Gågaten. Jungelboken servise: 45,- Lei kolleksjon brukthandel. Kjole med historie: 699,- Nobel bopel. Lampe: 700,- Fretex Gågaten. Ymse bøker: 10,-/25,-/49, leitinga er jo ei oppleving i seg sjølv. Som Fretex så fint seier det; viss du absolutt treng noko nytt, ikkje kjøp noko nytt. «Tru på framtida!» I tillegg til å ha butikkar med nye, brukte varer kvar dag til ein rimeleg penge, har Fretex eit viktig samfunnsengasjement. Med 40 butikkar i heile Noreg, har dei over 1100 av dei 1500 personane som arbeider for Fretex på ulike attføringstiltak. Over 11000 tonn med klede og fleire tusen tonn med møblar vert samla inn kvart år. Dette gagnar fleire partar; folk kan kvitte seg med ting dei ikkje lenger har bruk for, og andre som har behov for nettopp dei same tinga kan kjøpe dei rimeleg. Slik unngår ein at mykje som elles ville hamna på søppelfyllinga heller får eit nytt liv hjå ein ny eigar. Nettopp dette førte til at Fretex hadde over 14 millionar i omsetjing i 2008. I butikken i Strandgata er det alltid mykje folk. Dagleg leiar Åshild Storøy kan fortelje at det i gjennomsnitt er rundt 150 betalande kundar innom kvar dag. Rundt semesterstart merkar dei ein stor pågang av studentar, både når det gjeld kjøp og donasjonar. Dei fyller på butikken med nye varer kvar dag, så her kan ein lett finne nyttige og fine ting dersom ein leitar litt. Bruktstredet Iris Mårdalen åpna butikken sin Lei Kolleksjon Brukthandel for eit år sidan i Skostredet. Motivasjonen hennar er fyrst og fremst at gjenbruk er viktig, men og det at ting har ei historie som gir det ho sel ein større verdi enn berre prisen. Dei historiske kleda ho sel kan ha vore med på ei spesiell hending, vere eit arvestykke eller ha betydd mykje for ein person. Ho kallar det historiske klede, og på varene heng det ein liten lapp der den tidlegare eigaren fortel noko om vara. I tillegg er det viktig for ho at tinga ho sel skal vere rimelege, slik at alle kan vere miljøbevisste. - Når store kleskjeder masseproduserer klede og tar i bruk billig arbeidskraft er det viktig at det ikkje skal vere dyrare å vere miljøbevisst, påpeiker ho. I butikken hennar kan ein finne alt frå bøker, klede 13
og servise. Varene ho sel i butikken har ho fått av venner og kjende, men òg av kundar som har høyrd om bruktbutikken hennar gjennom jungeltelegrafen. Til gjengjeld inviterer ho dei 300 leverandørane sine på kveldsopningar der dei får rabatt på varene og på spesielle hendingar som eittårsdagen den 27. februar. I byrjinga låg butikken hennar bak Mariakirken, men det var butikk i Skostredet som var målet: - Folk kjem hit når dei er på utkikk etter noe spesielt, seier ho. Det er klart at Skostredet er eit mekka for alternative butikkar og kafear. Eit steinkast unna ligg den vesle butikken Klesskapet. Her kan du finne gamle skattar frå tidlegare tiår, og ein kan få sydd om eller tilpassa kleda. Delta i slaget Nobel Bopel dukka og opp for om lag eit år sidan på Møhlenpris. Espen Vaular var svært opptatt av gjenbruk, men han hadde òg eit ønske om «fikse på ting, og gi møblane eit kreativt preg.» Det kjem tydleg fram at det ikkje berre handlar om å selje originale møblar til ein rimeleg penge, men òg å kjempe mot forbrukarsamfunnets raske og billege løysingar. Det er blitt vanleg å bytte ut møblar når dei ikkje er på moten lenger, i staden for å satse på tidlause kvalitetsprodukt. I omtalen av seg sjølv på butikken si heimeside står det at Nobel bopel gjør det gamle nytt, det ødelagte i orden og det brukte kult.» Dette er nok grunnen til at butikken vart nominert til «Årets butikk» i fjor av Natt & Dag. Nokre av møblane har Espen rett og slett snubla over på butikkane Fretex Lars Hillesgate 14/Strandgaten 90-92 Åpningstider: Man-fre 10:00 17:00, Torsdag 10:00 18:00, Lørdag 10:00 16:00 Klesskapet Skostredet 12 Åpningstider: Man-fre 12:00 17:00 Torsdag 12:00 18:00, Lørdag 12:00 16:00 Lei kolleksjon Brukthandel Kong Oscarsgate 13 Åpningstider: Man-fre 11:00 17:00, Torsdag 11:00 19:00, Lørdag 11:00 16:00 Nobel bopel Welhavensgate 64 Åpningstider: Torsdag 14:00 18:30, Fredag 11:00 17:00, Lørdag 11:00 16:00 Nobel bopel. Plansje over frosk: 500,- gata, mens andre har han fått av folk som har høyrd om butikken. På heimesida kan du sjå bilete av mange av møblane og reservere dei. Dei fleste kundane er litt vaksne, etablerte menneske frå nabolaget, og Espen syns det er skuffande få studentar som nyttar seg av det unike og rimelege tilbodet. - Studentar drar kanskje mest på Fretex for å handle, seier han, noko som er litt overraskande då butikken har svært flotte møblar til ein rimeleg pris. Han oppfordrar alle studentar å komme innom ein tur og ta ein kikk. Er ein heldig med tidspunktet kan ein bli møtt av kaffi og vaflar. Byt deg til godt samvit Ei anna side av gjenbruksbølgja er fenomenet bytefestar. Framtida i våre hender arrangerte 27. november i fjor ein stor bytefest på Studentsenteret. Den digitale varianten er Bergen Byttering (www. byttering.no) som vart oppretta i 1995. Det kostar 50 kroner å bli livstidsmedlem og då får ein til gjengjeld ein saldo på 500 takk» der ein takk tilsvarer ei krone som byttene vert betalt med. Medlemma registrerer sine tilbod og etterspurnader på bytteringen si oppslagstavle, slik at desse vert gjort tilgjengelege for alle medlemma. Det er ingenting som står i vegen for å arrangere ein bytefest sjølv. Inviter venane dine, ta med deg eit par bæreposar med klede du tykkjer er fine, men eigentleg ikkje brukar. Etter eit par timar kan du ha fått deg ein heilt ny garderobe på ein miljøvennleg måte utan å ha brukt ei krone. Og alt dette med godt samvit. K jelder http://www.nobelbopel.no http://www.leikolleksjon.no http://www.fretex.no http://www.framtiden.no http://www.byttering.no 14
I godt selskap Teateranmeldelse Company gir deg gode grunner til å være singel. Og til å like musikaler. Tekst: Halvor Ripegutu Halvor.ripegutu@student.uib.no VENNER OG ANDRE UKJENTE. Hele ensemblet i Company med Jon Bleikie Devik som Bobby i midten. Company av Stephen Sondheim og Georg Furth Regi: Johan Osuldsen DNS Jeg har hele mitt voksne liv hatt en forkjærlighet for musikaler. Kanskje nettopp fordi det er en rimelig rar ting å like for menn i min fortsatt nokså unge alder. Som ung mann, spesielt siden jeg kommer fra et nokså perifert sted med dertil tilhørende kjønnsmønster, er det å si at man liker musikaler et «statement»; det viser at du ikke er helt som alle andre, og ikke minst at du ikke er redd for å få homostempelet kastet etter deg (ikke at jeg noensinne kan huske å ha fått homostempelet kastet etter meg i denne sammenheng, men det er nå en annen sak; kanskje jeg bare har vært heldig). Uansett, jeg liker å bli oppfattet som annerledes, siden jeg, helt siden jeg leste Søren Kierkegaard som 18-åring, ikke ville være som alle andre uansett, så det har passet meg å like musikaler. Dysfunksjonell? Også hovedpersonen i Company, den nye musikalen på Den Nationale Scene, er annerledes, og heller ikke han er redd for å få homostempelet kastet etter seg, noe han, i motsetning til meg, faktisk får. Bobby, spilt av Jon Bleiklie Devik, er 35 og har problemer med «commitment», romantisk forpliktelse, og alle som har problemer med det, har store problemer. Det vet vi fra å ha sett Friends og tilsvarende serier. Hvorfor vil han ikke være som alle andre? Er det noe galt med ham? Slike spørsmål stiller Bobbys gifte venner, samtidig som vi får utbrettet disse parenes nokså dysfunksjonelle forhold på svært så avslørende vis. Originalt Strukturen til Company er svært original. Det er egentlig ikke noen historie, men en ukronologisk, episodisk struktur, der Bobby besøker de forskjellige parene, samt dater tre forskjellige jenter, gjennom en rekke kortere vignetter. Foto: DNS Samtaleemnene kommer veldig ofte tilbake til dette problemet med «commitment» (det vil si, de bruker altså ikke det ordet i den norske versjonen av stykket, muligens ikke i den engelske heller, men det er det eneste som synes å være beskrivende nok). Temaet er også nokså annerledes. Slik Stephen Sondheim sa (ifølge Wikipedia): «Company does deal with upper middle-class people with upper middleclass problems. Broadway theater has been for many years supported by those people. They really want to escape, and here we're saying we'll bring it right back in their faces... what they came to a musical to avoid, they suddenly find facing them on the stage.» En slags tidlig in-yer-face-musikal med andre ord, da stykket er skrevet på 70-tallet. Gode greier Men også oppsetningen er meget god. Bleiklie Devik i hovedrollen som Bobby er en mann uten egenskaper sammenliknet med de fargerike figurene rundt ham, men det er en rolle som pas-ser han fint, og det er uansett ikke så lett som man kan kunne tro å spille en slik rolle. Ellers gjør alle de andre også gode figurer. Wenche Kvamme som den litt eldre Joanne må vel egentlig bli vellykket, noe det også er, og Siren Jørgensen leverer kanskje den mest minneverdige soloprestasjonen i stykket i sitt nummer like før pausen, hvor hennes karakter har kalde føtter før bryllupet sitt med Paul. Av de mindre etablerte skuespillerne er min favoritt Vibeke Havre Flesland i en ypperlig komisk rolle som flyvertinnen Juni. I det hele tatt, alt i alt en imponerende forestilling, og selv om Bobby ender opp med å vakle litt i sin insistering på at det er best å være alene, er jeg imidlertid fortsatt like overbevist over musikalenes fortreffelighet. Kall meg gjerne homo. 15
Kultur Er det mulig å fange øyeblikket i et fotografi? Etter at jeg kjøpte meg et såkalt lomografi-kamera føler jeg at jeg kanskje har kommet et steg nærmere. Lomo(øye)blikket Ta med kameraet dit hvor du går. Etter at du har begynt ditt lomoliv, blir lomoen en del av deg. Også på fest.
Mange muligheter. Med fisheye-kamera blir bildene runde fordi de tar bilde nesten 180º alle veier. Fargelegg verden med fargeblitz. Ta flere bilder utenpå hverandre. Kanskje mister du kameraet i bakken og lys lekker inn på filmen. Legg fra deg kontrollen og slapp av. Det blir kult. Tekst: Ellen Marie Fiære Risbruna ellenmarier@yahoo.no Foto: Ellen Marie Fiære Risbruna & Mona Maria Løberg & Tore Torgrimsen Hvilken lomo passer for deg? Vil du oppdage verden gjennom fisheye? Prøve fargefilter eller fargeblitz? Eller kanskje et kamera med fire linser? Eller åtte? Ta en tur innom nettsiden www.lomography.com og få inspirasjon! Rimelig suksess For å begynne med litt bakgrunnsinformasjon; lomografiet ble født på 1980-tallet, i flere varianter og i ulike land, men med noen ting til felles. Kameraene var billige å produsere og enkle å håndtere. Holga-kameraet er et av de mest populære variantene og minner mer om et leketøy enn et kamera. Kameraet ble produsert i Kina, og skulle være et rimelig alternativ for arbeiderklassen. Det er laget av plast og gir også lyslekksjer på filmen: noe som muligens var en produksjonsfeil har senere blitt et av Holgaens kjennetegn. For er det noe Holgaen og de andre lomo-kameraene har til felles så er det uforutsigbarhet. Kanskje er nettopp dette nøkkelen til kameraets suksess? Bildene får et umiskjennelig preg som er sjarmerende uperfekt. Kameraet gjør verden litt mer ufokusert, men til gjengjeld gjør det fargene sterkere og klarere. Det perfekte fotografi Det digitale kameraet revolusjonerte fotografiet, og spesielt da det ble tilgjengelig i kompaktversjon mot slutten av 1990-tallet. Nå kan du se bildene rett etter 17
at de er tatt, forsøke på nytt hvis bildet ikke ble slik du ville, og overføre de til PC en med en gang du kommer hjem. Du kan ta tusen bilder av det samme motivet, for et av bildene må vel bli perfekt? Men hvis ingen av bildene ble bra nok kan man redigere bort kviser og lime inn en ny bakgrunn i Photohop. Vi tar med oss kameraet overalt, og de fleste har jo også kamera tilgjengelig på mobiltelefonen. For det dreier seg ikke lengre om det ene forsøket, der du kanskje ikke vet om bildet ble bra før du har fremkalt det. Så finnes det da egentlig noen gode grunner til å snu seg tilbake til det analoge? Har vi fortsatt noen behov som det digitale kameraet ikke kan erstatte? Nostalgi Kanskje forsvinner noe av spenningen ved det å ta bilder? Med det digitale kameraet vet man omtrent hvordan bildet ser ut allerede før det blir tatt, mens med lomokameraene blir ikke bildene slik man forventer. Kameraene forvrenger, forskjønner og forstørrer! Og resultatet av fotograferingen får man en uke eller to etterpå. Lomoen er dessuten billig, lett å ta med seg (den er jo laget av plast!), og enkel å håndtere. Og for ikke å glemme den nostalgiske følelsen bildene gir, spesielt de bildene som Holgaen tar, kan vanskelig erstattes med dagens teknologi (nei, Photoshop teller ikke!). Disse bildene minner meg om familiefotografier fra 1960- og 70- tallet; den kvadratiske formen, det at de ofte får et brunlig skjær over seg og at det er fort gjort å ta bilder oppå hverandre om man glemmer å trekke frem filmen. Den perfekte dagen å ta med seg lomoen ut på må være en dag med mye sol og få planer. Kanskje en av de første vårdagene; når kirsebærtrærne slår ut i blomst, og verden er ekstra full av farger. Dra en tur i parken med et teppe, noen fine venner, og selvfølgelig en ekstra film til kameraet. Med det analoge kameraet har du bare 24 sjanser til å ta et bra bilde, så vær kreativ! Jeg gleder meg i hvert fall! Ti veier til et suksessfullt lomo-liv 1. Ta med kameraet ditt overalt. 2. Bruk det når som helst - natt og dag. 3. Lomografi er ikke et hinder i livet ditt, men en del av det. 4. Prøv å fotografere fra hofta. 5. Gå så nære som mulig. 6. Ikke tenk! 7. Vær rask. 8. Du trenger ikke å vite på forhånd hva du tok bilde av. 9. Ikke etterpå heller. 10. Ikke tenk på regler. Kilder - www.lomography.com - en.wikipedia.org/wiki/holga_camera - en.wikipedia.org/wiki/lomography 18
Mørkemenn Kommentar Historien om et økende trusselbilde. Tekst og bilde: Åshild Sunde Feyling Thorsen aashild.thorsen@gmail.com Desember 2009. Thomas Quick vil få gjenopptatt dommen for drapet på norske Therese (9), leser jeg i nettavisene rett før jul. En av de større forsvinningssakene i norsk historie hadde fått sin oppklaring ti år tidligere, da svensken med de psykotiske trekkene tilstod bortførelse og drap på en niåring fra Drammen. Så viser det seg at de psykotiske trekkene har gitt rettsvesenet og Thereses mor en falsk tilståelse, og en mulig drapsmann vandrer fortsatt uforstyrret rundt, slik han må ha gjort den dagen i 1988. Denne teksten handler egentlig ikke om Therese, ei heller handler den om Thomas Quick. Derimot kan vi si at den omhandler hva vi tror skjedde med Therese. Selv var undertegnede i underkant av fem år den sommerdagen Therese forsvant. Jeg har ingen anelse om hva jeg foretok meg den sommeren, sannsynligvis var jeg opptatt med slike ting barn driver med, som å aktivisere meg på lekeplassen med andre barn i en eller annen ferieby. Men hva jeg husker, er bildet hennes. Og senere, engstelsen hos foreldrene mine. Lokkemannen På slutten av 80-tallet måtte vi love foreldre og barnehagetanter at vi aldri skulle motta godterier fra fremmede menn. Et slikt tilbud var for søtt til å være sant, og veien ville være kort inn i en bil og på vei mot det visse uvisse. Eksplisitte detaljer om hva som ville skje dersom tilbudet ble akseptert ble vel aldri forklart av verken foreldre eller Trond- Viggo, men vi forsto at jentebarn og enslige menn i bil var en svært dårlig kombinasjon. Så feilstilte bein tiltross; jeg lærte å springe ganske fort da jeg så en mannlig bilist slakke farten. Frykten for lokkemannen er selvsagt forståelig fra et foreldreperspektiv. For det har ikke manglet på forsvunne jenter og kvinner i årene som har gått. Bildene møter oss i avisene og Vi forsto at jentebarn og enslige menn i bil var en svært dårlig kombinasjon i nyhetsreportasjene kornete utklipp av det siste bildet som ble tatt, den dagen i ferien før hun forsvant. Håret blåser i vinden, og man kan så vidt skimte jakkeermet til en mor som står på siden og smiler til kamera. Kanskje har de nettopp spist is, hva vet jeg? Sannsynligvis er det en aktivitet jeg ville gjort om det var en varm sommerdag. Men jeg fikk altså ikke lov til å kjøpe den isen selv, til det var veien til kiosken for lang. Trusselbildet tegnes opp Nå skal jeg ikke påstå at jeg ble beskyttet mer enn min bror, ettersom sommerens ferieturer kunne gå til det sorteste utland hvor farer som hvite slavehandlere, organturister og jeg vet ikke hva lurte i skyggene av palmetrærne sammen med 19
20