Notat Til: Strategikonferansen 2014 Fra: Sektorsjef Unn Martinsen Deres referanse: Vår referanse: 2012/675-6-A40 Saksbehandler: Unn Martinsen Dato: 02.06.2014 Videregående opplæring i Longyearbyen - strategikonferansen 2014 Grunnlaget for dette notatet er gjeldende politiske vedtak og klare signaler om at lokalstyret ønsker å gi et videregående tilbud i Longyearbyen. Det overordna spørsmålet blir da hva som skal være styrende for politisk prioritering av tilbudet innen videregående opplæring i Longyearbyen. MÅL Et robust familiesamfunn (nasjonal målsetting). STRATEGI Gjennom å tilby variert og relevant videregående opplæring i Longyearbyen..som fanger opp flest mulig fastboende unge i alderen 16-19 år (gjeldende planvedtak i lokalstyret). TILTAK Lokalstyret har vedtatt (sak 59/09) at det skal tilbys Tre nivå innen utdanningsprogram for studiespesialisering og ett yrkesfaglig tilbud enten på vg1- eller vg2-nivå/ett tilbud fra et annet studieforberedende utdanningsprogram. Tilbud innen studiespesialisering skal føre fram til vitnemål etter 3 år på skole i Longyearbyen. Yrkesfaglige utdanningsprogram tilbys dersom minimum 5 elever ønsker dette. Elevenes ønsker skal være utgangspunkt for hvilke fag og yrkesfaglige utdanningsprogram som settes i gang innenfor de gitte rammer og føringer. Det tilbys inntil 6 elevplasser på vg2- eller vg3-nivå studiespesialisering hvert skoleår som fastlandselever kan søke på.
Side 2 av 2 Stikkord fra OKUs møte i april: Krystallklar strategi, meisle ut en retning, satsing på ungdommen, ta seg råd til investering i ungdommen, langsiktig, konsekvenser, næringsliv, begrense turnover, sikre elevtallet, fast yrkesfaglig tilbud, forutsigbarhet, kvaliteten må være like god som på fastlandet, lærerkompetansen må være god. Tilbud og økonomi: Studiespesialisering har vært gitt som tilbud siden 1977 (gymnas). Elevtallet ved ss har hatt en markert nedgang de tre siste årene fra 32 (2011) til 19 (2013). De siste årene har det vært yrkesfaglig tilbud i elektro (2011-12) og teknikk og industriell produksjon (2012-14) med 6-8 elever. Budsjettet for 2014 for videregående avdeling er 5,3 mill for studiespesialisering og ett yrkesfag (vg 1 TIP). Ett nytt yrkesfagtilbud koster ca. 1-1,2 mill. Begrensninger: Vi er avhengig av samarbeid med næringslivet for å kunne tilby yrkesfaglige utdanningsprogram og bedrifter som rekrutterer fra utdanningsprogrammene må være tilstede i Longyearbyen. Elevtallet er ikke forutsigbart. Elevenes ønsker er i mindre grad forutsigbart. Bredden i tilbudet begrenses av elevtallet. Oppstart av tilbud begrenses av søkertallet og av tilgjengelige lokaler og undervisningsutstyr. Økonomi kan være avgjørende. Utfordringer: Hvilket videregående tilbud bør vi gi og hvorfor? Bør tilbudet til enhver tid være tilpasset elevenes ønsker? Bør tilbudet være tilpasset behovet for kompetanse på Svalbard? Ordinært skoletilbud? Distanseundervisning? Skal studiespesialisering videreføres med tre-årig løp? Bør 16- åringene prioriteres? Gutte- og jentetilbud? Kan det gis et fast yrkesfaglig tilbud? Er forutsigbarhet mulig? Politisk bestilling: Hvordan skal administrasjonssjefen arbeide videre med denne saken? Vedlegg: 1 Videregående opplæring på Svalbard - Faktagrunnlag
Notat Deres referanse: Vår referanse: 2012/675-5-A40 Saksbehandler: Anne Ellingsen Dato: 11.04.2013 Videregående opplæring på Svalbard - Faktagrunnlag Sentrale føringer for tilbud om opplæring på videregående trinn på Svalbard Etter noen års utprøving av tilbud i opplæring på videregående trinn ved Longyearbyen skole, ble opplæring på videregående nivå hjemlet i kongelig resolusjon av 1981. Fra januar 2007 ble den statlige skolen overført til Longyearbyen lokalstyre. Lokalstyrets ansvar for opplæringstilbudet fremgår av 2 i Forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring på Svalbard: Longyearbyen lokalstyre skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring på Svalbard. Lokalstyret kan også drive videregående opplæring. Kunnskapsdepartementet fastslo i brev av 30.11. 2011 at elever på videregående trinn ikke har rett til spesialundervisning som følge av at Longyearbyen lokalstyre kan, men ikke må, tilby videregående opplæring. Svalbardmodellen I 1998 ble den såkalte Hepsø- rapporten om videregående opplæring på Svalbard utarbeidet. I rapporten beskrives det eksisterende tilbudet på videregående trinn som Svalbardmodellen, en modell basert på et tilbud om allmennfaglig studieretning 1, men hvor det i tillegg gis yrkesfaglig tilbud de skoleår hvor fem eller flere elever ønsker det samme yrkesfaget forutsatt at skolen kan tilby det innenfor sine økonomiske rammer og gjennom samarbeid med lokalt næringsliv. Svalbardmodellen omfatter at noen fag bare tilbys annet hvert skoleår (for eksempel historie og religion), at elever har felles undervisning i ulike læreplannivå (eksempelvis kroppsøving og 2. fremmedspråk). 2 Modellen forutsetter også at undervisningstimer i fag erstattes med studietimer, og at elever på allmennfaglig og yrkesfaglig utdanningsprogram tar fellesfag sammen (engelsk, matematikk, naturfag, norsk, samfunnsfag og kroppsøving) selv om elevene har ulikt timetall i fagene. Konsekvenser av innføring av LK-06 og Longyearbyen lokalstyres modell for videregående tilbud på Svalbard av 2009 Innføringen av Kunnskapsløftet høsten 2006 medførte flere endringer, hovedsakelig for elever på studiespesialiserende utdanningsprogram, i forhold til organisering og rammebetingelser for videregående skole i Norge. Blant annet innebar utvidelsen av fellesfaget matematikk, fra 5 til 8 uketimer, at skolenes tilbud måtte utvides. 1 Tilsvarer Studiespesialiserende utdanningsprogram i læreplanreformen Kunnskapsløftet som ble innført høsten 2006. 2 I læreplanen Reform 94, som ble fulgt ut skoleåret 2005-2006, ble i tillegg noen studieretningsfag som normalt ble tatt over to skoleår, ploget og gjennomført på ett skoleår.
Side 2 av 8 Innføring av Kunnskapsløftet førte også til at skoler gjerne måtte tilby flere programfag enn det som var tilfelle i Reform 94, mye på grunn av kravet om at elevene må ha to programfag à 140 årstimer over to skoleår (fordypning). Elevene på studiespesialiserende utdanningsprogram må ha tre programfag i Vg2 og det samme i Vg3. Elever som ikke har matematikk fellesfag i Vg2, må ha fire programfag i enten Vg2 eller i Vg3. Longyearbyen lokalstyres modell for videregående tilbud måtte derfor baseres på de føringene som lå i den nye læreplanreformen. Knapt tre år etter at Longyearbyen lokalstyre overtok skoleeieransvaret for Longyearbyen skole 1. januar 2007, vedtok lokalstyret en modell for videregående tilbud i november 2009. Lokalstyrets modell er en videreføring av Svalbardmodellen på de aller fleste områder, innbefattet tilbud om studiespesialiserende utdanningsprogram på alle tre nivå slik at elever skal kunne gjennomføre videregående utdanning og gå ut med et fullverdig vitnemål fra Longyearbyen skole. Fleksibiliteten i forhold til å imøtekomme elevenes ønsker om yrkesfaglig tilbud, og å få velge mer eller mindre fritt i forhold til valg av programfag på studiespesialiserende utdanningsprogram, ble også videreført. Imidlertid innebar lokalstyrets modell også noen vesentlige endringer i forhold til den opprinnelige Svalbardmodellen. Ordningen med studietimer ble justert til bare å skulle gjelde programfag innenfor studiespesialiserende utdanningsprogram (SSP), og i programfag og prosjekt til fordypning på yrkesfaglig utdanningsprogram (YF) 3. Når man valgte å gå bort fra studietimer i fellesfag i Vg1 SSP, skyldes det erfaringer om at elevgruppen i Vg1 gjerne var forholdsvis store, at SSP elevene tok fellesfag sammen med YF elevene de skoleårene det ble tilbudt yrkesfaglig utdanningsprogram, og at overgangen fra grunnskole til videregående ofte ble opplevd som krevende. I tillegg tok modellen hensyn til tidligere nevnte endringer som fulgte av Kunnskapsløftet, og satte følgende ramme for tilbudet på videregående trinn: 124 rammtimer, inkludert 2 timer som buffer Administrasjonsressurs 50 % Ressurs til rådgiver og Oppfølgingstjeneste (avhenger av elevtall - ca 20 %) Hvem kan søke/få skoleplass på videregående trinn Skoleeier skal gi tilbud om opplæring til fastboende i Longyearbyen. Alle norske statsborgere har rett til skoleplass i sitt hjemfylke på fastlandet. Elever som er fastboende på Svalbard kan i tillegg søke om skoleplass i Troms fylke dersom Longyearbyen skole ikke tilbyr utdanningsprogram eller fag som de ønsker. En forutsetning for at elever skal kunne søke om skoleplass i Troms, er imidlertid at de har tilbud om skoleplass ved Longyearbyen skoles videregående avdeling. I en årrekke har skolen også gitt tilbud om skoleplass til inntil 6 såkalte fastlandselever. Ordningen har vært basert på at fastlandselevene kan søke om å bli tatt opp på Vg2 eller Vg3 studiespesialiserende utdanningsprogram og ta de fag som skolen tilbyr. Tilbudet er ment å skulle rekruttere ungdom som kan bidra positivt til så vel skole som ungdomsmiljøet i Longyearbyen Søkerne må ha gode skoleresultater, lite fravær og ellers være 3 Modellen vedtatt i 2009 forutsetter at faget prosjekt til fordypning i yrkesfag, som utgjør henholdsvis 168 og 253 klokketimer per år i Vg1 ogvg2 (gjennomsnittlig 4,5 og 6,75 klokketimer per uke), i hovedsak gjennomføres som praksis. Gjennomføring av prosjekt til fordypning som praksis i større eller mindre grad, er en organisering av opplæringen som også gjøres på videregående skoler på fastlandet.
Side 3 av 8 ressurssterke. Skolen har formidlet leie av hybel gjennom Bydrift. Skolen har organisert en fadderordning hvor fastlandselevene har fått oppfølging av en fadderfamilie som har fulgt dem opp uten noen form for vederlag. Enkelte skoleår har i tillegg en ansatt ved skolen fått en liten ressurs for å ha ekstra oppfølging med fastlandselevene. Det har tidvis vært krevende, både for skolen og for den enkelte fastlandselev, å finne løsninger på at fastlandselever må ta fag som privatist for å oppfylle kravene til vitnemål. I tillegg har skolen brukt en del ressurser på å legge til rette for, og for å gjennomføre, disse privatisteksamener, både i form av å bære kostnadene, og i form av veiledning og oppfølging. Antall søkere til fastlandselevplassene har variert mye de siste 10-15 år. Noen skoleår har det vært 6 fastlandselever, mens det andre skoleår ikke har vært noen kvalifiserte søkere. På grunn av det lave elevtallet, kan ikke Longyearbyen lokalstyre offentliggjøre verken karakternivå eller gjennomføringsandel (oppnådd vitnemål etter gjennomført Vg3) for fastlandselevene. I påvente av evaluering av lokalstyrets modell for videregående tilbud, ble det ikke tatt inn nye fastlandselever skoleåret 2012-2013. I februar 2013 ble det gjort vedtak om å videreføre ordningen og nye fastlandselever tas opp til skoleåret 2013-2014. En del av dem som søker skoleplass på videregående trinn er ikke fastboende på det tidspunktet de søker, men planlegger å flytte til Longyearbyen. I disse tilfellene har skolen tilbudt skoleplass under forutsetning av at man er registrert som fastboende ved skolestart. På bakgrunn av de erfaringer som er gjort de siste årene, fattet oppvekststyret i februar 2013 vedtak om at fastboende ungdom under 21 år må bo sammen med sine foresatte i Longyearbyen for å få tilbud om skoleplass ved Longyearbyen skole. Tilbud om studiespesialiserende og yrkesfaglig utdanningsprogram De aller fleste år skolen har gitt tilbud om yrkesfag, har det vært gjennomført ett yrkesfagtilbud. I løpet av det siste tiåret har vært et par unntak. Skoleåret 2005-2006 (det siste skoleåret med læreplanen Reform-94), ble gitt tilbud både om mekaniske fag og helseog sosialfag da tilstrekkelig antall elever søkte på dette. Inneværende skoleår (2012-2013) gjennomføres både Elenergi i Vg2 (videreføring av Elektrofag Vg1), og TIP (Teknikk og industriell produksjon, som tilsvarer yrkesfagtilbudet mekaniske fag i Reform 94) i Vg1. I de åtte skoleårene fra perioden 2005-2006 og frem til i dag er det bare ett skoleår hvor det ikke har vært gitt tilbud om yrkesfaglig utdanningsprogram eller et annet studieforberedende program. I ett av skoleårene har det vært gitt tilbud om et annet studieforberedende utdanningsprogram (idrett), og i seks av skoleårene har det vært gjennomført yrkesfaglige utdanningsprogram, inkludert to skoleår med to yrkesfaglige utdanningsprogram (se tabell).
Side 4 av 8 Elevtall studiespesialiserende og yrkesfaglige utdanningsprogram høst 2005 til vår 2013 4 Sum Vg1 Vg2 Vg3 Vg1 Vg1 Vg1 Vg2 Vg1 Vg2 Vg1 Vg2 Delkurs Skoleår elevtall SSP SSP SSP Idrett DH HS HS TIP TIP Elektro Elektro alle trinn 2005-2006 43 12 5 8 0 0 6 0 11 0 0 0 1 2006-2007 32 7 6 5 0 0 0 0 0 7 0 0 6 2007-2008 22 4 3 6 5 0 0 0 0 0 0 0 3 2008-2009 27 15 6 2 0 0 0 0 0 0 0 0 4 2009-2010 28 10 7 5 0 5 0 0 0 0 0 0 1 2010-2011 34 14 9 5 0 0 0 0 0 0 0 0 6 2011-2012 47 11 10 11 0 0 0 0 0 0 6 0 9 2012-2013 43 8 8 8 0 0 0 0 6 0 0 6 7 DS HS TIP Design og håndverk Helse- og sosialfag Teknikk og industriell produksjon Fleksibilitet versus forutsigbarhet En grunnleggende problemstilling som knytter seg til det videregående tilbudet i Longyearbyen, er dilemmaet om hvordan man kan sikre både fleksibilitet, i form av at skolens tilbud tilpasses ønskene til de fastboende elevene som skal ta videregående, og forutsigbarhet i form av at elever og foreldre vet hvilket tilbud de kan forvente fra år til år. Erfaringsmessig har det vært svært vanskelig å få både i pose og sekk når det gjelder fleksibilitet og forutsigbarhet: Dersom skoleeier legger opp til å gi et fleksibelt tilbud hvor det elevene ønsker til en hver tid danner utgangspunkt for tilbudet, kan ikke elever være trygge på at det videregående tilbudet de ønsker faktisk vil bli tilbudt. Dersom skoleeier derimot går inn for å sikre forutsigbarhet ved å gi et fast fagtilbud om for eksempel realfag for studiespesialiserende utdanningsprogram og i form av TIP for yrkesfaglig utdanningsprogram, risikere man at få eller ingen elever faktisk ønsker å ta det/de fag eller utdanningsprogram som skolen pålegges å tilby. Både fleksibilitet og forutsigbarhet har altså positive så vel som negative konsekvenser for den aktuelle elevgruppen, og dermed ofte også for deres familier. Når det gjelder tilbud om yrkesfaglig utdanningsprogram, er både økonomiske og andre belastninger enda større. En årsak er at flere yrkesfagtilbud bare kan gis i samarbeid med lokalt næringsliv. De ulike yrkesfagtilbudene ved Longyearbyen skole har hatt en høy suksessfaktor, noe som i stor grad skyldes at dyktige og erfarne faglærere har vært flinke til å lage et lokalt tilpasset opplæringstilbud, inkludert å bygge, og å bruke, lokale nettverk. Personlig egnethet har vist seg å være en svært viktig faktor når en faglærer mer eller mindre alene skal bygge opp og gjennomføre et ettårig tilbud. En av de største 4 Oversikten omfatter ikke yrkesfaglig tilbud i form av spesialundervisning.
Side 5 av 8 konsekvensene av fleksibiliteten i tilbud om yrkesfaglige utdanningsprogram, er at store ressurser hvert år går med til å bygge opp og bygge ned tilbudene. Når det gjelder studiespesialiserende utdanningsprogram, har et flertall av elevene fra innføring av Kunnskapsløftet og frem til i dag, søkt programområdet språk/samfunnsfag/økonomi. Et mindretall av elevene har valgt programområdet realfag. Elevene har fått stor frihet i å velge programfag, og skolen har strukket seg langt i å sette i gang med stadig nye fag og latt elevene på studiespesialiserende utdanningsprogram få velge blant programfag som ikke tidligere har blitt tilbudt ved skolen. Det medfører både at det må kjøpes inn nye lærebøker og eventuelt nødvendig utstyr for å tilby et nytt fag, men også at lærere stadig må sette seg inn i nye fag og læreplaner, eller at skolen må rekruttere nye faglærere. Dersom faget bare gjennomføres et enkelt skoleår, blir både den økonomiske, og den personalmessige kostnaden stor. Grad av fleksibilitet i forhold til studiespesialiserende utdanningsprogram har innvirkning på personalsammensetting, rekruttering og på den enkelte lærers arbeidsbelastning. Erfaringene hittil tilsier at det bør vurderes å begrense tilbudet av studieforberedende programfag til ti fag eller færre, og at elevene i større grad velger programfag som har vært tilbudt ved skolen tidligere. Resultater og bort-valg På grunn av at antall elever på videregående trinn er så lavt, er det heller ikke mulig å offentliggjøre elevresultater i form av verken halvårsvurdering, standpunkt eller eksamen. Lavt elevtall og tett oppfølging av den enkelte elev bidrar til en stor grad av tilpasset opplæring og til at en høy andel av elevene gjennomfører den opplæringen de har valgt. Det oppveier mye av den merbelastning elever på yrkesfaglig utdanningsprogram har ved at de ploger fellesfag, som de tar sammen med elevene på studiespesialiserende utdanningsprogram. Ploging, som innebærer å gjennomføre faget på eksempelvis et halvt skoleår istedenfor et helt, gjennomføres både fordi yrkesfagelevene bare skal gjennom noen av kompetansemålene i faget, og fordi denne organiseringen gir dem mer tid til å jobbe sammenhengende med de yrkesfaglige programfagene. De fleste elevene som søker videregående opplæring på Svalbard gjør dette fordi familiene deres bor her, og fordi de er for unge til å reise til fastlandet alene. Videregående avdeling er liten, og tilbudet ved Longyearbyen skole må nødvendigvis bli smalere enn ved store videregående skoler på fastlandet. Det betyr at valgmuligheten for eleven blir mindre, og at en del elever ved avdelingen ikke får innfridd sine første- eller andrevalg ved skolen. Dette kan selvsagt påvirke både motivasjon, innsats og resultater. Bortvalg, eller frafall, er så godt som ikke- eksisterende ved skolen. En viktig årsak er at det lave elevtallet gir lærerne mye større mulighet for tett individuell oppfølging. I tillegg har god rådgivnings- og oppfølgingstjeneste, som blant annet hjelper elever som har valgt feil eller av andre årsaker ikke finner seg til rette på videregående trinn med å finne praksisplass eller lignende, mye av æren for dette. Noen refleksjoner om sider ved tilbudet på videregående trinn i Longyearbyen: Fleksibilitet og forutsigbarhet tilknyttet yrkesfagtilbud og samarbeid med næringslivet Utstrakt samarbeid mellom skolen og næringslivet i byen er en forutsetning for å kunne gi yrkesfaglige tilbud, som for eksempel Teknikk og industriell produksjon (TIP) og til dels også
Side 6 av 8 for Elektrofag. Det er krevende for begge parter, men først og fremst for de næringsdrivende, når et verksted skal framskaffes/frigjøres og utstyr skal på plass på kort varsel. I slike tilfeller ville forutsigbare tilbud være å foretrekke. Når det gjelder yrkesfagtilbud hvor behovet for lokalt samarbeid begrenses til praksisplasser og gjennomføring av prosjekt til fordypning, som for eksempel Service og samferdsel eller Helse- og oppvekstfag, er det enklere å få på plass et tilbud med bare noen få måneders planlegging. Men også for disse tilbudene vil en viss grad av forutsigbarhet bidra til å øke kvalitet og gi bedre ressursutnyttelse. Dersom elevene kunne velge mellom to eller tre fleksible yrkesfaglige utdanningsprogram på Vg1 nivå, for eksempel Service og samferdsel, Design og håndverk eller Helse- og oppvekstfag, kunne skolen utarbeidet opplegg for dette og tatt vare på dem fordi sannsynligheten var stor for at tilbudet ville bli gjennomført flere ganger. En annen faktor man bør ha med når man tar stilling til yrkesfagtilbud, er hvilken elevgruppe man treffer. For eksempel er Service og samferdsel et utdanningsprogram som appellerer til jenter og gutter i like stor grad, mens TIP appellerer mest til gutter. Om skolen tilbyr to yrkesfaglige tilbud på Vg1 nivå, bør det vurderes om yrkesfagelevene skal ha fellesfagene sammen bare med hverandre istedenfor sammen med elevene på studiespesialiserende utdanningsprogram. Til tross for at elevene tilhører to ulike yrkesfaglige utdanningsprogram, vil det gi faglærerne større mulighet til å yrkestilpasse fellesfagene og relatere dem til elevenes utdanningsprogram. Yrkestilpasning av fellesfagene er en utfordring på videregående skoler over hele landet og en problemstilling myndighetene har hatt fokus på over flere år. Alternativ yrkesfagopplæring I mai 2008 ble det lagt frem en rapport om tilbudsstrukturen i videregående avdeling ved Longyearbyen skole. Rapporten så på muligheten for å tilby fag eller utdanningsprogram helt eller delvis som fjernundervisning, eventuelt i kombinasjon med opplæring i bedrift. Etter grundige undersøkelser av aktuelle fjernundervisningstilbud, var konklusjonen at det ikke fantes noen faste og forutsigbare fjernundervisningstilbud som passet. Imidlertid ble muligheten for å gjennomføre et 4-årig lærlingløp, hvor bedrifter tar ansvar for opplæring i yrkesteori og elever tar fellesfag på skolen, vurdert å kunne være et godt alternativ for Longyearbyen. Utprøving av denne yrkesfagsmodellen startet i Troms høsten 2008 og en vurdering av hvordan den har fungert og om den kan egne seg for Longyearbyen er absolutt på sin plass. Programfagtilbud på studiespesialiserende utdanningsprogram Elever som går i Vg2 og Vg3 på studiespesialiserende utdanningsprogram (SSP), skal ha 6-7 programfag over to skoleår. Ved Longyearbyen skole har det hvert skoleår vært til sammen i underkant av 20 elever i Vg2 og Vg3 SSP (inkludert fastlandselever og delkurselever) 5. Fordi elevene må ha 3 programfag (eventuelt 4 hvis de ikke har fellesfag matematikk) og 3 programfag i Vg3 og at to av programfagene fra Vg2 må videreføres i Vg3, må skolen tilby minimum 7 programfag. I praksis må imidlertid skolen tilby ytterligere minst 1-2 programfag for å sikre at elevene får videreført programfag fra Vg2 til Vg3. Longyearbyen skole har hvert 5 På videregående skoler med ca 450 elever på studiespesialiserende utdanningsprogram, gis det gjerne tilbud om 20-25 på fastlandet gis det gjerne tilbud i PF tilbud på SSP også ved skoler på fastlandet.
Side 7 av 8 skoleår gitt tilbud om 10 eller 11 programfag for SSP elevene. Disse programfagene har vært tilbudt: Idrettsfag: Breddeidrett Realfag: Biologi 1, Biologi 2, Fysikk 1, Fysikk 2, Geofag X, Kjemi 1, Matematikk R1, Matematikk R2 Samfunnsfag: Historie og filosofi 1, Historie og filosofi 2, Psykologi 1, Psykologi 2, Politikk og menneskerettigheter, Sosiologi og sosialantropologi, Sosialkunnskap Språkfag: Internasjonal engelsk, Samfunnsfaglig engelsk Det bør vurderes om man skal fortsette å tilby så mye som10 programfag dersom det medfører at det bare er 3-4 elever på de fleste programfagene. Uansett bør man også vurdere å begrense hvilke programfag elevene kan velge mellom slik at man unngår å ha programfag bare i ett år for så å bytte det ut med programfag som ikke har vært tilbud tidligere. Longyearbyens skoles funksjon som privatistskole Skolen har en årelang tradisjon for å gjennomføre privatisteksamener både for egne elever (fordi de ønsker eller må ta fag som skolen ikke tilbyr) og for byens øvrige befolkning. Skolen gjennomfører høst og vår en rekke skriftlige privatisteksamener for elever og eksterne privatister som har meldt seg opp til eksamen på fastlandet (fortrinnsvis i Troms fylkeskommune). Selv om det er begrenset hva skolen kan gjennomføre av privatisteksamener med lokalgitt eksamen (muntlig/muntlig-praktisk/skriftlig-muntlig) for egne elever, er det mange andre som er takknemlige for muligheten til å få tatt også denne typen eksamen i Longyearbyen istedenfor å måtte dra til fastlandet. I tillegg til at mange lærere ved skolen er sensorer til lokalt gitt eksamen, har de også gitt mye veiledning og hjelp, for eksempel i form av å låne ut lærebøker, hjelp til å sette opp leselister, og så videre. Dersom Longyearbyen skole ikke har et tilbud på videregående trinn, vil det være vanskelig å videreføre tilbud om gjennomføring av lokalt gitt privatisteksamen. Skolen vil imidlertid fortsatt kunne gjennomføre skriftlige privatisteksamener for kandidater som er oppmeldt på fastlandet. Det må imidlertid tas stilling til hvem som skal dekke de faktiske kostnadene når det gjelder gjennomføring av privatisteksamener: Dersom én privatist tar en lokalt gitt eksamen, dekker eksamensavgiften vedkommende betaler knapt en tiendedel av det sensorhonorarene beløper seg til. Skolen har ikke tatt betalt for noen administrasjonskostnader tilknyttet gjennomføring av privatisteksamen. Tilpasset opplæring og behov for spesialundervisning På grunn av de små elevgruppene på videregående trinn, ligger forholdene godt til rette for at elever kan få tilpasset opplæring. Overordnede styringsdokumenter, som Opplæringsloven, gir tydelige føringer på at tilpasset opplæring skal tilstrebes, og at elever kun skal få spesialundervisning dersom de ikke oppnår et tilfredsstillende utbytte av opplæringen gjennom tilpasning. Ved Longyearbyen skoles videregående avdeling har det over år vist seg at det hovedsakelig er elever som har behov for individuelle opplæringstilbud som trenger spesialundervisning. For øvrig er det iverksatt mange ulike tilpasningstiltak for enkeltelever gjennom skoleårene, og resultatene har vært gode. Det er imidlertid noen faktorer ved den lokale modellen som kan begrense mulighetene for tilpasning, nemlig redusert undervisningstimetall, ploging av fellesfag for yrkesfagelevene og felles undervisning for elevene på studiespesialiserende og yrkesfag. Imidlertid har skolen
Side 8 av 8 lang tradisjon for å iverksette tilpassede støttetiltak i form av for eksempel ekstra pedagogtimer og andre ulike typer oppfølging for elever som sliter i fag. Fleksible og individuelt tilpassede løsninger har gitt gode resultater og bidratt til at elever har oppnådd et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Deler av Longyearbyen lokalstyres modell for videregående tilbud som bør videreføres? Tilby historie (2-timersfaget) kombinert med religion og etikk, og historie (4- timersfaget) annet hvert år Tilby to 2. fremmedspråk, spansk og tysk, på læreplannivå II og ett 2. fremmedspråk, spansk eller tysk, på læreplannivå I Gjennomføre undervisning i læreplannivå I og II, og eventuelt for to klassetrinn, i de to 2. fremmedspråkene helt eller delvis i samme undervisningsgruppe Gjennomføre undervisning i kroppsøving for alle tre trinn samlet med to kroppsøvingslærere Skolen har lang tradisjon for denne organiseringen av disse fagene og erfaringene er gjennomgående positive. Organiseringen gir større elevgrupper, noe som er positivt for læringsmiljøet og gir mer spillerom i forhold til læringsaktiviteter og metodikk. Den gir også en økonomisk innsparing. Det må likevel påpekes at det kan være krevende for faglærer, særlig i 2. fremmedspråk, å gjennomføre undervisning på to læreplannivå, eventuelt også kombinert med undervisning på to klassetrinn. Men ettersom det vanligvis har vært færre enn 20 elever hvert skoleår som må ha spansk og tysk, vil fulldeling av undervisningsgruppene i forhold til klassetrinn og læreplannivå kunne føre til at man sitter med ned mot to-fem elever i hver undervisningsgruppe. Det er lite heldig i muntlige språkfag, og svært kostbart.