Ulefos Esco 5O år på Kongsberg 21.oktober 2014
2 50 år
Ulefos Esco AS 50 år på Kongsberg i 2014. Tidligere : E. Sunde & Co. Ltd. 1877-1947. Esco Armaturfabrikk A/S. 1947-1979. TA-Esco AS 1979-1996. Danfoss Esco AS 1997-2007. Kongsberg Esco AS 2007-2014. Ulefos Esco AS 01.04.2014- Produkter alle bruker, men få har sett. Flyttesjauen sommeren 1964. Den elektriske smelteovnen blir heist ut av støperiet i 3. etg. I Torvgt.11, Oslo. Foto: Leif Ørnelund/ Oslo Museum. 3
21.10.1964. Åpningsdagen. Ukjente limousiner glir lydløst ned bakken til Gomsrudveien 40. De svinger elegant og stanser mellom det gamle, hvite bolighuset, som ennå står igjen etter tidligere virksomhet og den nye fabrikken. Prominente personer med fruer stiger ut. Godt å strekke litt på seg i det nydelige høstværet. Mange kjenner vertskapet fra før og hilser blidt. Blant de innbudte er det representanter fra styre og stell i fylket, kommunen, næringslivet, media, fagforeninger og ansatte. Prominente gjester ankom på åpningsdagen. Bildet er i bedriftens eie. Foto: Nystuen. Kongsberg. «Laagendalsposten 23.10.1964: Fra selskapet Sunde & Co var kommet til stede et større antall av de ledende menn, fra administrasjon og verksteder, vi så sjefen for arbeidsformidlingen i fylket, direktør Palmstrøm, fra Kongsberg var rådmann Friis der i spissen for en rekke kommunale etatsjefer, direktørene Hurlen og Martinsen representerte Kongsberg Våpenfabrikk, blant de tilstedeværende var videre disponent Tov Skarpås, Nore, Rolf Kaldahl fra Jern og Metall. Kongsbergs næringslivsorganisasjoner var representert av kjøpmann Korvald og optikermester Johan Spiten; byens banksjefer var der, likeså rektor Kolbjørn Hegstad, Oslo-, Drammens- og Kongsberg - pressen hadde også møtt mannjevnt til åpningen.» (Artikkelen er usignert, men trolig R.W.F) Disponent Gunnar Gran-Jansen ønsker velkommen til åpningen av bedriften etter flyttingen til Kongsberg. Bildet er i bedriftens eie. Foto: Nystuen. Kongsberg 4
Alf Tjersland. 3. generasjon på eiersiden. Bildet er i bedriftens eie, fotograf ukjent. Disponent Gunnar Gran-Jahnsen og Produksjonssjef Frank L.Halvorsen, studere ei nystøpt Tåkekran for brannvesenet. Vertskapet er eieren av S.Sundekonsernet, Alf Tjersland, 3.generasjon på eiersiden. Disponent på Esco Armaturfabrikk AS, Gunnar Gran Jansen, opprinnelig Kongsbergmann og Produksjonssjef Frank Lorrang Halvorsen fra Oslo. Esco Armaturfabrikk A/S. Gomsrudv. 40. Bildet er i bedriftens eie. Fotograf: Ukjent. Den nye fabrikkbygningen ligger flott i terrenget. Alle samles foran hovedinngangen. Fra trappa ønsker Gunnar Gran Jansen offisielt velkommen til de innbudte og orienterer om dagens program. Omvisning inne i den nye fabrikken er første post. Alle maskiner og utstyr var kommet på sine nøyaktig oppmålte plasser. Produksjonshallen er innrettet slik at rågods, i hovedsak støpejern, kommer inn i byggets Nordre ende, blir bearbeidet på veien og kommer ut som ferdige produkter i Sør-enden. Metallstøperiet i 3.etage står som egen fløy, i vinkel på hovedhallen. 5
En solid heis transporterer ferdigstøpte deler ned til produksjonslinjen. Produksjonen har allerede gått i noen uker etter flyttingen, men er stille under omvisningen. Etter visningsrunden stopper alle opp midt i produksjonslinja, stiller seg rundt en svært enkel, men utrolig viktig innretning i sin tid. Ved denne holder Konserndirektør i Sunde Konsernet, Arne Espelund åpningstalen. Han forteller om vanskelighetene ved å drive en industribedrift midt i Oslo Sentrum. Esco måtte flyttes ut av Oslo. Mange kommuner ønsket å få Esco til seg, men Kongsberg Kommune ble foretrukket, da de kunne stille med ledig industritomt, et nærliggende boligbyggefelt, og ledig arbeidskapasitet. Et kapitalfond opprettet etter Sølvverkets nedleggelse, med gunstige lånebetingelser for industri som ville etablere seg i Kongsberg, bidro også sterkt til at Kongsberg ble foretrukket. Nå ventet nye utfordringer for Esco. Et topp moderne industribygg, maskiner, produkter, metoder og menneskene, som skulle få alt til å fungere til felles beste. Han takker alle som har bidratt til at den flotte fabrikken nå skal få vise hva den duger til. Fremtiden for Esco Armaturfabrikk A/S ser nå meget lys ut. For riktig å slå dette fast, tar han en hammer fra 1898 og klinker til i en minst like gammel ambolt. Startsignalet er gitt, alle maskiner begynner å gå, lovordene fra gjestene må spares til åpningsmiddagen. Direktør i Sundekonsernet Arne Espelund åpner bedriften på Kongsberg med hammer fra 1898 mot en enda eldre ambolt. Bildet er i bedriftens eie. Foto: Nystuen. Kongsberg. Åpnings middagen. Den nye kantina er plassert i 3.etage og vakkert pyntet. Store vinduer på to hele vegger, gir en flott utsikt over demningen med fossen og kraftverket til KV, naboen på andre siden av Lågen. Gjestene er imponert over den flotte kantina. Like imponert er de over både dame og herregarderoben med fliselagte toalett, dusj og garderobeanlegg, som de var innom på veien opp til kantina. Til og med badstue. (Garderobene ble modell for andre industrinybygg i Norge.) Etterhvert finner gjestene bordkortet og stolen sin, mens de forteller hverandre hvem de er og hvem de representer. Gunnar Gran- Jansen ønsker velkommen til bords. Rykende fater holdes fram, sultne gjester forsyner seg og nyter den gode maten. Etterhvert kommer praten i gang igjen 6
Direktør i Sundekonsernet Arne Espelund åpner bedriften på Kongsberg med hammer fra 1898 mot en enda eldre ambolt. Bildet er i bedriftens eie. Foto: Nystuen. Kongsberg. Det klirrer høyt i et stettglass. Oppstemte stemmer demper seg, alles øyne finner kilden til lyden. Disponent Gunnar Gran Jansen har reist seg. Han har kommet hjem til Kongsberg fra Oslo. På flyttelasset har han tatt med seg en stor fabrikk og 20 ansatte med familier. De fleste har allerede flyttet inn i nybyggede leiligheter på Tovsrudløkka. Han forteller om den lange prosessen som har pågått før styrevedtak om flytting. Konferanser med kommuner, arkitektfirmaer og entreprenører. Valgene falt på Kongsberg, arkitektfirmaet Rognerud og entreprenør Petter Kristiansen. Gunnar Gran-Jansen takket alle som har bidratt til dette vellykkede resultatet. Han takket også produksjonssjef på Esco, Frank Lorrang Halvorsen, for den innsatsen han hadde gjort som byggeleder i prosjektet. Det ble mange andre talere etterhvert og flotte gaver ble overrakt. Gunnar Gran Jansen ble ansatt i E. Sunde & Co. Ltd. allerede i 1948. Han var da kjent som en meget dyktig industrimann og ble hentet inn til Sunde Konsernet for å modernisere Esco Armaturfabrikk. Flyttingen av fabrikken til Kongsberg, var en unik mulighet til å legge kabalen på nytt. Nå skulle ikke Gunnar Gran-Jansen få oppleve at hans kongstanke for Esco ble realisert. Han døde under en skitur i Kongsbergmarka 2. Januar 1965. Gunnar Gran Jansen var en ivrig skiløper og en god skihopper. Premiene hans og hans bror Odd, kan beskues på Skimuseet i Kongsberg. Ny direktør for Esco ble Frank Lorrang Halvorsen. Tovsrudløkka 1964. Bildet er i bedriftens eie. Fotograf:Ukjent. 7
Omstillinger. Det er viktig å understreke at Esco var en svært oppegående og samfunnsengasjert bedrift før den flyttet til Kongsberg. Den ble etablert 1877 i Kristiania av Elias Sunde og brødrene Abraham og Bernt Tjersland fra Flekkefjord, under navnet E.Sunde & Co. Ltd. Den første tiden var det import av rør og rørdeler, spesielt fra England. De hadde adresse Rødfyllgaten i Gamle Vaterland. (Der troner i dag «Postgirobygget» og Oslo Plaza). Beliggenheten nesten ved Akerselvens bredd, der seilskutene fra fjerne land losset sin last, var svært gunstig, men leveringstidene var lange og formalitetene mange. Behovet for raskere leveringer av sårt trengte produkter bare økte. 1891 startet de derfor opp egen produksjon av enkle deler. Sannsynligvis startet de både jernstøperi og metallstøperi på dette tidspunktet, men det har ikke lykkes å finne ut akkurat når. På et fotografi «Fra Varemessen September 1921» reklamerer E.Sunde & Co. Ltd. Kristiania, med «Armaturfabrik. Mek. Verksted. Jern-og Metalstøperi- Kobberslagerverksted. Bildet er i bedriftens eie. Fotograf: Ukjent Produktspekteret ble stadig utviklet, samtidig som importen økte. Det ble etterhvert for dårlig plass og bygningsmassen uegnet for produksjon. Derfor kunne de i 1915 flytte produksjonsdelen og administrasjonen til E. SUNDE & Co. inn i nytt bygg i Torvgaten 11 i Kristiania. Nå Oslo Sentrum. Der gikk produksjonen svært bra, inntil krigen kom til Norge i 1940. Stor mangel på metaller til støperiet, førte til redusert produksjon. Noen produkter ble støpt i sink under og like etter krigen. Etter krigen tok det litt tid å få materialer av riktig kvalitet, men smelting av krigsmateriell satte fart i produksjonen igjen. Det gikk så bra at i 1947 ble produksjonsdelen til E. Sunde & Co. Ltd. egen bedrift under navnet Esco Armaturfabrikk A/S. E. Sunde var blitt en av Norges største rørleggerbedrifter med egen butikk i Torvgt.11, i tillegg til fabrikken. Eiendommen i Rødfyllgaten ble brukt som lager for enorme mengder innkjøpte rør/ rørdeler. Alt som ble produsert på Esco i Torggata 11, ble også lagret der. E. Sunde & Co. Ltd. kjøpte en stor eiendom på Ulven i Oslo. Det ble startet bygging og i 1958 stod et topp moderne lager og administrasjonsbygg ferdig til innflytting. Hele lageret i Rødfyllgata ble da flyttet til Ulven og mesteparten av administrasjonen også. 8
Metalldreieverkstedet, Torvgt.11. ca 1917. Bildet er i bedriftens eie. Foto: Ukjent. Metalldreieverkstedet, Torvgt.11. 1951. Bildet er i bedriftense eie. Foto: Ukjent Der gikk produksjonen svært bra, inntil krigen kom til Norge i 1940. Stor mangel på metaller til støperiet, førte til redusert produksjon. Noen produkter ble støpt i sink under og like etter krigen. Etter krigen tok det litt tid å få materialer av riktig kvalitet, men smelting av krigsmateriell satte fart i produksjonen igjen. Det gikk så bra at i 1947 ble produksjonsdelen til E. Sunde & Co. Ltd. egen bedrift under navnet Esco Armaturfabrikk A/S. E. Sunde var blitt en av Norges største rørleggerbedrifter med egen butikk i Torvgt.11, i tillegg til fabrikken. Eiendommen i Rødfyllgaten ble brukt som lager for enorme mengder innkjøpte rør/ rørdeler. Alt som ble produsert på Esco i Torggata 11, ble også lagret der. E. Sunde & Co. Ltd. kjøpte en stor eiendom på Ulven i Oslo. Det ble startet bygging og i 1958 stod et topp moderne lager og administrasjonsbygg ferdig til innflytting. Hele lageret i Rødfyllgata ble da flyttet til Ulven og mesteparten av administrasjonen også. Etterkrigstiden i Norge var produsentenes tid. Det var mangel på alt, da landet skulle bygges opp igjen. I denne tiden økte Esco sin kapasitet inntil det ikke var verken mulig eller forsvarlig å ha en såpass stor og allsidig produksjonsbedrift midt i Oslo Sentrum. De engang moderne fabrikklokaler holdt ikke dagens krav. Bygningene var ikke konstruert sterke nok til å tåle de etterhvert større og tyngre maskiner. Spesielt var transporten et stort problem. Rågods inn og ferdige produkter ut. Den smale porten gikk rett ut i Torvgata, en av datidens aller mest trafikkerte gater. Hver gang en lastebil skulle ut eller inn, ble gata helt blokkert og sinte bilister hang på hornet. At det går an å rygge en diger lastebil hvor sidespeilene måtte legges inn og bakspeilet er ubrukelig på grunn av toppet lass, inn en port laget for hestekjerrer, er fremdeles en gåte. Jo, striper av flere farger på veggene i lasteplanhøyde var det mange av.å flytte en hel produksjonsbedrift krever omfattende planlegging og stor innsats. I ettertidens lys er det forunderlig at hele denne prosessen gikk så bra som det gjorde. De som var med fra Oslo og de nyansatte smeltet snart sammen til å utgjøre et sterkt lag. Innsatsen fra hver enkelt, gjorde at bedriften på kort tid ble lagt merke til og godtatt i det lokale industrimiljøet. Pessimistiske utsagn både i Oslo og på Kongsberg ble gjort til skamme. Flyttingen til en helt ny fabrikkbygning, gjorde at alle maskiner og utstyr kunne organiseres på en mere effektiv måte. De aller fleste av maskinene ble med fra Oslo, kun noen få ble overlatt til skraphandlerne. Av de maskinene som skraphandlerne tok hånd om, var en dreiebenk og en stor flerspindlet bormaskin, ankommet til Esco etter siste krig, som en del av Marshallhjelpen fra USA. 9
Annonse i L.P 11.10.1963. Nye ansatte på Kongsberg. Det var både unge og godt voksne blant de nyansatte. Noen hadde industriell bakgrunn og en av de eldste hadde det til gangs. Magnus Hagen fra Hostvedt hadde jobbet på samme tomta, på 3 forskjellige bedrifter. Først Tresliperiet, så Steinullfabrikken og nå Esco. Sterkt! Flere av de eldste kom i fra jord og skogbruk, hvor automatiseringen var kommet for fullt, slik at de ble arbeidsløse. De som grytidlig hadde kavet seg gjennom skogen til fjerntliggende hugstplasser, med snø til livet, balet med tunge, farlige motorsager, barka tæla gran og spist tæla niste, var de aller mest fornøyde. Dette til tross for at flere av bedriftens prosesser bar sterkt preg av rutinearbeid. Så var det pengene da. Lønningene på Esco lå i det øverste sjiktet og den kom punktlig. Akkordlønn der det var mulig og tilrådelig. I 1964 stod det sjeldent flere enn 4-5 biler på parkeringsplassen og de tilhørte ledelsen. I 1974 var antallet mangedoblet. Støperiet. Esco hadde eget metallstøperi. Det var tradisjonell sandstøping av de store delene. Egenutviklete metallegeringer (Escalloy og Escobrass)) egnet seg spesielt godt til kokillestøping av smådeler. Litt romslig sagt kan det minne om å steike vafler. Forskjellen ligger i at «røra», smeltebadet, holder en temperatur på rundt 1100º C. De fleste av detaljene som ble støpt, trengte kjerner, slik at det ble hull i delene. Kjernene er en svært viktig del av støpingen og kunne være vriene å få hele ut av kjernekassene. Det var skepsis å høre, da ledelsen mente at damer kunne klare denne jobben like godt, muligens bedre enn menn. 5 damer ble ansatt. Etter kort opplæring taklet damene dette elegant. Etterhvert ble det diskusjoner mellom «Kjernedamene» og «Støpekara» om innetemperaturen, da alle delte lokale. 10
Når kjøreporten vinterstid stod oppe, frøs «Kjernedamene» like mye som sine kullsyrefryste kjerner. Når porten var igjen, svettet «Støpekara» som sparedusjer på fullt trykk. I årene rundt 1970 jobbet 40 personer med støping og kjerneproduksjon. (Bedriften totalt hadde på det meste 149 ansatte.) Mange i en 3 skift ordning. Konkurransen med lavkostland ute i verden begynte etterhvert å merkes. Egenutviklete metallegeringer som «Escalloy» og «Escobrass» holdt stand i noen år, men markedet ble på kort tid overlesset med billige kraner og rørfittings. Skulle Esco investere i nye presstøpemaskiner og ta opp kampen? Svaret ble nei. Støperiet og kjernemakeriet ble lagt ned i 1976. Alle damene i kjernemakeriet begynte i den øvrige produksjonen, på lik linje med menn. De ble svært verdifulle medarbeidere i produksjonen, spesielt dyktige på spøytemaling. Nå var det mange damer ellers i bedriften, i mere tradisjonelle roller, men like viktige. Kvinner og menn sammen skapte denne unike Escokulturen som flere lignende bedrifter misunte oss. Serviceavdeling. Etter at støperiet og kjernemakeriet var lagt ned, ble lokalet brukt som lager i noen år. Tanken på å opprette en serviceavdeling tok form. Der støperiet hadde vært, ble det nå etablert en «Service» avdeling. Avdelingen bestod av 5-6 dyktige ventil og vedlikeholdsfolk, Denne avdelingen vokste seg sterk og innehadde meget stor kompetanse. Fleksibiliteten i bedriften, gjorde at store jobber heller ikke var noe problem. Bedriften fikk derved alle nødvendige godkjenninger for overhaling/ vedlikehold av ventiler og utstyr i risikofylte prosessindustrier. I flere år var det Serviceavdelingen på Esco som tok seg av de planlagte Revisjonsstansene på Norsk Hydro, Herøya. Ved en Revisjons stans stenges hele anlegget ned og alt av ventiler og utstyr granskes nøye på alle mulige måter. Digre ventiler med utrolig mange bolter, ble tatt ut av ledningene. De aller største ble slipt og vedlikeholdt på stedet. Overhaling av spjeldventil. Fra v. Roar Gravningen, Tor Arne Kjosar, Arne Antonsen, Ingvald Dahlen. Bildet i bedriftens eie. 11
De andre ble kjørt til Esco på Kongsberg. Her ble ventilene demontert og reingjort, seter slipt, pakkbokser pakket om, montert igjen, testet med luft og kjørt tilbake. Der ble de satt inn igjen på de faste plassene sine. Når hver Revisjonstans kostet mange millioner kroner, hastet det med å få alt på plass, men raffineringsprosessen startes ikke opp igjen før siste skrue er godkjent. Serviceavdelingen ble svært etterspurt og ordrene strømmer på. Det gikk veldig bra i noen år, men etterhvert dukker spesialiserte ventilfirmaer opp på markedet og lønnsomheten synker. Dette sammen med med naturlig avgang på Esco, gjør at avdelingen ble avviklet på 2000 talet. I dag blir service kun utført på egne produkter. Eksport. 13. august 2004, Olympiastadion, Athen i Hellas. Det er åpningsseremoni for de 28. Olympiske sommerleker. Tribunene på Olympiastadion er fullbesatte. TV apparater over hele verden er slått på for å se dette eventyrlige skuespillet. Forestillingen starter. Plutselig fosser det vann inn på stadion fra alle kanter. Har noe gått galt i denne storslåtte seremonien? Escoansatte følger nå ekstra godt med. De 3000 stykker 63 mm PRK ventiler i A-Metall, (Gullkrana) som mange hadde strevet med å få ferdig i tide til Olympiaden, fyller bassenget på sekunder. Alle ventilene fungerte perfekt. Da seremonien var over, forsvant vannet ut like fort som det kom inn. Ansvarlig for opplegget med ventilene, Athen Vannverk, var så fornøyde med ventilene at de bestilte 3000 stk. av samme slag, til alment bruk. Det dro med seg store ordre på flere av samme slag og mange andre dimensjoner. Av og til er det nødvendig med rask tilgang på vann i store mengder. Brannhydranten til Esco som er i bruk over hele Norge, har denne kapasiteten. Regjeringen i Cuba likte også hydranten, så de bestilte 110 stk. som ble raskt levert. «Gullkransenteret».Ca. 2000. Fra v. Roald Løwer, Roy Svensen. Bildet i bedriftens eie. 12
«Bill», Engelskmann med to store mål som ung mann. Han startet sin karriere som løpegutt hos en grossist på jernvarer og ventiler. Han var ærgjerrig og målrettet. Ble sjøl grossist. Fikk agentur på import av varmeledningventiler fra Esco. Ventilene måtte være etter Engelsk Standard, hvor alle mål var i tommer og i 3 forskjellige trykklasser, samt engelsk flenseboring. Han traff markedet, ble en meget holden mann. Ungdomsdrøm nummer 1 ble oppfylt, da han kunne sette seg i sin gamle sjefs kostbare stol. Drøm nummer 2 ble oppfylt da en fabrikkny Rolls Royce ble parkert utenfor kontoret hans. Sandørkenene i Midtøsten har mange hemmeligheter. Umulig å se at det ligger flere tusen Escoventiler nedgravet der, som styrer drikkevannnettet. Helsingfors by får mange av husene sine oppvarmet av vannbåren varme. En rekke 700 mm Esco fjernvarmeventiler sørger for dette. De største i Europa, da de ble levert i 1982. Kjølesystemene på atomkraftverkene Ringhals 2, 3 og 4. reguleres gjennom Escos spjeldventiler. Mange Supertankere var utstyrt med Escos spjeldventiler, brukt både til kjølevannsystemene og til lasting og lossing av olje. Spjeldventilene ble de første årene produsert på lisens fra Nakakita i Japan, men da lisenstiden løp ut, forbedret Esco konseptet og produserte egne spjeldventiler. Disse spjeldventilene ble etterhvert svært populære hos norske vannverk også, da selv store dimensjoner var lette å manøvrere. Pluggrensing av vannledningene ble vanlig utover på 1980 tallet. Pluggene fikk problemer med å passere det midtstilte spjeldet og produksjonen av spjeldventiler ble lagt ned rundt år 2000. Esco produserte også store kuleventiler til supertankere. Ventilene fikk en helt spesiell opplagring og tetting, som forhindret at olje-bensin-petroleum og flybensin, kunne blande seg med hverandre i de forskjellige lasterom. Dette var et meget stort problem ombord i supertankere, da et lasterom kunne være fullt av bensin og andre lasterom halvfulle av petroleum. Trykkforskjellen kunne da gi en blanding av væskene, som måtte raffineres på nytt. Kuleventilene fra Esco var de første som taklet dette, samtidig med at det var fullt gjennomløp. Esco har eksportert ventiler og rørdeler til så og si alle land i Europa gjennom en årrekke.färe Armaturen i Tyskland har solgt enorme mengder Esco glattløp og industriventiler til overrislingsanlegg mot brann. Frankrike var en stor impotør av glattløpsventiler, med deres standarder for trykk, byggelengder og boring. Esco hadde egne salgskontorer i Sverige. Det har bidratt til at Sverige er bedriftens største eksportmarked på vannverks ventiler fortsatt. De minste dimensjonene har» Gullkrana», stoppekrana som er koblingspunktet fra kommunens vannledning, inn til bygninger. Den er meget omtykt i Sverige. Av en årlig omsetning på nær 200 millioner Nkr. (2013), stod eksporten for ca. 40 % En komplett bedrift. Komplett bedrift betyr at så og si alt som skal til for å lage et produkt, gjøres av bedriftens ansatte. Få tjenester kjøpes ute. Ekspertisen i hver avdeling må samarbeide for et best mulig resultat. Da Esco kom til Kongsberg, hadde de med seg nesten alle avdelingene de hadde i Oslo. Det var konstruksjon/ utviklingsavdeling, modellverksted, metallstøperi, kjernemakeri, verktøyavdeling, maskinering, montering, test, male/ lakkering, kvalitet, lager/ ekspedisjon, markedsavdeling, regnskapsavdeling, reingjøring og vedlikeholdsavdeling. De første årene på Kongsberg transporterte Esco store mengder produkter med jernbanen, men Kongsberg stasjon var ikke forberedt på hverken mengde eller tyngde. Det samme var det på mottakerstedet. Det ble for tungvint. Med den nye lastebilflåten i Kongsberg, ble produktene lastet opp på Esco og losset der kunden skulle ha det. Trucker på Esco, dumpere på anleggsområdet. Da Esco på 1970 tallet konstruerte og produserte sluseventiler med gummibelagte sluser, ble vulkaniseringen i flere år utført på Viking Mjøndalen. Etterhvert som antall og størrelse på denne type ventiler økte, ble det besluttet å investere i ei egen vulke presse, integrert i eksisterende produksjonslinje. Det ble ganske snart behov for ei vulkepresse til. 13
Modellsnekker. Faget er like gammelt som kunsten å smelte metall. Dyktige modellsnekkere er av stor verdi. Det krever store kunnskaper og forståelse for faget. Esco fikk sin første kvinnelige fagarbeider i håndverksfag, da Silje Smedholen 17.08.2000, etter utstått læretid på Escos Utviklingsavdeling/ modellverksted., avla fagprøve som Modellsnekker med karakteren :Meget Godt Bestått. Plast fant også veien til modellverkstedet. Kunnskaper ervervet gjennom hundrevis av år, med varmt hornlim, fremmede treslag lagt fagmessig, stabilt og sterkt. Glattpusset overflate malt med rød og svart spritlakk, måtte vike for herdeplast og coating. Modellavdelingen ble lagt ned i 2001. Alle modeller ble nå laget ute, men ingen ble arbeidsledig, da modellsnekkernes kompetanse ble brukt til å konstruere og utvikle nye produkter. Silje Smedholen med fagbrevet. Foto: Privat Verktøyavdeling. Verktøyavdelingen som tidligere laget alt av fasongstål, kombifreser, gjengetapper og snitt, stanse og varm pressverktøy, gigger og oppspenningsverktøy og uendelig mye annet, fordi det ikke var noen andre steder å få slikt laget, ble etterhvert utkonkurrert av firmaer som spesialiserte seg på sånne ting. Da kunne ledig kapasitet brukes til å utvikle og forbedre utstyr for produksjonen. Escos ledelse har alltid vært våkne for nyheter som kan gjøre produksjonen raskere, mere nøyaktig og sikrere. Det er en av grunnene til at Esco er den eneste produsenten igjen i Norge i dag, som produserer hele spekteret av ventiler, rørdeler, armatur for Vann /avløp og Brannhydranter. 14
Eldgammelt handverk Et håndverk som ikke ble med til Kongsberg fra Oslo, var kobberslaging, et fag på grensen til kunst. Ja, selve faget ble borte utover på 1950 tallet, men Esco beholdt sin Kobberslager til bedriften flyttet til Kongsberg. Det å bevitne Holger Tyrholms omdanning av en stor, tykk kobberplate, til en 150 L fortinnet kobberkjele, ved kun bruk av gassflamme fra Oslo Gassverk og spesialhammere, er et uslettelig minne. (Hammerne ble voktet som kronjuveler) Kjelene ble brukt av hermetiseringsindustrien og storkjøkken. 75 år og like lekker. Escos ansatte har ingen problemer med å slutte seg til denne betegnelsen. Det er OBOS bladet som skriver dette om de rødmalte Brannhydrantene. I 1937 ble «Damen» utviklet av bedriftens konstruktører sammen med brukerne, Oslo Brannvesen og forsikringsbransjen. Det viktigste er innsiden, der hvor brannslangene festes med hurtigkuplinger ved brann. For å unngå brekk på slangene, er kuplingene skrådd i perfekt vinkel nedover. En hovedspindel åpner for vannet nede på frostfri dybde. Når hydranten stenges etter bruk, dreneres den automatisk. For å beskytte disse ekstremt viktige detaljene, ble kapsel og sokkel elegant utformet, med tanke om at de skulle stå i bymiljøer. Hydranten ble også «Mønsterbeskyttet» i 1937. I prinsippet er hydranten uforandret både innvendig og utvendig. For dette elegante, tidløse designet, ble Escos Brannhydrant tildelt Norsk Designråds Klassikerpris i 2004. Bergen by har sitt byvåpen på den mer firkantede toppen og de er grønne. Inni er de like. Kilde: OBOS Bladet. Brannhydrant 1907 modell. E.Sunde& Co, Ltd.Kristiania. Foto: Kanstads Fotocentral,Svolvær. 15
Maskingata. Markedet øket kraftig utover på slutten av 1960.tallet. Escos kapasitet måtte forbedres. Ledelsens øyne falt på TOS-KURIM i Tsjekkoslovakia. De produserte maskinsentere for ethvert behov. En «Maskingate» ble bestilt. Den ville ta så stor plass at ny produksjonshall måtte bygges. Et 35 m. langt tilbygg på eksisterende produksjonshall ble bygget. Nybygget på 1050 m² ble akkurat ferdig til «Maskingatas» ankomst. Maskingata» var montert og testkjørt i Tsjekkoslovakia en god stund, med to representanter fra Esco på opplæring. På grunn av størrelsen ble Maskingata» demontert og forsvarlig pakket i flere digre kasser og sendt til Kongsberg. (Det ble garasje på de som var tidlig ute) Med Maskingata fulgte 4 Tsjekkiske montører. De satte alle elementene sammen til et maskineringssenter, som fikk navnet «Maskingata». Det kom av at hver del som skulle maskineres, ble spent fast i ei vogn. Vogna ble mekanisk transportert på skinner til stasjoner for bearbeiding. Det var flere vogner, flere stasjoner og alt gikk i «gater» i et firkantsystem. Etter omfattende testkjøring ble Maskingata godkjent av Escos ledelse. Som takk for innsatsen til de Tsjekkiske montørene og Escos egne Maskingatefolk, spanderte bedriftens ledelse en flott fest i Hovstua på Lågdalsmuseet. (Camping og Catering der i de årene.) Nydelig spekemat på store fat og nogot attåt. Etterhvert som festen varte, ble språkbarrierer brutt. Tsjekkerne hadde avgjort noe å fortelle da de kom hjem. «Maskingata» Innstallert i 1969 - ut 2002, etter flere millioner maskinerte deler. 1.september 1969. En nydelig høstdag. Maskingata og nyhallen skulle åpnes offisielt. Industriminister Sverre Walter Rostoft var invitert til å åpne Maskingata og takket ja. Invitasjoner var gitt til mange andre betydningsfulle personer og aldri før har så mange viktige personer med fruer, vært samlet på denne industritomta. Det ble hilsing en god stund, før Adm. Dir. Frank L. Halvorsen kunne ønske velkommen til åpningen av den nye hallen og Maskingata, men aller først en omvisning i fabrikken hvor produksjonen gikk for fullt. Ministeren likte det han så. Omvisningen var ferdig, det ble stille i fabrikklokalene da alle produksjonmaskinene ble stoppet, gjestene samlet seg rundt tausperringen. Ingen måtte rote seg bortpå når Maskingata skulle igang. Adm. Dir. Frank L. Halvo rsen og Industriminister Sverre Walter Rostoft står klar ved startbryteren innenfor sperringen. Industriministeren holder en tale om Maskingatas viktighet for Esco og Norge. Han håper denne store investeringen vil svare til forventningene. Stor spenning idet industriministeren trykker på bryteren og maskineriet drar igang. Maskingateoperatør Karl Magnus Iversen sender første offisielle del/ vogn til maskinering. Begeistret klapping, som kun klapperne selv hører. 16
For 1, 5 millioner Nkr. fikk man mye maskin fra Tsjekkoslovakia i 1969. De lå blant de fremste i verden på maskineringscentre og Maskingata ble karakterisert som «Europas mest effektive i sitt slag» Maskingata ble så viktig for Esco, at uten et slikt maskinsenter, ville Esco vært historie for flere år siden. Den kom akkurat i tide og holdt helt til målstreken. Etter 33 år og flere millioner maskinerte deler, ble den pensjonert i 2002. Nå må det sies at meget dyktige, oppfinnsomme operatører og vedlikeholdsfolk holdt liv i den lenge etter kalkulert tid. Maskingata var så viktig for bedriften, at når det lød : Maskingata står! Da var det bare å slippe det som man holdt på med og konsentrere seg om å få den i gang igjen. Det var nok noen søndagsmiddager hvor reparatørenes kone og barn spiste aleine. Det var duket for mer. Avdukingen av en gave til bedriften, et kunstverk utført av pensjonist, «Kunstsmed» Fredrik Lindseth. Han var en «Tryllekunstner» med jern og stål i bedriften i nesten 40 år. Pensjonisttiden var nå brukt på et annet materiale enn i yrket. Kunstverket er plassert i skråningen mellom veien ned bakken og hovedinngangen. Spenningen er stor da Fru Sonja Gran-Jansen trekker duken vekk og bronsestatuen «Livsglede«strekker seg mot himmelen. En fin dusj av vann overrisler skulpturen og skaper liv i figurene. Applausen hørtes lenge. Fredrik Lindseth var tydelig blitt «Tryllekunstner» med sitt nye materiale. Han smilte godt da han i et begrenset forum etterpå, avslørte materialet i «Livsglede». Betong på armeringsstål og galvanisert netting. Bronsemalingen lurte alle. «Livsglede» står like flott i dag, etter 50 år Den Smeden! Industriminister Sverre Walter Rostoft holder åpningstalen før han trykker på startknappen. Smalfilm som er overført til VHS kasset. VHS opptaket er filmet med HD camera og avfotografert. Smalfilmfotograf er Ukjent. Industriministeren var invitert på lunsj etter åpningen av Maskingata og avdukingen av skulpturen, men han ble ikke sittende alene. Kantina var atter vakkert pyntet. Langbord med hvite duker og fagre høstblomster. Bordkortene plassert etter skikk og bruk. Bedriftens mellomledere, verter de også, var strategisk plassert mellom gjestene. Styreformann i Esco Armaturfabrikk A/S, høyesterettsadvokat Finn Arnesen ønsket velkommen til bords.» De må ta godt innpå, for dagen er ikke over ennå.» Det ble flere taler og gaver. Klubbformann i Jern og Metall, Tore Brokke gratulerer Adm. Dir. Frank L. Halvorsen, på bedriftens vegne, med både produksjonsdelen og. idrettsanleggene. Han overrekker et flott tinnfat som gave fra Verkstedklubben. Kaffen til slutt, fikk folket på beina igjen. Denne nydelige høstdagen blir det virkelig slått på Stortromma! Det sørget Kongsberg Byorkester for, der de marsjerte for full musikk ned bakken til Esco. Etter fulgte Escos Damehåndballag, alle med store norske flagg som vaiet i takt med tonene til orkesteret. Straks bak damene kom KIF Fotballs A-lag spillere og Esco Fotballs Bedriftslagspillere side om side. KIF i sine knallrøde trøyer og hvite bukser. 17
Esco i sine nye, klare blå trøyer, hvite bukser de også. Baktroppen ble dannet av pårørende og stort antall interesserte innbyggere. De hadde vært med fra Tovsrudløkka, der det hadde vært oppstilling i mellom boligene. Byorkesteret spilte, mens «Hanen», gaven fra utbygger av boligfeltet, Olav Selvaag, til Borettslaget innbyggere, ble avduket. «Hanen» er utført av den kjente kunstner Skule Vaksvik. (Hvor er Hanen nå?). Plassen foran fabrikken var asfaltert og merket opp til standard håndballbane. En talerstol plassert gunstig, slik at alle fikk se og høre. Escos håndballdamer dannet en vakker flaggborg på begge sider av talerstolen, der Jan Meyer, formann i Esco Bedriftsidrettslag ønsket alle velkommen til åpningen av bedriftens egen håndballbane og fotballbane. Ellef Frydendal, leder i Norges Bedriftsidrettsforbund, var både imponert og rørt i sin hilsen og lykkeønskning til bedriften og de ansatte. Damene hevet flaggene og fotballspillerne ranket seg, da Ellef Frydendal klippet båndet som markerte åpningen av håndballbanen og fotballbanen. Trompeteren fra Byorkesteret stod i stram giv akt og spilte fanfare da Karin Garaas og Ester Nilsen, som representanter for damehåndballaget, heiste gaven fra dem, en kjempeflott vimpel med «Esco» i store, hvite bokstaver på blå bunn. Stor jubel da vimpelen blafret optimistisk i brisen. Fylkesmann Olaf Watnebryn foretar avsparket. Dommmer er Arne Halling. Foto: Laagendalsposten. Fotballbanen lå grønn og innbydene, med korrekte hvite striper. KIF A-Lag hadde fått æren av å spille åpningskampen mot Escos bedriftsfotballag. KIFs kaptein, Asbjørn Dalen overrakte gave fra KIF til Escos kaptein, Frank T. Brandbu. Dommer Arne Halling sa noen velvalgt ord om at leiken og moroa ikke måtte glemmes under kampens gang. Fylkesmann Olaf Watnebryn sparket til ballen og kampen var i gang. Dommerens ord husket ingen. Escos målmann, Tore Brokke reddet Esco fra tosifret, samt at KIFerne ikke ville være altfor uhøflige. De nøyde seg med sine 6 mål mot Escos 0. Etter kampen var alle på Escos lag enige i dommerens kloke ord. Denne dagen, en milepæl i Escos historie, ble avsluttet med en storslått fest på Grand for alle ansatte med følge og alle som hadde deltatt på dagens arrangement. Mange taler og gaver. Fra bedriften overrakte Adm. Dir. Frank L. Halvorsen bedriftsidrettslaget 5000 kr. til en mulig start på ei bedriftshytte. (Hytta ble bygget på dugnad. Brukt mye i starten, mindre etterhvert. Vedlikeholdet gikk tregere. Etter en del år ble hytta solgt ) Bedriftsidrettslagets formann, Jan Meyer, mottok gaven og takket på lagets vegne. Jan Meyer hentet fram et stort, nummerert litografi av Edvard Munch, Nr.0586 «Murer og Mekaniker» og overrakte direktøren, en gave fra Esco Bedriftsidrettslag.( Litografiet henger i Escos kantine). 18
Prosjekter. Å drive en produksjonsbedrift er daglig å gjøre tingene litt smartere. Dette gjelder på alle områder. Hverdagsrasjonalisering er viktig, men de store investeringene må man bare ta. Esco har tatt mange tunge tak i gjennom tidene. Selv Maskingata måtte vike for ny teknologi. Den produserte delene like raskt som en styrt maskin, når den først var oppstilt. men omstillingen til nye deler og dimensjoner var svært tidkrevende og uten fleksibilitet. Ledelsen så etter arvtakere til maskingata, lenge før den ble skrotet. Enkle produksjonsmaskiner styrt av hullbånd, papirbånd med mange hull, fungerte utmerket i mange år, men papirstrimlene var ømtålig for skader. Styrte maskiner med flere akser dukket opp hos fabrikantene og prisene overkommelige for mellomstore produksjonsbedrifter. For å utnytte disse maskinene effektivt, trengte man roboter til håndteringen av delene. Midt på 1980 tallet får Verksmester Kåre Sandengen oppgaven som leder av et Robotprosjekt. Med seg har han bedriftens mest erfarne automatiseringstekniker Bjørn Bever og den erfarne maskinoperatør Tage Pettersen. Denne gruppa går grundig til verks, blir med i et samarbeidsprosjekt hvor 3 lignende bedrifter har samme formål. Etter offisiell åpning av robotcella skriver Ulf Petter Noreng i Fremtiden 1.februar 1988. «Kongsberg,- Dette er den første handteringsroboten i verkstedindustrien på Østlandsområdet. Roboten står og arbeider i en celle som har fire styrte maskiner. Vi har valgt å satse på en avansert ASEA robot, opplyser administrerende direktør Bjørn Buin på TA-Esco A/S i Kongsberg til Fremtiden. Bedriften er med i et utviklingsprosjekt på roboter, sammen med blant annet Statens Teknologiske Institutt, Høvik Stål og National Industri.» Prosjektgruppa hadde gjort en formidabel jobb. Monotone, slitsomme arbeidsoperasjoner var sterkt redusert og kapasiteten mer enn fordoblet. Skepsis å spore i enkelte miljøer. «Blir vi arbeidsledige nå?» Ingen ble det. På grunn av kapasitetsøkningen, sank produksjonsprisen, slik at bedriften kunne eksportere ventilspindeler til blant annet Finland og Tyskland. Det dro igjen med seg eksport av flere andre deler. De mange besøkende ble imponert over løsningene, robotens presisjon og tempo. «Robottrollet» skremte ingen lenger. Kunnskapene spredde seg raskt i bedriften og roboter jobber nå døgnet rundt flere steder i bedriften, enten det gjelder maskinering, montering, testing og pakking. De trenger oppmerksomhet, blir innstillingen feil, blir alt den produserer feil. Det koster. Produksjonen av små dimensjoner var etterhvert automatisert i sterk grad og leveringstider kortet ned betraktelig. Oppmerksomheten ble nå konsentrert på de større dimensjoner. Byer vokser, gamle, dårlige, underdimensjonerte vannledninger har ikke kapasitet. Markedet etterspør Escos større, egenutviklede Ventil T og Ventilkryss, samt større glattløpsventiler. Mange kommuner mener de er markedets beste. De er arbeidskrevende å produsere, selv om mye er gjort for å bedre kapasiteten. Golten Industrier konstruerte og leverte en en robust maskin som maskinerte store ventilhus raskt og med stor presisjon. Flenseboring måtte gjøres i en gammel, meget robust dreiebenk, en trofast, uslitelig maskin fra 1960 tallet, produsert av Br.Sundt Verktøymaskinfabrikk i Oslo. Den ble plassert ved siden av. Med en råsterk elektrisk motor, dro den villig 12 stk. 22 mm bor i et digert flerspindelet borhode, påsatt der chucken skulle sitte. Hver ferdigdreid del måtte flyttes fra Golten maskinen til Sundt maskinen av operatøren. Her lå det muligheter. En interngruppe med Teknisk sjef Bjarne Strand som leder vurderte alternativer. Japan var langt framme med styrte maskineringssentere. Mori Seiki, en av verdens største produsenter på styrte verktøymaskiner, ble valgt. En ruvende, robust 5 akset maskin, med 120 verktøyholdere i et roterende magasin, med lynsnar verktøybytting, ble bestilt. Den skulle jobbe sammen med en handteringsrobot, der de største delene som skulle flyttes, veier rundt 500 kg. Stor grad av presisjon i handteringen var også et krav. Her falt valget på en «traversrobot» (ligner ei lita bryggekran) produsert av tyske Felsomat. For å serve Escos kunder i tiden mellom demontering av eksisterende maskingruppe og til det nye maskinsenteret var i drift, startet en offensiv maskinering til et buffertlager. 19
Straks buffertlageret hadde oppnådd fastlagt størrelse, ble de trofaste maskiner strippet og kjørt ut. Inn skramlet en sulten gravemaskin. Betongdekket var allerede skåret opp og gravemaskinen lempet betongflak, steiner og grus på traktorhengeren. Den nye styrte maskinen måtte ha et solid fundament å forankre seg i. Hullet rommet nesten en liten enebolig og på bunnen lå det deler av digre slipesteiner fra tresliperiets dager. Ingen tid for historisk mimring. Med forskaling og armering på plass, kunne betongbilene kjøre helt fram til hullet og fylle det med spesialbetong. Det ble et «ankerfeste» helt etter boka. Bestilte maskiner ankom i riktig tid. Rutinert sjåfør med trådløs mage-joystikk, heiser elegant de mange tonn stål av planet og ned på lave, styrbare hjulganger. En truck «leier» kolossen på plass. Nitid montering følger. Spennende prøvekjøring, alt fungerer som det skal, men hvordan er presisjonen? Testbiter kjøres, kontrolleres på kryss og tvers og litt til. De er korrekte..nå har åpningsdatoen rykket svært nære. 21.10.1994. Det er på dagen 30 år etter åpningen av fabrikken på Kongsberg. Det etterlengtede maskineringssenteret skal offisielt åpnes. Alle maskiner i fabrikkhallen stoppes. Omfattende maskinpuss til alle maskinene i verkstedhallen skinner. Gulvene får en ekstra runde tilslutt. Langbord kommer på plass. Lekre kanapeer sloss om plassen på fatene. Ingen innbudte notabiliteter i dag, kun bedriftens ansatte. Det er viktig at alle er med på åpningen og får forståelsen av hvor mye bedriftens fremtid er avhengig av at dette er en vellykket investering. Verktøyavdelingen har laget et stort brett med et ventildeksel fastskrudd til brettet. Brettet er stablet fullt av glass. Adm. Dir. Bjørn Buin holder en varm tale for dette nye, robotiserte, store maskineringssenteret og har stor tro på at investeringen vil være lønnsom. Klubbformann i Jern og Metall på Esco, Kåre Brenna holder og en tale, der han hilser fra Bedriftsklubben. De ser positivt på nyinvesteringene og på vegne av alle ansatte gratuleres ledelsen med at prosjektet er i havn. Stor applaus etter begge taler. Dette er signalet til Personal og Administrasjonssjef Marit Hove og Teknisk sjef Bjarne Strand. Korker smeller i taket og glass fylles med champagne. (0 %) Maskinoperatør Ole Jacob Hamarheim trykker på knappen. Robotens griper finner dekselet med brettet. Løfter det, fører det like elegant som noen engelsk hovmester, til enden av robotbanen. Ikke en krusing å se i noen av glassene. De ansatte forsyner seg av brettet, som returner og kommer raskt tilbake med flere fulle glass. Bedre kan det ikke gjøres. Kanapeene og sprudlevannet smakte fortreffelig. Behagelig summing av stemmer i verkstedhallen etterpå. 20