Forfatterens forhold til Hardangervidda ligger i de sommerlige og vinterlige oppholdene fra barnsben av. Slektsgården, som ligger i Uvdal, har nær tilknytning til Hardangervidda. Flaatagården bygde mye av sin størrelse på handelen mellom øst og vest. I mine samtaler med professorene Dahl og Svendsen, som skrev om Vebjørn Tandberg ( radiotandberg ), kom de inn på det fascinerende ved denne trafikken. Denne Tandbergslekten kom fra Øvre Flaata,, og i et kapittel tok forfatterne for seg den handelsvirksomheten som sprang ut fra gården. Sølvveien Handelstrafikken over Hardangervidda mellom øst og vest på 16, 17 og 18hundretallet var svært viktig for sølvbyen Kongsberg. En av Kongsbergs viktigste handelsforbindelser var Eidfjord. Feet fra Eidfjord har vært regnet blant det beste i landet i århundrer. Kvegdriften fra denne delen av landet var en viktig del av handelen mellom Østlandet og Vestlandet. Vestlendingene, som underlig nok ble kalt nordmenn av østlendingene på 17 hundretallet, var sentral i denne trafikken. Nordmannslepa har altså navn etter vestlendingene. Ferdselsårene over vidda var den sikreste og ofte raskeste veien fra vest til øst. Sjøveien var risikabel. Handelen i sølvverkstiden gjaldt særlig talk, men også kveg som hester, kuer og geiter. Talk var helt nødvendig som smurning til de mange verksmaskiner og til opplysning i gruvene. Det gikk talg, salt, tøy og fe til Kongsberg og sølv tilbake. Trolig også tjuvsølv som ikke var helt uvanlig.
Vakkert gedigent krystallsølv med hvite krystaller av kalkspat fra Kongsberg. Stuffen er ca 9 cm. Bilde: Natural History Museum, London På midten av 1700 - tallet ble det et år fraktet 27 tonn talg fra vestlandet til Kongsberg. Talgen, som ble utvunnet av sau og geiteull, ble fraktet med hester over vidda. Det kunne være opptil 300 hester i følge. Den største av disse ferdselsveiene var Store Nordmannsslepa. Den gikk fra Eidfjord opp Hjølmodalen, og kom ned i Uvdal, Numedal. Slepa, de gamle ferdselårene over vidda, ble brukt til støling og kløving og til handels ferder mellom øst og vest. Langs slepa finner vi de mange felegrene eller driftslegrene, der buskapen ble foret opp før den ble ført til markedsplassene.
Ei slepe gikk lenger sør og kom ned i Veggli, Numedal. Nordmannsslepene har hatt meget stor betydning for Numedal. Den var hovedferdselsåra mellom Øst og Vestlandet fra mennesket slo seg ned i dalen og fram til Bergensbanen åpnet. I vest gikk en gren over Veig ned mot Ullensvang og Kinsarvik. Den kunne ha flere alternativer, men etter hver gikk hovedtråkket opp Hjølmodalen. Flere av stedene rundt Vivelid har Kongsberg i navnet. En kilometer syd for Vivelid ligger Kongsbergnuten. Kongsbergseter ligger ved nedstigningen til Tessungdalen, på veien til Kongsberg. På en annen del av vidda langs Nordmannsslepa finner vi Kongsbergvadet. Vivelid fjellstue, en frodig oase ved et av Hardangerviddas historiske hovedsleper. I bakgrunn skimtes kulturlandskapet der hester og annen kreatur beitet før den lange veien til Kongsberg sølvverk tok til. Her er rik bjørkeskog høyt til fjells. Selv en og annen gran har funnet seg til rette i dette lune landskapet. Foto: Stig Flaata 2009 Driftene opp til fjellet fra bunnen av Hjølmodalen var nok hard. Vivelid ligger i Veigdalen (ca. 900m.o.h.) som av mange blir regnet for Hardangerviddas fineste perle, med sitt skiftende landskap, sin rike og varierte fauna og flora. Dalen er rik på frodige sletter som gav godt fjellbeite. Fra Vivelid har en valget mellom flere mer eller mindre halsbrekkende turstier. En av de mindre luftige rutene går sydover langs elva Veig mot Hårteigen, den grå veiviseren. Hjølmodalen og traktene inn mot Vivelid er som skapt for et nasjonalromantisk motiv. Ved Vivelid finnes frodig bjørkeskog iblandet et og annet stort
grantre som har klart å skaffe seg eksistensberettigelse her oppe på over ni hundre meters høyde. Dette er Hardangerviddas dikter, Lars Vivelids rike. Skriverstua til Lars Vivelid. Han var som forfatter på sitt beste regnet for å være en Hardangerviddas Mikkel Fønhus. Den er nå nesten ferdig restaurert. Foto: Stig Flaata 2009 Hytta hans her inne i Veigdalen står like i nærheten av turisthytta. Dalens lokalklima er lunt. Fjellene på vestvidda skjermer. Nede i bunnen av dalen nedenfor Vivelid turisthytte ligger ruinene av et større seteranlegg fra 16 og 17 hundretallet. På vei opp den nye veien til tregrensa og parkeringsplassen, og på stien innover, har jeg truffet mange fjellvandrere på vei til eller fra Vivelid turisthytte og resten av vidda. Etter å ha slitt seg over fjellet er det fint å komme til et godt måltid, noe Vivelid er kjent for. Det er stor forskjell på øst og vestviddas landskapsformer. Vestvidda er svært kupert, mens øst kjennetegnes av et rolig landskap uten de plutselige skiftninger mellom flater og stup en finner på vestvidda. Veigelva som flyter rolig forbi turisthytta faller to km nedenfor Vivelid ut i den mektige Valurfossen. Like ved fossen i den bratte ura opp fra Hjølmodalen ligger Åsdalen turisthytte. Her kan en nyte sitt måltid mens en betrakter det fantastiske landskapet i dalen. På Hardangerviddamuseet nede i Eidfjord kan en betrakte flotte opptak av naturfenomenet Valurfossen på filmlerret. Dette moderne museet tar opp de fleste forhold som karakteriserer Hardangervidda. Vi får et flott innblikk i dyre og planteliv, historie og geologi. På vei gjennom Hjølmodalen og forbi Hjølmo gård, mot Vivelid, får vi et inntrykk av tidlige tiders lokalisering og utforming av setrene. Seterdriften var viktig for
gårdsdriften både på vest og østvidda, og har trolig eksistert fra før vikingtid, selv om de fleste setrene som står i dag er oppført på 17 og 18 hundretallet. Vivelid turisthytte. Bildet er tatt fra Store Nordmannsslepa. Her ser vi noe av det frodige landskapet. Foto: Stig Flaata 2009 Den største trafikken over vidda kom med sølvverkets etablering og ekspansjon på 16 og 17hundretallet. En av de største driftene hadde over 300 hester i et følge. Det var også driftehandel i middelalderen, det kan vi se av bestemmelser i de gamle lovene. På 1200 tallet kom det flere forbud mot at unge menn på landet skulle drive handel. Problemet var at så mange dro på kjøpferd og at ingen var igjen til å arbeide på gårdene. Disse lovene ble tatt inn i Magnus Lagabøters landslov av 1240. Tidligere fraktet steinaldermannen skinn, horn og bein fra vidda til kysten hvor han byttet til seg salt og flint. Det var disse første vandingsmenn som gikk opp stiene som skulle bli til Nordmannsslepene. Kilder Helmer Dahl og Arnljot Strømme Svendsen: Vebjørn Tandberg: Triumf og tragedie. 1995, Bergen, Fagbokforlaget Hilde Roland: Prosjekt Nordmannsslepene, 2002, (Buskerud Fylkeskommune) http://www.vivelidd-fjellstova.no/ http://www.nordmannsslepa.no/ Her er Per Rønneberg Bremnes forfatter NOU 1974: 30 Hardangervidda, natur, kulturhistorie og samfunnsliv. Miljøverndepartementet. Universitetsforlaget i