Utvidelse av hatsonen Date : 16/01/2015 Duoen Bernard Henri-Lévy og Michel Houellebecq har lite til felles med det som rører seg i det øvrige intellektuelle livet i Frankrike. Tidligere publisert i Vagant 4/2008. BHL: Nylig fant jeg en stabel med gamle plater av Richard Anthony bak hyllen med Spinoza-bøkene mine. Det rørte meg mer enn jeg hadde kunnet forestille meg. Hva med deg, Michel, forbinder du Richard Anthony med noe? MH: Så pussig at du nevner dette Anthony sto for min seksuelle oppvåkning. Min første masturbasjon, for å være nøyaktig. Heldigvis er ikke dette et utdrag fra det franske forlaget Flammarions siste scoop samtaleboka mellom?losofen Bernard Henri-Lévy og forfatteren Michel Houellebecq. Men Edouard Launets parodiske «avsløringer», som ble trykket i avisa Libération få dager før Ennemis publics (Folke?ender) kom i salg i butikkene, er ikke helt ueffent å ta i bruk når man skal forsøke å si noe om hvordan boka blir lest av fransk offentlighet: vel 330 sider personlig pludring, krydret med en og annen saftig (og pinlig) innrømmelse, og med et markant preg av namedropping. 1 / 5
Bernard-Henri Lévy og Michel Houllebecq: Ennemis Publics (Flammarion og Grasset, 2008) I realiteten handler denne utgivelsen om to helt andre ting: først og fremst opplagstallene (100.000 i første opplag), dernest den interne kampen som utkjempes rundt kaffekoppene ved Saint-Germain-des-Prés. De to aspektene ville ikke hatt så mye med hverandre å gjøre, hadde det ikke vært for at det første altså publikumssuksessen virker inn på hvor stor oppmerksomhet en utgivelse får i utlandet, som igjen fører til franske stridigheter om litteraturens kvalitetskriterier, det franske kulturelle unntaket, og så videre. Det er allerede gjentatt til det kjedsommelige i både norsk og internasjonal presse. Men for ordens skyld: Hovedpersonene i høstens slag, for ikke å si slager, er begge klart de?nerte?gurer i litteraturens univers. På den ene siden?nner vi den borgerlige hvitsnippen Bernard- Henri Lévy, Sartre-biograf, krigsreporter og engasjert intellektuell, gift med den vakre skuespillerinnen Arielle Dombasle og vant til å ferdes i champagnenytende kjendiskretser i New York. På den andre siden Michel Houellebecq, håpløshetens og kynismens forfatter, en misogyn, u?idd og kjederøykende islamofob med hang til skattesnylting og sexturisme. Det er et poeng i seg selv at bildet på forsiden av Ennemis publics ikke forsøker å korrigere inntrykket: mens Houellebecq, med sigaretten i munnviken, inntar en liketil og resignert, men likevel bedrevitende holdning, poserer Lévy med hvit skjorte, åpen i halsen, og en ettertenksom peke?nger plassert over leppene, som om han skulle være på nippet til å oppnå en høyere innsikt og sette den ut i livet. Var det ikke klisjeene de ville utrydde? Var ikke poenget nettopp å vise fram det ekte bildet av dem selv? «Alt skiller oss, som man sier bortsett fra et fundamentalt poeng: Vi er begge nokså foraktelige individer.» Slik innleder Michel Houellebecq korrespondansen, som raskt går inn i tematikken bokas tittel viser til: De to er hatet og foraktet av alle. «Alle» skal i denne sammenhengen vise seg å bety de franske intellektuelle kretser, eller, mer presist: Den lille gjengen som fortsatt 2 / 5
henger rundt forlagshusene og kaffekoppene ved Saint-Germain-des-Prés, mer enn tjue år etter at Sartre og de Beauvoir forlot åstedet. Vi snakker om Pierre Assouline, forfatter, kritiker og Le Monde-skribent. Vi snakker om Assoulines kollega i storavisa, Françoise Noiville, og vi snakker om Jérôme Garcin, forfatter og kulturredaktør i Le Nouvel Observateur. Ikke minst snakker vi om Denis Demonpion, uautorisert Houellebecq-biograf og journalist i ukemagasinet Le Point. Alle navngis, og alle akteriseres. Verst går det ut over Assouline, som hevdes å være en «bendelorm», og Noiville, «cette conne» (bør oversettes som «den idioten», men kan også oversettes som «den?tta»). Anklagene går på alt fra urettferdige kritikker og spredning av usannheter, til sjalusi og misunnelse over at det er de to som for øyeblikket inkarnerer de franske forlagenes beste eksportvare. Illustrasjon: Andreas Töpfer. Og ganske riktig: Libération viet nylig en artikkel til sammenlikningen av Houellebecqs anerkjennelse i utlandet, med hans underdog-posisjon i Frankrike («I Frankrike kalles dette knapt for litteratur, i USA leses han på Harvard»). I Tyskland skal Die Zeit ha utropt Houellebecq til representant for det mest nyskapende i fransk litteratur siden nyromanen. Og Libération har rett når de påpeker at det ligger et paradoks her: for mens både Lévy og Houellebecq, og i enda større grad polemikkene rundt deres arbeid, står for oss ikke-franskmenn som nettopp noe 3 / 5
veldig spesi?kt fransk, er det lite samsvar mellom det for?atede språket og den rå realitetsorienteringen i Houellebecqs bøker, eller den ualminnelig allviterske tonen som gjennomsyrer det meste Lévy foretar seg, og den nitide, upersonlige detaljstudien framelsket av fransk akademia og applaudert av de lesende franske masser som stadig bruker cartesianisme som en hedersbetegnelse. Duoen har i realiteten svært lite til felles med det som rører seg i det øvrige intellektuelle livet i Frankrike. Sånn sett er man nødt til å gi dem i hvert fall delvis rett i at de på sett og vis har havnet på feil klode og derfor kunne ikke et slikt bokprosjekt ha lyktes uten medias hjelp, som Alain Beuve-Méry påpeker i Le Monde. Hvordan dette uortodokse bokprosjektet kom på bena, er usikkert. Noen steder sies det at det var Houellebecq som først skrev til Lévy etter at de to hadde møttes gjennom en felles venn, forfatteren Frédéric Beigbeder. Andre hevder at de to ble enige om korrespondansen under en felles lunsj med Lévys kone, Arielle Dombasle, som hadde en liten rolle i Houellebecqs?lm Muligheten av en øy (2008). Det som ikke sies, men som det derimot hersker liten tvil om, er at Teresa Cremisi, øverste sjef for forlaget Flammarion, har hatt en ikke ubetydelig?nger med i spillet. Cremisi er nemlig ingen hvem som helst. Da hun forlot storforlaget Gallimard til fordel for lillebror Flammarion for tre år siden, var det en begivenhet i seg selv. Hun henter inn litterære utmerkelser nesten hvert år, og er den som står bak lanseringen av både Philip Roth og Harry Potter i Frankrike. Med Ennemis publics har hun sørget for å levere en av de virkelig store snakkisene for andre år på rad: Cremisi sto nemlig også bak Yasmina Rezas bestselger Dans l ombre de Nicolas Sarkozy (I skyggen av Nicolas Sarkozy), som kom ut i fjor. Ifølge forlagets egne tall skal den ha solgt i 200.000 eksemplarer (talende nok er også den omtalt i herværende publikasjon). At forlagssjefen vet hva som skal til for å lykkes er neppe noen ulempe, og, tilfeldig eller ikke: Den eneste av de skriftlige mediene som etterlates noen grad av ære i Ennemis publics er ukebladet Paris Match, som også får det første og største intervjuet med de to. Samme dag skriver bladet i sin anmeldelse at «Folke?ender» er «alt annet enn et forlagskupp» og «et verk med stor?loso?sk rekkevidde». Libération, hvor BHL sitter i de styrende organer, er også positivt innstilt til boka. Bokredaktør Claire Devarrieux skriver i sin kommentar: «Ikke bare fungerer denne duoen når de alternerer dagligdagse og metafysiske betraktninger, deoppnårogsåålageenuhyrespennendebok.» Kanskje ikke så rart da, at Pierre Assouline («bendelormen») skriver i et rasende innlegg på bloggen sin at: «Når man ser hvordan media ruller ut den røde løperen til disse selvutnevnte folke?endene, må man spørre seg hva [media ville gjort] for sine venner.» «Med sine bøker, sin oppførsel og sine personligheter inkarnerer Houellebecq og BHL det falskeste, kunstigste og mest oppdiktede, og dermed også det mest avskyelige, som er å oppdrive i litterære kretser.» En «utvidelse av hatsonen», konkluderer han. «Den franske kulturen er død,» proklamerte magasinet Time forrige vinter, og karakteriserte i 4 / 5
Powered by TCPDF (www.tcpdf.org) Vagant samme åndedrag den franske samtidslitteraturen for «navlebeskuende» en kritikk Houellebecq forøvrig stiller seg bak. Nei, skriver forfatteren Jacques-Pierre Amette i Le Point, og bruker gjenklangen Ennemis publics har gitt i utenlandsk presse, som bevis på det. «For utenlandsk presse,» skriver Amette, «er Saint-Germain det siste reservatet for en stamme som fascinerer med sine krangler, sine polemikker, sine samtaler, sine overskridelser, sine originale personer, sine klikker og sine stormer i koppene på Café de Flore». Er det dette Lévy og Houellebecq for ikke å si Cremisi vet, og spiller på? Når Houellebecq i boka skriver at han «gjerne overspiller sin franskhet når han er i utlandet», er det enda lettere å følge Amette helt til svaret på spørsmålet om hva som egentlig står igjen av den franske kulturen: «Om ikke gode idékamper, så i hvert fall gode kampideer.» 5 / 5