4 årig hovedstudium i natur-, helse- og miljøvernfag Studieretning: naturforvaltning

År: 2000 Tittel: Effekt av dominans på kondisjonsoppbygging hos dverggås Anser erythropus før hekking Forfatter: Kristine Jacobsen Studentnr.: u 940425 Fagkode: H 204 Oppgavetype: Hovedoppgave Vekttall: 10 Studium: 4 årig hovedstudium i natur-, helse- og miljøvernfag Studieretning: naturforvaltning Hallvard Eikas plass, 3800 Bø

FORORD Dette er en 10-vekttalls hovedoppgave ved studiet i natur, helse og miljøvernfag, studieretning naturforvaltning, på Høyskolen i Telemark, studiested Bø. Oppgavens problemstilling er definert av Ingar Jostein Øien og Tomas Aarvak. De har i flere år arbeidet for Norsk Ornitologisk Forening med det norske dverggåsprosjektet. De deltar også i et internasjonalt samarbeid for å kartlegge dverggåsas kritiske bestandssituasjon, og for å finne virkemidler for å bevare de gjenværende bestandene. Jeg vil rette en stor takk til disse to for god støtte og godt samarbeid underveis med oppgaven. På Høyskolen i Telemark vil jeg takke Dr. philos. Howard Parker for utmerket veiledning. Bø i Telemark, desember 2000 Kristine Jacobsen Kristine Jacobsen 2000 1

INNHOLD FORORD... 1 SAMMENDRAG... 3 INNLEDNING... 4 OMRÅDEBESKRIVELSE... 6 MATERIAL OG METODE... 7 Dominans... 8 Konfliktregistreringer... 8 Alder... 8 Bukflekker... 8 Abdominalprofilen/Kondisjon... 9 Bearbeiding av data og statistikk... 10 RESULTATER... 10 DISKUSJON... 19 Vedlegg... 23 Kristine Jacobsen 2000 2

SAMMENDRAG Oppbygging av fett og proteinreserver før egglegging er nødvendig for en vellykket hekking hos mange arter av ender og gjess og kan påvirkes av både miljømessige og sosiale faktorer. Målet med dette studiet var å undersøke hvordan dominansforholdet på rasteplassen påvirker beiteadferden og økningen i kondisjon hos dverggås Anser erythropus før hekking. Studiet ble foretatt på Valdakmyra i Stabbursnes naturreservat i Vest-Finnmark under rasteperioden til dverggåsa våren 1999 i de to siste ukene av mai og første uka av juni. Fuglenes dominansforhold ble undersøkt ved å se på utfallet av konflikter mellom individene, alder og fuglenes fjærdraktsmønster. Det ble antatt at vinneren av konflikter, de eldste fuglene, samt de med størst mengde svarte bukflekker er de som er høyest på den sosiale rangstigen. De ulike individenes tidsbruk på beiting og speiding ble registrert. Fuglene (n=23 par) ble studert parvis i perioder á 10 min, tre ganger per dag i tre dager med en dags mellomrom. Ingen sammenheng ble funnet mellom hunnens beitetid og dominansforholdet til paret, men hunnens kondisjon viste en tendens til å øke med økt sosial rang hos paret. Årsaken til dette kan være større tilgang på gode næringsområder for dominante par enn for subdominante par. Hannens beitetid og speidetid var ikke påvirket av dominansforholdet. Det ble derimot funnet en signifikant økning i hannens tid brukt på beiting og en signifikant minking i hannens tid brukt på speiding utover i sesongen. Dette kan være fordi det kreves større årvåkenhet den første tiden fuglene er på myra, da området og eventuelle farer som truer er nye og ukjente. Dverggjessene raster på Valdakmyra også om høsten før trekket til vinterområdene. Under denne rasteperioden i august/september 1999, ble de studert for å se hvor god hekksuksessen hadde vært. Da det viste seg å være vanskelig å identifisere fuglene p.g.a. fjærdraktsskiftet i løpet av sommeren, ble materialet jeg hadde å bedømme hekkesuksessen ut i fra svært begrenset. Dverggjessene er avhengige av at forholdene på rasteplassen er gode, slik at hunnene får bygget opp maksimalt med fett og proteinreserver før hekkesesongen. Det er derfor viktig at disse næringshabitatene blir bevart og forstyrrelser av fuglene under rasteperioden forblir minimal. Hekkesuksessen til dverggåsa er generelt høy på Nordkalotten slik at trusler på hekke- og rasteområdene ser ut til å ha begrenset betydning for bestandsnedgangen. Årsaken til denne nedgangen er heller det store jakttrykket langs trekkrutene og i vinterområdene. Kristine Jacobsen 2000 3

INNLEDNING Dverggås Anser erythropus er den minste gåsearten som hekker i Skandinavia. Den hekker fra Nordkalotten, gjennom Nord-Russland til Øst-Sibir. Kjerneområdet for hekkebestanden strekker seg fra Yamal til Taimyr i Russland. Nordkalotten har hele Europas bestand utenom Russland (Øien m.fl. 1998). Dverggåsa har gått drastisk tilbake i dette århundret. Hekkebestanden i den europeiske delen av utbredelsesområdet er redusert med mer enn 95%, mest siden 1940. Tellinger på rasteplassene om våren tyder på at bestanden på Nordkalotten i dag bare teller 30-50 par. Dverggåsa er en av de mest truede fugleartene i Europa. Den er fredet i hele utbredelsesområdet med unntak av Kasakhstan, Ukraina og Kina, men den blir fortsatt skutt pga. forveksling med andre arter (Øien m.fl. 1998). Det er særlig med Tundragåsa Anser albifrons albifrons dverggåsa blir forvekslet, da den ofte opptrer i større flokker med denne om vinteren og under trekk (Øien m.fl. 1999). De fleste dverggjessene fra den europeiske og den Vestsibirske hekkebestanden overvintrer i våtmarksområdene rundt det Kaspiske hav og Svartehavet. Når de kommer fra vinterområdene, har de et opphold på faste rasteplasser i lavlandet, før de drar til hekkeområdene (Øien m.fl. 1998). Inntil 1950-åra eksisterte det mange rasteplasser i Norge, men nå er det bare to områder i Norge som blir brukt av den lille gjenværende populasjonen i Skandinavia. Valdakmyra i Porsanger i Vest- Finnmark er det viktigste rasteområdet i Norge, det andre er Skjåholmen ved Varangerfjorden i Øst-Finnmark. En tredje rasteplass som dverggjessene benytter om våren, ligger på øya Hailouto ved Oulu i Finland (Øien m.fl. 1998). På Valdakmyra har en funnet at gjessene under beitinga om våren nesten utelukkende spiser nye skudd av det arktiske strandenggresset teppesaltgras Puccinella phrygandoides. I enkelte år med sen snøsmelting kan arealene med dette gresset være dekket med snø, og da beiter gjessene isteden på korshesterumpe Hippuris tetraphylla, som vokser i dammer i strandenga (Øien m.fl. 1998). Kristine Jacobsen 2000 4

På rasteplassen forbereder fuglene seg på den nært forestående hekkingen. Dverggåsa lever i monogame parforhold (Cramp's 1998) og hannen og hunnen skjøtter hver sine oppgaver i forberedelsene til hekkesesongen. Hunnen maksimerer sitt næringsopptak fordi hun skal legge egg og ruge, noe som er svært kostbart energetisk. Da dverggåsa har få tilgjengelige næringsområder før den skal i gang med egglegging, vil det kunne oppstå konkurranse om de beste næringsressursene ved etablering av et dominanshierarki som vil ha positive konsekvenser for de dominante og negative for de subdominante individene. Hannens oppgave i denne sammenhengen er å holde utkikk etter predatorer og å holde andre gjess unna deres beiteområde. Tidsbruken til hannen og hunnen er dermed ganske ulik. Hannen bruker mye av tiden på rasteplassen til speiding mens hunnen bruker mest mulig tid til beiting (fig.1) (Øien & Aarvak pers. medd.). Figur 1. Bildet viser et dverggåspar på Valdakmyra i vanlig positur; hannen speider og hunnen beiter. Ingar Jostein Øien, 1995. Målsetningen med oppgaven var å undersøke hvordan dominansforholdet på rasteplassen påvirker beiteadferd og kondisjon. og om dette kan ha innvirkning på hekkesuksessen. Hypotesen er at hos dominante par vil hannen bruke mer tid på speiding, og også at paret vil være oftere innblanda i konflikter enn subdominante par. Dette vil gi mindre tid til beiting, men til gjengjeld vil de ha tilgang på Kristine Jacobsen 2000 5

beiteområder av bedre kvalitet. Motsatt vil de som er subdominante ha dårligere næringstilgang, legge seinere på seg og få lavere hekkesuksess. OMRÅDEBESKRIVELSE Valdakmyra (70 09' N, 24 54' E) er en del av Stabbursnes naturreservat, ved enden av Stabbursdalen ved Porsangerfjorden i Vest-Finnmark (fig.2). Området er en av de største salt- og brakkvannsengene i Nord-Norge (Aarvak & Øien 1999), og er et viktig område for rastende og hekkende fugler. Strandenga inneholder mange arktiske plantesamfunn. Det arktiske strandenggresset teppesaltgras dominerer strandengvegetasjonen, og Valdak har antagelig den største populasjonen av denne arten i Norge (Elven & Johansen 1982). Stabbursneset er bygd opp av glasifluviale avsetninger og danner et naturlig utsiktspunkt over Valdakområdet. Figur 2. Kart over Valdakmyra i Stabbursnes naturreservat. Området ligger i enden av Stabbursdalen ved Porsangerfjorden i Vest-Finnmark. Kartet viser rasteområdet til dverggåsa og observasjonspunktet hvor studiene ble foretatt fra. Kristine Jacobsen 2000 6

MATERIAL OG METODE Feltarbeidet pågikk fra 14. mai til 15. juni og ble foretatt i samarbeid med Ingar J. Øien og Tomas Aarvak. Det første dverggåsparet landet på Valdakmyra 14.mai og i løpet av observasjonsperioden var i alt 22 voksne par, 3 ungfuglpar, 1 voksen enslig og 7 enslige ungfugler innom rasteplassen. Det ble foretatt adferdsstudie på 23 par. Dette var et tidsbudsjettstudie hvor tid brukt på forskjellig adferd ble registrert. Fuglene ble observert parvis i perioder á 10 min. I denne perioden ble antall sekunder begge fuglene brukte på å beite og speide fortløpende notert (vedlegg 1 & 2) Dette ble notert på egne skjemaer (vedlegg 3). En oversikt over fuglenes gjennomsnittlige tidsbruk på beiting og speiding er også vedlagt. Så sant det lot seg gjøre ble adferden til hvert par studert tre ganger per dag, i tre dager med en dags opphold mellom hver. Adferdsobservasjonene ble foretatt på ettermiddag og kveld for å unngå døgnvariasjoner i adferd, og få mest mulig sammenlignbare data. For å redusere variasjonen innen hvert døgn, ble det gjennomført tre studier per dag. Noen av fuglene forlot myra før adferdsstudiet på dem var fullført. Når dverggjessene rastet på Valdakmyra om høsten etter hekking ble fuglene studert av Ingar J. Øien og Tomas Aarvak. Det ble da registrert hvilke par som hadde avkom. Stabbursneset har en høyde på ca 25 meter over myra, og fra utsiktspunktet observasjonene ble foretatt var avstanden til fuglene 250-500 meter. Fuglene ble observert fra toppen av neset, men fra et punkt litt under kanten slik at silhuetten ikke ble synlig for fuglene. På denne måten kunne jeg studere fuglene uten å forstyrre dem gjennom et teleskop med forstørrelse 20-60x. Ved å bruke et videokamera montert på et teleskop med 20-60x zoom okular, kunne fuglene lett identifiseres ved hjelp av forskjeller i fjærdraktsmønsteret på buken. Alle fuglene ble tegnet og nummerert slik at det seinere til en hver tid var kjent hvilke fugler som ble observert. På denne måten kunne også utviklingen av abdominalprofilen til hvert individ følges nøye. Kristine Jacobsen 2000 7

Dominans Dominansforholdet på rasteplassen ble vurdert ut fra tre ulike faktorer. En korrelasjonstest ble kjørt for å se på samvariasjonene mellom de tre. Konfliktregistreringer Utfallet av konflikter mellom gjessene på rasteplassen ble studert. Alle observerte konflikter ble notert på egne konfliktskjemaer (vedlegg 4). En konflikt ble gradert fra 1 til 4; 1: en truende holdning mot en annen fugl, 2 : en fugl jager en annen, 3: fuglene er i berøring med hverandre og 4: direkte kamp. Hver konfliktregistrering ga en taper og en vinner, med to unntak, hvor ingen av fuglene syntes å gå seirende ut av konflikten som ble registrert som uavgjort. Bare de parene det ble registrert minimum to konflikter på, ble tatt med i dominansvurderingen. For å rangere parene på grunnlag av disse konfliktene ble, for hvert par, differansen mellom antall seire og antall tap dividert med totalt antall konflikter. En oversikt over innblandingen i konflikter og utregningen av rang vises i vedlegg 5. Alder Individene ble aldersbestemt på grunnlag av fjærdrakt (mengde svart i buken og fargekontraster i vingedekkfjærene) og størrelsen på panneblisset (Øien m.fl. 1999). Fuglene ble klassifisert som voksen (ad), ettåring (2k) eller toåring (3k), og parene ble gitt en tallverdi med utgangspunkt i alderen på de to individene; ad + ad = 6, ad + 3k = 5, ad + 2k = 4, 3k +3k = 3, 3k + 2k = 2 og 2k + 2k = 1. Parene ble så rangert på grunnlag av disse tallene, ved å anta at gammel er over ung dominansmessig. Et par med aldersverdien 6 fikk rang 1, aldersverdien 5 ga rang 2, osv (vedlegg 6). Bukflekker Dverggåsa har svarte flekker på brystet og buken. Disse flekkene er forskjellige fra individ til individ og kan derfor brukes til identifisering av fuglene. Bukflekkene på hvert individ ble nøye nedtegnet på ferdiglagde ark som viser fuglen forfra og fra begge sidene (fig.3). Fuglene ble rangert etter mengde bukflekker på brystet. Det antas at individer med mye svart er mer dominante enn individer med lite svart (Øien & Aarvak pers. med.). Individene ble delt inn i tre grupper; lite (1), middels (2) og mye (3) svart. Parene ble rangert på grunnlag av snittverdien til de to individene (vedlegg 7). Kristine Jacobsen 2000 8

Figur 3. Bukflekkene til hvert individ ble nedtegnet på ark som dette, som viser fuglen forfra og fra siden. Disse tegningene ble brukt for å identifisere hvert enkelt individ og skille fuglene fra hverandre. Abdominalprofilen/Kondisjon Som et mål for fuglenes forandring i kondisjon i rasteperioden, ble endringene i abdominalprofilen studert (Owen 1981). Forandring i abdominalprofilen tilsier en endring i fuglenes fettreserver. En indeks fra 1 til 6 ble notert jevnlig for alle individene, der indeks 1 tilsvarer en helt rett buk mens indeks 6 betyr at buken nærmest subber i bakken (fig.4). For å få tall på forandringen i kondisjonen ble endringen i abdominalprofilen fra første til siste observasjonsdag derivert på antallet dager imellom. Mitt tall på kondisjonen er dermed den gjennomsnittlige økningen eller nedgangen av abdominalprofilindeksen per dag. Kristine Jacobsen 2000 9

Figur 4. Tegningen viser de seks abdominalprofilene som ble brukt som mål for forandring i fuglenes kondisjon på rasteplassen, med indeks 1 som dårligste kondisjon. Bearbeiding av data og statistikk Alle adferdsdataene ble bearbeidet på regneark i Microsoft Excel. Ved hjelp av dette programmet ble det funnet et snitt for hvor lenge gjessene viste de forskjellige adferdene hver gang de ble observert, samt et snitt av de tre daglige observasjonene. I statistikkprogrammet Minitab 12 brukte jeg regresjonsanalyse for å finne sammenhengen mellom tid brukt på speiding og beiting, og rangering og næringsopptak. T-test ble brukt for å finne en sammenheng mellom hunnens hekkesuksess og de tre faktorene kondisjon, mengde bukflekker og sluttkondisjon. Sluttkondisjon er den kondisjonen hunnen hadde siste dag hun ble observert. RESULTATER Korrelasjonskoeffisienten mellom de tre måtene å rangere fuglene på ble mellom alder og konflikt = 0,584, mellom alder og bukflekker = 0,811, og mellom konflikt og bukflekker = 0,613. Korrelasjonskoeffisienten er et mål på samvariasjon mellom de tre metodene. Kristine Jacobsen 2000 10

Ingen sammenheng ble funnet mellom hunnens beitetid og parets rang, verken i forhold til konflikter (fig.5), alder (fig.6) eller mengde bukflekker (fig.7). R-Sq = 0.6 % p = 0,789 550 Beitetid, hunn 500 450 400-0.10-0.05 0.00 0.05 Rang, konflikt Figur 5. Regresjonslinje for hunnens beitetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på beiting per 10 min periode de ble observert) i forhold til parets rang (antall seire - antall tap/ totalt antall konflikter) (n = 14). R-Sq = 0.4 % p = 0,828 550 Beitetid, hunn 500 450 400 1 2 3 4 Rang, alder par Figur 6. Regresjonslinje for hunnens beitetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på beiting per 10 min periode de ble observert) i forhold til parets alder (n = 14). Kristine Jacobsen 2000 11

R-Sq = 0.4 % p = 0,824 550 Beitetid, hunn 500 450 400 3 4 Rang, bukflekker 5 6 Figur 7. Regresjonslinje for hunnens beitetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på beiting per 10 min periode de ble observert) i forhold til parets rang (bestemt av andel bukflekker) (n = 14). Det fremkommer heller ingen sammenheng mellom hannens speidetid og parets rang. Her er det også sett i forhold til konflikter (fig.8), alder (fig.9) og mengde bukflekker (fig.10). R-Sq = 10.6 % p = 0,256 400 Speidetid, hann 300 200 100-0.10-0.05 0.00 0.05 Rang, konflikt Figur 8. Regresjonslinje for hannens speidetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på speiding per 10 min periode de ble observert) i forhold til parets rang (antall seire - antall tap/ totalt antall konflikter) (n = 14). Kristine Jacobsen 2000 12

R-Sq = 1,7 % p = 0,651 400 Speidetid, hann 300 200 100 1 2 3 4 Rang, alder par Figur 9. Regresjonslinje for hannens speidetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på speiding per 10 min periode de ble observert) i forhold til parets alder (n = 14). R-Sq = 0.2 % p = 0,884 400 Speidetid, hann 300 200 100 3 4 5 6 Rang, bukflekker Figur 10. Regresjonslinje for hannens speidetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på speiding per 10 min periode de ble observert) i forhold til parets rang (bestemt av andel bukflekker) (n = 14). Hunnens kondisjon, målt som næringsopptak viser en tendens (p = 0,117) til å øke med økt rang hos paret med hensyn på konflikter (fig.11). Parets rang forklarer 19,2% av økningen i hunnens kondisjon. I forhold til parets alder (fig.12) og mengde bukflekker (fig.13) vises ingen sammenheng. Kristine Jacobsen 2000 13

0.35 Y = 0.167521 + 0.698847X R-Sq = 19.2 % p = 0,117 Næringsopptak, hunn 0.25 0.15 0.05-0.10-0.05 0.00 0.05 Rang, konflikt Figur 11. Regresjonslinje for hunnens næringsopptak (gjennomsnittlig forandring i abdominalprofilen per dag) i forhold til parets rang (antall seire - antall tap/ totalt antall konflikter) (n = 14). 0,35 R-Sq = 0,8 % p = 0,755 Næringsopptak, hunn 0,25 0,15 0,05 1 2 3 4 Rang, alder par Figur 12. Regresjonslinje for hunnens næringsopptak (gjennomsnittlig forandring i abdominalprofilen per dag) i forhold til parets alder (n = 14). Kristine Jacobsen 2000 14

0.35 R-Sq = 7.4 % p = 0,348 Næringsopptak, hunn 0.25 0.15 0.05 3 4 5 6 Rang, bukflekker Figur 13. Regresjonslinje for hunnens næringsopptak (gjennomsnittlig forandring i abdominalprofilen per dag) i forhold til parets rang (bestemt av andel bukflekker) (n = 14). Det var ingen sammenheng mellom antall konflikter per par og parets alder (fig.14) eller mengde bukflekker (fig.15). 10 R-Sq = 2,1 % p = 0,624 Antall konflikter pr par 9 8 7 6 5 4 3 2 1 2 3 4 Rang, alder par Figur 14. Regresjonslinje for antall konflikter (per par) i forhold til parets alder (n = 14). Kristine Jacobsen 2000 15

10 R-Sq = 0.5 % p = 0,819 9 Antall konflikter pr par 8 7 6 5 4 3 2 3 4 Rang, bukflekker 5 6 Figur 15. Regresjonslinje for antall konflikter (per par) i forhold til parets rang ( bestemt av antall bukflekker) (n = 14). Det er en klar økning i hannens daglige beitetid med antall dager utover i sesongen (fig.16) (p = 0,005). Antall dager utover i sesongen forklarer 11,5% av økningen i hannens beitetid. For hunnens beitetid derimot vises ingen sammenheng mellom antall dager utover i sesongen (fig.17). Y = 187.005 + 10.0819X R-Sq = 11.5 % p = 0,005 500 Beitetid pr dag, hann 400 300 200 100 0 0 10 Dag nr (15.mai - 3.juni) 20 Figur 16. Regresjonslinje for hannens beitetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på beiting per 10 min periode per dag de ble observert) i forhold til antall dager utover i sesongen (n = 21). Kristine Jacobsen 2000 16

600 R-Sq = 2.1 % p = 0,251 Beitetid pr dag, hunn 500 400 300 200 100 0 0 10 20 Dag nr (15.mai - 3.juni) Figur 17. Regresjonslinje for hunnens beitetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på beiting per 10 min periode per dag de ble observert) i forhold til antall dager utover i sesongen (n = 21). Hannens daglige beitetid øker helt klart med antall dager etter parets ankomst til Valdak (fig.18) (p = 0,000). Antall dager etter ankomst forklarer 21,3% av økningen i hannens beitetid. Hunnens daglige beitetid viser en tendens til å øke med antall dager etter ankomst (fig.19) (p = 0,081). Y = 219.427 + 17.6434X R-Sq = 21.3 % p = 0,000 500 Beitetid pr dag, hann 400 300 200 100 0 0 5 10 Antall dager etter ankomst Figur 18. Regresjonslinje for hannens beitetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på beiting per 10 min periode per dag de ble observert) i forhold til antall dager etter parets ankomst (n = 21). Kristine Jacobsen 2000 17

600 Y = 474.196 + 6.42578X R-Sq = 4.7 % p = 0,081 Beitetid pr dag, hunn 500 400 300 200 100 0 0 5 10 Antall dager etter ankomst Figur 19. Regresjonslinje for hunnens beitetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på beiting per 10 min periode per dag de ble observert) i forhold til antall dager etter parets ankomst (n = 21). Den daglige speidetiden til hannen blir kortere jo lenger paret har vært på Valdak (fig.20) (p = 0,015). Antall dager etter ankomst forklarer 8,9% av nedgangen i hannens speidetid. 600 Y = 270.687-10.3297X R-Sq = 8.9 % p = 0,015 Speidetid pr dag, hann 500 400 300 200 100 0 0 5 10 Antall dager etter ankomst Figur 20. Regresjonslinje for hannens speidetid (gjennomsnittlig antall sekunder brukt på speiding per 10 min periode per dag de ble observert) i forhold til antall dager etter parets ankomst (n = 21). Kristine Jacobsen 2000 18

Det ble utført t-tester på hekkesuksess dataene mot kondisjonen til hunnene, mengde bukflekker hos paret og sluttkondisjonen til hunnene. Resultatene her var langt fra signifikante; for næringsopptaket var p = 0.64, for mengde bukflekker var p = 0,83 og for alder par var den 0,38. Par Kondisjon Alder Mengde bukflekker Sluttkondisjon Med unger (n = 4) 0.21±0,12 2.25±1,5 4.75±1,66 5.25±0,65 Uten unger (n = 2) 0.26±0,13 1±0 5.75±0,35 4.75±1,77 P-verdi 0.64 0.83 0.38 Tabell 1. Gjennomsnittsverdiene med standardavvik for kondisjon, alder, mengde bukflekker og sluttkondisjon for de to gruppene; hunner med unger og hunner uten unger, samt p-verdiene ved t- testen. DISKUSJON Utregningen av korrelasjonskoeffisienten viser en høy samvariasjon mellom de tre metodene som ble brukt for å bestemme parenes sosiale rang. Dette er i overensstemmelse med antagelsene om at høyere alder gir høyere sosial rang, og at fugler med høy rang har større mengde bukflekker. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom hunnens beitetid og parets sosiale rang, men det er en klar tendens til at hunnens næringsopptak øker med parets rang. Hvis det hadde vært en større datamengde tilgjengelig ville nok denne sammenhengen trolig blitt signifikant. Raveling (1970) fant at dominant adferd hos Kanadagås Branta canadensis øker tilgangen på begrensede matressurser. Det kan være årsaken også i dette tilfellet, at hunnens kondisjon øker med økt sosial rang hos paret, fordi det gir tilgang på beiteområder med høyere kvalitet. Det kan være større tilgang på teppesaltgras som er den planten som foretrekkes av dverggås i rasteperioden. Tilgangen på dette gresset kan være begrenset på grunn av sen issmelting. Det kan også være at par med høyere rang har tilgang på områder med større biomasse. De kan da få i seg større mengder næring med mindre beiteaktivitet. I et studie av Hvitkinngås Branta leucopsis fant Black & Owen (1989) en positiv sammenheng mellom familiens sosiale rang og tid brukt i områder med den største biomassen av gress. Kristine Jacobsen 2000 19

Identifisering av parene på rasteplassen om høsten viste seg å være vanskelig. Dette resulterte i svært lite materiale å bedømme hekkesuksessen ut i fra. Hekkesuksessen til et par avhenger av hunnens fettreserver hos snøgjess Anser caerulescens (Ankney & MacInnes 1978). Her ble det funnet en tendens til økning av hunnens kondisjon med den sosiale rangen til paret med hensyn til konflikter. I sitt studie av Ringgås Branta bernicla tolker Teunissen m.fl. (1985) sine resultater dit hen at hanner med høy sosial rang kan skaffe makene sine økte beitemuligheter, som resulterer i større akkumulering av fett- og proteinreserver om våren, og høyere hekkesuksess. Ebbinge m.fl. (1982) viste at hunner som kom tilbake om høsten med ungekull hadde oppnådd betraktelig høyere kroppsvekt før hekking enn de som kom uten. Hannens årvåkenhet er av stor viktighet for hunnen hos kortnebbgås Anser brachyrhynchus i perioden før hekking mens hun skaffer seg reserver for egglegging og ruging (Inglis 1977). For lite datamateriale kan være årsaken til at det ikke ble funnet sammenheng mellom hannens speidetid og parets sosiale rang. Nedgangen i hannens tid brukt på speiding med antall dager etter ankomst samsvarer i en viss grad med økningen i beitetid med antall dager etter ankomst. Også hunnens beitetid viste en tendens til å øke med antall dager etter ankomst. Kanskje er de første dagene de viktigste å være årvåkne, da fuglene muligens bruker litt tid på å bli kjent med området og hvilke farer som truer, samt hvilke forstyrrende element som eksisterer. Sammenhengen som ble funnet mellom hannens beitetid og antall dager utover i sesongen er interessant. Årsaken kan være at det blir mer næring tilgjengelig ettersom isen smelter og arealet med gress øker. Det kan også være at næringstilgangen minsker utover i sesongen fordi det da er flere gjess i området og konkurransen øker. Hannene som bruker mye tid på å speide og bevokte hunnen sin må da kompensere med økt tid brukt på beiting. En annen forklaring kunne være at appetitten øker, noe som kan ha sammenheng med lysmengde og temperatur. Om dette er tilfelle ville det være naturlig om den samme økningen gjaldt for hunnen. Kristine Jacobsen 2000 20

Teunissen m.fl. (1985) fant i et studie av Ringgås at hunnens beitesuksess samsvarte med hannens aggressivitet. Ingen sammenheng mellom parets rang og antall konflikter de var innblandet i ble funnet i dette studiet. Rastetiden er trolig en viktig periode for dverggåsa for å oppnå god hekkesuksess. Det er i denne korte, intense perioden grunnlaget blir lagt for hunnens kondisjon, og hvor godt forberedt hun er på den energikrevende eggleggingen og rugingen. Fuglene er derfor veldig sårbare for forstyrrelser i denne tiden. Havørna er en faktor som forstyrrer dverggåsa noe under rasteperioden. Det ble observert flere ganger at fuglene fløy opp og brukte lang tid på å falle til ro igjen etter at havørna hadde tatt seg en runde over myra. I tillegg til havørna var rødreven en hyppig gjest på myra, men den holdt seg for det meste i utkanten og det ble ikke registrert noe forstyrrelse p.g.a. denne. Det er forbud mot ferdsel i Stabbursnes naturreservat i rastetiden om våren. Detter er viktig for å forhindre ferdsel på myra, noe som ville forstyrre fuglene i stor grad. En annen faktor som skremmer bort fuglene er helikoptertrafikk i forbindelse med Banak flyplass. Det er likevel lite som indikerer at forstyrrelser i rasteområdet har stor innvirkning på dverggåsbestanden. Resultater fra den årlige feltundersøkelsen til Prosjekt Dverggås gir ikke grunnlag for å avvise at faktorer i hekkeområdet kan påvirke dverggåsbestanden i negativ retning, men de sier helt klart at disse faktorene ikke kan forklare den dramatiske bestandsreduksjonen som finner sted (Øien m.fl. 1998). Bestandsnedgangen skyldes trolig først og fremst det høye jakttrykket langs trekkruten og i vinterområdet (Øien m.fl. 1998), og tapet av næringshabitater (Øien m.fl. 1999). Kristine Jacobsen 2000 21

LITTERATURLISTE Ankney, C. D. & MacInnes, C. D. 1978. Nutrient reserves and reproductive performance of female lesser snow geese. Auk 95: 459-471. Black, J. & Owen, M. 1989. Agonistic behaviour in barnacle goose flocks: assessment, investment and reproductive success. Anim. Behav. 37: 199-209. Cramp, J.S. 1998. The complete birds of the western palearctic. Oxford university press. CD-ROM. Ebbinge, B., St. Joseph, A., Prokosch, P. & Spaans, B. 1982. The importance of spring staging areas for arctic breeding geese, wintering in Western Europe. Aquila 89: 249-258. Elven, R. & Johansen, V. 1982. Havstrand i Finnmark: flora, vegetasjon og botaniske verneverdier. Institutt for biologi og geologi, Universitetet i Tromsø, rapport T-541. Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. - NINA Temahefte 12: 1-279. Inglis, I. R. 1977. The breeding behaviour of the pink- footed goose: behavioural correlates of nesting success. Anim. Behav. 25: 747-764. Owen, M. 1981. Abdominal profile - a condition index for wild geese in the field. J. Wildl. Mgmt. 39: 271-279. Raveling, D. G. 1970. Dominance relationships and agonistic behaviour of Canada geese in winter. Behaviour 37: 291-319. Teunissen, W., Spaans, B. & Drent, R. H. 1985. Breeding success in Brent in relation to individual feeding opportunities during spring staging in the Wadden Sea. Ardea 73: 109-119. Øien, I. J., Aarvak, T., Lorentsen, S.-H. & Bangjord, G. 1996. Use of individual differences in belly patches in population monitoring of Lesser White-fronted Goose Anser erythropus at a staging ground. Fauna norv. Ser. C, Cinclus 19: 69-76. Øien, I. J., Aarvak, T. & Tømmeraas, P. J. 1998. Dverggås og jaktfalk på Nordkalotten. Nordkalottrådets rapportserie, rapport nr. 49. Øien, I. J., Tolvanen, P., Aarvak, T. & Markkola, J. 1999. Occurrence and identification of Lesser White-fronted Goose. Alula, 2b 1999 Aarvak, T. & Øien, I. J. 1999. Monitoring and catching of staging Lesser White-fronted Geese at the Valdak Marshes in 1998. Fennoscandian Lesser White-fronted Goose conservation project, Annual report 1998. Aarvak, T., Øien, I. J., Tolvanen, P. & Markkola, J. 1999. Two pieces of the spring migration puzzle of the Fennoscandian Lesser White-fronted Goose population in place. Fennoscandian Lesser White-fronted Goose conservation project, Annual report 1998. Kristine Jacobsen 2000 22

Vedlegg 1. Dverggjessenes tid brukt på beiting og speiding per dag per 10 min periode de ble observert. 2. Snittverdiene for hvert individ sin tid brukt på speiding og beiting per 10 min periode de ble observert. 3. Tidsbudsjettskjema. 4. Konfliktskjema. 5. Oversikt over dverggåsparenes innblanding i konflikter og utfallet av disse, samt utregning av rang. 6. Oversikt over individenes alder og parenes alder, samt dominansrangeringen i forhold til parenes alder. 7. Oversikt over rangeringen av individer og parene etter mengde bukflekker. Kristine Jacobsen 2000 23