SIMON STRANGER Den veven av hendelser vi kaller verden ROMAN
«ALT ER I FORANDRING. INGENTING ER I FORANDRING.» Tao Te Ching
hydrogen er avledet av de greske ordene hydor som betyr vann, og gennan som betyr å danne; vann-danner. Atomnummer 1 Vekt: 1.0079 hydrogen, oksygen, aluminium og silisium utgjør 90,09 prosent av jordens overflate. karbon, oksygen, hydrogen og nitrogen utgjør mer enn 99 % av atomene i menneskekroppen.
GRØNLAND, ÅR 736 eller som en filmscene: en rask innzooming på et fuglehode, nærmere og nærmere fjærfestene, rusket i øyekroken og gjenskinnet i netthinnen, inntil det sorte øyet dekker hele skjermen, og man blir trukket helt inn, slik at man ser verden fra fuglens perspektiv; slik at man ser havhorisonten, de flytende fjellene av is, alle blånyansene og de mørke flekkene av fisk, før kameraet snur nedover mot vannet og faller, et raskt fall, slik at bildet blir utydelig, og at suset i høyttalerne blir til en ubehagelig, hvinende lyd i det ene øyeblikket stupet varer, før man treffer vannet med en dump lyd, som et svelg, og alt blir stille. Derfra kunne man ha fortsatt videre bortover i langsomme, svingete bevegelser, som om man var inne i et enormt sjødyr, en hval eller en hvalross som svømmer langs de ujevne veggene av is som fortsetter ned mot mørket, og man ville ha sett trådene av lys som brytes i vannhinnen og skjærer på skrå nedover, og den sølvaktige blinkingen når de treffer sidene av en fisk, før kameraet snur nedover, et kort dykk nedover mot bunnen, mot mørket, før det snur oppover mot den duvende blinkingen i overflaten, gjennom en stim småfisk som flykter til alle sider, og opp gjennom vannhinnen som buler svakt, før den revner og lar kameraet fare oppover mot himmelen igjen, forbi en fugl som snur hodet og skriker, og videre oppover inntil overblikket igjen er tilbake. Derfra hadde det ikke vært noe problem å filme
isblokken idet den løsner, fulgt den i sakte film der den skraper mot siden av fjellet og treffer vannet, kanskje klippet inn et undervannsopptak: isblokken som nesten ikke synes blant alle luftboblene, filmet skummet i overflaten, og kraften idet den spretter opp igjen, som en ball, før den flyter utover, forsvinner. Men det er ingen der til å se det. Ingen som ser isblokken flyte utover mot havet, ingen som ser at vannet langsomt renner av den, lag etter lag, at de skarpe kantene forsvinner, at smelteprosessen glatter ut alle ujevnhetene, gjør dem myke, at hele dette enorme krystallet av hydrogen- og oksygenatomer snart vil ha endret form fullstendig. Ingen ser dette ene hydrogenatomet og vannmolekylet det akkurat da er en del av, idet det fordamper, svever oppover i luften og blir en del av en sky som sklir over havet
HUANG GHUAN, KINA, 1602 og faller nedover som en del av en regndråpe, et sakte fall nedover mot landskapet under, ned mot de slake åskammene, trappene av risåkre, og nærmere; ned mot bymuren og de gule takstenene, nærmere og nærmere utskjæringene, dragehodene på takene og de røde murveggene, buegangene og plassene med uniformerte menn, før det treffer et blad. Vekten av dråpen bøyer bladet nedover og fjerner fotfestet til en grønn dvergsikade som blir hengende i luften et øyeblikk, før bladstilken bøyer seg opp igjen, møter den i fallet og får den til å ligge på ryggen og kave med bena, mens vanndråpen renner nedover kløften i midten av bladet, skjærer seg rundt kroppen til det lille insektet og blir hengende et øyeblikk nederst, på tuppen, før den slipper taket og faller den siste halve meteren til bakken som den suges inn i; nedover i jorden, og inn i en rot, opp innsiden av stammen, ut i et av bladene og inn i plantevevet. Der løses vannmolekylene i dråpen opp og er ikke lenger vann; oksygenet skilles ut gjennom porene i bladene mens hydrogenet taes opp av planteveggen. Og skulle man ha fulgt dette ene hydrogenatomet dit hvor det er nå, da hadde man måttet følge hendene til ham som skar av bladene og sett hvordan han kokte, silte og presset dem inntil de ble ark; store ark som ble lagt i et skap med ornamenterte dører som ble lukket igjen slik at arket lå der, i mørket, i et av rommene i det som kalles Den forbudte by.
Man måtte sett skapdøren som ble åpnet igjen noen dager senere, mannen som tok med arkene og hvordan han snek seg over muren, gjennom vollgraven og vekk fra byen. Man måtte ha fulgt fotsporene hans over slettene og fjellene, åkrene og bekkene, og hadde man gjort dét, så hadde man sett de stedene hvor han hadde overnattet, felter hvor gresset var bøyd ned mot bakken og noen steder restene av et bål som han har skrevet i lyset fra. Og man måtte ha fulgt ham videre, over bekker, gjennom skoger, og frem til et katsura-tre som står i utkanten av en liten landsby, for der ville man ha funnet ham, sittende på kne ved et hull som han har gravd i jorden ved foten av treet. Man ville ha sett krukken med aske som står ved siden av ham, og brevet han tar frem for å fullføre, og ved å lene seg over skulderen hans kunne man ha lest begynnelsen: «Ling. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver til deg nå, eller hvorfra jeg får styrke til overhodet å skrive, men likevel skriver jeg, min kjære, likevel stryker jeg penselen mot arket for å fortelle, fortelle deg en historie slik at du kanskje vil forstå, eller kanskje for at jeg selv skal forstå, og kanskje for at noen en gang i en fjern fremtid, i ettertidens lys, kanskje vil se sammenhengene, meningen som må ligge bak dette et sted. Som jeg knuger meg til håpet om at finnes.»
Eller lenger ut i brevet: «Det er nå tretten netter siden min flukt fra Keiserens by. Tretten dager har jeg gått fra soloppgang til solnedgang, tretten netter har jeg snudd meg hver gang jeg har hørt en lyd, en kvist som knekkes, en fugl som letter. Hver gang har jeg sett for meg de uniformerte mennene, sett dem gli ut av skyggene, sett hva de ville gjøre med meg. Ikveld har jeg funnet et sted nede ved en bekk, antagelig renner den ut i Den gule floden. Det er fullmåne imorgen, men jeg er nok ikke fremme før om enda en måned og etter det, når jeg er fremme og har fullført det jeg har lovet deg, hva skal jeg gjøre da? Tiden følger sine egne lover, knytter tråder, vever sammen hendelser og fester dem på nytt et annet sted. Og vi mennesker? Vi nøster og nøster, vi forsøker, vi feiler, vi mener og påstår, og akkurat idet vi tror vi forstår, akkurat idet vi tror vi ser mønsteret bak, meningen med det hele, da ryker tråden, da rakner veven, og vi sitter igjen med stumpene, med restene, og plutselig har vi ikke lenger taket på noe. Slik jeg sitter nå, med deg mellom hendene.» Hadde han villet, han som har skrevet dette, så kunne
han ha reist seg opp, børstet jorden av knærne og gått nedover skråningen og mot klyngen av hus som ligger noen hundre meter nedenfor. Han kunne passert risåkrene som ligger på venstre side, de åkrene hvor han hadde vasset til livet i vann som barn og hvor den enorme vannbøffelen med det tykke, grå skinnet pløyde opp jorden. Han kunne ha skjøvet bladene til side og gått helt inntil huset og bort til vinduet, og han kunne ha sett inn og sett seg selv sovende på gulvet, på en matte; en liten gutt som våkner av stemmer utenfor og ser at moren og faren hans ikke er der, så han reiser seg, og nå står han på tærne ved vinduet, og han kjenner det kalde jordgulvet mot føttene, og han ser ut, ser de gule firkantene av lys på den andre siden av plassen og frostrøyken fra munnene utenfor, og han hører stemmene deres, en lav samtale før et spedbarnsskrik trenger seg ut av vinduet og forbi mennene, et skrik som sklir rundt brønnen og mellom gresstustene, opp husveggen og inn i øregangen hans, det første skriket til et jentebarn. Eller han kan sitte der, på knærne foran hullet i bakken, foran katsura-treet som de første solstrålene lyser opp toppen på, og så kan han legge fra seg brevet og skrivesakene, og han kan lukke øynene, og så kan han huske hvordan hun satt der, rett overfor ham. Hun har blitt syv, og han er tre år eldre, og nå sitter de med jord under neglene foran et hull som de har gravd ut med hendene, før de slipper katsura-frøet ned i gropen og tetter den igjen, og det er da, mens de klapper jorden