Marthe Hommerstad Christian Magnus Falsen
Vendepunktet Christian Magnus Falsen steg til hest. Det var grytidlig morgen, lørdag 13. august 1814. Han red ut fra tunet på Vollebekk og vendte sørover langs Kongeveien. Veien fra Ås i Follo sorenskriveri til Moss var ikke avskrekkende lang, men han hadde fått beskjed om å være fremme til kl. 8. Kvelden før hadde en kurér kommet ridende inn på gårdstunet. En beskjed ble overbragt fra kongen. Falsen skulle møte neste morgen for å delta i regjeringsrådets forhandlinger. Sverige hadde angrepet Norge 26. juli krigen var et faktum. De norske troppene måtte raskt trekke seg tilbake fra flere fronter, og Falsen hadde vært sterkt involvert i arbeidet med å skaffe forsyninger til soldatene. Han hadde også ansvaret for kystvernet fra Drøbak og innover Oslofjorden. Fredrikstad hadde overgitt seg 3. august, og svenskene hadde omringet Fredrikshald festning like etter. Etter 10. august var kongens hovedkvarter i Moss. I det storslåtte administrasjonsbygget på Moss Jernverk holdt Christian Frederik til med sitt følge og statsrådene. Da Falsen red inn foran hovedbygningen på jernverket om morgenen 13. august, fikk han umiddelbart beskjed om at det svenske sendebudet hadde kommet med forslag om våpenhvile. De siste tre dagene hadde det vært forhandlinger mellom den norske regjeringen og de
svenske utsendingene. Forslaget fra svenskene inneholdt krav om umiddelbar overgivelse av festningene, innkalling av Stortinget og en union med Sverige under en felles konge. Det var også hemmelige krav, som sa at Christian Frederik skulle frasi seg alle sine rettigheter og reise tilbake til Danmark. Falsen var tidlig ute, ingen av de andre eidsvollspresidentene eller statsrådene hadde ankommet da han ble vist inn til kongen. Nedbrutt og sliten ventet Christian Frederik på den stridslystne presidenten fra Eidsvoll. Den vendingen begivenhetene hadde tatt de siste ukene hadde gjort ham syk, både fysisk og psykisk. Frykten for utfallet og nordmennenes reaksjon tæret på kongens sinn. Nederlaget var uunngåelig. Frihetssommeren 1814 gikk mot slutten. [1] * Christian Magnus Falsen er uløselig knyttet opp mot begivenhetene på Eidsvolls verk i april- og maidagene 1814. Han brakte med seg det mest detaljerte utkastet til en grunnlov, stilltiende godkjent av regenten, Christian Frederik. Han var leder av konstitusjonskomiteen som utarbeidet utkastet forsamlingen skulle diskutere, og var den effektive presidenten under behandlingen av den siste halvdelen av alle Grunnlovens paragrafer. Falsen forlot Eidsvoll med en stråleglans rundt sitt navn, som mannen bak Europas mest radikale grunnlov på dette tidspunktet og den siste som var basert på folkesuvereniteten. Han var selvstendighetens «kjekke talsmann». Bare få år senere hadde navnet hans mistet glansen fra maidagene 1814, og ved sin død var han en av Norges
mest forhatte menn. Falsens motstandere mente han hadde sviktet idealene fra maidagene i 1814, og at han var Carl Johans mest trofaste våpendrager i maktkampen mot Stortinget. Falsen levde i en av historiens store brytningsperioder. Den amerikanske og franske revolusjon danner et bakteppe i kontrast mot den danske eneveldige staten. I København ble det diskutert og skrevet om revolusjon, staten og frihet. I 1799 skulle skriveriene ta slutt da sensuren igjen ble innført. Napoleonskrigene skulle etter hvert involvere Norge, selv om det først ble reelt etter 1807. I årene etter 1814 bleknet de revolusjonære ideene, og flere steder trådte en sterkere kongemakt frem. I en europeisk kontekst ble Norge et politisk annerledesland. Falsen tok til seg mange av impulsene fra Kontinentet, og var en av de mest beleste menn i norsk politikk i denne perioden. Men de impulsene han gjorde til sin politikk førte ham ut i larmende konflikter med motstandere som også hevdet at de kjempet for Norges beste. I spennet mellom glorien i året 1814 og svikeren på 1820-tallet har Christian Magnus Falsens bredere betydning i det norske demokratiets fødsel forsvunnet inn i glemselen. Hans arbeid som stortingsrepresentant, hans tanker om statens ordning og om hva friheten skulle innebære peker fremover i mye større grad enn hva samtiden og ettertiden har vedkjent ham. Hans posisjon i samfunnet, hans private forhold, og hvordan livet påvirket hans gjerninger er glemt. Riksforsamlingen i 1814 hadde gitt to håndgripelige resultater. Den hadde skapt en grunnlov og valgt en konge. Falsen hadde vært en av de mest aktive i begge prosessene. Men Falsens skjebne skulle ikke være
knyttet til kongen. Falsens skjebne var knyttet til Grunnloven.
Den første Falsen I 1765 seilte to orlogsskip inn mot Bergen. Med 350 soldater steg den første Falsen i land i Norge. Det hadde vært opprør i byen, bøndene fra Strilelandet hadde kommet til Bergen for å klage over innkrevingen av ekstraskatten som kongen hadde skrevet ut. Skatten skulle være et bidrag i en katastrofal økonomisk situasjon for staten, og var lik for alle fattig eller rik, skatten var like stor. Protestene i Bergen førte til at stiftamtmannen fikk juling, og ble tvunget til å gi tilbake pengene. Angrepet på statens representant var ikke mulig å overse, dens autoritet måtte opprettholdes. Statens reaksjon var ikke å dømme uten nåde, men å nedsette en kommisjon som skulle undersøke og dømme etter nåde. [2] Christian Magnus Falsens farfar, Christian Magnus de Falsen, var en av kommisjonens medlemmer. Han er blitt fremhevet som kommisjonens viktigste mann, og spesielt hans bondevennlige holdning er blitt tillagt stor vekt. Den oppnevnte kommisjonen gikk langt i sin unnskyldning av bondeallmuens opprør og kritikk av embetsmennene. Som anerkjennelse for innsatsen ble Falsen sent 1765 utnevnt til justitiarius i den norske Overhoffretten, som i denne perioden var Norges høyeste rettsinstans før Højesteret i København. Retten lå i
Christiania, og var en av få samlede norske institusjoner i disse årene. Dermed flyttet han med sin hustru til Christiania. I 1766 kjøpte Falsen en gård i Dronningens gate i Kvadraturen for 5000 riksdaler. [3] Her ble de boende resten av sitt liv. [4] Christiania Når reisende kom nordfra eller sørfra lå den lille byen fremfor dem med den travle havnen plassert mellom fjorden og de skogkledde fjellåsene. Utsikten fra Ekebergåsen var formidabel. I horisonten kunne de skimte Kolsåstoppen og ane veien vestover over fjellene og dalene. I åsen over byen, langt ut på landet, lå den hvite bygningen til Ullevål hovedgård skinnende i skogkanten. På veien ned mot byen lå Gamle Aker kirke før de kom til løkkene som var eid av handelsborgerskapet. I bakgrunnen nede ved fjorden lå Akershus festning og voktet over byen som en manifestasjon på garnisonsbyen og det militære nærværet. I silhuett så de Vår Frelsers kirke avtegne seg, og Tukthusets mørke skygge kunne sees i utkanten. Ned mot Bjørvika lå det staselige Paléet, byens største private bolig, med parken som strakk seg ned til sjøkanten. Havnen med skutene, og bordstabler på tømmertomtene, lå som bevis på rikdommene som i den florisante perioden strømmet inn i Christiania. Ved å legge merke til byens detaljer kunne de tilreisende også se hvor sammensatt samfunnet var. Skillet mellom rike og fattige, det sivile og det militære. I Paléet til Bernt Anker og på John Colletts Ullevål ble det holdt sagnomsuste og overdådige fester, hvor også
Falsen-familien deltok. Fortellinger om et luksuriøst forbruk, med en europeisk livsstil og tidens dekadanse, viser hvilken avgrunn det var mellom byens rike og de andre innbyggerne. Bernt Anker, byens og landets rikeste mann, hadde en inntekt på 100 000 riksdaler, mens en tjenestejente kunne tjene knappe 10 riksdaler i året med kost og losji. [5] Kontrasten til nøden og fattigdommen var ubeskrivelig. For arbeiderfamilier kunne veien mellom det å klare seg greit i hverdagen til en akutt krise være kort. [6] På Tukthuset var fattige og tiggere plassert for å arbeide. Slik skulle fattigdommen bekjempes. Fattige barn uten foreldre ble satt bort til andre for penger, og utlendinger på besøk bemerket at byen vrimlet av tiggere. [7] Mellom samfunnets to ytterligheter var den store gruppen av byens borgere. Handelsborgere, håndverkere, sjøfolk, arbeidere, tjenestefolk og soldater. Menn og kvinner, barn og gamle. Noen eide husene de bodde i, men de fleste leide et rom hos andre eller bodde i leiegårder. Det militære nærværet var påtagelig. Mange av soldatene bodde ute i byen, men det faktum at de hadde egne handelsrettigheter og var underlagt egne lover skilte dem fra resten av innbyggerne. Byens indre kjerne, dagens Kvadraturen, var de bedrestiltes område, mens forstedene var preget av de mindre formuende, arbeidere og dagleiere. Bak bordstablene i Vaterland rant Akerselva allerede da som et skille; på den ene siden lå murbygningene som signaliserte at de var en del av Christiania by og på den andre siden trebygningene som kjennetegnet forstedene. Prammene som fløt på elva med varer, og konene som vasket klær, preget bildet av hverdagslivet for arbeiderne som hadde bosatt seg i dette området.
Havnen i Bjørvika var dominert av tollboden og de store seilskutene som fraktet planken fra Norge til England. [8] Sørover gikk veien også mot statens midtpunkt, København. Danmark og Norge I 1765 var det danske eneveldet nærmest uangripelig. Den danske kongen hadde de siste hundre årene styrt absolutt. Kongens makt var gitt til ham av hans folk i 1660 ingen annen enn Gud sto over kongen. Kongeloven av 1665 presiserte hans rettigheter: Danmarckes og Norges EenevoldsArffveKonge skal være hereffter og aff alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og høyeste hoffved her paa Jorden offver alle Menniskelige Lowe, og der ingen anden hoffved og dommere kiender offver sig enten i Geistlige eller Verdslige Sager uden Gud alleene. [9] Riksrådet var avskaffet og det danske aristokratiet minimert. Håndfestningen, kontrakten, mellom folket og kongen var erstattet alt lå i kongens hender. De gamle maktstridene mellom konge og adel ble begrenset, nye vokste likevel frem. Men den fremvoksende embetsstanden higet ikke etter kongens makt, de kjempet om hans gunst. For å styrke lojaliteten til staten valgte kongen å forsterke de personlige båndene til sitt byråkrati, og utøvet en personlig makt. København var statens sentrum, og makten kretset rundt kongen og hans hoff. En av dem som fikk føle kongens gunst var Christian Magnus Falsens oldefar, Enevold Falsen. Han