Forord. Norge er den nordvestlige utkant av det eurasiske kontinent. Sentrale områder av Eurasia hadde utviklet jordbruk og høyere kulturer da isen forlot vårt land. Hvorfor, hvordan og når menneskene kom til Østlandet vet vi lite om. A. Herteig skriver i Jernalderens Busetningshistorie På Toten: Slik det arkeologiske materiale ter seg i dag, faller det intet, eller i beste fall et flimrende lys over bygda i keltertiden og de første halvannet hundre år av følgende periode. Simple skafthulløkser av stein, en og annen flintdolk og flintøks..men vi finner ingen spor etter fast busetning før romertidens landnåm setter inn ved midten av og utover i det 2.ndre århundre e.kr.. Da møter vi plutselig en høytstående kultur.. Sigurd Grieg uttrykker lignende tanker om Hadeland. I Hadeland Bygdenes Historie skriver han : Funn fra 700 før Kristi fødsel til vår tidsregnings begynnelse mangler ennu helt på Hadeland Vender vi oss derimot til den romerske tid, fra Kristi fødsel til omkring år 400 efter Kr., blir billedet et annet Fra omkring år 200 og fremover får vi en rekke funn som er gjort på gårder som ligger tett ved hverandre. Østlandet hadde liten bosetting før Kristi fødsel, men så skjer et landnåm. Bønder, Bona Dea er, ankommer. Garder ryddes og soldater med avanserte våpen av jern rykker inn. Ved livets slutt blir de gravlagt med våpen og eiendeler i brente soldatgraver som forteller om en gravskikk og et begravelsesrituale. En annen type begravelse representeres av ubrendte kvinnegraver med kostbare smykker, og ubrendte soldatgraver i deres nærhet. Den brå overgangen i bosetning og teknologi fikk arkeologene til å undre. De ante et landnåm utført av mennesker som tidligere aldri hadde vært i Norge. Spørsmålet blir da: Hvem var disse menneskene som kom hit, hvor kom de fra, og hvorfor kom de? Spørsmålene er ikke besvart av vår hjemlige videnskap, som ikke har akseptert en slik innvandring. De hevder våre forfedre var de første som kom da isen smeltet og siden bodde her. Den Norrøne stamme stengte døra for senere innvandringer. I boken viser jeg bl.a. gjennom Dna-analyse at innvandringer fant sted. Mens den norske historiske videnskap har skapt det inntrykk at veien fra et primitivt til et avansert samfunn var en intern utvikling viser boken at virkeligheten var annerledes. Mennesker fra Europa og Sentralasia kom hit av økonomiske og politiske grunner. Det økonomiske oppsving arkeologene øyner i romertiden
hadde årsaker langt fra Norge. Og som de fleste oppsving var det basert på en ressurs naturen stilte til rådighet. Det romerske Norge? Mange vil oppfatte betegnelsen som useriøs. Skulle det staute Norrøne folket vi stammer fra ha vært underlagt Rom? En slik historie blir hverken akseptert av vanlige folk eller eksperter. Men hvordan har vår sanne historie blitt til? Det kan vi jo reflektere over. Grunnlaget ble lagt av historikere med sterke nasjonale følelser som ut fra spor og levninger tenkte seg et samfunn med et fritt, rakrygget, selvstendig folk som utviklet seg her uforstyrret av andre. Norges aksepterte historie er bygget på dette og er en hypotese norske historikere er enige om. Nye funn tolkes slik at de passer inn i denne virkeligheten. Det hele pakkes inn i videnskapelige og akademiske termer, hvilket gir tyngde og uangripelighet. Dominerende kompliserte tekniske prosesser og levninger, som jernutvinningen og dens omfang overses, mens de romerske soldater i krigergravene på Østlandet fra år 200 og utover gjøres til Norrøne krigere. Men våpen og utrustning viser at mange var soldater i de Rætiske hjelpetropper, mens andre hadde asiatisk bakgrunn. Interpretasjon og behandling av gamle levninger er vanskelig uten bred, detaljert og omfattende kunnskap. Vår historie kan ikke avklares og avgjøres av et enkelt fag. Språkforsking og arkeologi er alene ikke i stand til å trekke korrekte slutninger ut fra det antikke materiale som foreligger. Utenlandske skriftlige kilder, dominante og spesielle arkeologiske spor forvandler jernalderhistorien, og De romerske provinser i Norge blir seriøs virkelighet der mye faller på plass. Våre forfedre blir herskere, romerske slaver, bønder og soldater som kom i romertiden. Det liker vi ikke men virkeligheten var nok slik. Arkeologiske funn viser at århundrene etter Kristus var en relativt rik periode i Norge. Slike perioder i et samfunns utvikling er basert på en tilgjengelig ressurs og et herskersjikt som forsto, og evnet å utnytte den. Den beste jernmalm fri for Svovel og Fosfor fantes i områder som hadde ligget under isen, slik som i Norge. Denne råvaren kom noen for å utnytte. Jern og stål var grunnlaget for bosettingsutviklingen på Østlandet i Romertiden. Under mange år i utlendighet studerte jeg jernets og metallenes historie. Det teoretiske grunnlaget for å forstå jernets reaksoner med andre elementer, og innsyn i prosessene de gamle utvant jern med fikk jeg under studiet ved Eidgenösische Technische Hochschule i Zürich. Senere studerte jeg jernutvinningen i Kina, India, Europa og Norge. India produserte jern nesten 2000 år f.kr. og hadde utrolig dyktige smeder. Kina produserte serisk stål 300 år f.kr. samtidig som de støpte landbruksredskaper av råjern. I Europa og Norge besøkte jeg arkeologiske utgravinger av jernvinneanlegg mens utgravingene pågikk.
I boken beskrives fremstillingsprosessene for jern i Norge i gammel tid. De som ikke er interessert i det tekniske kan bare hoppe over det, men det er lurt å være klar over prosessene. De leverte forskjellig kvantum og kvalitet, hadde forskjellig ressursbehov og forteller mye. Prosessene satte sitt merke på jernet. En metallurgisk analyse forteller en prosessmetallurg hvilken prosess jernet er fremstilt med. Det kan vi utnytte. Jeg har undersøkt gjenfunnet jern metallurgisk og bestemt fremstillingsprosessene ut fra mikrostrukturen. Jeg har og datert jernet med C14-analyse med kullstoff tatt ut innvendig i jernstrukturen. Vet vi hvor prosessen først ble driftet aner vi en vandringsrute til Norge. Det mest tankevekkende i så måte er at den indirekte prosess for stålfremstilling som var utviklet i Kina 350 år f.kr., ble kjørt i Norge fra år 120 e.kr., 1000 år før den ble driftet sør i Europa. Vi aner en vandring fra Vestkina via Sentralasia til Norge, der siste del av vandringen ble ledet av Odin. Like overraskende er det at jern ble produsert i Norge så tidlig som 1400 år f. Kr., med en prosess som og ble benyttet til produksjon av små kvantum tinn og kopper. Den ble først driftet i landene øst for Middelhavet. I praksis er prosessene kjørt og verifisert i ovner bygd på Valbjør i Vågå. Muring av ovner, graving av malm, brenning av kull, røstig av malm og redusering til jern er utført av blestersmeden Jostein Espelund fra Nedre Heidal. En takk til folket på Valbjør og til Jostein, en ypperlig formidler. Han er den som best kan demonstrere prosesser og ovner. Fragmenter av antikke Romerske, Greske, Indiske og Kinesiske tekster har bidratt til å avklare vår historie. Rætiske stedsnavn i Norge og ord i vårt språk er forklart og tydet av bl.a.institutt Micura de Ru i Italia. Østeriksk og Sørtysk ekspertise har pekt på områder der bokstavene i Runealfabetet først var i bruk. Rätisches Museum i Chur koblet meg til mennesker som forstod de gamle Rätiske dialekter. Slik ble runeteksten på Einangsteinen delt i ord og tydet. Et apropos: i en nyoppdaget runeinnskrift oppfatter ekspertene naudagastir som et navn. Men nau da gastir betyr de fremmedes skip. Så vet dere det. Eddadiktene forteller om rivaliseringen mellom Æser og Jotner i det gamle India fra 550 år f.kr.. Der møter vi Åsator og Odin, far og sønn, konger hos Æsene i Madhyadeza, Midgard, på Buddhas tid. Æsene s senere opphold i Kina, deres kunnskap om jern, stål og smiing, og vandringen til Vanenes Bactria omtales i kinesiske annaler. Antikke kilder dokumenterer Vanenes historie og deres kontakter med Rom. Snorre forteller i Snorre-edda det han vet om Æsenes og Vanenes innvandring fra Sentralasia til Skandinavia. Hans opplysninger kaster lys over Sentralasias og Skandinavias historie. Jeg har tatt med noe av den kunnskap og informasjon som belyser dette, forholdsvis detaljert. Ved Kristi fødsel hadde keiser Augustus makten i Rom. Han definerte hvordan rikets makt skulle beholdes. Grensene måtte være klare og markerte, folk måtte ha rikelig tilgang på mat, og kanskje det viktigste, soldatene i hær og marine
måtte ha det beste stål i sine våpen. Ved Augustus maktovertagelse hadde marinen 700 skip og legionene talte 550000 soldater. Det beste stål var serisk/kinesisk og kom til Rom med lange, usikre og kostbare transporter. For Rom s lederskap var det en svakhet som gjorde forsvarsevnen usikker. Serisk stål fra et område man selv kontrollerte hadde fra Augustus tid høyeste prioritet. Malm for serernes prosess fantes i myrene lengst nord i Europa. Plinius skrev år 79: Det kimbriske nes (Jylland) rager langt ut i sjøen og danner en halvøy som kalles Tastris (Skagen). Derfra mot Rhinen har Romerne underlagt seg 23 øyer med våpen. Rom kontrollerte kystområdene fra Rhinmunningen til Nordjylland, og øynet Norge i nord. York, en utpost i riket, var romersk keiserby. Mange keisere oppholdt seg lenge der slik som Septimius Severus som med sine to sønner bodde der de siste år han levde frem til år 213. Fire romerske legioner var stasjonert i England og romerske flåteenheter overvåket og patruljerte Nordsjøen. Romerrikets lange fingre strakte seg også fra vest mot Norge. Som prof. Böhler i Zürich uttrykte det: Hva rettferdiggjorde ressursbruken og var så viktig at det krevde keisernes stadige tilstedeværelse? Svaret gis klart av tekniske spor i Norge. Erobringen av England var et ledd i en langsiktig romersk strategisk investering for å sikre det beste stål til legionenes og marinens våpen. De første tiltak for å starte jernutvinning i Norge ble gjort av keiser Augustus som deporterte Hadiske jernutvinnere fra Gallia til Norge kort før Kr.f.. 400 år senere fantes i Norge to romerske provinser, en på Østlandet og en i Trøndelag. Serisk stål ble nå produsert i store ovner med diameter opp til 1,6 m.. Den jernalderhistorie jeg skisserer er basert på teknisk kunnskap, antikke skriftlige kilder og arkeologiske funn av ovner og jern/stål i Norge og det asiatiske kontinent, samt praktisk skjønn og en dypere forståelse av kompleksitet, ressursbehov og organisatoriske evner som har vært nødvendig for å bygge opp den stålindustrien som defineres av funnene fra romertiden i Norge. Ut fra antall ovner og deres størrelse kan vi beregne at de produserte 2000 5000 tonn/år. Infødte nordmenn hadde hverken bruk for eller maktet og produsere slike kvanta. De behersket heller ikke selv i starten prosessen som ble brukt. Avsnittet Introduksjon forteller grovt hvorfor og hvordan Norge ble en del av det Romerske riket. Deretter følger det tekniske med en innføring i prosesser og metallurgi, nok til at dere forstår at man ved å studere slip av jernet i mikroskop kan fastslå med hvilken prosess stålet er laget. Dere vil og se at jernets alder kan fastslåes med C14-analyse på kullstoff tatt ut fra jernstrukturen. Disse muligheter blir i dag lite utnyttet.
Manuskriptet er inndelt i bøker der hver bok behandler emner fra historien som fortelles. Hver bok kan leses for seg uavhengig av de andre. Vi starter i samfunn langt fra Norge der jernutvinningsprosessene vi har gått gjennom tidlig ble driftet. Folk der ble fanget av Rom s makt og kom til Norge som slaver, eller som herskere med Rom s velsignelse. Her bygget de opp jernindustri og dyrket ny jord. Jordbrukerne, de Romerske Bona-dea er, ble i ettertid våre Bønder. Manuskriptet var ferdig i 1993 og ble sendt til en rekke forlag som alle returnerte det. Det ble forevist tre professorer i historie som ga det karakteren uvidenskapelig vås. Min historiefremstilling kolliderte med miljøets nasjonalistiske holdninger. De kunne ikke forsone seg med at runeskriften ikke var oppfunnet der de bodde. For dette miljøet er videnskap fremfor alt å gjenta det andre nordmenn har skrevet før. Det hindrer nytenkning. Etter noen år kom jeg i kontakt med Eskild Bruun i Sveits og historien kom på bane. Etter at Kulturdepartementet og Norsk kulturråd vendte tommelen ned besluttet han å bekoste trykking av et mindre antall bøker som i 2004 etter forutgående introduksjon på tlf. ble sendt til enkelte i det historiske miljø som sa ja til å motta boken. Noen flere er trykket de senere år hvorav halvparten er solgt til utlandet. I tiden som siden har gått er mer kunnskap tatt inn og nye erkjennelser har modnet. Tiden for en revurdering av Norges Jernalderhistorie nærmer seg. Relevant materiale bør vurderes og tolkes på nytt ut fra den kunnskap og de erkjennelser vi nå besitter. Til nå har man sett bort fra det grunnleggende faktum for vår jernalderhistorie, nemlig at Romerne hadde provinser i Norge og sto bak og driftet jernutvinningen her. Utviklingen i Norge fra Kristi fødsel frem til år 400 sto Romerne bak. Det er ukjent for våre historikere. Så noen praktiske opplysninger. Kilder er i teksten skrevet i kursiv. Navn i kursiv er som regel forklart i stikkordregisteret bak i boken. Der finner dere og en literaturliste. Tegnet * betyr i boken grader ved kartposisjoner, eks. 9*50, betyr 9 grader og 50 minutter. En takk til Bente Gangnes, Ole A. Lundgård, Jon I. Moe, Nora Dale og Cato Dybdahl ved SINTEF s laboratorier på Raufoss for all velvillig hjelp med analyser. Også en takk til labledelsen som tillot at utstyret ble brukt. Til sist en stor takk til Erland Hvitsand som har vært med på mange turer, tatt bilder, også fra luften, og holdt PC-en min i drift. Jeg har under arbeidet sett hvor begrensede mine kunnskaper er og hvor mange hull som gjenstår å fylle. Samtidig har jeg sett like store hull hos de vise som er satt til å forvalte vår historie. Boken er ingen Facit, men èn teknisk fagmanns tanker om vår jernalderhistorie basert på en mengde dokumenterbare fakta. Den er en beretning om folk og næringsliv i to keiserlige Romerske provinser som
engang fantes i Norge. Boken forteller hvem vi er hvorfor, hvorfra og når vi kom, uten å ty til religiøse, eller dogmatiske modeller. Forhåpentlig vil bildet boken tegner føre til nysgjerrighet og ettertanke. Vi har en historie som lar seg avdekke bakover forbi år 800. Da må fagområder samarbeide. Vi må fjerne noen dogmer og rive noen stengsler slik at kunnskap som til nå har vært skjult for oss kan hentes frem. Vi kan ikke lage et riktig bilde av vår forhistorie ved å stenge oss inne. Vi må ta hensyn til den politiske, tekniske og økonomiske situasjon i verden rundt oss i gammel tid. Vår historieforskning har stagnert mot barrierer av nasjonalistisk ønsketenkning. Boken er ment å bryte barrierene slik at vi øyner nye horisonter. Går vi nærmere vil vi få innblikk i vår opprinnelse og forfedrenes næringsliv. Men her gjernstår mye arbeid før vi kan være sikre. Boken peker på forskjellige tema som bør utforskes videre for å avklare historien. Velkommen til dere nyskjerrige som trer inn i den gamle og nye virkeligheten. De beste hilsener til dere alle. Sveinung Gihle Raddum. Raufoss 1994. Hov i Juni 2013.
Introduksjon. Som 11-åring oppdaget jeg sammen med to jevnaldrende rester etter tre jernvinneanlegg på Totenåsen. Senere C14-datering viste at de produserte jern 200 år e.kr.. Samtidig med disse funnene kom Gile-kvinnen og Gile-krigeren ut av sine hauger med smykker og våpen. De levde samtidig med jernutvinnerne og kom fra det eldste kulturlag på Gile. Funnene etterlot mange spørsmål. Hvem var de, hvor kom de fra og hvor hadde de lært å lage jern av malmen i myrene. Historieforskningen er gammel i Norge men slike spørsmål er ikke avklart. Denne forskningen tok for alvor til da Universitetet i Oslo ble grunnlagt i 1811. I 1832 sendte Samfunnet for det norske folks språk og historie ut et opprop der det het at det var: nødvendig å gjøre alt gjeldende som betrygger vår nationalitet og som i andre folks øyne betegner oss som et av Europas eldste og historisk berømte folk. Oppropet var preget av datidens nasjonale holdninger og ga klare føringer for den historie man ønsket seg. Dyktige lærde med lite kunnskap og sparsomme kilder skapte mytene om den Norrøne stamme og ga den de egenskaper som trengtes for å legitimere fremstillingen. Også i dag ser historikere og arkeologer oss som etterkommere etter fiskere, jegere og samlere som kom hit da isen smeltet og siden stengte andre ute. I Bronsealderen sådde vi de første frø, i Jernalderen organiserte vi jernutvinning og smidde redskaper og våpen. Vi hadde vår egen Norrøne mytologi med Odin som øverste gud og fant opp runene. Dette er videnskapelig funderte elementer i den Norrøne historiske modell som har vært en trygg havn for forskerne. Videnskapen har gitt nasjonen et gammelt berømt folk å se opp til. Gilefunnene og jernanleggene på åsen ble, som andre arkeologiske funn har blitt, innpasset i denne virkeligheten og viste hvor langt den Norrøne stamme var kommet ved år 200. Et annet bilde av vår historie får vi når vi tar hensyn til situasjonen i verden rundt oss i gammel tid slik den går frem av gamle kilder. Opplysninger om havområdene mellom Europa og Norge og seilingsruter til Norge finnes i Romerske og Greske antikke skrifter. I Notitia Dignitatum fra år 395 defineres Østlandet og Trøndelag som Romerske provinser med navnene Maxima Caesariensis og Flavia Caesariensis. Dette var Det Romerske Norge, en del av Dioecesen Britannia som tilhørte det Vestromerske riket. Caesariensis i navnet forteller at provinsene var direkte underlagt keiseren. Grunnen var at jernet man produserte her hadde avgjørende betydning for Romerriket. Men Romerne var ikke de første som hentet metaller i Norge. Havet hadde tidligere ført andre metallutvinnere hit. Danene kom sjøveien fra det østlige Middelhav til Skandinavia 1500 år f.kr.. I Egypt hadde de sammen med Goter dannet Hyksosfolket som en periode styrte landet før Egyptiske konger fordrev dem til Levantens kyster og det vestlige
Kypros. Tinn var en komponent i Bronsen som datidens våpen var laget av. Som mangelvare hadde det samme strategiske viktighet som oljen har i dag. Ugarit var en viktig handelsby på kysten av Levanten og spilte en lignende rolle for internasjonal handel som Hamburg og Rotterdam gjør i dag. Byen knyttet fjernhandelsruter over land til skipsrutene som gikk langs Middelhavet s kyster. Karavaner og skip fraktet Kobber og Tinn til bronseindustrien. Ugaritiske handelshus rustet ut lange ekspedisjoner for å spore opp nye forekomster. Kanskje var det Ugarit og Enkomi de Daner forlot som ca. 1500 f.kr. seilte ut Gibraltar og derfra nordover for å slå seg ned i Danmark og Skåne. De sto bak Sørskandinavias Bronsealder med teknologi fra det østlige Middelhav. En gren av dem bodde på Aballos neso, i dag Avaldsnes på Karmøy. De utvant Kopper og Tinn i Ryfylke. Andre Daner drev jernutvinning på vestsiden av Mjøsa med en prosess de hadde med fra Levanten. På slutten av Bronsealderen var Tinn blitt en knapp ressurs. Oppfatningen i Middelhavslandene var at Tinnet den gang kom fra noen øyer langt i vest. Herodot skrev rundt midten av det 5.te århundre f.kr. Europas ytterste områder i vest vet jeg lite sikkert om... jeg kjenner heller ikke øyene som kalles Cassiteridene der tinnet vi bruker kommer fra. Seilingsruten langs den Atlantiske kyst fra Gibraltar mot nordøst endte i Sørskandinavia. Opprettelsen av den Fønikiske handelsstasjonen Gadir, Danenes Cad-is, tidlig i det 8.tende århundre f.kr. skjedde bl.a. for å få kontroll med tinnhandelen. Et skipsvrak utenfor kysten av Devon i England med Kobber- og Tinn-ingots vitner om trafikken. Analyser har vist at Tinnet om bord kom fra det østlige Tyskland. Østersjøen var og knyttet til rutenettet. I Gadir ble båter fra Middelhavet dratt på land ved kanten av Oceanet. Stedet knyttet seilingsrutene i Atlanterhavet og Middelhavet sammen. Lange seilaser på leting etter sølv, gull, tinn, og kopper var vanlig. Beretninger om slike seilaser er overlevert oss av Rufus Avienus og Pytheas. Pytheas forlenget ruten mot nord til et nordlig Tanais 330 år f.kr.. Dette er dagens Tana i Finnmark når vi sløyfer Danenes is endelse. Pytheas skrev bok om seilasen til Tana. Vi skal gå gjennom bruddstykkene som har overlevd. Tinn- og jern-produksjon i Norge er kjent fra denne tiden. Romerriket avløste Egypt og Hellas, og jernet avløste Bronsen i våpnene. Romerrikets behov for stål var stort og ved Kristi fødsel var det Seriske stål det beste, slik Plinius d.e. skriver. Det ble produsert fra myrmalm vest i Kina og kom via India for å bli våpen i Romerske våpensmier. Det var et kostbart og sårbart opplegg som keiserne ønsket å endre. Myrmalm uten Svovel og Fosfor fantes i Norge. Jernproduksjonen her toppet seg derfor i Romertiden som resultat av en Romersk langsiktig, strategisk investering.
I det Romerske riket ble jern først produsert som bloomery iron, luppejern, i små ovner. Dette lavteknologiske jernet kjennetegnes av slagginneslutninger og har dårlig kvalitet. Våpen og verktøy til den Romerske hær og marine ble produsert i statlige våpenfabrikker drevet av den Romerske hær. Staten drev våpenproduksjon men produksjonen av jernet våpenfabrikkene trengte tror man var overlatt tilfeldigheter. Det var den ikke. Mikrostrukturen i jern fra Romerske våpen og rustninger inneholder minimalt med slagg. Dette jernet er ikke produsert med den lavteknologiske luppejernsprosessen. Mikrostrukturen viser at det er produsert med en prosess som etter det man i dag tror, først ble tatt i bruk i Europa på 1100-tallet. Romerne produserte altså våpen og rustninger i en stålkvalitet de ikke hadde. Vårt bilde av denne industrien er derfor temmelig galt og modent for avklarende oppdatering. Hvor ble det seriske stål i våpnene produsert? Romerstaten overlot ikke jern- og stål-produksjon til tilfeldigheter men drev jern-produksjon med den mest kostnadseffektive og kvalitetsmessig beste prosess som fantes på denne tiden. Den var utviklet og driftet i Kina fra år 350 f.kr. og ble kjørt med myrmalm og trekull i relativt store sjaktovner. Jo større kvantum man kjørte jo billigere og bedre ble stålet. Dette var ikke et opplegg for private små lokalsamfunn. Mikrostrukturen i jern produsert i Norge i Romertiden sammen med ovner arkeologene har avdekket fra denne tiden viser at kinesernes prosess ble driftet i Norge fra kort etter Kristi fødsel. Arkeologene har i dag registrert over 2280 jernvinneanlegg på Østlandet men anslår at antallet kan overstige 10000. Prosesser, ovner og rester av hvitt råjern er historiske levninger på linje med andre arkeologiske funn. Denne prosessen ble ikke kjørt sør i Europa. Kjenner vi innvendig diameter kan vi beregne det kvantum jern en slik ovn produserte i døgnet. Summert opp over antall ovner vi kan anta produserte samtidig, får vi et inntrykk av produsert årlig kvantum, og av jernutvinningens betydning for den romerske jernalders norske samfunn. De største ovner ble driftet her i Romertiden frem til år 435. Vi må til jernverket i Mo i Rana på 1960-tallet for å finne like stor eller større produksjon, og husk vi klarte bare å drifte det noen ti-år. Dette setter produksjonen i Romertidens Norge i relieff og gir perspektiv til jernproduksjonen på Østlandet den gang. Hvorfor la Romerne sin statlige stålproduksjon til Norge. Svaret er at det var her egnet malm fantes. Norge har den reneste myrmalm i Europa. Den lå ferdig knust uten Svovel og Fosfor i myrene. Slik malm kunne brukes som den var i kinesernes indirekte prosess der hvitt råjern tappes ut av reduksjonsovnene for deretter å bli frisket til stål og smijern med et kullstoffinnhold som kunne styres. Men Romernes vei til Norge var relativt lang i tid. Etter å ha nedkjempet Antonius ved Actium og i Egypt ble Augustus enehersker i det Romerske riket med 40 50 millioner mennesker. Ved Augustus
maktovertagelse hadde marinen 700 skip og legionene talte 550000 soldater. Styrkenes slagkraft og forsvarsevne avhang av våpen av Serisk stål som kom via India med lange, usikre og kostbare transporter. For Augustus og Roms lederskap var dette en svakhet som gjorde forsvarsevnen usikker. Sikre forsyninger av dette stålet fremstilt fra myrmalm i et område man selv kontrollerte, var avgjørende for den militære overlegenhet. Augustus plan var å transportere stålet fra Norge ned langs den tyske Nordsjøkyst til Romersk område ved Rhinmunningen. Han flyttet derfor år 14 f.kr. en del av befolkningen i de galliske Haderes Bibracte til nytt land på Østlandet, der de ble organisert direkte under keiseren. Andre Galliske stammer hadde kolonier i Norge. Haderne som var styrt av Rom skulle lede jernutvinningen. Deres navn finnes igjen i Hade-land ved inngangen til de norske malmområder. Samtidig bygget Augustus Drususkanalen, og erobret de germanske landområder langs kysten østover fra Rhinmunningen for å trygge jerntransporten. Germanerne gjorde opprør, Varus og tre legioner ble utslettet ved Kalkriese nordøst for Osnabrück år 9 e.kr.. Augustus ga opp planen og stålet Rom trengte ble fortsatt kjøpt og transportert inn via India. Førti år senere hadde den keiserelige stab ved det Palatinske kontor utarbeidet en ny plan. Transporten av stål fra Norge skulle gå vest over havet til England og ned langs den Engelske østkyst til Romersk område ved Rhinmunningen og Gallia. For å trygge transporten den veien måtte England s østlige områder erobres. Historikere med tyngde i økonomi har undret seg over hvorfor Rom erobret England. England bandt 3 4 legioner og hadde ingen råvarer av betydning. Forklaringen er at England måtte erobres for å trygge transporten av stål fra Norge. Dette viser hvor viktig produksjonen av serisk stål i Norge var for Rom. Den lange transporten fra Kina var for usikker. Under keiser Claudius ble planen iverksatt. År 43 gikk Romerske soldater i land i England og la grunnen til provinsen Britannia på vestsiden av Tokaledoniahavet. På østsiden av dette havet, som var Nordsjøen, lå Britannia Caesariensis der Haderne fra Augustus tid var bosatt. Disse to områder øst og vest for Nordsjøen utgjorde til sammen Romernes Britannia. I tillegg til de Hader som alt var i Norge overførte Keiser Claudius Noriske Hader fra Kärnten i dagens Østerrike, sammen med Räter fra Alpedalene i Italia og Sveits, for at de skulle produsere jern med Norikernes direkte prosess. I Østerrike benyttet Norikerne den gang Sideritmalm brutt fra berg. Den inneholdt 7-10% kalk som gir slagg. Myrmalmen i Norge var uten kalk. Det gjorde det vanskelig å få nok flytende slagg slik at jern og slagg kunne skilles effektivt. Jernet ble liggende fordelt i slagget som oftest i seige klumper. Kravene til kvantum ble ikke oppfylt. Jern produsert fra myrmalm med Norikernes prosess hadde dårligere kvalitet enn Norisk og Serisk stål. Rom
søkte etter andre eksperter. De kom til Skandinavia etter at keiser Trajan hadde tatt viktige beslutninger i forhandlinger ved stranden i Charax nord i Persiabukta år 117. Her møtte han Vaner som var seilt inn fra Barbaricon med stål. Æser og Vaner levde nå fredelig sammen i Bactria, før de led nederlag for Kushanene som de nå var underlagt. Trajans forhandlinger med dem endte med en avtale der Vaner og Æser fikk et nye riker å styre i Norge og Sverige, mot å bistå Romerne med produksjon av Serisk stål i Norge. Æser og Vaner kom til Skandinavia i vandringen under Odin da Hadrian var keiser. År 125 var produksjon av stål i gang i Norge, der produksjonskapasiteten nå økte år for år. Under Marcus Aurelius avtok importen fra India raskt og år 180 stanset Romerne importen av stål fra India helt. Samtidig avtok produksjonen av luppejern i the Weald i Kent, for å stanse helt kort etter år 200. Stål for legionene i Europa kom etter dette fra Norge. Ved år 200 delte keiser Septimius Severus England i provinsene Britannia Superior og Britannia Inferior, mens Britannia Caesariensis, Norge fortsatt var en provins. Den kaltes og Noricii og ble styrt direkte av keiseren. Caracalla, Severus sønn, besøkte provinsen og organiserte jernutvinning og transport ut fra de Nor(i)ske områder. År 295 effektiviserte keiser Diocletian administrasjonen i Britannia Caesariensis ved å dele provinsen i to nye provinser. Kjernen i provinsen Maxima Caesariensis på Østlandet var Romerike, Raumarici mellom Øyeren og Mjøsa. Provinsen Flavia Caesariensis var Trøndelag. Stål for romerske behov ble nå produsert på Østlandet og i Trøndelag og skipet til England og kontinentet. RAUMARICI/ROMERIKE var fra år 120 senter for Romernes aktiviteter i provinsen Britannia Caesariensis. Yueh Zhi/Østgoterne som kom med Odin fikk et rike her mellom Øyeren og Mjøsa. Vaner fra vandringen fikk land på Ringerike og bosatte seg der. Prosesskunnskap og innflydelse ble spredt med bosettere i åsområdene lenger nord og vest, og til områdene øst for Mjøsa. Stål ble utvunnet med Serernes prosess som var utviklet i Kina 450 år tidligere. Denne gren av Yueh Zhi dyrket Ull som den viktigste gud. Han var sønn av Siv, mens faren var Yuh Zhi s konge som ble drept av Hunerne i Gansu. Siv giftet seg senere med Heraes/Tor som ble Ulls stefar. Yueh Zhi s hov, steder og hele bygder var ofte viet til Ull som levde fra ca. år 160 f.kr.. Han var Yueh Zhi folkenes gud. Etter keiser Caracallas reformer år 212 var de som bodde i Raumarici, Britannia Caesariensis, Romerske borgere. Betegnelsen Romer ble brukt om dem. Navnet Romerike gjenspeiler den Romerske tilhørighet og minner oss om den romerske provinsen.
Disse innvandrere kalles i kinesiske kilder Yueh Chih. I vestlig literatur skrives det ofte Yueh Zhi. Det uttales Jø Schi eller Je Sche. I Sverige sa man Ø-Schø. Yueh Zhi var i Kina et forbund av mange stammer. Æsene som var vandret til Gansu fra Magadha i India år 435 f.kr. ledet disse folkene. Æsenes konger var forbundets konger. Da Yueh Zhi senere kom til Europa ble deres navn europeisert til Ja-Zyger. De kalles og Ostro-goter, som er avledet av Asatrugoter, Åsator-goter. Spesielt for dem var Podboy-graver. Yueh Zhi/Østgoterne brakte Hov-ene til Norge. På Jessheim lå et sentralt Hov viet til Ull, Ullinshov, sørvest for Raknehaugen. Steder med Hov i navnet var knyttet opp mot den Østgotiske konge på Jessheim. Denne organisasjonen samarbeidet med den romerske Familae Caesaris og Romerske riddere styrt av keiseren. Hovene lå ved høvdingenes bolig og var stedet der gudene ble dyrket. Høvdingene var halvguder, gudekonger. Hov-navnene viser hvor Østgoterne ble bosatt. Vi finner dem i områder med jernutvinning, og langs rutene der transporten av jern gikk. Navn som begynner med Sche/Skje/Ski vitner og om dem. Et eksempel er Hov, i Søndre land. Hovet lå der kirken står i dag. Nord for kirken ligger garden Schee og forteller om Yueh Zhi. Gardene, Grette og Fryal, er minner etter Grytunger og Fryner som kom med Odin. Yueh Zhi s/østgoternes kjerneområde strakte seg fra havna Ostia Locus innerst på østsiden av Oslofjorden, til Minne-garh ved sørenden av Mjøsa, vår tids Minne-sund. Minnesund var oppkalt etter Minne-garh i Nordvestindia der Serisk stål som kom med karavaner fra Kina ble lastet på båter og fraktet ned Indus til havna Barbaricon. Det norske Minne-garh var oppsamlingssted for jern og stål produsert i områdene nord og vest for Mjøsa. Transporten videre fra Minne gikk for det meste med båter ned Vorma og Glåma til Øyeren s nordvestre ende ved Schetten. Derfra ble jernet fraktet over land til oltidsveien som førte til utskipningshavna Ostia Locus. Keiser Caracalla, som organiserte jernproduksjon og transport i Britannia Caesariensis, la og grunnen til et oppsamlingssted for jern og stål på Jorvikstad ved nordenden av Mjösa i 211-213. Jern produsert i områdene i vest og nord ble transportert dit. Derfra gikk det med båt over Mjøsa til Minne og videre til Ostia Locus, Oslo. Jorekstad er avledet av Eboracum Jorvik Jorvik-stad. Det viser tilknytningen til England og dagens York. Mindre romerske forlegninger lå ved Lomen i Valdres og Lom ved nordenden av Vågåvatnet. Disse navnene er avledet av ordet Stabolum som var et slanguttrykk for hovedkvarteret i den vulgærlatin som ble snakket i de Rætiske hjelpetropper. Steder der soldater fra hjelpetroppene var forlagt fikk ofte dette navnet. I dag er disse stedsnavnene overlevert som Stabo eller Lom og Lomen.
I Romertiden ble rammene for aktivitetene i Norge fastlagt av det palatinske kontor i Rom som hadde Procuratores ferrariarum plassert i London, Mainz og Lyon. De hadde ansvar for stålforsyningene til legionene i Vesteuropa og utarbeidet den overordnede plan for jernutvinningen i Norge. De Romerske provinser i Norge ble styrt via London. Jernutvinningen var grunnlaget for det økonomiske oppsving arkeologene ser i Norge i Romertiden. Nedgangen i jernutvinningen i Norge startet ca. år 380. Fra år 435 ble utvinningen stadig redusert. Det gjenspeiles i fattigere arkeologiske funn i Norge. Sverige ble styrt av Æser/Vane-dynastiet som kom med Odin. Med Romersk støtte overtok de ved år 200 Herulernes områder i Østjylland. Herulerne ble i flere slag drevet sørover ut av Danmark. Odindynastiet kontrollerte etter dette Norge, Sverige og Danmark så lenge Romerriket besto. De utgjorde en buffersone som trygget Romerne s utvinning av stål og transporten fra Norge mot angrep, plyndring og overfall fra øst. Buffersonen strakte seg langs Romerrikets østgrense fra Skandinavia til Svartehavets nordkyst. De Danske områder var de siste som kom på plass. Kampene på Østjylland ble overvåket av keiser Septimius Severus og hans to sønner fra York som den gang var Romersk keiserby. Utvinningsprosessen for jern som kom med Odin er driftet i Sverige til vår tid og er kjernen i dagens Masovnproduksjon. I Vikingtiden var behovet for jern økt mye og man forsøkte å bygge ovnene høyere og videre. Men myrmalmen pakket seg slik at gassene ikke trengte gjennom chargen. Man gikk da over til å bryte malm fra berg. Den ble knust til passe størrelser som tålte trykket fra chargen over slik at de reduserende gasser kunne passere. Den gjenoppbygde ovnen på Lapphyttan i Norberg i Sverige viser det tekniske nivå svenskene var nådd til på 1100-tallet. Prosessen som kom med Odin og bergmalmen har vært grunnlaget for det berømte svenske stålet like til vår tid. Geographice Hypeghesis fra år 150 dokumenterer Norges tilknytning til Romerriket. Her gir Ptolemaios en fremstilling av den verden Romerne kjente i 1.ste halvdel av det 2.ndre århundre. De Romerske provinser er behandlet adskilt. Romernes Britannia deler han i en vestlig og en østlig del på hver side av Tocaledonia- havet, med Tule i nordøst. Ptolemaios behandler Norge som den østlige del av Britannia i samsvar med situasjonen slik den var. Notitia Dignitatum definerer Norge før år 295 som provinsen Britannia Caesariensis eller Noricii. År 295 deler keiser Diocletian Britannia Caesariensis i provinsene Maxima Caesariensis og Flavia Caesariensis. Denne organiseringen fremgår og av Verona listen fra årene 312-314. Diocletian opprettet en ny administrativ enhet, Diocesen Britannia, bestående av provinsene Britannia Prima og Britannia Secunda i England, samt Maxima
Caesariensis og Flavia Caesariensis i Norge. Disse 4 provinser utgjorde Diocesen Britannia. Det viser at Norge var en del av det Romerske riket. I årene 383 410 ble Romerske styrker trukket ut av England. Romerne ønsket å opprettholde jernproduksjonen i de Norske provinser. Ved år 410 ble det derfor utnevnt en Comes Britanniarum med ansvar for utvinning av jern og stål i Norge og transport til Gallia. Produksjonen opphørte gradvis og ca. år 525 forlot de fleste romerske borgere Østlandet i vandringen under Roduulf til nytt land i Italia, lovet av den Ostrogotiske konge Theoderik som da styrte. Han s forfedre hadde deltatt i Yuh Zhi s vestvandring fra Gansu. Constitutum Constantini fra år 752 er et annet dokument som indikerer Norges tilknytning til det Vestromerske rike. Det er basert på legenden om at keiser Constantin på dødsleiet testamenterte det Vestromerske riket til Pavestolen. Dokumentet hjemlet pavestolens rett til Norge, en rett som ble anvendt under Danekongen Knut den mektige som og styrte England. Med Norge i tillegg var den gamle Dioecesen Britannia samlet under pavestolen. Olav den hellige forsøkte å komme kong Knut i forkjøpet og drev en febrilsk kristning for å få pavestolen på sin side, men tapte. Som plaster på såret ble han etter sin død utropt til Helgen. I det 20.ende århundre inrømmet Pavestolen at Constantitutum Constantini var et falsum laget for å tilegne seg herredømmet i Vesteuropa. Uansett, at Norge var omfattet av Constantins donasjon viser at vi tilhørte det Vestromerske riket. Levninger av en annen type er runeinnskriftene. Futhark-alfabetet er tilnærmet identisk med det Nordetruskiske alfabet fra Alpedalene i Norditalia og kom hit med deporterte Ræter. Det inneholder og bokstaver fra Vanenes alfabet som var identisk med det Attisk greske alfabet som ble tatt i bruk ca. år 400 f.kr.. Et senere runealfabet er bygd opp på samme måte som det nordvestindiske Karoshti-alfabetet. Elementer og motiver i den Norrøne mytologi er hentet fra Æsenes og Vanenes Asiatiske historie. Der var kongene Asatru/Åsator og Udayin/Odin store herskere. Temaene i Voluspå finnes i Æsenes asiatiske historie, som ender med Ragnarok, Kushanenes 100-årige erobringskrig der de la under seg mye av India og Sentralasia. Fra 1990-årene henter Dna-analyse ut informasjon fra cellene i kroppen og viser hvilken etterslekt, haplogruppe, vi tilhører. Innvandringsruten forfedrene fulgte kan og grovt spores. Dna viser tre innvandringer til Norge og utfordrer ideen om en egen norrøn stamme. De tre etterslektene norske menn tilhørerer er: R1b-slekten: Menn som kom fra Frankrike, Belgia og det vestlige Tyskland. I1a-slekten : Menn deportert fra Alpedalene av keiser Claudius.
R1a-slekten: Trajan/Hadrian. Menn som kom fra Sentralasia med Odin under De fleste menn som bor i Norge i dag tilhører en av disse etterslekter. Det finnes og noen mindre etterslekter, blant dem N3 som oppstod i Gansu i Kina. Dette er i korte trekk historien om vårt lands situasjon i Romertiden. Betingelsen for å være ledende var for Romerne en disiplinert militærmaskin med de beste våpen. Stålet i våpnene kom opprinnelig inn via India, men da malmtypen fantes i Norge var Norge s skjebne beseglet. Romerne levde av og for krig. Militære styrker med overlegne våpen, kampmoral og disiplin, utvidet riket så lenge det var land og erobre. Denne form for vekst sørget for en veltrenet hær, men da erobringene stoppet gikk utviklingen over i vellevnet og forfall. Veksten hadde en grense. Etter Trajan var det umulig å utvide riket. I rikets tidlige tid kom legionssoldatene fra Middelhavsprovinsene mens hjelpetroppene kom fra mindre utviklede men sentrale områder. Dette ble forandret under Septimius Severus og Caracalla. Sistnevnte endret reglene slik at soldater kunne rekrutteres fra Provinser og grenseområder der de senere skulle gjøre tjeneste. Soldatene s lojalitet ble da mer knyttet til regionen og provinsen de kom fra enn til et fjernt aristokratisk Senat i Rom. Carcalla innførte også den regel at alle frie mennesker som bodde i provinsene ble romerske borgere. Derfor var mange mennesker i Norge etter hans tid romerske borgere. Da Gotiske folk i det 4.de århundre rykket over Donaugrensen mot Rom så keiseren seg nødt til å trekke lojale Italienske legioner tilbake for å forsvare Italia. Derfor var Britannia år 410 uten Romerske soldater. Da var jernproduksjonen på Østlandet og i Trøndelag stort sett enerådende som leverandør av stål til våpen. Smijern og stål fra Norge hadde vært livsviktig for den Romerske militærmaskin som forsvarte, kontrollerte og holdt Europa sammen. Da legionene trakk mot Italia brøt det romerske Vesteuropeiske samfunn sammen og smuldret bort. Det samme gjorde samfunnene i Norge da jernproduksjonen for Rom opphørte. Gravgodset ble fattigere. Norge og Vesteuropa gikk inn i en nedgangsperiode. Jeg har behandlet romertiden spesielt, men metallutvinningen i Norge går tilbake til ca. 1500 år f.kr., da Danene seilte inn. Prosessen for reduksjon av metallmalmer er lik enten man vil fremstille Kobber, Tinn eller Jern. En metallmalm er et metalloksyd som reduseres enten med Hydrogen-gass eller CO-gass i prinsippet forenklet slik : 1. MeO + H2 Me + H2O eller 2. MeO + CO Me + CO2
Eldst av disse metodene er 1., men denne prosessen synes ukjent i Norge. Den ble kjørt med små reduksjonsdigler i vanlige bål på ca. 500 grader og med blåserør til å blåse luft og vanndamp fra pusten inn i diglen. Våre historikere og arkeologer har til nå ikke forstått metallutvinningens betydning for vår historie. Det var metallmalmene i den form de her fantes som var den viktigste årsak til innvandring til Norge fra Bronsealderen av. Jeg mener det er mer tvilsomt at det var dyrkbar jord som lokket. Forholdene for jordbruk var bedre lenger sør. Men de som kom for å utvinne metaller måtte og ha mat, og dro jordbruk og fedrift med seg. Jernutvinningen på vestsiden av Mjøsa går tilbake til ca. 1500 f.kr., og jordbruket her er like gammelt. På Forsand og Karmøy startet Tinnutvinningen samtidig. Prosess 1. gjør og at vi må vurdere på nytt hvilket metall som først ble redusert fra oksyd, jern eller kobber. Jernsand kan man ha direkte i diglen og redusere på 500 grader. Kobbermalmer må først røstes til oksyder før de kan reduseres til kobber på 700-800 grader. Jernsanden, myrmalmen, er altså enklere å bruke. Historien jeg her presenterer er basert på forskjellige typer antikke kilder og skiller seg klart fra historien våre lærde har utviklet rundt den Norrøne stamme. Den knytter oss til verden og gjør oss til et betydningsfullt folk i Romertidens Europa. Situasjonen i dag ligner den ved år 400. Den gang var myrmalmen grunnlaget for et relativt rikt samfunn i Norge. I dag utgjør oljen dette grunnlaget, men den vil ta slutt. Samtidig øker folketallet p.g.a. innvandring. Kanskje får vi en ny utvandring fra Norge av grunner lik de som forårsaket utvandringen år 525, da folketallet var større enn næringslivet kunne brødfø.
Romerske alternative transportruter for Serisk stål, 1, 2, fra India og 3 fra Norge. Stålet kom over Hindukush-fjellene med karavaner til Minne-gar. Der ble det lastet i båter som fraktet det til Barbaricon ved Indusmunningen. Derfra gikk det på havgående skip, enten Rute 1, til Charax innerst i Persiabukta der det ble tatt med karavaner til Antiokia og derfra på nye skip til Rom. Alternativt gikk det med skip, rute 2, inn Rødehavet og gjennom kanalen Trajano Potamos til Nilen og Alexandria. Derfra på skip til Rom. I det Indiske hav kunne en seile en gang pr. år p.g.a. Monsunvinden. Alternativet Rute 3 med skip fra Norge via England til Rhinmunningen og Gallia var kortere, enklere og tryggere. Det siste stål kom til Rom fra India år 180. Fra år 212 var ruten via Charax stengt for godt.