Anne Karin Elstad. Som dine dager er

Anne Karin Elstad Som dine dager er

1995, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no epub produktion: Rosendahls - BookPartnerMedia ISBN 978-82-03-35163-1 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

Kjøkkenvinduene vender ut mot fjorden og rekken av fjell som står vakt mot storhavet bakom. Et syn hun visst aldri skal bli lei av, enten det er storm eller stille. Et syn som vekker i henne en sær glede, men også uro, lengsel og et underlig vemod. Denne tidlige maimorgenen ligger fjorden uten en krusning, en enslig ærfugl svømmer der ute, lager en fullkommen v-form etter seg, en fisk vaker før alt glattes ut igjen. Langs strendene speiles landskapet i den blanke vannflaten. Hun skulle visst kjent seg rik her hun står med et barn på armen og det andre, den eldste, fredelig lekende med papir og fargekritt ved kjøkkenbordet. Hun stirrer ut i den vakre morgenen, hufser på barnet som sutrer etter nattens gråtetokter, gjør det uten helt å være til stede, kjenner den tunge trettheten i kroppen. Det er slike dager hun synes hun ikke kan puste helt. Fra spiskammeret høres lyden fra separatoren hvor Synnøve tar seg av morgenmålet fra fjøset, minner henne om at hun er her, alltid. Separatoren stilner, Synnøve kommer inn i rommet, tørker av hendene på forkleet, ser på det halvdekte kjøkkenbordet. Karan kjem vel snart inn og ska ha frukost? Æ e snart ferdig, sier Julie rolig. Med barnet bærende på ene hoften dekker hun bordet, og de kommer sigende inn til bords. Kristoffer og Jørgen, Dreng-Anders som har vært fast dreng på gården helt siden Jørgen var liten. Flere arbeidsfolk har de ikke nå mellom onnene. Til slåttonna og høstonna hyrer de arbeidshjelp både inne og ute. Dette har vært den første vinteren siden hun kom hit at de har vært uten tjenestejente. Når det er tre kvinnfolk i huset, må de kunne klare seg uten vinterstid, og i tømmerskogen har de hyrt dagshjelp etter behov. Slik tidene er, får de spare på alt som kan spares på, sier Kristoffer. Astrid står i døren, og straks sutrer vesle Jostein og strekker armene mot henne. Hun løfter ham opp fra morens fang. Det stikker i Julie da hun ser barnet så fornøyd. Ser hvordan han klynger seg inntil henne, de to rødhårete krøllhodene mot hverandre. Gullgutten, tenker hun beskt, og skammer seg for tankene sine, men slik er det. Ekte Storvik-kar, sier

Synnøve, samme røde håret som henne og Astrid, de umiskjennelige Storvik-trekkene, lyse blå øyne, lys hud, langlemmet. Han er kalt opp etter Julies far, skjønt hun kalte ham ikke Johannes, Jostein ble han døpt. Men når det gjaldt den eldste, odelsgutten, var det ikke spørsmål om annet enn at han skulle kalles Kristoffer. Her i gården har det vært Kristoffer og Jørgen i generasjoner. De syntes det var jåleri av henne når hun uttalte navnet hans slik det skal sies, Kristoffer. Krestafer, sier de her, men her var hun stri, hun ville ikke at sønnen, et lite barn, skulle kalles Krestafer. Så ble det en liten triumf for henne at guttungen tok det i sine egne hender og kalte seg selv Krister da han ble stor nok til å bruke ordene. Krestafer hete du, maste Synnøve. Nei, æ hete Krister, æ, sa gutten og så alvorlig på bestemoren. Krestafer, det e n bessfar det. Så måtte de finne seg i det, men ennå fnyser Synnøve over dette at navnet til bestefaren ikke skulle være bra nok. Og har noen hørt om et menneske som heter Krister? Han slekte ikkje mykje på oss her i garda, bruker hun si. Nei, slik det ser ut så langt, så gjør han ikke det. Med det svarte, tykke håret, den gylne leten i huden og de brune øynene ligner han bare på hennes folk. Øynene hans, Synnas øyne, så like at det støkker i henne når han ser på henne. Han fyller fire år til høsten, er rolig og snill, pusler med sitt, tegner og vil skrive bokstaver allerede. Graver og spør om likt og ulikt, mer enn en gang har hun vært oppe i undring over dette barnet sitt. Med Jostein har det vært mer bry det ene året de har hatt ham enn det har vært i hele den tiden de har hatt Krister. De første månedene skrek Jostein i timevis hver eneste natt, og ennå har hun ikke sovet en hel natt til endes dette året. Han har også tydelig et annet temperament enn Krister, snar til sinne, latter og gråt. Det hender ofte at Astrid kommer inn til dem om nettene og byr seg å ta ham. Og han roer seg hos henne med moren ute av syne. En natt etter at Astrid hadde hentet ham, listet hun seg inn til henne, sto i dørgløtten og så på dem i det skumme morgengryet. Astrid hadde kneppet opp nattkjolen. Barnet lå på magen og sov mot det nakne

brystet hennes. Julies første tanke var å rive barnet bort fra dette brystet hvor det ikke hører til. Men hun så en lykke i Astrids ansikt som grep henne, en lykke blandet med sorg. Hun listet seg derfra med følelsen av å ha sett noe som ikke var for hennes øyne, men synet satt fast i henne lenge. Dukker opp i henne når hun kjenner stikket av sjalusi hver gang Jostein strekker armene mot Astrid heller enn mot sin egen mor. Når hun går i seg selv, vet hun at hun må passe seg så hun ikke gjør forskjell på de to guttene sine. Passe seg så Krister ikke tar for mye av plassen hos henne. Slik det er nå, er det Jostein som krever henne. Så mye er det at hun av og til føler det slik at han eter henne med hud og hår. Sta og gjenstridig hyler han til han får viljen sin, og får han det ikke hos henne, finner han en annen å gå til, Astrid eller Synnøve. Likevel føler hun at dette barnet kan hun bryne seg mot. Annerledes med Krister. Han krever ikke, men når han ser på henne med Synnas dyreblikk, vet hun at hun visst aldri skal kunne nekte ham noe, at han vil bli lettest å skjemme bort av de to. Ofte tenker hun på om det er slik at det ene barnet kan få mer makt over deg enn et annet? Om det var slik mor hennes følte det for Synna? Det er fredelig rundt frokostbordet. Barna er de som krever mest oppmerksomhet. Karene snakker om dagens arbeid, Kristoffer sier de må nytte tiden mellom onnene til å reparere gjerdene mot utmarka. Synnøve mener de må leie et par kvinnfolk til rundvask av husene. Det blir visst nødvendig nå når det blir forandring i programmet. Hun og Astrid vil ikke kunne greie opp med det alene, sier hun og skotter på Julie. Julie hetner, men møter blikket hennes. Hun kjenner også Jørgens øyne på seg, men han viker for blikket hennes. Da Jørgen går fra bordet, ber han henne følge med ham ut. Hun står foran ham på trammen, skutter seg i den skarpe vårluften. Hele skikkelsen hans, de hengende armene, ansiktet som blir så nakent når han er ulykkelig. Alt dette som gjør henne myk for ham. Du må ikkje varra så sint på mæ. Sint? Nei, æ e ikkje sint. Du vet da at æ gjer så godt æ kan? Du vet at æ slepp ikkje frå det

som e her. Og du, du går her og ser på mæ, gir mæ skyldfølels for alt. Trur du ikkje at æ skull ønsk å kom bort herifra ei stund? Hysj, sier hun. Det e ikkje mer å snakk om. Æ tek med mæ han Krister og rese ålen, sjøl om du vet kor tungt det e å sett att litj-guten her. Det e slik, æ vet snart ikkje mi arme råd, sier han og stryker hånden fort over ansiktet. Denne gesten som både tar henne og ergrer henne. Som i den siste tiden har blitt et tegn på vekheten i ham som hun ikke vil se, som hun ikke vil vite av. Synnøve sitter med Jostein i fanget, gir ham saft fra en tåteflaske. Nå? sier hun og ser spørrende på Julie. Nei, det va berre nåkkå som gjaldt resa. I det samme hun har uttalt ordene flommer irritasjonen opp i henne. Har det blitt slik at også hun føler at hun skal stå til ansvar for dem, for alt det hun og Jørgen foretar seg, selv når det gjelder de mest private ting? Kor e n Krister? Han e med ho Astrid på kontoret, sier hun og stryker Jostein over håret. Æ ser helst at n drikk tå kopp no, sier Julie. Hun har nyss vent ham av fra brystet, og slik stri det var liker hun ikke at han skal venne seg til flaske. Men ba net va tørst og så kose n sæ slik. Og den kroppen her har du hjerte te å res ifrå? Julie står over oppvasken. Nå snur hun seg mot Synnøve, øynene gnistrer, såpevannet drypper fra hendene hennes, lager mørke flekker nedover forkleet. Stemmen dirrer i tilkjempet ro. Nei, æ har ikkje hjerte te det, det e de som tvinge mæ te det. Tvinge dæ? Du må da varra så vaksen at du skjønne du ikkje kan legg ut på en så lang tur med to unga, ålen? Og slettes ikkje med en speunge. Det va ikkje meninga at æ skull res ålen.

Mene du for alvor at n Jørgen skull varra med, så travelt så det e og med så lite karfolkhjølp i garda? Du matt da skjønn at det ikkje kom på tale? Det får varra nok at du fer. Det bli utgifte nok på det skull æ tru, vi må lei ekstra hjølp i huset når du e vekk. Han far betale resa for oss. Du behøve ikkje fortæl mæ det. E det slik at de ikkje unne mæ å besøk dem hem? Visst unne vi dæ det. Men hem seie du? Vi trudd no mesta at Storvik va heimen din no. Og det va ikkje slik da æ va ung her i garda, at æ kunn res bort på ferie og unn mæ det æ sjøl ha løst på. Slikt e ikkje akkurat brukeleg her i bygden. Det e ansvar å varra gardkånå. Sinnet gjør Julie rolig, stemmen er is nå. Æ e ikkje gardkånå og han Jørgen e ikkje bonde. Vi e arbeidshjølp. Det e ikkje særleg triveleg for mæ å hør at du snakke slik. Æ vet at de e oppsett på å få overta alt her, men før han Kristoffer skriv frå sæ gard n, må n Jørgen vis at n både kan handter peng og ansvar, sier Synnøve tørt. Nei, no sovne n visst, litj-guten. Du kan ikkje sovva enno, vet du. No ska vi gå og sjå om ho tante Astrid, vi. Synnøve går med barnet på armen, går fra ordene som er sagt, men enda mer fra alle de usagte ordene som bygger nye Stener på muren mellom henne og Julie. Ingenting er hennes, tenker Julie. Selv barna er ikke hennes, slik er det. Og hun som helt fra hun var barn søkte ensomheten, den gode ensomheten så snart hun fant en anledning til det, her finnes det ikke rom for slikt. Det eneste rom hun har for seg selv her, er den verden hun har inne i seg. Tankene, det er dit hun flykter når livet kjennes for vanskelig. Slik blir det nesten som en gave å få være alene. Tankene maler og maler om det som har vært og det som er. Dette som skulle bli livet hennes. Når hun tenker på seg sélv som ungjente, kjenner hun vel mer skam enn sorg over det nå når hun minnes hvor naiv hun var. De skyhøye forventningene hun hadde til livet, til kjærligheten. Hun trodde det at kjærligheten skulle åpne alle veier for dem, at deres samliv skulle bli så

helt annerledes enn det andre fikk oppleve. Alle de grå ekteskapene hun hadde vært vitne til, slik skulle det aldri bli med dem. Så utrolig barnslig og dum var hun. Når hun tenkte på seg selv og Jørgen den gang, så hun bare to, glemte at hun giftet seg med en hel familie. Hun hadde sett seg selv som gårdkone. Trodde på Jørgen når han sa at når de først var gift og de hadde fått pusset opp kårenden av huset, skulle de to ta over. Det ble med snakket. I seks år nå har hun delt kjøkken med svigermoren. I disse årene har ikke Jørgen og hun spist et eneste måltid alene sammen i kjøkkenet på Storvik. Synnøve styrer over hus og fjøs, Kristoffer over gårdsdrift og penger. Astrid bestyrer postkontoret, men det er Kristoffer som tar hånd om inntektene også av dette. Er det rart at hun iblant føler seg som en tjenestejente i gården, at Jørgen føler seg som en dreng? Er det rart at skuffelsen bygger seg opp i henne og blir til sinne som går ut over ham? At hun synes han er vek som finner seg i det? Det er ikke bare her i gården det er slik, sier han. Det er samme elendigheten på andre gårder i bygda også. De gamle gruer for å gi fra seg roret til de unge. Men Kristoffer nærmer seg de sytti. Hvor lenge skal han tvære dette ut? Den siste tiden har hun også sett en oppgitthet i Jørgen. At det å bli bonde her en dag, er mer en ønskedrøm enn virkelighet for ham. Om hun er skuffet over Jørgen, blør hun for ham også. Jørgen må vise at han kan håndtere penger og ansvar, sa Synnøve. Så stygg kan hun være iblant. Så ydmykende var denne uttalelsen både for henne selv og Jørgen. Hvordan skal han lære seg ansvar når han må gå til far sin med alt? Når han aldri blir vist tillit til å gjøre et arbeid på egen hånd? Når han må gå til faren og be om hvert eneste øre til seg, til henne og barna? Om hun føler seg ydmyket, hvordan må ikke Jørgen føle det? Han fyller snart tredve, han har kone og to barn, og han behandles som en guttunge. Hun er så redd dette skal knekke dem, ødelegge det de har seg imellom. Hun minnes den vonde tiden da hun trodde hun ikke skulle bli med barn. Hun visste ikke mer den gang enn at var du først gift og lå med en mann, da skulle det bli barn av det. Så gikk månedene uten at noe hendte. Hun minnes Synnøves blikk på seg, alle spørsmålene fra konene

i bygda. Om det ikke ble jordkar på Storvik snart? Minnes hun satt på soverommet over kjøkkenet og hørte Jørgen for Gud vet hvilken gang diskutere overtakelse av gården med foreldrene. Husker replikken fra Synnøve som gravde seg ned i henne: Det ser ikkje ut som ho e ba nfør. Og så lenge det ikkje bli jordkar på garda, e det vel ingen hast med å overta garden hell, skull æ tru. Slik som hun gråt den kvelden. Etter at Jørgen hadde sovnet, snek hun seg ned på kjøkkenet, satt der halve natten og øste ut alt i et langt brev til moren. Glemte at mor hennes ikke var så god alltid hun heller. Hun sendte brevet uten å lese over det hun hadde skrevet. Gikk vel med en uro i seg etterpå at hun hadde sagt mer enn hun burde, men hvem skulle hun søke trøst hos uten hos mor si? Da svaret fra moren kom, visste hun at hun hadde hatt grunn for uroen hun følte. Moren greide å så de første dråpene av gift i henne når det gjaldt forholdet til Jørgen. De første dryppene som har blitt til flere, som dukker opp i henne når de har det som vanskeligst sammen, som hun glemmer når de har det godt. Brevene fra moren som etter hvert er fylt av medlidenhet med datteren som har kastet bort livet sitt til en slik mann. Som har gitt avkall på en god utdannelse for hans skyld. Og hadde ikke hun advart Julie da Jørgen var på besøk første gang? At han var vek, at det måtte være noe i veien med helsen hans? Og hun, Julie, hadde aldri hatt noen sykdom som skulle tilsi at hun ikke kunne få barn. Ikke vet hun om noen i deres slekt som er barnløse heller. Slik måtte det være Jørgen som var skyld i barnløsheten, mente Helga. Det er ikke vakre brev, brev uten trøst, med ord som får frem tanker hun ikke tør vedstå seg. I mer enn to år var de gift før Krister kom. Fødselen var lang og hard, det måtte doktor til før han ble forløst, men aldri skal hun glemme lykken hun følte da hun lå med ham i armene sine. Heller ikke stoltheten den første sommeren da de var på besøk i hjembygda hennes, Krister var åtte-ni måneder da de viste frem gutten for slekt og venner. Akkurat da følte hun seg uovervinnelig. Krister ble født i september 1923, i samme måned som hun selv ble født, et høstbarn som henne.