Måsåveltåsen * Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Rendalen Inventør: KAB, SRE Kartblad: 2018 III Elvdalen Dato feltreg.: 13.09.04 UTM: Ø:644865, N:6827043 Areal: 7376 daa H.o.h.: 600-900moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon Sammendrag Området ligger i søndre deler av Rendalen kommune ca 24 km nord for Osensjøen. Området grenser i nord til Osdalsjøhøgda naturreservat og i sør til setrene ved Øverbekken. Hele området består av slake lisider og flate partier som drenerer sørover og vestover fra alpine soner. Store deler er dominert av flate myrpartier med slake morenerygger mellom. Berggrunnen i området består av feltspatførende sandstein, lys grå og rosa. Store deler av området er dekket av et sammenhengende morenedekke. Stedvis med stor mektighet. Hele undersøkelsesområdet ligger innenfor den nordboreal vegetasjonssone. De dominerende vegetasjonstypene i området er bærlyngskog og lavfuruskog. Disse finner en i mosaikk spredt i området på grunnlendt mark og på myrholmer og koller. Gjennom området renner det flere mindre bekker som drenerer sørover. Langs disse og i grunne forsenkninger ellers i terrenget kommer det inn en del godt utviklede utgaver av fattig sumpskog. På de rikeste partiene helt i sør kommer det inn noe intermediærrik sumpskog med sparsomt innslag av høgstaudearter. Sumpskogene er hovedsakelig konsentrert i de søndre deler av området. Sentrale deler av området samt i sør er det en mosaikk av større og mindre myrer. Myrvegetasjonen er i all hovedsak dominert av fattigmyrvegetasjon. Mot nord i den vestvendte lia er det hovedsakelig bærlyngskog og lavfuruskog som dominerer. Spredt i området kommer det inn noe røsslyng-blokkebærfuruskog. Skogen i området er dominert av gran og furu i veksling. Furua finnes på de skrinneste partiene i sør og nord samt i forbindelse med de mange myrene. Innslaget av bjørk er stedvis ganske stort og da spesielt mot øst hvor grensene markerer overganger mot ren bjørkeskog og alpine vegetasjonssoner. Furuskogen i området er i all hovedsak i optimalfasen og er ensjiktet og relativt ung. Gadd og læger av furu er generelt svært fåtallig. Granskogen i området er stort sett ganske godt sjiktet med bra aldersfordeling opp til 150 år. De eldste trærne som ble boret var opp i ca 160 år. Eldre trær enn det er meget sjeldne. Selv om mengden død ved stedvis var høy så er kontinuiteten i død ved lav for hele området. Gadd av gran var fåtallig representert. Området er hardt påvirket av gjennomhogster over lang tid og da spesielt i furuskogen. De største kvalitetene knytter seg til granskogen som har flere nøkkelelementer knyttet til seg enn resten av furuskogen. Det var svært få spor av hogst på gran å se i området. Unntaket er enkelte steder helt i sør i forbindelse med setrene på Øverbekken hvor det har vært noen nyere hogstinngrep de siste par tiårene på både furu og gran. Sumpskogene i samme område har i liten grad blitt berørt av disse nyere inngrepene. De største verdiene i området knytter seg til forekomsten av noen relativt godt utvikla sumpskoger med gran som spesielt på sikt vil være viktige for en arter knyttet til fuktig skog. Området ligger også i tilknytning til et eksisterende naturreservat og vil i den sammenheng være et viktig bidrag til å få et stort sammenhengende skogområde. Furuskogen i området innehar få nøkkelelementer og ingen spesielle vegetasjonstyper for regionen, men mangelen på nyere inngrep gjør furuskogen aktuell som restaureringsobjekt og som et forsterkningsareal i forhold til utvidelse av det eksisterende naturreservatet Osdalssjøhøgda. I den sammenheng vil også området bidra til oppfyllelse av en av manglene påpekt i evalueringen av dagens skogvern, og det er å ta vare på de aller største gjenværende, noenlunde intakte og sammenhengende skogområdene våre (dvs områder over 50-100km2). Sammenlagt vil Osdalssjøhøgda naturreservat og Måsåveltåsen bli 55.528 daa. Området vurderes til bare å være lokalt (*) verneverdig først og fremst grunnet en høy påvirkningsgrad med medfølgende tap av nøkkelelementer. Feltarbeid I løpet av en lang dag ble området befart av to personer. Total tid på registrering ble dermed ca tre dagsverk. Været var veldig vått og registreringsjobben var til tider vanskelig, men til tross for dårlig vær anses området for å være godt registrert. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut for registrering av Statskog, Direktoratet for naturforvaltning og Fylkesmannen i Hedmark i forbindelse med vern av statlig grunn. I vestre del av undersøkelsesområdet er det utelatt en del areal fra verneforslaget. Dette er skog dominert av glissen fjellbjørkeskog oppbrutt av mange myrpartier. Tidligere undersøkelser Det har tidligere vært gjennomført nøkkelbiotopregistreringer i området av Prevista AS, men utenom det er det ikke kjent noen ytterligere registreringer. Beliggenhet Området ligger i søndre deler av Rendalen kommune ca 24 km nord for Osensjøen. Området grenser i nord til Osdalsjøhøgda naturreservat og i sør til setrene ved Øverbekken.
Naturgrunnlag Topografi Hele området består av slake lisider og flate partier som drenerer sørover og vestover fra alpine soner. Store deler er dominert av flate myrpartier med slake morenerygger mellom. Geologi Berggrunnen i området består av feltspatførende sandstein, lys grå og rosa. Store deler av området er dekket av et sammenhengende morenedekke. Stedvis med stor mektighet (NGU 2004). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon, vegtasjonsone: nordboreal 95% (ca 7010daa) alpin 5% (ca 370daa). Hele undersøkelsesområdet ligger innenfor den nordboreal vegetasjonssone. Klima Klimaet i området er forholdsvis tørt. Ved Hornset litt lenger nordvest (278 m.o.h.) er årsnedbøren siste 30 år på 440 mm, mens årstemperaturen samme sted ligger på i overkant av 2,1 grader (Meterologisk Institutt 2005). Økologisk variasjon Den økologiske variasjonen innen områder er lav. Det slake terrenget gir liten variasjon i eksposisjonsretningerhellningsgrader og topografi. Skogtyper og vegetasjonstyper er, med unntak av noen intermediærrike sumper i sør, dominert av fattige utforminger. Gradienten fuktig-rik er den som er best utviklet med stor variasjon mellom de tørre moreneryggen og ned til fuktige sumpskoger og myrer. Vegetasjon og treslagsfordeling De dominerende vegetasjonstypene i området er bærlyngskog og lavfuruskog. Disse finner en i mosaikk spredt i området på grunnlendt mark og på myrholmer og koller. Gjennom området renner det flere mindre bekker som drenerer sørover. Langs disse og i grunne forsenkninger ellers i terrenget kommer det inn en del godt utviklede utgaver av fattig sumpskog. På de rikeste partiene helt i sør kommer det inn noe intermediærrik sumpskog med sparsomt innslag av høgstaudearter. Sumpskogene er hovedsakelig konsentrert i de søndre deler av området. Sentrale deler av området samt i sør er det en mosaikk av større og mindre myrer. Myrvegetasjonen er i all hovedsak dominert av fattigmyrvegetasjon. Mot nord i den vestvendte lia er det hovedsakelig bærlyngskog og lavfuruskog som dominerer. Spredt i området kommer det inn noe røsslyng-blokkebærfuruskog. Skogstruktur og påvirkning Skogen i området er dominert av gran og furu i veksling. Furua finnes på de skrinneste partiene i sør og nord samt i forbindelse med de mange myrene. Innslaget av bjørk er stedvis ganske stort og da spesielt mot øst hvor grensene markerer overganger mot ren bjørkeskog og alpine vegetasjonssoner. Furuskogen i området er i all hovedsak i optimalfasen og er ensjiktet og relativt ung. Hovedtyngden av trærne ligger rundt 120-150 år. Spredt i bestandene finnes noen furuer på 200-300 år, men disse er generelt fåtallige. Furutrær over 300 år er svært sjeldne elementer i området. Dimensjonene på furua ligger hovedsakelig rundt 25-35 cm i brysthøydediameter med enkelte innslag av furuer opp i 40-45 cm i brysthøydediameter. Gadd og læger av furu er generelt svært fåtallig. Enkelte middels til sterkt nedbrutte læger finnes spredt i hele området. Granskogen i området er stort sett ganske godt sjiktet med bra aldersfordeling opp til 150 år. De eldste trærne som ble boret var opp i ca 160 år. Eldre trær enn det er meget sjeldne. Granskogen var konsentrert til de nærmeste sonene mot bekkene, forsenkningene med fuktigere mark og i partiet øst for Langtjørnan. Stedvis i sumpskogen var det en del død ved av gran og da spesielt i de søndre delene mot setrene på Øverbekken. Ferske læger var de mest tallrike, men det var også innslag av middels og sterkt nedbrutte læger. Selv om mengden død ved stedvis var høy så er kontinuiteten i død ved lav for hele området. Gadd av gran var fåtallig representert. Området er hardt påvirket av gjennomhogster over lang tid og da spesielt i furuskogen. Andelen gamle trær av furu over 300 år samt mengden gadd og læger er til dels meget lav. Gamle stubber er vanlig i hele området og tyder på aktiv plukkhogst i flere omganger. De største kvalitetene knytter seg til granskogen som har flere nøkkelelementer knyttet til seg enn resten av furuskogen. Noe av grunnen til dette er at grana har en kortere omløpstid enn furua, men også at grana tilsynelatende har fått stå i fred i flere tiår. Det var svært få spor av hogst på gran å se i området. Unntaket er enkelte steder helt i sør i forbindelse med setrene på Øverbekken hvor det har vært noen nyere hogstinngrep de siste par tiårene på både furu og gran. Sumpskogene i samme område har i liten grad blitt berørt av disse nyere inngrepene. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Måsåveltåsen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.
1 Øverbekken NV Naturtype: Rikere sumpskog - Rik sumpskog UTM: Ø:644588, N:6826776 BMVERDI: C Hoh: 740-750 moh Areal: 30daa Sør hellende bekkedal med sumpskog i bunn rett nord for setervoldene på Øverbekken. Skogen består av flersjiktet eldre granskog med stort bjørkeinnslag og enkelte furu mot kanten. Overgangen mot tørr furuskog på kantene er bratt og vegetasjonen varierer fra gran-bjørkesumpskog med en del skogsnelle langs bekk til bærlyng- lavskog mot tørrere mark på kantene. Flere store steinblokker finnes ned mot bekken og gir gunstig substrat for fuktighetskrevende lavarter. Noe gadd samt ferske vindfall finnes av gran, av bjørk er det noe bedre kontinuitet i død ved. Høystubber av bjørk finnes jevnt og gir godt substrat for knappenåler. Sumpen ligger rett ved setervoll og er påvirket av gjennomhogster i flere omganger, men enkelte gamle graner av små dimensjoner finnes. 2 Langtjørnan S Naturtype: Rikere sumpskog - Rik sumpskog UTM: Ø:644486, N:6825384 BMVERDI: B Hoh: 700-730 moh Areal: 102daa Gran-bjørkesump langs bekk i kant av større myr. Skogen består av stedvis grov gammel glissen granskog med et stort bjørkeinnslag. Vannspeilet er høyt og området har et fuktig lokalklima. Vegetasjonen er dominert av fuktig gran-bjørkesump med blåbærskog på tørrere forhøyninger. Granskogen er flersjiktet og det finnes spredt med gadd og læger i alle nedbrytningsstadier. Området har større kontinuitet enn ellers i landskapet. Gran på 40 cm ble målt til 200 år. Det finnes flere høystubber av både bjørk og gran. Hengelavforekomsten er rik på flere trær. 3 Storbekken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:645048, N:6825740 BMVERDI: C Hoh: 690-750 moh Areal: 207daa Sjiktet, men glissen granskog langs en bekk som har gravd seg litt ned i terrenget. Avgrenset av furumoer og myrer på sidene. Vegetasjonstypene er dominert av blåbærgranskog med en del innslag av fattig gran-bjørkesumpskog. Noen partier med overganger til fattig myr og bærlyngskog. Tresjiktet er dominert av gran med noe innslag av bjørk og noe furu i kantene. Innslaget av gadd er sparsomt og læger er stedvis godt representert. Fordelingen av nedbrytningsstadier er derimot skjev hvor sterkt nedbrutte læger er underrepresentert. Det har vært et tydelig brudd i kontinuitet. Det er få hogstspor, men skogstruktur og mengden nøkkelelementer tyder på flere gjennomhogster. Enkelte graner er representert med alder opp til ca 250 år. Hovedtyngden lå rundt 100-150 år og dimensjonene var ca 20-30 cm i diameter i brysthøyde. Artsmangfold Det registrerte artsmangfoldet er begrenset. De få artene som er registrert er hovedsakelig av de mer vanlige signaalartene/rødlisteartene i gammel skog. Unntaket er skorpelavsfloraen på gammel gran. Både gammelgranskål og langnål er arter som er knyttet til gamle og gjerne døde graner (langnål også på løv) i skogområder med god tilgang på disse substratene. Forholdene for artsleting var imidlertid ikke gunstige under registreringene da regnet til tider var svært kraftig. Potensialet for å finne flere arter og mer krevende arter burde være bra. Størst potensial har granskogene i området da det var de som hadde den eldste skogen (relativt sett), mest død ved og dehn rikeste vegetasjonen. Tabell: Artsfunn i Måsåveltåsen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Hypogymnia vittata Randkvistlav 1 1 1 Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål 1 1 1 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke 1 3 1 Cystostereum murraii Duftskinn DC 1 1 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 1 2 1 Phellinus pini Furustokkjuke 1 1 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 4 1 1 2 2 1 Avgrensing og arrondering Avgrensningen av Måsåveltåsen mot vest følger hovedsakelig kanten av åsdraget rett vest for Langtjørnan. I den nordre delen mot Osdalssjøhøgda naturreservat skjærer grensa over i den vestvendte lia ned mot Osa. Hele den vestre grensa danner et relativt skarpt skille mot sterkt hogstpåvirket skog i form av ferskere hogstflater og ungskog. I sør grenser området mot setrene på Øverbekken og videre i en tilnærmet rett linje østover. Denne grensa danner en glidende overgang mot mer påvirket skog hvor en absolutt grense er vanskelig å sette og hvor skogen videre sørover ikke er undersøkt. Hele den
østre grensa markerer en diffus overgang mot bjørkeskog og alpine vegetasjonssoner. Det meste av området er forholdsvis naturlig avgrenset, men for å ta vare på hele landskapsrommet i platået nord setrene ved Øverbekken så skulle helst hele den østre og nordøstre delen vært med. Det knytter seg derimot ingen spesielle verneverdier til dette området da det er totalt dominert av myr og glissen fjellbjørkeskog. Andre inngrep Sentralt gjennom området går det en gammel traktorveg fra setrene ved Øverbekken og opp til høgfjellet mot Ryensjøhøgda. Denne vegen har vært brukt til å ta ut litt tømmer i de søndre deler av verneforslaget. Vurdering og verdisetting De største verdiene i området knytter seg til forekomsten av noen relativt godt utvikla sumpskoger med gran som spesielt på sikt vil være viktige for en arter knyttet til fuktig skog. Området ligger også i tilknytning til et eksisterende naturreservat og vil i den sammenheng være et viktig bidrag til å få et stort sammenhengende skogområde. Ideelt sett skulle lia ned mot Osa også vært tatt med, samt hele landskapsrommet innover mot øst og nordøst, men store deler av dette er enten hardt påvirket med flere store partier med ung skog og hogstflater, eller dominert av fjellbjørkeskog og myrer. Furuskogen i området innehar få nøkkelelementer og ingen spesielle vegetasjonstyper for regionen, men mangelen på nyere inngrep gjør furuskogen aktuell som restaureringsobjekt og som et forsterkningsareal i forhold til utvidelse av det eksisterende naturreservatet Osdalssjøhøgda. I den sammenheng vil også området bidra til oppfyllelse av en av manglene påpekt i evalueringen av dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003), og det er å ta vare på de aller største gjenværende, noenlunde intakte og sammenhengende skogområdene våre (dvs områder over 10 km2 med produktiv skog). Sammenlagt vil Osdalssjøhøgda naturreservat og Måsåveltåsen bli 55.528 daa inklusiv alt landareal. Området vurderes til å bare være lokalt (*) verneverdig først og fremst grunnet en høy påvirkningsgrad med medfølgende tap av nøkkelelementer. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Måsåveltåsen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Øverbekken NV * * * * ** - ** * * * - - * 2 Langtjørnan S ** ** ** ** ** - * * * * - - ** 3 Storbekken ** ** ** ** * - * * * * - - * Samlet verdi Totalt for Måsåveltåsen * * * * * - ** * 0 * *** ** * Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E. 2003. Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding 769. 9pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., 2002. Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Meterologisk Institutt 2005. Klimastatistikk Norge: http://met.no/observasjoner/index.html. NGU 2004. Berggrunnen i Norge N250: www.ngu.no/kart/bg250
Måsåveltåsen, (Rendalen). Grenser for verneverdig skogområde. Ryensjøbekken Flåbekken 683 0000 Måsåveltåsen Rundhaug- 850 853 flået Ryensjøhøgda 884 682 9000 Ryensjøen R 806 682 8000 730 Langtjønnan 760 1 682 7000 826 682 6000 730 727 2 3 Storbekken 855 682 5000 697 Øverbekken nørdre Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN 2004) Eksisterende verneområder ± Ekvidistanse Målestokk 1:30 000 Rutenett 1km 20m 01.05.2005 865 682 4000 643 000 644 000 645 000 646 000 647 000
Bilder fra området Måsåveltåsen Furuskogen rett nord for setrene på Øverbekken. Foto: Kim Abel Furuskogen sentralt i området. Store åpne partier med myr og skrinn mark. Foto: Kim Abel Furuskogen rett nord for setrene på Øverbekken. Foto: Kim Abel Gammel granskog langs en av bekkene. Foto: Kim Abel