Kuns~ kultur og historie

Bjørn S. Utne Kuns~ kultur og historie Stavanger Museums Årbok 1948-199 J O. Innledning I årene etter siste krig la de ansvarlige for årboken vekt på å opprettholde balansen mellom arkeologi, zoologi og kulturhistorie. Årboken fortsatte å være det viktigste forum for publisering av forskning knyttet til museet. To hovedprinsipper synes å ha ligget til grunn for det redaksjonelle arbeid. For det første skulle hver avdeling bidra med artikler. Dernest synes man å ha lagt vekt på å knytte til seg anerkjente forskere som behandlet emner med lokal tilknytning. En underliggende forutsetning var kravet til dokumentasjon og vitenskapelig fremstilling. Årbokens kulturhistoriske innhold i etterkrigstid og fram mot våre dager henger nøye sammen med museets utvikling og bemanning. I 1949 ble Jan Hendrich Lexow ansatt som bestyrer for kulturhistorisk avdeling. I årene som fulgte og like fram til han forlot museet i 1988 var han en flittig bidragsyter. Hans forskning spenner over et vidt felt, og hans innsats ga årboken bredde og dybde, samtidig som kontinuiteten innen det kulturhistoriske forskningfelt ble opprettholdt. Fra 1975 oppsto en ny situasjon da arkeologisk avdeling ble skilt ut som egen statsinstitusjon. Arkeologene som gjennom alle år hadde vært blant hovedbidragsyterne falt ut, og årboken ble overlatt til de to naturviterne og den ene kulturhistorikeren. Stal'allgt'r Museums tirbok /990. Årg. /00. S. 6/-84 (/99/). I 1979 ble Stavanger Sjøfartsmuseum med to vitenskapelige stillinger en del av Stavanger Museum. Året etter fikk museet en ny konservatorstilling med ansvar for å bygge opp et hermetikk museum. I tillegg til dette ble museets formidlingstieneste styrket. Som en konsekvens av dette ble årbokens profil endret. Den kom til å romme flere historiske artikler og artikler knyttet til andre deler av museets virksomhet enn de rent vitenskapelige. I. Kulturhistorie Hans Holsts to artikler "Myntfunn fra Nedstrand" og ''Myntimport gjennom skipsfart på Norge i det 16. århundre: Utenlandske funnmynter i Rogalandsjord" [ 19481 gir en utmerket innføring i datering av myntfunn og bruk av mynt som historisk kildemateriale. Gjennom analoge funn plasserer Holst myntene fra Nedstrand til I 060-årene. Artikkelen om myntimport gjennom skipsfart baserer seg på funn av hollandsk, dansk og tysk mynt i området nord for Stavanger. Holst knytter funnene til utlendingenes trelasthandel. På tross av at skottene var i flertall er det ikke opdaget noen funn fra ISOO-tallet av skotske mynter. Holst hevder at dette viser at skottene ikke synes å ha brukt kontantbetaling med egne mynter slik som hollenderne, men i større grad har betalt med egne varer. 61

Jan Hendrich Lexows første artikkel i årboken er et mindre arbeid "En øreskål i Stavanger Museum" [ 1949). Den er holdt i en knapp og nøktern form som senere skulle bli et kjennemerke for hans mange artikler. Han plasserer øreskålen blant lignende arbeider. og ved hjelp av kunnskap fra stilhistorie og personalhistorie daterer han skålen til 1647. Han sannsynliggjør at skålen må ha vært laget i Stavanger og fester seg ved Peller Gullsmed som tok borgerskap i Stavanger i 1644. I artikkelen "Har Hendt7.schel måla i Helsingør?" [ 1949) søker Svein Molaug å gi svar på spørsmålet om stavangermaleren Godfried Hendtzschel hentet sine kunnskaper i det lokale miljø eller om han var fullt utviklet som kunstner da han kom til Stavanger. Moluug søker å påvise ul en rekke aposlelfigurer under orgelgalleriet i Mariakirken i Helsingør er malt av Hendtzcshel eller en kunstner som hudde fått samme opplæring som Hendtzschel. Han slutter at konsekvensen i begge lilfeller er at Hendtzschel ikke har fått siu særpreg i Stavanger. Det må ha vært fullt utviklet da han kom hit. Moluug hevder at det ikke var de lokale skoler som preget kunsthåndverket på 1600-lallet. men de internasjonale kulturstrømmingene som spredte seg med håndverkernes vandringer. I bidraget "Om det Kiellandske bibliotek på Ledual" [19501 gir bibliotekar Erik S. Gundersen en oversikt over del bibliotek som etterhvert ble samlet på Ledaal. Han viser al stammen i biblioteket er den anseelige mengde bøker som ble anskaffet av Gabriel Schanche Kielland (1760-1821 >. leder av handelshuset Jacob Kielland & Søn de nærmeste år før og eller 1800. S<Utllingen ble i noen grad supplert i 62 løpet av 1800-tallet. Gundersen påpeker at bibliolekel med sine 3000 bind kan regnes som en verdig representant for 1700- og 1800-tallets privatbiblioteker. og kun få av dem er bevart så lenge etter grunnleggerens tid. Et dramatisk sjørøveri danner utgangspunkt for Lexows bidrag "Skiftel etter Anders Rosenov" 1 19521. To handelsfartøy ble i 1630 angrepet aven hollandsk konvoi utenfor kysten av Sør-England. Del ene skipet tilhørte Anders Rosenov fra Stavanger. Skipet ble senket og Rosenov omkom. Skiftet etter Rosenov er et av de eldste etterreformatoriske skifter som er bevart i Norge. For Stavangers kulturhistorie er Rosenovs skifte av særlig verdi da det faller innenfor den blomstringstid som renessansen var her vest. Som Lexow viser gir det oss en detaljert oversikt over en fremstående borgers eiendeler. og miljøet blir nært og levende for oss. I "En magisk ring" [1954) behandler Lexow en tidligere upublisert gullring funnet i Stavanger. Ringen har innskrift som referer seg til de tre vise menn fra 0sterland og viser at det ikke er en vanlig ring, men en magisk ring. Lexow gjennomgår andre norske og utenlandske funn av slike ringer. og han gir en instruktiv og interessant innføring i ringenes utforming og kulturhistoriske bakgrunn. "Døpefonter i middelalderen i Rogaland" (1953 J av Reidar Kjellberg er et viktig bidrag til lokal og regional kirkehistorie. Gjennom stilhistorisk analyse søker han å datere fonlene. Han påviser al den eldste gruppen skriver seg til før og omkring 1150. Disse fonlene har lokalt opphav og Kjellberg knytter dem til miljøet omkring byggingen av Domkirken. Den yngste romanske døpefonten vi kjenner fra Rogaland. fon len i Orre kirke.

daterer Kjellberg til ca. 1200. Fonter fra lignende hovedtyper er kjcnt fra bygdene nord og sør for Bergen. Kjellberg tenker seg Bergen som sentrum for produksjon med forbilder hentet fra Nord-Frankrike. Blant fontene i Rogaland er det to fontcr med firkløverformet skål fra henholdsvis Stavanger Museum og Fister kirke. Kjellberg viser at lignende fonter opptrer i England og det øvrige Norden på 1200- tallet, og han daterer de to fontene til ca. 1250. En helt ny type døpefont ble skapt da Domkirken i Stavanger fikk sin nye font etter brannen i 1272. Med den betydning England har hatt for arkitekturen i Stavanger mener Kjellberg det er rimelig å regne med at stavangerfonten går tilbake til engelsk impuls. Men før denne typen var utviklet, har det omkring Stavanger vært en annen, meget enkel og nøktern type. På grunn av det gode håndverket finner Kjellberg det rimelig å knytte denne til et større verksted. Han heller til dcn oppfatning at vi her står ovenfor importgods, muligens fra verksteder i Namur i Brabant i dct nåværende Belgia. Tre barokkister i Stavanger Museums samlinger danner utgangspunkt for Sigleif Engens velskrevne artikkel "Tre bergenske barokkister i Rogaland" [ 1956). Gjennom bruk av metoder hentet fra ættegransking sted- og tidfester Engen kistene til ledende embcts- og kjøpmannsslekter i Bergen på 1600-tallet. Den lille undersøkelsen øker vår viten om norsk smijern og viser dessuten hvordan et samarbeid mellom ættegransking og kulturhistorie kan gi resultater. I årboken 1956 skriver Lexow om "Maleren Philip Henrich Kriebel." Kriebel (1771-1846) tilhørte den brokete skare kunstnere som besøkte Stavanger i første En hell ny type døpefont ble skapt da Stavanger domkirke fikk sin nye font etter brannen i 1272. Fra R. Kjellberg [19531 «Døpefonter fra middelalderen i Rogaland». + R. Kjellberg. halvdel av 1800-tallet. Etter opphold i Trondheim og Kristiansand slo han seg ned i Stavanger i 1834 og bodde her fram til sin død i 1846. Lexow foretar en gjennomgang av Kriebeis produksjon og plasserer ham i kulturhistorisk sammenheng. Han viser at vi står ovenfor en middelmådig maler som bortsett fra enkelte portretter er uinteressant som kunstner. Men som Lexow påpeker har Kriebeis livshistorie interesse fordi han er tidstypisk og fordi hans skjebne gir innsyn i byens kulturhistorie ved midten av 180D-tallet. I det stort anlagte arbeid "Trehodete guder og djevler i Norden" [1957) tar Lexow for seg de forskjellige mangehodete fremstillinger i Nordcn. Han plasserer dem i sin europeiske sammenheng, og ut fra religionshistorisk og kunsthistorisk forskning søker han å tolke hva disse merkelige 63

MarmorhllllCI ovcr Svcnsgårdcns inngang på Bryggen i Bergen. Fra 1. H. Lexow 119571 "Trehodcle goder og djcvleri Norden». ~ Slavanger MuseulII. billedene symboliserer. Mange av dem var velkjente fra før. men en del ble publisert for første gang. Lexows artikkel fremstår som problemorientert og veldokumentert. Etter en gjennomgang av de danske trehodete gudebilleder fra folkevandringstiden. fremsetter Lexow hypotesen om III de symboliserer solguden. Støtte for sitt syn linner han i religionshistoriske arbeider omkring de keltiske. trakiske og slaviske gudebilleder som allc symboliserer den altseende sol. Han fremholder at i dcn kristne kunst er den lrehodete djevel eldre cnn den trehodete treenighet. Inntil ca. 1200 må de trehodete fremstillinger i kirkekunsten forklares som symboler på 64 djevelsk makt. Fra 1200 ble treenigheten symbolisert ved tre hoder eller ansikter. men kirken motarbeidet en slik symbolbruk. Av eksempler fra middelalderen kjennes bare noen ganske få. Av spesiell interesse for denne treenighetstypes ikonografi er det store marmorhodet over Svensgårdens inngang på Bryggen i Bergen. På en elegant og overbevisende måte foretar Lcxow en datering, stedfesting og tolking av hodet. Han påviser at hodet etter all sannsynlighet har vært en av utsmykkingene på Store Kristkirke på Holmen i Bergen som ble revet i 1531, og at hanseatene senere har satt hodet opp på en av sine bygårder. Gjennom en sammenligning med bergenske skulpturer fra renessansen utelukker han muligheten for at Svensgårdens hode er hugget i Bergen. Alt taler for at hodet er hugget aven billedhugger i Syd Italia mellom 1220 og 1250. Han påviser at kunstneren må ha hatt nær tilknytning til billedhuggerkretsen ved keiser Fredrik H'S hoff. Han mener at hodet kan ha vært en gave fra keiseren til Håkon Håkonsson i Bergen ca. 1230-1240. I forbindelse med byggearbeidene ved Store Kristkirke ble hodet anbragt på en fremtredende plass. og ved rivingen i 1531 tok de tyske kjøpmenn og brukte det som merke for Svensgården. I årboken for 1958 presenterer Lexow den mindre. men elegante artikkel "Rorhoder." Ni rorhuder er bevart i skandimlviske museer. Han påviser at de må ha vært laget mellom 1750 og 1850. selv om!lere stil historiske trekk peker mot 1600-tallet. I løpet av 1700-tallet ble enkelte norske jekter utstyrt med rorhoder, og han diskuterer om bruk av rorhoder har røtter tilbake til vikingtid eller er en impuls fra England og Nederland hvor rorhoder var vanlig på 1600-tallet. Han konkluderer

Bmderte billedscener med bibeltekst og salmevers. Fra J. Fossberg [ 19621 «Antependiet fra Ulstein Kloster og en mektig slektskrets fra siste del av 1600-årcnc». + NF. med at det siste alternativet må være det riktige. Dessuten mener han at rorhodenes funksjon var den dekorative. noen annen funksjon er vanskelig å fastslå. Et nytt arbeid fra Lexows side er "Norges første sykkel og Thomas Fearnleys tegninger fra Ledaal" [ 1959). Arbeidet er et morsomt og iderikt eksempel på tidfesting aven gjenstand. Norges første sykkel tilhører Stavanger Museum og kom fm Ledaal. Lexow påviser at den er kopi av Dennis Johnsons engelske "hobby horse" fm 1818. Alderen på sykkelen var ukjent. men en tegning av kunstneren Thomas Fearnley som viser en gutt på sykkel utenfor Ledaal bringer Lexow på sporet. Han viser at tegningen høyst sannsynlig skriver seg fra Fearnleys besøk i Stavanger i 1826. Kristian Nissens artikkel "Det eldste kart over det gamle Stavanger stift" [1960[ gir en innføring i forholdene omkring tilblivelsen av kartet over Stavanger gamle bispedømme. Kartet er laget før 1631 da Hallingdal og Valdres ble skilt fra stavangerbispens område. Kartet er knyttet til Lauritz Seavenius som var biskop i Stavanger fra 1605 til 1626. Nissen viser at kartet må ha vært laget omkring 1618. Formålet var å gi stavangerbispene et så godt kartkjennskap som mulig over bispedømmet. Kartet ble trykt etter kort tid. og Nissen viser at det i den etterfølgende tid ble benyttet av mange kartografer. Som resultat av sitt arbeid med eldre kartmateriale legger Nissen i "Stavangerkartografen Ulrie Friderie Aagaard. en middelmådig kartograf. men fortrinnlig 65

kurt kopist" r 19621 fram sine funn når det gjelder Aagaards ulike kartarbeider. Hun refererer utførlig alt han har funnet om Aaguard i litteratur og kilder. Fremstillingen blir leksikulsk og uten forsøk på å sette Augaard og hans virksomhet inn i et større perspektiv. Bedre er Nissen i annen halvdel av sin artikkel hvor han tar for seg Aug~tards arbeider. Hun viser ut Auguurd ikke hudde forutsetninger for å kunne kurt legge større områder. Bare for begrensede områder SOI11 Stuvanger og for mindre bygder kunne hun levere et arbeid som ble godtutt som pålitelig. Jorunn Fossbergs artikkel "Antependiet fra Utstein Kloster og en mektig slektskrets fra siste del av 1600-årene" [ 1962 [ er et solid og veldokumentert stykke forskning. Hun gir innledningsvis en utførlig beskrivelse uv broderienes karakter. På rosa silkedumask er det applikert strøblomster og blad og seks ovale billedscener som hver hur en billedtekst og et salmevers. Gjennom en stilhistorisk analyse knytter Fossberg blomstermotivene til en rekke andre norske broderier fra 1680-årene. Hun viser at kvinnedraktene i billed mot i vene har trekk som er karakteristisk for europeiske kvinnemoter på midten av 1600-tallet. Selve silken som er benyttet i antependiet peker ifølge Fossberg mot begynnelsen av 1700-tallet. Ved sammenligning med andre broderier tilhørende slektskretsen omkring Ulstein påviser hun at untependiet må ha blitt montert på Utstein i begynnelsen av 1700- tallet. Det kan ha funnet sted like etter 1700 du godset kom på norske hender eller i 1724 da familien Garmann kjøpte kirken. En meget stor del av myntsumlingen ved Stavanger Museum består av mynter fra de to siste hundreårene. Det er imidlertid tidligere tiders mynt som hur størst betyd- 66 ning som vitenskapelig materiale for historie. kunst- og kulturhistorie. Eksempel på hva museet rommer av slikt muteriale danner bakgrunn for Kolbjørn Skaare: "Tre middelaldermynter i Stavanger Museum" [19641. Funnsted for den første mynten. som Skaare behundler. er ukjent. Den bestemmes gjennom type. stil. pregeteknisk kvulitet og innskrift til den svenske kongen Olof Skotkonungs utmynting ca. 995-1022. Den andre mynten. som er funnet på Nærbø. påviser Skuare er preget i England omkring midten av IIOO-tallet og representerer et sjeldent funn på norsk område. Den tredje mynten stammer fra et funn fra Sandeid kirketomt. Motivet på den innskriftsløse brakteaten er et bispehode iført mitra. og Skaare tilskriver den biskop Jon Raude og pregingstiden settes til 1277-1281. Jan Hendrich Lexows forfatterskap i Stavanger Museums Årbok omfatter også "Bilthugger Anders Smith og snekker Knut Eriksen" 119691. Gjennom en analyse viser hun at to praktmøbler som fins i representusjonsrommet ved Norges Handelshøyskole i Bergen har sin opprinnelse i Stavanger. Møblene er av nyere dato. men har eldre deler som er passet inn. Han påviser at de eldre delene er arbeider av bilthugger Anders Smith som virket i Stavanger mellom 165X og 1692. men at selve møblene skriver seg fra snekker Knut Eriksen fra Stavanger som var virksom i tiårene før og etter 1900. 1 arbeidet "Gravminner fra Stavanger domkirke" 119691 gir Lexow en oversikt over de gravsteiner som kom fram i lyset i forbindelse med opprydding under Stavanger Domkirkes kor i 1965. Det viste seg at ikke mindre enn 22 av 37 gravsteiner. eller

Tananger 1858. Fra J. H. Lexow I 19701 «Mons Gabriel Monsens prospekter». + Stavanger Museum. rester av slike, var middelalderske med den karakteristiske trapesform. Han påpeker at den historiske verdi av steinene var meget beskjeden idet de aller fleste var så blankslitte av tråkk at alle spor av innskrifter var utvisket. To av steinene kan nøyaktig tidfestes, mens de andre gjennom typologisk inndeling dateres fra 1100- til 1400-tallet. Blant Jan Hendrich Lexows mange bidrag er "Mons Gabriel Monsens prospek - ter" [ 1970). Mons Gabriel Monsen var født i 1836 og døde i 1896. lårene 1852 til 1876 laget han en serie billeder med motiv fra Stavanger og omegn. Lexow gir en instruktiv innføring i Monsens produksjon. Han peker på at Monsen ikke var noen stor kunstner, men på ingen måte blottet for talent. Han understreker at prospektenes verdi ligger i deres rikdom på realistiske detaljer. Fordi de fleste av dem er eldre enn de første fotografier og fordi Monsen gjør så omhyggelig rede for hva han ser, har hans prospekter overordentlig stor kulturhistorisk verdi. Artikkelen avsluttes med en nyttig katalog over Monsens produksjon. I arbeidet "Emanuel Vigeland og Stavanger Domkirke" r 1977) behandler kunsthistorikeren Lau Albrcktsen kunstneren Emanuel Vigelands forsøk på å gjennomrøre sine ambisiøse planer om utsmykkingen av Stavanger Domkirke. Fra 1922 til 1927 lå Vigeland og hans beundrer, prost Ragnvald Gjerløw, i strid med de antikvariske myndigheter som rorsøkte å beskytte kirken mot Vigelands brutale endringsforslag. Vigelands planer omfattet nytt nytt lysarrangement, nytt alter og 67

-au.~= Nicolay Ulfsten "Mnrtcfiskcrc på Stavangcrk;mtcn» 1883. Fra H. Sømy 119801 "Fm natur til landskap 11!76 84 ijærmalcricts historie». Sta\';mgcr MU!iCUIll. nye glassmalerier i koret. Utvendig planla Vigeland å reise et nytt tårn utstyrt med et seks meter høyt bronse kors omgitt av lire engler. Albrektsen gir en fuscinerende innføring i den bitre strid som endte med at Vigeland måtte oppgi sine slorslåtte planer. Han viser dessuten al striden om Sla vanger Domkirke markerle el viktig vendepunkl i Vigelands karriere. idel hans stilling som landets ledende kirkekunstner tikk sin første brist. Jærens særpregede nutur med de endeløse. monotone Iyng- og steindekkede sletter. passer dårlig for de stemninger romantikerne søkte i naluren. Oppdagelsen av Jæren som kunstnerisk motiv ble en konsekvens av hjemstavnsmaleriets oppkomst og naturalismens kunstsyn. med sitt krav om nærhet i molivvalg og sannhet i molivgjengivelse. 6X Dette temaet retter kunsthistorikeren Hild Sørby søkelyset mot i sin artikkel "Fra nalur til landskap. 1876-1885 i Jærmaleriets historie" I 1980 l. De første kunstnere som presenterte Jæren var Kitty Kielland (1843-1914) og Nicolay Ulfsten (1855-1885). Sørby viser al det er disse to som er Jærnulleriets innledere. Det er de som etablerer motivet og som bestemmer landskapets estetiske utforming for hlllg tid. De ble oppfordrei av sin lærer. maleren Hans Gude. til å oppsøke dette landskapel. Fra 1876 til 1884 var de jevnlig på Jæren og tikk følge aven rekke andre kunslllere som Frilz Thaulow. Eilif Petersen. Harriel Backer og en rekke andre kvinnelige malere. I 1884 er den førsle banebrylende tiden over. Ingen nye motiver eller nye oppfatninger av landskapet oppstår før i 1889. da Eilif Petersen og Kitty Kielland igjen er lilbake. Sørbys interessante bidrag

er et forarbeid til hennes bok "Jærmaleriet fra landskap til visjon" som utkom 1983. Et nybrottsarbeid er Målfrid Grimstvedts studie "Spøt til salg. Strikking som binæring i Rogaland før 1900" [ 19831. Hun legger på en forbilledlig måte fram kildematerialet som danner grunnlag for undersøkelsen. Dernest viser hun hva produksjon av strikkevarer hadde å si for arbeidet på gården, for arbeidsdeling mellom menn og kvinner og betydningen av strikking for gården og bygdas økonomi. I "Riksvåpenet som ble bortgjemt" [ 1989] skriver Bjørn Bratbak om riksvåpendekorasjonen som kom for dagen under utbedringen av tollboden i Stavanger i 1989. Riksvåpnet har en uvanlig form, og Bratbak mener dette er grunnen til at det ble gjemt bort på loftet og aldri kom på plass over hovedbygningen. Byggingen av tollboden startet i 1905 og ble fullført året etter. Det særegne riksvåpenet ble laget under urolige politiske forhold. Unionsoppløsningen ble etterfulgt av valget av prins Carl av Danmark som norsk konge. Dessuten gjorde regjeringen vedtak om å endre riksvåpenet. Bratbak viser at det er på denne bakgrunn vi må søke forklaringen på at det nevnte riksvåpen aldri fikk den plass det var tiltenkt. Ove Magnus Bore: "Stavanger Domkirkes orgel 1941-1990" r 1989] tar for seg orgelet som ble installert i Domkirken i 1941 og som ble demontert i 1990 for å vike plassen for et nytt orgel. Bore gir en oversikt over tidligere orgel i Domkirken; det første fra 1622, det andre fra 1867 og det tredje fra 1941. I 1923 ble det nedsatt en orgelkomite, og Bore redegjør for den livlige debatten som fulgte om plasseringen av orgelet. Spørsmålet om plassering ble ytterligere komplisert da den ble knyttet til restaureringen av kirken. Bore viser at orgelsaken fikk sitt gjennombrudd ved det besøk domorganist Frederik Sagen og medlem av orgelkomiteen konsul L. W. Hansen avla hos Albert Schweitzer i 1933. Gjennom Schweitzer kom komiteens medlemmer i kontakt med dansken Emilius Bangert som på lik linje med Schweitzer var en sterk tilhenger av den barokke orgeltradisjon. Orgelet ble bygget i Danmark, og etter 18 år med planlegging og ombygging ble orgelet innviet i 1941. 2. Arkitektur- og bygningshistorie Den arkitekturhistoriske tradisjon i årboken ble tatt opp og båret videre av Jan Hendrich Lexow. I artikkelen "Det Kiellandske familiegravsted" [ 1951 J gir han en beskrivelse av de ulike gravsteder knyttet til familien Kielland. Ved sin hustrus død i 1818 kjøpte Gabriel Schanche Kielland et stykke av fattigkirkegården i Stavanger hvor han lot oppføre et gravsted. Det tjente som familiegravsted til 1863, men ble stående like til 1937 da gravene ble flyttet til Ledaal. I 1869 ble gravstedet endret, og gitteret som omga det ble erstattet med en mur. Med kunnskap hentet fra Stavangers historie og fra arkitekturhistorien belyser Lexow forutsetningene for de endringer som fant sted. I artikkelen "St. Woolos kirke i Newport, Mon. Forbilde for Stavanger Domkirkes normanniske skip?" [1956] foretar Erik Gundersen en analyse av de to kirkebygningene i Newport og Stavanger og finner at Domkirkens skip har hatt sitt forbilde innen en fåtallig gruppe engelske sognekirker i normannisk stil. Han fremholder spesielt St. Woolos kirke i Newport i Vest England. Han hevder videre at Reinald, Sta vanger første biskop, må ha benyttet 69

kirken i Newport som forbilde da han startet byggingen av Domkirken i 1120- årene. Hypotesen bygger på den usikre forutsetning at Reinald har oppholdt seg ved katedralen i Winchester ikke langt fra Newporl. Den engelske påvirkningen er utvilsom. men vi har ingen kilder som bekreftcr Reinalds tilknytning til Winchester. I "Fra Canaan til Lcdaal" 11956) tar Lexow for seg utviklingen av hageanlegget på Ledaal og arbeidene knyttet til oppføringen av ny hovedbygning i 1799-1803. Basert på ukjente kart og forretningsarkivet til handelshuset Jacob Kielland & Søn bringer han frcm ny viten både når det gjelder den tidlige fasen ca. 1770 til 1800 og omdannelsen under Gabriel Schanche Kielland. Lexow viser at håndverkerne som foresto byggingen og innredning av Ledaal ble hentet fra Danmark og at tilhugget sandsten og jern- og messingutstyr ble innført fra henholdsvis Bornholm og Skottland. Han hevder at vi må søke arkitekten bak Ledaal i det lokale miljø. og han fester seg ved Gabriel Schanche Kiellands svoger kaptein A. W. Scheel. I Stavanger bys historie inntar Kongsgård en sentral plass. I 600 år var gården mellom Vågsbunnen og Breiavatnetlandsdelens administrative sentrum. først som kongsgård. så SOIll bispegård. deretter som lensherreresidens og endelig som amtmannsbolig. I den bredt anlagte artikkel "Kongsgård" 119601 setter Lexow seg fore å drøfte hvorledes dette enestående bygningskompleks i norsk arkitektur har blitt til og utviklet seg. Hans fremstilling bygger på tidligere benyltet såvel som uutnyltet materiale samt en omfattende lilteratur. Gjennom nitidig analyse viser han at Kongsgård må ha vært den kongens gård 70 som nevnes i kildene fra senmiddelalderen og som høyst sannsynlig ble gitt til kirken ved tronskiftet i 1264. På samme måte foretar han en gjennomgang av komplekset som lensherreresidens og amtmannsbolig. Hans utredning gir et nytt bilde av Kongsgårds bygningshistorie som avviker radikalt fra tidligere fremstillinger. Den er grundig. veldokumentert og ultømlllende og er et vesentlig bidmg til historien om Stavanger. Slutten a v I 950-tallet og begynnelsen på 1960-årene var svært produktive år for Lexow. Allerede i 1961 fulgte et nytt omfattende arbeid: "Utstein Kloster etter reformasjonen." Nytt materiale ble hentet fram og stilt sammen med tidligere kjent materiale og tilgjengelig litteratur. Resultatet er en helstøpt og uttømmende fremstilling av Utstein Klosters historie fra I 530-årene til 1960-årene. De siste lire hundre år av stedets historie var praktisk talt ukjent før Lexows arbeid forelå. Han gir en stram og informativ oppsummering om Utstein fram til reformasjonen for deretter å ta for seg de følgende hundreårene. Av særlig interesse er det å fremheve hans grundige behandling av utviklingen ved midten av 1700- tallet. Han påviser hvordan Christoffer Garmann. eier av Utstein 1749-1779. omskapte stedet til en herregård etter dansk mønter. Selv om Utstein mistet noe av glansen eller Christoffer Garmanns død 1779. viser Lexow at gården ble drevet med stor dyktighet i generasjonene som fulgte. Interessant er hans fremstilling av ideen bak vern av Utstein som tok form i 1920-årene og den restaurering som skjedde i <irene frem mot 1965. Et større reguleringsarbeid i Stavanger sentrum i 1961 avdekket Mariakirkens fundamenter. Fordi så få var klar over hva

Torvald Christensens tegning av Kongsgårds stall og pedelbolig 1845. Fra 1. H. Lcxow 119601 «Kongsgård». + Rigksarkivel. murrestene markerte, og det inntil da ikke forelå en samlet fremstilling av bygningens historie, fant Lexow det av interesse for byen å presentere hva han hadde funnet om bygningen og hvorfor det i middelalderen ble reist en kirke bare 12 meter fra Domkirken. I arbeidet "Stavanger rådhus" [ 19681 leder han med kyndig hånd leseren gjennom bygningens 600-årige historie. Han viser at den tjente som kirke i vel 250 år. i ca. 260 år var den byens rådhus og i 18 år brannstasjon. Han setter fram hypotesen at Mariakirken var bygd som en interimskirke etter Domkirkens brann i 1272 og først ble sognekirke da Domkirken ble tau i bruk igjen. I et senere arbeid "Fra Våg til by" har Knut Helle reist tvil om denne hypotesen. Han mener at opplysninger fm 1290-årene snarere peker mot at den ble reist nær Domkirken fordi den skulle være en kirke under domkapitlet, for byen og det nærmeste omland. Aven noen annen karakter er Hild Sørbys "Bidrag til Stavangers arkitekturhistorie mellom 1850 og 1930" [19731. I norsk arkitekturhistorie er Stavanger kjent for sin vakre og velbevarte middelalderkatedral, og for sin ualminnelig rike panelarkitektur fra 1700- og 18DD-tallet. Disse arkitekturmonumentene er ifølge Sørby så enestående at byens øvrige arkitektur ofte blir lite påaktet. Hun viser imidertid at Stavanger har en rekke tidstypiske og interessante hus fra forskjellige epoker i arkitekturhistorien, tegnet av så vel lokale som av tidens ledende arkitekter, og flere av dem fortjener ikke bare lokal interesse. Særlig er hennes behandling av tiden 1914 til 1930 en interessant innføring i en periode preget av stor aktivitet og byggevirksomhet. I "Stavanger Domkirkes restaurering i 180D-årene" [ 19791 tar Lexow for seg den alminnelig utbredte oppfatning at den 71

Arkitektene Wilhelm von Hanno og Heinrich Ernst Schirmers ulkast til remaurering av sydsiden av Stavanger domkirke. 1856. Fra J. H.l.exow 119791 «Slavanger domkirkes rest;lurering i 1800-årene»., Byarkivet. utforende arkitekt Fredrik von der Lippe bærer hovedansvaret for resultatet av Domkirkens restaurering i 1867 til 1874. en restaurering som er blilt hårdt kritisert i vårt århundre. Hans analyse av ansvarsforholdet mellom de kirkelige myndigheter. de antikvariske myndigheter, politikerne og den utførende arkitekt viser at restaureringen hadde en lang og komplisert forhistorie. Verdien av Lexows bidrag ligger utvilsomt i hans evne til å selle restaureringssaken inn i et større perspektiv og hans påvisning <IV restaureringen som en del av nasjonale og internasjonale strømninger. I grenselandet mellom bygningshistorie. historie og museologi er Lexows bidrag "Breidablikk. Et Stavanger-hjem fra 1880- årene" 119831. Sveitservillaen "Breidablikk" ble bygget i 1881 av skipsreder Lars Berentsen etter tegninger av arkitekt Henrik Nissen. Lexow behandler byggingen av huset, opparbeidelse av hagen og driften av eiendommen som gårdsbruk. Ved Lars Berentsens død i 1896 ble hans tre ugifte barn Erik, Karoline og Olga boende i huset. og villaen forble i store trekk uendrel frem til den siste av søskenenes død i 1972. I den videre fremstilling viser Lexow hvordan tanken om bevaring tok form og hvordan den ble realisert. Et nytt bidrag til byens bygningshistorie representerer Lexows "Valbergtårnene" ( 1988). Her tar han for seg utviklingen fra det første tårnet ble reist i 1658 frem til dagens situasjon. Bygningen var opprinnelig et ledd i byens forsvars forberedelser. men klokken i tårnet skulle også varsle om brann. I 1844 var tårnet så dårlig at man vedtok å bygge et nylt tårn. Landets fremste ariktekt, Christian Grosch. fikk i oppdrag å levere tegning til et tårn i mur. Tårnet. som ble reisl mellom 1853 og 1854. er fremdeles et dominerende landemerke i byens sentrum. 72

3. Språkhistorie Et av de viktigste språkhistoriske bidrag i årboken er Aslak Liestøis "Runekrossen i Museparken i Stavanger" I 1953 l. Liestøi undersøkte steinen med moderne arbeidsmetoder og la fram et fullstendig tolkningsforslag. LiestøI påviser at etter språkform og runetyper stammer korset fra 1000- tallet. og det er en temmelig sikker tolkning at det utgir seg for å være reist over en Erling som har slåss mot en Olav. Erling Skjalgssons fall i striden med Olav Haraldsson nord for Tungenes 1028 faller med en gang i tankene. Tolkningen vinner i troverdighet ved at den som reiste steinen, sannsynligvis kalte seg selv prest og Erling sin herre. I "Deus Pater PIlS1ME og blykorsene fra Stavanger bispedømme" I 1954) gir Lilli Gjerløw en lærd utredning om runeinnskriftene på to blykors funnet på Bru og Madla. Hun viser at innskriftene består av bruddstykker fra et dikt fra tidlig middelalder. Gjennom sin analyse sannsynliggjør hun at diktet er blitt til i Nord-Frankrike og at det er brakt direkte til Stavanger. Hun fester seg ved Eirik Ivarsson som var biskop i Stavunger 1171-1188 og som oppholdt seg ved det berømte St. Victorklosteret i Paris i årene før han kom til Stuvunger. I urtikkelen "Reis deg Britha. gak uud straannaa. Et gammelt dikt fra Stavanger" I 1956 lbehundler Dirik Arup Seip et bygdemålsdikt fra midten av 1700-tallet. Diktet tilskrives Stine Lund. Stavangers første kvinnelige dikter. Etter Seips mening hører diktet til de beste blant eldre viser og gir et godt bilde av stuvangermålet. I et tilsvar" Reis dæg. Britha... " I 1968) reiser SigleifEngen tvil om Stine Lund som forfatter av diktet. Hun viser gjennom analyse av målføre kombinert med stedsog personnavn ut diktet må ha blitt til i Dalane eller Vest-Agder. I artikkelen "Stavanger og nokre andre namn" I 1964) tar Per Hovda opp til behandling tolkningen av Stavanger-navnet. Han fører videre andre forskeres tanker om "angr" som navn på smale. trange og innelukkede fjorder. Han peker på at andre viker og våger i Rogaland med "angr" navn har heller smale innløp og vider seg ut innenfor. Førsteleddet "stafr" refererer seg i følge Hovda til en stående fjell- eller høydeformasjon. På denne bakgrunn lanserer han Breiavatnet som den opprinnelige Stafangr. før det ble snørt fra havet gjennom landheving. med selve vatnet som "angr" og det bratte berget bak Hotcl Atlantic som "stafr". Hypotesen fikk sitt dødsstøt gjennom Asbjørn Simonsens pollenanalytiske undersøkelse publisert i årboken 1971. Han viser at Breiavatnet ble snørt av fra havet et tusen år før vår tidsregning. og det er nærmest utenkelig at det kan ha gitt opphav til Stafangr som fjordnavn. Aslak Liestøi skriver om 'Tre nyfunne runesteinar frå Rogaland" 11964). Han daterer og tolker to runesteiner fra Sørbø kirke på Rennesøy og en fra gården Bø i Randaberg. Liestøi viser at Bø-steinen kan være en grensestein fra den gang gården ble delt. og runenes form peker mot ca. 1100. På bakgrunn av solide kunnskaper og analogier hentet fra norsk og nordisk materiale slutter han at steinene fra Rennesøy må datere seg fra tidlig 1000- tall. og han antyder at de har kristen bakgrunn. I "Den store gravsteinen frå søre sideskip i Stavanger Domkyrkje" 11965) behandler Asgaut Steinnes en av de 37 gravsteinene som kom for dagen ved restaurering av Domkirken i 1965. Steinen er av norsk 73

1304. Videre hevder Steinnes at omtalen av Håkon tyder på at han har vært hirdmann som har tatt på seg prostedømme for biskopen og blitt hans ombudsmann. Steinnes knytter disse opplysningene sammen med andre kilder og trekker den slutning at den Håkon det er tale om er Håkon fra Reve i Klepp på Jæren som er nevnt i tre middelalderdiplom. Gjennom en lengre slektshistorisk utredning konkluderer han med at Håkon på Reve må ha vært sønn av baron Gaute Erlingsson av Talgje og dermed av kongsætt. Gravstein fra Stavanger domkirke. Steinen har vært nyttet to ganger og har to inn~krifter. Den eldste er en middelalder-innskrift på latin. Den yngste er cn dansk innskrift fra 1698. Fra A. Stcinnes 119651 "Dcn store gravsteinen frå slire sideskip i Stavanger domkyrkje». + A. Stcinncs. marmor og trolig den største middelaldergravstein som er funnet i Norge. Steinnes viser at den har vært benyttet to ganger og har to innskrifter. Han gjør i artikkelen greie for den eldste innskriften. I en lærd og grundig utlegging tolker Steinnes den latinske innskriften og kommer frem til at steinen opprinnelig h~lr dekket graven til en Håkon som døde i 74 4. Historie De historiske artiklene blir mer omfattende i løpet av 1970- og 1980-årene. Bidragene spenner over et vidt register og omfatter emner som demografi. sjøfartshistorie, økonomisk historie. industrihistorie. sosialhistorie og okkupasjonshistorie. Manntallet fra 1701 for Stavanger ligger til grunn for Johannes Elgvin: "Norges eldste bymanntall" 119511. Elgvin hevder at bymanntallet er fullstendig og viser at det bodde 1385 personer i byen. Han viser hvordan manntallet gir opplysninger om næringsvirksomhet og yrkessammensetning og er en viktig kilde til analyse av stavangersamfunnet ved inngangen til 1700-tallet. Elgvins forfatterskap i årboken omfatter også artikkelen" Den norske fiskerbåt og hllldsregattaen i Stavanger i 1868" 119561. Artikkelen er særdeles veldokumentert og gir innsikt i utviklingen av de mindre norske bruksbåtene knyttet til fiske langs hele norskekysten. Elgvin foretar en inndeling av de norske fiskebåter på midten av 1800-tallet i to hovedgrupper. den østlandske som ble brukt så langt vest som til Egersund og den vestlandske og nordlandske som dekket resten av kysten. Innenfor

Rusle seilas - bålene venler på stansignal. Fra J. Elgvin 119561 «Den norske fiskerbåt og lundsregulluen i Stuvunger 1868,.. + C. 8aagl,e. disse hovedtyper hadde hven distrikt utviklet sin egen båttype med sine spesielle kjennetegn og egenskaper. Elgvin hevder at initiativet til forbedring av fiskebåten kan tilskrives Eilen Sundt. Med utgangspunkt i de mange drukningsulykkene agitene han for forbedringer. Hans ide vant tilslutning på sentralt hold, og i 1863 lanserte fyrdirektør C. F. Didriks tanken om "båtskue" eller "båtmøte". Landsregattaen i Stavanger ble den første av disse møtene med seilaser og prøver med deltnkelse nv 244 båter, og så å si alle båttyper var representert. Premielistene viser at det sørlige og vestlige Norge dominerte regattaen. Det var bare blant garn båtene for skreifiske de nordlige distriktene gjorde seg gjeldende. Elgvin mener at regatten fikk heller liten varig betydning. Interessen for båtbygging økte i I 870-årene, men det skyldes i følge Elgvin gode konjunkturer innen fisket. Båtene som ble bygget var stort sett av den tradisjonelle type som hadde vist seg å passe til den enkelte landsdel. Han hevder at det store skiftet kom kort etter 1900 da motoren ble introdusert og krevde en helt annen konstruksjon. Johs. Lundes bidrag "Fra Unge-Konsulens læreår"[ 19601 tar for seg konsul Jacob Kiellands opphold ved Christianis Institut i København i 1802 til 1806. Jacob Kielland ( 1788-1863) var tredjegenerasjons eier av handelshuset Jacob Kielland & Søn. Han var bestefar til forfatteren Alexander Kielland som brukte ham som modell for "Unge-konsulen" i romanen "Garman & Worse". Dagboken som Jacob Kielland førte under sitt opphold i København befinner seg ved Stavanger Museum, og gir 75

et interessant innhlikk i et uvanlig utdannelsesmiljø. Med utgangspunkt i daghoken gir Lunde en innføring i tidens holdning til kjøpmannsskap og de etiske ideal som var karakteristiske for den samvittighetsfulle forretningsmann og borger som Alexander L. Kielland tegner et levende portrett av i sin kjente roman. I bidraget "Litt om Stavangers reperbaner og om Snørevollen ytterst på Stranden" 119661 gir Karl Kolnes først en oversikt over reperbaner i Stavanger ca. 1850-1875. Dernest tar han for seg reperbanene på Stranden og Snørevollen. Han påviser når de er nevnt i kildene første gang. hvor de lå og hvem eierne var. Oppkomst og utvikling settes ikke inn i en større sammenheng. og artikkelen fremstår som fragmentarisk og lite analytisk. Ingvar Molaugs "Gartner P. H. Poulsson" 11971) er en utmerket innføring i europeisk og norsk hagekunst ved slutten av forrige århundre. Innledningsvis gir Molaug en oversikt over fremveksten av europeisk hagekunst fra middelalderens hage gjennom barokkhagen til den engelske landskapsstil. Mot denne hakgrunn tar han for seg gartner P. H. Poulsson og hans virksomhet med hovedvekt på Stavanger. Molaug viser at Poulsson fra første stund tikk en solid posisjon i byen. og av bevarte anleggstegninger går det fram at oppdragene var mange. I årene fra 1856 til begynnelsen av I 890-årene anla Poulsson en rekke private hager og offentlige parker. Molaugs artikkel er et inspirerende bidrag som gir kunnskap om dannelsen av kulturlandskapselemcnt som fremdeise er godt synlig i bylandskapet. I "Rogaland - fra sysler til fogderier" 119731 skriver Bjørn S. Utne om utviklingen av lokalforvaltningen på Sør-Vestlandet ved overgangen til nyere tid. Han viser 76 at inndelingen av Rogaland i de to fogderiene Jæren-Dalane og Ryfylke. som fant sted i årene før 1520. hadde røtter tilbake til senest 1200-tallet. I løpet av 1300-tallet ble de to områdene slått sammen til et forvaltningsdistrikt. Utne påviser hvordan den sterke vekst i offentlig organisasjon og myndighet i de første tiår av 1500-tallet førte til en konsolidering av lokal- og regionalforvaltningen som igjen resulterte i en oppdeling av fylket i to distrikt etter eldre delelinjer. Et nytt lokalhistorisk bidrag "Fra løkke til forlatt messeområde" presenterer Utne i årboken 1974. Arbeidet tar for seg utviklingen i et større område. som bærer navnet "Bjergsted". og som ligger i nord i Stavanger. Området har tjent som utmark. landsted. epidemilasarett og folkepark og messeområde. og Utne påviser hvordan den ulike bruk hang nøye sammen med Stavangers økonomiske utvikling. I artikkelen "Fra Boknaljordcn til Vest India" 11978) trekker Egil H. Grude opp hovedlinjene i Stavanger bys skipsfartshistorie fra bygrunnleggelsen i 1120-årene like til ca. 1800. Fremstillingen bygger på tilgjengelig litteratur og må betraktes som en redegjørelse for forskningsstatus. Arbeidet er så avgjort nyttig. Det gir en god oversikt. men er i hovedsak beskrivende og lite problemorientert. Fremstillingen kunne vært nærmere knyttet til de grunnleggende økonomiske forutsetningene som var bestemmende for Stavangers utvikling. Byutvikling var i denne perioden avhengig av byenes funksjon som handelssentra eller administrative sentra. Stavanger sto svakt innenfor begge disse områdene. noe som preget byens skipsfart. KOJllmunikasjonsendringene i siste halvdel av I BOO-tallet er temaet for Sigrun Halsne 119791 "0ybuane skipar rutesel-

skap". 0ernes Dampskibselskab ble startet i kommunene Finnøy. Rennesøy og Mosterøy i 1892. Halsne viser at bak oppstartingen lå misnøye med det eksisterende rutenettet til Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD). Omleggingen i jordbruket førte til større produksjon av kjøtt og melkeprodukter. Markedet for disse varene fantes i Stavanger. og behovet for bedre forbindelse gjorde seg gjeldende. I 1898 utvidet det nye selskapet sitt rutenett til å omfatte deler av Ryfylke. Halsne viser hvordan utvidelsen førte til skjerpet konkurranse med DSD som svarte med å utvide sitt rutetilbud og senke fraktene. Etter lang og hard konkurranse ble selskapet oppkjøpt av DSD i 1909. Til den lokale sjøfartshistorie hører også Harald Olsens "Trekk fra losvesenets historie i Rogaland. Del I og 2" (1979) og (1980). I del I gir han en veldokumentert og grundig. men beskrivende innføring i losordningens utvikling fra de tidligste tider og like fram til 1940-årene. Han viser at losene opprinnelig var knyttet til de største havnebyene. Tidlig på 1600-tallet ble de utstyrt med sertifikat, og etterhvert ble losingen mer spesialisert og losene ble inndelt i nere kategorier knyttet til losstasjoner og havner. Utviklingen av losbåten i Rogaland gis en grundig behandling, og fremstillingen gir nyttig innsyn i denne del av den lok'lle skipsfartshistorie. Del 2 er konsentrert om loser og losing i Tananger losoldermannsdistrikt som i 1866 hadde tre losstasjoner. Olsen viser hvordan den lokale losing utviklet seg fra å være en binæring for de mange til en profesjon for de få. Interessant er også hans påvisning av de sterke famiiietmdisjoner knyttet tillosyrket. I årbok for 1980 innleder Bjørn S. Utne den første av tre artikler med emne fra Stavangers sosialhistorie. I "Den Kombinerede lndretning. En sosialpolitisk pakkeløsning fra 1800-tallets Stavanger. Del I" tar han for seg fremveksten av den institusjon som ble bygget opp for å møte det økende fattigdomsproblem; ulike bevaringsinstitusjoner bokstavelig bundet sammen og under felles ledelse utgjorde en rasjonell løsning på det ekspanderende bysamfunns sosiale problem. Her stuet man inn de gamle fattige, de syke fattige. de prostituerte, tiggerne og de sinnsyke. I del Il [ 19811 behandler han institusjonens funksjon i siste halvpart av forrige århundre og påviser at den var fullstendig uegnet for sitt formål. Del III [ 1982) er viet avviklingen med spesiell vekt på Alexander L. Kiellands stort anlagte oppgjør med institusjonen i 1889. Utne hevder at Kiellands rolle må tones noe ned. og han påviser ut det begynnende gjennombrudd for en ny sosialpolitikk på nusjonult plun var hovedgrunnen bak avviklingen. Av stor lokalhistorisk interesse er Helge W. Nordviks studie "Sildehandelens struktur og utvikling i Stavanger 1820-1860" [ 19811. Nordvik viser hvordan den sterke veksten i sildehandelen etter Nupoleonskrigene ga grunnlag for utviklingen av et dynamisk handels- og forretningsmiljø. En av dem som gjorde seg sterkt gjeldende i dette miljøet var kjøpmann Erik Berentsen, og Nordvik viser hvordan Berentsen bygget opp sin virksomhet og ble en typisk representant for den nye entrepenørgruppen som i 1860- og I 870-årene kom til å danne ryggraden i Stavangers næringsliv. Nordvik viser hvordan Berentsen utnyttet de muligheter som særlig I 840-årenes sildehandel ga for fremsynte og arbeidsomme innnyttere til byen. Norsk hermetikkmuseum. som er en avdeling under Stavanger Museum. ble 77

--' f~ '-- ~. > 4, ;'! -..... ". I',. ~..., "'"--:. ~.h /" ~~~ :.... ~ ~..... ~.~ I 1857 anskaffet Erik 8erentsen barken «Haakon Adelsten». Skipet ble bygget i Sandvigen i Stavanger og gikk på fart på Middelhavet og Svartehavet. Fra H. W. Nordvik 119811 "Sildehandelens struktur og utvikling i Stavanger 1820-1860». + Stavanger Museum Sjøfartsmuseet. åpnet sommeren 1982. I årboken ble åpningen markert med en større artikkel av Anders Haaland; "Den norske hermetikkindustri i mellomkrigstiden" 119821. Haaland tar utgangspunkt i Stavanger som landets dominerende hermetikksentrum og hermetikkindustriens store betydning for byens næringsliv i mellomkrigstiden. En generell analyse av hermetikkindustrien i denne perioden representerer dermed et indirekte bidrag til byens økonomiske historie. Hermetikkindustrien kjempet med store problemer i 1920- og 1930-årene. Etter flere mislykkede forsøk på frivillig prisdannelse ble industrien underlagt et sett med konkurranseregulerende tiltak. Haalands 78 analyse viser at kartelliseringen ikke først og fremst var et resultat av mellomkrigstidens økonomiske kriser, men et svar på mer fundamentale strukturelle problemer. Fabrikkeksplosjonen under første verdenskrig hadde ført til et sterkt oppsvulmet produksjonsapparat. Etterspørselen mak tet ikke å holde følge med denne kapasitetsøkningen og den norske hermetikkindustri måne i mellomkrigstiden leve med et produksjonsvolum av samme omfang som i 1914, samtidig som antall produksjonsanlegg var fordoblet. I disse forhold finner Haaland hovedforklaringen på de tiltak som ble sau i verk for å berge industrien ut av krisen ved inngangen til l 930-årene. Iderik er Stein Tveites "Den driftige

jærbu - myte eller realitet" [ 1982). Tveite viser hvordan den "driftige" og "dyktige" jærbonden har vært gjenstand for kommentar de siste hundre år. På felt etter felt innen jordbruket har jærbonden spilt en ledende rolle. Hvorfor? Hardt arbeid er en av forklaringene som har vært holdt fram. Klima. ensidig næringsgrunnlag. kommunikasjoner. tett bosetning er andre faktorer som har vært trukket fram. Tveite fremhever at den grunnleggende forutsetning var det tette miljøet av jevnstilte bønder. Dette i krass kontrast til det andre gode jordbruksstrøket på flatbygdene på Opplandene. På Jæren kunne alle trekke sammen. En annen grunnleggende forutsetning ble skapt ved ny-pietismen som brøt gjennom i 1860- årene: en sterk understreking av arbeid som plikt. lediggang og forbruk som synd. Dessuten hadde jærbonden allerede tidlig vist at han var snar i vendingen når det gjaldt å satse økonomisk. Arne Bang Andersens artikkel "Krysseren Suffolks angrep på Sola flyplass 17. april 1940" [ 19831 er et nytt tilskudd til den lokale litteratur om krigshandlingene i 1940. Han viser at den engelske krysseren Suffolks angrep var ledd i en større og mer ambisiøs plan om å stanse de tyske troppers fremrykking i Norge ved å gjenerobre Trondheim fra sjøsiden. For å redusere virkningen av det tyske flyvåpen. som ble betraktet som den betydeligste hindring for planen. skulle RAF fortsette bombingen av Sola. Dessuten skulle flyplassen angripes fra sjøsiden med sikte på å sette den ut av funksjon mens angrepet på Trondheim fant sted. I artikkelen "Fra håndverk til industri - norsk hermetikkproduksjon 1890-1910" (1984) retter Bjørn S. Utne søkelyset mot forholdet mellom markedsgjennombruddet for norsk hermetikk og emballasjeproduksjonen. Han hevder at vi må søke hovedårsaken til den kraftige produksjonsøkningen og eksportveksten i løsningen av en rekke teknologiske problemer i hermetikkindustrien og særlig innen emballasjeproduksjonen. Produksjon av emballasje før 1900 var sterkt håndverkspreget og la store hindringer i veien for en produksjonsøkning. Utne påviser hvordan produksjon og lukking av emballasje i løpet av første tiår av 1900-tallet ble automatisert og hvordan dette medvirket til økt produksjon og eksport. Hallvard Nordås tar i sin artikkel "Jæren under okkupasjonen" [ 1984] opp et emne av stor interesse: motstandsarbeid og kollaborasjon under krigen. Han gir en kort innføring i de kaotiske dagene og månedene fram til september 1940. Da ble linjene klarere: tyskerne la opp til en politisk nyordning der Nasjonal Samling skulle få en sentral rolle. Heretter fantes to veier; kollaborasjon eller motstand. Nordås viser at motstandskampen fikk mange ulike former. Den ideologiske side ga seg utslag i striden kirke. skole og hjem førte mot et samfunnssyn preget av nazismen. For den militære motstand satte Jærens geografi sine hindringer. og vekten i motstandsarbeidet kom her til å ligge på etterretningsarbeid. Stavanger ble senteret for NS-tilslutning i krigsårene. Nordås viser at det var vanskelig å få noen særlig oppslutning utenfor Stavanger-distriktet. men han viser.it NS sto langt sterkere i hele Jærregionen enn i f.eks. Ryfylke og Dalane. Nordås tar også opp den økonomiske kollaborasjonen. samtidig som han gir interessante glimt inn i et hverdagsliv preget av rasjonering. blending og rekvisisjoner. I "Boligpolitikk omkring første verdenskrig. Kommunal boligbygging og husleie 79

regulering" [ 19H5) behandler Rolf Gunmlr Torgersen omleggingen av Arbeiderpartiets boligpolitikk etter 1916. Partiets sterke fremgang ved valget dette året skapte de politiske forutsetninger for en slik omlegging. med sterk vekst i kommunal boligbygging. Torgersen påviser at den landsomfattende husleiereguleringsloven fra 1916. som var ment for byer med blokkbebyggelse og få eiere. hadde en uheldig virkning på forholdene i Stavanger. Her rammet den hærskaren av mindre huseiere som finansierte sine låneavdrag med utleie. Han viser hvordan huseierne strømmet til Huseierpartiet som ved v~liget i 1919 kom opp på nivå med Arbeiderpartiet. I "Stillstand og vekst. Stavanger bys historie ca. 1680 - ca. 1820" 11985 J tar Bjørn S. Utne opp til drøfting byens langsomme vekst sammenlignet med andre norske byer. Hans hovedhypotese er at stagnasjonen skyldes at byen ikke maktet å bygge opp et økonomisk grunnlag basert på vareomsetning og eksport. I motsetning til andre byer hadde Stavanger ikke tilgang på en massevare som kunne danne grunnlag for en større eksportnæring. Dette forholdet ble ytterligere forsterket gjennom fraværet av andre bydannende faktorer som geistlig og verdslig administrativ virksomhet. Randi Skotheims "Trædersker. Klippersker. Læggersker" [1986] er et nyttig spadestikk i et ukjent emne: kvinner i hermetikkindustrien i Stavanger ved århundreskiftet. I sin analyse tar Skotheim for seg hermetikkvinnenes alder. sivilstand. forsørgerbyrde og sosiale bakgrunn. De viser mange fellestrekk med kvinner i annet industriarbeid i Norge. men hermetikkindustrien med sin spesielle rytme med travel og kort sesong ga arbeid tilllere enn de unge. ugifte og barnløse. Så mange HO hender som mulig måtte settes inn i produksjonen. og Skotheim påviser hvordan fabrikkene tok inn all tilgjengelig arbeidskraft. også barn. småbarnsmødre og eldre kvinner. I bidraget "Tareindustrien på Ogna frå første til andre verdenskrig" 11986] skriver Astrid Obrestad om produksjon av alginat på Jæren. Alginat utvinnes av tare og inngår som en del i fremstillingen av bl. a. maling og for enkelte produkt i nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Obrestad viser at Ogna ble valgt fordi stedet tilsynelatende hadde god tilgang på råstoff. Her fantes rikelig med ferskvann og elektrisk kraft og dessuten lå jernbanen like ved. Hun viser hvordan det nye tiltak møtte store vansker og hvorfor det gikk konkurs i 1923. I 1933 ble det gjort et nytt forsøk med produksjon av jod og kaligjødsel. men også denne bedriften måtte innstille etter få år. Et nybrottsarbeid er John Gunnar Johnsens "Iddisane som kulturhistorisk minnebok og forskningsfelt" [ 1987). Iddis er det lokale uttrykk for etikett og brukes i hovedsak om sardinmerker. Fra århundreskiftet ble de fargerike og forseggjorte etikettene vanlige. Sammen med antall fabrikker økte motivene raskt. og Johnsen viser mangfoldet og bredden i motivvalget som spente fra tidens kjendiser. kongelige personer. kvinneskikeiser. skip. landskap til reisemål og reisemåter. Han påviser hvor lite vi egentlig vet om motiv og produksjon og etterlyser mer systematiske undersøkelser om etikettene fra ide til ferdig produkt. "... At opspore og vedlikeholde norske fortidsminder" 11987) er tittelen på Oddveig Foldøys artikkel ved 75 års jubileet for Fortidsminneforeningen i Rogaland. Hun viser at aktiviten i lokalforeningen avspeiler de ulike periodene i hoved for-