3 Småbrukerens flukt mot berømmelsen, 1942 2012.

1 3 Småbrukerens flukt mot berømmelsen, 1942 2012. Skrevet i Latin-Amerika, påbegynt den 03.07.2011. Epoken 1964-1975. Utenriksfart. Behovet for mere penger gjorde det nødvendig å forsøke å få noe arbeide i Trondheim, inntil man kunne begynne på skolen i Sverige. Første semester med opprop var bestemt til en dag i januar 1965. Det ble en ny erfaring at personer med arbeidserfaring fra handelsflåten ikke var de som ble først ansatt der ny arbeidskraft på land eller for landkrabber var ønskelig. Jeg ble kjent med en maskinsjef som søkte jobb i Trondheim. Han ville gjerne være hjemme sammen med familien. Arbeidskontoret kunne ikke innvilge han ledighetstrygd så lenge Adresseavisen søkte etter ett avisbud i Brønnøysund. Han var derfor ikke blitt innvilget trygd eller arbeide i Trondheim. Beskjeden var å reise til Brønnøysund og begynne som avisbud. Denne loven er nok forandret i dag. Vikarjobber på skip i kystfart var heller ikke mulig i følge hyrekontoret i Trondheim. Nå husket jeg jo at Kolbjørn og Øystein Haug hadde vært ansatt i Nordenfjelske Rederi som telegrafister, styrmenn og tilslutt som loser. Nå hadde som sagt ikke hyrekontoret noen forespørsel om telegrafister. Jeg kom på tanken om å forsøke allikevel. Representanten ved Nordenfjelske som tok imot var en eldre kar ved navnet Sørgård. Han nevnte at de kunne tenke seg en ny telegrafist ombord i hurtigruten m/s Håkon Jarl for ett kort vikariat over jul. Han spurte etter sertifikater og tidligere erfaring. Jeg viste frem mitt sivile sertifikat av 1. klasse. Det mest vanlige for de som hadde kun hadde den sivile skolen fikk utstedt sertifikat av 2.klasse. Jeg viste også frem mitt Natosertifikat fra Marinen, som bekreftet mine 3 år med teknisk utdannelse innen fagområdet, høyere krav til hastighet av telegrafien, erfaring som radiobestyrer og instruktør ved radioskolen ved det nye Håkonsvern utenfor Bergen. Den tjenesten som innbefattet hemmeligholdelse ble ikke bekreftet av marinen. Det hette seg at vi skulle være beskyttet om vi forlot landet. Etter en noe for meg lang ventetid, kunne han bare bemerke at han ikke anså meg kvalifisert til å mønstre ombord i hurtigruten. På mitt spørsmål om hvorfor, kunne han Side 1 av 60

2 lettvint replisere med at radioen ombord ble benyttet av både overstyrmann og telegrafist. Morse ble sjelden benyttet, det var tilstrekkelig med radiotelefoni til de nærmeste kyststasjonene. Hovedjobben besto i å ta seg av passasjerene ved billettkontoret og ta seg av all regnskapsførsel. Han kunne tilføye at det også var mange av- og på-mønstringer på kort varsel. De som kom ombord som mye mannskaper, måtte innmeldes i de forskjellige systemer. Det som utenriksfarten fikk utført av hyrekontorene, måtte utfylles ombord i hurtigruten og sendes i land til de rette myndigheter. Personalia måtte lagres i arkivet. Feriepengene hadde fått ett nytt komplisert system, som nødvendiggjorde at alle tidligere månedlige hyreregnskaper for alle avmønstringsoppgjørene, måtte splittes og omregnes for å finne basen for beregning av feriepengene. Dette fant man ut at det ikke ble tid til. Båten kunne ikke ligge ved kai å vente på ett hyreoppgjør for en avmønstring i en liten kystby. Vel, jeg takket Hr. Sørgård for oppmerksomheten, og tillot meg å spørre etter Kolbjørn og Øystein Haug, om hvilken hurtigrute de var ombord i for øyeblikket? Sørgård våknet til og ville høre om jeg kjente eller var i slekt med disse to herrer. Jeg bekreftet hans mistanke. Spørsmålet var følgende: «Har du uniform? Hvis ikke, så må du gå til den og den butikken for å kjøpe en. Her har du en uniformslue, den får du som presang av meg! Kom tilbake når uniformen er klar! Uniformsluen var for stor, den gikk langt nedover ørene, men jeg regnet med at jeg kunne få meg en ny senere. Sørgård ga også beskjed om å kjøpe lange underbukser og varme underklær, det var kaldt oppe på Finmarka i disse tider. I uniformsbutikken ble jeg godt mottatt og betjenten tok meg opp til 2. etg. De sorte vinteruniformene var dyre, jeg synes å huske at han forlangte 1200 kroner. Jeg forklarte at det var uniform for ett vikariat ombord i hurtigruten, og at det ikke var mulig å betale så mye. Han viste meg derfor en uniform som var sydd til en overstyrmann i samme farten. Vedkommende hadde ikke hentet bestillingen, og de var villige til å gi meg denne til en pris av kroner 600. Uniformen hadde påsydd de nødvendige striper for en overstyrmann i denne farten, og med kommandoløkken. Jakken var noe kort i ermene, men jeg regnet med at det ville bli ok. Jeg ba dem tilføre telegrafistmerket. Nede i butikken spurte kassereren om prisen, og jeg kunne i farten bekrefte at det var kroner 200, og jeg gikk tilbake til Sørgård for å motta de nødvendige ordrer og papirer. Det var jo greit å se frem til noen måneder med gratis kost og losji og noen lommepenger før man reiste til Sverige. Side 2 av 60

3 Lønna ombord i hurtigruten var kroner 1000 pr måned uten noe overtid. Største delen av besetningen jobbet under ledelse av stuerten. Han hadde selv noe i nærheten av 1400 koner pr måned. Førstekokken hadde 1200 kr/mnd. Losene hadde til eksempel kr 1400/mnd. Kapteinen ledet med kroner 4000/mnd. Noe interessant var lønnen til cateringspersonalet. En lugarpike hadde i følge tidligere regnskaper mere enn 4000 kroner/mnd på sommeren i det tidligere år. Det var på grunn av at hun hadde sin betaling i følge det antall senger hun redde pr måned. Serveringspersonalet på første og andre klasse, hadde forskjellige lønnsavtaler. Alt i følge avtale med sjømannsforbundet selvsagt. Det som var noe merkelig var at før jeg gikk inn i skattetabellen, måtte jeg legge til 30 %. De 30 prosentene skulle beskattes, da skattemyndighetene trodde at de fikk 30 prosent i tips. Noe stort tull. Det var ingen av kystbefolkningen som reiste med hurtigruten betalte 30 prosent i tips når de kjøpte seg en karbonade og kaffe. Mulig at de som kjøpte mye øl og vin ga ekstra tips når de var i godt lag, men lite trolig at man ga hele 30 kroner av hundrelappen i tips. 30 kroner var nå en gang mye penger den gangen. Om dette hadde vært fornuftig og godtatt av sjømannsforbundet, burde det hele røveriet ha vært opplyst på menyene og også på oppslagtavlene om at betjeningen skulle ha 30 prosent tips og dette i følge skattemyndighetene. Vi som skulle trekke skatten, måtte skrive under på ett formular som ga myndighetene rett til å straffe oss med inntil 8 års fengsel om vi brøt skattereglene. 1.servitøren på første klasse hadde ikke mere enn 150 kroner/måned i fast betaling. Lønnen hennes ble beregnet av stuerten og i følge de regninger hun hadde innkassert, dvs hun fikk prosenter av salget. Første klasse hadde lite eller ingen passasjerer om vinteren, 1.kl var for dyrt for kystbefolkningen. Enkelte ganger kom det ombord utenlandske reiseselskaper. De hadde fått en billigere reise på 1.kl enn det nordlendingene betalte på 2. klasse. Disse reiseselskapene hadde forhåndsbetalt kost og reise, så det ble ingen omsetning for 1.servitøren. I de få månedene jeg var ombord, hadde hun bare noen få hundre kroner i lønn, med ekstra skatt for den tipsen hun ikke fikk. Jeg gikk opp landgangen i Trondheim. Den tidligere telegrafisten hadde allerede forlatt skipet tidligere på dagen. Han hadde fått sparken etter noen kvinneaffærer. Vikariatet var tydeligvis ikke riktig, de ville nok ha tid til å vurdere nye ansatte. Det fortaltes at han hadde blitt så betatt av messepiken i offisersmessen, at han hadde begynt å ta oppvasken for henne. Dette hadde ikke blitt akseptert av kaptein Stamnes. Det var strengt forbudt for Side 3 av 60

4 offiserene å ha noe omgang med betjeningen. Passasjerer var derimot fritt vilt. Dekksoffiserene med sine uniformer hadde stor pågang, mens maskinistene måtte lese Donald Duck og andre magasiner av interesse. Man måtte gå i gjennom radiostasjonen for å komme inn i lugaren. På andre siden av skottet i forkant lå lugarene til styrmenn og loser. Kaptein hadde ett større område på styrbord side. Der var kontor, en stor lugar med alle bekvemmeligheter pluss en liten salong, alt i edle tresorter. En bred og dekorert trapp førte opp og videre til broen. Kapteinen og overstyrmannen tok skipet inn og ut av havnene. Losene førte skipet i mellom hver havn, alle i følge 6 timers vakter. En av betjeningsjentene var i gang med å vaske trappen opp til 1. klasse. Hun anviste mere nøyaktig hvor jeg skulle gå og tilførte at hun kom på besøk senere. Det stemte, etter at jeg hadde sovnet senere på kvelden, kom hun inn under samme blankisen. Jeg spurte hva hun mente med dette. Svaret var enkelt, hun ville vinne konkurransen om hvem som kom først i køya til den nye telegrafisten. Jeg nevnte at maskinistene kom på sidelinjen. Det var det motsatte med maskinsjefen. Han var en eldre kar, og betjeningsjentene konkurrerte om flest ganger i køya med gammelen. Kapteinen hadde fast omgang med skolejenter som reiste med. Jentene var i alderen gymnas. Hva han gjorde med dem var ikke noe vi hadde noe med, jeg går ut i fra at han likte godt selskap i sin utmerkede salong. Han hadde sikkert blitt lei av gamle og masete kjerringer. Kapteinen var en stilig kar i sin uniform, og lueskygge med to rader av gull. Han hadde 4 striper på ermene. Overstyrmannen og losene med noe erfaring hadde to striper. Stuerten var den eneste ombord med tre striper og de var sølvfarget. Stuerten var egentlig den viktigste personen ombord. M/S Håkon Jarl hadde nok den beste stuert og kokkebesetning. 1.kokken, Fridtjof Pedersen, var berømt for sine ferdigheter, i mange henseender, en meget flink og hyggelig kar. Alle kjente Fridtjof. Jeg tror det var kapteinen som ikke ville tillate at han mønstret ombord i noen av de andre skipene til Nordenfjelske. På 1. klasse var det alltid 4 hovedretter i tillegg til koldtbordene, passasjerer eller ikke. Offisersmessen fikk den samme serveringen. De andre messene fikk det samme som ble servert på 2.klasse. Kapteinen, overstyrmannen, stuerten, losene og maskinsjefen spiste på 1.klasse, sammen med de eventuelle passasjerene. Passasjerene spiste sjelden ved samme bordet som kapteinen. 1.klasse besto altså av 47 lugarer og en stor salong med tilhørende spisesal. Det var egentlig synd at denne utmerkede 1. klasse innredningen ble så lite benyttet, unntatt for Side 4 av 60

5 billigtilbud for rike charterturister. Pendlerne langs norskekysten måtte som nevnt, betale det dobbelte for dårligere lugarer og servering. Typisk norsk dette å gi faen i sine egne og strø rundt seg til andre. Billettkontoret lå nede på hoveddekket. Det ble hovedsakelig bemannet av 2. styrmannen og 1.styrmannen, om delte vaktene. Telegrafisten eller radiooffiseren deltok ved anledning. Man solgte billetter og tildelte lugarer for de som hadde kjøpt billetter ved reisebyråene. Fra billettkontoret ble havneanløpene annonsert på flere språk. Vi ble etter hvert kjent med pendlerne på kysten av Nord Norge. De fikk derfor billettblokker av oss gratis, slik at de kunne vise frem en billett ved neste reise. Det var selvsagt ikke lov, men etter som utlendingene fra de internasjonale charterselskapene reiste billigere enn pendlerne, så brydde vi oss ikke så mye om Nordenfjelske med sine høye priser for nordlendingene. Pendlerne i Nord-Norge som var avhengig av hurtigruten som fremkomstmiddel, betalte mest. Ett normalt norsk system. Vi var kjent med at Nordenfjelske mottok mye penger eller subsidier fra staten for å holde det hele i gang. Noe måtte derfor tilkomme kystbefolkningen, og vi var de eneste som hadde muligheten til å foreta oss noe. Vi tok fra de rike og ga til de fattige med risikoen for å bli straffet. Hurtigruten hadde eget statlig postkontor og en statsansatt postmann reiste derfor med hele tiden mellom Trondheim og Kirkenes. Ved havnene i de nordligste fylkene ble vi alltid kontaktet av kystbefolkningen som ville ha oss til å kjøpe viktige bruksartikler til neste tur. Det kunne være briller, reparasjon av gebiss, medisiner i følge resept osv. Det ble alltid utført. Brennevinet bestilte de selv på det nærmeste vinmonopol. Disse polpakkene ble prioritert og tatt vare på. Det var også en fangecelle ombord. Den hadde en dør som bare kunne låses opp fra utsiden. Det var ikke så ofte vi hadde fangetransport. Tiden gikk fort ombord. Det var hele tiden noe å gjøre. Passasjerene skulle ringe, billettkontoret ble den travleste plassen. Der mottok man alle spørsmål, ros og klager. Det var selvsagt noen av de reisende som var spesialister på å klage på alt og alle. Men de gangene vi i farten plasserte den ukjente Herr og ukjente Fru på samme lugar ble det aldri mottatt noen klager. Når det var på det travleste, var det lett og blande sammen disse initialene til samme lugar. Noen av lugarene hadde 4 senger. Det var ikke bestandig at skriveferdigheten var leselig. Side 5 av 60

6 Ved ankomst var havn det to muligheter for å plassere landgangen, dette i følge flo og fjære, styrbord eller babord. Alle skulle selvsagt gå først i land, og med disse smale og usikre landgangene, så vi oss nødt til å feilinformere. Mesteparten, unntatt de erfarne pendlerne, gikk da til feil plass for å tråkke hverandre ned. Dette fungerte bra, og man unngikk sikkert mange uhell. Ingen falt ned fra landgangen og ned mellom skutesida og kaia. Vi må ikke glemme at det var vinter med muligheter for minusgrader. Landgangen ble plassert med handmakt, og det var ikke bestandig at isen var fjernet. Jeg kan ikke huske at noen brukte sand for å feste grepet. Det var tøffere tider og folk viste at de måtte ta vare på seg selv. Sjøfartsdirektoratet hadde ett kontor i Trondheim. Den ansatte der med fin tittel, forlangte enkelte ganger å reise med tur retur Kirkenes Trondheim for å kontrollere at alt var i orden, eller på en annen måte, at skipet ble drevet i henhold til direktoratets regler. Denne herren kunne være noe masete og forlangte mye service utenom den vanlige folkeskikken. Vi brukte lugar nr 47 på 1.kl for slike personer. Der ble det arrangert fester med en del av cateringspersonalet. Disse jentene bodde sammen helt forut, i ett område vi kalte Belsen. Byråkraten forlangte gratis servering og mere til. En kald vinterdags morgen kl 0400 satte vi han med høy promille, sovende på en sparkstøtting på kaia i Honningsvåg, og hjalp han ett stykke på veien. Vi hørte ikke noe mere til han, og ikke ble vi kontaktet vedrørende saken av Kaptein Stamnes. Det er ikke sikkert han fikk høre noe om det. Mest sannsynlig ville han ikke høre noe. I de nordligste havnene var det mulig å lure seg ombord, hoppe over rekka, å bli med til Kirkenes, for å forlate skipet tilbake i utgangspunktet. Vi både viste og så dette, men det var mye unødvendig arbeid dette med å besøke lugarene om natten for å kontrollere billetter. 2.styrmannen, Hr. Dahl, hadde nok en skipper i magen, han skulle sjekke alt og alle og senere rapportere til kapteinen. Men han torde aldri gå alene, slik at jeg måtte være med han, natt som dag. Man ble jo etter hvert lei av alt dette umulige maset. Denne spesielle turen hadde vi med en kvinnelig fange, en riktig pen jente. Jeg hadde sluppet henne ut for å lufte seg på dekk og lot henne senere gå inn for å sove. Under denne nattlige kontrollen etter blindpassasjerer sammen med Dahl, lot jeg han gå inn til henne. Døren lot seg ikke åpne fra innsiden, og jeg forlot dem der. Neste dag manglet 2. Side 6 av 60

7 styrmannen, og etter mye leting klarte jeg tilslutt å finne han» i fangelugaren sammen med den pene damen. Dahl var gift. Etter denne episoden roet han seg noe. Jeg vet at han ikke ble kaptein. Hurtigruten var jo registrert som passasjerskip og skulle derfor ha de forskjellige sikkerhetssystemer i orden. Radiostasjonen manglet strekkantenner etter mye dårlig vær og alderdom, og man hadde derfor ikke den nødvendige langbølge telegrafi. Kysttelefonien fikk også mindre rekkevidde. Nødbatteriene for nødsender og mottaker var heller ikke i orden. Jeg ble tilslutt nødt til å gå over landgangen i Trondheim, i det henseende å forlate skipet, om ikke det nødvendige ble utført. De rette personer kom ombord samme dag i Trondheim, og vi gikk ikke fra kaien før alt var montert, og radiostasjonens sertifikat oppdatert. I følge loven var jeg ansvarlig for driften av radiostasjonen. Rederiet skulle selvsagt se til at kontrollen og driftssertifikatet var i orden i følge sine tidsintervaller, men med sjøfartsdirektoratets representant rapportert sovende på en sparkstøtting i Honningsvåg og fast gjest på lugar 47, var han nok ikke så vanskelig å manipulere for de rette personer. De viste nok om hans svakheter for nattklubben på 1.klasse, lugar 47. Jeg fant fort ut at radaren ikke fungerte. Losene gikk for full fart mellom fjellene i mørke og snøkave uten radar. De brukte gyroen og klokka. Det syntes umulig for meg den gangen, men jeg burde vist bedre. Ubåtene har jo ikke noe mere å hjelpe seg med. Det viste seg at kontaktoren til omformeren var oppbrent, og etter at en ny var montert, var det hele tilbake i gode former. Men det var litt uforsvarlig allikevel, når man tok høyde for at det var en passasjerbåt som hadde vært uten en fullgod radiostasjon, og at det var andre båter som brukte den samme skipsleden. Været var selvsagt dårlig, som er vanlig om vinteren utenfor Kibergneset, Vestfjorden, Folla, Hustadvika. Men nei, gammellosen fra Trondheim lot seg ikke skremme. Han brydde seg heller ikke så mye da vi fant en stor stein på fordekket ved siden av ankerspillet. Steinen veidde flere tonn, og lot seg ikke fjerne uten bruk av en tungløftkran i Bergen. Steinen hadde blitt gravd opp av sjøen på Hustadvika, og slengt ombord. På samme turen ble alle passasjerer satt på land i Trondheim. Sjøen slo inn akterut og fylte opp alle lugarene på 2. klasse med sjøvann. m/s Håkon Jarl klarte seg. Side 7 av 60

8 Men det hadde den nok ikke uten folkene på broen, og de maskinistene som klarte å holde propellen i gang til en hver tid. Ett maskinhavari i slike situasjoner ville ha overlatt det meste til Vår Herre, om han var tilgjengelig. På den korte tiden ombord hadde vi skiftet elektriker hele 3 ganger. De tjente ikke penger slik de var vant med, og mønstret derfor av stort sett med det samme når kontrakt og arbeidsgiver ga den nødvendige tillatelse. Den ene elektrikeren sjekket daglig journalen på billettkontoret. Han noterte ned de lugarnumrene til de kvinnelige passasjerene. Siden hadde han alltid noe som måtte repareres på de samme lugarene. Det gikk alltid noen trivelige historier om hans ferdigheter i de høyspente situasjoner. I følge lugarjentene så slo han av sikringene til de respektive lugarer, og det tok alltid noe tid før han fant frem, jeg tenker da på den elektriske feilen. 2.kokken var nok den som var den flinkeste i klassen. Han sto alltid ved billettkontoret når nye passasjerer kom ombord. I følge lugarjentenes memoarer, så hadde han nok hatt muligheter for å komme på første side i Guinness Rekordbok. Han kunne ha opptil 3 forskjellige damer på lugaren pr døgn, kanskje mere. Mye av kosten besto av fisk. De fler retters måltid hadde alltid fisk på menyen. Ferskfisk, lever og rogn var noe byssa var spesialister på. På denne farten var det nok å gjøre, men ikke så mye å skrive om i ettertid. Hver tur var stort sett en kopi av den forrige. Matserveringen var nok det man husker best. Ett hotell med 5 stjerner ville ikke klare å måle seg med tilbudet på m/s Håkon Jarl. Dette har forandret seg med årene. Det finnes ikke slike fagfolk lenger. Man kan vel også regne med at det er ingen som bryr seg om å være de beste i klassen. I januar 1965 fikk man den erfaringen at rederiet ikke hadde ordnet med avløsning. De trodde vel at de kunne holde meg ombord til de fikk ansatt en de kjente fra før. Heldigvis kom jeg meg tidsnok til Sverige og første oppropsdagen på skolen. 1.styrmann Hermod Coucheron fra m/s Sunbeam hadde allerede kommet til Sverige og bosatt seg på hybel. Han hadde fått problemer med å bestemme seg for hvilken skole han skulle begynne på. Det var flere i samme kategorien, og noen hadde mere eller mindre bra rykte. Flere av de nordmennene som hadde kommet viste seg å være av eldre årgang, dvs rund 30 år. De hadde klart seg dårlig i grunnskolen, realskole og gymnas i Norge, og ville nå etter noen år i arbeidslivet forsøke seg i Sverige. Etter 3 år og avlagte eksamener, viste det seg at disse herrene ble de beste i stort Side 8 av 60

9 sett alle fagområdene. Undervisningen forgikk i forelesningssaler, og man måtte selv ordne med bøker, notater osv. Skolen brydde seg ikke, og det skulle de heller ikke. Man skulle selv bevise at man kunne klare seg. Fremtidige arbeidsgivere ville ikke ha nye arbeidstakere som hadde fått inn lærdommen med skje. Skolen underviste i sitt pensum og arrangerte alle skriftlige termineksamener. Skriftlig eksamen i alle fag hvert halvår. Klarte man ikke minstekravene i ett fag, fikk man en sjanse til. Deretter måtte man søke om å få gå det samme semesteret en gang til mot ny betaling, om det var plass. Det viste seg etter hvert at man ikke fikk noe stipend fra Norge. Sverige derimot betalte ut ett rikelig stipend til alle de norske elevene uten noe byråkratisk visvas. Skolen var rangert som nr 3 på FN-skalaen i New York. Norske firmaer og fabrikker foretrakk også studentene fra samme skole. De norske skolene var allerede den gangen kjent for å være dårlige. Studenter fra NTH fikk ikke jobb i utlandet. De norske sjømannskolene ble heller ikke godkjent i Sverige. En norsk maskinsjef måtte mønstre på svenske båter som obehørig. Det gjaldt alle kategorier, unntatt telegrafisten, som måtte ha internasjonalt sertifikat. Jeg fikk erfare dette senere i vikarstillinger ombord i ett svensk fartøy. Den første hybelen fikk jeg hos en familie i sentrum av Göteborg. Fruen var av den nysgjerrige typen, så jeg fikk meg etter hvert en hybel i en stor leilighet oppe i 4. etg i Sprängkullsgatan 16, i sentrum og på grensen til Haga bydel. En eldre svensk ingeniør bodde der, og han leidde allerede ut rom til en svenske og to norske studenter. Vi hadde felles bad, og dagligstue med TV. Stedet lå like ved de fleste av forelesningssalene, og ikke minst, det var rimelig leie. Jeg fant fort ut at jeg manglet pensumet fra realartium. Derfor fikk jeg meg en privat lærer som hjalp meg i gjennom realfagene. Det ble til stor hjelp senere. Samtidig klarte jeg å ta eksamen i teknikerfagene det første halve året. Med disse teorifagene kunne man løse ut de nødvendige fagbrev etter nødvendig praksis. Noen få konstruksjonsoppgaver skulle gjøres ferdig til avgangseksamen. En av de eldre elevene ved skolen var fra Telemark. Han hadde det gode norske navnet Lahus og gikk på linjen for Bygg og Anlegg. Det hendte at han kom oppom vår leilighet for å besøke en av de andre norske som gikk på samme linjen. De brukte å utveksle beregninger når det var nødvendig. Brokonstruksjonene tok mye tid. Boene måtte beregnes og tegnes i detalj. Nå var det ingen som fikk samme detaljerte oppgave, så det var ikke mulig Side 9 av 60

10 kopiere resultatene fra andre. Lahus fortalte ikke så mye om seg selv, men det kom frem etter hvert at han hadde overvintret fire år i ett strekk på en av de norske hvalstasjonene på Syd-Georgia. Syd-Georgia er en stor øy mellom Argentina og Syd-Polen. Han hadde reist hjem da fangsten tok slutt og stasjonene ble forlatt for alltid. En film fra Arktis med Arne Nærva og Stein P. Åsheim, NRK TV i året 2011, gir ett godt inntrykk av hvordan denne tilværelsen måtte ha vært. Jeg spurte om fritidssyslene hans på ett slikt sted, og svaret kom med det samme, «Banke Argentinere. Denne Lahus var en mann av få ord, over 190 cm høy og slank. Han røkte rullings fra Petterøes, og når han var i ulage, skiftet sigaretten plass kontinuerlig mellom munnvikene. Når man så dette optiske fenomenet, var det ett godt varsel om at man måtte holde seg på avstand. Den videre historie vil bekrefte dette. Lahus hadde lagt seg opp en betydelig formue i sitt tidligere arbeidsliv. Der hadde ikke vært mulig å bruke så mye penger på seg selv. I tillegg hadde han solgt en gravemaskin. Bankkontoen ga han en sikker tilværelse, uten at han sløste bort pengene sine. Han kunne sitte hele natten med sine brokonstruksjoner og satset alt på å få seg en god eksamen. Jeg kan ikke huske at han strøk i noen av sine termineksamener. Slutteksamen fikk han også. Man lærte seg at hans styrke og evne til og sloss lå langt over gjennomsnittet. Vi hadde ikke penger til å besøke byens danserestauranter. Med unntak fra regelen og ved ankomst på en av byens restauranter ville ikke vakten slippe han inn. Jeg gikk inn og fikk reservert ett bord. Da ikke telemarkingen kom, fikk jeg erfare at han hadde tatt ett tak eller grep på vakten som resulterte i at lederen av restauranten måtte tilkalle politiet for å få vakten løs. Hvalfangeren hadde kraftige muskler og han hadde lært seg sine knep sammen med argentinere og pingviner. I slike situasjoner sa han ingen ting, han bare så på deg. Det var vel derfor at det svenske politiet lot han forlate området uten noen skriverier. En søndags formiddag bestemte vi oss for å besøke an av elevene på elektrolinjen. Han bodde i egen leilighet og var gift i Horten. Svigerforeldrene godtok ikke hans tidligere yrkeserfaring fra skipsfarten. Han skulle derfor få seg en eksamen for landbasert arbeide. Uheldigvis strøk han til hver eksamen. Nok om det, vedkommende dekket ett pent kaffebord med det som hørte til. Telemarkingen rullet sin Petterøes og verten fortalte om sine eminente svigerforeldre. Telemarkingen sa som Side 10 av 60

11 vanlig ingen ting, men rullingsen begynte å bevege seg mellom munnvikene. Det tok ikke lang tid før kaffebord og skoleelev befant seg i en noe rotete orden ute på kjøkkenet, nærmere bestemt på gulvet. Telemarkingen forlot leiligheten og vi observerte han som turner i klestørkestativet ute i gården. Dette stativet hadde en kraftig svingstang og Lahusen lå i en horisontal stilling da stangen forlot sitt normale leie. Telemarkingen forsvant, som ett resultat av turnapparatets destruksjon, over det høye gjerdet og inn på området til naboen. Jeg så han ikke igjen før etter flere måneder. Kaffeserviset ble erstattet med ett nytt av god kvalitet. Lahusen jobbet eller studerte hele døgnet og det ga behov for noe avkobling. Det var langt til Syd-Georgia med argentinere og pingviner, så han foretok sine solo besøk omkring på byen. En natt kom politiet på besøk. De hadde med seg Lahusen som av en eller annen grunn hadde gitt dem adressen til leiligheten i Sprängkullsgatan 16. Telemarkingen hadde tydeligvis vært ute i ett noe fuktig selskap, men oppførte seg pent og som vanlig sa han ingen ting. Politiet ville arrestere han for flere forsøk på innbrudd da de hadde tatt han på fersk gjerning. Vi kom oss opp i 4.etg og fikk kokt oss noe kaffe og jeg forklarte at det var sikkert en annen forklaring på fenomenet. Nå er jo svensk politi voksne folk og de bruker sin stilling til å hjelpe folk der det kan være nødvendig. Kaffedrikking og en uformell etterforskning kunne konkludere med at telemarkingen hadde mistet noe hjernefunksjonen, og sin tilstand ikke kunne huske hvor han bodde. Da politiet fant han, var han i ferd med å bruke sin dørnøkkel på andre dører i samme husrekken. Husene var så like, og nattens utskeielser hadde kortsluttet hjernens komparatiske evner. Politiet godtok forklaringen og de var interessert i å høre om hans erfaring fra Syd-Georgia. Noe fikk de da høre. I etterforskningens interesse og prioritering hadde vi glemt at Lahusen fremdeles var uten sko. Samtidig observerte vi at strømpene var fulle av blod og at mitt nye gulvteppe hadde skifte farge. Vi fikk av han strømpene og man oppdaget at de var innsatt med glassbiter. Politiet viste seg fra sin gode side og tok han med til ett av byens sykehus hvor han ble behandlet og klargjort til den neste ukes forelesninger. Telemarkingen ga uttrykk for sin lyst til å besøke Danmark. Jeg prøvde å forklare han at det var dyrt å reise på ferie i Danmark, og at vi måtte delta i alle forelesninger. Alle forelesninger måtte nedskrives for senere bruk og Side 11 av 60

12 oppgaveløsninger. Noe senere hadde han funnet frem til ett program for Danmarks-turen. Det var flere helgedager etter hverandre, og han mente vi kunne få noen andre til å kopiere forelesninger. Jeg fortalte han at vi hadde opprop hver dag, og fravær gjorde at vi ikke fikk eksamen. Gyldig fravær var med melding fra lege. Ble det for mange gyldige fraværsdager, måtte man allikevel gå terminen opp igjen, dvs ett nytt halvt år med nye skolepenger og utgifter. Påskehelgene hadde jeg vanligvis programmert til å jobbe på havnen. Der var det godt betalt og pengene var nøkkelen til å fortsette med skole og forelesninger. Nå ble det ett åpent vindu for ett besøk til Danmark. Han ville bruke ett tilsvarende pengebeløp som salget av gravemaskinen, og det var i overkant av 20.000,- kroner, ett beløp som kan betraktes som betydelig i denne epoken. Beløpet var mere enn det en driftsingeniør kunne få i årslønn. Vi besøkte Danmark og det trengs noe mere tid for å beskrive denne turen. Historien ligger noe på kanten av det hjemmesitterne og sofasliterne har muligheter for å absorbere. Det trengs en noe utvidet hjernekapasitet innen det humoristiske og ubegripelige sellevev for å gjøre seg særlig nytte av denne historie. Så jeg vil kopiere denne historien ved en senere anledning om tid og anledning underbygger den tilstrekkelige prioritet.. Tiden gikk fort, og mens flesteparten planla helgene hjemme i Norge og Østlandsregionen, søkte jeg meg jobb nede på havnen sammen med havnearbeiderne. Det var også en erfaring jeg ikke ville vært foruten. Helgedagsbetalingen var god. Senere i året 2000 mens jeg var i Portugal, fikk jeg etterbetalt svenske pensjonspenger for dette arbeidet. Vi hadde nok betalt inn noe til det svenske pensjonssystemet. Semestereksamene før sommerferien gikk greit. Jeg sto i alle fag og kunne konsentrere meg om ett sommerarbeid. Ferie hadde jeg ikke råd til. Det svenske hyrekontoret i Gøteborg skaffet meg vikarstilling som telegrafist ombord i oljetankeren M/T Zelos. Denne gikk i kystfart mellom havner i Skandinavia og N-Europa. Besetningen besto hovedsakelig av svensker og noen få skandinaver pluss ett fåtall tyskere. Maskinsjefen var fra Ålesund og fast ansatt i rederiet. Elektrikeren var dansk. Stuerten var tysk, men Side 12 av 60