NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT. Leif Johansen 1930-1982 114. ÅRGANG SPESIALNUMMER 2000. Tidligere STATSØKONOMISK TIDSSKRIFT

NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT Leif Johansen 1930-1982 114. ÅRGANG SPESIALNUMMER 2000 Tidligere STATSØKONOMISK TIDSSKRIFT

NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT Redaktører: Lars-Erik Borge, Kai Leitemo og Kanne Nyborg Produksjonskonsulent Inger Kurds Utgitt av:sosialøkonomenes Forening Leder Bent Vale Generalsekretær: Birgit Laudal Tidsskriftets Postboks 8872 Youngstorget adresse: 0028 OSLO Telefon: 22 41 32 90 Telefax: 22 41 32 93 Postgiro: 0813 51 67887 Bankgiro: 8380 08 72130 Abonnementspris kr 200, Studentabonnement kr 100, Enkeltnr. kr 100, inkl. porto Annonsepriser (ekskl. mva.) gjeldende fra 1. januar 2000 1/1 side kr 5.200, 3/4 side Icr 4.700, 1/2 side kr 4.200, Abonnement løper til oppsigelse foreligger.

Østerås, mai 1999 En lærer har mange hyggelige erindringer. Selv kan jeg med stolthet glede meg over å ha vært lærer ved vårt institutt mens Leif Johansen studerte der. Vi skjønte fort at han var et uvanlig kvalifisert forskeremne, og snart var han forbi oss alle. «Leif Johansen» vil bli et begrep i vårt miljø for uoverskuelig framtid. Trygve Haavelmo Sosialøkonomisk institutt

LEIF JOHANSENS UTVIKLING OG VITENSKAPELIGE VIRKSOMHET 1950 1962. EN LYSENDE EPOKE I NORSK SOSIALOKONOMIS HISTORIE Forord av Bjorn Thalberg I et brev til professor Haavelmo ved juletider 1994 nevnte jeg en idé jeg hadde om å skrive et essay om Leif Johansens studie- og stipendietid og de nærmest etterfølgende år ved Sosialøkonomisk institutt fram til hans disputas i desember 1961. Ifølge Robert Solow hadde han på dette tidspunkt allerede etablert seg som «one of the world's leading economic theorists». Haavelmo svarte på mitt brev at han syntes dette var et interessant prosjekt, og han la til: «Hvis du vil, kan du godt si at jeg har lovet å bidra med opplysninger, etter evne.» Haavelmos løfte om støtte inspirerte meg meget, og i 1996 kom jeg i gang med arbeidet. Jeg har, bl.a. ved hjelp av «Instituttees» arkiver, gått igjennom stort sett alt hva Leif Johansen publiserte, alene eller sammen med andre, og også hans faglige korrespondanse, fram til 1962. Min tanke var først å begrense studiet til hans rent faglige virksomhet. Men etter råd fra enkelte professorer ved «Instituttet» har jeg, for å gi et mer fullstendig bilde av ham, også inkludert et kapittel der jeg behandler hans mer eller mindre politisk pregede arbeider, og der jeg også søker å gi en sammenfatning av hans grunnleggende økonomisk-politiske idéer og vurderinger. Jeg har fått meget hjelp med min studie. I sin leilighet i Otto Ruges vei trakterte Haavelmo meg med rødvin og la ut om sine synspunkter, oftest av generell og filosofisk art, på Leif Johansens vitenskapelige utvikling og på forholdene på «Instituttet» i hva man kan betegne dets glansdager, de forste par decennier etter 1945. Jeg er også takknemmelig for de innledende ord til min studie som Haavelmo formulerte få måneder før sin død. Verdifull støtte har jeg også fått av Randi Johansen, som har kontrollert detaljer i min fremstilling, og som har vært så vennlig å gi meg mulighet til å utnytte Leif Johansens dagbok fra hans studietid i Cambridge

4 1958159. Det har videre gledet meg meget at mine studiekamerater fra den tiden jeg selv var stipendiat ved «Instituttet», Tore Thonstad, Arne Amundsen og Kåre Edvardsen, har stilt generøst opp, gransket kapittelutkast og gitt verdifulle råd. Det samme gjelder, fra en noe yngre årsgruppe, Olav Bjerkholt, Eivind Bjøntegård og Finn Førsund. Inger Nestås, Leif Johansens tidligere sekretær, har også hjulpet meg på forskjellige måter. Videre takker jeg Norges forskningsråd for finansiell støtte til prosjektet, og Professor Wilhelm Keilhau's Minnefond for trykkingsbidrag. Jeg er redaktørene Jon Vislie og Lars-Erik Borge meget takknemlig for at studien publiseres som et spesialnummer av Norsk økonomisk Tidsskrift i anledning av 70-årsdagen for Leif Johansens fødsel, og i anledning av at det er 50 år siden han begynte sin vitenskapelige bane som assistent ved Sosialøkonomisk institutt.

5 KAPITTEL Innledning Paul A. Samuelson skrev i en minneartikkel om Bertil Ohlin ved hans død i 1979: «No one can predict when a young Wicksell or Ohlin will walk into the seminar room. Let us hope we shall recognize her or him when that time comes.» 1 Vel, det hendte i Oslo, i 1948-49, da Leif Johansen kom igang med sine studier i sosialøkonomi, og han ble i løpet av kort tid og i høy grad «recognized». Han begynte for øvrig sine studier i en tid da forholdene i Oslo lå spesielt godt til rette for en særdeles begavet ungdom å starte sin vitenskapelige bane. Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo, de to senere Nobel-pris vinnere, var på denne tid i full virksomhet ved Sosialøkonomisk institutt, og nettopp i disse årene var de begge meget opptatt av å forbedre og utvide pensum og undervisningen, og de foreleste begge flittig (hvilket var sjeldent senere). 2 Generelt sett var for øvrig disse første etterkrigsår preget av optimisme og fremtidstro (ikke minst ved universitetene), og i Frederiksgate, der sosialøkonomene holdt til, var tilstrømningen av nye studenter disse år stor, og troen på fagets betydning og fremtid var preget av ungdommelig optimisme. I denne studie forsøker jeg å skildre Leif Johansens utvikling som sosialøkonom og forsker fra han begynte sine studier ved universitetet i Oslo høsten 1948 og fram til han i 1961 hadde disputert for den filosofiske doktorgraden og var ferdig til å søke professorat. Essayet begrenses altså til Leif Johansens første år som sosialøkonom og behandler ikke hans P.A.Samuelson (1981 s. 370). Samuelson nevner også svenske økonomers pessimisme etter at landets store økonomer Wicksell og nå Ohlin og andre av Stockholmsskolens fremste representanter hadde gått bort: «Swedish economists are forever saying: «We are not what we used to be.»» Men skriver Samuelson: «Every great tradition must expect to encounter regression towards the mean.» I Oslo kunne man også, etter at Frisch og Haavelmo ikke lenger var aktive, vente en «regression towards the mean». Leif Johansen skulle komme til å forsinke en slik «regression» med mange år. 2 Haavelmo fortsatte regelmessig sin særdeles betydningsfulle innsats i undervisningen fram til 1970-årene, mens Frisch, etter sitt skippertak i undervisningen noen år fram til cirka 1950, la mindre og mindre tid og arbeide på undervisning og konsentrerte seg om sine mange og sterke forskningsinteresser (bl.a. utvikling av en omfattende økonometrisk modell for den norske økonomien, og senere planøkonomiske problemer). Hans overgang til å konsentrere seg vesentlig mindre om undervisning og mer om forskning skjedde (lykkeligvis for Leif Johansen) på den tid da Leif Johansen var ferdig med I. avdeling av sin eksamen, og Frisch kunne engasjere ham som sin assistent og gi ham stimulerende og ganske snart selvstendige forskningsoppgaver.

6 store forskningsinnsats etter 1961. 3 Ut fra flere perspektiv torde dog disse forste årene, fra han hadde avlagt I. avdelingseksamen i 1950 til disputasen i 1961, være de mest interessante. Det er for det første som Haavelmos kortfattede forord antyder en frapperende historie hvor forbausende fort Leif Johansen utviklet seg til en meget fremstående og allsidig sosialøkonomisk teoretiker. Flere av hans bidrag til økonomisk teori, og kanskje de mest betydningsfulle, skriver seg fra denne tid. Jeg tenker spesielt på hans bidrag til produksjonsteorien (the «putty-clay» approach m.m.), og hans «multi-sectoral model of economic growth». Jeg er også interessert i jevnføre Leif Johansens sosialøkonomiske utdannelse (og utdannelsens opplegg) i Oslo med idéer og påstander i den såkalte «The-Making-of-an- Economist» litteraturen, som diskuterer hvilket eller hvilke studieopplegg som bidrar mest til å skape fremragende økonomer. Jeg søker også å gi et historisk bilde av det sosialøkonomiske miljøet Leif Johansen trådte inn i som ung student, og som han selv senere var med på å utvikle og prege. Etter denne innledning gis i kapittel 2 noen biografiske data og noen glimt fra Leif Johansens første studieår fram til I. avdeling av den sosialøkonomiske embetseksamen høsten 1950. I kapittel 3 forsøker jeg å gi et bilde av det sosialøkonomiske miljøet ved universitet i Oslo de første årene efter krigen med spesiell vekt på de få faste lærere, dvs. professorene. Kapitel 4 omfatter Leif Johansens første år som assistent ved Sosialøkonomisk institutt, en tid da han var meget opptatt av å utarbeide undervisningskompendier på grunnlag av Frischs forelesninger og rapporter som ledd i forskningsprosjekt ledet av Frisch. I desember 1954 fullførte han sin sosialøkonomiske embetseksamen. Kapittel 5 handler om Leif Johansens år som universitetsstipendiat (fra januar 1955 til august 1958). Dette var trolig den mest produktive periode i hans liv som forsker. Med tre forarbeider til sin avhandling la han i denne periode grunnlaget til sin mangesektor vekstmodell (MSG), og han skrev den berømte artikkel om substitusjonsmuligheter ex ante og ex post og også andre artikler som vant internasjonal anseelse. Kapittel 6 omfatter hans år som «Rockefeller fellow» i Cambridge, England, og hans tid som dosent i offentlig økonomikk fram til hans disputas i desember 1961. I disse seks kapitler beskriver og 3 En avhandling som behandler hele Leif Johansens virksomhet som forsker vil were en formidabel oppgave. Men noen vil nok med tiden ta fatt på et slikt prosjekt, og dette essay vil da forhåpentligvis gi nyttig materiale.

7 kommenterer jeg Leif Johansens utvikling og virksomhet som forsker. Jeg har da søkt å unnvike å gå inn på hans politisk betonte arbeider. En slik grense er imidlertid vanskelig å trekke, og selv om Leif Johansen var kjent for å være en usedvanlig saklig og nøktern forsker, var det selvfølgelig ikke et vanntett skott mellom ham som vitenskapelig forsker og som politisk engasjert økonom. For å gi et mer fullstendig bilde av ham, og fordi det har interesse i seg selv, går jeg i kapittel 7 inn på hans politisk betonte arbeider fram til 1962. I kapittel 8 gis en meget kortfattet betraktning over faktorer som kan forklare hvorfor Leif Johansen nådde så langt.

8 KAPITTEL 2 De forste studieår Leif Johansen ble født i mai 1930 i Eidsvoll. Hans far, Helge Kristian Johansen, var yrkesoffiser (løytnant). Familien flyttet senere til Oslo, der Leif Johansen tok eksamen artium på reallinjen våren 1948 på Sinsen høyere alménskole. Han gikk ut som «preseterist». Han har fortalt meg at hans matematikklærer ble meget forbauset da han hørte at han ville studere sosialøkonomi, da han hadde tatt det som en selvfølge at hans fremragende elev skulle studere ved den tekniske høyskolen i Trondheim, noe alle matematikklærerens tidligere elever med gode nok karakterer hadde gjort. Leif Johansens beslutning om å studere sosialøkonomi var imidlertid dypt forankret. Hans far var politisk interessert og medlem av kommunistpartiet, og Leif Johansen var selv tidlig meget politisk og sosialt interessert, og han var med i kommunistpartiets ungdomsforbund og senere i partiet. Han hadde allerede i gymnasieårene lest endel sosialøkonomisk, spesielt marxistisk, litteratur. Det sterke sosiale engasjement torde bl.a. skrive seg fra inntrykk av den misère som han så rådde i mange av kameratenes hjem i bygden rundt Eidsvoll der han vokste opp i 1930-årene, noe han av og til snakket om. Leif Johansen giftet seg i 1953 med Randi Marie, født Grønli. Hun forteller bl.a. at Leif aldri behøvde å lese lekser på folkeskolen og langt opp i gymnasieårene. Hun forteller også at Leifs far hadde hatt en meget vanskelig barndom. Han var født i Vika i Oslo, var en av mange barn, og ble bortsatt. Hun forteller også at det var atskillig intellektuell begavelse å spore i Leifs slekt på morsiden. Hans mor var Louise Johansen, født Nygård. Høsten 1948 tok Leif Johansen den obligatoriske forberedende prøve i filosofi ved Oslo universitet, og i semesteret etter den forberedende prøve i matematikk. Angående hans sosialøkonomiske studier fram til I. avdelings eksamen høsten 1950 skal jeg spesielt berøre fagene produksjonsteori og teoretisk statistikk.

2.1 Produksjonsteori 9 I dette essay om Leif Johansen, hvor jeg også mer allment vil gi noen glimt av studiemiljøet i Frederiksgate, kan det ha spesiell interesse å gå en del nærmere inn på faget produksjonsteori. For Leif Johansen førte studiet av produksjonsteorien til hans første trykte faglige artikkel (Johansen 1950, side 72, C1), og dette teoriområdet ble meget tidlig et sentralt felt i hans forskning, faktisk det område der han gjorde sine første, og meget betydningsfulle, vitenskapelige bidrag. Produksjonsteorien hadde for øvrig en ganske sentral og egenartet status i det sosialøkonomiske studiet i Oslo. Det var det område av teorien nybegynnerne i Frederiksgate gjerne tok fatt på først, og der mange møtte betydelige problemer. Trond Bergh og Tore Hanisch gir en livlig skildring av dette: «Ingen bok har hatt tilnærmelsesvis samme betydning for utdannelsen av norske sosialøkonomer som «Innledning til produksjonsteorien» av Frisch. Helt siden slutten av 20-årene har hver generasjon av studenter sittet og svettet over sin utgave av dette verket. Det har hatt en helt sentral posisjon i studiet, både som innføring i emnet, og kanskje enda mer som grunnlag for den sosialøkonomiske dannelse. På denne bakgrunn er det påfallende at verket er så vidt lite kjent i utlandet, og at det f.eks. sjelden blir referert til i litteraturen.» (Bergh og Hanisch, 1984, s. 167.) Pensum våren 1950 var 7. utgave av Frischs «Innledning til produksjonsteorien». Frisch var den store pioner på den formelle produksjonsteoriens område. Den første utgaven av hans produksjonsteori forelå allerede i 1927 med tittelen «Forelesninger over tekniske og økonomiske produktivitetslover». I 1930-31 foreleste Frisch over emnet ved Yale University og University of Minnesota, og han hadde den gang «praktisk talt sluttet avtale om at boken skulle komme på Yale University Press», men han fant ikke tid til å sluttføre prosjektet. Boken (heftet) ble dog i stensilert form anvendt i undervisning og som grunnlag for forskning også i bl.a. Danmark og Sverige, og den ble suksessivt utvidet ut fra Frischs erfaringer fra forelesninger og diskusjoner hjemme og ute. 4 Den 7. utgaven utmerket seg ved at Frisch nå fant at han mer uhemmet kunne an- 4 Først i 1965 ble boken oversatt til engelsk og publisert med tittelen «Theory of Production» på forlaget Dortdrecht-Holland, D. Reidel Publishing Company. Den var dog tidligere oversatt til fransk, og ble senere oversatt bl.a. til italiensk. En utførlig behandling av Frischs innsatser på dette området er gitt i Finn R. Førsund (1999).

10 vende matematisk formulering på grunn av de stone matematiske forutsetninger studentene hadde fått gjennom innføringen av det forberedende kurs i matematikk. Generelle formelle analyser og matematisk språkdrakt var, mente Frisch, rasjonelt og naturlig ikke minst på dette området. Han skrev i forordet til den 6. utgaven (gjengitt i 7. utgave) at han hadde arbeidet meget med teorien og «var blitt klar over at de prinsipielle produksjonsspørsmålene måtte behandles matematisk. De er i virkeligheten ikke noe annet enn spørsmål om strukturen hos visse slags kontinuerlige (og i noen tilfelle diskontinuerlige) funksjoner av n variable» (Frisch 1946, s. 1). Frisch foreleste dog etter 1947 ikke selv i faget men overlot dette til en relativt ung økonom (Hans Bøler, cand oecon 1946). Bølers forelesninger disse år kunne synes å være en ganske merkverdig forestilling. Det store auditoriet i Frederiksgate var fullsatt av stort sett forste års-studenter. Tavlen var full av symboler, formler og figurer. Teoriens teser ble utledet fra noen få grunnleggende generelle forutsetninger. Henvisninger til konkrete og faktiske eksempler fantes det lite av. Med det rykte Frisch og studiet hadde var det nok få studenter som ventet seg at produksjonsteorien (til tross for navnet) skulle være særlig konkret, men mange ble nok likevel overrasket over hvor abstrakt og generelt det hele var. Analyser av økonomiske spørsmål ved hjelp av abstrakte matematiske resonnementer var uvant for de fleste og oftest ikke umiddelbart lettfattlig. For mange nybegynnere kunne Bølers forelesninger være som å styrte hodestups inn i en fremmed verden. Et vanlig spørsmål blant studentene var om de noensinne skulle kunne klare å beherske den formelle matematiske analysemetoden selv. 5 Frustrasjonen var påtakelig, og en del studenter ble nok aldri (selv etter års studier) riktig fortrolig med metoden. For mange kan man tale om et «matematikksyndrom», en slags nevrotisk kretsning omkring temaet. Problemet var et stående diskusjonsemne i Frederiksgate, og det var selvsagt aktuelt blant økonomistudenter mange steder i verden. I en tid da formelle analyser i tiltagende grad erstattet eller suplerte verbale resonnement, og artiklene i fagtidskrifter fyltes mer og mer med symboler og formler, var det overalt vanskelig for økonomistuderende og økonomer flest å henge med i utviklingen, og å lære seg å anvende de stadig mer avanserte formelle analysemetodene. Men i Oslo var 5 Jeg gikk på Bolers forelesninger hosten 1947 og husker godt disse reaksjoner blant mine studiekamerater og de livlige diskusjoner under og etter forelesningene.

1 1 problemet særskilt påtrengende da studiet ble «matematisert» så hurtig og grundig allerede på 1940-tallet. 6 7 Bølers forelesninger var for øvrig meget livlige. Han hadde god kontakt med studentene, bl.a. fordi de var mindre redde for å spørre ham enn de fleste andre lærere. Han ga semesteroppgaver som mange besvarte, og som han rettet og kommenterte nøye. I disse besvarelsene var det, med tanke på tidligere klagemål, merkelig hvor friskt studentene selv forsøkte seg med formelle formuleringer. Når studentene kom så langt som til eksamen i I. avdeling viste det seg også, om de ble prøvd i produksjonsteori, at svært mange studenter tross alt kunne det meste om «passuskoeffisienten» (e), «pari-passu»- og «ultra-passumloven», «substitumalen», etc. 8 Studieopplegget, og spesielt den sterke vekt man la på produksjonsteorien til I. avdeling, ble dog utsatt for atskillig kritikk. En del av kritikken gikk ut på at studentene fikk relativt lite bruk for denne spesielle kunnskap i den senere del av studiet, og man pekte som nevnt på at produksjonsteorien ikke hadde samme sentrale plass i studieopplegget andre steder. Jeg husker imidlertid at Leif Johansen og Arne Amundsen, og de fleste i den 6 «Matematikksyndromet» kan spores også hos kjente økonomer. Det gjaldt for eksempel Schumpeter, ifølge hans biografer (se f.eks. R. Swedberg 1991). Det fortelles om ham at medbrakte matematikkbøker, som resulterte mer i dårlig samvittighet enn i økte kunnskaper, ødela gleden ved hans syv båtreiser over Atlanteren. 7 Frisch skrev om matematiseringen at det var neppe noen ting i hans virksomhet som universitetslærer som hadde skaffet ham større faglig glede enn da han første gang oppdaget at studenter begynte å reagere mot den unødig tidkrevende elementære verbale framgangsmåte (med mye talleksempler). «Når vi ikke lenger behøver å øde vår tid og kraft på de resonnementsmessige banaliteter som tidligere ofte sinket oss, får vi den fulle anledning til å sette kraften inn på det som er problemenes økonomisk-relevante poenger» (Frisch 1946, s. 1). Lederartikler og andre innlegg i avisene som kommenterte matematiseringen av det sosialøkonomiske studiet, så dog oftest saken på en annen måte. Matematiseringen ble møtt med kritiske innlegg og slagord som for eksempel at «menneskelig atferd ikke lar seg presse inn i matematiske formler.» Mange avisredaktører forbandt matematiseringen av studiet i Oslo med Frischs interesse for planøkonomi, og så ikke (eller godtok ikke) at det var en generell utvikling av økonomisk teoretiske analyser i denne retning. 8 Terminologien er typisk for Frisch og Frederiksgate. Svenske økonomer hevder ofte at norske økonomer er, på grunn av deres relativt ensartete utdannelse, en atskillig mer homogen gruppe enn de svenske. Som et eksempel har jeg flere ganger hørt at de har anført følgende iakttakelse: Når noen ved et seminar nevner «passuskoeffisienten» (eller eventuelt bare «epsilon»), vet typisk nok alle de norske økonomer straks hva det handler om, mens andre deltagere ser spørrende ut. Frisch var, skriver f.eks. Samuelson (1974, s. 7), «a great coiner of names». Mange mente dog at han myntet nye termer både i tide og utide, noe kanskje hans produksjonsteori kan sies å bære et visst preg av.

12 sentrale krets av lærere på Instituttet den gang, anså kurset som meget nyttig både kunnskapsmessig og som analytisk øvelse. Det stemmer at produksjonsteorien ikke hadde like fremtredende plass andre steder, men slik faget ble undervist i Frederiksgate, med sterk vekt på produsentenes økonomiske atferd, inneholdt det en sentral del av det man nå kaller grunnleggende mikroteori, (om enn i Frischs noe spesielle tapning). 9 Den andre sentrale del av mikroteorien, konsumentenes atferd, inngikk sammen med produksjonsteorien i grunnkurset i økonomisk teori til I. avdeling. Pensum her var også til en stor del basert på Frisch, nemlig hans «Notater til økonomisk teori» (som opprinnelig var notater til Alfred Marshall's «Principles of Economics»). Etter min mening ga Frischs produksjonsteori og hans «Notater», samt et lite hefte om polypolteori, tilsammen et adekvat grunnkurs i mikroteori, fullt på høyde med samtidige eller noe senere internasjonale lærebøker i emnet. En annen del av kritikken gikk ut på at Frischs produksjonsteori, med dens sterke vekt på matematisk formulert analyse, bidro til at studiet til I. avdeling var for sterkt metoderettet, til besvær og skuffelse for svært mange studenter. For eksempel skriver Andvig (1973) i artikkelen «Skisser fra Instituttets historie», etter først å ha konstatert at Instituttet de forste årene etter krigen fikk «en ualminnelig sterk tilstrømning av samfunnsinteresserte studenter» som ivret etter å gi seg i kast med etterkrigstidens brennende økonomisk-politiske problemer: «Men hva ble studentene møtt med? Jo med matematikk, produksjonsteori og sannsynlighetsregning, og uten lærere som hadde tid til å forklare hva det hele dreide seg om. De ble møtt, den gang som nå, med analyseteknikk, og ikke drøfting av samfunnsproblemer.» I en annen artikkel om Instituttets historie skriver H.J.A. Kreyberg om samme periode at «åpenbare symptomer på at ikke alt var vel var først og fremst den vedvarende misnøyen (blant studentene) i seg selv og det faktum at det hele tiden gjorde seg gjeldende et temmelig sterkt frafall av stu- 9 For en del år siden foreslo jeg at vi skulle overveie å innføre et kurs i produksjonsteori for studentene i Lund (der jeg arbeidet), f.eks. basert på Hoels og Moenes «Produksjonsteori», Universitetsforlaget, Oslo, 1987. Denne bok bygger på Frisch. Mine kolleger mente dog at det ikke var behov for et spesielt kurs i produksjonsteori da analyser av produktfunksjonens egenskaper m.m., nå inngår i de generelle mikro- og makrokurser (som for eksempel Eulers teorem at summen av faktorinntektene uttømmer under vanlige forutsetninger hele produktet), samt at mer spesielle typer av produktfunksjoner (som for eksempel den homotetiske) kan studentene lære seg i matematikkkurset.

13 denter i løpet av studietiden. Og det ved studiet som først og fremst fikk skylden var den meget sterke og ensidige vekt som ble lagt på analyseteknikk og metode i I. avdeling. Først etter 2-3 års studium fikk studentene Wing med de konkrete og empiriske forhold i økonomien som analyseapparatet skulle anvendes på.» Videre mente Kreyberg at mange studenter nok trodde at «de hadde kunnet here å bruke verktøyet bedre dersom det var blitt demonstrert mindre isolert fra praktisk anvendelse.» Men, han avsluttet med: «Trass i dette grunnlaget for studentenes misnøye, kan en imidlertid trygt si at det var lite gjenklang å finne i Frederiks gt. 3 for de tendenser til teorifiendtlighet som kom til uttrykk på andre hold og som tidvis også fant veien til avisenes spalter.» (Kreyberg 1963, s. 13.) Jeg tror dog ikke at selv de mest samfunnspolitisk interesserte nye studenter den gang regnet med at de skulle gå direkte løs på å diskutere aktuelle samfunnsproblemer allerede tidlig i studiet. De hadde nok atskillig forståelse for at de måtte legge ned mye tid på å lære seg metoder og hjelpefag den første tid for å bygge opp sine analytiske ferdigheter. Det så mange nye studenter ble frustrert over var nok som nevnt først og fremst den meget abstrakte og uvante betraktningsmåte som matematiseringen innebar, og problemet å lære seg å utnytte matematisk formulert analyse i sine egne resonnementer. På den annen side fremholdt som nevnt mange kritikere at studiet til I. avdeling (normal studietid 2,5 år) var lite konkret og inneholdt lite drøfting av samfunnsproblemer, og vedvarende kritikk av dette slag førte omsider til en endring. I mars 1960 vedtok Stortinget en ny lov om økonomisk embetseksamen. Faget befolkningslære utgikk og fagene næringsøkonomi og sosiallære ble flyttet ned til I. avdeling samtidig som teoretisk statistikk ble flyttet til en egen statistikkeksamen etter I. avdeling. Det faktum at så mange studenter falt fra under studiet skyltes nok for en stor del at mens den tidligere statsøkonomiske eksamen hadde vært lett var det nye sosialøkonomiske studium til dels meget krevende. Det var også et åpent studium, der mange med svake artiumskarakterer forsøkte seg, og frafallet var derfor naturlig nok relativt høyt. Moralen var, kan man si, at det er bedre at alle (med artium) får forsøke seg, selv om strykprosenten derved kan bli stor. Det kan også nevnes at studentenes kunnskaper i matematikk de første etterkrigsår ikke var så gode som senere da Sydsæters «Matematisk analyse I og II», skrevet med tanke på økonome-

14 nes behov, og som etter hvert inneholdt mange instruktive økonomiske eksempler på anvendt matematikk, var kommet til. Man kan for øvrig også peke på at det for de fleste meget samfunnsinteresserte studenter, med sterk interesse for økonomisk politiske spørsmål, neppe fantes noe godt alternativ til det sosialøkonomiske studiet. Andvig antyder at studentene ikke ble fortalt «hva det hele dreide seg om». Frisch, i alle fall, snakket ofte og ivrig om nytten av «omveisproduksjon», om først å lære seg rasjonell analyseteknikk for dernest å gå los på konkrete problemer. Men Bøler og andre lærere var nok mindre opptatt av slike forklaringer. 1 0 Jeg tror dog at selve idéen med den nevnte «omveisproduksjon» var klar nok for de fleste. Spørsmålet hvorvidt det analytiske verktøyet burde læres mer i forbindelse med praktiske anvendelser, ble av og til diskutert blant Instituttets lærere. Jeg minnes at Haavelmo en gang presiserte at det til viss grad burde være et både og, men først og fremst burde studentene gå igjennom grundige teoretiske kurs i relevant matematikk og i Økonometriske metoder. Leif Johansen fulgte som nevnt Bolers forelesninger vårsemesteret 1950. Også han var meget samfunnsinteressert, men den nevnte frustrasjonen som rammet mange studenter rammet ikke ham. Sammenlignet med de fleste andre studenter levde han i sin egen verden idet at han var umiddelbart på bølgelengde med Frisch. Etter hva han fortalte i samtaler med meg og andre fant han Bølers forelesninger meget stimulerende og Frischs produksjonsteori uhyre interessant og morsom å lese. Leif Johansen var tydeligvis også mer positiv i sitt syn på studiets opplegning enn de fleste andre studenter. Dette fremgår bl.a. av hans og andre studenters innlegg under spalten «Studium og studieforhold» i studentorganet Stimulator i årene omkring 1950. De fleste av innleggene i denne debatt var ganske kritiske. Mange hevdet for eksempel at sosialøkonomene får en «for teoretisk» utdannelse med tanke på de stillinger de vanligvis besetter. Flere foreslo en linjedeling. Leif Johansen avviste idéen om linjedeling (Stimulator 1951: 5, s. 12). Han mente også at det er mulig at den følelse Økonomer måtte ha «av å ha fått en «for teoretisk utdannelse» for sine stillinger, i virkeligheten beror på det motsatte forhold, 1 1301er ble av enkelte kritisert for å were noe vel pedantisk, for bokstavtro til Frischs tekster. Men han siterte dog ganske flittig Marshall m.fl., og kunne krydre sine forelesninger med latinske uttrykk som «Natura non facit saltum» (naturen gjør ingen krumspring) ved forklaring av visse generelle produksjonstekniske regelmessigheter.

15 altså at de har fått en utdannelse som ikke er god nok teoretisk. Det er jo et faktum at en teori som en ikke har tillegnet seg skikkelig, greier en ikke å anvende i praksis». Leif Johansen besvarte Bølers semesteroppgave «En formell sammenlikning mellom teorien for produsentens tilpasning og teorien for konsumentens tilpasning», en besvarelse Bøler belønnet med den (såvidt vites) beste karakter han noensinne gav, 2.15, det vil si «ren laud». Besvarelsen ble publisert i Stimulator 1950: 6. Den utmerker seg ved en klar og oversiktlig fremstilling. Matematisk analyse anvendes her på en effektiv og relativt enkel måte, og suppleres med gode verbale forklaringer. Besvarelsen viser, som Bøler kommenterer, at «kandidaten» behersker stoffet, og den vitner også om usedvanlige analytiske evner. Beskrivelsene i besvarelsen av produsentens og konsumentens tilpasning (under «prisfast kvantumstilpasning») stemmer godt overens med standard læreboktekster i mikroteori i dag. Leif Johansen fikk med denne sin «rene laud» besvarelse, og med sine diskusjonsinnlegg i andre kurser og blant studiekamerater, allerede nå etter bare cirka ett års tid i Frederiksgate et særskilt ry både blant studentene og lærerne. 2.2 Teoretisk statistikk Pensumet i dette faget var de aller første etterkrigsår, fram til høsten 1948, ikke særlig «up to date» og av relativt begrenset omfang. Det bestod vesentlig av en temmelig enkel lærebok i teoretisk statistikk av F.C. Mills og et hefte i sannsynlighetsregning av O. Reiersøl. For professor Frisch, stifteren av «Econometric Society» og redaktør av «Econometrica» siden 1933, og for professor Haavelmo, som med sin doktoravhandling (i USA 1944) hadde lagt grunnen til «the probability theory revolution in econometrics», kunne dette pensum selvsagt ikke ansees som tilfredsstillende. Det ble da også radikalt forandret de følgende år. Haavelmo ble professor i Oslo i 1948, og foreleste over økonometri høsten 1948 og våren 1949. Våren 1949 diskuterte han fordelene med en sannsynlighetsformulering av økonometriske modeller, og med sin utmerkede pedagogiske fremstilling fikk han klargjort for studentene meget av innholdet i sin doktoravhandling. Han diskuterte bl.a. problemet med estimering av parametrene i simultane ligningsystemer, og gjennomgikk i

16 denne forbindelse sine artikler" «Statistical Analysis of the Demand for Food: Examples of Simultaneous Estimation of Structural Equations» og «Methods of Measuring the Marginal Propensity to Consume». Disse forelesningene var ikke så lite av en begivenhet i Frederiksgate, studentene fikk nå med ett kontakt med forskningsfronten i den økonometriske teorien. De samlet mange tilhørere. Jeg vet ikke om Leif Johansen, som da var helt ny i Frederiksgate, fulgte disse forelesningene. Vårsemesteret 1950 startet Frisch og Haavelmo (formelt etter oppdrag fra det Juridiske fakultet) et samarbeid for å omorganisere undervisningen og utarbeide «på et mere moderne grunnlag» et nytt pensum i teoretisk statistikk. Planen er beskrevet av Frisch i et ni siders memorandum av 13. september 1950 «Disposisjon til Innføring i Teoretisk Statistikk». Frisch inndeler stoffet i 9 kapitler: 1, De statistiske grunnbegreper; 2, generelt om statistiske fordelinger; 3 og 4, spesielle diskrete og spesielle kontinuerlige fordelinger; 5, estimeringsteori; 6, generell hypoteseprøving og desisjonsteori; 7, regresjonsanalyse; 8, konfluensanalyse; og 9, tidsrekkeanalyse. For kapitlene 2, 5, 6 og 7, men i langt mindre grad for de Øvrige kapitler, spesifiserte Frisch i detalj hvilke deler av teorien som skulle (eller burde) inngå. Oversikten inkluderte meget av den nyeste utviklingen på området, og tok med stoff langt utover inneholdet i Mills og Reiers01. Betraktet som en plan for et pensum i teoretisk statistikk for økonomer, med krav om at alt som «Disposisjonen» omfattet skulle være med, virker (og virket) det hele mildt sagt overambisiøst, mer som forslag til pensum for hovedfag i teoretisk statistikk. Frisch skrev dog at det ikke var tale om pensum i den forstand at det skal huskes i detalj, det viktige var å lære seg å forstå det erkjennelsemessige grunnlaget for resonnementene. En del av memorandaene inngikk for øvrig bare delvis, eller aldri, i pensum. Det nye pensum skulle foreligge i form av en rekke kompendier (memoranda), og Frisch tenkte seg, meget optimistisk, at disse skulle utarbeides (relativt fullstendig) i løpet av kort tid. «Skippertaksåret» var 1950 da Frisch i vårsemesteret foreleste over de deler av stoffet han betegnet «Del I Elementer av den matematiske statistikk», og Haavelmo om høsten foreleste over «Del II Sannsynlighetsmodeller og deres anvendelser i det sam- I henholdsvis Econometrica 1947 (s. 79-110) og Journal of the American Statistical Association 1947 (s. 105-22).

17 funnsvitenskapelige området». Ut fra disse forelesninger skulle det, skriver Frisch i sin ovenfor nevnte «Disposisjon», utarbeides kompendier «som en kunne bygge på når den regulære undervisningen blir overtatt av læreren i teoretisk statistikk fra begynnelsen av 1951». Planen kunne dog ikke gjennomføres så raskt som Frisch hadde tenkt seg. I 1950 utkom nok en rekke memoranda som bygde på Frischs og Haavelmos forelesninger, men disse var stort sett referater fra én eller noen få forelesninger. Et omfattende kompendium fra Haavelmos forelesninger, «Innføring i teoretisk statistikk. Sannsynlighetsmodeller og deres anvendelse i det samfunnsvitenskapelige område», kom dog allerede som memo 15. februar 1951, forfattet av Haavelmo sammen med Alette Rømming, Arne Amundsen og Leif Johansen. Videre kom «Innføring i teoretisk statistikk del I. Elementer av den matematiske statistikk» som memo av 24. oktober 1952 av Haavelmo, Frisch og Leif Johansen. Også enkelte andre memoranda kan sees som del av det i 1950 planlagte nye pensum, for eksempel «Regresjonsteori», memo av 18. april 1953 av Frisch. Organiseringen av det nye moderne pensum i teoretisk statistikk ble altså ikke gjennomført fullt så fort, og heller ikke så fullstendig, som Frisch hadde planlagt. Men det hele var dog et meget nyttig og fremgangsrikt prosjekt, som kom til å bety meget for studentene og for Instituttets kompetanse på området. Stoffet ble publisert i form av spredte memoranda. Om Frischs og Haavelmos opplegg av pensum i teoretisk statistikk «etter dagens moderne prinsipper», skriver Herdis Thorén Amundsen som disse år normalt hadde hand om undervisningen i emnet: «Desverre kunne ikke Frisch ta seg tid til å bearbeide kompendiene til en sammenhengende tekst, så studentene (og de lærere som etter hvert overtok) hadde en strid tørn med å sette sammen de henimot 900 sidene til et hele. Likevel var dette antagelig den beste og mest utførlige generelle innføring i teoretisk statistikk på det gitte matematiske nivå i 1950-årene» (H.T. Amundsen 1986, s. 116). Et bemerkelsesverdig forhold var for øvrig at med den nevnte serie kompendier var både pensum i teoretisk statistikk og pensum i mikroteori (Frischs produksjonsteori og hans nevnte «Notater») produsert og publisert i Instituttets egen regi. Etterhvert som det ble utarbeidet kompendier på grunnlag av Haavelmos forelesninger for II. avdelings-studenter, tenderte også pensum i økonomisk teori til II. avdeling for en stor del til å be-

18 stå i Instituttets egne memoramda. Det ble et særeget trekk ved studiet i Frederiksgate at pensum i så stor grad besto av «hjemmegjorte» kompendier (og som meget ofte også fikk en lang levetid), et forhold som bidro til den omtalte relativt ensartede utdannelse av norske sosialøkonomer. 12 Prinsippet var dog ikke uten farer, det gjaldt å fornye kompendiene i takt med den intemasjonelle faglige utviklingen. For Leif Johansens utdannelse og vitenskapelige utvikling fikk Frischs og Haavelmos skippertak året 1950 for å høyne nivået i teoretisk statistikk i Frederiksgate meget stor betydning. Nettopp dette år leste han til eksamen i emnet. Han fulgte med stor interesse Frischs forelesninger i vårsemesteret, og han fikk allerede da (etter hva han har nevnt) en viss kontakt med Frisch. I Haavelmos forelesninger i høstsemesteret over sannsynlighetsmodeller stilte han mange skarpe spørsmål både under og etter forelesningene, og Haavelmo har fortalt meg at han da meget snart hadde Leif Johansen i kikkerten som blivende assistent på Instituttet. 2.3 Leif Johansens I. avdelings eksamen Resultatene i eksamen til I. avdeling høsten 1950 var imøtesett med stor spenning, ikke minst av Haavelmo og Frisch som naturlig nok var meget interessert i hva deres anstrengelser i teoretisk statistikk kastet av seg. Resultatene var, spesielt for de beste kandidatene, sensasjonelt gode. Karakterene, slik skalaen ble anvendt i Frederiksgate på denne tid, pleide å variere fra cirka 2,20 (som var en meget god karakter) og oppover. Grensen for laud var 2,75, og som regel hadde mer enn halvparten en høyere gjennomsnittskarakter (dvs. haud). En sjelden gang så man en «ren laud», dvs. en karakter i området 2,15 eller bedre. En karakter under 2,00 til sosialøkonomisk embetseksamen hadde studentene og trolig de fleste lærere ikke hørt tale om. Forbauselsen ble derfor stor da karakteren 1,75 ble slått opp på tavlen. Det var Leif Johansens karakter i skriftlig eksamen i teoretisk statistikk, gitt av sensorene Herdis Amundsen, Trygve Haavelmo og Fredrik Lange-Nilsen. Jeg husker at en lærer spøkefullt 12 j Sverige hersket andre prinsipper. Professorene her var stort sett alt for opptatte med andre ting enn til å bidra til produksjon av undervisningsmateriale. De forskjellige universitetsinstituttene adopterte oftest kjente utenlandske pensumbøker. Disse kunne da være forskjellige fra sted til sted, og de ble ofte fort skiftet ut med andre nyere bøker eller fornyede utgaver.