1 Seminarsand Arverett Arvepakt/Innfortolking av ugjenkallelighet i testament. Al. 56. HR-2018-2424 18. desember 2018 Fakta: 1984: C, kvinnen født i 1934 og B, mannen født i 1927 giftet seg i 1984. Felleseie. Begge har vært gift før, hun har to voksne barn, han ingen og ingen felles. Hennes familie har eid en gård i nærheten av Lillesand i over 400 år. Hun har fått en fritidseiendom fra foreldrene fraskilt fra gården. 1987: Broren overtok gården i 1972. Han var barnløs og Cs sønn var nærmeste odelsberettiget. I 1987 ble hovedhuset fradelt gården og kjøpt av C og B sammen for kr. 750 000. To bruksenheter. Pusset opp og bodde der. B solgte etter hvert sin forretningsvirksomhet og faste eiendommer. 1991: I 1991 undertegnet barna til C en erklæring om at B skulle kunne sitte i uskifte hvis C døde først. 1998: Så i 1998 opprettet ektefellene et dokument betegnet gjensidig testament. (men var felles). Her ble det bestemt at hovedhuset skulle tilfalle sønnen og fritidseiendommen datteren ved lengstlevendes død. Videre ble det tatt med en bestemmelse som skulle vare i ti år etter lengstlevendes død. Denne gjaldt oppgjøret mellom barna hvis en av de arvede eiendommer ble solgt før ti år var gått. Videre ble det tatt med en bestemmelse om forkjøpsrett for barna til sønnen og datteren hvis en eiendom ble solgt. Dessuten klausul om særeie og beslagsforbud og det ble vist til erklæringen om samtykke til uskifte. Barna var informert om testamentet. 2010: Så i 2010 døde C og B fikk uskifteattest. 1
2 2011: I 2011 opprettet B et nytt testament og bestemte at barna skulle arve eiendommene mot å betale til boet kr. 1.9 mill. og han fordelte deler av boet i testament til sin slekt. 2014: I 2014 oppretter han enda et testament og nå skulle barna betale kr. 2.5 mill. hver til boet. Han planla på dette tidspunkt å kjøpe en leilighet i Lillesand og ønsket å selge en av eiendommene eller oppta lån for å finansiere et kjøp. Sønnen til C ga da klar beskjed om at han motsatte seg salg eller belåning av eiendommene. I 2016 i en alder av 89 opprettet så B ytterligere et testament. Cs barn kunne overta eiendommene på skifte mot å innbetale halve verdien til boet. Barna visste intet om disse testamenter. 2017 planla B å skifte boet. Deretter rettssak om Bs rett til å disponere over eiendommene ved testament og ved livsdisposisjoner. 2
3 Klart: Det som var sikkert var at B etter 18 første ledd som hovedregel kunne både selge og belåne eiendommen(e). Videre som utgangspunkt - kunne han tilbakekalle for sin del, men ikke for avdødes del. Spørsmålene ble dermed om testamentet fra 1998 for hans del var ugjenkallelig og om hans rådighet over eiendommene i live var begrenset. Tingretten kom til at B ikke kunne foreta noen rettslige disposisjoner over eiendommene. Lagmannsrettens flertall kom til samme resultat. B er nå død så for Høyesterett var det bare spørsmål om testamentet fra 1998 var ugjenkallelig. Høyesterett: 1.Det rent prosessuelle. Dødsboet ville ikke tre inn i ankesaken. Kunne legatarene etter 2016-testamentet fortsette saken? Tvisteloven 16-16 andre ledd andre punktum. Rt 1999-849. Rettslig interesse, tvisteloven 1-3 og Rt 1990-874. Påstand endret til «B og Cs testament av 8. oktober 1998 er ikke ugjenkallelig.» «Det reelle tvistespørsmålet var heile tida om 1998-testamentet kunne kallast attende.» Det var det samme kravet som tidligere selv om påstanden var justert. 3
4 2. Partsforholdet i en arvepakt: «Men arvepakta kan også gjerast overfor ein ektemake som testatoren opprettar felles testament saman med. Arvepakta treng ikkje vera inngått med den som blir tilgodesett. Fråfallet av tilbakekallingskompetansen kan såleis gjerast overfor ulike rettssubjekt.» Dette var svært viktig i saken. I 56 står jo bare man kan binde seg, men ikke overfor hvem. Se et liknende eksempel Agder 9.10.2007, LA-2007-25864 Felles og ikke gjensidig testament. 3. Rettskilder - Utgangspunkt 56, her ingen uttrykkelig bestemmelse. (41): «Ordlyden i arvelova 56, sett i samanheng med tolkingsregelen i arvelova 65 fyrste ledd, talar isolert sett for at fråfall av retten til å kalle attende eit testament ikkje treng å vera eksplisitt, men kan følgje av ei tolking av testamentet der ein også legg vekt på omstende som ikkje er nedfelt i sjølve testamentet.» Altså som formkravene i 49, holdepunkter i testamentet og så fortolke. (42). Andre rettskilder. Forarbeider intet. Rettspraksis. Viste til Rt 1979 s. 922 som ikke ga noe generelt svar. «Drøftinga av spørsmålet er svært knapp.» 4
5 Viste også til teorien. Hambro s. 387 flg. og Lødrup 7. utg. s. 215, Andenæs og Unneberg som alle mener at innfortolking bør kunne aksepteres. «Nærast samstemt». Unntak Frantzen. 5. Oppsummering av gjeldende rett: (43). «Systemet i lova talar etter mitt syn for at fråfall av retten til å kalle attende eit testament kan følgje av ei tolking av testamentet der ein også kan ta omsyn til omstende som ikkje er nedfelt i dokumentet. Eg viser her til NOU 2014: 1 Ny arvelov side 104 som eg meiner gjev uttrykk for gjeldande rett. Her går det fram at når ein skal ta stilling til om disposisjonen kan kallast attende, må ein byggje på dei same vurderingskriteria som elles ved tolking av testament formkrava hindrar ikkje dette. Viljen til å binde testasjonskompetansen må likevel ha tilstrekkeleg forankring i det formbundne dokumentet. Men tolkingsmoment utanfor dokumentet kan trekkjast inn for å kaste lys over kva testator meinte då dokumentet vart utferda. Dette er bakgrunnen for provkravet «klårlagt» i arvelova 65 andre ledd. Det same må gjelde der spørsmålet er om eit testament også kan tolkast som ei arvepakt. Ein bør ha ganske sterke haldepunkt for å legge til grunn at arvelataren har meint å binde testasjonskompetansen.» Altså det interne forholdet: forankring i det formbundne testamentet Eksterne forhold utenfor dokumentet. 5
6 6. Den konkrete vurdering. Interne momenter: Et første moment var at det dreide seg om et felles testament betegnet som gjensidig testament mellom ektefeller med bestemmelser om fordelingen av to eiendommer etter de begge var døde. (46) «Når ektemakar i felles dokument og som testament fastset kva som skal skje med deira faste eigedomar etter at begge er døde, vil det nok ofte vera ein føresetnad mellom testatorane at den lengstlevande ikkje kan endre eller kalle attende testamentet. Etter mitt syn var dette situasjonen i saka her» Videre fremgikk det av testamentet at det var et hovedformål med 1998- testamentet å holde eiendommene i Cs familie. Momenter i (47). Cs barn skulle arve de respektive eiendommer og ikke bare får dem utlagt på skifte mot å innbetale flere millioner til boet. Hadde det vært meningen at B skulle kunne foreta disposisjoner som han gjorde i 2016- testamentet, ville det vært naturlig å ta med bestemmelser om dette i 1998- testamentet. 1998-testamentet inneholdt en bestemmelse om økonomisk utjevning mellom A og D (barna) hvis en av eiendommene ble solgt innen ti år etter lengstlevendes død. Denne klausulen hadde bare mening hvis barna arvet hver sin eiendom med forskjellige verdier. Eksterne momenter: Eiendommen hadde vært i Cs slekt i 400 år. B hadde svært god økonomi da partene traff hverandre og den var fortsatt god da testamentet ble skrevet i 1998. 6
7 7. Konklusjonen i ( 48): «Når ektemakane på denne måten disponerte over eigedomana i eit felles testament og brukte uttrykket «gjensidig» - les eg dette nærast som ei direkte tilvising til at testamentet ikkje kunne endrast av den lengstlevande. Det kunne i alle fall ikkje endrast til skade for arvingene til C. Dette ligg heilt enkelt i at det var ein felles disposisjon.» (49). «Min samla konklusjon er difor at 1998-testamentet er «ugjenkallelig» i den forstand at det stengjer for føresegner i seinare testament om formuesgode som det er disponert over i 1998-testamentet til fordel for arvingane til den testatoren som døydde fyrst.» 8. Kommentar 8.1. Vi har fått svar på det rent prinsipielle. Det er nå avklart at ugjenkallelighet kan innfortolkes i et testament 8.2. Men: - Viljen til å binde testasjonskompetansen må ha tilstrekkelig forankring i det formbundne dokumentet - og man må ha ganske sterke holdepunkter for å foreta en innfortolkning. Det avgjørende blir en fortolkning etter 65 og dermed vil man eventuelt i fremtidige saker måtte foreta en konkret vurdering. 8.3. Merk dog: Tilfellet i denne dommen var nøyaktig det eksempel som har vært nevnt i juridisk teori som argument for innfortolkning, se Lødrup og 7
8 Asland s. 215 og Hambro Tilbakekall av testamenter s. 58. Et eksempel fra rettspraksis er Agder 9.10 2007, LA-2007-25864. Førstvoterende la svært sterk vekt på at det var et felles testament betegnet som gjensidig testament. 8.4. Vanskelig å tenke seg andre tilfeller. Felles testament, fast eiendom, eid i fellesskap, kom fra Cs familie. Hva skulle da til ved et vanlig testament? Må jo ha visse holdepunkter i det formbundne. 8.5. Kommentar fra Frantzen. - Konsekvenser fremover, usikkert. Tja - Opprettet med bistand fra advokat - B var velstående Fra juridisk teori. Lødrup: «La oss ta følgende eksempel: Et barnløst ektepar bestemmer i et felles testament at en fast eiendom som ektefellene har ervervet i fellesskap, skal tilfalle konas nevø ved lengstlevendes død. Initiativet til testamentet var tatt av kona, hun var svært opptatt av å sikre eiendommen for nevøen, fordi han var sterkt knyttet til den. Hvis mannen blir lengstlevende og overtar boet i uskifte, bør han ikke kunne høres med at han fritt kan testamentere eiendommen til Røde kors. Et naturlig tolkingsresultat i et slikt tilfelle er at mannen overfor kona har akseptert denne begrensning i sin testasjonskompetanse.» s. 215. 8
9 Hambro Kommentar s. 388: «Hvor det eventuelle løftet bare er avgitt partene imellom, oppstår spørsmålet om avkallet på retten til tilbakekall kan innfortolkes i testamentet, eller om det må komme mer markert til uttrykk. Hvor disposisjonene i testamentet er innbyrdes uavhengige, vil man normalt kreve at eventuell ugjenkallelighet kommer klart til uttrykk. Annerledes kan det være hvis det består et gjensidig avhengighetsforhold mellom partenes bestemmelser A disponerer på en spesiell måte i tillitt til den annen parts disposisjoner; A og B disponerer over noe de eier sammen eller testamenterer en sum i fellesskap til et bestemt formål.» 9