Våpen i tidlig middelalder og høymiddelalder

Våpen i tidlig middelalder og høymiddelalder Generelt er det bevart få våpen fra middelalder i Norge. Den kristne gravskikken uten gravgods er en av hovedårsakene til at det er funnet så få våpen fra middelalder i forhold til jernalder. Våpen kunne dessuten ha lang levetid fordi de gikk i arv og de kunne smis om når de var utslitt. Når mange av våpenfunnene i tillegg er løsfunn uten en sikker kontekst, kan de være vanskelige å datere nøyaktig. For middelalderske våpen mangler derfor de detaljerte typologiene som er utarbeidet for jernaldervåpen. På bakgrunn av dette bygger beskrivelsene nedenfor også på svensk og dansk materiale, samt skriftlige kilder og illustrasjoner. Beskrivelsene er hovedsakelig rettet mot bruksrelaterte formendringer. Den stilmessige variasjonen, eksempelvis i utsmykking av statusvåpen, er ikke inkludert her. For øvrig kan man hente informasjon om og se bilder av gjestander som ligger i museumsmagasinene i gjenstandsbasen http://www.unimus.no/arkeologi/sok.php. Basen er felles for museene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Sverd I middelalderen eksisterte det flere ulike sverdtyper, og overgangen mellom typene er flytende. Det er likevel mulig å peke på visse hovedtendenser i utforming: I løpet av middelalderen gjennomgikk sverdene en formmessig utvikling som igjen skyldtes utvikling av kampmåte. Sverd fra 1000- og 1100-tallet var huggvåpen beregnet for nærkamp, med etthåndsgrep og korte, brede og relativt elastiske blad med parallell egg, moderat spiss og svært ofte en lang og bred hulslipning ( blodrille ). De eldste middelaldersverdene er dermed tydelige etterfølgere av vikingtidens sverd. Gjennom påvirkning fra den vesteuropeiske feudale rytterhær ble sverdene på 1200- og det tidlige 1300-tallet lengre og stivere, hulslipningen smalere og kortere og spissen mer uttalt og forsterket. Da platerustningen og strid til hest ble vanlig også i Norge i løpet av 1300- og 1400-tallet, ble sverdene stadig lengre, tyngre, spissere og stivere. Også hjaltet ble lengre. I stedet for hulslipning fikk bladet 1

en rygglinje og dermed et rombisk tverrsnitt (Fig.7). På 1400-tallet var sverdet som stikkvåpen fullt utviklet, og grepet utvidet til tohåndsgrep (Hødnebø 1972:527-531). Når det gjelder utforming av hjaltet, peker Sigurd Grieg (1943:90-95; 1933:268-274) ut en tidlig type fra ca. 1050-1100 som har oppoverbøyd overhjalt med femdelt knapp og nedoverbøyd underhjalt (Fig.2, type 1). Prototypen må søkes i vikingtid (Fig.1, type O). Fra slutten av 1100-tallet og utover på 1200- og 1300-tallet ble det vanlig med enkle hjalt med rund eller oval knapp og rett underhjalt. Fra siste del av 1200-tallet stammer også en sverdtype med rund eller oval knapp og nedoverbøyd underhjalt (Fig.2-5). En del 1400- tallssverd har pæreformet knapp og rett eller nedoverbøyd underhjalt (Fig.5-6) (Grieg 1943:90-92; 1933:268-270). Fig.1: De vanligste sverdtypene i vikingtid ifølge Jan Petersens system. Etter C. A. Nordman, 1943, i Hødnebø 1972:520. 2

Fig.2: Sverd fra 1000-, 1100- og 1200-tallet. I Grieg 1943:93. Fig.3: Sverd fra 1200- og 1300-tallet. I Grieg 1943:95. 3

Fig.4: Sverd fra 1300-tallet. I Grieg 1943:97. Fig.5: Sverd fra 1300- og 1400-tallet. I Grieg 1943: 101. 4

Fig.6: Sverd fra 1400- og 1500-tallet. I Grieg 1943:103. Fig.7: Utvikling av sverdbladenes tverrsnitt gjennom middelalderen, fra bred til smal hulslipning og etter hvert rygglinje. Fra http://194.19.36.145/oi/kompendier/sverd.html 5

Økser Vikingtidens og middelalderens økser kan grovt deles inn i hovedkategoriene arbeidsøkser og våpenøkser. Den tradisjonelle arbeidsøksen, som ikke har endret form i vesentlig grad opp gjennom tidene, måtte ha en viss tyngde og en ikke for bred egg. Spesialdesignede våpenøkser brukt i nærkamp var vanlige fra slutten av vikingtiden og gikk ut av bruk på 1300-tallet ettersom de var lite egnet som ryttervåpen. Generelt var våpenøksene lettere og hadde bredere og tynnere blad enn arbeidsøksene. Eggen kunne være like bred som bladet var langt, og nær eggen var øksene gjerne forsterket og gjort tyngre med en vulst. Våpenøksene kan igjen deles inn i to hovedtyper: Bredbladete økser med utsvingt egg og skaftfliker av typen Rygh 560 og skjeggøkser av typen Rygh 559 (henholdsvis Fig.8 og Fig.9, se også Fig.10-11). Slike spesialdesignede våpenøkser var trolig mest brukt av det øvre samfunnsjiktet. En må derfor regne med at også arbeidsøkser ble brukt som våpen ved behov (Grieg 1943:119-123; Hødnebø 1975:649-654; http://www.re.kommune.no/kunde/filer/g.a.baardseth_utstillingstekster(1).pdf). Fig.8 (venstre): Rygh 560: Bredbladet øks med utsvingt blad. Fig.9 (høyre): Rygh 559: Skjeggøks. Begge øksene er datert til vikingtid. Fra http://folk.uio.no/euleberg/ryghill/norske_oldsager.htm 6

Fig.10: Økser fra 1100-1400-tallet. I Grieg 1943:123. Fig.11: Utvalg av middelalderske økseformer. Flere har en markert vulst eller forsterkning i fremre halvdel nær eggen. I Hødnebø 1975:657-658. 7

Spyd- og lansespisser Gjennom hele middelalderen ble ulike spydformer som er kjent fra jernalderen benyttet side om side (Fig.12-13). Det er således ikke snakk om noen egentlig utvikling av spydene i middelalderen. Spydene kunne enten kastes eller brukes i nærkamp til stikk og fekting, og utformingen var for en stor del styrt av bruksområdet. Karakteristisk for kastespydene er forholdsvis lange og slanke spydspisser som lett kunne trenge inn i motstanderens kropp. Falen hadde liten diameter, ettersom et tykt skaft ville ha gjort spydet tungt å kaste. Spydspisser med kort og bredt blad og stor diameter på falen, kan derimot henføres til kategorien stikkspyd. Svært lange og slanke spisser kalles gjerne lansespisser. Lansespisser brukt av krigere til hest hadde tverrhaker på hver side av tangen. Tverrhakene skulle hindre spydet fra å trenge helt gjennom kroppen til motstanderen, som da kunne ha dratt med seg spydkasteren i støtet slik at også han falt av hesten (Hødnebø 1971:507-516). Fig.12: Utvalg av spydspisser fra yngre jernalder, fra venstre: Rygh 519, 520, 521, 523, 524, 526 og 530. Fra http://folk.uio.no/euleberg/ryghill/norske_oldsager.htm 8

Fig.13: Spydspisser fra 1100-1400-tallet. I Grieg 1943:115. Dolker En dolk er et kort stikkvåpen med en-, tve- eller fleregget klinge, håndsbredt grep og som regel parerstenger eller -plater. I Norge var den tidlig-middelalderske dolken nært beslektet med og kan være vanskelig å skille fra brukskniven: På 1100- og 1200-tallet var dolken som regel enegget med tykk og bred rygg. Den liknet en stiv og spiss kniv og kan nærmest betegnes som en knivdolk. Dolken som krigsvåpen kom først i bruk mot slutten av 1200- tallet. Dette har sammenheng med forsterkningen av ringbrynjer med lær og jernplater og etterhvert utviklingen av platerustningen; dolken hadde en stiv og spiss odd som kunne trenge gjennom brynjenes ringer og rustningens plater. Dolken som krigsvåpen hadde således sin glansperiode på 1300- og 1400-tallet. Den vanligste dolktypen i norsk middelalder betegnes som nyredolk på grunn av de nyreformede parerstengene eller -platene. Den eldste typen nyredolk, som har halvkuleformede fremspring på skaftet, var trolig i bruk i Norge fra slutten av 1200-tallet og ble vanlig på 1300-tallet (Fig.14, type 56-59). På 1300-1500-tallet var også dolker med rett eller nedoverbøyd parerstang eller -plate i bruk (Fig.14, type 60 og 62-67). Generelt var de eldste nyredolkene eneggete, mens yngre versjoner er tveeggete (Grieg 1943:110-112; Hødnebø 1958:143-146). 9

Fig.14: Nyredolker fra 1300-1600-tallet. I Grieg 1943:111. Pilspisser til håndbue I middelalderen ble det både brukt pilspisser med paralleller i jernalderen og nye varianter. Blant typene med paralleller i jernalder kan nevnes bladformede pilspisser med mer eller mindre markerte egghjørner (Fig.15, type a-c) og sylformede pilspisser (Fig.15, type i-j). Pilspisser med bredt, trekantet blad (Fig.15, type m) og pilspisser med bred odd og lange, markerte mothaker (Fig.15, type l) representerer derimot varianter som er karakteristiske for middelalder. Skjeftingsdelen besto enten av en tange, som var vanlig hos vikingtidens pilspisser, eller en fal. Pilspisser med tange ble trolig brukt frem til første halvdel av 1200- tallet, mens falen hadde en lengre brukstid. Generelt ble pilspissenes utforming styrt av bruksområdet. Stridspiler var gjerne lange og slanke, slik at de lettere kunne trenge gjennom brynjer. Også pilspisser med mothaker kunne være særlig virkningsfulle og farlige i strid (Færden 1990:293-295; Hødnebø 1968:275-278). Pilspisser til armbrøst Armbrøst er en kraftig bue som spennes på mekaninsk vis. I Norge ble armbrøst anvendt fra 1100-tallet av, men var trolig i begynnelsen forbeholdt det aller øverste samfunnssjiktet. På 10

1300- og 1400-tallet ble armbrøsten derimot brukt i stor utstrekning. Til armbrøsten ble korte og kraftige piler anvendt som prosjektil. Blant annet kunne sylformede pilspisser brukes til armbrøst så vel som til håndbue (Fig.15, type i-j). Fra 1400-tallet er det funnet korte armbrøstpiler med rombeformet tverrsnitt og jevn overgang til falen (Fig.16, type a) (Færden 1990:294-295; Hødnebø 1968:277; 1956:238-243). Fig.15: Pilspisser fra vikingtid og middelalder. I Hødnebø 1968:278. 11

Fig.16: Pilspisser fra utgravningene i Gamlebyen i Oslo. I Færden 1990:294. Køller I eldre middelalder var køller først og fremst et bondevåpen, og kun i liten grad brukt av fotsoldater. På 1300-tallet ble det vanlig å bruke køller i strid til hest. Med køllen kunne rytteren knuse motstanderens hjelm eller brekke en jernkledd arm. De nordiske køllene var vanligvis av bronse (Fig.17), men også stein kunne benyttes (Grieg 1943:124-125). 12

Fig.17: Ulike kølletyper fra middelalderen. I Grieg 1943:125. Litteratur Færden, Gerd 1990: Jakt- og stridsvåpen. I De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo. Bind 7. Dagliglivets gjenstander del I (red. Erik Schia og Petter B. Molaug). Akademisk Forlag. Grieg, Sigurd 1943: Hugg- og støtvåpen fra middelalderen. Separat ur nordisk kultur XII:B. Våpen. Stockholm. Grieg, Sigurd 1933: Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo. A. W. Brøggers boktrykkeri. Oslo. Hødnebø, Finn (norsk red.) 1975: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind XX. Gyldendal Norsk Forlag. Hødnebø, Finn (norsk red.) 1972: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind XVI. Gyldendal Norsk Forlag. Hødnebø, Finn (norsk red.) 1968: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind XIII. Gyldendal Norsk Forlag. Hødnebø, Finn (norsk red.) 1958: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind III. Gyldendal Norsk Forlag. Hødnebø, Finn (norsk red.) 1956: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind I. Gyldendal Norsk Forlag. 13

Petersen, Jan 1919: De norske vikingesverd. En typologisk-kronologisk studie over vikingetidens vaaben. Videnskapsselskapets skrifter. II. Hist.-filos. Klasse 1919. No. 1. Rygh, Olaf 1885: Norske oldsager. Cammermeyer. Nettsider http://194.19.36.145/oi/kompendier/sverd.html http://www.re.kommune.no/kunde/filer/g.a.baardseth_utstillingstekster(1).pdf 14